Er det få som blir frelst?

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Lukas 13,22-30 N11BM

Dagens tekst fikk meg til å tenke på sport, og på sist OL! I alle store konkurranser så virker det som om marginene er helt utrolig små. I utfor så er det snakk om hundredels, eller til og med tusendels sekunder i forskjell mellom første og andreplass. I curling er det snakk om millimeterpresisjon, og det kan virke litt som tilfeldigheter hvem som vinner og hvem som taper. Men vi vet at det må være fordi utøverne er noen av verdens beste i det de holder på med. I OL i 2018 i Pyeongchang fikk Norge flest gull av alle. Det har ført til at vi spør utøverne om de blir skuffet når de får sølv. På en måte er det en voldsomt arrogant måte å oppføre seg på, men på en annen måte så kan man jo si at det er bare en vinner. Man kan godt argumentere for at utøverne burde være fornøyde med i det hele tatt i ha kommet til OL! Det beviser at de er blant verdens beste, men til slutt står det igjen bare en vinner. Og marginene er veldig, veldig små.

Lukas skriver i dagens evangelietekst om å vinne frelse og evig liv. Spørsmålet er bra, og det er fortsatt aktuelt. Vil det være få som blir frelst? Jesus svarer på en viktig måte. Jesus sier «Kjemp for å komme gjennom den trange døren.» Det var det som fikk meg til å tenke på disse små marginene. Mange vil ønske å komme gjennom, og mange vil forsøke, men de vil ikke klare det. Veien til himmelen er smal. Det er faktisk bare EN vei til frelse, evig liv og himmelen. Jesus sier at «Jeg er veien». Ingen kommer til Faderen uten ved ham. 

Peter sier i Apostlenes Gjerninger at det ikke finnes frelse i noe annet navn. Det er ingen andre navn under himmelen vi kan bli frelst ved. Jesus sier også at mange vil forsøke å komme inn i himmelen. Mange vil forsøke å bli frelst, men de kommer til å forsøke via feil vei. Hvem tenker du på når spørsmålet «er det få som blir frelst» stilles? Kanskje deg selv og ditt liv? Eller noen andre i livet ditt? Famille, venner? Mange ønsker å tro at alle veier fører til himmelen. Da spiller det ingen rolle hva du gjør, fordi du ender opp i himmelen uansett. Andre vil nekte for at himmelen finnes, men blant oss som hevder at det faktisk finnes en himmel, så er det en del som sier at alle veier fører dit. Alle religioner er i bunn og grunn like, sier de, og alle fører samme sted. 

Toleranse er et begrep som blir opphøyet i dag. Når toleranse blir satt øverst, så blir alt tolerert. Og det blir gjerne paret med begrepet inluderende. Og det er en tiltrekkende tanke å være tolerant og inkluderende, men Jesus sier at døra er SMAL. Det er ganske ekskluderende! Vi liker ikke det. Vi liker ikke tanken på at det er en risiko for å ikke komme til himmelen, og spesielt ikke når det gjelder noen av våre kjære og nære. Jeg merker det når en nordmann så vidt ikke får gull i en eller annen sport. Eller kanskje kommer på fjerdeplass. Det burde finnes et unntak for slike tilfeller, tenker vi av og til, men slik er ikke sporten. Er det få som blir frelst? Svaret er “ja”, fordi mange vil prøve å finne sin egen vei.

I OL så er det mange som trener i mange år for å få lov til å bli med og kjempe om gullet. Og av og til så hører vi om utøvere som ikke skulle være med forrige OL, men så skjedde det et eller annet som gjorde at de ikke kunne likevel. Disse har altså ventet i 8 år for å få være med! Det er ganske lenge å fokusere på EN ting! Vi kan beundre dem for utholdenhet, målrettethet, og mye annet, og det kan motivere oss på forskjellige måter. 

Det er så enkelt for oss kristne å miste fokus. Jesus sier «kjemp for å komme gjennom den trange døra!» Det er viktig å huske på at vår frelse ikke kommer an på om vi jobber hardt nok, eller gjør nok, eller kjemper hardt nok. Det er så enkelt å slutte med det vi har fått for å holde oss fokusert på den trange døren, på Jesus. Når en idrettsutøver blir udisiplinert så går alt nedoverbakke, og det samme kan skje med oss. Gaver som Bibelen, bønn og gudstjeneste er ting Gud har gitt oss for å holde oss fokusert på Jesus. Det er ikke byrder som vi ikke har tid til. Uansett hvor hardt vi strever, så feiler vi ofte. Selv med gode intensjoner så mister vi fokus. Og noen ganger kjemper vi for feil ting. 

Men de gode nyhetene er at Jesus ikke feilet. Ikke oss, ikke deg og ikke meg. Hans mål var vår frelse. For å nå målet gav Jesus alt. Han tredte ut av Himmelen, og kom til jorda. Han gav sin egen kropp og sitt liv, og han nådde målet på korset. Han vant seieren for deg og meg, og oppstandelsen er beviset! Han vant, og han gir oss premien: Frelse og evig liv! 

Det er som at en utøver vant gull i OL, og så snur han seg til deg og sier til deg som ikke har gjort noe “Vær så god”, og så får du gullmedaljen. 

Frelsen er gratis, men ikke billig. Den kostet Jesus alt. 

Ironien i ordet «Kjemp» i dag er at Jesus allerede har kjempet ferdig kampen. Jesus er den smale døren til frelsen. Hans død og oppstandelse har gjort det mulig for alle mennesker å komme inn ved å ganske enkelt tro. Vår jobb er å fortelle verden dette, så ingen går glipp av muligheten til å bli med inn i Guds evige rike. 

Budene er kjærlighet

Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.

(Romerbrevet 13:8 N11BM)

De mest siterte verset fra Det Gamle Testamente er fra 3. Mosebok:

du skal elske din neste som deg selv.

(3. Mosebok 19:13b N11BM)

Det er muligens litt juks, for Jesus selv siterer dette verset to ganger i hvert av de synoptiske evangeliene, så det er noe vi legger godt merke til. Paulus ser ingen ting galt med å elske sin neste, og han strekker det så langt at han sier at kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Det dras så langt at dersom du tok de ti bud og skulle koke ut alt vannet i dem, så du sitter igjen med bare det aller, aller viktigste, så hadde det stått

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ 

(Markus 12:30-31 N11BM)

På disse to hviler hele Loven og Profetene. Altså, dersom du komprimerer de ti bud, så kommer du frem til at du skal elske Gud og din neste. Og dersom du fortsetter å komprimere, så ender du opp med ett ord. Kjærlighet.

Paulus sier at kjærlighet er oppfyllelsen av loven. De ti bud er altså kjærlighet. Faren vi står ovenfor i dag er at folk vil ta kjærlighet og sette det opp mot de ti bud. Da blir ikke kjærlighet en oppfyllelse av loven, men noe helt annet, som at kjærlighet står i motsetning til de ti bud. Og dette ser vi tydelig i hvordan folk blir presset til å være fysiske. Mange gutter pleier å si noe slikt som at “Hvis du elsker meg så..” etterfulgt av en henvisning til å bryte det sjette budet og begå hor. Dette setter kjærlighet i motsetning til de ti bud, og det er jo slett ikke slik det skal være!
Det sies at budene er restriktive, men kjærligheten er ekspansiv, men det er rett og slett ikke sant.

Mye av argumentet for at homofile skal få gifte seg er “Hvordan kan du forhindre kjærlighet?”, eller “Hvordan kan du diktere hvordan jeg skal få uttrykke min kjærlighet?” Først av alt så vil jeg si at kjærligheten ikke forhindres eller begrenses. Kan to karer være glade i hverandre? Ja, selvsagt! De er påbudt å være glade i hverandre! Det står at vi skal elske vår neste som oss selv. Det er det som er å være en neste! Men av en eller annen grunn så har ordet “elske” blitt oversatt til å mene å oppføre seg som om man er gift!

Når man først har satt kjærlighet opp mot de ti bud, så blir denne typen synd kalt kjærlighet. Og å holde de ti bud blir definert som hat.

