Stikkord: Gud

Kategorier
Preken

Deg å få skode

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

(Markus 10:17-27 BM11)

Dette er vanskelig. Jesus ser rett gjennom denne mannen, og det betyr at han ser rett gjennom meg også. Jesus vet om alle mine svake punkt. Det står også at Jesus så på ham og fikk ham kjær. Jesus var ikke ute etter å ta denne mannen som kom løpende og falt på kne for ham, men han så hvor han hadde hjertet sitt. Han hadde sikkert levd et eksemplarisk liv i egne og andres øyne, og det var helt sikkert mange som så opp til han, men hjertet var et annet sted.

Det kan også hende at mannen som kom løpende var selvgod og dermed ikke erkjente sin synd. En ting vi kan vet er at han eide et og annet, for han ble bedrøvet ved tanken på å skilles ad med det han eide.

Og slik er det med oss også. Vi har så lett for å la tingene våre ta eierskap over oss. Det tar oppmerksomheten vår og styrer livene vår. Denne teksten skal svi litt. Jeg kjenner selv at jeg har godt av å bli minnet om dette. Vi har så lett for å styres av det materielle, for det finnes alltid noe vi har mer lyst på enn det vi har. Det er materialismens grunnsannhet.

Vi blir derfor aldri fornøyd. Det er ikke lenge vi kan glede oss over den nye båten, bilen, telefonen, kjøkkenet, sofaen eller hva det enn måtte være før det har kommet en modell som er enda mer fancy og moderne. Det er enklere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Dette rister litt i oss.

Det er godt å komme inn i et hjem der det er rent, pent og ordentlig, men der alt tyder på nøysomhet. Der man har tatt vare på det man har og stelt pent med det, men der det er enkelt og nøkternt.

Tingene kan så lett få makt over oss.

Teksten i dag minner oss om at det er noe som er mye viktigere. Den handler om det ene nødvendige: seierskransen. Den uendelige skatten i himmelen. I tillegg til dette er vi gitt mange ting her på jorda. Fellesskap, familie, venner, den vakre naturen, mat, hus, klær, og alt annet vi har fått. Dette må tas vare på med nøysomhet og nøkternhet.

Rikdom og ære som menneske gjev,
er ikkje meir enn den morknande vev.
Du er min arv som varer til sist,
himmelske konge, det veit eg for visst.

Denne sangen handler om dette temaet vi er inne på i dag. Det er noe større og viktigere som går ut over dette livet og denne verdenen. Vi trenger mat, klær og hus. Hvis ikke klarer vi ikke overleve i dette landet.

Men det handler om hva som er fokus og hva som får lov til å ta eierskap over oss. Hva får plass i livene våre? Hvordan forvalter vi det vi har fått? Er vi villige til å dele med dem som ikke har?

«Deg å få skode» har mange sannheter i seg. Salmen er irsk og fra 700-tallet, og dette er en av de gamle, gode som er til å leve og dø på:

Deg å få skode er sæla å nå.
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå.
Ver du for tanken min dyraste skatt,
Ljoset som stråler vved dag og ved natt.

Dette er en kamp som vi stadig må kjempe. Det er alltid noe som vil ta oppmerksomheten vår bort fra Gud. Noe som kan synes større og viktigere. Når livet stopper oss, når vonde ting skjer, så minnes vi hva som er viktig i livet. Men det skjer også når gode ting skjer. Det å få barn f.eks. gir innblikk i noe som er større; Guds store under.

Gud gir oss også noe som er gratis. Guds nåde. Vi er alle kalt til å følge ham og legge fra oss det som tar oppmerksomheten vår, og følge ham.

 

Kategorier
Andakt

Skapt for noe mer

Har du strøket på en prøve, sviktet en venn, eller feilet på noe du tenkte du skulle greie? Følelsen er ikke god.

Henry Ford var helt blakk da han var 40, og likevel greide han å lage det første bil-imperiet. Det heter Ford. Du har hørt om det.
Albert Einstein strøk i matte. Likevel står han bak noen av de beste lignelsene som finnes.
Donald Trump vet vi jo altfor godt hvem er, og han har gått konkurs flere ganger, skilt seg flere ganger, og lyver og svikter på flere forskjellige måter.

Disse folkene har feilet grovt på en del ting, men likevel har de kommet seg opp og fram. Enkelte av dem er (eller var) overbevist om at de har mening og verdi – en mening med livet som handikapene deres ikke kunne stoppe dem fra.

Abraham Lincoln gikk på en rekke smell både i privatlivet og i jobbsituasjonen, men han er kjent som en av de beste presidentene i USA. Han forklarte hvorfor han hadde vært i stand til å oppnå så mye i livet:

«Gud hadde da ikke skapt noe slikt som mennesket med mulighet til å gripe det uendelige, hvis vi var skapt for å leve bare en kort tid. Nei, nei. Mennesket ble lagd for udødelighet.»

I Salme 139 så har David landet på den samme konklusjonen.

Du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
(Salme 139:13b-14 BM11)

Han har kommet fram til at han må være skapt av Gud. Han innså at Gud har «vevd» ham sammen. Kanskje satt han og passet sauer og så på hendene sine.

Se på hendene dine. Nitten bein er satt sammen for å forme en kopp, en vinkel, en flate, eller en ball. Og alle disse formene oppstår ved hjelp av viljen! Fingrene dine er i stand til å forsiktig løfte en nål opp fra et bord, eller skru opp et litt vanskelig syltetøyglass, eller kjenne forskjellen på en femkroning og en tjuekroning ved å bare være borti den. Ingen robothånd har noen gang vært i nærheten av å nærme seg slik perfeksjon.

Tenk på ørene dine. De er formet slik at du kan fange opp lyder over et rimelig bredt frekvensspekter. Du kan høre dyp bass og veldig lyse toner. Og du kan høre hvor lydene kommer fra!

Eller tenk på luften du puster inn. Pust inn nå, og pust ut. Tenk om du måtte kontrollere den handlingen hele livet ditt? Hvis du ikke konsentrerte deg, så glemte du å puste!
Da hadde du ikke blitt gammel.. Gud har designet lungene og hodene våre slik at dette skjer automatisk!

Når David begynte å tenke, så kom han alltid frem til at Gud hadde skapt han. Og da kom han frem til at han måtte bety innmari mye for Gud.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.
(Salme 139:7-10 BM11)

Hvor langt kan man komme fra Gud? Opp til himmelen, dypt ned, over havet, langt unna. Det spiller ingen rolle. Gud er der. Og David innså det. Han fant ut at uansett hvor han så, bare han så dypt nok, så fant han Gud.

Men det er folk der ute som ikke tror at Gud har skapt, eller som til og med påstår at Gud ikke finnes. De tror at vi mennesker bare er veldig avanserte dyr. En kompleks, men tilfeldig sammenklumping av stjernestøv som ble til kjemikalier som ikke har noen mening og som ikke har noen verdi utenom å reprodusere.

