Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Matteus 6,1-6 NBM124
Da Gud skapte Adam, skapte han et mesterverk. Tenk bare på menneskekroppen: kilometervis med blodårer og nerver, organer som arbeider sammen i finstemt harmoni, og en hjerne som styrer det hele uten at vi behøver å anstrenge oss for at hjertet skal slå eller lungene skal puste. Alt fungerer som et gjennomtenkt og fullkomment system.
Og så har vi hendene våre. De er fantastiske redskaper. Med dem kan vi løfte tungt og utføre presist arbeid. Vi kan svinge en hammer, tre en nål, skrive en melding, holde rundt et annet menneske. Hendene brukes i arbeid, idrett, håndverk, musikk og omsorg. De bygger hus, baker brød, leger sår og tørker tårer. Hendene våre er en gave.
Likevel vet vi at de samme hendene kan brukes på en helt annen måte. Hendene som kan lindre, kan også skade. Hendene som kan løftes i bønn, kan knyttes i sinne. Hendene som kan gi, kan også ta. Hva er det som avgjør dette? Er det bare impulser i hjernen? Er det ytre omstendigheter? Jesus peker dypere enn det. Han lærer oss at det er hjertet som styrer. Det er hjertet som bestemmer hva hendene våre skal brukes til.
Det betyr at problemet ikke først og fremst sitter i fingrene våre. Problemet sitter i det indre mennesket. For det er fra hjertet tankene, motivene og viljen springer ut. To mennesker kan gjøre nøyaktig den samme handlingen – men med helt forskjellige hjerter. Den ene kan gi av kjærlighet. Den andre kan gi av stolthet.
Jesus sier i Bergprekenen: «Når du gir en gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør.» På Jesu tid var det en selvfølge at man skulle gi til de fattige. I det jødiske samfunnet var barmhjertighet en integrert del av troslivet. Selv de som hadde lite, var forventet å dele med dem som hadde enda mindre. Å gi var ikke noe ekstraordinært; det var en naturlig del av å leve med Gud.
Når slike gaver ble gitt, førte det velsignelse med seg. Den som mottok hjelp, fikk lindring. Den som gav, fikk øve kjærlighet. Samfunnet ble styrket. Det gode spredte seg. Slik virker Gud gjennom menneskers hender.
Men så skjer det noe. Det gode kan bli ødelagt av synden. Det som var ment som en handling av kjærlighet, kan bli en scene for selvhevdelse. Jesus taler om dem som gir for å bli sett. De ønsker anerkjennelse. De vil at andre skal legge merke til hvor generøse de er. Når de legger sine offergaver frem, er det ikke først og fremst Gud de tenker på – det er publikum.
De roser ikke Gud for at han har gitt dem midler og muligheter til å hjelpe. I stedet roser de seg selv. De sammenligner seg med andre: «Jeg gir mer enn ham. Jeg gjør mer enn henne.» Og i det øyeblikket flyttes fokus. Fra Gud – til dem selv. Fra kjærlighet – til stolthet.
Det er lett å tenke at dette bare gjelder «de andre». Men hvis vi er ærlige, kjenner vi igjen noe av dette i våre egne liv. Vi kan gjøre gode gjerninger og samtidig håpe at noen legger merke til det. Vi kan kjenne en stille tilfredshet når vi fremstår som rause, hjelpsomme eller åndelige. Kanskje sier vi ikke noe høyt – men inni oss sammenligner vi.
Og det stopper ikke der. Noen ganger holder vi våre gode gjerninger helt skjult for andre, men bærer likevel på en indre stolthet. Vi kan tenke: «Jeg er i det minste ikke som dem.» Også det er et hjerteproblem. For roten er den samme: Vi setter oss selv i sentrum.
Derfor sier Jesus: «La ikke din venstre hånd vite hva din høyre hånd gjør.» Han peker oss bort fra oss selv. Han lærer oss at vår neste skal være i fokus. Gud skal være i fokus. Gode gjerninger skal springe ut av takknemlighet – ikke av behovet for anerkjennelse.
Spørsmålet blir da: Hvorfor gjør vi det gode? Er det for å bygge vårt eget navn? Eller er det fordi vi allerede har fått alt i gave av Gud?
Sannheten er at vi ikke alltid handler av rene motiver. Vi er syndige mennesker. Hjertet vårt er ikke naturlig rettet mot Gud og nesten. Derfor kaller Gud oss til omvendelse. Han kaller oss til å erkjenne at problemet ikke bare er det vi gjør, men det vi er.
Bønnen fra Salmenes bok blir derfor vår bønn: «Skap i meg et rent hjerte, Gud, og gi meg en ny og stødig ånd.» Vi trenger mer enn justering av adferd. Vi trenger fornyelse. Vi trenger at Gud selv griper inn og skaper noe nytt i oss.
Jesus sier: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Det er en trøst i disse ordene. For de betyr at han ikke kom for dem som mener de har alt på plass. Han kom for dem som vet at hjertet ikke er friskt. Han kom for dem som kjenner på stolthet, misunnelse, selvopptatthet og skyld.
Han er den gode legen. Han behandler ikke bare symptomene – han går til roten av sykdommen. Han gir ikke bare nye regler – han gir nytt liv. Gjennom sin død og oppstandelse åpner han veien til et nytt hjerte. Et hjerte som slår i takt med Guds barmhjertighet.
Når vi kommer til ham, kommer vi med tomme hender. Vi har ingenting å vise frem. Ingenting å betale med. Vi kan ikke peke på våre gode gjerninger og si: «Se hva jeg har gjort.» I stedet sier vi: «Vær meg nådig.»
Og nettopp da skjer det store. Han fyller de tomme hendene. Han gir tilgivelse der det var skyld. Han gir fred der det var uro. Han gir tillit der det var frykt. Han gir et nytt hjerte – et hjerte som ikke trenger å hevde seg selv.
Jesus sier: «Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres.» Den åndelig fattige vet at han ikke har noe å komme med. Men han vet også at alt kan mottas i gave. Og når vi lever av nåde, forandres også våre hender.
Da kan hendene våre igjen bli det de var ment å være: redskaper for kjærlighet. Ikke for å bygge vårt eget rykte, men for å tjene. Ikke for å samle applaus, men for å ære Gud. Da kan vi gi uten å måtte bli sett. Vi kan hjelpe uten å måtte bli takket.
For vi vet at det viktigste allerede er gjort. Jesus har gjort det for oss. Han har båret vår synd. Han har tatt vår stolthet på seg. Han har åpnet veien til Gud. Derfor trenger vi ikke lenger bevise noe.
Vi lever av nåde. Og av den nåden får vi også gi videre.
Slik begynner forvandlingen i hjertet – og slik forvandles også hendene.
Legg igjen en kommentar