Lukas 15:
Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden. Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem,’ svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’
Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
Hvor mye penger som tilhører dine foreldre har du kastet bort på tull?
Hva sier foreldrene dine om du får 100,- av dem, og du kaster de ut av vinduet?
Hva om foreldrene dine hadde solgt huset sitt, og gitt halvparten av pengene til deg, ca 2 millioner, og du hadde brukt dem opp på å være på Liseberg eller Disney World i ett helt år? Hva hadde de sagt da? Hva hadde de gjort da om du forsøkte å komme hjem?
Dette var de første spørsmålene som dukket opp da jeg leste denne teksten i dag. Jeg må jo sette meg inn i situasjonen som hjemmeboende ungdom, helst på videregående skole, og da er det kanskje ikke Liseberg eller Disney World som er det helt store lenger. Uansett hvilken posisjon vi er i, så handler denne lignelsen om omvendelse. Å vende seg bort fra noe, og peke snuten hjemover igjen.
Fordi vi roter oss bort stadig vekk. Rett før denne teksten fra Lukas, så står lignelsen om sauen som ble funnet igjen, og om sølvmynten som ble funnet igjen. Disse to lignelsene er viktige å ha i bakhodet mens du leser ferdig dette innlegget.
På søndagsskolen så er det ofte man får se et bilde av en sau som står alene og forlatt oppe i en fjellvegg. Hyrden står litt nedfor, på vei opp for å hente sauen. Hyrden må klatre opp og gjøre en innsats for å hente sauen igjen. Hva tror du sauen tenker når den står der oppe i fjellveggen og ikke kommer seg hverken opp eller ned? Kanskje den tenker «Hvorfor er jeg så dum?». Det er hvertfall spørsmålet vi burde stille oss selv av og til. Det burde vi hvertfall tenke, vi som er noen hakk smartere enn en sau, og likevel roter oss bort.
Poenget med lignelsen er at hyrden, altså Gud, vil ha oss med hjem igjen. Han leter alltid etter oss. Gud har også kontroll på flokken sin. Det er ikke lett å se at en sau er borte blant hundre sauer som vimser frem og tilbake. Han følger med oss, og merker om vi vender oss bort fra han og drar våre egne veier. Han legger ut etter oss, og vil ha oss hjem igjen.
Vi er skapt for å leve sammen med Ham, og det er det vi først og fremst er kalt til å gjøre.
I lignelsen om sølvmynten, kan vi lese noe om vår verdi for Gud. En slik mynt var en dags lønn. En dagslønn skulle dekke absolutt alt man trengte i løpet av en dag. Dersom dagslønna di forsvant, så hadde du ikke råd til mat den dagen. Damen i lignelsen hadde to sølvmynter, og valgte å lete skikkelig etter den, helt til hun fant den. Så kalte hun sammen til feiring!
Verdien vår gjør at Gud gjør alt Han kan for å få tilbake dem han har mistet.
Ut fra menneskelig logikk er det forståelig at faren i huset holdt fest når sønnen kom hjem igjen. Det er tilogmed forståelig at broren blr gretten. Det som imidlertid er litt vanskeligere å forstå, er at dette handler om meg og deg og alle.
Jeg, du, og alle folk vi liker og avskyr, er så verdifulle for Gud, at han vurderer det slik at han må gjøre alt han kan for å berge både dem og oss.
Vi er ingen ting sammenlignet med skaperen av himmel og jord.
Hvordan behandler vi folk som vi ikke liker noe særlig? Kanskje er vi ekle mot dem, eller vi bare overser dem? Dersom du ser langt nok ned på noen, blir de som luft for deg. Det er som om du ikke anerkjenner denne personens eksistens. Slik burde Gud behandlet oss.
I Jesaja 40, 6-7 kan vi lese om hvordan Gud burde behandlet mennesker
«Alle mennesker er som gress, all deres skjønnhet som blomster på marken. Gresset tørker bort, og blomstene visner Herrens ånde blåser på dem; ja, sannelig, folket er som gress. Gresset tørker bort, og blomstene visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.»
Tørketiden kommer, og gresset visner. Det er ikke verdt noen ting lenger. I samme kapittel i Jesaja kan vi lese om “For Herren er alle folk som ingen ting.”, og “Han lar fyrster gå til grunne”.
