Kategorier
Andakt

Urenhet kommer innenfra

Han kalte igjen folket til seg og sa: «Hør på meg alle, og forstå! Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent.»
Da han var kommet innendørs, bort fra mengden, spurte disiplene ham om lignelsen. «Forstår ikke dere heller noe?» sa han. «Skjønner dere ikke at ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent? Det kommer jo ikke inn i hjertet, men bare ned i magen, og går ut og dit det skal.» Dermed slo han fast at all mat er ren. Og han la til: «Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.»

Markus 7,14-23 NBM24

I denne teksten så er Jesus i ferd med å avslutte en samtale med fariseerne og de skriftlærde. Fariseerne fremstod så helliggjorte og oppriktig troende. De fulgte Loven. De var det perfekte eksempelet på hvordan man skulle være om man virkelig trodde helhjertet på Gud. Slik så det i alle fall ut. Fariseerne hadde lagd seg et system som handlet om hva du kunne gjøre og ikke gjøre. Hvem du skulle være sammen med og ikke. Hva du skulle ha på deg og ikke. På utsiden så alt så greit ut.

Men det de ikke hadde på plass var hjertet. Jesus legger frem en liste over ting som er negativt, og felles for alt han nevner er at det kommer fram hjertet: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet.

I starten av kapittel 17 i Markus så kan du lese at fariseerne anklaget Jesu disipler for å ikke vaske hendene sine godt nok. Den store ironien er at mens fariseerne anklagde disiplene til Jesus for å være urene, så planla de drapet av Jesus. De var rene på hendene, men ikke i hjertet sitt.

Vi ser det samme i dag. Hver gang det er et drap et eller annet sted, så spør vi «Hvordan kunne dette skje?» Eller dersom en eller annen kjent person blir tatt for vold, rusmisbruk og overgrep. Hvordan kunne dette skje? Han fremstod så normal, så god, så ren! Folk blir overrasket over at noe så fælt kunne komme ut av noen som fremstår så god. 

Men dette gjelder oss! Vi ser det hver gang vi tror at vi kan gjøre noe og komme unna med det. Hver gang vi tenker noe stygt om andre mennesker. Eller hvis noen anklager oss for noe så forlanger vi at vi anses som uskyldige, mens vi forutsetter skyld hos andre. Det, og mye mer! 

Og Jesus er ikke overrasket. Det er trist og det er dumt, men det er sant. Jesus kjenner våre tanker. Jesus kjenner våre hjerter, også når det er mørkt som kull. Han kjenner dybdene i oss mennesker.

De gode nyhetene er at Jesus kom for å rense oss fra all urett! Ingen ting er for bortgjemt eller urent til at Jesus ikke vil ha noe med deg å gjøre. Han vet om alt. Og fordi han kjenner deg og elsker deg, så døde han, for deg. Han vet at dypt nede, så er vi fylt av gift. Og denne giften drakk Jesus opp. Hver eneste dråpe. Han kjenner deg fullt ut!

Og fordi han kjenner deg fullt ut, så vet vi at du er tilgitt. Fra det minste lille til det mest skammelige i livet ditt, så har han betalt til fulle for å rense oss for all urett.

Han tok med seg alt vårt som ikke er i overensstemmelse med Guds lov, og bar det med seg opp på korset. På korset hang han som var anti-fariseer. Anti-skriftlærd. Anti-deg. Den eneste som var helt ren og uskyldig. Han som ikke visste av synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

Det finnes en som vil få deg til å glemme alt dette. Å få deg til å tro at alt er fint. At om du bare er ren på utsiden så må du være ren på innsiden også. Dersom du bare leser nok i Bibelen, ber nok, faster, evangeliserer, er på gudstjeneste nok.
At bare om det er galt på utsiden, så er det virkelig galt på innsiden også. Det gir på en måte mening, men det er ikke sant! 

Fordi Jesus sier tydelig at vi er alle i samme båt her.

For det står skrevet:
Det finnes ikke én som er rettferdig,
ikke en eneste.
Det finnes ikke én som forstår,
ikke én som søker Gud.
Alle er kommet på avveier,
alle er fordervet.
Det finnes ikke én som gjør det gode,
ikke en eneste.

Romerbrevet 3,10-12 NBM24

Den eneste som virkelig ser deg slik du virkelig er, og som elsker deg fullt ut, er Jesus. Uansett hva du har gjort, hvordan du er, hvordan du ser ut, hva du har tenkt, eller hva du mener, så har Jesus gitt livet sitt for deg.

For Gud elsket verden så høyt, at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 

Johannes 3,16 NBM211

Kategorier
Andakt

Uendelig gjeld

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!
Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.
Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.
Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.
Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»

Matt 18,21-35 NBM11

Er det ikke rart hvordan vi ofte tenker at dersom noen har gjort noe galt, så vil vi at de skal straffes? Spesielt hvis det er en selv det er gjort urett mot! Men dersom det er jeg som har gjort noe galt mot noen, så ber jeg om nåde. Jeg skal ikke holdes ansvarlig! Det er jo ikke rettferdig..

Det er selve definisjonen på dobbel standard. 

Rettferdighet og nåde er to av de tingene Jesus snakket mest om. Peter kommer og spør «Hvor mange ganger skal jeg tilgi? Så mange som syv?» og Jesus svarer på en måte som sprenger grensene våre. Jeg tror ikke meningen var at vi skulle stoppe å tilgi noen ved 490 synder mot oss, men at det ikke skal finnes grenser for hvor mye tilgivelse vi skal gi.

For å illustrere så forteller Jesus en lignelse. En tjener skylder en enorm pengesum. 10.000 talenter. En talent er et vektmål, og en talent i gull kunne tilsvare opp mot 20 årslønner. Hvis vi regner om til dagens valuta, så er en årslønn omtrent en halv million. Så vi kan forestille oss at mannen skyldte omtrent 100 milliarder kroner. Det er en latterlig høy sum. Det kan aldri nedbetales av en privatperson, og i hvert fall ikke en tjener. Han ber om nåde for kongen, og han får ettergitt gjelden. 

Men så går denne tjeneren ut og møter en mann som skylder ham 100 denarer. Det er en omtrent en dagslønn. Hvis vi regner på samme måte som ovenfor, så er det snakk om omtrent 190.000 kroner. Det er mye penger, men det er ikke i nærheten av gjelden den første tjeneren fikk ettergitt!

Og hva skjer når disse to møtes? Jo, den første tjeneren tar strupetak og skal kvele mannen, for deretter å få han kastet i fengsel. Det er åpenbart hva Jesus forteller oss her. Kongen er Gud. Den første tjeneren er oss. Den andre tjeneren er vår neste. Den latterlig høye gjelden er våre synder mot Gud. Den mindre gjelden er andres synder mot oss. Det betyr ikke at andres synd mot oss ikke er ekte, smertefull og forferdelig! Men om vi sammenligner en milliard med 190.000, altså hvor mye Gud har tilgitt oss for synd vi har gjort mot kongenes konge, hva er da en synd eller til og med 490 synder begått mot oss av noen andre?

Kongen ettergir all gjeld! Det er ikke en eneste krone igjen. Ingen synder vi selv må ta oss av. Jesu død var komplett og betalte vår synd og skyld til fulle. Vår konge og Gud har tilgitt oss og rettferdiggjort oss. Vår skyld er betalt. 

Hør på dette: Forlat oss vår skyld, slik vi og forlater våre skyldnere. Kanskje er vi ikke i stand til å tilgi nå, men jeg tenker at det er noe vi må jobbe frem imot. Ikke vekk i fra. Vi må vende ansiktet riktig vei på en måte. Vi kan begynne med å løfte vår synd frem for Gud og be om tilgivelse, og søke å tilgi de som h ar gjort galt mot oss.

Kategorier
Andakt

Lev et liv i Ånden

Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. Men blir dere drevet av Ånden, er dere ikke under loven. Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær.
(Galaterbrevet 5:16-24 BM11)

Denne teksten har det blitt talt mye om, og mange forskjellige mennesker har gjort et forsøk på å forklare hvordan en kristen bør være ut fra det som står i denne teksten.

Først og fremst vil jeg si at denne teksten oppmuntrer til gode gjerninger (eller frukter) hos dem som har Den Hellige Ånd ved tro. Det blir ikke sagt noen ting om å unngå gode gjerninger, og det står ingen ting om at vi skal tolerere dårlige gjerninger, og det står ingen ting om at vi skal motsette oss forkynnelse av Loven.

Tvert imot så står det ganske klart og tydelig at Gud helhjertet ønsker at kristne skal flykte fra og unngå kjødelige lyster, hvis de fortsatt vil ha Den Hellige Ånd.

Det går ikke an å både ha en kristen tro, og bøye seg for kjøttets begjær og lyster. Disse to kan ikke sameksistere. Paulus sier at de ligger i strid med hverandre. Det er en uløselig konflikt mellom dem. De kan ikke tolerere hverandre, og den sterkeste av dem vil kaste ut den svakeste.