Taktikken som brues er effektiv, og spesielt med tanke på ekteskapet og livet som mann og kvinne, far og mor. Det samme skjer med penger i det syvende bud, og med liv i det femte budet. Vi kan f.eks. ta eksempelet med aktiv dødshjelp. Her sies det at dersom vi virkelig elsker noen så lar vi de ikke gå gjennom slike lidelser, og vi må tilby dødshjelp. Igjen har vi satt kjærlighet opp i mot de ti bud. Og det er derfor anklagen sitter så godt fast. Folk som vil holde budene, eller mener at de ti bud er gode, blir ansett for å være fulle av hat, fordi premisset om at kjærlighet står i motsetning til de ti bud allerede er satt.

Men vi vil være i opposisjon mot dette, og vi ønsker å si at dersom du ønsker å vite hvordan kjærlighet ser ut, så se til de ti bud! Kjærlighet er ikke abstrakt. Vi har en kjærlighet som er formet som de ti bud.

Kjærligheten en prest har til sin menighet er formet som det tredje budet. Han forkynner evangeliet og underviser Skriften i klarhet og tydelighet.
Og det er annerledes enn kjærligheten som er formet av det fjerde budet. Det er kjærligheten jeg som far har til mine barn. Hvis jeg begynner å ta menighetsmedlemmene ut for å kjøpe nye strømpebukser og vinterjakker til dem, så er det merkelig. Det er noe en forelder gjør for sine barn. Kjærligheten tar en form alt etter hvilket bud den er formet av og etter hvem den vises for.

Måten ektemenn og hustruer elsker hverandre er fullstendig unik. Den kjærligheten har man ikke for noen andre. Det er eksklusiviteten til det sjette budet: Du skal ikke bryte eksteskapet.

Og i følge det syvende budet så er måten en ansatt og en sjef elsker hverandre fullstendig annerledes enn det! Kjærligheten tar form etter hvem den vises for, og måten den skal vises er formet etter budene.

Kjærligheten en mann viser en annen mann, eller en kvinne viser en annen kvinne er annerledes enn den man skal finne mellom ektemann og hustru. Det er en av de store farene ved å tenke på kjærlighet som en abstraksjon, og som seksualitet. Det er en veldig pervers måte å tenke på kjærlighet!

På gresk finnes det flere ord for kjærlighet. De mest kjente er fileo, som er kjærligheten mellom venner. Så er det agape som er en mer generell kjærlighet. Noen har sagt at det er ordet for gudommelig kjærlighet, men det er rett og slett ikke dekning for å hevde det. Det er ordet som brukes om hvordan Gud elsker menneskene, men det brukes også for å beskrive hvordan menneskene elsket mørket mer enn lyset, og da er det slett ikke snakk om gudommelig kjærlighet. Det betyr ganske enkelt “kjærlighet”.

Så er det eros, som betyr intim, sekuell kjærlighet. Den er ment å være unik for ektemenn og hustruer i følge Bibelen og de ti bud. Det er bare ett ord, men alt dette absorberes i dette ordet. Det betyr slett ikke at dersom to menn er glade i hverandre, så må de oppføre seg som om de var gift. Slett ikke! To menn som er glade i hverandre pleide mann å kalle vennskap. Jeg er redd en av farene ved ekteskap mellom likekjønnede er at man begynner å miste vennskap. Alle former for vennskap blir eros. Det blir mistenkeliggjort å være vennskapelig men andre likekjønnede.

Anklagen mot oss her er at vi er fulle av hat. Hvordan kan en kristen hate noen? Jesus sier at de vil kjenne oss på vår kjærlighet til hverandre. Jesus sier at vi skal elske våre fiender, velsigne de som forfølger oss, be for de som hater oss, gjøre godt mot de som taler ondt om oss. Dette er kjærligheten: Ikke at vi elsker Ham, men at Han elsket oss først, slik at vi derfor kan elske hverandre. Den som elsker er av Gud.

Johannes sier to ganger i sitt evangelium at Gud er kjærlighet. Hvordan kan det være at kristne hater? Ja, vi kan på sett og vis hate døden, og kanskje djevelen, men å se på en annen person og hate vedkommende er en kristen umulighet. Jeg sier ikke at de ikke skjer, men at det ikke passer inn i hva en kristen skal være. Fordi når vi ser på en annen person så ser vi fire ting som de kanskje ikke visste om seg selv.

  1. De er skapt i Guds bilde.
  2. De har falt i synd så bidet er ødelagt.
  3. Jesus er deres bror i følge inkarnasjonen. Han tok på seg deres menneskelighet og bar deres synd.
  4. Jesus døde for dem på korset og stod opp, og skal reise dem opp på den siste dagen.

Og dette sier oss at de ikke er våre fiender. Vi er ikke gitt autoritet fra Jesus til å kalle noen som helst våre fiender. Vår kamp står ikke mot kjøtt og blod.

Vi ser tvert imot mennesker som snubler og faller i sin ferd mot død og ødeleggelse, og vi hater dem ikke. Vi skal elske dem. Dersom vi sier at det finnes noe som er galt og noe som er rett, så er det ikke å hate, selv om det kan påstås. Det er absurd.

Et annet argument er at vi er dømmende mot det de elsker, og at det er galt. Men det er også absurd. Det er dypt menneskelig å dømme. Du bruker sunn fornuft til å dømme hele tiden. F.eks. dersom jeg sier at jeg holder med HamKam, og du sier at jeg har gått fra sans og samlig, og at jeg rett og slett holder med feil lag, så er det meget mulig du har helt rett i det!

Eller vi kan ta noe mindre kontroversielt. Jeg så for en tid tilbake en dokumentar om en mann som elsket å spionere på mennesker som sov. Han kunne gjøre det i timesvis. Midt på natten kunne han sitte i et tre på utsiden av hus og se på folk som sov. Dette gav ham nok en eller annen form for tilfreddsstillelse. La oss si at du spiste lunch sammen med denne fyren, og han sitter foran det og sier “Hvem tror du at du er, som dømmer meg? Jeg elsker å se på folk som sover. Hvem er du til å sitte der og fortelle at jeg ikke kan gjøre det jeg elsker?” Og du svarer “Jeg er et menneske som vet at noen ting er bra å elske og noen ting er ikke bra. Og å spionere på andre mennesker er ikke bra.”

Å spionere på andre mennesker på et hvilket som helst tid på døgnet er galt. Du kan si til han at det han elsker er galt. Det er en viss risiko for at du blir anklaget for hat, men det er ikke riktig. Det er ikke hat. Du kan si med all medfølelse og inderlighet du klarer å oppdrive, at vi er nødt til å være i stand til å kritisere det vi elsker, eller det vi ønsker eller begjærer.

Hvis vi ikke kan dømme det vi begjærer som godt eller ondt, som skadelig eller oppbyggelig, til å lede til liv eller til død, lede til større menneskelig netto profitt eller ikke, så er vi bare dyr. Vi er ikke lenger mennesker.

Vi er bare folk med grunnleggende instinkt. Det er som Paulus sier når han sier at magen har blitt vår gud. Magen din sier “Det er dette jeg vil”, og du nikker og sier “Ingen kan dømme meg for det jeg vil. Ingen kan stå med pekefingeren og holde opp sin eldgamle moral foran meg. Fordi min mage er min gud.” Det er hedensk moral.

Så vi ønsker å la budene få forme vår kjærlighet. Det er ingen unnskyldning for å være dømmende, fulle av kritikk eller på noen som helst måte ekle med andre mennesker. Vi skal være snille, gode, forståelsesfulle og så kjærlige som mulig, men vi ønsker å holde opp at det finnes noe galt og noe rett. Og at grunnen til at rett er rett er at Gud sier at det er slik, og det fører til liv. Og grunnen til at galt er galt er fordi Gud forbyr det og det fører til død og ødeleggelse.

Det er også bra for oss å huske på at vår kjærlighet for hverandre har forskjellig form. Og det kan være veldig bra å huske på at Guds kjærlighet for oss også har forskjellig form av og til. Den tar formen til Jesus på korset.