Vi er ingen ting i forhold til Gud, men Han verdsetter oss altså så høyt som det Jesus her har fortalt oss i lignelsene. Mektige menn behandler oss som luft. Gud burde behandlet oss som luft. Men det går ikke an å bry seg mer om oss enn det Gud gjør. “For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
Gud elsker oss mer enn kvinnen som mistet pengestykket, elsket pengen. Og han elsker oss mer enn hyrden elsket sauen. Han elsker oss som bare han, vår Far, kan elske oss.
Gud gjør alt han kan for å frelse deg, meg, og alle vi liker og ikke liker!
Alle disse lignelsene vi nå har vært innom, handler om omvendelse. Det tales lite om omvendelse nå for tida. Det tales mye om frelse og kjærlighet, men veldig lite om omvendelse. Kanskje er det fordi vi ikke vet hva synd er? Alle vet at det er synd å drepe, og synd å stjele, og synd å lyve og sånn. Men jeg er jo ikke kriminell, og jeg lyver ikke så mye. Hvertfall ingen store og alvorlige løgner. Trenger jeg omvendelse da? Kan det hende at vi har misforstått hva synd er?
Jesaja, kapittel 1, vers 1-4
Hør, du himmel, og lytt, du jord! For Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe; men Israel kjenner ingen ting, mitt folk er uten forstand. Ve det syndige folk, et folk som er tynget av skyld, ætlinger av ugjerningsmenn, sønner som bare gjør ondt. De har gått bort fra Herren, har foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen.
Er vi dummere enn stut og esel?
Hva skjer når man vender noen ryggen? Jo, du bryter fellesskapet. Når du vender Gud ryggen, bryter du fellesskapet med Ham. Å vende om er å snu seg 180 grader fra noe, og tilsvarende mye mot noe annet som du tidligere hadde vendt ryggen.
Når man bryter et av budene, handler det om at man har brutt det første budet. Man har vendt seg bort fra Gud.
Det er ikke et spørsmål om å stjele eller begjære. Det er snakk om å ha tillit til at Gud forsørger deg, og skaffer deg alt du trenger.
Det er ikke et spørsmål om å lyve eller å komme med falskt vitnesbyrd, men å ha trygghet for at Gud elsker deg, og vil ha deg slik du er.
Det er ikke et spørsmål om drap eller baktalelse, men om at jeg har tiltro til at Gud dømmer rettferdig.
Det er heller ikke et spørsmål om man respekterer og følger foreldre og øvrighet i samfunnet, men om å innordne seg under Guds ordninger. Foreldre, ektefelle, samfunnets øvrighet.
Det er vår innbilske egoisme som gjør at vi vil dømme over Guds bud, og sette oss selv i Guds sted.
Vi er sauer som har gått oss vill, men Gud vender oss ikke ryggen, men prøver å finne oss igjen!
Vi tilhører Gud! Han har omsorg for oss.
Men hva er det han vil ha oss tilbake til? Hva er det som gjør at englene jubler og har fest når man vender om?
Det er fordi man vender seg tilbake til fellesskapet med Gud, og med alle dem som er sammen med han. Det er ikke selvsagt at vi vender om. Fordi når vi vender Gud ryggen, så får det konsekvenser.
veien tilbake er jo stengt. Den ble stengt på Adam og Evas tid. Moses ville gjerne se Gud. Men fikk til svar at ingen kunne se Gud og leve. Jeg skrev et innlegg den 28. mars der jeg blant annet omtalte tempelet i Jerusalem. I den gamle pakt kunne ingen andre enn øverstepresten gå inn for å gjøre noen spesielle ofre, og det bare en gang i året.
Da Jesus døde, revnet teppet i tempelet, og adgangen inn til Det Aller Helligste i tempelet ble åpnet. Gud har åpnet adgangen tilbake til seg. Han lot konsekvensene av vårt opprør gå ut over seg selv.
Jesus sier i Johannes 14, 23:
Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.
Det betyr at den treenige Gud vil slå seg ned hos deg, som vil høre ham til. Han vil være din nærmeste venn. Det er Han som oppsøker deg. Du kan ikke makte å komme til Gud på egen hånd. Han søker etter deg når du kommer bort, og han har satt himmel og jord i bevegelse for å få tak i deg. Fordi du er så verdifull for han, var han villig til å gi sin egen sønn for å få deg hjem til seg!
Døden minner oss om konsekvensen av syndefallet, men oppstandelsen forteller oss om håpet om det nye livet, i Himmelen hos Gud, der vi kan være sammen med Gud til evig tid!