Kategorier
Andakt

Kyrie Eleison

Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud. Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget.

(Lukas 18,35-43 NMB11)

Denne teksten handler om en mann som het Bartimeus, som fikk møte Jesus. Teksten sier ikke Bartimeus, men vi vet at det er han, ut ifra parallellteksten i Markus 10.

Vi vet at Jesus kom til jorden for å dø for syndene våre, men er det virkelig alt? Er det mer i budskapet han ønsket å gi oss?
I 1998 var det et stort folkemord i Rwanda. Det var ca 800.000 mennesker som ble drept. Mange av disse, både de som ble drept og de som drepte, kalte seg kristne. De hadde hørt budskapet om at Jesus hadde blitt korsfestet for deres synder, og de trodde det de hadde hørt. Kristne drepte kristne, naboer drepte naboer. Dette skjer ikke bare i Afrika.

Det er gjort utallige grusomheter av mennesker som kaller seg kristne og har hørt budskapet om Jesus som døde for syndene.
Noe manglet i forkynnelsen, mener jeg. Noe som Jesus forkynte klart og tydelig. Vi ser det i historien som den blinde mannen. Jesus stoppet ikke opp og sa «Bare vent, jeg skal gå opp til Jerusalem og dø for syndene dine.» Jesus forkynte ikke de gode nyhetene om syndenes tilgivelse. Nei, Jesus VISTE mannen de gode nyhetene!

Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! Han kommer med hevn, med gjengjeld fra Gud. Selv kommer han og frelser dere. Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble. For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken. Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann. Sjakalers boplass blir et hvilested hvor gresset gror mellom rør og siv. Og der skal det være en vei, Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte.

(Jesaja 35,4-10 NBM11)

Bartimeus hørte at Jesus kom forbi på veien mot Jerusalem. Han ropte og skrek, og han brølte ut. Folk ble flaue og ville at han skulle ti stille. Men Bartimeus ropte ut at Jesus måtte ha barmhjertighet med han. Kyrie Eleison! Så stopper Jesus og spør «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Og her er den blinde mannen seende. Han så at Jesus var Messias, påskelammet på vei mot ofringen i Guds hellige by. Den som skulle komme og åpne blindes øyne var nå rett foran Ham, og Jesus, som var så uendelig mye større, både menneskelig og åndelig sett, strakk seg ned. Jesus tilsidesatte sin opphøyethet og verdighet for å komme ned til Bartimeus.

Slik strekker han seg ned til oss også. Han spør, hva vil du jeg skal gjøre for deg? Og vårt svar er “Kyrie Eleison, Herre miskunne deg over oss.” Det er en bønn som vi vet Gud svarer, fordi Gud har selv sagt at han er en barmhjertig Gud.
Så har vi fått de gode nyhetene, om Jesus. Og vi er kalt til å ikke bare fortelle videre, men VISE de gode nyhetene!

Kategorier
Preken

Den barmhjertige samaritan

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
        «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10,25-37 NMB11)

Vis meg et menneske som har elsket Gud av hele sitt, hele sin sjel, hele sitt sinn og all sin kraft. Det mennesket finnes ikke. Ingen mennesker, født under syndefallet, har noen sinne elsket Gud slik Gud fortjener å bli elsket. Vi har enklere for å brygge frem hat og egoisme enn kjærlighet og uselviskhet. Hvis det finnes så mye som et snev av egoisme eller noe annet negativt i meg, så duger ikke resten av meg til noe. Jeg har da ikke greid å oppfylle Guds lov. Og i meg bor det ikke bare en gnist av det onde, men en hel ovn. Det onde jeg ikke vil, det gjør jeg, og det gode jeg vil, det gjør jeg ikke. Det finnes ikke noe som er helt godt i meg. Og da blir Guds lov et speil som viser meg alt jeg gjør galt, og alt som bor i meg og fører meg til fall og fordømmelse. Fordømmelse og forbannelse er det jeg fortjener og det jeg får, fordi Jesus sier

“Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» (Matteus 5,18 NBM11)

Og jord og himmel står fortsatt.

Jeg greier ikke av et helt hjerte, et helt sinn, hel sjel og med all min kraft å gjøre det Loven sier, og derfor er jeg under Guds dom og har fortjent min plass i fortapelsen. Dette står ganske klart for meg. Jeg tilhører djevelen, og hvis historien stopper her, så er jeg fortapt. Jeg kjenner den onde lyst i mitt hjerte, og er derfor under fordømmelsen, og skal etter Loven forderves i all evighet.

Men så kommer den andre delen inn, nemlig evangeliet. Evangeliet er lyset som skinner inn i dette mørket. Det trøster og bærer oss, og det viser oss hva vi kan støtte oss på. Når jeg etter Loven ligger halvdød, slått av røvere, hvor djevelen har plyndret min sjel og tatt vekk all tro og all rettferdighet og ikke latt meg beholde noe annet enn det livet jeg lever i kjødet, som snart skal blåses ut. Da kommer prestene og levittene som lærer at jeg bare må gjøre et eller annet. Jeg trenger «bare å komme frem» eller «bare rekke opp hånda» eller «bare be denne bønnen». Men det hjelper ingen ting. De går forbi.

Så kommer samaritanen. Denne personen som ingen ville vite noe av. Utstøtt av prestene og levittene, sett ned på og foraktet. Hjørnesteinen som bygningsmennene vraket. Det er Kristus selv som kommer og tilbyr meg sin barmhjertighet idet Han sier «Du skylder å elske Gud av hele ditt hjerte, men du gjør det ikke. Tro på meg, og jeg skal gi deg min lidelse. Så løfter Han meg opp på sitt muldyr, det vil si på seg selv, og tar meg inn i herberget som er kirken. Så salver Han meg med nådens olje så jeg føler jeg ligger på Hans skuldre. Da renses min samvittighet. Så gir Han meg vin, som biter igjennom og demper den gamle Adam. Jeg er ikke helt frisk, og det er ikke helt fullkomment. Men Kristus pleier og renser meg ved nåden, så jeg hver dag blir renere, mildere og mer troende, helt til døden kommer og gjør meg fullkommen, slik Han er fullkommen.

Så kommer vi frem for Gud Faderen og får spørsmålet om vi har trodd og elsket Gud slik Han fortjener å bli trodd og elsket. Da kommer samaritanen frem og sier «Far. Hvis de ikke har oppfylt Loven helt, så har jeg gjort det for dem. La det komme dem til gode, fordi de tror på meg.» 

Slik må alle, både prester og lekfolk, hvor fromme og troende de enn er, ligge på Jesu skuldre.

Kategorier
Andakt

Kirken

Hva er kirken?

Dette spørsmålet har blitt stilt av et hav av teologer! Svarene har som oftest landet på at det ikke er en bygning, men er den en organisasjon, eller er det en samliv av mennesker som tenker likt? Hva nøyaktig er kirken? Vi sier at det ikke er bygningen, men menneskene som er samlet der, men det må da mer til enn en samling mennesker for å kunne kalle seg noe så fantastisk som en kirke?

Men barnlig enkelthet kan vi vite hva kirken er. Det er de troende. Sauer som hører den gode hyrden, Jesus, sin røst. Det er det Jesus snakker om i Johannes kapittel 10, vers 4. Her sier han at han er den gode hyrden, og sauene hans plukkes ut. 

«når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.» (NMB11)

Sauer er egentlig ganske svake og sårbare dyr, men de er gode på en ting. De er gode til å ha en kritisk hørsel. De kan skille lyden fra en fremmed fra lyden av noen kjente. Og det er slik Jesus bedriver oss, hans folk. 

Vi hører hans røst, og det er dette kirken er.