Gu forlanger ikke bare kjærlighet fra oss, men Han gir oss også kjærlighet.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

(Johannes 3:16-17 N11BM)

Kjærligheten gir. Guds kjærlighet er at Han døde for oss mens vi enda var syndere. Gud elsker oss meget spesifikt. Formen på Hans kjærlighet for oss er Jesu lidelse og død. Formen på Hans kjærlighet for oss er syndenes tilgivelse. Formen på Hans kjærlighet til oss er dåp og nattverd. Formen på Hans kjærlighet til oss er oppstandelsen og det evige livet. Slik ser kjærligheten ut. Og vi gleder oss i det!

Kjærligeten er formet som budene, og kjærligheten er formet som korset!

Det er evangeliet.

Hvor er Gud?

Hvor er Gud oppi alt dette? Du hører spørsmålet hver gang det skjer en tragedie. «Hvor var Gud da..» og så fyller du inn en hendelse. Hvor var Gud da andre verdenskrig skjedde, da en tornado traff Oklahoma, eller da tsunamien traff Thailand? Hvor var Gud da Utøya-massakren skjedde? Hvor var du, Gud? Hvorfor lot du dette skje?

Eller la oss trekke det nærmere. Hvor er Gud når en nær venn, så aktiv, sprek og snill som man bare kan tenke seg, plutselig blir rykket bort av et hjerteinfarkt? Kanskje er det til og med en aktiv kristen det er snakk om. Bryr ikke Gud seg? Hvor er Gud når en av våre elskede endelig får operasjonen han eller hun så sårt trengte, og så faller vedkommende, og trenger en enda større og mer farefull operasjon? Hvorfor lot Gud dette skje? Hvor er Gud når ektefellen din forlater deg tilsynelatende uten noen som helst god grunn? Har Gud glemt deg? Hvorfor lot Han dette skje? Hvor er Gud når han må vite at vår lille menighet strever, og desperat trenger flere medlemmer, oppmøte og pengegaver? Vi er trofaste i vår doktrine og praksis. Så hvorfor velsigner ikke Gud vår kirke med vekst?

Dette er vanskelige spørsmål. De handler om den tøffe virkeligheten vi har i vår verden, i vår kirke, og i våre liv. Hvor er Gud oppi alt dette? Det fins ingen enkle svar på dette. Ja, det fins et svar, og vi skal komme inn på det, men det betyr ikke at Gud rydder vekk all smerte, alle tap og all lidelse vi opplever. Men det fins et svar på spørsmålet vårt, og det er et bra svar. Faktisk er det veldig bra. Mye bedre enn noe vi kunne funnet på. Og det har å gjøre med julen. 

Hvor er Gud? Hvorfor lot Han dette skje? Visste du at vi ikke er de første menneskene som stiller dette spørsmålet? Det er faktisk et veldig gammelt spørsmål som folk stiller hver gang de møter en tragedie eller en krise eller en forferdelig situasjon i livet. Se for deg følgende: Du er en mann som er forlovet med en ung kvinne, en kvinne du tenker er en hengiven og gudfryktig person. Du gleder deg og ser frem til å dele resten av livet ditt med henne. Men så, ganske uventet, så viser det seg at hun er gravid. Og du vet, med godt og vel hundre prosent sikkerhet, at du ikke kan være faren. Nei, du har oppført deg som en riktig gentleman, og har spart intimitet til den passende tid. Men likevel er hun helt tydelig gravid. Dette kommer selvsagt som et sjokk. Du føler deg bedratt. Hvordan kunne dette skje med deg? Du føler deg ydmyket og sint. Nå må du gjøre det slutt. Du trodde at Gud hadde en plan og at det var Han som ledet dere. Hvordan kunne han la dette skje? Gud, hvor er du i denne forferdelige situasjonen?

Dette kunne ha vær Josefs tanker. Han stod foran en personlig krise. Hans trolovede, Maria, var den unge kvinnen som hadde blitt gravid. Hans betrodde hadde bedratt ham. Det var den eneste konklusjonen han kunne komme på. Og i alle andre tilfeller enn dette, så hadde han nok hatt rett, men det var ikke tilfelle denne gangen. Josef visste ikke hvor Gud var i alt dette. Han hadde ikke et svar på spørsmålet, i alle fall ikke et godt et. Men så viser det seg at Gud var der, sammen med Josef, og Gud skulle gjøre noe godt ut av denne dårlige situasjonen.

En Herrens engel viste seg for Josef i en drøm og sa:

«Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matteus 1, 20b-21 BM11)

Selvsagt er dette et fullstendig unikt svar, uttalt spesielt for Josef i hans situasjon, fordi det er et helt spesielt barn som blir født. Men poenget for oss, i lys av «Hvor er Gud»-spørsmålet, er at Gud jobbet, og arbeidet for Josefs beste – for ikke å glemme, til det beste for hele verden – selv om Josef ikke kunne se det på det tidspunktet.

La oss se litt nærmere på det engelen sa til Josef, for å se hvorfor dette var gode nyheter for Josef og for oss. Først, så kaller engelen ham «Josef, Davids sønn.» Hva er greia med det? Vel, det betyr at Josef er en etterkommer etter kong David, som levde tusen år tidligere. Og Herren hadde lovet David at en av hans sønner, en av hans etterkommere, skulle bli den største kongen som noen sinne har levd, og som skulle komme med et evig kongerike av velsignelse. Denne Davids sønn skulle være den lovede Messias. Engelen kaller Josef for Davids sønn, ikke fordi han var Messias, men på grunn av barnet Maria bar på. Han ville bli Messias, Kristus, den lovede kongen. Og selv om Josef ikke er barnets biologiske far, så ville Josef ved å gi ham et navn, bli hans juridiske far, og derfor en arvtager til Davids trone, som Messias må være. 

Og så er det navnet som engelen gir barnet. «Jesus,» det skal være guttens navn. Det var en hel del barn som het Jesus på den tiden, og det var et ganske vanlig navn. På hebraisk så uttales det Yeshua, som er et annet navn på «Josva». Josva var en stor leder for det israelske folket, og dermed et populært navn på jødiske gutter. Men denne Yeshua, Jesus, ville virkelig leve opp til navnet sitt. For navnet «Yeshua» betyr «Herren frelser.» Med andre ord, så betyr Jesus «Frelser». Babyen ble gitt dette navnet for å peke på hans oppdrag. For han kom for å bli Frelseren, Josefs frelser og din frelser, ha hele verdens Frelser! Og hva frelser han oss fra? Fra vårt mest grunnleggende, mest alvorlige, altomfattende problem, som er vår synd.

«Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Dette er vårt grunnleggende problem, som leder til alle de andre problemene og vanskelighetene og tragediene i våre liv og i verden. Det er syndens problem. Det påvirker oss alle. Og sluttresultatet er død. Våre synder består av alt galt vi kan gjøre mot Guds vilje. Og det er dette som forårsaker all smerte og lidelse i verden – synd. Det er derfor hele verden er så ødelagt. Det er en sky av skyld som henger over oss. Det er dødens klamme grep som omslutter oss. Hvis Gud skal komme med et svar som er sterkt nok til å takle all død og tragedie, så må det være et som går til roten av problemet, nemlig menneskets synd.

Og det er derfor dette barnet blir født. Jesus vokser opp til navnet sitt. Han vil bli Frelseren. Han vil redde oss fra alle våre synder ved å ta alle syndene på seg selv. Fra krybben til korset gikk veien for han. Der vil Jesus dø en synders død, i vårt sted, og befrir oss fra dommen over synden som vi er satt til å motta. Kristus kommer og setter oss fri. Hans død betyr ditt liv – ditt evige liv, slik det ble vist i Jesu mektige oppstandelse, som du også er blitt en del av i din dåp.

Begynner du å se svaret? Svaret er mye større enn at Gud forhindrer en eller annen personlig katastrofe. Guds svar går til roten av alle tragedier og katastrofer og all smerte og lidelse. Det er et større svar enn vi kunne ha tenkt på, og ironisk nok så kommer det i form av denne lille babyen. Han som kalles Jesus, Frelseren. 