Derfor nevner han noen av kroppens gjerninger som klart og tydelig ikke er av Ånden, og han sier samtidig at de som praktiserer og lever i slike gjerninger, ikke er i stand til å arve Guds rike. De har da mistet Den Hellige Ånd og troen. Men han viser også hvordan en kristen kan få styrke og bli utrustet til å stå imot kjøttets lidenskaper og begjær.

Den Hellige Ånd viser at vi har en nådig Gud. Da blir hjertene våre fylt av kjærlighet og et ønske om å adlyde Gud og til å flykte fra synd. Konsekvensen er at vi kristne kjemper imot og flykter fra kjøttets lyster, for å ikke gjøre Gud sint igjen. Og selv om alle vi kristne i denne konflikten kjenner på våre svakheter, så kan Loven likevel ikke fordømme oss, fordi gjennom troen er vi, og blir vi i Kristus.

Kategorier
Andakt

Skyldfølelse

Det er ingen skyldfølelse som er så sterk som skyldfølelsen etter en fiasko. Det er en ting å se verden rundt deg jage konstant etter en større, bedre morgendag, fylt av kjøtt og drikke og ferier i solen. Det er en annen ting å tro på løgnen om at det er dette som en kristendom. Ja, det er sant at Bibelen lærer oss at Gud planlegger å gi hver enkelt person i verden overflod i og gjennom Jesus Kristus. Men Jesus Kristus var klinkende klar på hva akkurat det betyr. Han sa

«Min overflod er ikke av denne verden. (Johannes 18:36 BM11) Denne verden er fylt av alle slags kriger og rykter om krig (Matteus 24:& BM11)
hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler (Matteus 6:19), ynde svikter, og skjønnhet forgår (Ordspråkene 31:30), hvor jakten på velstand er en snare fylt med sanseløse, skadelige begjær som truer med å kaste deg ut i undergang og fortapelse (1. Timoteus 6:9), en bred og enkel vei fylt med mer enn nok vekst, men som bare fører til ødeleggelse (Matteus 7:13).»
Mot dette sandfylte landet hvor stormer vil komme og blåse, så står ekte kristendom støtt som et hus bygd på fjell. Denne verden med alt sitt forfall, råte og anti-velstand kan ikke røre det fordi den kan ikke røre Jesus. Jesus Kristus er oppstått, og Han er skatten som er gjemt i Himmelen for deg. Disse gode nyhetene i evangeliet er løftet om at Gud ikke forventer at du skal finne overflod (eller til og med lykke) i denne døende verden.
Kristen tilfredshet er å vite at både det å bli satt dypt ned og å ha overflod er gudfryktig for Jesu skyld, for korsets skyld, og for Jesu sonende blods skyld. Både å møte sult og å ha rikelig vil skade kroppen etter hvert, men ingen av dem kan røre ved sjelen som er gjemt trygt hos Kristus. Kristendom har aldri rikket seg fra denne sannheten fordi kristendom er ikke om denne verden.
Mer enn dette er det en spesiell velsignelse når, for Jesu navns skyld, en utholder svakhet, fornærmelser, prøvelser, forfølgelse og ulykker som går ut over de normale prøvelsene og smertene et menneskeliv har på en syndig planet (1. Peters brev 2:20). Kristen tro er tro på at all din sykdom, fattigdom og katastrofer bare er toppen av isfjellet, og reflekterer det mye dypere problemet du bærer begravd under den hud-tykke overflaten din: din synd.
Gjennom alt sammen, så er den eneste tingen Gud vil at du skal føle, en angrende bevissthet om at du trenger å bli frelst fra det.
Kategorier
Andakt

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke

Du har kanskje sittet og hørt noen skryte av hvor fulle de ble på fest i helga. Og så skryter de av å ha gjort et eller annet teit, hvem «prøvde seg» på hvem, hvor mye drakk de, hvor sterkt var det de drakk. Det kan være vanskelig å forholde seg til. Hvordan skal du reagere? Du kan le med, eller være stille, himle med øynene eller si «Hvem bryr seg?». Det kan hende de synes du er teit som prioriterer annerledes.
Tenker du på folkene rundt deg som noen du skal overleve? Eller kanskje ser du på dem som misjonsmark? Tenker du «Jeg har mine egne venner, og trenger ikke forholde meg til dem.»
Eller er du av de heldige som ser på dem som medmennesker?

Problemet er hvordan vi tenker om andre mennesker som er annerledes enn oss. Vi har et holdningsproblem. Spesielt dersom vi har Jesus som forbilde.

Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
(Matteus 9, 9-13 BM11)

Tollere og syndere er bibelske ord for folk som lyver, stjeler og er litt på kjøret. Fariseerne (de religiøse nerdene) tenkte at Jesus , som tross alt var en respektert religiøs lærer, burde holde seg for god til å være sammen med slike folk, men Jesus avviste denne tankegangen.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.
(Lukas 15, 1 BM11)

Jesus tilbrakte mye tid sammen med folk som var utrolig ulik ham selv, og som levde liv som var veldig på kanten. Og selvsagt var det en hel del pliktoppfyllende, religiøse folk som ikke likte det og som klagde over at Jesus prioriterte de syke fremfor dem selv.

Saken er at vi alle er syke, men det er ikke alle som vil innse det. Vi som kaller oss kristne løper en stor risiko for å være skinnhellige, fordomsfulle og avvisende ovenfor dem som tydelig trenger Jesus. De som ikke kaller seg kristne opplever derfor ofte at vi kristne oppfører oss ugreit. Enten ved å være stille, himle med øynene, eller på en eller annen måte vise at vi ikke liker dem.

Kaller du deg en kristen?
Kristen betyr «Som Kristus». Du er kalt til å være en liten Jesus, og da skal du ikke gjemme deg bort i kirka og spille ludo og se på gullrekka på TV i helga. Det er helt fint å være på møte, treffe andre kristne, og høre om Jesus, men du er kalt til å være lys og salt også!
Og det gjør du utenfor kirka, og utenfor stua. Du må ut til der de er de som snakker om hvor fulle de ble, og hvor mye teit de har gjort.
Jeg sier ikke at du skal bli som dem, drikke deg full og skryte av at du gjorde et eller annet teit. Du skal stå i kampen, og gjøre som Jesus ville gjort!

Be for dem, og kanskje til og med sammen med dem. Og ikke be om at de skal ta til fornuft og bli som deg, men be for at Jesus må møte dem der de er. Be for familiene deres og for at det skal gå bra med dem.

Snakk med dem og vis interesse for livene deres. Hva liker de å gjøre? Hva tenker de om fremtiden?

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og vi er alle syke.

Kategorier
Andakt

Nyttårsforsetter v2.0

For snart to år siden skrev jeg et innlegg som het «Nyttårsforsetter» der jeg sa at jeg ikke hadde noen nyttårsforsetter.

Jeg vil også påstå at de fleste nyttårsforsetter kan deles inn i tre «kategorier»:
– Forsetter som gjør meg selv bedre
– Forsetter som gjør at jeg får mer
– Forsetter som gjør at jeg får et bedre forhold til noen

Det handler om strev og kav for å fikse på seg selv.
Jeg var på konsert med Kirk Franklin for mange år siden, og der sa han noe jeg bet meg merke i (oversatt til norsk):

Hvorfor bruker folk så mye tid på å fikse på ansiktet, fikse på håret, fikse på huset, fikse på utseendet, men ingen tid til å fikse på hjertet sitt?

Når det gjelder at folk vil fikse på ting, så vil jeg fortelle at Bibelen sier:

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! (2. Korinterbrev 5,17 BM11)

Hva er det å være en ny skapning? Det er å være i Kristus!

Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus. (1. Tessalonikerbrev 5,16-18 BM11)

I år vil jeg dyrke en gudfryktig holdning!

Å alltid være glad kan høres vanskelig ut, men det er fordi vi tenker på det som å presse frem en «god følelse» når vi har det vanskelig, men det er ikke det verset handler om. Gleden er basert på hva Gud har gjort for deg, og ikke på hvordan du har det akkurat nå.
Å be uavbrutt handler om å snakke med Gud. Å snakke med Gud er ikke bare å gå til forbønn, eller bare å folde hendene og fortelle hva du trenger og har lyst på. Det handler om å takke Gud, og om å lovsynge, meditere over Hans ord, og lytte til Hans stemme til deg i hverdagen!
Å takke Gud kan ofte være vanskelig fordi vi tenker at det handler om å takke Gud for alt som skjer, men det handler mer om at vi kan takke Gud I alt som skjer!

Prøv alt og hold fast på det gode.  Hold dere borte fra ondskap av alle slag! (1. Tessalonikerbrev 5,21-22 BM11)

I år vil jeg rense mitt liv!

Det er en del ting som kan virke helt åpenbare i denne sammenhengen. Jeg kan la være å se filmer jeg vet ikke fører til et mer gudfryktig liv. Jeg kan la være å surfe på nettsider jeg vet kolliderer med hva Bibelen sier jeg bør fylle hodet mitt med. Jeg kan la være å se såpeserier på Netflix. Jeg kan holde meg unna utroskap, banning, voldsbruk, og så videre.
Så har vi de ikke fullt så åpenbare tingene, som kanskje er mye vanskeligere å distansere seg fra, som baktalelse, sladder, feil omgangskrets, uærlighet.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperne 4,6-7 BM11)

I år vil jeg slutte å bekymre meg og heller stole på Gud!