Kirken er gruppen med mennesker som hører på Jesu stemme. Hvis du ikke har Jesu stemme, Guds Ord, løftet om syndenes tilgivelse, Skriftene som gir oss Guds trøst og Guds mot og Guds visdom, så har du ikke kirken. 

Men når Skriften forkynnes og folk er samlet for å høre og tro det, der finner du kirken, og der finner du den gode hyrden som gir sitt liv for sauene. Vi hører ikke bare hans stemme, men vi gleder oss i hans løfter!

Kategorier
Andakt

Guds Lov og vår avmakt

Hvis Gud gir oss en kommando – betyr ikke det at vi kan gjøre det?

Hvilken gud ville be oss om å gjøre noe som vi ikke er i stand til å gjøre? Se for deg en far som sier til sitt barn «Hvis du ikke får til å skyte ballen i krysset, så får du ikke middag.» Hvilken tyrann! Spesielt når treåringen knapt greier å holde ballen. Hvis vi tror at Guds bud er slik at vi er fullstendig ute av stand til å gjennomføre dem, så må vi jo tenke at Gud er ond! Slik er resonnementet som gjøres av enkelte. At dersom Gud befaler noe, så må vi være i stand til å gjennomføre det. Men vi må være forsiktige med å trekke slike konklusjoner, fordi Lovens hensikt er ikke å fortelle oss hva vi skal gjøre, men å vise oss hva vi ikke får til å gjøre. Slik sier Paulus det i Romerbrevet kapittel 3, vers 19 og 20:

«Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (NMB11)

Så vi må endre historien. Barnet sier til faren sin at «Jeg er den beste fotballspilleren som har levd. Jeg trenger ikke å følge dine regler, fordi jeg kan skyte i krysset både med venstre og høyre fot fra hvor som helst.» Så faren sier «Så vis meg. Bevis det.» Og da virker ikke faren som en tyrann lenger. Faktisk, så bruker faren loven til å vise sønnen hans desperate behov. Og slik er det med oss også. Guds Lov peker ikke på hva vi er i stand til å gjøre, men viser oss heller vår mangel på evne til å holde den. 

Den viser oss ikke veien til hellighet, men viser oss vår vanhellighet og bretter nådig ut vårt behov for en frelser, Jesus! Jesus er enden på Loven for alle som tror. Fordi Jesus, og ikke Loven eller våre gjerninger, er vår rettferdighet. 

Kategorier
Andakt

Rettferdighet

Hvordan kan evangeliet gi Guds rettferdighet?

Hva tenker du på når du hører ordet «rettferdighet»? Jeg tenker på gode gjerninger. Det er slik vi snakker om personer som gjør mye godt. Vi sier at en person er rettferdig og at en annen ikke er det. En person gjør det som er rett i Guds øyne, og en annen som ikke er rettferdig, gjør ikke det. Vi tenker på rettferdighet som lydighet mot Loven. Dette har lang tradisjon i måten vi leser ordet «rettferdighet» i Bibelen. Men hva skjer når vi kommer til Romerbrevet kapittel 1, vers 16 og 17?

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» (NMB11)

Det ville være veldig farlig å tenke at ikke bare lærer Loven oss Guds rettferdighet, men at evangeliet lærer oss enda mer. Vi tenker kanskje at de ti bud lærer oss en viss del av Guds rettferdighet, men at evangeliet krever mye mer av oss. Det er en veldig farlig tanke. Hvis vi tenker slik, så kan vi ende opp med å bli sint på Gud fordi Han krever et slikt nivå av rettferdighet av oss. 

Men vi øsnker å ha konteksten med i betraktningen. Paulus sier at rettferdigheten av evangeliet kommer ved tro, og ikke ved gjerninger. Og vi vet at når Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre det. Hvis Gud sier «Gjør dette», så holder vi budet ved å gjøre det, men hvis Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre noe, men ved å tro på det. 

Hvis Gud gir oss et løfte om at det kommer til å regne i morgen, så går vi ikke ut og tresker kornet. Han sier ikke hva vi skal gjøre, men hva vi skal tro. Og slik er det med rettferdigheten fra evangeliet! Dette er ikke en påbudt rettferdighet, men en gitt rettferdighet! Og vi gleder og fryder oss i at Gud har gitt oss sin egen rettferdighet i dette løftet!

Kategorier
Andakt

Omvendelse

Ofte tenker vi at dette er en engangshendelse i livene våre. Et øyeblikk hvor vi kjente hjertet dunke litt ekstra, og kanskje det skjedde på et spesielt møte, eller et annet spesielt sted. Og så ble vi omvendt, og før vi omvendte oss så var vi ikke troende. Så vendte vi om og ble kristne. 

Men Bibelen har et annet bilde på omvendelse. Jesu første preken handlet om omvendelse:

«Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1,15 NBM11)

Jesus vil at hele vårt liv skal være et liv i omvendelse. Hele vår kristne eksistens lever og er i omvendelse. Vi kan forstå omvendelse riktig ved å tenke på den som todelt. 

Den første delen av omvendelsen er at vi hører Guds Lov forkynt. Loven som forteller at vi er syndige, urene, vanhellige, og at vi fortjener Guds vrede. Det handler om anger. 

Den andre delen av omvendelsen er tro, hvor vi hører evangeliets løfte om at Jesus Kristus døde for våre synder. Alle våre misgjerninger ble lagt på Jesus, og Han ble korsfestet i vårt sted. Og disse to tingene, anger og tro, kjennetegner det kristne livet. Det er vår daglige død og oppstandelse. Å daglig dø og stå opp igjen! 

Og dette livet i omvendelse ender ikke død, men i et evig liv! Det er tross alt dit vi er på vei!

Så vi gleder oss over denne forkynnelsen: Guds rike er kommet nær! Vend om og tro på evangeliet!

Kategorier
Andakt

La meg få høre om Jesus

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
   

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

(Joh 4,27-30.39-43 NBM11)

Noen ganger overtenker vi når vi skal gjøre noe. Vi blir så opptatte av detaljer i noe vi skal gjøre at vi ofte feiler i å gjøre selve oppgaven. Som kristne så er det fort gjort å overtenke når vi skal fortelle andre om Jesus. Jeg skulle synge en sang her for en stund siden, og hadde øvd så mye på en liten, teknisk del av sangen at jeg hadde glemt det store bildet. Det endte med at jeg glemte teksten på et vers og stoppet helt opp.

Det er så fort gjort å tenke på hva som skjer hvis vi sier feil ting til noen. Hva skjer dersom du forteller noen om Jesus? Kanskje vi tenker at vi er dårlige kristne om vi har bommet på en sjanse til å fortelle om Jesus?

På den andre siden får vi kanskje åndelig bekreftelse gjennom hvor mange ganger vi har fortalt andre om Jesus. Uansett, når vi skal fortelle om Jesu kjærlighet, så kan vi kristne overtenke. I dagens tekst lar kvinnen krukken stå igjen. Jesus har sagt til kvinnen at den som drikker av vannet han vil gi skal aldri i evighet tørste. I kapittel 7 står det at vannet Jesus gir er Den Hellige Ånd, så etter å ha brukt tid med Jesus får denne samaritanske kvinnen smake på det levende vannet. Fylt av dette vannet så glemmer hun vannet hun skulle samle i krukken, og hun løper til byen og sier «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Det kan vel ikke være Messias?» Denne kvinnen er en av de første som vitner om Jesus, men hvis du hadde spurt henne direkte, så hadde hun neppe identifisert seg som den første misjonæren i byen. Hun tenker ikke på det i det hele tatt. Alt hun vet er at hun har vært med Jesus, og hun må fortelle andre om Han. Når vi bekymrer oss for å vitne, er ikke svaret å prøve hardere. Vi er bekymret for hvordan vi presterer. Vi overtenker. Svaret er ikke å se innover. Det er ingen glede der, fordi det er ingen Jesus der. Hvor er Jesus?
Akkurat som med kvinnen ved brønnen er Jesus der hvor Hans ord blir rett forkynt. Hvis vi ønsker å vokse som vitner for Kristus, er svaret å være sammen med Jesus og drikke det levende vannet han gir i sitt Ord, i nattverden, og i syndenes tilgivelse. Når vi har brukt tid med Jesus, kan vi da stoppe å fortelle om Ham? «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» sa kvinnen til folkene i byen. Kvinnen hadde hatt fem menn, og den hun hadde på det tidspunktet var ikke hennes. Hun hadde åpenbart tilknytningsproblemer. Men nå har hun møtt en mann som blir trofast hos henne, og som er villig til å gi sitt liv for henne, og som faktisk gjør akkurat det på korset. 