Hvor er Gud i alt dette? Her er svaret. Evangelieforfatteren Matteus forteller oss at «Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.» (Matt 1,22-23 BM11)

Immanuel. Slik er det! På hebraisk betyr Immanu – med oss. Immanuel betyr altså «Gud med oss.» Det er dette barnet Jesus. Han er Immanuel, Gud med oss. Vil du vite hvor Gud er? Se etter en baby i en stall denne kvelden. Et uvanlig sted for en konge å bli født, men her er han. Hvor er Gud? Du kan se ham senere når han helbreder de syke, får de lamme til å gå, og en blind mann får synet igjen. Du kan se ham reise opp en fars datter og en enkes eneste sønn – reise opp fra de døde. Dette er Gud med oss, Immanuel, som gjør det bare Gud kan gjøre og viser oss hva vi har i vente, på den dagen Jesus kommer tilbake. Hvor er Gud? Du kan finne ham – vel du kan finne ham her og nå. Han har lovet å være sammen med sitt folk, for å tilgi dem syndene deres, styrke troen deres og forme dem til et fellesskap som elsker og støtter hverandre – spesielt for de gangene vi har det vondt og lurer på hvor Gud er. Ja, i kirka og i fellesskapet, hvor Jesus er tilstede med sitt folk – det er der Gud er i dag. 

Hvor er Gud i alt dette, i våre tragedier og vanskeligheter? Det fins ingen enkle svar, som på magisk vis børster vekk all smerte og sorg. Men det finnes likevel et svar. Svaret til Josef er svaret til oss. Guds svar er det ene fullstendige svaret, det som går rett til roten av alle problemene på en gang. Det går rett til denne lille pakken med glede, født en natt, kledd og lagt i en krybbe, og navnet er Jesus, Frelseren. Hvor er Gud? Immanuel. Gud med oss. 

Lev et liv i Ånden

Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. Men blir dere drevet av Ånden, er dere ikke under loven. Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær.
(Galaterbrevet 5:16-24 BM11)

Denne teksten har det blitt talt mye om, og mange forskjellige mennesker har gjort et forsøk på å forklare hvordan en kristen bør være ut fra det som står i denne teksten.

Først og fremst vil jeg si at denne teksten oppmuntrer til gode gjerninger (eller frukter) hos dem som har Den Hellige Ånd ved tro. Det blir ikke sagt noen ting om å unngå gode gjerninger, og det står ingen ting om at vi skal tolerere dårlige gjerninger, og det står ingen ting om at vi skal motsette oss forkynnelse av Loven.

Tvert imot så står det ganske klart og tydelig at Gud helhjertet ønsker at kristne skal flykte fra og unngå kjødelige lyster, hvis de fortsatt vil ha Den Hellige Ånd.

Det går ikke an å både ha en kristen tro, og bøye seg for kjøttets begjær og lyster. Disse to kan ikke sameksistere. Paulus sier at de ligger i strid med hverandre. Det er en uløselig konflikt mellom dem. De kan ikke tolerere hverandre, og den sterkeste av dem vil kaste ut den svakeste.

Derfor nevner han noen av kroppens gjerninger som klart og tydelig ikke er av Ånden, og han sier samtidig at de som praktiserer og lever i slike gjerninger, ikke er i stand til å arve Guds rike. De har da mistet Den Hellige Ånd og troen. Men han viser også hvordan en kristen kan få styrke og bli utrustet til å stå imot kjøttets lidenskaper og begjær.

Den Hellige Ånd viser at vi har en nådig Gud. Da blir hjertene våre fylt av kjærlighet og et ønske om å adlyde Gud og til å flykte fra synd. Konsekvensen er at vi kristne kjemper imot og flykter fra kjøttets lyster, for å ikke gjøre Gud sint igjen. Og selv om alle vi kristne i denne konflikten kjenner på våre svakheter, så kan Loven likevel ikke fordømme oss, fordi gjennom troen er vi, og blir vi i Kristus.

Sitt ved Jesu føtter

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
(Lukas 10:38-42 BM11)

Gud sier “Kom og sitt ved føttene mine.” Når du sitter ved Jesu føtter, så tar evangeliet deg til et rolig sted. Forlat det som er i denne verden. Alle forstyrrelser, all uro og bekymringer. Det er vanskelig, fordi vi bruker veldig mye tid i denne verden.

Gud har velsignet oss rikelig. Hvis vi skulle telle alle velsignelsene vi har fått, så hadde vi veldig fort mistet oversikten. Vi lever i et land hvor det ikke slippes bomber i hodene våre, og det flyr ingen raketter over husene våre. Vi er trygge.

Men verden vil ha oss til å tenke at det ikke er nok. Verden rundt oss sier at vi må ha noe større, noe bedre, noe mer. Du ser på naboens ting, og tenker at de har det mye bedre enn deg, og du ser en annonse for noe du gjerne skulle hatt. Og hvis du ser rundt deg så ser du at størrelsen på husene har økt voldsomt de siste 100 årene. Og bilene har vokst i størrelse! Hva har skjedd?

Paulus skriver til Timoteus at

gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.
(1. Timoteus 6:6-10 BM11)

Det er svært få rike mennesker som ikke har endt livene sine i ødeleggelse og fortvilelse. Det kan virke merkelig, men Bibelen sier at rikdom på penger ikke gir tilfredsstillelse. Jesus sier “Kom og sett deg ned ved føttene mine.” Dette er et språk som taler til det nye mennesket i oss, til oss som er kristne. Det gamle mennesket som vil ha rikdom og makt vil ikke sitte ned med Jesus.

Vi er kristne, Guds barn. Gud har valgt oss ut, og Gud har satt sitt navn på oss. Nå er Guds Ord vår glede! Jeremia sier:

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte.
(Jeremia 15:16 BM11)

Det er her du vil finne virkelig tilfredsstillelse, ro, og fred fra tankene om at de velsignelsene vi har fått ikke er nok for oss.

Kom og sitt ned ved Jesu føtter, og merk at det er der du skal være.

Barnedåpen – enda et innlegg

Jeg har over lengre tid fått mange gjentatte spørsmål om dette med dåpssyn, og hvorfor barn blir døpt. Finnes det historisk støtte for barnedåpen? Var dette noe folk flest i utmenigheten mente var riktig og rett?

Uten tvil. Vi som mener barnedåp er både riktig og bibelsk har en del bagasje med oss. Vi har Bibelen, hvor og når anabaptismen oppstod, og hvor den anabaptistiske eller «gjendåps»-teologiske «stilen» kommer fra. Det er forresten ikke den samme teologien i baptismen nå som da Luther levde, men det er mange av de samme argumentene som ble brukt av de andre reformatorene som har blitt raffinert og pusset på opp gjennom den overtroiske middelalderen til den mer rasjonalistiske vitenskapelige modernismen.

Men tilbake til spørsmålet! Er det historisk støtte for barnedåpen, og var dette noe folk mente var rett og riktig? Ja, med ett unntak. Gnostisismen. Og hvis du vet litt om gnostikerne, så vet du at det ikke er den siden du ønsker å være på. De benektet blant annet at Jesus er Gud.

Vi må begynne med å se på hva et individ er. Vi i den vestlige verden er opplært til å tenke på alle mennesker som enkeltindivider. Du er selvstendig og løsrevet fra foreldre. Men denne tankegangen er fremmed i den gamle verden. På en måte er det et resultat av den kristne forståelsen av frelse og verdien av enkeltmennesker i Guds øyne, men på en annen side er det en opphøyelse av vår arroganse og den første synden til å tenke at vi alle er fullstendig frigjort fra vårt opphav og det vi bærer med oss. Den gamle verden var rett og slett ikke slik folk tenker den var.

Vi kan altså ikke ta våre forutantagelser og legge de på verden slik den var da. Vi kan tenke på det som ganske arrogant å si at hvis faren i huset tror på noe, så må resten av huset også tro det samme, men det var slik det var, og det er ikke nødvendigvis noe galt med det! Det handler om fellesskap, som er noe vi har mer og mer vanskeligheter med å finne og innfinne oss i, fordi vi alle sammen insisterer på å være selvstendige individer som er uvillige til på noen som helst måte å underkaste oss en leder.