Gud har vært trofast mot andre. Se på hvordan Han har vært trofast! Gud har allerede vært trofast mot deg så langt. Hvis du ikke greier å stole på at Gud har kontroll, så kan du trøste deg med at du ikke har så mye kontroll over hva som skjer uansett. Du har ingen ting du skulle sagt i forhold til det aller meste, men dersom du tenker over det så kan det godt vise seg at Gud har oversikt og at Han vet hva som skjer med deg og resten av verden, og Han bryr seg og elsker deg. Han svikter ikke og Han slipper deg ikke.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Romerbrevet 8,28 BM11)

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1. Petersbrev 5,7 BM11)

Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matteus 6,31-33)

Det er ofte slik at tillit bygges opp over tid. Dersom du ikke stoler på Gud, så la Han vise seg pålitelig i de små tingene først, slik at du kan begynne å stole på at Han er den eneste som kan ta hele ditt liv.

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Galaterbrevet 6,9 BM11)

I år vil jeg ikke gi opp med å gjøre det som er rett!

Det som er riktig i øyeblikket kan variere, men jeg mener at det ikke er snakk om de flyktige tingene, men heller om det Bibelen sier er rett og riktig å gjøre. Jeg vet at Gud gjennom Bibelen ber oss om å be, om å gi, om å tjene og om å vitne. Det er rett å gjøre fordi Bibelen ber oss om å gjøre det.

Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. (Efeserne 5,15-16 BM11)

I år vil jeg slutte å kaste bort Guds tid!

Gud står utenfor tiden og har derfor ikke bruk for den. Tiden er lagd for oss mennesker, og det er meningen vi skal benytte oss av den. Tiden er begrenset, og når den er gått, så er den borte og den kommer aldri igjen. Måten man bruker tiden på kan deles i to. Uvettig og vettig. Den kloke bruker tiden sin klokt, og bruke den til å gjøre det som er rett og riktig.

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. (2. Petersbrev 1,5-8 BM11)

I år vil jeg vokse i Herren!

Vi er en ny skapning i Kristus! Vi vet alle at med en gang vi får noe nytt så er vi veldig begeistret for det, men etter en tid så dabber begeistringen av. Slik må det ikke gå med vårt forhold til Kristus! Hvis vi er nye i troen, så må vi passe på å beholde fokus og gleden! Hvis vi har vandret et stykke på veien, så må vi gjenoppdage gleden i å være frelst! Det er det største vi noen gang kan forestille oss som har skjedd! Gud selv ble et menneske som tok bolig iblant oss! Hvis du har vandret lenge på veien, så pass på å gi videre din iver og begeistring for Jesus! Det er nye som må vandre veien, og du som er et frelst menneske må gi veiledning og støtte, og sørge for at de som er nye på veien må beholde blikket festet på Jesus som er troens opphavsmann og fullender!

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1. Petersbrev 4,10-11)

I år vil jeg være en tjener!

Mitt første kall er min kone og mine barn. Min familie er de jeg skal tjene ved å gi av meg selv, elske og støtte, hjelpe og veilede. Jeg skal be for dem, be sammen med dem, lese i Bibelen sammen med dem, lære ungene mine sanger om Jesus, og være en far som peker på Jesus.

Mitt andre kall er kirken. Jeg skal tjene kirken ved å ikke være tilskuer men deltager. Jeg skal be for lederskapet og de ansatte, for gudstjenester, møter, prester, frivillige og andre som deltar i kirkens liv. Jeg skal forkynne Guds ord, og la Guds ord bli forkynt for meg. Jeg skal støtte og korrigere og la meg selv bli korrigert. Jeg skal la Gud tale til meg gjennom kirken, og gi av meg selv og mine gaver og talenter for fellesskapets beste.

Mitt tredje kall er alle andre. Jeg skal gi av min tid og mine ressurser for å være lys og salt i lokalmiljøet. Jeg skal gi til misjon, selv misjonere når sjansen byr seg, bry meg om mine medmennesker, og være en hjelp for de som trenger det.

Det handler ikke om å gjøre meg selv til et bedre menneske, men om å la Gud gjøre meg til et bedre menneske!

Kategorier
Andakt

Forsoning

Jeg tenker at forsoning kan være tre ting.

Du kan forsone deg med noe. Du kan bli forsont med noen, og Gud kan forsone seg med deg. La oss gå gjennom de tre i rekkefølge.

Vi har sikkert sett slike amerikanske TV-programmer der en eller annen lat mann kommer hjem fra jobben, og kona har jobbet hele dagen med klesvask og barnepass, og han setter seg rett ned og forventer at hun skal fortsette å jobbe mens han slapper av.
I andre tilfeller har vi kanskje en mann som slår kona si fordi hun ikke har gjort alt slik han så for seg.
Det står i Bibelen i første Johannes 1,8:

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. (1. Johannes 1,8 BM11)

Dersom du slår kona di, så vit dette: Gud lar ikke en ugjerning gå ustraffet. Å mishandle en Guds datter vil utvilsomt få Guds vrede til å vendes mot deg, og det forferdelig å havne i Guds hender!

Hvis noen gjør noe galt mot deg, hvordan er det riktig å reagere?

Det heter at man må legge det vonde bak seg og gå videre i livet. Men hvordan gjør man det? Det fins ingen bruksanvisning på det!
Hva om noen gjorde noe som var så vondt mot meg at jeg ikke kan bare «la det gå»? Det gjør vondt, og tankene vil ikke forsvinne. Hvordan «legger du det bak deg»?

Jeg tror ikke det er mulig å legge alt mulig bak seg. Noen ting er så kjipe og vonde at de henger fast på deg resten av livet. Det gjør kanskje at dersom du forsøker å «legge det bak deg», og «komme deg videre i livet», så greier du ikke det. Da kan du få skyldfølelse på toppen av det hele, og ingen er tjent med å få sorg oppå sorg.
Den oppleste og vedtatte sannheten om at «du må komme deg videre i livet», går ikke an å leve opp til.
Den som leste opp og vedtok at «man må komme seg videre i livet, og glemme det», kan umulig ha blitt utsatt for noe spesielt ille.

Vi har kanskje et ganske teoretisk forhold til store krenkelser og svik. Uten å ha opplevd det kan vi tro det er enklere enn det rent faktisk er, å gå videre. Det betyr ikke at det ikke er viktig.
Hva er det verste noen har gjort mot deg?
Husker du hva det var? Kjenner du litt av følelsen enda?
Sånn er det nemlig. Hvis det du har opplevd er ille nok, så henger det med deg og påvirker deg hver dag resten av livet, og det er heller lite du kan gjøre med det.
For livet leves ikke i fortiden, det leves her og nå. Mange forfølges av fortidens spøkelser i en slik grad som gjør det er umulig å leve et god liv.

Tilgivelse og forsoning

Hva er forskjellen?
Tilgivelse er noe man bestemmer seg for. Det innebærer å si, først og fremst til seg selv, at man ikke vil bære nag.
Forsoning innebærer å akseptere og integrere det som har skjedd som en del av din historie det er mulig å leve med. Forsoning med andre innebærer både tilgivelse og fornyet tillit.
Forsoning innebærer at du blir venner med den som har gjort noe galt mot deg. Tilgivelse trenger ikke innebære dette.
Dersom vi mennesker er dårlige på tilgivelse, så er vi desto dårligere på forsoning.

Da Gud skapte mennesket

så skapte han det uten synd, men med mulighet for å synde. Jeg har noen ganger tenkt «kunne ikke Gud bare ha satt det teite treet oppå en klippe, der vi ikke kunne få tak i det?»
Da hadde hverken Adam eller Eva rukket opp for å hente frukten, og mennesket ville fortsatt levd i fred i hagen, tenkte jeg. Men etter å ha tenkt gjennom saken, så tror jeg ikke poenget er å frata oss muligheten. Hvis det ikke hadde vært treet, så hadde det vært noe annet.
Om Gud ikke hadde gitt oss muligheten til å synde, hadde vi ikke hatt frihet, egentlig. Med friheten så følger det at vi har mulighet til å synde og såre.
Og dette gjelder ikke bare mellommenneskelige forhold.

Saken er at vi har alle gjort noe som har såret Gud så mye at han ikke kan «la det gå». Du tenker kanskje «Jeg er da ikke så ille», eller «Gud tilgir meg nok», men husk hva jeg sa om tilgivelse og forsoning. Gud er både hellig og rettferdig, og han elsker oss. Det betyr at tilgivelse ikke er nok. Han vi ha et forhold til oss, og at vi skal stå i et far – barn forhold til Han. Da må det forsoning til.

Forsoning er et sammensatt ord

For og soning.
Gud sier at syndens lønn er døden. Vi har gjort så mye synd at vi virkelig fortjener døden, til og med etter menneskelig målestokk. Hvis du er uenig i min påstand, så tenk på et land hvor dødsstraff er tillatt. Så tenk deg at jeg er et skikkelig godt menneske. Jeg gjør så lite som fem synder om dagen. Det er fem lovbrudd på Guds hellige lov, hver dag. Hvis jeg lever til jeg blir 70, så har jeg utført 127.000 lovbrudd. Det er mer enn nok til å få deg dømt til døden i ganske mange land her på jorda, og det er etter en mye lavere målestokk enn Gud måler oss etter. Syndens lønn er altså døden, og det er en straff ingen kan unnslippe.