Kvinnen forteller folkene hva Jesus har gjort for henne, og hun inviterer andre til å få oppleve det samme. Hva har Jesus gjort for deg i Den Hellige Ånd ved kraften i Hans ord?

Du har vært med Jesus. Du har blitt satt fri fra skam. Synden er ikke deg. Du er ikke definert av det du gjør lenger. Hva var du blind for, og hva ser du nå? Hva var det du ikke kunne høre som nå er klart? Hvilken spedalskhet av synd har du blitt renset for? 

Fra hvilken død av skyld og fortvilelse har du nå blitt reist opp, slik at du nå lever i håp?

Jeg vet at menneskene rundt deg vil være velsignet over å få høre om dette. Når du tenker på de tingene Jesus har gjort, så tror jeg ikke du kan la være å snakke om det. 

Det er Jesus sitt oppdrag å lete etter de fortapte. Jesus har reddet verden fra synd, død og djevel, og i sin nåde inviterer han oss til å delta i Hans arbeide. Det er et privilegie. Vi er fri fra å tenke på hva vi skal gjøre. Tiden brukes bedre på å tenke på hva Han har gjort. 

Kategorier
Bibeltime

Kan vi velge Jesus?

Kan du bestemme deg for å gjøre Jesus til Herre i ditt liv?

Dette er et av de viktigste spørsmålene som surrer rundt i kristen-Norge i dag. La oss ta en kikk på hva Bibelen sier om saken.

På mange møter, gudstjenester, konserter og lignende får vi spørsmål om vi har tatt imot Jesus. Har vi bestemt oss for å følge Jesus og gjøre Han til Herre i våre liv?

Vi ser det i det berømte bildet der det er en avgrunn hvor vi står på den ene siden, Gud på den andre, og korset kommer og tetter igjen avgrunnen, og nå må du selv ta avgjørelsen om å gå over til Guds side. Store deler av norsk kristenhet baserer seg på akkurat den avgjørelsen. En handling utøvd av fri vilje. Min frihet til å velge Kristus, og invitere Ham inn i hjertet mitt. 

Det er viktig å se på dette i lys av Bibelen, og om den åpner for muligheten for at vi kan ta en avgjørelse på dette området. 

Tillater Bibelen at vi kan akseptere Jesus og invitere Ham inn i hjertene våre? Det enkle svaret fra Bibelen er, nei. 

Et av de klareste stedene i Bibelen synes jeg er Efeserbrevet 2,1: 

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. (Efeserne 2,1 NBM11)

Så før vi tror på Jesus, så er vi døde på grunn av syndene! Vi har ikke frihet eller liv til å gjøre noen verdens ting. Det er hva det menes med å være ikke-troende. Det betyr å ikke tro. Da tror man ikke, og man er ikke i stand til å tro. For de lutherske reformatorene, så var 1. Korinterbrev 2,14 et nøkkelvers:

Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1. Korinterbrev 2,14 NBM11)

Vårt sinn er ikke i stand til å ta imot det Guds Ånd har å gi. Den Hellige Ånd må gi oss kapasiteten til å tro. Kapasiteten til å vite ting som ikke er mulig å vite. Paulus sier at evangeliet er dårskap. 

men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger (1. Korinterbrev 1,23 NBM11)

Guds Ord er dårskap for de som ikke tror. 

For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. (Galaterbrevet 5,17 NBM11)

Kroppen og Ånden står imot hverandre. Kroppen gjør ikke det Ånden vil, og Ånden gjør ikke det kroppen vil. Før vi ble kristne hadde vi ikke Ånden. Da hadde vi kun kroppen, og da var vi helt ute av stand til å gjøre som Ånden vil. Kroppen vil ikke gjøre det Gud vil vi skal gjøre, og slik var vi ute av stand til å velge å gjøre det Gud vil vi skal gjøre uten å ha Ånden. Vi er nødt til å ha Ånden for i det hele tatt å være i stand til å ønske å gjøre slik Gud vil vi skal gjøre. 

Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.(Apostlenes Gjerninger 7,51 NBM11)

Å kjempe imot Ånden er den naturlige tilstanden vi alle er i.

deres forstand [er] formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. (Efeserbrevet 4,18 NBM11)

Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. (Romerbrevet 8,7 NBM11)

Så vi har altså ikke mulighet eller egenskap til å tro på egen hånd. Vi kan ikke ta en avgjørelse på egen hånd. 

Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. (Romerbrevet 3,10-12 NBM11)

Paulus siterer Salmenes bok, og det er dermed ikke bare Paulus som mener dette, det er også David. 

Jesus sier selv at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er tilstanden vi er i når vi ikke tror. Vi kjemper imot lyset. Det er dypet vi har falt ned i. Vi har ikke friheten til å på noen som helst måte samarbeide med Gud i vår frelse. Det må være et verk av Gud alene. Det er dette de gamle teologene kalte guddommelige monergisme. 

Jesus kom ikke til Lasarus’ grav og sa «Ta avgjørelsen om å leve!» Lasarus kunne ikke, fordi han var død. Vi som er døde i våre misgjerninger og synd kan ikke velge å komme ut av graven, men Jesus kan kalle oss ut. Det er Guds verk, og Hans alene. Gud står for 100 prosent av vår frelse, og Gud alene skaper tro. Troen er en gave fra Gud så vi ikke kan skryte av oss selv. Gud er den som gir tro, liv og omvendelse. 

Kategorier
Bibeltime

Budene er kjærlighet

Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.

(Romerbrevet 13:8 N11BM)

De mest siterte verset fra Det Gamle Testamente er fra 3. Mosebok:

du skal elske din neste som deg selv.

(3. Mosebok 19:13b N11BM)

Det er muligens litt juks, for Jesus selv siterer dette verset to ganger i hvert av de synoptiske evangeliene, så det er noe vi legger godt merke til. Paulus ser ingen ting galt med å elske sin neste, og han strekker det så langt at han sier at kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Det dras så langt at dersom du tok de ti bud og skulle koke ut alt vannet i dem, så du sitter igjen med bare det aller, aller viktigste, så hadde det stått

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ 

(Markus 12:30-31 N11BM)

På disse to hviler hele Loven og Profetene. Altså, dersom du komprimerer de ti bud, så kommer du frem til at du skal elske Gud og din neste. Og dersom du fortsetter å komprimere, så ender du opp med ett ord. Kjærlighet.

Paulus sier at kjærlighet er oppfyllelsen av loven. De ti bud er altså kjærlighet. Faren vi står ovenfor i dag er at folk vil ta kjærlighet og sette det opp mot de ti bud. Da blir ikke kjærlighet en oppfyllelse av loven, men noe helt annet, som at kjærlighet står i motsetning til de ti bud. Og dette ser vi tydelig i hvordan folk blir presset til å være fysiske. Mange gutter pleier å si noe slikt som at “Hvis du elsker meg så..” etterfulgt av en henvisning til å bryte det sjette budet og begå hor. Dette setter kjærlighet i motsetning til de ti bud, og det er jo slett ikke slik det skal være!
Det sies at budene er restriktive, men kjærligheten er ekspansiv, men det er rett og slett ikke sant.

