Andaktsbloggen

Stikkord: Bibelen

  • Du er barnet

    Du er barnet

    Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

    Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.
    Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

    Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!
    Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild.Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild.

    Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. 

    Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.

    Dersom din bror gjør en synd [mot deg], så gå og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være for deg som en fra folkeslagene, eller som en toller.

    Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.

    Også dette sier jeg dere: Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»

    Matteus 18,1-20 N24BM

    I dagens tekst spør disiplene Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Jesus svarer på en overraskende måte. Han kaller et lite barn fram, tar barnet inn til seg og setter det midt blant dem. Så sier han at den som tar imot et slikt barn, tar imot ham.

    Dette barnet blir et bilde på noe viktig. Jesus vil vise disiplene, og oss, hvordan Guds rike fungerer.

    Vi mennesker har lett for å tenke på styrke, betydning og prestasjoner. Vi beundrer dem som lykkes, som er sterke og klarer seg selv. Men Jesus peker på et barn. Et barn som er avhengig av andres omsorg. Et barn som må ta imot hjelp. Et barn som stoler på dem som elsker det.

    Slik ønsker Jesus at vi skal forholde oss til ham.

    Gjennom livet har vi kanskje vært vant til å klare oss selv. Vi har arbeidet, tatt ansvar og hjulpet andre. Men når årene går, oppdager mange at vi igjen må lære å ta imot hjelp. Det kan være vanskelig. Likevel minner Jesus oss om at vi alltid først og fremst er Guds barn.

    Han elsker oss ikke på grunn av det vi har fått til. Han elsker oss fordi vi tilhører ham.

    I dagens tekst taler Jesus også alvorlig om synd. Han sier at vi ikke skal føre andre bort fra troen eller være til hinder for at mennesker kommer nær Gud. Ordene hans er sterke, fordi han vet hvor dyrebare mennesker er.

    Men når Jesus taler om synd, er målet aldri å knuse mennesker. Målet er å frelse dem.

    Derfor sier han også at hvis noen har gjort noe galt mot oss, skal vi forsøke å gjenopprette forholdet. Vi skal ikke bare bære nag eller late som ingenting. Vi skal søke fred og forsoning.

    Det er et viktig budskap, ikke minst for oss som har levd lenge.

    Mange bærer på gamle sår. Noen husker ord som ble sagt for mange år siden. Andre kjenner på skyld over ting de gjerne skulle gjort annerledes. Kanskje finnes det relasjoner som aldri ble slik vi ønsket.

    Jesus inviterer oss til å komme til ham med alt dette.

    Han minner oss om at tilgivelse er mulig.

    Noen ganger får vi anledning til å be hverandre om tilgivelse. Andre ganger er mennesker borte eller situasjonen kan ikke gjøres om. Da kan vi legge det fram for Gud. Han kjenner hele historien. Han vet hva vi bærer på.

    Midt i denne teksten forteller Jesus om hyrden som har hundre sauer. Når én blir borte, går hyrden ut for å lete etter den. Og når han finner den, blir han fylt av glede.

    Det er et av de vakreste bildene Jesus gir oss.

    For vi er alle sammen denne sauen.

    Noen ganger har vi gått våre egne veier. Noen ganger har frykt, sorg eller tvil ført oss bort fra tryggheten. Men Jesus gir ikke opp. Han leter etter den ene som er kommet bort.

    Og når han finner den, kommer han ikke med harde anklager. Han løfter den opp og bærer den hjem.

    Slik er Jesus!

    Han kommer til oss når vi er slitne, ensomme, når kreftene svikter, når vi ikke klarer, når vi er redde og fortvilte. Og han sier: «Du tilhører meg.»

    Det er kanskje dette som er det viktigste budskapet i dagens evangelium. Da Jesus tok barnet inn i armene sine, viste han hvordan han ser på oss. Disiplene var opptatt av hvem som var størst. Jesus var opptatt av barnet.

    Slik er han fortsatt.

    Han ser ikke først våre prestasjoner. Han ser ikke først våre feilgrep. Han ser ikke først det som har lykkes eller mislyktes i livet vårt. Han ser oss, og han kjenner navnet ditt. Han vet hva du har vært gjennom. Han vet hva du gleder deg over og hva du sørger over.

    Og han åpner armene sine mot oss.

    Kanskje kan vi se for oss dette bildet: Jesus sitter der med åpne armer, og barnet løper inn til ham. Jesus tar det opp, holder det tett inntil seg og sier: «Du er min.»

    Det er det han sier til hver enkelt av oss: «Du er mitt barn.»

    Du er verdifull. Du er elsket. Du er ikke glemt.

    Derfor kan vi møte framtiden med tillit. Ikke fordi vi er sterke, men fordi Jesus er sterk. Ikke fordi vi alltid har gjort alt riktig, men fordi han er nådig. Ikke fordi vi vet hva morgendagen bringer, men fordi vi vet hvem som går sammen med oss.

    Og når den dagen kommer da vi lukker øynene for siste gang her på jorden, ønsker Jesus å åpne dem på nytt hos seg, i sitt evige rike.

    Det er derfor han kom. Det er derfor han døde og sto opp igjen. Det er derfor han fortsatt kaller oss til seg.

    Så la oss hvile i den vissheten: Vi er barnet i Jesu armer. Vi er den sauen han fant. Vi er mennesker han elsker.

    Og ingenting gleder ham mer enn å føre sine barn trygt hjem.

    Amen.

  • Til frihet

    Til frihet

    Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

    Johannes 8,31-36 NBM11

    En gang i året står det «Reformasjonsdagen» i bibelleseplanen min. Når vi tenker på reformasjonsdagen, så tenker vi kanskje på da Luther banket fast de 95 tesene på kirkedøra i Wittenberg, eller på noe en av de andre reformatorene gjorde. Men hvis vi feirer disse gjerningene til feilbarlige mennesker, så feirer vi tomhet.

    Så i teksten som er satt opp på denne «reformasjonsdagen», så feirer vi friheten. «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Det handler ikke om politisk eller sosial frihet, men friheten Jesus gir. Galaterne 5,1 sier:

    Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.

    Gal 5,1 NBM11

    Vi er fri til å leve for Jesus og for hverandre. Det er Guds gave. Han skaper denne friheten. Når Jesus sa «Bli i mitt ord», så brukte han et passivt ord, «bli». Det er å være, sitte ned i, stole på. Vi bare er, og får motta det Jesus gir.

    Gud skaper troen i oss gjennom sitt Ord. Og han holder oss fast i troen gjennom det samme ordet. Uten Ordet, så dør troen vår, akkurat som kroppen dør hvis man ikke mottar næring.

    Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.

    Matt 4,4 NBM11

    Guds ord er det som holder kirken i live. Men leser vi i Guds ord? Personlig kan jeg si at jeg skulle lest så mye mer! Jeg skulle hatt så mye mer kunnskap om Guds ord, og kjent Jesus så mye bedre!