Vi kan se denne felles identiteten (eller fellesskapet, om du vil) omtalt i Bibelen. I en av de vanligste «det-står-ingen-ting-om-noen-baby-her»-tekstene fra Apostlenes Gjerninger 16, har vi fangevokteren. Han sier «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst». Her snakker han i entall om seg selv. Så svarer Paulus og Silas: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Ordet «tro» er entall og det brukes om det ene mennesket, til det ene mennesket. «Du» er entall, men så skifter setningen til flertall, plural. Dersom han tror så skal altså hele hans hus bli frelst!

Når han tror, så tror de. Det er ikke bare et håp, men noe man gikk ut ifra. Det var ikke slik at Paulus og Silas nå måtte bort til huset og snakke med hver enkelt av dem og få dem til å ta et standpunkt for Jesus. En modernistisk, rasjonalistisk, individualistisk kristen må ikke ta sitt syn som er arvet gjennom kulturen og legge det på det Bibelen, i stedet for å ta Bibelen for det Bibelen sier. Vi har gjerne en tendens til å tenke på dette som umoralsk at bare fordi mannen i huset trodde, så måtte alle andre tro det samme. Hver enkelt av dem hadde jo ikke gitt livet sitt til Jesus enda! Men det spiller ingen rolle.

De er i faren, åndelig sett. Det er jo unntak fra dette, fordi man godtok personer som gikk bort fra sine foreldres tro og vendte om til kristen tro.

Men man kan uansett ikke komme bort ifra at omvendelsen av fangevokteren innebar hele hans hus. Det er fellesskap på en måte vi ikke lenger har kjennskap til i det moderne vesten. Det var så grunnleggende innbakt at barn ikke ble sett på som isolerte individer, men som en del av et fellesskap. Det er så selvsagt at dåp av barn ikke ble omtalt spesifikt i Det Nye Testamente. Jeg foretar ikke et argument ut fra taushet her, men jeg sier at det er en grunn til at det er taushet. De som har et baptistisk standpunkt mener at årsaken til Bibelens taushet rundt barnedåp er fordi det ikke foregikk, men denne antagelsen om kulturen dåpen skjedde i er helt forskjellig fra slik den faktisk var.

Så er det et annet punkt vi må ta med, og det er proselyttdåp. Det er hedninger som ble døpt inn i jødedommen, og dette var en praksis som begynte lenge før Jesus ble født.

Denne har slående likheter med kristen dåp, og Jesus bruker denne dåpen som mal for den kristne dåpen. Spørsmålet blir da om denne proselyttdåpen involverer barn? Svaret er et rungende ja. De eldste rabbinske kildene gir flere eksempler på at barn og spedbarn blir døpt med proselyttdåp for å tas opp i det jødiske folket sammen med sine foreldre. Og det gis flere regler for denne dåpen. F.eks. hvis en kvinne er gravid og skal døpes til å bli med i den jødiske troen, og barnet fødes før hun rekker å døpes, så skulle barnet døpes samtidig med henne. Hvis barnet ble født etter at kvinnen var døpt, så ble ikke barnet døpt fordi barnet ble født jødisk.

Og i en slik kultur er det selvsagt at barn ikke blir nevnt spesifikt i forbindelse med dåp fordi det var utenkelig at barn ikke ble døpt når både far og mor ble det. Jentene ble døpt, og guttene ble døpt etter å ha blitt omskjært. Og det peker oss interessant nok til Kollosserbrevet kapittel 2 hvor dåp og omskjæring har en sammenheng.

Men de historiske bevisene stopper ikke der. Hippolytus, som levde på 100-tallet, skriver om at dette skjer i kristne kirker lenge før sin tid; hele familier ble døpt i forbindelse med påskefesten. Han skriver om at barna ble døpt først, og foreldre etterpå. Dette inkluderte de som ikke kunne snakke selv. Tertullian er den første som skriver om tradisjonen med gudforeldre, og at dette er de som kommer og tar del i dåpsseremonien og gir løfter om fremtidig opplæring og vekst for barnet som ikke kan snakke på egne vegne. Det vi ser er at kirken på ingen måte forsøker å rive istykker fellesskapet som er en familie ved å kalle noen kristne og andre ikke. Og dette er på en tid der det også ble trodd at dåpen virket syndenes forlatelse. Vi har til og med skrift på barns gravsteiner som bevis for dette. En innskrift fra det tredje århundret har en fascinerende vri: «Dedikert til de avgåtte, Florent gir dette til sin verdige sønn Apernienes, som levde ett år og ni måneder og fem dager. Han var høyt elsket av sin bestemor og hun visste at døden var uunngåelig, og hun ba kirken om at han måtte reise fra denne verden som en troende.»

Her har vi et tilfelle av primitiv nøddåp for barn.

Så kan du kanskje si at de ikke døpte barn med mindre de skulle dø. Men de døpte barn. Og det er mer som foregår her. Det at bestemoren nevnes i forbindelse med at hun griper inn og får barnet døpt kan gi en pekepinn på at faren Florent ikke var en kristen, og dette blir bekreftet av den hedenske beskrivelsen av døden som gis til de avdøde. Språkbruket med at de avdøde går videre er hedensk, selv om vi kristne bruker det nå til dags. Det som er saken med denne gravsteinen er et eksempel på misjonal dåp ovenfor en døende baby som har ikke-kristne foreldre.

I det første århundret har vi ingen direkte bevis for barnedåpen bortsett fra Bibelen selv, men i det andre århundret har vi bevis for at dåp av barn ble tatt som en selvfølge. I tillegg er bevismaterialet for at det ble tatt som en selvfølge, ganske stor. Det å vente med å døpe barn av kristne foreldre var fullstendig ukjent i den tidlige kirken. Det er ikke før i år 329 at vi finner eksempel på at et barn i et kristent hjem vokser opp uten å bli døpt. Det er ingen ting i kirkehistorien som beskriver to typer kristne, døpte og ikke-døpte. Å bli døpt er å bli kristen, og å ikke bli døpt er å fortsette å ikke være en kristen. Dette undergraver ikke det at man kan bli frelst av nåde ved tro ved å tro på løftet i evangeliet. Men hva gjør det evangeliet? Det sier: kom og få mer evangelie. Så har vi historien om røveren på korset. Det kan vi snakke mye om, men vi kommer ikke unna at røveren på korset hadde noe du og jeg ikke har. Han hadde Jesus håndfast, fysisk tilstede. Og Jesus gav ham et spesielt «Jeg-til-deg»-løfte. Og røveren på korset er et flott eksempel på at vi trenger dåp, fordi dåpen er et «jeg-til-deg»-løfte fra Jesus. Men ingen steder før år 329 er det noen spørsmål om man skal døpe barn eller ikke. Hvis dette med å døpe barn var en ny ting som ble innført, så ville det blitt snakket om. Det var bare én dåp, og det er den samme dåpen vi praktiserer i dag! Det var ikke før Tertullian begynte å argumentere imot barnedåp, som var grunngitt i at han var på vei mot en sekt hvor han opphørte å være en kristen, at dette ble et spørsmål. Og han argumenterte ut ifra det at det ble tatt for gitt at alle døpte barna sine. Og ettersom vi går dypere ned i historien, så blir det bare mer og mer fastslått at barnedåp var vanlig praksis. Origenes (en annen kjetter som muligens var kristen helt til han døde), nevner tre ganger dåp av barn som en vanlig skikk i kirken, og med det mener han at det stammer fra apostlene. Etter som de gnostiske sektene begynte å bli større og hindret folk ifra å døpe barna sine, så begynte endelig kirken å si «Nei, nei, nei. Du må døpe barn.»Hvis du går til de stedene det ikke gjøres, så går du utenfor kirken. Jeg sier ikke at baptister i dag er utenfor kirken, men at gnostikerne var det.

Poenget her er at uansett hvilken side av «Bibelen sier at»-debatter du faller på, så vil uansett den tidlige kristne majoriteten demonstrere hva kristne gjorde fra ca år 70 og opp til 300-tallet, da gnostikerne som ikke trodde på kristendommen i det hele tatt begynte å rive dette fra hverandre.