Mye av argumentet for at homofile skal få gifte seg er “Hvordan kan du forhindre kjærlighet?”, eller “Hvordan kan du diktere hvordan jeg skal få uttrykke min kjærlighet?” Først av alt så vil jeg si at kjærligheten ikke forhindres eller begrenses. Kan to karer være glade i hverandre? Ja, selvsagt! De er påbudt å være glade i hverandre! Det står at vi skal elske vår neste som oss selv. Det er det som er å være en neste! Men av en eller annen grunn så har ordet “elske” blitt oversatt til å mene å oppføre seg som om man er gift!

Når man først har satt kjærlighet opp mot de ti bud, så blir denne typen synd kalt kjærlighet. Og å holde de ti bud blir definert som hat.

Taktikken som brues er effektiv, og spesielt med tanke på ekteskapet og livet som mann og kvinne, far og mor. Det samme skjer med penger i det syvende bud, og med liv i det femte budet. Vi kan f.eks. ta eksempelet med aktiv dødshjelp. Her sies det at dersom vi virkelig elsker noen så lar vi de ikke gå gjennom slike lidelser, og vi må tilby dødshjelp. Igjen har vi satt kjærlighet opp i mot de ti bud. Og det er derfor anklagen sitter så godt fast. Folk som vil holde budene, eller mener at de ti bud er gode, blir ansett for å være fulle av hat, fordi premisset om at kjærlighet står i motsetning til de ti bud allerede er satt.

Men vi vil være i opposisjon mot dette, og vi ønsker å si at dersom du ønsker å vite hvordan kjærlighet ser ut, så se til de ti bud! Kjærlighet er ikke abstrakt. Vi har en kjærlighet som er formet som de ti bud.

Kjærligheten en prest har til sin menighet er formet som det tredje budet. Han forkynner evangeliet og underviser Skriften i klarhet og tydelighet.
Og det er annerledes enn kjærligheten som er formet av det fjerde budet. Det er kjærligheten jeg som far har til mine barn. Hvis jeg begynner å ta menighetsmedlemmene ut for å kjøpe nye strømpebukser og vinterjakker til dem, så er det merkelig. Det er noe en forelder gjør for sine barn. Kjærligheten tar en form alt etter hvilket bud den er formet av og etter hvem den vises for.

Måten ektemenn og hustruer elsker hverandre er fullstendig unik. Den kjærligheten har man ikke for noen andre. Det er eksklusiviteten til det sjette budet: Du skal ikke bryte eksteskapet.

Og i følge det syvende budet så er måten en ansatt og en sjef elsker hverandre fullstendig annerledes enn det! Kjærligheten tar form etter hvem den vises for, og måten den skal vises er formet etter budene.

Kjærligheten en mann viser en annen mann, eller en kvinne viser en annen kvinne er annerledes enn den man skal finne mellom ektemann og hustru. Det er en av de store farene ved å tenke på kjærlighet som en abstraksjon, og som seksualitet. Det er en veldig pervers måte å tenke på kjærlighet!

På gresk finnes det flere ord for kjærlighet. De mest kjente er fileo, som er kjærligheten mellom venner. Så er det agape som er en mer generell kjærlighet. Noen har sagt at det er ordet for gudommelig kjærlighet, men det er rett og slett ikke dekning for å hevde det. Det er ordet som brukes om hvordan Gud elsker menneskene, men det brukes også for å beskrive hvordan menneskene elsket mørket mer enn lyset, og da er det slett ikke snakk om gudommelig kjærlighet. Det betyr ganske enkelt “kjærlighet”.

Så er det eros, som betyr intim, sekuell kjærlighet. Den er ment å være unik for ektemenn og hustruer i følge Bibelen og de ti bud. Det er bare ett ord, men alt dette absorberes i dette ordet. Det betyr slett ikke at dersom to menn er glade i hverandre, så må de oppføre seg som om de var gift. Slett ikke! To menn som er glade i hverandre pleide mann å kalle vennskap. Jeg er redd en av farene ved ekteskap mellom likekjønnede er at man begynner å miste vennskap. Alle former for vennskap blir eros. Det blir mistenkeliggjort å være vennskapelig men andre likekjønnede.

Anklagen mot oss her er at vi er fulle av hat. Hvordan kan en kristen hate noen? Jesus sier at de vil kjenne oss på vår kjærlighet til hverandre. Jesus sier at vi skal elske våre fiender, velsigne de som forfølger oss, be for de som hater oss, gjøre godt mot de som taler ondt om oss. Dette er kjærligheten: Ikke at vi elsker Ham, men at Han elsket oss først, slik at vi derfor kan elske hverandre. Den som elsker er av Gud.

Johannes sier to ganger i sitt evangelium at Gud er kjærlighet. Hvordan kan det være at kristne hater? Ja, vi kan på sett og vis hate døden, og kanskje djevelen, men å se på en annen person og hate vedkommende er en kristen umulighet. Jeg sier ikke at de ikke skjer, men at det ikke passer inn i hva en kristen skal være. Fordi når vi ser på en annen person så ser vi fire ting som de kanskje ikke visste om seg selv.

  1. De er skapt i Guds bilde.
  2. De har falt i synd så bidet er ødelagt.
  3. Jesus er deres bror i følge inkarnasjonen. Han tok på seg deres menneskelighet og bar deres synd.
  4. Jesus døde for dem på korset og stod opp, og skal reise dem opp på den siste dagen.

Og dette sier oss at de ikke er våre fiender. Vi er ikke gitt autoritet fra Jesus til å kalle noen som helst våre fiender. Vår kamp står ikke mot kjøtt og blod.

Vi ser tvert imot mennesker som snubler og faller i sin ferd mot død og ødeleggelse, og vi hater dem ikke. Vi skal elske dem. Dersom vi sier at det finnes noe som er galt og noe som er rett, så er det ikke å hate, selv om det kan påstås. Det er absurd.

Et annet argument er at vi er dømmende mot det de elsker, og at det er galt. Men det er også absurd. Det er dypt menneskelig å dømme. Du bruker sunn fornuft til å dømme hele tiden. F.eks. dersom jeg sier at jeg holder med HamKam, og du sier at jeg har gått fra sans og samlig, og at jeg rett og slett holder med feil lag, så er det meget mulig du har helt rett i det!

Eller vi kan ta noe mindre kontroversielt. Jeg så for en tid tilbake en dokumentar om en mann som elsket å spionere på mennesker som sov. Han kunne gjøre det i timesvis. Midt på natten kunne han sitte i et tre på utsiden av hus og se på folk som sov. Dette gav ham nok en eller annen form for tilfreddsstillelse. La oss si at du spiste lunch sammen med denne fyren, og han sitter foran det og sier “Hvem tror du at du er, som dømmer meg? Jeg elsker å se på folk som sover. Hvem er du til å sitte der og fortelle at jeg ikke kan gjøre det jeg elsker?” Og du svarer “Jeg er et menneske som vet at noen ting er bra å elske og noen ting er ikke bra. Og å spionere på andre mennesker er ikke bra.”

Å spionere på andre mennesker på et hvilket som helst tid på døgnet er galt. Du kan si til han at det han elsker er galt. Det er en viss risiko for at du blir anklaget for hat, men det er ikke riktig. Det er ikke hat. Du kan si med all medfølelse og inderlighet du klarer å oppdrive, at vi er nødt til å være i stand til å kritisere det vi elsker, eller det vi ønsker eller begjærer.