    Dette vet Guds fiende. Han vil ikke at vi skal høre Guds ord, fordi

    Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.

    Heb 4,12 NBM11

    Derfor prøver han å få prester og pastorer og forkynnere av ulike slag til å vike vekk fra Guds ord. For uten Guds ord er vi slaver under synd.

    Og på bunnen er vi alle slaver under denne synden.

    For alle har syndet og mangler Guds herlighet

    Rom 3,23

    Og da er det en enorm lettelse å høre dagens bibeltekst! Jesus er evig, og får han frigjort oss er vi fri for evig!

    Han er sentrum av Guds ord. Skriftene handler om Jesus og den dyrebare gaven vi er gitt i nettopp Jesus. Ånden blåste inn skriften fra 1. mosebok til Åpenbaringen, for å vise oss Jesus. Boken taler til våre hjerter sannheten om Jesus, og det er denne sannheten som vekker og nærer vår tro.

    Å kjenne sannheten er derfor frihet, fordi Jesus er sannheten.

    Vi hører at Jesus sier «Gå i fred, du er fri.» Og da er vi frie. Fri fra synd, dom og slaveri. Fri fra dødens makt, fri fra Lovens fordømmelse, fri til å leve som Guds barn. Fri til å leve med Gud i evighet.

  • Fariseeren og tolleren

    Fariseeren og tolleren

    Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
    «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
    Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» 

    Lukas 18,9-14 NBM11

    Jesus fortalte denne lignelsen til noen som mente seg å være mer rettferdige enn enkelte andre. Vi kjenner alle noen slike som synes å sette seg selv over andre mennesker.
    Historien Jesus forteller er detaljert, klar og tydelig, og den inneholder en fariseer. De fariseerne som satt og hørte på må ha tenkt «Oi. Dette høres bra ut. Det handler jo om meg.» Og den andre personen er jo en toller! For en forferdelig person! Landsforræder! Som ikke bryr seg om å overholde hver tøddel i loven slik fariseerne mente seg å gjøre! Det er som å skyte fisk i en tønne. Tolleren har jo ikke en sjans. Han BURDE kalles en synder.

    Se for deg reaksjonen når Jesus sier at det ikke var fariseeren som gikk hjem rettferdig den dagen. Den fantastiske fariseeren ble slått av den forferdelige tolleren. For en kontrast! Fariseerne som hørte på måtte ha forstått at denne historien ikke handlet om en tilfeldig fariseer og en toller, men at det handlet om livene deres. Og det handler om våre liv.

    Vi har lært at fariseeren tok feil. Ikke fordi han prøvde å leve slik at han tilfredsstilte Gud, men ved å tro at han hadde noe å komme med foran Gud. Han levde ikke etter den siste setningen i vers 14: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

    For alle har syndet og mangler Guds herlighet.

    Romerbrevet 3,23 NBM11

    Det finnes ingen som gjør det gode, ikke en eneste.

    Salme 53,4

    Alle ble vi som urene, all vår rettferd som urent tøy.

    Jesaja 64,5

    Så vi bøyer oss og bekjenner vår synd, og erkjenner at vi fortjener fordømmelse og straff. Vi vender oss mot Gud og ber om nåde, i stedet for å ta det for gitt og at vi har et fortrinn over andre. Da tilgir Gud.

    Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.

    1. Johannes 1,9 NBM11

    Og vi får gå hjem rettferdiggjorte. Vi er tilgitt og har fått fred med Gud.

    Gud vil ikke at vi skal gå rundt og kjenne oss dårlige og ha dårlig samvittighet. På noen områder vil Han at vi skal være som fariseeren, og streve etter å leve etter Guds vilje og være hellige og gjøre det som er rett. Han vil ikke at vi skal tenke at vi er bedre enn andre.

    Han vil at vi skal kjenne sannheten om oss selv og aldri glemme hvem vi er: Syndere som ikke fortjener noe godt fra Gud.

    Og han vil at vi skal kjenne sannheten om hvem Han er: Den som gir oss alt godt og som sendte sin Sønn for å betale for all vår skyld og skam. Han har gitt oss alle ting i seg selv.

    Da ser vi vekk fra oss selv, og vender oss mot Gud, slik tolleren gjorde. En omvendt synder som hviler i Guds nåde.

  • Lasarus frelsende tro

    Lasarus frelsende tro

    Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

    Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

    (Lukas 16,19-31 NBM11)

    «Det går over». Det er sant av og til. Av og til er det ikke det. Av og til går det ikke over. Ja, nå tenker du kanskje at joda, det går jo over til slutt. Når Jesus kommer tilbake og vi får være i Guds evige rike, da går det over.» Og det er sant. Men nå snakker jeg om de tingene vi opplever på denne siden av evigheten. Det kan faktisk bli verre. Og troen din kan få juling av å gå i motgang lenge. 

    Og det er lettvint å peke på Lasarus og troen han holdt fast på. Han var syk, og ble ike frisk. Det ble verre og verre, og løshundene slikket sårene hans. Til slutt døde han, og Gud tok han til himmelen hvor han fikk oppleve fred og glede.

    Så hvorfor ble Lasarus frelst? Det enkle svaret er «Fordi han hadde tro.» Joda, men det hadde den rike mannen også!

    Forskjellen er at den rike mannen hadde tro på feil ting. Han stolte på de tingene som ikke kunne frelse ham, og derfor ble han ikke frelst. Han stolte på seg selv og tingene sine – det at han overholdt loven, slektskapet hans, velstand og sosial status. Den troen reddet ham ikke, gjorde den? Man kan ikke bare si at Lasarus hadde tro, for alle tror på noe!

    Hva er det som skiller frelsende tro fra annen tro? Svaret ligger i objektet og ikke i subjektet. Det er hvorvidt det troen holder fast på er frelsende eller ikke det kommer an på. Lasarus stolte på Guds godhet; Hans Ord og løfte om at Lasarus var Guds barn i troen. Til tross for alle menneskelige vanskeligheter som Lasarus opplevde, til tross for alle korsene han bar i livet sitt, så stolte han på Guds løfte om at han var elsket og aldri forlatt, og at han skulle bli frelst fra sin jordiske smerte og lidelse. Lasarus ble frelst av Guds godhet, ved tro. 

    Når det gjelder den rike mannen, så er Gud trofast og rettferdig. Gud holder sitt ord, og den rike mannen trodde det ikke. Fruktene han bar i livet var bevis på det. Han trodde ikke at Gud faktisk ville holde sitt ord. Han brydde seg ikke om Guds ord. Han visste bedre og hadde bedre ting å gjøre. Så når livet hans plutselig ble krevd av ham, så hadde han ingen ting. 