Men du er skrudd sammen helt utrolig!
Og det var det David så. Han var designet av Gud.

Vi tror at vi er skapt av Gud. Og fordi vi er skapt av Gud, så kan vi tro at vi er skapt til noe mer enn egoisme og å søke etter adrenalin og endorfiner. Vi ble skapt for å være noe stort.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Efeserne 2:10 BM11)

Selv om vi faller gang på gang, feiler grovt og miserabelt og føler oss som en bunnløs avgrunn, så kan vi vite at det er noe i oss som er skapt for å være bedre. Vi har gudgitt verdi, og vi er i stand til å gjøre det vi er ment å gjøre, fordi Gud utruster oss med det vi trenger for å gjøre det vi er skapt for å gjøre.
Men det er ikke nok å tenke «Jeg kan få det til» og så får du det til. Ofte vil du merke at nei, dette er klin umulig.

Du kan ikke tenke «Jeg skal bli milliardær» og så plutselig har det dukket opp en milliard på kontoen din. Du kan ikke tenke «Disse kvisene i panna kommer til å være borte når jeg åpner øynene». De kommer nok til å være der.
Det handler ikke om tillit til det DU kan få til, men til hva Gud allerede har gjort og sagt. Stol på Guds løfter til deg, og gjør Hans gode vilje, så gir Han deg det du trenger.

David, som vi snakker om her, møtte en gang en svær mann som skulle ta livet av ham. Den store mannen het Goliat. David fikk tilbud om sverd og rustning, men de var store og tunge. David valgte å ikke bruke rustning, og han valgte bort sverdet. Han stilte med tillit til Gud, og til at Gud ville han vel. Historien endte med at David vant ved hjelp av en liten stein!

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
(Salme 139:1-6 BM11)

Dette er ikke bare en salme. Det er en kjærlighetssang. Det er David som skriver en kjærlighetssang til Gud. Se for deg følgende:
En gutt er forelsket i ei jente.

Han kan ikke tenke på noe annet enn jenta.
Han snakker bare om jenta.
Han vil være sammen med henne hele tida.
Når han har møtt henne og snakket med henne, så vrir han hjernen for å tenke på alt han sa og gjorde, og prøver å tenke på om det var noe han hadde sagt eller gjort som ødela for en mulig fremtid med denne jenta.

Den gutten har forstått hvor mye han har, og hvor fortapt han ville være uten henne.
Og sånn er det med David og Gud, og sånn er det med oss også.

Vi ser hvor uendelig stort det er at Gud elsker oss, og hvor uendelig fortapt vi er uten Gud.

Kategorier
Andre saker og ting

Det ondes problem

Hvis Gud finnes, hvorfor er det så mye hat, vold og ondskap i verden?

Du har sikkert sett rundt deg og sett at det er drap, urettferdighet og ondskap og tenkt «Her kan det ikke finnes en god og rettferdig Gud.»

Vi må imidlertid begynne med å finne ut av hva ondskap er. Hva er «ondt»?

I ordet «ondt» ligger det et begrep om et «burde». Du ser noe ondt skje, og du tenker «Slik burde det ikke vært.» Det burde ikke skjedd. Det burde ikke vært tillatt. Se på det Hitler gjorde, se på det Stalin og Pol Pot gjorde, eller se på volden i midtøsten.

Det burde ikke vært slik som det ble.

Problemet er bare at dersom Gud ikke finnes, og vi lever i et rent ateistisk (ikke-teistisk, altså gudløst) univers, så er det jo slik at alt som skjer bare skjer. Det finnes ikke noe «burde». Alt skjer på grunn av den blinde, omsorgsløse, upersonlige kraften bak tid + tilfeldighet + naturlig utvalg. Ingen ting «burde» skjedd eller ikke skjedd. Det beste du som ateist kan si er at du ikke liker noe, eller ikke foretrekker det slik.

Du liker ikke mord. Du liker ikke etnisk rensing. Du foretrekker ikke voldtekt. Men det blir bare dine personlige preferanser. Du kan ikke kalle det «ondt» fordi det er ingen måte verden «burde» vært på.

På 70-tallet var det en ateistisk filosof som het Arthur Allen Leff som jobbet ved Universitetet i Yale som skrev et essay som het «Unspeakable Ethics, Unnatural Law» som tok for seg akkurat dette.

Der resonnerte han seg frem til at dersom man tok bort Gud, slik ateister gjerne gjør, så er det to ting du kan grunngi moral i. Enten får alle mennesker lage sin egen moral, men da er problemet at du har ca syv milliarder forskjellige oppfatninger av hvem som får dømme i moralske spørsmål, og ingen kan si at noe er hverken rett eller galt. Eller så får staten bestemme hva som er rett og galt, og da har du flertallets tyranni. Uansett hvem av de to du velger, så kan du da hver gang noen sier til deg at du burde gjøre noe, respondere med «Ja vel. Hvem sier det?»

Alle moralske påstander om godt og ondt er totalt meningsløse dersom det ikke finnes noen gud, fordi det i et ateistisk perspektiv ikke kan handle om noe annet enn personlig preferanse.

Men saken er at vi ikke kan leve på den måten.

Av en eller annen grunn har vi alle nedarvet denne forståelsen av rett og galt. Vi reagerer instinktivt på vold, drap og urettferdighet, og sier «Nei, det er galt. Det er ondt. Det burde ikke være slik.»

Men dette skriket som kommer fra dypet av mennesket gir bare mening dersom det er en Gud bak universet som gir grunnlaget for godt og ondt, og ekte moral. Paradokset her er at i det øyeblikket du sier «Ondskap, derfor ingen Gud» så har du samtidig åpnet opp for at det går an å argumentere for Gud ut ifra de samme premissene du har lagt til grunn for å avvise Gud.

Det at ondskap eksisterer fører oss ikke vekk fra Gud, men fører faktisk til at vi ser at det er en god sjans for at Han faktisk finnes.

Men det fører oss videre til neste spørsmål som er «Ja, vel, hvis Gud finnes, hva har han gjort med ondskapen?» Og akkurat det har kristen tro veldig mye å si om!