Gud så det, og ønsket ikke at vi skulle dø. Ikke på grunn av at det er noe elskelig med oss, men fordi Han er hellig og rettferdig. Han valgte da å ta straffen for våre lovbrudd på seg selv. Jesus tok straffen, så vi skulle slippe. Gud visste at vi ikke ville klare å leve perfekt, og derfor kom han ned til oss i stedet, for å forsone oss med seg selv. Jesus sonet, så vi ble forsonet.

Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. (2. Korinterbrev 5,18-19 BM11)

Jesus tok straffen, og går foran oss inn til Gud. Det betyr at vi kan stå rene og rettferdige foran Gud, fordi Gud ikke ser alt det gale vi har gjort, men bare Jesu plettfrie liv og vesen. Jesus betalte straffen ved å leve et syndefritt liv, og deretter betale syndens lønn.

Gud visste at vi kom til å trenge forsoning

Gjennom Jesus er du et perfekt menneske. Ved troen har du fått mange og store synder tilgitt, og det gjør at vi skylder andre å se gjennom Jesu briller, for å si det på den måten.

Se det positive i deg selv og andre!
For livet leves her og nå, og det er fullt av muligheter. De fleste mennesker vil oss bare godt og fortjener at vi stoler på dem. Veien dit er ikke alltid lett, men den er viktig og nødvendig.
Still deg selv spørsmålet: Hva er bra i livet mitt?
Hva betyr det for deg at Jesus har gjort deg ren og rettferdig? Har du tatt imot Jesus som din Herre og Frelser?
Hva har det å si for hvordan du kan møte andre mennesker?
Gud har forsonet seg med oss. Hvordan kan vi forsones med andre?

Det føles kanskje ikke lett å komme seg «dit» hvor man kan åpent og ærlig si «Jeg tror på Jesus, og at han døde for meg». Kanskje trenger du hjelp for å nå dit. Kanskje er du en av dem som alltid har trodd, og som står trygt i din barnetro. Kanskje er du tvilende og er usikker på hvordan du skal forholde deg til dette med Jesus. Uansett hvor du er, så tror jeg denne andakten har talt til deg. Hvis du trenger en til å hjelpe deg det siste stykket på veien mot Jesus, så ta kontakt med nærmeste kirke eller menighet som tror på Jesus som Herre og Frelser.
Tro. Det er det som skal til. Jesus har gitt sitt liv for deg, og alt han ber om til gjengjeld er at du skal tro på at han har gjort det han har gjort.

Kategorier
Andre saker og ting

Ekteskap vs. samboerskap

4104315185_df4a79396f_oLørdag kveld hørte jeg en flott andakt om samboerskap og ekteskap, og om samliv og realistiske og urealistiske forventninger.
Jeg skal forsøke å gjengi noen tanker jeg fikk underveis, og noen refleksjoner jeg som ektemann gjorde meg mens jeg satt og hørte på.

Ekteskapet er uten tvil under stort press. Samboerskap er den dominerende samlivsformen blant unge mennesker, og ekteskap blir sett på som skummelt og bakstreversk. Noen har enda den romantiserte tanken om selve bryllupsdagen, og noen kanskje drømmer om hvor fantastisk det vil være om man bare gifter seg, selv om man lever som samboere frem til dagen man sier sitt tja i kirka.
Samboerskap ble «oppfunnet» på sekstitallet som et opprør mot ektekskapet. Man ville leve sammen uten rammene et juridisk bindende ekteskapsløfte gav. Samboerskap er nå i dag mulig å få kontraktsfestet med en samboerskapskontrakt.
Det er i grunnen veldig likt et ekteskap dersom man skriver kontrakt. Samboerskap med kontrakt likestilles juridisk med ekteskapet, og regjering og storting har allerede lykkes med å sidestille heterofilt og homofilt samboerskap. Snart vil også Den Norske Kirke sidestille heterofilt og homofilt ekteskap som en gudgitt ordning, selv om Bibelen er meget tydelig på at Gud ikke gir sin velsignelse over homofilt samliv.

I praksis skriver veldig få kontrakt på samboerskapet sitt. Jeg har hørt 13%.
Dette fordi man er redd for spørsmålet «Stoler du ikke nok på meg? Trenger vi virkelig en kontrakt på dette?», og dersom man skriver en kontrakt så er samboerskapskontrakten likevel såpass lik ekteskapskontrakten at de like gjerne kunne giftet seg. Men det er for skummelt, fordi et ekteskap er bindende.
Så det som holder tilbake er likevel frykt for å binde seg. Derfor er et samboerskap en løsere og mer flyktig samlivsform enn et ekteskap. Det er et «ekteskap med bakdøra åpen». De aller fleste samboerskap oppløses etter en tid. Oppløsningsraten for samboere med barn er tre ganger så høy som for ekteskap med barn. Det er også sånn at de som først er samboere og deretter gifter seg, har dobbelt så stor sjanse, statistisk sett, for å skille seg dersom vi sammenligner med ekteskap som starter uten å ha samboerskap bak seg.
Vi har snart en skilsmisserate på 50% her i landet, og slik jeg ser det er det jammen ikke rart når vi hver dag bombarderes med verdier som strider rett imot Guds vilje for samlivet mellom en mann og en kvinne.
Bibelen har en ramme for samlivet, og det kalles ekteskapet. I Matteus 19 sier Jesus

Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. ’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» (Matteus 19:4-9 BM11)

Fyller samboerskap de vilkårene som skal til for å kalles ekteskap? Både ut fra samboerskapets idé og praksis og ut fra samfunnets innplassering av det som noe annet enn ekteskap ser vi at dette ikke samsvarer. Dersom samboerskap er ekteskap, er oppløsning av det å se som skilsmisse, med de konsekvenser det har for tenking omkring skilsmisse og gjengifte. Trolig har de rett som sier at samboerskapet for flertallet har avløst forlovelsestiden fram mot ekteskap. Men Guds ord åpner aldri for at denne tida før ekteskapsinngåelsen skal brukes til å foregripe ekteskapet som samlivsform med felles bord og seng.

Unge kristne er selvsagt forvirret. Vi har de siste årene lagt mye vekt på at å følge Jesus handler om tro alene, og det er på en side riktig. Men jeg vil stille spørsmålet om man virkelig tror på Jesus om man går rett imot det Han sier? Ta f.eks kvinnen som ble grepet i å ha sex utenfor ekteskapet.

Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»}} (Johannes 8:3-11 BM11)

Jesus sa til henne «Gå bort og synd ikke mer». Dette alene burde si oss at Jesus mener seksuelt samliv uten ekteskapet som ramme, er synd.

Generelt har vi tatt for lett på forkynnelsen og bibelundervisningen og slik skapt grobunn for tro uten vesentlig substans og med svekket relasjon til etterfølgelsen av Jesus. Troens gave har i liten grad blitt til troens lydighet. Da blir det vår oppgave å holde frem at det å tro er nok, men at troen er død uten gjerninger, og gjerninger er etterfølgelse.
Det blir ofte sagt at kristne miljøer er så opptatte av sex og at det er fælt og syndig, men det kunne ikke vært lengre fra sannheten. De gangene sex har vært tema i kirken, har jeg hørt utelukkende positivt om det. Det er Guds gave, og det er noe dyrebart og hellig vi har blitt gitt. De jeg har hørt snakke negativt om kirkens holdning til seksualitet, er folk som sjeldent eller aldri har vært i ei kirke.
Den seksuelle manien er et særpreg ved den allmenne kulturen.

Svært mange av våre medborgere sliter i sine liv og samliv med det bildet som tegnes av seksuell appetitt og forbruk i film og underholdning. I frykt for å stemples som seksualfiksert – fordi vi setter andre standarder enn omgivelsene, har altfor mange bedehus og kirker, leirer og lag holdt tilbake nødvendig veiledning om sex og samliv. Den seksualiserte kulturen som vi lever i, har likevel gjort slik veiledning mer nødvendig enn noen gang.

Han som holdt talen over dette, sa at de som vokser opp i dag har et bilde av seksualitet som hentet rett fra Paradise Hotel. Og det var ganske betegnende å høre hva de to spørsmålene deltagerne ble stilt da de skulle inn i huset. Det handlet ikke om de skulle ha det kjekt eller få nye venner der inne. Det første spørsmålet var «Skal du ha sex på TV?». Det andre spørsmålet var «Skal du ha sex første kvelden?».
Svarene som kom var mange «Det som skjer, det skjer.». Det var ei jente som var litt i tvil om hun skulle hoppe rett i det, og hun ble da sett på som den tilbakeholdne og kjipe deltageren.