    Han stod naken og fattig, uten Guds ord. Troen hans på genene sine, og på den sosiale statusen sin, kunne ikke frelse ham.

    Moses og profetene hadde sagt det, at en slik tro hverken kan eller vil frelse. Bare tro på Guds løfte om nåde, godhet og tilgivelse er frelsende tro. Bare tro på Guds evangelium, som tok på seg kjøtt og blod og ble et menneske, og derfor kan være Guds nåde, godhet og tilgivelse, er frelsende tro. 

    Gud sendte ike denne mannen til helvetet. Den rike mannen sendte seg selv til helvetet ved å avvise Guds løfte og Ord. Gud er trofast og rettferdig.

    Og det er det jeg vil lande på. Se Guds rettferdighet! Se på inkarnasjonen, på Jesus. Se på engelen som besøkte Maria og annonserte at hun skulle bli med barn. Se på stallen og krybben. Se på englene som besøkte hyrdene på marken som passet sauene. Se Guds trofasthet. Gud holder sitt Ord. I personen Jesus er løftet om frelse og utfrielse som Gud gav først til Adam i Edens hage, blitt fullført. Her er Guds evangelium ikledd menneskeskikkelse. For deg, for meg og for alle som er Adams etterkommere.

    Se på korset. Her er Guds trofasthet og rettferd. All synd i evighet er lagt på Jesus. Det er viktig. Gud holder sitt Ord. Han sier det han mener, og han mener det han sier. Syndens lønn er døden. Gud feier det ikke under teppet. Gud er trofast og rettferdig. Det betyr at all synd er betalt for. Det er fullbrakt. Det er ferdig. Betalt med Jesu blod, som frelser også oss! Tro alene, nåde alene, Kristus alene. 

    Denne korsfestede Guds trofasthet er ikke en sak som skjedde bare en gang for lenge siden, og det er heller ikke noe du må vente på å bli en del av. Du har allerede nå en plass i himmelen for deg!

    Gud ER trofast. Guds trofasthet fortsetter å strekke seg ut inn i livene våre og i din hverdag, også i dag. Se på døpefonten. Der gjorde Gud deg til sin. Her gav Gud deg sin seier over synd, død og grav ved å sette sitt navn på ditt hode og hjerte, og merket seg med korsets tegn som et vitnesbyrd på at de er frikjøpt av Kristus. Se på alteret. Se på knelebenken. Se på korset. Se og hør. Gud er her ved din side og han vil alltid være der, helt til tidens ende. 

    La det synke inn. Uansett hvor ille ting blir, og hvor galt det ser ut til å gå, så forlater Gud deg aldri. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Han er trofast. Din lidelse følger deg ikke over til evigheten. Ting blir kanskje ikke bedre. De kan til og med bli verre. Men, Han er alltid med deg, akkurat der Han har lovet at han skal være – i sitt Ord og sakrament. Bak vanlige ting, men virkelig tilstede ved sitt Ord. Vi kan ikke se Gud i all Hans herlighet, men ved tro og gjennom tro, så kan vi ha tillit til Sannheten. Vi kan stole på det Han sier. Vi kan ha tro på Hans rettferdighet.

    Så, uansett hvor ille ting blir, om det er like forferdelig som Lasarus hadde det, så er Gud fortsatt din kjærlige, nådige Gud og Far. På grunn av Jesu frelsende død og oppstandelse, på grunn av din dåp til hans død og oppstandelse, så kan ingen og ingen ting ta dette fra deg. Han har lovet det, og Hans trofasthet er stor.

  • Kirken

    Kirken

    Hva er kirken?

    Dette spørsmålet har blitt stilt av et hav av teologer! Svarene har som oftest landet på at det ikke er en bygning, men er den en organisasjon, eller er det en samliv av mennesker som tenker likt? Hva nøyaktig er kirken? Vi sier at det ikke er bygningen, men menneskene som er samlet der, men det må da mer til enn en samling mennesker for å kunne kalle seg noe så fantastisk som en kirke?

    Men barnlig enkelthet kan vi vite hva kirken er. Det er de troende. Sauer som hører den gode hyrden, Jesus, sin røst. Det er det Jesus snakker om i Johannes kapittel 10, vers 4. Her sier han at han er den gode hyrden, og sauene hans plukkes ut. 

    «når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.» (NMB11)

    Sauer er egentlig ganske svake og sårbare dyr, men de er gode på en ting. De er gode til å ha en kritisk hørsel. De kan skille lyden fra en fremmed fra lyden av noen kjente. Og det er slik Jesus bedriver oss, hans folk. 

    Vi hører hans røst, og det er dette kirken er.

    Kirken er gruppen med mennesker som hører på Jesu stemme. Hvis du ikke har Jesu stemme, Guds Ord, løftet om syndenes tilgivelse, Skriftene som gir oss Guds trøst og Guds mot og Guds visdom, så har du ikke kirken. 

    Men når Skriften forkynnes og folk er samlet for å høre og tro det, der finner du kirken, og der finner du den gode hyrden som gir sitt liv for sauene. Vi hører ikke bare hans stemme, men vi gleder oss i hans løfter!

  • Rettferdighet

    Rettferdighet

    Hvordan kan evangeliet gi Guds rettferdighet?

    Hva tenker du på når du hører ordet «rettferdighet»? Jeg tenker på gode gjerninger. Det er slik vi snakker om personer som gjør mye godt. Vi sier at en person er rettferdig og at en annen ikke er det. En person gjør det som er rett i Guds øyne, og en annen som ikke er rettferdig, gjør ikke det. Vi tenker på rettferdighet som lydighet mot Loven. Dette har lang tradisjon i måten vi leser ordet «rettferdighet» i Bibelen. Men hva skjer når vi kommer til Romerbrevet kapittel 1, vers 16 og 17?

    «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» (NMB11)

    Det ville være veldig farlig å tenke at ikke bare lærer Loven oss Guds rettferdighet, men at evangeliet lærer oss enda mer. Vi tenker kanskje at de ti bud lærer oss en viss del av Guds rettferdighet, men at evangeliet krever mye mer av oss. Det er en veldig farlig tanke. Hvis vi tenker slik, så kan vi ende opp med å bli sint på Gud fordi Han krever et slikt nivå av rettferdighet av oss. 

    Men vi øsnker å ha konteksten med i betraktningen. Paulus sier at rettferdigheten av evangeliet kommer ved tro, og ikke ved gjerninger. Og vi vet at når Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre det. Hvis Gud sier «Gjør dette», så holder vi budet ved å gjøre det, men hvis Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre noe, men ved å tro på det. 

    Hvis Gud gir oss et løfte om at det kommer til å regne i morgen, så går vi ikke ut og tresker kornet. Han sier ikke hva vi skal gjøre, men hva vi skal tro. Og slik er det med rettferdigheten fra evangeliet! Dette er ikke en påbudt rettferdighet, men en gitt rettferdighet! Og vi gleder og fryder oss i at Gud har gitt oss sin egen rettferdighet i dette løftet!