Kategorier
Andakt

Legg din vei i Herrens hånd

KONICA MINOLTA DIGITAL CAMERA

Jeg skulle reise med fly fra Tromsø til Mo i Rana flyplass en gang i desember, og alle som har reist på små flyplasser vet at det bare er Widerøe som har fly på disse strekningene. Det var liten storm, ca null grader og is over alt, så bakken var strødd godt der vi skulle gå inn på flyet. Da vi var kommet oss opp i lufta så sa kapteinen over høyttaleranlegget at det var et fly i Bodø som hadde fått motortrøbbel, og vi måtte mellomlande i Svolvær i Lofoten for å plukke opp to teknikere som befant seg der. Da vi fløy mot Lofoten tok vinden godt tak i flyet og kastet det frem og tilbake. Disse flyene er små, og i litt vind kan de sammenlignes emd en kråke som flyr. Alle hadde på seg setebeltet for å unngå å ramle ut av setet, for å si det sånn. Hvis du ikke er kjent i Svolvær, så ligger flyplassen midt mellom to store, høye, bratte fjell, og det åpne havet.

Da vi skulle lande i Svolvær var rullebanen dekket av blank is, det var liten storm, og piloten styrte flyet sånn omtrent mellom to fjelltopper på vei ned mot rullebanen. Jeg så for meg at enten traff vi fjellet, eller så landet vi i havet. Jeg var helt sikker på at dette ikke kom til å gå bra. Jeg klamret meg fast i stolen, lukket øynene og ba stille inni meg, «Gud, ta imot meg nå.»

Flyet ble slengt frem og tilbake og traff rullebanen i ca 45 graders vinkel. Jeg tenkte noen kjappe tanker om at vi muligens seilte rett over hele flystripa og ut i havet, men flyet bremset godt opp på isen, i 45 graders vinkel, og stoppet rett før vi traff ei stor snøfonn på den andre siden av rullebanen.

Vi plukket opp mekanikerne, kom ned til Bodø, fortsatte til Mo i Rana, og jeg kom meg dit jeg skulle.

Salme 37,5 sier

Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.

Når jeg slipper opp for muligheter, så står Gud der og tilbyr meg en hånd. Jeg satt i et fly og var sikker på at jeg skulle dø, og Gud grep inn fordi min time ikke var kommet. Hvor mange muligheter har vi igjen? Eller for å si det på en annen måte: Hvor mange timer har vi igjen å leve?

Det er noe som ligger langt utenfor vår kontroll, heldigvis. Det eneste vi kan gjøre er å stole på at Han som ser alt, er utenfor tid og rom og elsker oss så høyt at Han gav sin eneste Sønn for oss, vet hva som er best for oss. Å stole på Gud er å si «Gud, du vet uendelig mye mer om meg enn jeg selv vet. Ta kontrollen og før meg dit jeg skal.»

Da legger du din vei i hendene til Han som vet alt, og stoler på at Han fører deg dit du skal. Da har Gud, som har kalt deg og gjort deg til sitt barn, lovet at Han skal gripe inn.

Kategorier
Andakt

Delivered – Vi er herlig frelst og fri!

Det er en bønn alle vi kristne har til felles. Det er bønnen Jesus selv gav oss, og jeg skal bruke den til å si noe om å være utfridd og frelst.

Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. *For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen. (Matteus 6,9-13 BM11)

Denne bønnen handler ikke om å få mer ting, eller større velstand. «Gi oss i dag vårt daglige brød» handler om å få det vi trenger akkurat nå. Det er en bønn om de grunnleggende behovene, fordi det lett kan bli en felle å ha for mye ting. Vi trenger de grunnleggende tingene fordi vi er mennesker, og Gud forstår det. Det vanskelige avsnittet her er «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» En annen oversettelse sier «slik også vi har tilgitt». Det peker på den ene siden på at vi som kristne bør og skal tilgi, men det betyr ikke nødvendigvis at vi mister frelsen dersom vi ikke tilgir noen et eller annet. Jeg tror det ligger et poeng i dette, og jeg tror det ligger i personen og verket til Jesus Kristus og hvordan vi oppfatter dette.
Jesus er Gud selv, født som et menneske. Han gikk rundt på jorda sammen med oss, og opplevde vanskeligheter, gode tider, og han identifiserte seg fullt og helt med oss. Til slutt, etter å ha levd et perfekt og totalt syndfritt liv på alle måter, ble han korsfestet, døde og ble begravd. Etter tre dager stod han opp igjen og viste seg som seierherre over døden!
Ikke bare betalte han for all vår synd ved å lide døden på korset, men han triumferte over alt vondt, over verden og viste seg som herre over både død og liv! Han for opp til Himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd.

De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. (Lukas 24,42 BM11)

Den Jesus vi leser om i Bibelen var og er et menneske! Jesus stod opp fra de døde som et menneske av kjøtt og blod! Han kunne spise, og disiplene kunne ta på han. Det står videre at han ble rykket opp til Himmelen, og at Han lever og skal komme igjen. Dette mennesket lever enda, og han vil at du skal kjenne han. Han vil at jeg skal kjenne han, og jeg vil så gjerne være kjent av han!

Når vi tar imot Jesus og tror på Han og Hans verk på korset, så sier vi ja takk til å dekkes av Jesu frelsesverk. Tilgivelsen fra Gud er da ikke bare tilgivelse, men også forsoning. Det betyr at vi er tilgitt, men vi er også «nullstilt». Alt som var galt med oss er nå lagt på Jesus, og alt som var riktig med Jesus er blitt vårt. Det betyr ikke at vi ER riktige, men at Jesu rettferdighet og riktighet blir tilregnet oss. En pastor i en kirke jeg gikk i sa en gang at Guds verk kunne sammenlignes med at du blir syk, og får beskjed om at du med 100 prosent sikkerhet kommer til å dø. Du blir lagt inn på sykehus og faller i koma.
Når du våkner opp sitter kongen der på sengekanten og gråter av lykke. Han sier at han har rekvirert alle fly og helikoptre i Norge for å hente inn alle de beste legene i verden og brukt hele oljefondet på å utvikle en medisin som kan gjøre deg frisk.

Den samme pastoren sa også at det at Jesus er rettferdig og vi blir tilregnet Hans rettferdighet er at du får stå innenfor Gud, mens Jesus står foran deg. Så går han så nært inntil Gud at Gud ser bare Jesus og hans verk.

Det er det vi trenger hver dag. Jesu forsoningverk på korset. Det er det daglige brødet vi virkelig trenger, og når vi er gitt slik forsoning og frelse, så er det en veldig liten sak å tilgi andre hva enn det skulle være.

Kategorier
Andakt

Signed – Vi er skapt i Guds bilde

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. (1. Mosebok 1, 27 BM11)

Gud er den som har lagd oss.

Men hva betyr det å være skapt i Guds bilde?

Det har blitt skrevet en del om dette tidligere, og det fortsettes å skrive bøker om dette temaet. Hva er det å være skapt i Guds bilde? Handler det om utseende, om følelser, at vi går oppreist, at vi er moralske vesener? Handler om det evner eller om kunnskap? Er vi små guder, slik mormonerne eller tungvekterne i trosbevegelsen hevder, eller er vi kun materie, slik ateistene hevder? Det er mye galt som kan sies om dette.