Hvis vi ikke kan dømme det vi begjærer som godt eller ondt, som skadelig eller oppbyggelig, til å lede til liv eller til død, lede til større menneskelig netto profitt eller ikke, så er vi bare dyr. Vi er ikke lenger mennesker.

Vi er bare folk med grunnleggende instinkt. Det er som Paulus sier når han sier at magen har blitt vår gud. Magen din sier “Det er dette jeg vil”, og du nikker og sier “Ingen kan dømme meg for det jeg vil. Ingen kan stå med pekefingeren og holde opp sin eldgamle moral foran meg. Fordi min mage er min gud.” Det er hedensk moral.

Så vi ønsker å la budene få forme vår kjærlighet. Det er ingen unnskyldning for å være dømmende, fulle av kritikk eller på noen som helst måte ekle med andre mennesker. Vi skal være snille, gode, forståelsesfulle og så kjærlige som mulig, men vi ønsker å holde opp at det finnes noe galt og noe rett. Og at grunnen til at rett er rett er at Gud sier at det er slik, og det fører til liv. Og grunnen til at galt er galt er fordi Gud forbyr det og det fører til død og ødeleggelse.

Det er også bra for oss å huske på at vår kjærlighet for hverandre har forskjellig form. Og det kan være veldig bra å huske på at Guds kjærlighet for oss også har forskjellig form av og til. Den tar formen til Jesus på korset.

Gu forlanger ikke bare kjærlighet fra oss, men Han gir oss også kjærlighet.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

(Johannes 3:16-17 N11BM)

Kjærligheten gir. Guds kjærlighet er at Han døde for oss mens vi enda var syndere. Gud elsker oss meget spesifikt. Formen på Hans kjærlighet for oss er Jesu lidelse og død. Formen på Hans kjærlighet for oss er syndenes tilgivelse. Formen på Hans kjærlighet til oss er dåp og nattverd. Formen på Hans kjærlighet til oss er oppstandelsen og det evige livet. Slik ser kjærligheten ut. Og vi gleder oss i det!

Kjærligeten er formet som budene, og kjærligheten er formet som korset!

Det er evangeliet.

Kategorier
Andre saker og ting

Dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger

Dåp i vann og dåp i Den Hellige Ånd.

Apostlenes Gjerninger starter med at Jesus sier farvel til apostlene før Han stiger opp og inntar sin plass ved Gud Faders høyre hånd. Jesus gir løftet om Den Hellige Ånd, og han gjør det ved å skille mellom dåpen Johannes gav og Den Hellige Ånds komme.

Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd. (APG 1,5)

Johannes vitnet det samme om den dåpen han gav.

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.

(Matteus 3,11 og alle de andre evangeliene: Markus 1,8; Lukas 3,16; Johannes 1,33)

Peter legger merke til denne differensieringen, og bruker den til å forklare de mektige hendelsene i huset hos Kornelius.

Da husket jeg Herrens ord, at han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd.’ (APG 11,16)

Så det er to typer dåp i Apostlenes Gjerninger, og de gamle teologene kalte disse baptismus flaminis (utøsingen av gavene fra Den Hellige Ånd) og baptismis fluminis (dåpen i vann som er et sakrament for tilgivelsen av syndene). 

Dåp i vann: Johannes, Jesus og Kirkens dåp (baptismis fluminis)

Av disse to typer dåp så er den første Johannes’ dåp, som senere ble befalt av Jesus (Matteus 28,12-20) og gitt til alle som omvendte seg på pinsedagen. Dette er den normale dåpen som fortsetter like til i dag. Vi ser mange av disse i Apostlenes Gjerninger, som APG 2,41; 8,12-16 og 36-38; 9,18; 10,47; 16,15 og 33; 18,8; 19,5; 22,16.

Dette er dåp med vann og ord for syndenes tilgivelse, og det kommer med (det teologene kaller) de «vanlige» Åndens gaver: tro, tillit til Gud, bekjennelse av Jesus, osv. Så Den Hellige Ånd blir gitt i dåpen i vann.

Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. (APG 2,38)

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. (Johannes 3,5)

For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. (1. Kor 12,13)

Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss  ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, 
(Titus 3,5)

Og så må vi ikke glemme Jesu dåp (i Matt 3) hvor Den Hellige Ånd kommer ned i form av en due.

Vi ser at Den Hellige Ånd er tilstede i en «normal» dåp. Men det er en unik dåp som følger av apostlenes forkynnelse.

Dåp i Ånden og i Apostlenes Gjerninger (baptismus flaminis)

Dåpen i Ånden er en annen type dåp som, selv om den er relatert til dåp i vann, skjer noen utvalgte ganger i Apostlenes Gjerninger og i de apostoliske kirkene (slik vi ser i epistlene). Det er dåpen som er gitt løfte om ved Johannes og Jesus, og den skjer for første gang på pinsedagen.

Pinsedag, APG 2

Som vi ser ovenfor, så er løftet om dåp i Ånden funnet  Matteus 3,11, Markus 1,8, Johannes 1,33 og se nøye på hvordan APG 1,5 utvider dette løftet:

Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (APG 1,7-8)

Dette er de siste ord fra Jesus som er nedskrevet av Lukas. Dette løftet blir oppfylt først på pinsedagen. 

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. (APG 2,1-4)

Noen ting å legge merke til: Mens disiplene var samlet (omtrent 120 av dem, se APG 1,15), så virker det tydelig ut fra teksten at Den Hellige Ånd falt på apostlene (de 12, uten Judas, men med Mathias). Videre, så hadde alle apostlene som ble døpt i Den Hellige Ånd på pinsedag, vært døpt tidligere (antagelig av Johannes eller en av de andre apostlene). Og, de hadde alle Den Hellige Ånd før pinsedag. For eksempel, så pustet Jesus Den Hellige Ånd på dem i Johannes 20,22:

Ta imot Den Hellige Ånd. (Joh 20,22)

Faktisk, så er det at de bekjenner Jesus et tegn på at de har mottatt Den Hellige Ånd.

Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd. (1. Kor 12,3)

Så dåpen med Den Hellige Ånd betyr ikke at Den Hellige Ånd ikke allerede er tilstede. For det tredje, så viser denne dåpen i Den Hellige Ånd seg ved tegn, og spesielt det å forkynne med fremmede (og hittil ukjente) språk. Legg merke til hvordan språkene som er nevnt oppfyller Jesu profeti om at de skulle være vitner i Jerusalem, Judea, Samaria og like til verdens ende i APG 1,8. Til slutt, så legg merke til at de som så dåpen i Den Hellige Ånd og hørte Peters forkynnelse ikke selv ble døpt med Den Hellige Ånd, men med vann. 

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. (APG 2,41)

Dåp og Den Hellige Ånd i Samaria, APG 8

Den andre gangen dåp i Den Hellige Ånd blir nevnt er i kapittel 8. Etter at Stefanus har blitt steinet og gjort til martyr så drar disiplene fra Jerusalem. Diakonen Filip drar ned til Samaria, forkynner Kristus og utførte mirakler (APG 8,5-7). Mange trodde og ble døpt (med vann), APG 8,12-13, inkludert Simon som holdt på med trolldom. 

Disiplene i Samaria sendte en beskjed til Jerusalem og apostlene Peter og Johannes hørte de gode nyhetene, dro ned til Samaria og døpte de nye troende med Den Hellige Ånd.

De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. 1For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd. (APG 8,15-17)

Legg merke til forskjellen mellom å døpe i Jesu navn og det å motta Den Hellige Ånd, og for det andre, at Den Hellige Ånd kommer gjennom håndspåleggelse av en apostel. Simon legger merke til dette: 

Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger. (APG 8,18)

Det som følger er en kontrovers om et ondt og griskt ønske om å få Den Hellige Ånds gaver. 