  • Omvendelse

    Omvendelse

    Ofte tenker vi at dette er en engangshendelse i livene våre. Et øyeblikk hvor vi kjente hjertet dunke litt ekstra, og kanskje det skjedde på et spesielt møte, eller et annet spesielt sted. Og så ble vi omvendt, og før vi omvendte oss så var vi ikke troende. Så vendte vi om og ble kristne. 

    Men Bibelen har et annet bilde på omvendelse. Jesu første preken handlet om omvendelse:

    «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1,15 NBM11)

    Jesus vil at hele vårt liv skal være et liv i omvendelse. Hele vår kristne eksistens lever og er i omvendelse. Vi kan forstå omvendelse riktig ved å tenke på den som todelt. 

    Den første delen av omvendelsen er at vi hører Guds Lov forkynt. Loven som forteller at vi er syndige, urene, vanhellige, og at vi fortjener Guds vrede. Det handler om anger. 

    Den andre delen av omvendelsen er tro, hvor vi hører evangeliets løfte om at Jesus Kristus døde for våre synder. Alle våre misgjerninger ble lagt på Jesus, og Han ble korsfestet i vårt sted. Og disse to tingene, anger og tro, kjennetegner det kristne livet. Det er vår daglige død og oppstandelse. Å daglig dø og stå opp igjen! 

    Og dette livet i omvendelse ender ikke død, men i et evig liv! Det er tross alt dit vi er på vei!

    Så vi gleder oss over denne forkynnelsen: Guds rike er kommet nær! Vend om og tro på evangeliet!

  • La meg få høre om Jesus

    La meg få høre om Jesus

    I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
       

    Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

    (Joh 4,27-30.39-43 NBM11)

    Noen ganger overtenker vi når vi skal gjøre noe. Vi blir så opptatte av detaljer i noe vi skal gjøre at vi ofte feiler i å gjøre selve oppgaven. Som kristne så er det fort gjort å overtenke når vi skal fortelle andre om Jesus. Jeg skulle synge en sang her for en stund siden, og hadde øvd så mye på en liten, teknisk del av sangen at jeg hadde glemt det store bildet. Det endte med at jeg glemte teksten på et vers og stoppet helt opp.

    Det er så fort gjort å tenke på hva som skjer hvis vi sier feil ting til noen. Hva skjer dersom du forteller noen om Jesus? Kanskje vi tenker at vi er dårlige kristne om vi har bommet på en sjanse til å fortelle om Jesus?

    På den andre siden får vi kanskje åndelig bekreftelse gjennom hvor mange ganger vi har fortalt andre om Jesus. Uansett, når vi skal fortelle om Jesu kjærlighet, så kan vi kristne overtenke. I dagens tekst lar kvinnen krukken stå igjen. Jesus har sagt til kvinnen at den som drikker av vannet han vil gi skal aldri i evighet tørste. I kapittel 7 står det at vannet Jesus gir er Den Hellige Ånd, så etter å ha brukt tid med Jesus får denne samaritanske kvinnen smake på det levende vannet. Fylt av dette vannet så glemmer hun vannet hun skulle samle i krukken, og hun løper til byen og sier «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Det kan vel ikke være Messias?» Denne kvinnen er en av de første som vitner om Jesus, men hvis du hadde spurt henne direkte, så hadde hun neppe identifisert seg som den første misjonæren i byen. Hun tenker ikke på det i det hele tatt. Alt hun vet er at hun har vært med Jesus, og hun må fortelle andre om Han. Når vi bekymrer oss for å vitne, er ikke svaret å prøve hardere. Vi er bekymret for hvordan vi presterer. Vi overtenker. Svaret er ikke å se innover. Det er ingen glede der, fordi det er ingen Jesus der. Hvor er Jesus?
    Akkurat som med kvinnen ved brønnen er Jesus der hvor Hans ord blir rett forkynt. Hvis vi ønsker å vokse som vitner for Kristus, er svaret å være sammen med Jesus og drikke det levende vannet han gir i sitt Ord, i nattverden, og i syndenes tilgivelse. Når vi har brukt tid med Jesus, kan vi da stoppe å fortelle om Ham? «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» sa kvinnen til folkene i byen. Kvinnen hadde hatt fem menn, og den hun hadde på det tidspunktet var ikke hennes. Hun hadde åpenbart tilknytningsproblemer. Men nå har hun møtt en mann som blir trofast hos henne, og som er villig til å gi sitt liv for henne, og som faktisk gjør akkurat det på korset. 

    Kvinnen forteller folkene hva Jesus har gjort for henne, og hun inviterer andre til å få oppleve det samme. Hva har Jesus gjort for deg i Den Hellige Ånd ved kraften i Hans ord?

    Du har vært med Jesus. Du har blitt satt fri fra skam. Synden er ikke deg. Du er ikke definert av det du gjør lenger. Hva var du blind for, og hva ser du nå? Hva var det du ikke kunne høre som nå er klart? Hvilken spedalskhet av synd har du blitt renset for? 

    Fra hvilken død av skyld og fortvilelse har du nå blitt reist opp, slik at du nå lever i håp?

    Jeg vet at menneskene rundt deg vil være velsignet over å få høre om dette. Når du tenker på de tingene Jesus har gjort, så tror jeg ikke du kan la være å snakke om det. 

    Det er Jesus sitt oppdrag å lete etter de fortapte. Jesus har reddet verden fra synd, død og djevel, og i sin nåde inviterer han oss til å delta i Hans arbeide. Det er et privilegie. Vi er fri fra å tenke på hva vi skal gjøre. Tiden brukes bedre på å tenke på hva Han har gjort. 

  • Kan vi velge Jesus?

    Kan vi velge Jesus?

    Kan du bestemme deg for å gjøre Jesus til Herre i ditt liv?

    Dette er et av de viktigste spørsmålene som surrer rundt i kristen-Norge i dag. La oss ta en kikk på hva Bibelen sier om saken.

    På mange møter, gudstjenester, konserter og lignende får vi spørsmål om vi har tatt imot Jesus. Har vi bestemt oss for å følge Jesus og gjøre Han til Herre i våre liv?

    Vi ser det i det berømte bildet der det er en avgrunn hvor vi står på den ene siden, Gud på den andre, og korset kommer og tetter igjen avgrunnen, og nå må du selv ta avgjørelsen om å gå over til Guds side. Store deler av norsk kristenhet baserer seg på akkurat den avgjørelsen. En handling utøvd av fri vilje. Min frihet til å velge Kristus, og invitere Ham inn i hjertet mitt. 

    Det er viktig å se på dette i lys av Bibelen, og om den åpner for muligheten for at vi kan ta en avgjørelse på dette området. 