Og hva gjorde så kirken da? De døpte barn. Og hvis vi går enda lenger tilbake, så ser vi at jødene gjorde det samme. Tradisjon og historie er ikke det avgjørende punktet i hva vi skal utøve av teologi, men når Bibelen faktisk lærer at dåpen frelser, at hele husholdninger ble døpt, at Guds ord har makt til å skape og gjøre ting vi ikke kan, så burde vi ha ganske spesifikk tekst fra Bibelen for å gå imot en tradisjon som virker å være basert på hva Bibelen faktisk sier. Vi trenger et eksempel på en baby som ikke blir døpt. Vi har faktisk noe av det motsatte i historien hvor disiplene forsøker å holde barn borte fra Jesus, men Jesus sier «Nei, nei. Disse er enkle, de gjør ikke motstand. La de komme til meg så jeg kan velsigne dem.» Kan vi i det minste være enige om at dersom jeg har forsøkt meg på et argument ut fra taushet, så er det at vi ikke har eksempler i Det Nye Testamente på at barn blir døpt så er det også et argument ut fra taushet. Argumentet med at vi ikke kan døpe barn fordi vi ikke har noen eksempler på at barn blir døpt i Det Nye Testamente vil da også føre til at vi ikke kan la kvinner få nattverd. Det finnes rett og slett ingen eksempler i Det Nye Testamente på at kvinner får nattverd. Det ville være galskap å nekte kvinner nattverd. Røveren på korset, og «jeg ser ingen babyer» er de mest brukte argumentene imot barnedåp, men det er ikke nok til å kaste over bord alt Bibelen så tydelig sier om dåp.

I tillegg er dåp av barn et fantastisk eksempel på ren nåde, og nåde er noe baptister forstår og kommuniserer veldig godt! Babyen gjør ingen ting. Babyen har ikke gjort seg fortjent til noe, og den kunne like gjerne vært død. Selv om dersom den hadde vært død så hadde ikke dåpen “virket”, men det er en annen diskusjon. Babyen tar ikke med seg noe til dåpen, akkurat slik du og jeg som er voksne og tror på Jesus fordi han har vekket deg opp fra døden til livet, så tar du fortsatt ikke med deg noe til dåpen. Gud gjør alt. Akkurat det samme gjelder nattverden. Du tar ikke med deg noe. Du har med deg tvil, vantro og synd, og Gud kommer med rettferd.

Fra vårt perspektiv er alt dette knyttet til det samme spørsmålet. Jesus kom med rettferdiggjørelse  og nå utfører hans ord og sakramentene den rettferdiggjørelsen på deg, helt fra begynnelsen av ditt kristne liv, og hele veien gjennom det.

Når du dør så dør du i Kristus slik at på samme måte som han ble oppreist fra de døde, kan du også oppstå i ham, og dåpen er i den sammenhengen i Bibelen.

Hvis du virkelig vil forstå hvorfor vi lutheranere er så opptatte av dette med barnedåp, så kan du slå opp alle steder i Bibelen som nevner dåp. I Apostlenes Gjerninger får vi også en beskrivelse av hva som foregår, og vi er ikke imot den boken, men ikke begynn der. Gå gjennom alt fra Paulus til Peter som nevner ordet «dåp», og la så ordene som står på sidene forbli sanne. Ikke erstatt ordet «dåp» med en annen definisjon av ordet (som «dåp i Den Hellige Ånd» eller noe). Vi ser ikke det noen andre steder i Bibelen enn i selve dåpen. Vi ser Den Hellige Ånd falle over grupper av mennesker i Apostlenes Gjerninger for å demonstrere at Gud gir til hedningene og nasjonene den troen som tidligere var forbeholdt bare noen få utvalgte. Dette henger sammen med håndspåleggelse, men også gjennom det talte ord. Dette hverken motsier eller snur på noe som Jesus har sagt. Faktisk så er det første Peter sier når han ser at hedningene også kan få Den Hellige Ånd, at de også burde døpes, fordi det var merkelig at de hadde Ånden uten dåpen. Så da burde de døpes fordi Den Hellige Ånd og dåp henger sammen. Vi lutheranere er muligens litt opphengte i hva Bibelen sier, og vi har enda til gode å se tekster fra Bibelen som sier at det vi tror er feil.

Hvis jeg har opprørt noen med denne teksten, så unnskylder jeg meg ikke helt uten videre. Jeg er opptatt av hva Bibelen faktisk sier, og jeg håper at du er like opptatt av det samme. Jeg håper det var noe klargjørende.

Dette er livet

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinterbrev 5:17-21 BM11)

Det er en sangtekst av Trygve Bjerkrheim som sier “Gud har ein plan med ditt liv.” og denne er sammenfallende med meningen med livet.
Gud har en tanke om hvor han vil ha deg, og han har invitert deg til å gjennomføre Hans plan med ditt liv. Det er en drøm for livet ditt og for evigheten. Det gjelder både deg, folkene rundt deg og hele verden.

Guds drøm er at du skal leve hvert sekund av livet ditt med en visshet om at han elsker deg endeløst og bunnløst. Han ønsker også at du villig skal risikere å elske andre fordi du vet at Gud risikerte alt ved å elske deg.

Når vi en dag våkner opp hjemme hos Jesus på den andre siden av døden, så kan vi åpne opp øynene og si “Det er DETTE som er livet!” Det er større, bedre og mer meningsfullt enn noen sinne før.

Din nye, livslange vandring med Jesus er en reise du aldri gjennomfører alene. Du trenger aldri å leve adskilt fra din himmelske Far igjen. Hvis du oppdager at du holder på å drive ut i selvtilfredshet på leting etter dårlige erstatninger for Gud, og hvor du tror du har alle svarene du trenger, så vet du hva du må gjøre.

Kom tilbake til livet som virkelig er å leve! Du kjenner veien, og hjemme hos Gud er der du hører hjemme. Det er der du alltid har hørt til.

Vær forberedt i årene foran deg på et liv som er annerledes fra alt annet du hadde tenkt var mulig den dagen du gjorde en U-sving på veien og ba Gud om hjelp. Oppvåkningen til livet bærer med seg uforutsette muligheter, og det er fordi Jesus lever i deg, og det endrer alt.

Nå kan du ha håp der det før var håpløshet, du kan være fri der du før var en fange, og du kan være et lys i mørket!

Og det er å virkelig leve!

Dinn ditt sted i samfunnet av andre takknemlige sønner og døtre av Faderen. Lytt, lær, engasjer deg, og gå ved siden av dem for å gjøre en forskjell til det bedre i ekteskap, hjem, skoler, arbeidssteder og samfunn.

Hjelp andre til å finne Jesus og veien tilbake til Gud. Det oppstår jubel i himmelen som venter på alle som vender om og tror.

Radikal tro

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19 BM11)

Mange tenker på Gud som noe man holder seg fast i når livet blir for tøft og vanskelig til at man takler det selv. Eller så tenker man på kristne som en gjeng som passivt sitter og venter på å komme til himmelen, som forresten er beskrevet som en rosa sky hvor engler spiller harpe, og man får gjøre det man liker best hele tiden.

Og de fleste tror at bare man gjør mer godt enn ondt, så får man selv velge om man kommer til himmelen eller ikke. Hvis man ikke bare dør og forsvinner, eller fødes på nytt, eller blir et gjenferd. Det er muligens opp til oss selv, tenker de.

Men da jeg begynte å lese i Bibelen og så hva som stod der, så fant jeg en Gud som ikke vil ha den ukritiske, tankeløse troen som jeg var så overbevist lå i bunnen av alle troende mennesker. Gud vil at vi skal slite litt med Ham. Han vil vil ha oss gjennom tro og tvil, sorg og glede. Og Gud vil ha knuste, ødelagte folk, ikke selvrettferdige godtroende mennesker. Vår frelse ligger ikke i å forsøke å fortjene en plass i skyen gjennom gode gjerninger. Tvert imot! Det er ingen ting vi kan gjøre for å forsone oss med Gud.

Da jeg fant ut av dette, så gav det mening. Det er for mye vold, urettferdighet og fattigdom i verden til å tenke at vi skulle kunne redde oss selv ved å bygge et utopisk samfunn, enten ved hjelp av vitenskap eller noe annet.