Et bilde er først og fremst et bilde av noe. Statuen av Carl Johan utfor slottet er lagd for å se ut som Carl Johan. På kontoret mitt har jeg et maleri av ei kirke, og det er lagd for å se ut som ei kirke.
Et bilde er lagd for å avbilde virkeligheten. Det er der for at vi skal minnes om noe, og kunne tenke på det. Så hvis Gud har skapt oss i sitt bilde, og Gud er virkelig, og til og med Virkeligheten selv, så må jo det bety at vi skal vise hvem Han er!
Måten vi er skapt på, måten vi føler, interagerer, handler og er på, skal på en eller annen måte avsløre hvem Gud er.
Så folk skal kunne se på deg, hvordan du er, hvordan du oppfører deg, og tenke «Gud må være fantastisk!»
Det handler om hvordan vi bruker tiden vår, pengene våre, og hvordan vi møter de svakeste og mest utstøtte på stedet vårt. Hva har vi gjort for å vise folk rundt oss hvem Gud er?
Så hvordan kan vi vise hvem Gud er? Ved å glede og fryde oss i Ham! Da går vi rett til kilden for oss selv. I stedet for å bruke av oss selv for å vise hvem Gud er, så kan vi gå rett til Gud og hente kraft og styrke og inspirasjon derfra.

Ravi Zacharias leste denne historien fra Markus 12 en gang:

Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?» Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar og la meg få se den!» De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» (Markus 12,14b-17a BM11)

Så stoppet han og sa «Her burde det vært et oppfølgingsspørsmål. Han burde spurt «Hva tilhører Gud?» og da hadde Jesus svart ham «Hvem sitt bilde er på deg?»

Vi er lagd for å vise hvem Gud er, og være i fellesskap med Ham. La oss da henvende oss til Ham for å hente alt vi trenger fra Kilden selv.

Kategorier
Andakt

Kirken den er et gammelt hus

Kirken er i sin natur et bygg av levende steiner. Kirken er ikke et hus, og ikke en forsamling, men den består av mennesker som er kalt av Gud. Vi er samlet for å utgjøre et nytt bygg som går langt ut over våre forsamlingslokaler. Vi er ødelagte, knuste steiner, uegnet for å konstruere et solid bygg, men Gud sier «Se, jeg gjør noe nytt!»

Det reises et bygg hvor Jesus er hjørnestein! Det er det bygget vi ble skapt til å være med og forme, hvor Gud er arkitekt og byggherre. Gud bygger, og vi tilhører. Og det er tvers gjennom Guds verk, fordi troen er det som forener oss som utgjør dette bygget, og troen er gitt av Gud. Det er ikke noe vi kan bidra med ut over å ta imot og tilhøre. Gud planter troen i oss og adopterer oss inn i sin familie. Vi får ta våre knuste, ødelagte liv og gi de til Jesus, og Han gir oss ved sin Hellige Ånd et helt nytt liv som er hans eget!

Da blir vi en solid og perfekt stein i Guds hus, hvor Jesus er alt i alle. Det er Jesus som er huset vi skal tilhøre, og det er til ham vi har vår tjeneste. Det er sted hvor det er godt å være, som gir ly for storm, og ro i sjelen. Huset er fylt med lys som skinner for deg når du er inne, og opplyst ute når du er hjemmefra så du finner vei i mørket. For det er det huset er. Hjem.

Det er det hjemmet Gud vet vi trenger, og vi får være der fordi Jesus dekker oss med ufortjent nåde! Det er godt å komme hjem, men så uendelig mye bedre å komme hjem til det hjemmet du er skapt for å tilhøre. Hjemme hos Gud!

Så er vårt mål at flere skal få tilhøre denne familien og dette bygget. La oss be både for den lokale og den verdensvide kirken. Be for de andre menighetene rundt deg, og be at alle kristne må bevares i en sann tro til det evige liv! Så vil vi til slutt få seierskransen, og møte Gud slik Han Er!

Vi kan få komme med våre ødelagte liv, så vil Jesus gi oss en ny start, og til slutt ta sin kirke til ekte!

Vi er hans hus og kirke nu, bygget av levende stene, som under kors med ærlig hu, troen og dåpen forene. Var vi på jord ei mer enn to, bygge dog ville han og bo hos oss i hele sin velde!

Kategorier
Ukategorisert

Å stole på Gud i motgang

Det er en del gamle «ordtak» som gjentas til det kjedsommelige her i Norge. «Life is tough and then you die», «Drikk, pul og stjæl, du skal dø allikavæl..» og så videre.

Det var en gang en mann som hadde et budskap. Han var overbevist om at beskjeden hans måtte ut til hele verden. Så han la ut i verden for å fortelle det han hadde på hjertet. Det første som skjedde var at kollegene hans begynte å hate han. Det gikk så langt at de begynte å snakke sammen om å ta livet av han. På et punkt angrep de han med stokker og steiner. Likevel fortsatte han å fortelle sitt budskap til menneskene rundt seg. Så en dag da han var på reise til en annen by, så ble skipet hans fanget av en storm og forliste. Likevel fortsatte han å fortelle verden sitt budskap. De truet ham, men han fortsatte å fortelle. De pisket han, men han fortsatte å fortelle. De fengslet han, men han fortsatte å fortelle.

Alt så ut til å gå galt, og til slutt henrettet de han.
Livet er tøft.

I livet er det slik at ting vil gå galt, enten du vil det eller ikke. Folk som du elsker vil avvise deg, du vil miste både ting og personer du er glad i, og drømmene dine vil knuses. Hvis de ikke allerede har blitt det, så vil de bli det en dag.
Alt du synes er verdifullt kan bli revet i stykker rett foran deg. Du vil bli etterlatt knust og ødelagt, og du kan ende opp redd, ensom, bitter, såret og ufølsom. Du setter kanskje opp noen psykiske murer rundt deg, og det er mulig du trenger dem sårt for å overleve. Livet er tøft.

Enda en historie om en gutt på tretten år. Han hadde vokst opp i England i et kontrollert og veloppdragent miljø i den britiske skolen. En dag ble han kastet inn i en uregjerlig amerikansk high-school der det fløt dop. Noen av dere som leser dette kjenner igjen beskrivelsen av en videregående skole med rusproblematikk, men for den unge gutten på tretten år var det et sjokk. Han var yngst i klassen på tretten år hvor alle andre var minst 15. Og han var kristen. Og på toppen av det hele mente han at alle andre burde være det også. Og alle hatet han for det. Greier du å se for deg en mer traumatisk tid i livet? Han ble ertet, mishandlet, slått og hatet.
Trettenåringen brukte mange kvelder på å gråte seg i søvn. Hvordan kunne han få slutt på alt sammen? Hvordan kunne han bli kvitt smerten av å bli avvist og mobbet? Gutten brukte mange timer på å spørre Gud «Hvorfor?». «Hvorfor lar du meg gå gjennom dette? Hva må jeg gjøre annerledes? Hvorfor?»