Dåp og Den Hellige Ånd i Kornelius’ hus

Den tredje hendelsen hvor vi ser dåp i Den Hellige Ånd er i Kornelius’ hus. Kornelius bodde i Cæsarea, og var en Centurion, altså en offiser i den romerske hæren. Dette er viktig å huske på fordi frem til dette punktet så hadde den kristne kirken bare bestått av jødiske og samaritanske konvertitter (selv om de jødiske konvertittene var fra hele verden), men ingen hedninger. Og selv om Jesus hadde beordret at kirken skulle nå ut til alle verdens nasjoner (Matteus 28,19), så gjenstod det fortsatt å holde hans befaling. Og legg merke til at disiplene var meget tilbakeholdne med å inkludere hedningene i kirken. Dette er jo egentlig konflikten i de siste to tredjedelene av Apostlenes Gjerninger.

Det som utfolder seg i APG 10 og 11 er en serie med hendelser som er igangsatt av Den Hellige Ånd for å etablere dåpens sakrament (f.eks. dåp i vann) for hedningene. Først så snakker Gud til Kornelius gjennom en engel i et syn og sier at han skal sende bud etter Peter (APG 10,1-8). Så ber Peter på taket dagen etterpå og får et syn av en duk med all slags ikke-kosher dyr, og Herren befaler Peter å spise.

Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time. Han ble sulten og ville spise. Mens de holdt på å lage maten, kom han i ekstase. Han så at himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene. I den var alle slags firbeinte dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen. Og en stemme sa til ham: «Stå opp, Peter, slakt og spis!» Men Peter svarte: «Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent.» For andre gang talte stemmen til ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.» 1Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen. (APG 10,9-16).

Mens Peter forsøker å forstå det han har sett i synet, så kommer sendebudet fra Kornelius frem og ber ham om å komme. Den Hellige Ånd forteller Peter at han må gå sammen med sendebudet (APG 10,17-23). Peter reiser til Kornelius den neste dagen, og rapporterer at selv om reisen hans muligens var ulovlig i følge jødisk lov, så var synet med de urene dyrene Guds åpenbaring om at besøket var godt.

Neste dag ga han seg i vei sammen med dem, og noen av brødrene fra Jaffa fulgte med. Dagen etter nådde de Cæsarea. Kornelius ventet dem og hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg, jeg er også bare et menneske.» Peter snakket med ham mens de gikk inn, og han så at mange mennesker hadde kommet sammen. Han sa til dem: «Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg da jeg ble budsendt, uten å gjøre innvendinger. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg?» (APG 10,23-29)

Kornelius forteller Peter om sitt syn av engelen (APG 10,30-33).
Peter forkynner evangeliet, og begynner med sin forståelse av at «Gud gjør ikke forskjell på folk» og begynner med Jesu liv, død og oppstandelse, og den kommende dommen som Jesus skal avholde. (APG 10,34-43) Så faller Den Hellige Ånd på alle som hører Peters preken (APG 10,44-48).

Dette er en unik hendelse. Den Hellige Ånd falt på de troende før de ble døpt med vann. Dette er den eneste gangen tingene skjer i denne rekkefølgen, og som vi ser så ble de jødiske troende forbløffet over dette. 

De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den hellige ånds gave også ble øst ut over hedningene. (APG 10,45)

Peter svarer på denne dåpen i Den Hellige Ånd med å kalle dette for vanndåpens gave.

Disse har fått Den hellige ånd slik som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt? (Apg 10,47).

Og alle som trodde ble døpt i Jesu Kristi navn.

Det vi ser her er at Herren løser opp den jødiske tradisjonen med å holde seg adskilt fra hedningene, og viser at også hedningene har et sted i Guds rike. Herren lærer Peter først ved synet av de urene dyrene, og deretter ved å utøse Den Hellige Ånd over hedningekristne. Denne spenningen som utgjør omtrent to tredjedeler av Apostlenes Gjerninger vises når Peter returnerer til Jerusalem og blir kritisert for å spise sammen med hedninger (APG 11,1-3). Peter gjenforteller disse hendelsene og konkluderer med

Og da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, akkurat som over oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, at han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd.’ Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle kunne hindre Gud?» Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de lovpriste Gud og sa: «Så har da Gud også latt hedningene få vende om til livet!»  (APG 11,15-18)

Dette er en unik hendelse i kirkehistorien. Herren løsner på apostlenes motvilje mot å gå til hedningene ved å øse ut sin Ånd på de udøpte hedningene. Dåp i vann følger tett etter dåpen i ild og vann. 

Dåp og Den Hellige Ånd og de tolv efeserne (APG 19,1-7)

Denne hendelsen i Paulus sitt virke i Efesos er det fjerde og siste gangen vi hører om dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger. Det er en vanskelig tekst på mange måter: Noen har sett denne teksten som at den lærer at Johannesdåpen ikke var komplett, og at de som ble døpt av Johannes måtte døpes på nytt i Jesu navn. 

Men det er ikke vanskelig gå se ut fra teksten at de tolv disiplene fra Efesos ble døpt med vann, og så, gjennom håndspåleggelse fra apostelen Paulus, så skjer Åndsdåpen.

«Da de hørte dette ble de døpt til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de begynte å tale i tunger og profetere.» (APG 19,5-6).

Her ser vi igjen dåpen i Den Hellige Ånd som skjer gjennom håndspåleggelse fra apostlene (i dette tilfellet Paulus), og at det er fulgt av tegn og undre for å validere apostlenes forkynnelse.

Disse fire hendelsene er de fire som er nevnt når det gjelder dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger, som oppfyller løftet til Johannes og Jesus om at Han ville døpe med Den Hellige Ånd og ild. Det var helt åpenbart andre tilfeller med dåp i Den Hellige Ånd som ikke er omtalt i Apostlenes Gjerninger, men som vi leser om i brevene til Paulus, og spesielt i 1. Kor 12-14. Spørsmålet reiser seg nå om at selv om vi vet at kirken fortsatt døper med vann, er det slik at dåp i Den Hellige Ånd foregår slik den gjorde i Apostlenes Gjerninger ved Apostlene? 

Døper Jesus fortsatt med Den Hellige Ånd og ild i dag? Det er helt sikkert at Den Hellige Ånd blir gitt i vanndåpen (se APG 2,38, Joh 3,5, 1. Kor 12,13, Titus 3,5), og at Den Hellige Ånd er tilstede i kirken. Vi skal se på fire punkter som indikerer at denne unike dåpen i Den Hellige Ånd som fulgte apostlenes virke ikke er normativt for Herrens kirke.

Først, så er det slik at ikke alle som ble døpt med vann også ble døpt i Den Hellige Ånd. 

Faktisk, av de omtrent ni omtalene av dåp i Apostlenes Gjerninger, så er det bare to som etterfølges av dåp i Den Hellige Ånd, og en av hendelsene har dåp i Den Hellige Ånd før dåp i vann (APG 10). Pinsen er en unik hendelse hvor tre tusen ble døpt med vann etter at apostlene ble døpt i Den Hellige Ånd. Så vi ser allerede i APG at dåp i Den Hellige Ånd ikke er den normale og normative formen for dåp.

På den andre siden, så er alle som konverterer til den hellige kirken i APG, døpt med vann. Det er derfor kirken har lært at dåp i vann i den hellige treenighetens navn er et sakrament som virker tro og gir tilgivelse for syndene, men den unike åndsdåpen i Den Hellige Ånd ikke er et sakrament, men et tegn på Jesu unike virke (han steg opp til Guds høyre hånd), og til apostlene (sendt av Jesus for å forkynne Hans ord).

For det andre, slik nevnt ovenfor, så er det de samme tegnene som følger Jesu virke, som også følger apostlenes forkynnelse, og viser at deres ord var rent og rett (APG 2,22, Hebreerbrevet 2,4).