Slike holdninger vokser barn og unge opp med i dag!
Det handler ikke om å dele noe fint sammen. Det handler ikke om å ta vare på hverandre og respektere hverandre. Det handler hvertfall ikke om å være trofast, tålmodig, velvillig, og om å forplikte seg på det andre mennesket!
Ekteskapet er noe helt annet. Det er innstiftet av Gud selv, og er den eneste rammen hvor begge partene og eventuelle barn kan føle seg trygge.
Vi trenger å bryte både de tabuer vi måtte ha i det kristne fellesskapet for å snakke om disse tingene, og vi trenger å bryte med angsten for å stemples som seksualfiendtlige i en kultur som reduserer sex fra relasjon, troskap og forplantning til teknikk og forbruk. Den beiske frukten er at halvparten av alle graviditeter i Oslo for unge under 25 år ender i abort. Og da holder vi utenfor alle som bruker angrepiller eller prevensjon som hindrer befruktede egg i å leve videre. Vi ofrer menneskeverdet for å kunne dyrke sex – Guds gode gave!, som en avgud.

Vi må snakke klart og tydelig når det gjelder dette. Vi må peke på ekteskapet som den beste samlivsformen, og vi har både statistikk og sunn fornuft til å underbygge våre påstander og holdninger. Når det gjelder ekteskap, er Bibelen, Jesus og Apostlene svært tydelig på at ekteskapet er den eneste rett samlivsform, og at det er ment for en mann og en kvinne. Dersom vi kan regne med at apostelen har rett i at den som driver hor, ikke skal arve Guds rike, må vi tørre å være tydelige i forkynnelsen. Vi må tale så tydelig at folk får gjort opp sine synder mot Guds sjette bud og reises opp til nytt liv og frimodig etterfølgelse, også om det er motkulturelt.

Kategorier
Andakt

Jesus gir deg et nytt liv!

20130306-221643.jpgDet er ikke ofte jeg forteller om folk jeg kjenner eller har snakket med, men i dag skal jeg gjøre et unntak. Jeg kjenner ei jente, la oss kalle henne Lisa.

Første gang jeg møtte Lisa var på en samtalegruppe for ungdom, drevet av en kateket jeg jobbet sammen med. Det var nesten bare jenter der, og jeg var innom for å fortelle om temaet «Når livet gjør vondt», i forbindelse med en oppgave jeg holdt på å skrive på.

Det var 6 eller 7 ungdommer i rommet når jeg gikk inn. De hadde potetgull, og det lå noen bibler åpne, så de kunne følge med dersom jeg siterte noen skriftsteder.

Kateketen spurte jentene om de kunne dele noe fra livene sine, og fortelle om hvordan de hadde endt opp som kristne, og den første jenta var ganske kjapp med å komme med sitt vitnesbyrd. Hun kom fra en familie med nok penger, og hun fortalte om det å innse at verden ikke roterte rundt henne, men at Jesus betyr mer enn det materielle.

Noen flere kastet seg på og fortalte sine historier, noen lange og noen korte. Jeg satt i sofaen og lyttet, og i det jeg skulle til å komme med noen kommentarer, reiste Lisa seg opp.

Hun fortalte at hun hadde vokst opp utfor byen, og da hun var 6 år begynte faren å gi henne øl så han kunne gjøre ting med henne. Da hun var 8 gav han henne hasj så han kunne fortsette.
Da hun var 11, stakk hun hjemmefra, men hun ble funnet igjen, og da fikk hun virkelig gjennomgå.
Da hun var 12 år prøvde hun første gang å ta sitt eget liv.
Nå hadde faren flyttet til Tyrkia, så ting var litt roligere.

Hun hadde forsøkt å stikke av igjen da hun var 14, og da hadde hun blitt funnet av kateketen. Hun sa «Siden da har jeg funnet kjærligheten, for første gang i mitt liv. Jeg hadde aldri hørt om Jesus før jeg kom hit. Etter et par dager ble jeg kristen ved å spørre Jesus om å tilgi meg, og nå jobber jeg med å tilgi faren min.»

Her satt jeg foran en helt ødelagt jente, vokst opp i et hjem med omsorgssvikt, seksuelle overgrep og rusmisbruk. Hun var skjør og ødelagt, ensom og fortapt i smerte, langt fra kjærlighet og helbredelse, langt fra Gud.
Men så møtte hun Jesus.

Dette er noe av det Jesus gjør. Han gir liv.

Han tar de som er såret og knust, som er fanget i fortvilelse og isolasjon, og han gir dem liv. Han gir bokstavelig talt liv!

Bibelteksten jeg limer inn her nå, er fra ganske tidlig i Jesu virke. Døperen Johannes er fortsatt i live, men Jesus har rukket å kalle alle 12 disiplene. Og det er nå Jesus kommer med en skikkelig overraskelse.

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Lukas 7:11-17 BM11)

Hvis vi ikke er forsiktige, så går vi glipp av all desperasjonen og frustrasjonen i øyeblikket Lukas forteller oss om. Lukas er en som tar alle detaljene i betraktning. Han forteller at Jesus hadde gjengen med 12 disipler med seg, sammen med en god del andre folk. De var alle sammen på vei mot en liten by som het Nain. Ironisk nok betyr Nain «hyggelig», men Jesus så da han kom dit at det var alt annet enn hyggelig. Lukas forteller at det var en død gutt som ble båret ut av byen. Gravfølget var stort, og alle sørget. To store folkemengder samles midt på gaten. Den ene i sorg, den andre fulgte etter Jesus. Ingen av dem visste at de snart skulle være vitne til et av de største miraklene Jesus gjorde.

Vi blir fortalt at den døde gutten var sin mors ene sønn, og hun var enke. Jeg har selv en sønn, men jeg kan nok ikke begynne å ane hva hun måtte ha gått gjennom. Hun hadde mistet sin sønn, og måtte gå gjennom livet videre alene. Mannen hadde også gått bort tidligere.

Jeg har tenkt noen ganger på at det er veldig greit å ikke være alenefar, og at det hadde vært ensomt å mistet min kone. Men å miste både kone og sønn er noe helt annet. Da er man HELT alene, og jeg tror (uten å egentlig helt ha evne til å strekke empatien min så langt at jeg kan sette meg inn i følelsene) at det må være over grensen til grusomt.

Men det lå mer i det enn det på den tiden. Denne kvinnen har ingen slekt til å bære familien videre. Det er ingen flere menn til å bære familiens navn. Det var rett og slett slik at slekten døde ut med henne.
Hun har ingen til å ta vare på seg. Kvinnene var avhengige av sine ektemenn og sønner. De var ikke akkurat hjelpeløse, men kvinnene kunne ikke ha jobb, så de var avhengige av menn for å få ting til å gå rundt. Nå når alle mennene i livet hennes var borte, var hun blitt avhengig av samfunnets støtte, i den grad samfunnet ville støtte opp om henne.

Hva hadde du tenkt om livet i en slik situasjon? Uten familie, uten mulighet for å få jobb, totalt avhengig av veldedighet for å overleve. Hva ville du tenkt om Gud?

Hvis det var noen som hadde rett til å føle seg hjelpeløs og ensom, så var det denne kvinnen.

Det er bra å se at Jesus ser situasjonen med en gang, og handler!
Vanligvis så foregikk begravelsesfølgene slik at først kom moren, så kom slektninger, så venner, så kom båren med liket, så bekjente.
Da Jesus så kvinnen foran begravelsesfølget med ingen mellom henne og kisten, så forstod han med en gang at kvinnen var enke og ikke hadde slekt.

Jesus gikk ut til kvinnen, og fikk medfølelse med henne. Han handlet på en måte som ingen andre rabbinere eller lærere hadde gjort. Han gjorde seg opptatt med en sak som omhandlet en kvinne. Og han tok på båren der det lå en død mann. En slik handling hadde i følge loven gjort en mann uren, og han måtte da gjennom en hel serie renselsesritualer. Men siden Jesus er Gud, så bekymret han seg ikke for det. Jesus distanserer seg fra rabbinerne, de skriftlærde og fariseerne. Han tok på båren, vekket gutten til live igjen, og sørget for at enken fikk et videre livsgrunnlag.

Og handlingen gav avkastning ut over kvinnen og gutten. Alle folkene ropte «Gud har gjestet sitt folk.»

Disse menneskene begynte å forstå hva Jesus kom for å gjøre! Tross alt, det var Jesus som sa:

For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» (Lukas 19:10 BM11)

Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matteus 20:28 BM11)

Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Johannes 10:10 BM11)

Dette er ikke historier om ting som skjedde for veldig lenge siden, og som har mistet relevans for oss i dag. Historien står der fordi den skal fortelle oss noe. Jesus gav denne gutten nytt liv, og han gav Lisa et nytt liv. Og de gode nyhetene er at dette gjelder enda, også for deg. Jesus er kommet for å gi deg et nytt liv!

Noen ganger er livet forferdelig. Du møter situasjoner og ting som gjør at du føler deg utslått og hjelpeløs. Kanskje har noen løyet for deg, kanskje har noen lurt deg, kanskje har noen slått opp med deg, kanskje er det totalt kaos i livet ditt. Det er mye som kan gi oss følelsen av å være alene og fortapt.

Men noen av oss føler oss forlatt og ensom på grunn av noe vi selv har gjort. Kanskje har du drevet litt for langt bort fra det livet Gud mente du skulle leve, og hvis du er ærlig, så vil du måtte innse at selv om du kaller deg kristen og går på møter og synger i lovsangsteam, og hva det måtte være, så kan synd i livet ditt gjøre at du flyter vekk fra Gud.