Kristendom er radikalt. Mye mer enn jeg hadde trodd. Guds kjærlighet er ulik alt annet jeg har erfart eller hørt om, og til og med ulikt det som gir mening. Ved å bli et menneske i Jesus så oppførte Gud seg veldig lite guddommelig. Misforstå meg rett. Hvorfor gå gjennom dødens mørke dal, eller holde de spedalskes sprukne hender, hvis du er Gud?

Hvorfor la deg ydmyke og dø på et kors for å berge de som hater deg? Gud gikk gjennom smerte og lidelse i vårt sted på grunn av radikal kjærlighet. Denne oppofrende kjærligheten står i sterk kontrast til individualismen, forbrukermentaliteten, utnyttelsen, objektifiseringen i vår kultur.

Men ikke nok med det. Like radikalt er den nye skapelsen som Jesus begynte. Dette snudde hele bildet mitt av himmelen på hodet. Jesu oppstandelse begynte Guds rikes utbredelse på jorda. Det er gode nyheter til fattige, fanger slippes fri, blinde får synet igjen og de undertrykte settes fri. Å leve som en kristen er et kall til å være en del av denne nye, radikale skapelsen. Jeg venter ikke passivt på en plass på en sky. Jeg er gjenløst av Kristus, så nå har jeg en jobb å gjøre! Ved Guds nåde har jeg blitt utvalgt til å tjene – hvordan enn Gud ser det best – til å være med å bygge Hans rike på jord. Vi har et sikkert håp i at

så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3:16 BM11)

Skyldfølelse

Det er ingen skyldfølelse som er så sterk som skyldfølelsen etter en fiasko. Det er en ting å se verden rundt deg jage konstant etter en større, bedre morgendag, fylt av kjøtt og drikke og ferier i solen. Det er en annen ting å tro på løgnen om at det er dette som en kristendom. Ja, det er sant at Bibelen lærer oss at Gud planlegger å gi hver enkelt person i verden overflod i og gjennom Jesus Kristus. Men Jesus Kristus var klinkende klar på hva akkurat det betyr. Han sa

Min overflod er ikke av denne verden. (Johannes 18:36 BM11) Denne verden er fylt av alle slags kriger og rykter om krig (Matteus 24:& BM11)
hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler (Matteus 6:19), ynde svikter, og skjønnhet forgår (Ordspråkene 31:30), hvor jakten på velstand er en snare fylt med sanseløse, skadelige begjær som truer med å kaste deg ut i undergang og fortapelse (1. Timoteus 6:9), en bred og enkel vei fylt med mer enn nok vekst, men som bare fører til ødeleggelse (Matteus 7:13).”
Mot dette sandfylte landet hvor stormer vil komme og blåse, så står ekte kristendom støtt som et hus bygd på fjell. Denne verden med alt sitt forfall, råte og anti-velstand kan ikke røre det fordi den kan ikke røre Jesus. Jesus Kristus er oppstått, og Han er skatten som er gjemt i Himmelen for deg. Disse gode nyhetene i evangeliet er løftet om at Gud ikke forventer at du skal finne overflod (eller til og med lykke) i denne døende verden.
Kristen tilfredshet er å vite at både det å bli satt dypt ned og å ha overflod er gudfryktig for Jesu skyld, for korsets skyld, og for Jesu sonende blods skyld. Både å møte sult og å ha rikelig vil skade kroppen etter hvert, men ingen av dem kan røre ved sjelen som er gjemt trygt hos Kristus. Kristendom har aldri rikket seg fra denne sannheten fordi kristendom er ikke om denne verden.
Mer enn dette er det en spesiell velsignelse når, for Jesu navns skyld, en utholder svakhet, fornærmelser, prøvelser, forfølgelse og ulykker som går ut over de normale prøvelsene og smertene et menneskeliv har på en syndig planet (1. Peters brev 2:20). Kristen tro er tro på at all din sykdom, fattigdom og katastrofer bare er toppen av isfjellet, og reflekterer det mye dypere problemet du bærer begravd under den hud-tykke overflaten din: din synd.
Gjennom alt sammen, så er den eneste tingen Gud vil at du skal føle, en angrende bevissthet om at du trenger å bli frelst fra det.

Skapt for noe mer

Har du strøket på en prøve, sviktet en venn, eller feilet på noe du tenkte du skulle greie? Følelsen er ikke god.

Henry Ford var helt blakk da han var 40, og likevel greide han å lage det første bil-imperiet. Det heter Ford. Du har hørt om det.
Albert Einstein strøk i matte. Likevel står han bak noen av de beste lignelsene som finnes.
Donald Trump vet vi jo altfor godt hvem er, og han har gått konkurs flere ganger, skilt seg flere ganger, og lyver og svikter på flere forskjellige måter.

Disse folkene har feilet grovt på en del ting, men likevel har de kommet seg opp og fram. Enkelte av dem er (eller var) overbevist om at de har mening og verdi – en mening med livet som handikapene deres ikke kunne stoppe dem fra.

Abraham Lincoln gikk på en rekke smell både i privatlivet og i jobbsituasjonen, men han er kjent som en av de beste presidentene i USA. Han forklarte hvorfor han hadde vært i stand til å oppnå så mye i livet:

«Gud hadde da ikke skapt noe slikt som mennesket med mulighet til å gripe det uendelige, hvis vi var skapt for å leve bare en kort tid. Nei, nei. Mennesket ble lagd for udødelighet.»

I Salme 139 så har David landet på den samme konklusjonen.

Du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
(Salme 139:13b-14 BM11)

Han har kommet fram til at han må være skapt av Gud. Han innså at Gud har «vevd» ham sammen. Kanskje satt han og passet sauer og så på hendene sine.

Se på hendene dine. Nitten bein er satt sammen for å forme en kopp, en vinkel, en flate, eller en ball. Og alle disse formene oppstår ved hjelp av viljen! Fingrene dine er i stand til å forsiktig løfte en nål opp fra et bord, eller skru opp et litt vanskelig syltetøyglass, eller kjenne forskjellen på en femkroning og en tjuekroning ved å bare være borti den. Ingen robothånd har noen gang vært i nærheten av å nærme seg slik perfeksjon.

Tenk på ørene dine. De er formet slik at du kan fange opp lyder over et rimelig bredt frekvensspekter. Du kan høre dyp bass og veldig lyse toner. Og du kan høre hvor lydene kommer fra!

Eller tenk på luften du puster inn. Pust inn nå, og pust ut. Tenk om du måtte kontrollere den handlingen hele livet ditt? Hvis du ikke konsentrerte deg, så glemte du å puste!
Da hadde du ikke blitt gammel.. Gud har designet lungene og hodene våre slik at dette skjer automatisk!

Når David begynte å tenke, så kom han alltid frem til at Gud hadde skapt han. Og da kom han frem til at han måtte bety innmari mye for Gud.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.
(Salme 139:7-10 BM11)

Hvor langt kan man komme fra Gud? Opp til himmelen, dypt ned, over havet, langt unna. Det spiller ingen rolle. Gud er der. Og David innså det. Han fant ut at uansett hvor han så, bare han så dypt nok, så fant han Gud.

Men det er folk der ute som ikke tror at Gud har skapt, eller som til og med påstår at Gud ikke finnes. De tror at vi mennesker bare er veldig avanserte dyr. En kompleks, men tilfeldig sammenklumping av stjernestøv som ble til kjemikalier som ikke har noen mening og som ikke har noen verdi utenom å reprodusere.

Men du er skrudd sammen helt utrolig!
Og det var det David så. Han var designet av Gud.

Vi tror at vi er skapt av Gud. Og fordi vi er skapt av Gud, så kan vi tro at vi er skapt til noe mer enn egoisme og å søke etter adrenalin og endorfiner. Vi ble skapt for å være noe stort.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Efeserne 2:10 BM11)

Selv om vi faller gang på gang, feiler grovt og miserabelt og føler oss som en bunnløs avgrunn, så kan vi vite at det er noe i oss som er skapt for å være bedre. Vi har gudgitt verdi, og vi er i stand til å gjøre det vi er ment å gjøre, fordi Gud utruster oss med det vi trenger for å gjøre det vi er skapt for å gjøre.
Men det er ikke nok å tenke «Jeg kan få det til» og så får du det til. Ofte vil du merke at nei, dette er klin umulig.