    Tillater Bibelen at vi kan akseptere Jesus og invitere Ham inn i hjertene våre? Det enkle svaret fra Bibelen er, nei. 

    Et av de klareste stedene i Bibelen synes jeg er Efeserbrevet 2,1: 

    Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. (Efeserne 2,1 NBM11)

    Så før vi tror på Jesus, så er vi døde på grunn av syndene! Vi har ikke frihet eller liv til å gjøre noen verdens ting. Det er hva det menes med å være ikke-troende. Det betyr å ikke tro. Da tror man ikke, og man er ikke i stand til å tro. For de lutherske reformatorene, så var 1. Korinterbrev 2,14 et nøkkelvers:

    Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1. Korinterbrev 2,14 NBM11)

    Vårt sinn er ikke i stand til å ta imot det Guds Ånd har å gi. Den Hellige Ånd må gi oss kapasiteten til å tro. Kapasiteten til å vite ting som ikke er mulig å vite. Paulus sier at evangeliet er dårskap. 

    men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger (1. Korinterbrev 1,23 NBM11)

    Guds Ord er dårskap for de som ikke tror. 

    For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. (Galaterbrevet 5,17 NBM11)

    Kroppen og Ånden står imot hverandre. Kroppen gjør ikke det Ånden vil, og Ånden gjør ikke det kroppen vil. Før vi ble kristne hadde vi ikke Ånden. Da hadde vi kun kroppen, og da var vi helt ute av stand til å gjøre som Ånden vil. Kroppen vil ikke gjøre det Gud vil vi skal gjøre, og slik var vi ute av stand til å velge å gjøre det Gud vil vi skal gjøre uten å ha Ånden. Vi er nødt til å ha Ånden for i det hele tatt å være i stand til å ønske å gjøre slik Gud vil vi skal gjøre. 

    Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.(Apostlenes Gjerninger 7,51 NBM11)

    Å kjempe imot Ånden er den naturlige tilstanden vi alle er i.

    deres forstand [er] formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. (Efeserbrevet 4,18 NBM11)

    Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. (Romerbrevet 8,7 NBM11)

    Så vi har altså ikke mulighet eller egenskap til å tro på egen hånd. Vi kan ikke ta en avgjørelse på egen hånd. 

    Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. (Romerbrevet 3,10-12 NBM11)

    Paulus siterer Salmenes bok, og det er dermed ikke bare Paulus som mener dette, det er også David. 

    Jesus sier selv at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er tilstanden vi er i når vi ikke tror. Vi kjemper imot lyset. Det er dypet vi har falt ned i. Vi har ikke friheten til å på noen som helst måte samarbeide med Gud i vår frelse. Det må være et verk av Gud alene. Det er dette de gamle teologene kalte guddommelige monergisme. 

    Jesus kom ikke til Lasarus’ grav og sa «Ta avgjørelsen om å leve!» Lasarus kunne ikke, fordi han var død. Vi som er døde i våre misgjerninger og synd kan ikke velge å komme ut av graven, men Jesus kan kalle oss ut. Det er Guds verk, og Hans alene. Gud står for 100 prosent av vår frelse, og Gud alene skaper tro. Troen er en gave fra Gud så vi ikke kan skryte av oss selv. Gud er den som gir tro, liv og omvendelse. 

  • Det lutherske synet på dåp

    Det lutherske synet på dåp

    Ofte hører jeg at enkelte mener at barnedåp ikke tillater at barnet selv får ta en avgjørelse om å følge Jesus. Mange mener dette er dypt urettferdig, og at man derfor må vente til barnet blir eldre og selv kan «akseptere Jesus».

    Så hvor kommer denne tanken fra at det er urettferdig å døpe et barn før det er i stand til å ta denne avgjørelsen selv? Generelt kan vi si at det er fordi det krenker læren om fri vilje, slik den blir lært i baptist-miljøerDet er krenkende fordi man tar bort barnets valg fra frelsen. Å si at en baby blir frelst ved dåp når babyen ikke har tatt et aktivt valg, synes skandaløst for teologer som omfavner doktrinen om fri vilje, og det er veldig støtende mot den gamle Adam. Den gamle Adam tåler ikke monergisme. Monergisme er i teologien en motvekt mot synergisme. Synergisme er en beskrivelse av at det er to parter som samarbeider om frelsen, nemlig Gud og deg selv. Du bidrar med din avgjørelse, eler din vilje, og Gud sørger for resten. I monergisme derimot er det kun Gud alt står og faller på. I barnedåp er det altså snakk om monergisme, og det tåler ikke den gamle Adam, for i barnedåp er det ikke noe rom for å hevde at fri vilje er utøvd. Det er kun drukning av den gamle Adam.

    For å beskytte doktrinen om fri vilje har mange evangeliske kirkesamfunn valgt å utsette dåpen til barnet selv er i stand til å ta et valg. Dette sørger imidlertid for en rekke nye problemer. Hvordan skal man håndtere arvesynd og det at barnet synder i tidsrommet mellom fødsel og når barnet er i stand til å ta en beslutning om å tro? For å motvirke dette er det videre utviklet en flytende alder for ansvarlighet. Altså har mange valgt å tenke at barnet ikke selv er ansvarlig for syndene sine før denne alderen oppnås, og det har dermed fått en periode med nåde. Ansvarets alder handler om at barn under en viss alder som dør ikke holdes ansvarlig for sine synder fordi de ikke var i stand til å forstå forskjell på rett og galt, og kunne ikke forstå Jesu død på korset. Enkelte trossamfunn som praktiserer barnedåp kan også bli bytte for den samme tenkningen. De døper barnet i den treenige Guds navn, men tenker at dåpens nåde bare strekker seg frem til barnet selv kan ta en beslutning for Kristus på et senere tidspunkt. Når avgjørelsen blir tatt, så er det dette som blir ansett som forsikringen på at barnet faktisk er frelst, og ikke selve dåpen. Både dette synet og de evangelikales forsøker å beskytte fri vilje som doktrine, og unngå de guddommelige monergistiske egenskapene i dåpens fornyelse. 

    Er barnedåp virkelig så radikalt? Her er det viktig å huske på at barnedåp ikke er en useriøs teologi som er i strid med resten av Bibelen. Ta f.eks. Jesu mirakler. Personene som er omtalt som blinde var ikke bare svaksynte, de var fullstendig, hjelpeløst blinde fra fødselen av (f.eks. Matteus 9). De lamme var ikke bare halte, men fullstendig, hjelpeløst lamme (Matteus 9). De spedalske var ikke bare litt syke, men fullstendig, håpløst rammet av spedalskhet (Matteus 8), og de døde var ikke bare nesten døde, men fullstendig, komplett og ugjenkallelig døde (Johannes 11). Disse personene var, akkurat som spedbarna, hjelpeløse. Likevel ser vi den mirakuløse kraften i Ordet! Jesus snakker ut handlekraftige ord som taler disse miraklene inn i eksistensen! «La det skje!», «Stå opp og gå!», «Vær ren!», «Kom ut!». Disse menneskene, akkurat som spedbarna, bidro på ingen som helst måte til at miraklene skulle skje. Akkurat som at verden begynte å eksistere ved at Gud talte, slik talte Kristus disse helbredende miraklene inn i eksistensen (Romerbrevet 10, 17). Ordet er virksomt, Ordet virker tro, og det er sant også for spedbarn. 