Peter hold sin første preken

Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. (APG 2,22).

Tegnene som Jesus utførte var bevis for at han var utsendt fra Gud.

Den ble først forkynt av Herren og siden stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham. Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje. (Heb 2,3b-4)

Tegnene Jesus utførte, og spesielt det å gi Den Hellige Ånd, er Faderens vitne for Jesu guddommelighet (se også Johannes 5,36).

For det tredje, så er dåp i Ånden direkte knyttet til apostlene (og hendene deres).

Se spesielt APG 8,18 og 19,6. Herren har nå apostlene foran seg, og ikke her på jorda. Sammen med dem forsvant tegnene de gjorde her på jorda som fulgte deres virke. Det som er igjen er selvsagt ordene deres, og spesielt apostlene Johannes, Peter, Jakob og Paulus. Tegnene de gjorde vitner og autoriteten tekstene deres har. 

For det fjerde, så profeterte profeten Joel denne spesielle utøsingen av Den Hellige Ånd (Joel 2,30-31, sitert av Peter når han forklarte pinse-mirakelet i APG 2,16-21). Joel 2,23-24 omtaler den begrensede naturen til denne spesielle hendelsen.

Fryd dere, Sions barn, gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere regn i rett tid, han lar regnet falle som før, både høst og vår. (Joel 2,23)

En nærmere kikk på sammenhengen teksten står i forteller oss at Herren ville øse ut en dobbel dose av Hans Hellige Ånd i den første måneden, at disse gavene skulle komme i kirkens tidlige start. 

Det kan også være nyttig å merke seg løftet til Paulus i 1. Kor 13:

Kjærligheten tar aldri slutt. Profetier vil forsvinne, tungene vil tie, og kunnskap skal forgå. (1. Kor 13,8)

Konklusjon

Apostlenes Gjerninger står som et utrolig vitnesbyrd om Herren Jesu godhet og nåde mot sin kirke. Han holdt løftet om at Han skulle være med oss, helt til tidens ende (Matteus 28,10). Hans dåp fortsetter å vaske vekk syndene og planter sitt kongerike midt i blant oss. 

Tegnene og undrene som fulgte apostlene og dåpen i Den Hellige Ånd vitner om at deres doktrine og lære ble gitt av Gud. Lik profetene før dem og til og med Herren selv, så skulle miraklene som ble utført av apostlene peke på sannheten i Skriften. Vi, på samme måte som våre brødre og søstre som vitnet om mirakelet på pinsedag og ble døpt den dagen, skal fortsette å vie oss til apostlenes lære og fellesskap i brødsbrytelsen og bønnen (APG 2,24). Måtte Herren holde oss i Sine gaver til Han kommer igjen i herlighet. Amen!

Kategorier
Andakt

Hvor er Gud?

Hvor er Gud oppi alt dette? Du hører spørsmålet hver gang det skjer en tragedie. «Hvor var Gud da..» og så fyller du inn en hendelse. Hvor var Gud da andre verdenskrig skjedde, da en tornado traff Oklahoma, eller da tsunamien traff Thailand? Hvor var Gud da Utøya-massakren skjedde? Hvor var du, Gud? Hvorfor lot du dette skje?

Eller la oss trekke det nærmere. Hvor er Gud når en nær venn, så aktiv, sprek og snill som man bare kan tenke seg, plutselig blir rykket bort av et hjerteinfarkt? Kanskje er det til og med en aktiv kristen det er snakk om. Bryr ikke Gud seg? Hvor er Gud når en av våre elskede endelig får operasjonen han eller hun så sårt trengte, og så faller vedkommende, og trenger en enda større og mer farefull operasjon? Hvorfor lot Gud dette skje? Hvor er Gud når ektefellen din forlater deg tilsynelatende uten noen som helst god grunn? Har Gud glemt deg? Hvorfor lot Han dette skje? Hvor er Gud når han må vite at vår lille menighet strever, og desperat trenger flere medlemmer, oppmøte og pengegaver? Vi er trofaste i vår doktrine og praksis. Så hvorfor velsigner ikke Gud vår kirke med vekst?

Dette er vanskelige spørsmål. De handler om den tøffe virkeligheten vi har i vår verden, i vår kirke, og i våre liv. Hvor er Gud oppi alt dette? Det fins ingen enkle svar på dette. Ja, det fins et svar, og vi skal komme inn på det, men det betyr ikke at Gud rydder vekk all smerte, alle tap og all lidelse vi opplever. Men det fins et svar på spørsmålet vårt, og det er et bra svar. Faktisk er det veldig bra. Mye bedre enn noe vi kunne funnet på. Og det har å gjøre med julen. 

Hvor er Gud? Hvorfor lot Han dette skje? Visste du at vi ikke er de første menneskene som stiller dette spørsmålet? Det er faktisk et veldig gammelt spørsmål som folk stiller hver gang de møter en tragedie eller en krise eller en forferdelig situasjon i livet. Se for deg følgende: Du er en mann som er forlovet med en ung kvinne, en kvinne du tenker er en hengiven og gudfryktig person. Du gleder deg og ser frem til å dele resten av livet ditt med henne. Men så, ganske uventet, så viser det seg at hun er gravid. Og du vet, med godt og vel hundre prosent sikkerhet, at du ikke kan være faren. Nei, du har oppført deg som en riktig gentleman, og har spart intimitet til den passende tid. Men likevel er hun helt tydelig gravid. Dette kommer selvsagt som et sjokk. Du føler deg bedratt. Hvordan kunne dette skje med deg? Du føler deg ydmyket og sint. Nå må du gjøre det slutt. Du trodde at Gud hadde en plan og at det var Han som ledet dere. Hvordan kunne han la dette skje? Gud, hvor er du i denne forferdelige situasjonen?

Dette kunne ha vær Josefs tanker. Han stod foran en personlig krise. Hans trolovede, Maria, var den unge kvinnen som hadde blitt gravid. Hans betrodde hadde bedratt ham. Det var den eneste konklusjonen han kunne komme på. Og i alle andre tilfeller enn dette, så hadde han nok hatt rett, men det var ikke tilfelle denne gangen. Josef visste ikke hvor Gud var i alt dette. Han hadde ikke et svar på spørsmålet, i alle fall ikke et godt et. Men så viser det seg at Gud var der, sammen med Josef, og Gud skulle gjøre noe godt ut av denne dårlige situasjonen.

En Herrens engel viste seg for Josef i en drøm og sa:

«Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matteus 1, 20b-21 BM11)

Selvsagt er dette et fullstendig unikt svar, uttalt spesielt for Josef i hans situasjon, fordi det er et helt spesielt barn som blir født. Men poenget for oss, i lys av «Hvor er Gud»-spørsmålet, er at Gud jobbet, og arbeidet for Josefs beste – for ikke å glemme, til det beste for hele verden – selv om Josef ikke kunne se det på det tidspunktet.

La oss se litt nærmere på det engelen sa til Josef, for å se hvorfor dette var gode nyheter for Josef og for oss. Først, så kaller engelen ham «Josef, Davids sønn.» Hva er greia med det? Vel, det betyr at Josef er en etterkommer etter kong David, som levde tusen år tidligere. Og Herren hadde lovet David at en av hans sønner, en av hans etterkommere, skulle bli den største kongen som noen sinne har levd, og som skulle komme med et evig kongerike av velsignelse. Denne Davids sønn skulle være den lovede Messias. Engelen kaller Josef for Davids sønn, ikke fordi han var Messias, men på grunn av barnet Maria bar på. Han ville bli Messias, Kristus, den lovede kongen. Og selv om Josef ikke er barnets biologiske far, så ville Josef ved å gi ham et navn, bli hans juridiske far, og derfor en arvtager til Davids trone, som Messias må være. 