Synd gjør at du isolerer deg. Djevelen ligger klar og forteller deg at du nok er den eneste som begår denne synden, og at vi må skjule det. Til slutt er vi skamfulle og alene.

Eller det kan hende du aldri har startet et forhold til Gud gjennom Jesus. Du har aldri bekjent synd og bedt om tilgivelse, og du har aldri bedt Jesus om å lede livet ditt. Du har ikke fått et nytt liv, rett og slett fordi du ikke har bedt om det.

Jesus ser våre behov like klart og tydelig som han gjorde da han så denne kvinnen utfor landsbyen. Han ser også våre behov, selv om vi forsøker å gjemme dem fra han. Når vi lar Ham gi oss et nytt liv, så handler Jesus på en best mulig måte for oss, på samme måte som han gjorde for enken for to tusen år siden.

Og til slutt: Enken hadde kanskje ikke gjort noe selv for å havne i en slik situasjon, og det har kanskje du. Det betyr ikke at ikke Jesus vil hjelpe deg også. Jesus fant og frelste tyver, opprørere, prostituerte, folk som var åndelig forvirret og som var besatt av demoner. Han tok de verste utgangspunktene, gav de et nytt liv, og sørget for at veien til Gud ble åpnet.

Ta et lite minutt i stillhet og be Gud om å gi oss en ny begynnelse. Vær ærlig med Ham og fortell at du er fortapt og ensom. La Ham vise deg barmhjertighet slik at ditt liv kan bli fornyet.

Det fins ingen feil måte å gjøre dette på. Hvis du aldri har trodd på Jesus som Frelser og Herre før, men vet at du må, så bruk øyeblikket nå til å gjøre han til din frelser. La ham fornye livet i deg.

Hvis du har akseptert Jesus som Herre og Frelser i ditt liv, men trenger at Gud leder deg gjennom situasjonen eller tilstanden du er i nå, så spør han om det.

Gud er kommet for å hjelpe sitt folk, og du er en del av Guds folk!

Kategorier
Andakt

Utilgivelig synd

Jeg har kommet frem til Markus i leseplanen, og jeg leste i går et vers som jeg har tenkt veldig, veldig mye på.

De skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, sa: «Han har Beelsebul i seg! Det er ved hjelp av herskeren over de onde åndene at han driver de onde åndene ut.» Da kalte han dem til seg og talte til dem i lignelser: «Hvordan kan Satan drive ut Satan? Om et rike kommer i strid med seg selv, kan det riket ikke bli stående, og om et hus kommer i strid med seg selv, kan det huset ikke bli stående. Om nå Satan har reist seg mot seg selv og er kommet i strid med seg selv, kan han ikke bli stående. Da er det ute med ham. Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve det han eier, uten at han først har bundet den sterke. Da kan han plyndre huset hans. Sannelig, jeg sier dere: Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de enn spotter. Men den som spotter Den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.» Dette sa han fordi de hadde sagt: «Han har en uren ånd i seg.» (Markus 3:22-30 BM11)

Man kan jo bli nervøs av mindre! Hva er det å spotte Den Hellige Ånd?
Jeg må først som sist innrømme at jeg ikke er den aller mest karismatiske av meg. Det skyldes nok oppvekst, menighetsfellesskap, og at jeg er som jeg er. Jeg har vært på noen møter der det sies at Den Hellige Ånd var sterkt til stede, men hvor jeg føler jeg gjennomskuer mye som menneskeskapt og av og til direkte ubibelsk. Det kan hende Den Hellige Ånd var aktiv, men jeg merka isåfall ikke noe til det.
Jeg har opplevd både falsk og ekte tungetale, jeg har sett mennesker knekke sammen i tårer og overgitt seg helt til Jesus, og jeg har opplevd helbredelse av en så absolutt overnaturlig art som en direkte konsekvens av bønn.

Jeg tror altså at Den Hellige Ånd er virksom, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har opplevd og sett Ånden i aksjon.

Men dersom jeg ser Den Hellige Ånd virksom i et annet menneske, og jeg mener det ikke kan være Den Hellige Ånd, og avviser det som en ond ånd, eller som menneskeskapt, har jeg da syndet på en slik måte som Jesus forteller om her?

Jeg tror det er tre spørsmål man må stille seg selv da.

1 – Finnes det virkelig en utilgivelig synd?
2 – Hvis det fins, hva er det?
3 – Hvordan burde vi leve i lys av det?

Først og fremst må det sier at tilgivelsen det er snakk om i bibelverset, er Guds tilgivelse. De gode nyhetene er at Gud allerede har tilgitt, og at Gud ikke holder noen synder mot deg. De dårlige nyhetene er at Gud aldri tilgir deg.

Jesus sier at en som spotter Den Hellige Ånd aldri skal tilgis. Når et menneske sier «Jeg skal aldri tilgi deg», så er det sjeldent så veldig alvorlig. Vi kan leve videre, og uansett er det veldig få som greier å få «aldri» til å faktisk blir til «aldri». Men dersom Gud sier «Jeg vil skal aldri tilgi deg», så mener han det faktisk. Om ti tusen år vil du fortsatt ikke være tilgitt, og hans ord står fast for evig tid.

Dersom du spotter Den Hellige Ånd, vil du altså være skyldig i all evighet. På samme måte som Guds nåde varer herfra og til evig tid, så varer slik Guds vrede til evig til. Gud er aldri nøytral til synd. Enten tilgir Han den, eller så straffer Han den. Å ikke bli tilgitt av Gud er å lide under konsekvensene av sin synd til evig til. Å avvise læren om helvete, er å avvise Jesu lære. Markus 3,29 er et av de aller klareste skriftstedene om å være «beyond forgiveness» til evig til. Og det er sagt av Jesus som elsket oss slik at han gav sitt liv for oss!

Så for å svare på det første spørsmålet, så er svaret ja. Det finnes utilgivelig synd.

Hva er så denne utilgivelige synden?

Vers 29 sier at den som spotter Den Hellige Ånd skal aldri få tilgivelse. Den utilgivelige synd er blasfemi mot Den Hellige Ånd. Men hva er det? Vers 30 peker på at vi skal forstå dette verset i lys av vers 20-27. Vers 30 sier

Dette sa han fordi de hadde sagt: «Han har en uren ånd i seg.»

I vers 22 sier de skriftlærde at Jesus er besatt av Beelsebul. Merk deg at Jesus ikke sier at disse skriftlærde har begått en utilgivelig synd! Han hører at de sier at han fikk sin kraft fra Satan, og ikke Den Hellige Ånd, og han sier «Den som spotter Den Hellige Ånd, får aldri tilgivelse». Det er altså en advarsel, heller enn en direkte fordømmelse. Vi vet rett og slett ikke om de gikk over grensa eller ikke. Kanskje begikk de den utilgivelige synden, kanskje ikke.
Det vi vet er at de så et verk av Den Hellige Ånd, og kalte det for Satans verk. De er hvertfall på kanten på vei mot evig, utilgivelig skyld.

Gjelder dette uansett hvilken måte man spotter på?

Vel, jeg er slett ikke sikker. Fordi Jesus sier i vers 28: «Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de enn spotter». Altså, alt skal bli gitt tilgivelse for. Ingen unntak er nevnt. Nøkkelen til å forstå den utilgivelse synden må ligge i forholdet mellom vers 28 og 29.
Vi er tilgitt alt, men synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig. Det er to absolutter.
Markus gjør det klart at synder er tilgitt dersom en vender om og tror på evangeliet.

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. (Markus 1:4 BM11)

 

Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1:14, 15 BM11)

For å få tilgivelse for syndene må man vende om, det vil si å slå fra seg synd, og stole på at Gud vet best, og la Hans nåde få virke i ditt liv. Så når Jesus sier i Markus 3,28 at alle synder skal bli tilgitt, så må det gjelde alle som vender om og tror.

Utilgivelig

Hvorfor er ikke vers 29 skrevet som et unntak fra regelen gitt i vers 28? Jeg tror grunnen er at blasfemi mot Den Hellige Ånd setter deg utenfor omvendelse, og dermed utenfor tilgivelse. Vers 29 er altså ikke et unntak fra vers 28. Han sier at alle synder og all blasfemi skal tilgis, og at blasfemi mot Den Hellige Ånd setter deg utenfor omvendelse. Du vil altså ikke være i stand til å vende deg fra synden. Jeg siterer ofte Johannes når det er snakk om Ånden.

Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Johannes 16:7, 8 BM11)

Når du synder mot Den Hellige Ånd, kan ikke Ånden være bosatt i deg, og du vil ikke overbevises om din synd, slik at du ikke kan vende deg fra den. Hvis en synd gjør det umulig for deg å omvende deg, så er det en utilgivelig synd, fordi tilgivelse bare er lovet for syndene du omvender deg fra.

Hva er så spesielt med blasfemi mot Den Hellige Ånd?