Livet er tøft, og trettenåringen begynte å bygge opp forsvarsverk, og han begynte å slutte å stole på Gud. Fordi Gud var den som hadde gjort dette mot han. Han gikk fortsatt i kirken og gjorde alle de kristne tingene, men han hadde sakte men sikkert sluttet å stole på Gud.

Folk begynner livet sitt i en relasjon. Etter hvert forelsker de seg, og planlegger å gifte seg og snakker om fremtiden. De har drømmer. Så en dag sier personen de har forelsket seg i at «Nei, jeg kan ikke gifte meg med deg.» Det er slutt, og de skiller lag. Men det er mye som er verre enn dette. Det kan hale ut og ingen skiller lag med en gang. Det fører til at man kanskje begynner å få håp igjen før den andre parten plutselig bryter opp, og ikke bare knuser håpet, men river det i stykker og tråkker på det. Da er smerten alt som er igjen. Og da begynner en å spørre «Hvorfor?». «Hvorfor lot du dette skje, Gud?» Og en begynner å avvise Gud, fordi Gud var den som lot dette skje.

For mange år siden fikk jeg en CD av en venninne av et band som heter Jerusalem. Jeg likte ikke skiva først, men etter noen år så tok jeg den fram og hørte mer nøye på den. Platen begynner med et rop om tilstanden i verden. Den er på vei ned i ødeleggelse. Vi har Sodoma og Gomorra over alt. Sodoma er Europa, Sodoma er Sverige, Sodoma er Tyskland, Sodoma er vår by og ingen bryr seg lenger.

Men. Så fikk vi Jesus. Verden er på vei ned i en spiral, og vi ser katastrofen komme. Men vi fikk Jesus.

Jesus er ikke bare en frelser. Han er hele vårt liv. Livet er tøft, men vi har håp!

Ja, det er vel og bra, sier du kanskje. Du lurte ikke på om du skulle bli reddet ut av verden en eller annen gang etter at du dør. Du har ingen problemer med å tro på det. Det er akkurat NÅ at problemer eksisterer. «Kommer jeg til å overleve akkurat nå?»
Vi har et håp, og det er ikke bare for vår frelse, men også for morgendagen! Fordi for 2000 år siden så kom Jesus til jorden og led alt det vi lider. Det er Gud selv som sier til deg «Jeg bryr meg.» Gud forstår fordi Gud har opplevd lidelse.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Du kan komme i dag fordi Gud ikke bare har reddet oss fra evig fortapelse, men han styrker oss og gir oss fred også i dag!

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette. (Jesaja 40:28-31 BM11)

Gud er en Gud av nåde og barmhjertighet.

Slutten på historien er ikke at to ensomme mennesker møtes, gifter seg, og forblir ensomme. For hvis de ydmyker seg for Gud og stoler på ham, så er det håp. Da er livet verdt å leve.
Vi tenker gjerne på relasjoner som noe mellom mennesker, og da gjerne mellom en mann og en kvinne. Saken med Gud er at Gud ikke er en mann. Ja visst omtales Han som «Han», «Far» og «Herre», men vi vet også at Gud er ånd. Han er ikke som en mann, for han forlater oss aldri. Det er håp. Livet kan leves i glede. Ved nåde kan vi få se at Gud er så mye større enn et menneske! Han er trofast og slipper deg aldri.

Det handler ikke om å leve i trass og dø i trass. Det handler om å stole på at Gud vet det beste for deg, fordi vi vet at Jesus har lidd med oss.

Kategorier
Andakt

Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn

Lovsang
Lovsang

Jeg var på et møte i helga som ble etterfulgt av en lovsangskonsert, og det slo meg hvor forskjellige folk er i måten de lovsynger på. Noen sitter, noen står. Noen lukker øynene, noen har de åpne. Noen løfter hendene, mens andre folder de, eller har de i lommene. Finnes det en riktig eller en feil måte å lovsynge på? Finnes det en riktig eller feil måte å tilbe på?

Møtet i helga hadde høyt volum, elgitar og slagverk, og sanger med fart og rytme. En del folk liker det slik. Andre liker det rolig og kontemplativt. Noen liker moderne lovsang, inspirert av U2 og Coldplay, mens andre liker salmer spilt på piano bedre. Noen igjen liker viser, mens noen liker barokkinspirert orgelmusikk.
Noen folk leser bønnene sine fra et ark, noen forteller Gud det som dukker opp i hodet der og da, mens andre taler i tunger når de ber. Noen tar nattverd hver uke, noen annen hver uke, mens andre tar nattverd mye sjeldnere. Noen lovsynger i nydelige kirkebygg, noen i varehus, huler, eller hjemme hos folk. For enkelte er prekenen senteret i gudstjenesten, mens for andre er det en mindre del.

Så er spørsmålet mitt: Finnes det noe riktig eller galt i dette landskapet?
Ja, det tror jeg det er. Men det som gjør tilbedelse riktig eller galt har ingen ting med om du står eller sitter, eller folder hender eller løfter hender. En kvinne spurte en gang Jesus om den riktige måten å tilbe på, og da svarte han:

Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. (Johannes 4:23 BM11)

Å tilbe i ånd betyr at du mener det. At du tilber med innsiden ut, og ikke bare går gjennom følelsene du får der og da.
Å tilbe i sannhet betyr at du tilber den eneste sanne Gud, og ikke en eller annen avgud du har lagd deg. Det betyr at du er sann mot ordene og tankene du tar med deg inn i lovsangen. Du prøver ikke å imponere noen ved å stå og synge.

Gjennom historien så har kristne vært enige om enkelte nøkkelelementer i tilbedelse:

  • Lovsang. Å gi lov og pris til Gud med ord og sang.
  • Bekjennelse. Tilbedelse betyr å erkjenne hvem Gud er (hellig og god) og hvem vi er (ikke så hellige og ikke så gode) i relasjon til ham. Det betyr å innrømme og bekjenne vår synd, og akseptere Guds tilbud om syndenes forlatelse.
  • Bønn. I lovsang og kanskje spesielt i tilbedelse, så snakker vi direkte til Gud om det som ligger oss på hjertet. Det er våre og andres behov). Men det er også å erkjenne hva som ligger på Guds hjerte (Hans ønske om kjærlighet og rettferdighet, og forsoning med verden)!
  • Høre Guds ord. Det betyr å lese Bibelen. Det betyr å lytte til hva Gud sier til deg gjennom musikken, preken og alt annet som skjer i tilbedelsen.
  • Huske Jesu offer. Dette skjer tydeligst gjennom nattverden. Å tenke på hvordan Gud har reddet oss fra syndens konsekvens er midtpunktet i tilbedelsen!
  • Respondere på Guds kjærlighet. Tilbedelsen slutter ikke når møtet er over. Tilbedelse betyr at vi går fra møtet med en overbevisning om Guds storhet og godhet som gjør at vi adlyder og ærer Ham gjennom hele uken!