Du kan ikke tenke «Jeg skal bli milliardær» og så plutselig har det dukket opp en milliard på kontoen din. Du kan ikke tenke «Disse kvisene i panna kommer til å være borte når jeg åpner øynene». De kommer nok til å være der.
Det handler ikke om tillit til det DU kan få til, men til hva Gud allerede har gjort og sagt. Stol på Guds løfter til deg, og gjør Hans gode vilje, så gir Han deg det du trenger.

David, som vi snakker om her, møtte en gang en svær mann som skulle ta livet av ham. Den store mannen het Goliat. David fikk tilbud om sverd og rustning, men de var store og tunge. David valgte å ikke bruke rustning, og han valgte bort sverdet. Han stilte med tillit til Gud, og til at Gud ville han vel. Historien endte med at David vant ved hjelp av en liten stein!

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
(Salme 139:1-6 BM11)

Dette er ikke bare en salme. Det er en kjærlighetssang. Det er David som skriver en kjærlighetssang til Gud. Se for deg følgende:
En gutt er forelsket i ei jente.

Han kan ikke tenke på noe annet enn jenta.
Han snakker bare om jenta.
Han vil være sammen med henne hele tida.
Når han har møtt henne og snakket med henne, så vrir han hjernen for å tenke på alt han sa og gjorde, og prøver å tenke på om det var noe han hadde sagt eller gjort som ødela for en mulig fremtid med denne jenta.

Den gutten har forstått hvor mye han har, og hvor fortapt han ville være uten henne.
Og sånn er det med David og Gud, og sånn er det med oss også.

Vi ser hvor uendelig stort det er at Gud elsker oss, og hvor uendelig fortapt vi er uten Gud.

Legg din vei i Herrens hånd

Jeg skulle reise med fly fra Tromsø til Mo i Rana flyplass en gang i desember, og alle som har reist på små flyplasser vet at det bare er Widerøe som har fly på disse strekningene. Det var liten storm, ca null grader og is over alt, så bakken var strødd godt der vi skulle gå inn på flyet. Da vi var kommet oss opp i lufta så sa kapteinen over høyttaleranlegget at det var et fly i Bodø som hadde fått motortrøbbel, og vi måtte mellomlande i Svolvær i Lofoten for å plukke opp to teknikere som befant seg der. Da vi fløy mot Lofoten tok vinden godt tak i flyet og kastet det frem og tilbake. Disse flyene er små, og i litt vind kan de sammenlignes emd en kråke som flyr. Alle hadde på seg setebeltet for å unngå å ramle ut av setet, for å si det sånn. Hvis du ikke er kjent i Svolvær, så ligger flyplassen midt mellom to store, høye, bratte fjell, og det åpne havet.

Da vi skulle lande i Svolvær var rullebanen dekket av blank is, det var liten storm, og piloten styrte flyet sånn omtrent mellom to fjelltopper på vei ned mot rullebanen. Jeg så for meg at enten traff vi fjellet, eller så landet vi i havet. Jeg var helt sikker på at dette ikke kom til å gå bra. Jeg klamret meg fast i stolen, lukket øynene og ba stille inni meg, “Gud, ta imot meg nå.”

Flyet ble slengt frem og tilbake og traff rullebanen i ca 45 graders vinkel. Jeg tenkte noen kjappe tanker om at vi muligens seilte rett over hele flystripa og ut i havet, men flyet bremset godt opp på isen, i 45 graders vinkel, og stoppet rett før vi traff ei stor snøfonn på den andre siden av rullebanen.

Vi plukket opp mekanikerne, kom ned til Bodø, fortsatte til Mo i Rana, og jeg kom meg dit jeg skulle.

Salme 37,5 sier

Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.

Når jeg slipper opp for muligheter, så står Gud der og tilbyr meg en hånd. Jeg satt i et fly og var sikker på at jeg skulle dø, og Gud grep inn fordi min time ikke var kommet. Hvor mange muligheter har vi igjen? Eller for å si det på en annen måte: Hvor mange timer har vi igjen å leve?

Det er noe som ligger langt utenfor vår kontroll, heldigvis. Det eneste vi kan gjøre er å stole på at Han som ser alt, er utenfor tid og rom og elsker oss så høyt at Han gav sin eneste Sønn for oss, vet hva som er best for oss. Å stole på Gud er å si “Gud, du vet uendelig mye mer om meg enn jeg selv vet. Ta kontrollen og før meg dit jeg skal.”

Da legger du din vei i hendene til Han som vet alt, og stoler på at Han fører deg dit du skal. Da har Gud, som har kalt deg og gjort deg til sitt barn, lovet at Han skal gripe inn.

I dødens skygge

Historien er full av menn og kvinner som har lagt ned livene sine for en større sak. Det er vidt kjent at Abraham Lincoln forutså at hans rolle i borgerkrigen i USA ville føre til hans død, men fortsatt så stod han på fordi han trodde at frihet for alle var en sak det var verdt å dø for. I sin siste tale før han døde, så sa han “Som alle andre, så vil jeg gjerne leve et langt liv. Lang levetid har sitt sted, men jeg er ikke bekymret for det akkurat nå.” Disse modige menn stod frimodig for sin sak når de ble truet med død. De følte dødens skygge nærme seg, men de hold ved å kjempe fremover i tro på at deres sak var verdt å dø for.

Bibelen forteller oss at Jesus Kristus visste at hans død var nødvendig for å fullføre oppdraget. Han sa

Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp. (Lukas 24:7 BM11)

Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. Han sendte bud foran seg, og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»Så dro de til en annen landsby.
Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Lukas 9:51-62 BM11)

Det er en forskjell på å tro at saken din kan få deg drept og å vite at din død er nødvendig. Teksten over her viser at Jesus ville dra til Jerusalem. Dette var øyeblikket der Jesus gikk inn på veien mot ydmykelse, og lidelse som ville føre til hans korsfestelse og død. Du kan nesten høre nøden i ordene “Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på”. Dette er Kristus Kongen, Herrenes Herre, Herskernes Hersker, Gud, den som stoppet vind og sa til bølgene, “Vær stille!” (Markus 4:39). Han er den som snakket inn i graven og sa “Lasarus, kom ut!” (Johannes 11:43). Dette er Guds Ord inkarnert, som går inn i dødsskyggens dal, legger sin hånd på plogen, vender ansiktet mot korset og ikke ser bort.

Når Martin Luther King Jr gav sin siste tale, så henviste han til Moses som stod på Pisga-fjellet og så ut over Det Lovede Land. Gud hadde tillat at han gikk opp på fjellet for å få se landet, Det Lovede Land. Han fikk ikke gå ned til landet sammen med folket sitt, men han visste at folket ville få det.

Jesus gikk ned til Jerusalem fra Oljeberget mens folket sang “Velsignet er han, kongen, som kommer i herrens navn!”, men da han kom nærmere byen, så han på den og gråt (Lukas 19:41). Jesus visste at om fem korte dager så ville jubelropene til folkene endres til “Korsfest, korsfest!”, og det ville være hans blod som ville renne i stedet for tårer.

Se for deg at jubelropene tiltar, og Jesus gråter. Men han fortsetter fremover fordi han vet at det eneste som kan åpne dørene til Det Lovede Land er hans blod. Det eneste som kan sette hans folk fri er hans død.

Vi vil gjerne klatre opp på fjellet for å se landet selv, men Jesus kommer ned fra Himmelen, legger hånden på plogen og roper ut “Det er fullbrakt!” og overgir seg selv til døden og åpner døren til Paradis for alle som tror. Historien er full av folk som dør for en sak. Men det er bare En som dødsengelen ikke kunne holde på. Det er bare en som har stått opp til evig liv. Tro på ham, og du skal ikke bare se Det Lovede Land, du skal få gå inn i det og være der i all evighet.