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med den spesielle rollen Ånden har når det gjelder vår frelse. Hvis vi synder mot Gud etter å ha sett Hans herlighet, er det ille. Hvis vi synder mot Jesus etter å ha sett Hans herlighet, er det også ille. Men det er fortsatt håp! Gud sendte Jesus for å være en løsepenge for oss. Dette er en ekstern handling, utført av Gud, for å legge til rette for at vi skal kunne tro. Den Hellige Ånds oppgave er å ta bolig i oss, få oss til å se Guds frelsesverk for oss, og skape tro i oss.
Hvis vi spotter Gud eller Jesus, er det fortsatt håp, fordi Ånden kan ennå jobbe i oss, ydmyke oss og bringe oss til omvendelse. Men hvis vi sier til Ånden, som er den som peker på Jesus og overbeviser oss om vår synd, slik at vi kan omvende oss og bli frelst, at det er et Satans verk, da har vi satt oss utfor troen, omvendelsen og frelsen. Da har vi har fraskrevet oss det eneste som noen sinne kunne føre oss til frelse.

Den utilgivelige synden er altså en nedvurdering av Den Hellige Ånd som er av en slik grad at Ånden trekker seg bort fra deg for alltid, og du vil ikke få mulighet til å overbevises om din synd, så du aldri vender om, aldri blir tilgitt, og dermed aldri blir frelst.

3. Hvordan skal vi leve for å unngå å havne der?

Jeg skrev en gang om viktigheten av å forlate sin synd, og ikke se seg tilbake. Faktumet at det finnes en mulighet for å havne utfor frelsen, bør drive oss til å vende oss bort fra vår synd, og snu oss mot Jesus. Mange kristne ser ikke for seg at de ikke kan bli frelst, selv om de vet at de synder. De er ikke med på det Jesus sa i Markus 9,43 da han sa

Om hånden din lokker deg til fall, så hugg den av! Det er bedre for deg å gå lemlestet inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slukner, (Markus 9:43 BM11)

Hvis du graver deg ned i synd, og ikke vender om, så vil det skje at du ikke lenger ser at det er synd du holder på med. Det er en risiko for at du fryser ut Den Hellige Ånd fra livet ditt ved å ikke ta på alvor når Han peker på synden din og ber deg vende om. Da får du ikke muligheten til å bli overbevist om din synd, så du ikke vender om, og ikke blir frelst, uansett om du kaller deg kristen, går på møter, eller hva du nå måtte gjøre.

Det er som en musvåk som oppdager et kadaver på et stykke is som flyter på elva. Han lander og begynner å spise. Han vet at det er farlig fordi fossen nærmer seg. Men han ser på vingene sine og sier til seg selv: «Jeg kan fly i sikkerhet på et øyeblikk.» Og han fortsetter å spise. Like før isen går over kanten av fossen sprer han vingene sine for å fly, men klørne er frosset fast i isen. Den Hellige Ånd kan forlate den arrogante synderen.

Vend om og bli tilgitt!

Nådens tid er nå! Alle dine synder er allerede betalt for på korset, og du trenger å få gitt dem til Jesus så de kan korsfestes med Ham. Ved Guds nåde, vend deg bort fra din synd. Gjør det nå, i dag, fordi i morgen kan det hende du ikke er i stand til det.

Kategorier
Andakt

Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?

Jeg og kona fikk den nye oversettelsen av Bibelen til jul, og jeg har begynt å lese. Den utgaven vi fikk er delt i tre deler; 1. mosebok til og med Ruth, Jobs bok til og med Malaki, og hele Det Nye Testamente.

Jeg tar for meg bok nr 2 først, og starter derfor med Job. Jeg begynte først med kapittel 1, selvsagt, og vil her legge ut noen tanker om dette kapittelet.

Jeg håper å fortsette med denne vanen ut Malaki, dersom jeg ser at det går an.

Job virker som en veldig bra fyr, og jeg tror folk flest ser på seg selv som skikkelige folk. En del ender da opp med samme spørsmål som Job; «Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?»
Vennene til Job forklarte dette med at man måtte ha gjort noe galt for at det skulle skje noe ondt med en, men Job kjøpte ikke den forklaringen.
Det finnes rett og slett ingen enkle svar på dette.
Job er ikke tilfeldig observatør i denne historien. Han sitter ikke i lenestolen sin og vurderer noen andres situasjon. Job er ingen lenestolteolog. Han en rullestolteolog. Job kjemper med disse spørsmålene (og hans såkalte venner) fra toppen av en haug med aske, etter å ha blitt personlig rammet.

De første versene av Jobs bok gir oss en fin introduksjon av Job selv. Dersom du har lest Jobs bok, så er det flere ting du kan ha lagt merke til. For meg var det at han hadde utrolig mye. Han hadde mange tusen dyr og mange barn. Han hadde mange tjenere og mye penger. Det står så i vers 3 at han var «den største blant folkene i øst.»
Det som gikk mest inn på meg var det aller første som blir nevnt: «Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt.»

Det vil ikke si at Job aldri syndet. Han var ikke uskyldig ved å være perfekt. Det er heller sånn at han var ulastelig og rettskaffen fordi han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde. Han var en som fryktet og derfor stolte på Gud, og vender seg bort fra det onde.

Job er en sånn man ønsker seg i menighetsrådet, eller i eldsterådet. Dersom han hadde hatt evnen til å lære fra seg hadde han nok blitt oppmuntret til å tenke på ordinasjon. En solid og «skikkelig» kristen. En søyle i samfunnet.

Men så, i løpet av bare én dag, blir hele hans tilværelse snudd opp ned. Det er som en personlig Utøya-katastrofe. En 11. september som rammer hans eiendom, familie og helse. Dette fortsetter og fortsetter, og ser ikke ut til å stoppe. Tjenerne hans kommer løpende til han for å fortelle om den ene katastrofen etter den andre. Hver for seg ville hendelsene ha vært tragiske, men til sammen blir de katastrofale. Først får han høre at oksene og eslene er tatt av Sabeerne. Deretter kommer enda en tjener og sier at Guds ild (torden?) tok  sauene. Deretter tok kaldeerne kamelene og drepte tjenerne som var i nærheten. Så kommer det verste av alt: Alle de ti barna hans var blitt drept. Han var etterlatt med bare fire tjenere og en kone. Det var rett og slett en katastrofe.

Hvordan ville du reagert? Ville du gjort slik Job gjorde videre?

Da reiste Job seg, flerret kappen og klippet av seg håret. Han kastet seg til jorden og tilba. Han sa: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!»

(Jobs bok 1, 20)

Hans første reaksjon var ikke å forbanne Gud, men å tilbe Gud. Hans sikkerhet var ikke i hans eiendeler, men i Gud.

Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!

(Jobs bok 1, 21)

Legg merke til at dette ikke er den typiske «Que sera sera«, «det som skjer, det skjer«, «whatever will be, will be«-holdningen. Han sier ikke at «vi skal nok takle det, uansett hva som skjer«, og han skylder ikke på uflaks, tilfeldigheter eller skjebne.

Nei, det Job uttrykker er en fast, urokkelig tro i møte med fryktelige hendelser. Han anerkjenner Herrens suverenitet, både i å gi og å ta, og vil velsigne Herren uansett.
Husk hva Paulus sier i Filipperbrevet 4, 12-13:

Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

Men selv nå lurer du kanskje på hvordan Job kunne gå gjennom en så smertefull periode. Hvorfor rammet all denne ondskapen han?

I populær tenkning er det ofte en slags idé om form for kosmisk karma. Det du gir er hva du får. «Gjør gode ting og gode ting vil skje med deg«. Eller gjør dårlige ting og pass på.

Men selv inne i kirken kan vi se denne typen ting – hvis du betaler kollekt, eller deltar på alle møtene eller gudstjenestene, eller er hyggelig mot folk, så vil gode ting vil skje med deg. Og hvis noe galt skjer, så må det være fordi Gud ikke liker deg – eller du må ha gjort noe virkelig ille. I løpet av de neste innleggene vil vi se dette komme opp i boken som Jobs «trøstere» (altså venner), som prøver å bruke denne typen velstands-teologi mot Job. Det er virkelig intet nytt under solen.

Så gjorde Job noe galt? Var han en skap-synder som måtte lide under sine ugjerninger? Er det en enkel sammenheng mellom godhet og velstand, mellom ondskap og dårlig helse?

Det ville vært så lett hvis det var slik. Da kunne man gått rett til Rikshospitalet og forkynne omvendelse fra store synder, fordi de verste folkene hadde vært innlagt med de verste sykdommene. Men det er ikke sånn. Vi ser kristne som går gjennom enorme lidelser, eller som er rammet hardt av sykdom i ung alder, mens den ugudelige går fra mye penger og et godt liv til mer penger og et bedre liv. Vi ser troende slite med å livnære seg av dårlige avlinger, og må leve sparsommelig, mens syndere kaster mer mat enn de spiser.

Bak kulissene, ute av syne for Job, det er en annen serie med hendelser. Vi ser dette i vers 6-12. Det er som om TV-programmet kutter fra den jordiske scenen til det himmelske tronerommet, og deretter tilbake til jorden. Den samme bevegelsen frem og tilbake gjentas i kapittel 2. Vi ser hele greia, men Job er uvitende om hva som har skjedd.