Før vi kommer sammen for å lovsynge vår Herre og Gud, så be om å få disse kvalitetene. Det vil gjøre at lovsangen blir mye mer betydningsfull og uunnværlig!

Kategorier
Andakt

Hvorfor er det så mye ondskap i verden?

Figur på kirke
Fogur på kirke

Jeg har noen spørsmål som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste overskriften.

Hvorfor diskuterer vi problemet med ondskap, egentlig, hvis det ikke finnes noen Gud? Hva definerer hva ondskap er? For å ha ”ondt”, må man ikke da ha et objektivt ”godt”, som ondskap måles mot? Og hvis det finnes et objektivt ”godt”, må det ikke da finnes en Gud som har skapt det som er godt?

Hvem definerer hva objektiv moralsk ondskap er?

Hvordan forstår vi problemet med ”godt”?

Hvis det finnes ondskap, så må det finnes godhet, men hvorfor finnes det godhet, og ikke bare ondskap hele tiden?
Folk tror at det ondes problem er noe som bekjemper tro på Gud, men bare det at vi kan stille spørsmålet i utgangspunktet er å ta utgangspunkt i at det finnes en universell normativ kilde til en god verden, og at ondskap er en feil ved verden.

Hvordan svarer kristendommen på dette spørsmålet?
Når man går gjennom religionene og filosofiene i denne verden, er en av tingene som går igjen at ondskap blir forklart som at ”det er bare sånn det er”. I kristendommen er det ganske annerledes. Verdens opphav er treenigheten som i evighet elsker hverandre, og ut fra deres felles kjærlighet til hverandre og deres glede over hverandres eksistens lagde de sammen en verden som reflekterer den gleden og kjærligheten. Mennesker med fri vilje, skapt i Guds bilde, valgte å ikke lenger være bærere av det bildet. De ville være Gud selv. I stedet for å være månen som reflekterer solas lys, ville de være sola selv.
Som et resultat av den ulydigheten, og bruddet på pakten med Gud, er hele menneskeheten kastet ut i synd og fordervelse.

Det finnes ingen god filosofisk forklaring på det ondes problem, fordi det er utenfor vår fatteevne. Likevel fins det en historisk løsning på det ondes problem, og det er Jesu død, begravelse og oppstandelse!
Jobs bok i Bibelen har ofte vært utgangspunktet for å snakke om lidelsens problem, som er nært knyttet til det ondes problem. Der er spørsmålet ”Hvordan kan en god Gud tillate lidelse?” Der hører du mange svar frem og tilbake, på samme måte som mange teologer og filosofer snakker. Men etter å ha hørt på alle forslagene på svar, så sier Job

Jeg vet at min gjenløser lever. som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel! (Jobs bok 19, 25-27 BM11)

Det er vårt håp. Jeg vet ikke hvorfor Gud tillater ondskap, men Bibelen sier en del om hva Han har gjort med det. Han har tatt på seg skylden vi ikke kan betale og har med det omgjort den dommen og forbannelsen som vi mennesker har lagt på verden. Han gjorde opp dommen og betalte prisen. Og han stod opp igjen, frigjort fra syndens og dødens bånd, så han kunne være den første frukten! Den første i en ny skapelse!

Så vi kan være sikker på at Han som stod opp fra de døde tredje dag etter skriftene er pålitelig når han sier at

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» (Johannes Åpenbaring 21, 24-25a BM11)

Frem til da kan jeg ikke si at jeg forstår Guds tanker.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. (Salme 139, 17-18 BM11)

Jeg har ikke de filosofiske svarene, men det vil bli gjort klart! Hvordan kan jeg vite det? Jo, fordi det allerede har blitt det i Jesu død og oppstandelse.

Kategorier
Andre saker og ting

Bibelen – verdens viktigste bok

Den Norske Bibelen
Den Norske Bibelen

Det er ingen ende på de bøker som skrives (Forkynneren 12, 12 BM11)

Og det er jammen tvers gjennom sant. Jeg kan skrive og skrive, og det vil fortsatt være andre som kan ta de samme bokstavene, stable dem i en annen rekkefølge, og gi dem ut som noe helt annet. En av hensiktene med denne nettsiden er å få deg til å lese den beste boka som noen gang har blitt skrevet, hvor Gud selv er forfatteren: Bibelen, verdens største bestselger. Den fins i flere kopier, utgaver og oversettelser enn noen annen bok i verden. Og til tross for at den er så utbredt, er det for mange en uåpnet bok

Jeg har brukt litt tid på denne boken. Helt fra jeg begynte å lese i den i ei lita bibelgruppe, gjennom studiene i kristendom og noe teologi, gjennom jobbene jeg har hatt, og frem til nå. Jeg vil gjerne forstå innholdet i Bibelen, og vil gjerne leve det ut, og dele dens sannhet og lys med andre. Det er mitt privilegie å få åpne den og forsøke å forklare dens mening, gjerne flere ganger i uka, i mange forskjellige sammenhenger, til mange slags folk, både troende og skeptikere. Jeg har undersøkt Bibelens påstander, og den har aldri sviktet meg. Uansett hvor du drar, uansett hvilken kultur, så snakker Bibelen til menneskehjertets og sinnets grunnleggende behov med en kraft og relevans som bare kan forklares med dens guddommelige opphav.

For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud. (2. Petersbrev 1, 21 BM11)

Jeg tror på Bibelen fordi det er Guds bok, som med menneskelige ord beskriver tankene og sinnet til Gud som lagde oss til å ha fellesskap med seg selv. Det er gjennom Bibelen at vi kan kjenne Han og Hans vesen, og forstå Guds handlinger og tanker.
Det er her vi møter Gud ansikt til ansikt i det vi møter Jesus Kristus, som er hele Bibelens midtpunkt. Vi blir kalt til å omvende oss fra vårt opprør ved å erkjenne Gud som Gud i våre liv, og til å gi Han hans rettmessige plass på tronen i vårt hjerte. Bibelen er ikke en bok om Gud. Det er Gud som snakker til oss, på en direkte måte. Der kan Han lære, irettesette, korrigere, trene oss og utruste oss til å leve i Hans verden nå, i forberedelse til livet i den kommende verden.