    Som lutheranere så tror vi, og vi bekjenner at barnedåp ikke virker gjenfødelse uten tro (Markus 16,15-16; Romerbrevet 4,20-25). Når det er sagt så tror, lærer og bekjenner vi at tro ikke er et produkt av menneskets intellekt, eller et resultat av menneskets vilje, eller noe som er opprørt av menneskets følelser. Tro er en gave som er gitt av Den Hellige Ånd gjennom Ordet (f.eks. Romerbrevet 10,17 og Efeserne 2,8). Luther lærte altså med rette at Ordet er i og med vannet, noe som gjør at dåpens virkning er helt og fullt avhengig av evangeliets løfter (1. Petersbrev 3,21; Apostlenes Gjerninger 2,38). Fordi evangeliet også er knyttet til dåp så er dåp et effektivt virkemiddel hvor Den Hellige Ånd gir tro og nåde til spedbarn, uavhengig av alle rettferdighetsverk som de gjør eller kan gjøre (Titus 3,5). 

    Martin Luther innså problemet dersom vi på noen som helst måte var delaktige i vår egen frelse. Dersom vi diskuterer dette temaet om dåp med noen av våre evangelikale brødre og søstre, kan vi sitere Luther.

    «Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt… Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsats eller mitt løp, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.» (De Servo Arbitrio, Martin Luther). 

    Så hvorfor synes mange evangelikal at det er vanskelig å akseptere barnedåp? Det er vanskelig fordi det er dårlige nyheter for den gamle Adam, og det gjør det vanskelig å holde fast i «beslutnings-» eller «fri vilje-teologien». I barnedåpen kan ikke tro misforstås som en handling som produseres av den frie vilje. Tro gjør ikke dåp, men får den. I barnedåpen er frelsen først og fremst en tydelig gave fra Gud som blir gitt til en hjelpeløs baby, i stedet for at den gamle Adam bruker dåpen som et tegn på sin lydighet ovenfor Gud. Selvsagt fører samtaler om dette temaet til konflikter og spenninger! 

    Uansett hvilke argumenter vi møter mot denne Guds gave som er vår dåp, så kan vi elske vår dåp som et plagg vi alltid kler oss med, slik at vi kan bli funnet i troen. For barnedåp er ikke bare et bilde på monergisme. Det ER monergisme i aksjon! Rikt, livgivende vann som sammen med Ordet gir tro, syndenes tilgivelse, redder oss fra død og djevel, og som gir oss et evig liv sammen med Gud. Frelsen gjør oss til Guds egne. Vi vasker ikke spedbarna, men Gud vasker dem og gjør dem til sine!

    Måtte vi alle huske på at Gud har handlet med oss i dåpen, gitt oss tro, og be om at Han må holde oss fast i en sann tro til det evige liv. Amen!

  • Er det få som blir frelst?

    Er det få som blir frelst?

    På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

    Lukas 13,22-30 N11BM

    Dagens tekst fikk meg til å tenke på sport, og på sist OL! I alle store konkurranser så virker det som om marginene er helt utrolig små. I utfor så er det snakk om hundredels, eller til og med tusendels sekunder i forskjell mellom første og andreplass. I curling er det snakk om millimeterpresisjon, og det kan virke litt som tilfeldigheter hvem som vinner og hvem som taper. Men vi vet at det må være fordi utøverne er noen av verdens beste i det de holder på med. I OL i 2018 i Pyeongchang fikk Norge flest gull av alle. Det har ført til at vi spør utøverne om de blir skuffet når de får sølv. På en måte er det en voldsomt arrogant måte å oppføre seg på, men på en annen måte så kan man jo si at det er bare en vinner. Man kan godt argumentere for at utøverne burde være fornøyde med i det hele tatt i ha kommet til OL! Det beviser at de er blant verdens beste, men til slutt står det igjen bare en vinner. Og marginene er veldig, veldig små.

    Lukas skriver i dagens evangelietekst om å vinne frelse og evig liv. Spørsmålet er bra, og det er fortsatt aktuelt. Vil det være få som blir frelst? Jesus svarer på en viktig måte. Jesus sier «Kjemp for å komme gjennom den trange døren.» Det var det som fikk meg til å tenke på disse små marginene. Mange vil ønske å komme gjennom, og mange vil forsøke, men de vil ikke klare det. Veien til himmelen er smal. Det er faktisk bare EN vei til frelse, evig liv og himmelen. Jesus sier at «Jeg er veien». Ingen kommer til Faderen uten ved ham. 

    Peter sier i Apostlenes Gjerninger at det ikke finnes frelse i noe annet navn. Det er ingen andre navn under himmelen vi kan bli frelst ved. Jesus sier også at mange vil forsøke å komme inn i himmelen. Mange vil forsøke å bli frelst, men de kommer til å forsøke via feil vei. Hvem tenker du på når spørsmålet «er det få som blir frelst» stilles? Kanskje deg selv og ditt liv? Eller noen andre i livet ditt? Famille, venner? Mange ønsker å tro at alle veier fører til himmelen. Da spiller det ingen rolle hva du gjør, fordi du ender opp i himmelen uansett. Andre vil nekte for at himmelen finnes, men blant oss som hevder at det faktisk finnes en himmel, så er det en del som sier at alle veier fører dit. Alle religioner er i bunn og grunn like, sier de, og alle fører samme sted. 

    Toleranse er et begrep som blir opphøyet i dag. Når toleranse blir satt øverst, så blir alt tolerert. Og det blir gjerne paret med begrepet inluderende. Og det er en tiltrekkende tanke å være tolerant og inkluderende, men Jesus sier at døra er SMAL. Det er ganske ekskluderende! Vi liker ikke det. Vi liker ikke tanken på at det er en risiko for å ikke komme til himmelen, og spesielt ikke når det gjelder noen av våre kjære og nære. Jeg merker det når en nordmann så vidt ikke får gull i en eller annen sport. Eller kanskje kommer på fjerdeplass. Det burde finnes et unntak for slike tilfeller, tenker vi av og til, men slik er ikke sporten. Er det få som blir frelst? Svaret er «ja», fordi mange vil prøve å finne sin egen vei.