Det vi ser bak kulissene hjelper oss til å forstå mer enn Job kan vite, og hjelper oss til å se litt bedre hvordan dette grusomme kunne skje, og hvorfor vi noen ganger står overfor lidelse.

Vers 6 presenterer oss med hoffet til kongen i det himmelske tronerommet. Sønner av Gud (engler) er til stede, og blant dem er Satan. Satan betyr bokstavelig anklager, og den nye oversettelsen sier «Anklageren» her i stedet for «Satan». Det er fristende å se for seg en slags åndelig Riksadvokat, med ansvar for å anklage for et eller annet. Hans jobb er å undersøke om Guds folk er som de burde være, og få anklaget dem for en forseelse.

Gud bringer samtalen inn på Job, og Satan reagerer. Selvfølgelig tilber Job Gud – bare se hvor mye han tjener på å være trofast mot Gud. Hvis Gud beskytter ham og gir ham så mye, ville ikke Job være en tosk om han ikke tok parti med Gud? Men Satan mener det at dersom Jobs rikdom var borte, så ville Job forbanne Gud.

Det er et utfordrende spørsmål, er det ikke? Hvorfor tilber vi Gud? Gjør vi det bare fordi vi får noe ut av det? Hvordan er dine motiver? Det er dette spørsmålet som går igjen i hele Jobs bok: Er troen ekte eller falsk?

Gud tar utfordringen, og tillater Satan å ta bort alt det Job har, men uten å røre Job selv. Så løper Satan av sted og planlegger den ødeleggelsens dag som kom. Job visste ikke hvorfor det skjedde, men han bestod utfordringen. Satan sa i vers 11 «Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.», men vers 22 slås det fast at «Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.» Så det er 1-0 til Gud.

Så selv om Job ikke vet hva som skjer foran Guds trone, så er det saker og ting vi kan lære av dette. Det er tre viktige ting å legge merke til her, som vi tar med oss i innleggene som kommer:

  1. Satan har reell innflytelse. Satan er faktisk anklager av menneskene, og han blir hørt av Herren. Men la det være klart –
  2. Gud er helt suveren. Satan og Gud er ikke to like mektige agenter som er i konstant kamp, som får overtaket på hverandre ettersom ting går fram og tilbake mellom dem. Nei, Gud er suveren – Herren regjerer, og Satan er underlagt ham. Det er Herren som først nevner Job og bringer ham inn i fortellingen. Det er Herren som inviterer Satan å vurdere ham. Og det er Herren som setter grensene for Satans aktivitet – vers 12 «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!.»
    Luther kalte Satan for «Guds Satan» – som en hund i bånd. Men Gud gir i sin suverenitet en forferdelig tillatelse. Dette kan bare være det mest skandaløse aspektet av Jobs bok. Gud gir forferdelige tillatelser.
  3. Job er virkelig ulastelig. Vi har allerede lagt merke til dette tidligere, men det er viktig å nevne det igjen. Herren stadfester det som står i vers 1 når han snakker til Satan: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
    Job er ulastelig og har ingen utilgitte synder å bli straffet for, men disse tingene skjer med ham likevel. Noen ganger i Bibelen ser vi mennesker som lider for sin synd, kanskje umiddelbart. Vi ser f.eks Israelittene som surmuler i ørkenen og blir bitt av slanger, eller Ananias og Safira som faller død om etter å ha løyet til apostlene om inntektene av salget av eiendommen. Men ikke all lidelse er et resultat av synd.

Satan har innflytelse, Job er virkelig ulastelig, og Gud er virkelig suveren.
Job vet ikke hva som har skjedd, men han forblir trofast til Herren, og fortsetter å stole på ham. Bruk litt tid de neste ukene på å lese gjennom denne boken, og da gjerne den nye oversettelsen. For å reise sammen med Job gjennom boken, må vi sitte sammen med ham, lyttet til hans smerte, og la han dele av sin tro.

Kanskje du lider akkurat nå. Job er en følgesvenn, en lidende fyr, som forteller oss at vi må tro på Herren. Job er beskrevet som «min tjener Job«, men det er ingen garanti for immunitet mot lidelse. Vi ser det tydelig på Golgata, da den lidende tjener Jesus hadde fått alle ting tatt fra seg, nettopp på grunn av den han var.

Men selv om Jesus måtte lide og dø, er han vår fred og vår frelse. Han er den som gjør at vi kan stå foran Gud.

Kategorier
Andakt

Jesaja 1

Dette er de syner som Jesaja, sønn av Amos, fikk om Juda og Jerusalem i den tiden da Ussia, Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda. Hør, du himmel, og lytt, du jord! For Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. (Jesaja 1, 1-2).

Jesaja skrev til folk som bodde i Juda og Jerusalem under disse kongene til forskjellige tider, men som var i trøbbel, og som hadde problemer som f.eks ødeleggelse forårsaket av babylonerne som nærmet seg i horisonten. Jesaja går til kjernen i problemet, selve årsaken, og gir dermed en beskjed som er like aktuelt for oss i dag, som for israelerne for mange tusen år siden.

Profeten Jesaja gir oss i denne introduksjonen en klar oversikt over hele beskjeden han har tenkt å gi. Han viser årsaken til problemene, hvordan folkene feilaktig forsøker å takle dem, og forklarer deretter den eneste sanne veien til utfrielse og befrielse.
Hans beskjed til de syndefulle israelittene i akkurat denne epoken av historien er derfor Guds beskjed til hele menneskeheten midt i våre problemer og vanskeligheter.

Og selvfølgelig er problemet for dem, så vel som for oss, det samme: det er synd. Verden slik den er nå er ikke den samme som da den ble skapt, fordi synden kom inn. Gud sier: «Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg» (vers 2).

Her kommer vi over noe interessant. Jesaja sier at de har satt seg opp i mot Gud. Synd er altså ikke så mye et spørsmål om hva vi gjør, men det handler mer om vårt forhold til Gud. Profeten snakker her om essensen av synd: det er opprør, opprør mot Gud.
Gud skapte seg et folk, eller som Augustin sa: «Du har lagd oss for deg selv og våre hjerter er urolige til de finner hvile i Deg».

Og hva gjør synd? Det gjør at folk slutter å tenke, og det fører til uvitenhet.

En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe; men Israel kjenner ingen ting, mitt folk er uten forstand.  (Jesaja 1, 3)

Selv de dummeste dyr søker til sine herrer for å få næring, og følger sitt instinkt. Men menneskeheten kjemper mot sine «instinkter av evigheten». Selv om vi vet at vi ikke er lagd for denne verden, argumenterer vi likevel mot vårt instinkt.

Jesaja maler et veldig realistisk bilde av synd. Det er bare ved å forstå hva synd er at vi kan se oss selv som syndere, og det er da vi kan få et håp om å bli befridd fra den! Bibelen setter omvendelse før tro. Vi må gå ned før vi kan gå opp. Så det nytter ikke å stå og si: «Kom til Jesus.»
«Hvorfor skal vi komme til Jesus?» sier de da. Og det er vår oppgave å vise dem hvorfor. Bibelen sier: «Vend om og tro på evangeliet»  (Markus 1,15)

Bibelen insisterer på at vi skal møte årsaken til våre bekyringer, ansikt til ansikt. Og bare da forteller den oss om den rette veien ut av det: Evangeliet, frelsens vei, som alene kan håndtere og helbrede!
Og dette var problemet med Israels folk. De hadde ikke skjønt at det var noe var galt. I stedet lyttet de til de falske profetene som sa «Fred, fred – og så er det ingen fred.» (Jeremia 6, 14).

Og vi er ikke noe bedre i dag. Vi er akkurat som Israels folk på den tiden. Vi vil ikke høre at det er problemer vi må ta tak i og få helbredelse for. Vi vil høre at alt er bra, at Gud elsker oss, og at vi garantert kommer til himmelen. Gud sier at vi er som Sodoma og Gomorra (vers 9). Men Gud har latt oss slippe unna.

I dette verset får vi et glimt av håp. Jesaja har presentert karakteren, naturen og resultatene av synd. Men nå kommer et ord om nåde.

For noen herlige ord, disse «slippe unna». Det introduserer hele evangeliet. I dette ene verset har vi en perfekt oppsummering av det kristne budskap, noe som Bibelen er veldig glad i å gjøre. Den liker å gi en beskjed i en oppsummering som dette, slik at vi kan huske det! Johannes 3, 16 er evangeliet i et nøtteskall. Og det er akkurat det samme her.
Jeg vil forsøke med på å oppsummere ved hjelp av tre setninger:

Synd fortjener straff og total ødeleggelse

Mennesker er fullstendig ute av stand til å gjøre noe som helst for sin egen frelse

Vi er totalt avhengige av Gud for å få frelse

Den Gud som vi har hånet og fornærmet, den Gud vi har spottet, den Gud vi har kranglet med og kritisert, er den som selv utleverer oss! Han er den som har makt til å sende oss til fortapelse. Denne Herren, Allhærs Gud, bruker den selvsamme makten i vår frelse og for vår befrielse.

Vi er derfor frelst av Guds nåde, som er Guds makt i oss. Vend om, og tro på evangeliet!