Som alle gode gaver, så kan også Bibelen misbrukes, og det har den ofte blitt av de som har som formål å vri på budskapet og skade dens troverdighet. Det er ofte sagt at du kan få Bibelen til å bety og mene hva som helst, og da helst akkurat det du selv helst vil. Men det er bare sant dersom du ignorerer de grunnleggende reglene for hvordan du tolker en hvilken som helst tekst. Selvsagt, hvis en setning blir tatt ut av sin sammenheng og brukt alene, så kan man få Bibelen til å si en del merkelige ting. Det første stedet jeg tenker på i den sammenhengen er Galaterne 3,13

Forbannet er hver den som henger på et tre

Eller Salmenes bok 14, 1

Det finnes ingen Gud.

Dette er et direkte sitat fra Bibelen, men det gir ikke mening å ta det ut av sin kontekst. Det blir barnslig lek med Bibeltekster, og en trivialisering av det hellige.
Mange av grunnene til at Bibelen er en lukket bok for så mange, er like trivielle. Det som er så tragisk er at svarene på mange av verdens dilemmaer er beskrevet i denne boken, og likevel ligger den der uåpnet og ignorert. Det er som om noen skulle ha funnet en kur mot kreft, malaria og forkjølelse, skrevet den ned i en bok som blir spredt over hele kloden, og som deretter står uåpnet og støver ned i en bokhylle mens folk fortsatte å dø av sykdommene. Hvis alle fikk vite at Gud kom til å la seg intervjue på TV i kveld, så ville de fleste av oss sett på. I hvertfall ville vi tatt opp programmet eller sett det senere på youtube. Vi ville vært interessert i å høre hva Han har å si. Men Han har allerede sagt oss alt vi trenger å høre for å få evig liv, og boken ligger uåpnet og ulest!

Jeg håper at du leser Bibelen selv. Om du aldri har prøvd før, så prøv i dag. Det er en tjukk bok, men det sies at du kan spise en elefant hvis du bare deler den inn i små nok stykker. Det er ikke alltid vi liker det vi leser i Bibelen, fordi Bibelen har en tendens til å komme under huden på oss, og dytter oss ut av vår komfortsone. Den setter spørsmålstegn ved det vi synes er viktig i livet, og staker ut en ny kurs for oss. Å lese i Bibelen er et risikoprosjekt. Det vi gjør med det vi finner ut kan være av avgjørende betydning for evigheten, fordi vi kan aldri gå bort upåvirket av et møte med Gud gjennom Bibelen.
Enten blir hjertet mykt i det vi forstår og aksepterer det Han sier til oss, og internaliserer det gjennom tro og handling, eller så blir hjertet hardt i det vi nekter for Hans åpenbaring til oss og avviser Hans krav til oss. Bibelen vil ikke la noen som leser den forbli nøytral.

Da Martin Luther ble anklagd for å være besatt av Bibelen og for å være dømmende i dens favør, så nektet han ikke for det. I stedet så argumenterte han for at det var naturlig for alle å være i favør av ens egen mor, og at han ble født på ny gjennom Bibelen. Født på ny til et nytt liv i Kristus.
Det er opplevelsen enhver Bibeltroende kristen har. Guds Ånd bruker fortsatt Guds Ord til å lage Guds folk. De som tilhører den flokken bekjenner at alt de tror kommer fra Guds åpenbaring i Den Hellige Skrift.
Det er de som tror på Bibelen.
Hvis du ikke er en av de som tror på det som står i Bibelen, så håper jeg at du med dette enten er blitt provosert til å lese selv, eller inspirert til å lese selv. Uansett hvem du er, så er Bibelen for deg.

Kategorier
Andakt

Utilgivelig synd

Den Hellige Ånd som en due

Jeg har kommet frem til Markus i leseplanen, og jeg leste i går et vers som jeg har tenkt veldig, veldig mye på.

De skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, sa: «Han har Beelsebul i seg! Det er ved hjelp av herskeren over de onde åndene at han driver de onde åndene ut.» Da kalte han dem til seg og talte til dem i lignelser: «Hvordan kan Satan drive ut Satan? Om et rike kommer i strid med seg selv, kan det riket ikke bli stående, og om et hus kommer i strid med seg selv, kan det huset ikke bli stående. Om nå Satan har reist seg mot seg selv og er kommet i strid med seg selv, kan han ikke bli stående. Da er det ute med ham. Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve det han eier, uten at han først har bundet den sterke. Da kan han plyndre huset hans. Sannelig, jeg sier dere: Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de enn spotter. Men den som spotter Den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.» Dette sa han fordi de hadde sagt: «Han har en uren ånd i seg.» (Markus 3:22-30 BM11)

Man kan jo bli nervøs av mindre! Hva er det å spotte Den Hellige Ånd?
Jeg må først som sist innrømme at jeg ikke er den aller mest karismatiske av meg. Det skyldes nok oppvekst, menighetsfellesskap, og at jeg er som jeg er. Jeg har vært på noen møter der det sies at Den Hellige Ånd var sterkt til stede, men hvor jeg føler jeg gjennomskuer mye som menneskeskapt og av og til direkte ubibelsk. Det kan hende Den Hellige Ånd var aktiv, men jeg merka isåfall ikke noe til det.
Jeg har opplevd både falsk og ekte tungetale, jeg har sett mennesker knekke sammen i tårer og overgitt seg helt til Jesus, og jeg har opplevd helbredelse av en så absolutt overnaturlig art som en direkte konsekvens av bønn.

Jeg tror altså at Den Hellige Ånd er virksom, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har opplevd og sett Ånden i aksjon.

Men dersom jeg ser Den Hellige Ånd virksom i et annet menneske, og jeg mener det ikke kan være Den Hellige Ånd, og avviser det som en ond ånd, eller som menneskeskapt, har jeg da syndet på en slik måte som Jesus forteller om her?

Jeg tror det er tre spørsmål man må stille seg selv da.

1 – Finnes det virkelig en utilgivelig synd?
2 – Hvis det fins, hva er det?
3 – Hvordan burde vi leve i lys av det?

Først og fremst må det sier at tilgivelsen det er snakk om i bibelverset, er Guds tilgivelse. De gode nyhetene er at Gud allerede har tilgitt, og at Gud ikke holder noen synder mot deg. De dårlige nyhetene er at Gud aldri tilgir deg.

Jesus sier at en som spotter Den Hellige Ånd aldri skal tilgis. Når et menneske sier «Jeg skal aldri tilgi deg», så er det sjeldent så veldig alvorlig. Vi kan leve videre, og uansett er det veldig få som greier å få «aldri» til å faktisk blir til «aldri». Men dersom Gud sier «Jeg vil skal aldri tilgi deg», så mener han det faktisk. Om ti tusen år vil du fortsatt ikke være tilgitt, og hans ord står fast for evig tid.