    I OL så er det mange som trener i mange år for å få lov til å bli med og kjempe om gullet. Og av og til så hører vi om utøvere som ikke skulle være med forrige OL, men så skjedde det et eller annet som gjorde at de ikke kunne likevel. Disse har altså ventet i 8 år for å få være med! Det er ganske lenge å fokusere på EN ting! Vi kan beundre dem for utholdenhet, målrettethet, og mye annet, og det kan motivere oss på forskjellige måter. 

    Det er så enkelt for oss kristne å miste fokus. Jesus sier «kjemp for å komme gjennom den trange døra!» Det er viktig å huske på at vår frelse ikke kommer an på om vi jobber hardt nok, eller gjør nok, eller kjemper hardt nok. Det er så enkelt å slutte med det vi har fått for å holde oss fokusert på den trange døren, på Jesus. Når en idrettsutøver blir udisiplinert så går alt nedoverbakke, og det samme kan skje med oss. Gaver som Bibelen, bønn og gudstjeneste er ting Gud har gitt oss for å holde oss fokusert på Jesus. Det er ikke byrder som vi ikke har tid til. Uansett hvor hardt vi strever, så feiler vi ofte. Selv med gode intensjoner så mister vi fokus. Og noen ganger kjemper vi for feil ting. 

    Men de gode nyhetene er at Jesus ikke feilet. Ikke oss, ikke deg og ikke meg. Hans mål var vår frelse. For å nå målet gav Jesus alt. Han tredte ut av Himmelen, og kom til jorda. Han gav sin egen kropp og sitt liv, og han nådde målet på korset. Han vant seieren for deg og meg, og oppstandelsen er beviset! Han vant, og han gir oss premien: Frelse og evig liv! 

    Det er som at en utøver vant gull i OL, og så snur han seg til deg og sier til deg som ikke har gjort noe «Vær så god», og så får du gullmedaljen. 

    Frelsen er gratis, men ikke billig. Den kostet Jesus alt. 

    Ironien i ordet «Kjemp» i dag er at Jesus allerede har kjempet ferdig kampen. Jesus er den smale døren til frelsen. Hans død og oppstandelse har gjort det mulig for alle mennesker å komme inn ved å ganske enkelt tro. Vår jobb er å fortelle verden dette, så ingen går glipp av muligheten til å bli med inn i Guds evige rike. 

  • Budene er kjærlighet

    Budene er kjærlighet

    Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.

    (Romerbrevet 13:8 N11BM)

    De mest siterte verset fra Det Gamle Testamente er fra 3. Mosebok:

    du skal elske din neste som deg selv.

    (3. Mosebok 19:13b N11BM)

    Det er muligens litt juks, for Jesus selv siterer dette verset to ganger i hvert av de synoptiske evangeliene, så det er noe vi legger godt merke til. Paulus ser ingen ting galt med å elske sin neste, og han strekker det så langt at han sier at kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Det dras så langt at dersom du tok de ti bud og skulle koke ut alt vannet i dem, så du sitter igjen med bare det aller, aller viktigste, så hadde det stått

    Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ 

    (Markus 12:30-31 N11BM)

    På disse to hviler hele Loven og Profetene. Altså, dersom du komprimerer de ti bud, så kommer du frem til at du skal elske Gud og din neste. Og dersom du fortsetter å komprimere, så ender du opp med ett ord. Kjærlighet.

    Paulus sier at kjærlighet er oppfyllelsen av loven. De ti bud er altså kjærlighet. Faren vi står ovenfor i dag er at folk vil ta kjærlighet og sette det opp mot de ti bud. Da blir ikke kjærlighet en oppfyllelse av loven, men noe helt annet, som at kjærlighet står i motsetning til de ti bud. Og dette ser vi tydelig i hvordan folk blir presset til å være fysiske. Mange gutter pleier å si noe slikt som at «Hvis du elsker meg så..» etterfulgt av en henvisning til å bryte det sjette budet og begå hor. Dette setter kjærlighet i motsetning til de ti bud, og det er jo slett ikke slik det skal være!
    Det sies at budene er restriktive, men kjærligheten er ekspansiv, men det er rett og slett ikke sant.

    Mye av argumentet for at homofile skal få gifte seg er «Hvordan kan du forhindre kjærlighet?», eller «Hvordan kan du diktere hvordan jeg skal få uttrykke min kjærlighet?» Først av alt så vil jeg si at kjærligheten ikke forhindres eller begrenses. Kan to karer være glade i hverandre? Ja, selvsagt! De er påbudt å være glade i hverandre! Det står at vi skal elske vår neste som oss selv. Det er det som er å være en neste! Men av en eller annen grunn så har ordet «elske» blitt oversatt til å mene å oppføre seg som om man er gift!

    Når man først har satt kjærlighet opp mot de ti bud, så blir denne typen synd kalt kjærlighet. Og å holde de ti bud blir definert som hat.

    Taktikken som brues er effektiv, og spesielt med tanke på ekteskapet og livet som mann og kvinne, far og mor. Det samme skjer med penger i det syvende bud, og med liv i det femte budet. Vi kan f.eks. ta eksempelet med aktiv dødshjelp. Her sies det at dersom vi virkelig elsker noen så lar vi de ikke gå gjennom slike lidelser, og vi må tilby dødshjelp. Igjen har vi satt kjærlighet opp i mot de ti bud. Og det er derfor anklagen sitter så godt fast. Folk som vil holde budene, eller mener at de ti bud er gode, blir ansett for å være fulle av hat, fordi premisset om at kjærlighet står i motsetning til de ti bud allerede er satt.

    Men vi vil være i opposisjon mot dette, og vi ønsker å si at dersom du ønsker å vite hvordan kjærlighet ser ut, så se til de ti bud! Kjærlighet er ikke abstrakt. Vi har en kjærlighet som er formet som de ti bud.

    Kjærligheten en prest har til sin menighet er formet som det tredje budet. Han forkynner evangeliet og underviser Skriften i klarhet og tydelighet.
    Og det er annerledes enn kjærligheten som er formet av det fjerde budet. Det er kjærligheten jeg som far har til mine barn. Hvis jeg begynner å ta menighetsmedlemmene ut for å kjøpe nye strømpebukser og vinterjakker til dem, så er det merkelig. Det er noe en forelder gjør for sine barn. Kjærligheten tar en form alt etter hvilket bud den er formet av og etter hvem den vises for.

    Måten ektemenn og hustruer elsker hverandre er fullstendig unik. Den kjærligheten har man ikke for noen andre. Det er eksklusiviteten til det sjette budet: Du skal ikke bryte eksteskapet.

    Og i følge det syvende budet så er måten en ansatt og en sjef elsker hverandre fullstendig annerledes enn det! Kjærligheten tar form etter hvem den vises for, og måten den skal vises er formet etter budene.