Og så er det navnet som engelen gir barnet. «Jesus,» det skal være guttens navn. Det var en hel del barn som het Jesus på den tiden, og det var et ganske vanlig navn. På hebraisk så uttales det Yeshua, som er et annet navn på «Josva». Josva var en stor leder for det israelske folket, og dermed et populært navn på jødiske gutter. Men denne Yeshua, Jesus, ville virkelig leve opp til navnet sitt. For navnet «Yeshua» betyr «Herren frelser.» Med andre ord, så betyr Jesus «Frelser». Babyen ble gitt dette navnet for å peke på hans oppdrag. For han kom for å bli Frelseren, Josefs frelser og din frelser, ha hele verdens Frelser! Og hva frelser han oss fra? Fra vårt mest grunnleggende, mest alvorlige, altomfattende problem, som er vår synd.

«Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Dette er vårt grunnleggende problem, som leder til alle de andre problemene og vanskelighetene og tragediene i våre liv og i verden. Det er syndens problem. Det påvirker oss alle. Og sluttresultatet er død. Våre synder består av alt galt vi kan gjøre mot Guds vilje. Og det er dette som forårsaker all smerte og lidelse i verden – synd. Det er derfor hele verden er så ødelagt. Det er en sky av skyld som henger over oss. Det er dødens klamme grep som omslutter oss. Hvis Gud skal komme med et svar som er sterkt nok til å takle all død og tragedie, så må det være et som går til roten av problemet, nemlig menneskets synd.

Og det er derfor dette barnet blir født. Jesus vokser opp til navnet sitt. Han vil bli Frelseren. Han vil redde oss fra alle våre synder ved å ta alle syndene på seg selv. Fra krybben til korset gikk veien for han. Der vil Jesus dø en synders død, i vårt sted, og befrir oss fra dommen over synden som vi er satt til å motta. Kristus kommer og setter oss fri. Hans død betyr ditt liv – ditt evige liv, slik det ble vist i Jesu mektige oppstandelse, som du også er blitt en del av i din dåp.

Begynner du å se svaret? Svaret er mye større enn at Gud forhindrer en eller annen personlig katastrofe. Guds svar går til roten av alle tragedier og katastrofer og all smerte og lidelse. Det er et større svar enn vi kunne ha tenkt på, og ironisk nok så kommer det i form av denne lille babyen. Han som kalles Jesus, Frelseren. 

Hvor er Gud i alt dette? Her er svaret. Evangelieforfatteren Matteus forteller oss at «Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.» (Matt 1,22-23 BM11)

Immanuel. Slik er det! På hebraisk betyr Immanu – med oss. Immanuel betyr altså «Gud med oss.» Det er dette barnet Jesus. Han er Immanuel, Gud med oss. Vil du vite hvor Gud er? Se etter en baby i en stall denne kvelden. Et uvanlig sted for en konge å bli født, men her er han. Hvor er Gud? Du kan se ham senere når han helbreder de syke, får de lamme til å gå, og en blind mann får synet igjen. Du kan se ham reise opp en fars datter og en enkes eneste sønn – reise opp fra de døde. Dette er Gud med oss, Immanuel, som gjør det bare Gud kan gjøre og viser oss hva vi har i vente, på den dagen Jesus kommer tilbake. Hvor er Gud? Du kan finne ham – vel du kan finne ham her og nå. Han har lovet å være sammen med sitt folk, for å tilgi dem syndene deres, styrke troen deres og forme dem til et fellesskap som elsker og støtter hverandre – spesielt for de gangene vi har det vondt og lurer på hvor Gud er. Ja, i kirka og i fellesskapet, hvor Jesus er tilstede med sitt folk – det er der Gud er i dag. 

Hvor er Gud i alt dette, i våre tragedier og vanskeligheter? Det fins ingen enkle svar, som på magisk vis børster vekk all smerte og sorg. Men det finnes likevel et svar. Svaret til Josef er svaret til oss. Guds svar er det ene fullstendige svaret, det som går rett til roten av alle problemene på en gang. Det går rett til denne lille pakken med glede, født en natt, kledd og lagt i en krybbe, og navnet er Jesus, Frelseren. Hvor er Gud? Immanuel. Gud med oss. 

Kategorier
Preken

Mannen som var født blind

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

(Joh 9,1-7.35b-38 BM11)

Tenk om du var blind. Kanskje er du det. Her hørte vi om en mann som var født blind. Han hadde aldri sett noen ting. Jesu disipler lurte på om det var mannen selv, eller foreldrene hans som hadde syndet for at denne tilstanden kunne rettferdiggjøres.

Noen ganger er det jo slik at vi påvirkes av det foreldrene våre har gjort. Jeg kjenner folk som er født av f.eks. en alkoholisert mor, og det synes på de! Jeg kjenner folk som er født av mødre som er skikkelig nervøse av seg, og det kan jo ha noe med miljø, og litt med arv å gjøre, men det merkes ofte hvem som er barn av sine foreldre!
Denne mannen vi hørte om i dag hadde ikke gjort noe spesielt for å bli født blind, og det hadde ikke foreldrene hans heller. Av og til er det bare sånn.
Det er mye i livet som ikke kan styres, og å bli født blind kan være en av de tingene.
Jesus møter mannen, og sier at han ble født blind for at Guds gode gjerninger kan bli vist på han! Så sier Jesus at han er verdens lys. Denne mannen har aldri sett lys. Han vet ikke hva det er eller hvordan det fungerer. Det er en dimensjon han aldri tidligere har hatt tilgang til.

Slik er det med oss også, før vi får tro på Jesus. Våre åndelige øyne er lukket, og vi har ikke tilgang til dimensjonen som tro og en relasjon til Gud er.

Troen og lyset. To dimensjoner som denne mannen ikke har fått oppleve hittil i livet.
Så gjør Jesus dette merkelige med leire og spytt, og mannen får beskjed om å gå og vaske seg i Siloa-dammen. Og så kan han se. En ny verden åpnes opp for han.

Så møter han Jesus, og han får ikke bare syn, men også tro.

Vi er født i åndelig mørke. Vi er blindet av synd. Vi klarer ikke å tro på Gud eller ha en relasjon til Ham på grunn av dette. Så får vi høre om Jesus, som er verdens lys. Han har kommet for å lyse opp for oss, så vi kan se at Han er veien til frelse. Så stoler vi på Jesus, og på samme måte som den blinde mannen fikk synet, slik blir den åndelige blindheten tatt fra oss.

Lyset tennes.

Og så sier Jesus i Matteus 5,14 at vi vanlige troende mennesker er verdens lys!
Hvordan henger dette sammen?

Har du vært i et planetarium noen gang? Det er et rom formet som en halvkule hvor du liksom ser ut i verdensrommet. Veldig stilig.
Se for deg at du kommer inn i dette rommet, og det er mørkt. I midten av rommet står en søyle med en knapp. Du går bort og trykker på knappen. Plutselig blir det lyst! Du ser stjerner og planeter, og stjernene er langt borte og gir ikke nok lys til at du ser skikkelig, men så er det en måne der, og enkelte av de andre planetene lyser opp. Solen lyser veldig sterkt, og solen lyser opp månen slik at den kan lyse slik at vi kan se! Selvsagt ikke like tydelig og klart som selve solen, men tilstrekkelig til at vi kan se ganske godt rundt oss.
På samme måte som månen ikke har lys i seg selv, men får alt fra sola, slik skal vårt lys skal lyse for menneskene, så de kan se våre gjerninger og prise Gud.

Øynene våre blir åpnet av Jesus, så vi får se verdens lys, Jesus, slik at vi får være gjenspeilinger av Jesus. Alt står og faller på Jesus.

Og så får vi lov til å være en del av det.