Dersom du spotter Den Hellige Ånd, vil du altså være skyldig i all evighet. På samme måte som Guds nåde varer herfra og til evig tid, så varer slik Guds vrede til evig til. Gud er aldri nøytral til synd. Enten tilgir Han den, eller så straffer Han den. Å ikke bli tilgitt av Gud er å lide under konsekvensene av sin synd til evig til. Å avvise læren om helvete, er å avvise Jesu lære. Markus 3,29 er et av de aller klareste skriftstedene om å være «beyond forgiveness» til evig til. Og det er sagt av Jesus som elsket oss slik at han gav sitt liv for oss!

Så for å svare på det første spørsmålet, så er svaret ja. Det finnes utilgivelig synd.

Hva er så denne utilgivelige synden?

Vers 29 sier at den som spotter Den Hellige Ånd skal aldri få tilgivelse. Den utilgivelige synd er blasfemi mot Den Hellige Ånd. Men hva er det? Vers 30 peker på at vi skal forstå dette verset i lys av vers 20-27. Vers 30 sier

Dette sa han fordi de hadde sagt: «Han har en uren ånd i seg.»

I vers 22 sier de skriftlærde at Jesus er besatt av Beelsebul. Merk deg at Jesus ikke sier at disse skriftlærde har begått en utilgivelig synd! Han hører at de sier at han fikk sin kraft fra Satan, og ikke Den Hellige Ånd, og han sier «Den som spotter Den Hellige Ånd, får aldri tilgivelse». Det er altså en advarsel, heller enn en direkte fordømmelse. Vi vet rett og slett ikke om de gikk over grensa eller ikke. Kanskje begikk de den utilgivelige synden, kanskje ikke.
Det vi vet er at de så et verk av Den Hellige Ånd, og kalte det for Satans verk. De er hvertfall på kanten på vei mot evig, utilgivelig skyld.

Gjelder dette uansett hvilken måte man spotter på?

Vel, jeg er slett ikke sikker. Fordi Jesus sier i vers 28: «Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de enn spotter». Altså, alt skal bli gitt tilgivelse for. Ingen unntak er nevnt. Nøkkelen til å forstå den utilgivelse synden må ligge i forholdet mellom vers 28 og 29.
Vi er tilgitt alt, men synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig. Det er to absolutter.
Markus gjør det klart at synder er tilgitt dersom en vender om og tror på evangeliet.

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. (Markus 1:4 BM11)

 

Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1:14, 15 BM11)

For å få tilgivelse for syndene må man vende om, det vil si å slå fra seg synd, og stole på at Gud vet best, og la Hans nåde få virke i ditt liv. Så når Jesus sier i Markus 3,28 at alle synder skal bli tilgitt, så må det gjelde alle som vender om og tror.

Utilgivelig

Hvorfor er ikke vers 29 skrevet som et unntak fra regelen gitt i vers 28? Jeg tror grunnen er at blasfemi mot Den Hellige Ånd setter deg utenfor omvendelse, og dermed utenfor tilgivelse. Vers 29 er altså ikke et unntak fra vers 28. Han sier at alle synder og all blasfemi skal tilgis, og at blasfemi mot Den Hellige Ånd setter deg utenfor omvendelse. Du vil altså ikke være i stand til å vende deg fra synden. Jeg siterer ofte Johannes når det er snakk om Ånden.

Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Johannes 16:7, 8 BM11)

Når du synder mot Den Hellige Ånd, kan ikke Ånden være bosatt i deg, og du vil ikke overbevises om din synd, slik at du ikke kan vende deg fra den. Hvis en synd gjør det umulig for deg å omvende deg, så er det en utilgivelig synd, fordi tilgivelse bare er lovet for syndene du omvender deg fra.

Hva er så spesielt med blasfemi mot Den Hellige Ånd?

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med den spesielle rollen Ånden har når det gjelder vår frelse. Hvis vi synder mot Gud etter å ha sett Hans herlighet, er det ille. Hvis vi synder mot Jesus etter å ha sett Hans herlighet, er det også ille. Men det er fortsatt håp! Gud sendte Jesus for å være en løsepenge for oss. Dette er en ekstern handling, utført av Gud, for å legge til rette for at vi skal kunne tro. Den Hellige Ånds oppgave er å ta bolig i oss, få oss til å se Guds frelsesverk for oss, og skape tro i oss.
Hvis vi spotter Gud eller Jesus, er det fortsatt håp, fordi Ånden kan ennå jobbe i oss, ydmyke oss og bringe oss til omvendelse. Men hvis vi sier til Ånden, som er den som peker på Jesus og overbeviser oss om vår synd, slik at vi kan omvende oss og bli frelst, at det er et Satans verk, da har vi satt oss utfor troen, omvendelsen og frelsen. Da har vi har fraskrevet oss det eneste som noen sinne kunne føre oss til frelse.

Den utilgivelige synden er altså en nedvurdering av Den Hellige Ånd som er av en slik grad at Ånden trekker seg bort fra deg for alltid, og du vil ikke få mulighet til å overbevises om din synd, så du aldri vender om, aldri blir tilgitt, og dermed aldri blir frelst.

3. Hvordan skal vi leve for å unngå å havne der?

Jeg skrev en gang om viktigheten av å forlate sin synd, og ikke se seg tilbake. Faktumet at det finnes en mulighet for å havne utfor frelsen, bør drive oss til å vende oss bort fra vår synd, og snu oss mot Jesus. Mange kristne ser ikke for seg at de ikke kan bli frelst, selv om de vet at de synder. De er ikke med på det Jesus sa i Markus 9,43 da han sa

Om hånden din lokker deg til fall, så hugg den av! Det er bedre for deg å gå lemlestet inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slukner, (Markus 9:43 BM11)

Hvis du graver deg ned i synd, og ikke vender om, så vil det skje at du ikke lenger ser at det er synd du holder på med. Det er en risiko for at du fryser ut Den Hellige Ånd fra livet ditt ved å ikke ta på alvor når Han peker på synden din og ber deg vende om. Da får du ikke muligheten til å bli overbevist om din synd, så du ikke vender om, og ikke blir frelst, uansett om du kaller deg kristen, går på møter, eller hva du nå måtte gjøre.

Det er som en musvåk som oppdager et kadaver på et stykke is som flyter på elva. Han lander og begynner å spise. Han vet at det er farlig fordi fossen nærmer seg. Men han ser på vingene sine og sier til seg selv: «Jeg kan fly i sikkerhet på et øyeblikk.» Og han fortsetter å spise. Like før isen går over kanten av fossen sprer han vingene sine for å fly, men klørne er frosset fast i isen. Den Hellige Ånd kan forlate den arrogante synderen.

Vend om og bli tilgitt!

Nådens tid er nå! Alle dine synder er allerede betalt for på korset, og du trenger å få gitt dem til Jesus så de kan korsfestes med Ham. Ved Guds nåde, vend deg bort fra din synd. Gjør det nå, i dag, fordi i morgen kan det hende du ikke er i stand til det.