    Kjærligheten en mann viser en annen mann, eller en kvinne viser en annen kvinne er annerledes enn den man skal finne mellom ektemann og hustru. Det er en av de store farene ved å tenke på kjærlighet som en abstraksjon, og som seksualitet. Det er en veldig pervers måte å tenke på kjærlighet!

    På gresk finnes det flere ord for kjærlighet. De mest kjente er fileo, som er kjærligheten mellom venner. Så er det agape som er en mer generell kjærlighet. Noen har sagt at det er ordet for gudommelig kjærlighet, men det er rett og slett ikke dekning for å hevde det. Det er ordet som brukes om hvordan Gud elsker menneskene, men det brukes også for å beskrive hvordan menneskene elsket mørket mer enn lyset, og da er det slett ikke snakk om gudommelig kjærlighet. Det betyr ganske enkelt «kjærlighet».

    Så er det eros, som betyr intim, sekuell kjærlighet. Den er ment å være unik for ektemenn og hustruer i følge Bibelen og de ti bud. Det er bare ett ord, men alt dette absorberes i dette ordet. Det betyr slett ikke at dersom to menn er glade i hverandre, så må de oppføre seg som om de var gift. Slett ikke! To menn som er glade i hverandre pleide mann å kalle vennskap. Jeg er redd en av farene ved ekteskap mellom likekjønnede er at man begynner å miste vennskap. Alle former for vennskap blir eros. Det blir mistenkeliggjort å være vennskapelig men andre likekjønnede.

    Anklagen mot oss her er at vi er fulle av hat. Hvordan kan en kristen hate noen? Jesus sier at de vil kjenne oss på vår kjærlighet til hverandre. Jesus sier at vi skal elske våre fiender, velsigne de som forfølger oss, be for de som hater oss, gjøre godt mot de som taler ondt om oss. Dette er kjærligheten: Ikke at vi elsker Ham, men at Han elsket oss først, slik at vi derfor kan elske hverandre. Den som elsker er av Gud.

    Johannes sier to ganger i sitt evangelium at Gud er kjærlighet. Hvordan kan det være at kristne hater? Ja, vi kan på sett og vis hate døden, og kanskje djevelen, men å se på en annen person og hate vedkommende er en kristen umulighet. Jeg sier ikke at de ikke skjer, men at det ikke passer inn i hva en kristen skal være. Fordi når vi ser på en annen person så ser vi fire ting som de kanskje ikke visste om seg selv.

    1. De er skapt i Guds bilde.
    2. De har falt i synd så bidet er ødelagt.
    3. Jesus er deres bror i følge inkarnasjonen. Han tok på seg deres menneskelighet og bar deres synd.
    4. Jesus døde for dem på korset og stod opp, og skal reise dem opp på den siste dagen.

    Og dette sier oss at de ikke er våre fiender. Vi er ikke gitt autoritet fra Jesus til å kalle noen som helst våre fiender. Vår kamp står ikke mot kjøtt og blod.

    Vi ser tvert imot mennesker som snubler og faller i sin ferd mot død og ødeleggelse, og vi hater dem ikke. Vi skal elske dem. Dersom vi sier at det finnes noe som er galt og noe som er rett, så er det ikke å hate, selv om det kan påstås. Det er absurd.

    Et annet argument er at vi er dømmende mot det de elsker, og at det er galt. Men det er også absurd. Det er dypt menneskelig å dømme. Du bruker sunn fornuft til å dømme hele tiden. F.eks. dersom jeg sier at jeg holder med HamKam, og du sier at jeg har gått fra sans og samlig, og at jeg rett og slett holder med feil lag, så er det meget mulig du har helt rett i det!

    Eller vi kan ta noe mindre kontroversielt. Jeg så for en tid tilbake en dokumentar om en mann som elsket å spionere på mennesker som sov. Han kunne gjøre det i timesvis. Midt på natten kunne han sitte i et tre på utsiden av hus og se på folk som sov. Dette gav ham nok en eller annen form for tilfreddsstillelse. La oss si at du spiste lunch sammen med denne fyren, og han sitter foran det og sier «Hvem tror du at du er, som dømmer meg? Jeg elsker å se på folk som sover. Hvem er du til å sitte der og fortelle at jeg ikke kan gjøre det jeg elsker?» Og du svarer «Jeg er et menneske som vet at noen ting er bra å elske og noen ting er ikke bra. Og å spionere på andre mennesker er ikke bra.»

    Å spionere på andre mennesker på et hvilket som helst tid på døgnet er galt. Du kan si til han at det han elsker er galt. Det er en viss risiko for at du blir anklaget for hat, men det er ikke riktig. Det er ikke hat. Du kan si med all medfølelse og inderlighet du klarer å oppdrive, at vi er nødt til å være i stand til å kritisere det vi elsker, eller det vi ønsker eller begjærer.

    Hvis vi ikke kan dømme det vi begjærer som godt eller ondt, som skadelig eller oppbyggelig, til å lede til liv eller til død, lede til større menneskelig netto profitt eller ikke, så er vi bare dyr. Vi er ikke lenger mennesker.

    Vi er bare folk med grunnleggende instinkt. Det er som Paulus sier når han sier at magen har blitt vår gud. Magen din sier «Det er dette jeg vil», og du nikker og sier «Ingen kan dømme meg for det jeg vil. Ingen kan stå med pekefingeren og holde opp sin eldgamle moral foran meg. Fordi min mage er min gud.» Det er hedensk moral.

    Så vi ønsker å la budene få forme vår kjærlighet. Det er ingen unnskyldning for å være dømmende, fulle av kritikk eller på noen som helst måte ekle med andre mennesker. Vi skal være snille, gode, forståelsesfulle og så kjærlige som mulig, men vi ønsker å holde opp at det finnes noe galt og noe rett. Og at grunnen til at rett er rett er at Gud sier at det er slik, og det fører til liv. Og grunnen til at galt er galt er fordi Gud forbyr det og det fører til død og ødeleggelse.

    Det er også bra for oss å huske på at vår kjærlighet for hverandre har forskjellig form. Og det kan være veldig bra å huske på at Guds kjærlighet for oss også har forskjellig form av og til. Den tar formen til Jesus på korset.

    Gu forlanger ikke bare kjærlighet fra oss, men Han gir oss også kjærlighet.

    For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

    (Johannes 3:16-17 N11BM)

    Kjærligheten gir. Guds kjærlighet er at Han døde for oss mens vi enda var syndere. Gud elsker oss meget spesifikt. Formen på Hans kjærlighet for oss er Jesu lidelse og død. Formen på Hans kjærlighet for oss er syndenes tilgivelse. Formen på Hans kjærlighet til oss er dåp og nattverd. Formen på Hans kjærlighet til oss er oppstandelsen og det evige livet. Slik ser kjærligheten ut. Og vi gleder oss i det!

    Kjærligeten er formet som budene, og kjærligheten er formet som korset!

    Det er evangeliet.