Jeg har noen spørsmål som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste overskriften.
Hvorfor diskuterer vi problemet med ondskap, egentlig, hvis det ikke finnes noen Gud? Hva definerer hva ondskap er? For å ha ”ondt”, må man ikke da ha et objektivt ”godt”, som ondskap måles mot? Og hvis det finnes et objektivt ”godt”, må det ikke da finnes en Gud som har skapt det som er godt?
Hvem definerer hva objektiv moralsk ondskap er?
Hvordan forstår vi problemet med ”godt”?
Hvis det finnes ondskap, så må det finnes godhet, men hvorfor finnes det godhet, og ikke bare ondskap hele tiden?
Folk tror at det ondes problem er noe som bekjemper tro på Gud, men bare det at vi kan stille spørsmålet i utgangspunktet er å ta utgangspunkt i at det finnes en universell normativ kilde til en god verden, og at ondskap er en feil ved verden.
Hvordan svarer kristendommen på dette spørsmålet?
Når man går gjennom religionene og filosofiene i denne verden, er en av tingene som går igjen at ondskap blir forklart som at ”det er bare sånn det er”. I kristendommen er det ganske annerledes. Verdens opphav er treenigheten som i evighet elsker hverandre, og ut fra deres felles kjærlighet til hverandre og deres glede over hverandres eksistens lagde de sammen en verden som reflekterer den gleden og kjærligheten. Mennesker med fri vilje, skapt i Guds bilde, valgte å ikke lenger være bærere av det bildet. De ville være Gud selv. I stedet for å være månen som reflekterer solas lys, ville de være sola selv.
Som et resultat av den ulydigheten, og bruddet på pakten med Gud, er hele menneskeheten kastet ut i synd og fordervelse.
Det finnes ingen god filosofisk forklaring på det ondes problem, fordi det er utenfor vår fatteevne. Likevel fins det en historisk løsning på det ondes problem, og det er Jesu død, begravelse og oppstandelse!
Jobs bok i Bibelen har ofte vært utgangspunktet for å snakke om lidelsens problem, som er nært knyttet til det ondes problem. Der er spørsmålet ”Hvordan kan en god Gud tillate lidelse?” Der hører du mange svar frem og tilbake, på samme måte som mange teologer og filosofer snakker. Men etter å ha hørt på alle forslagene på svar, så sier Job
Jeg vet at min gjenløser lever. som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel! (Jobs bok 19, 25-27 BM11)
Det er vårt håp. Jeg vet ikke hvorfor Gud tillater ondskap, men Bibelen sier en del om hva Han har gjort med det. Han har tatt på seg skylden vi ikke kan betale og har med det omgjort den dommen og forbannelsen som vi mennesker har lagt på verden. Han gjorde opp dommen og betalte prisen. Og han stod opp igjen, frigjort fra syndens og dødens bånd, så han kunne være den første frukten! Den første i en ny skapelse!
Så vi kan være sikker på at Han som stod opp fra de døde tredje dag etter skriftene er pålitelig når han sier at
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» (Johannes Åpenbaring 21, 24-25a BM11)
Frem til da kan jeg ikke si at jeg forstår Guds tanker.
Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. (Salme 139, 17-18 BM11)
Jeg har ikke de filosofiske svarene, men det vil bli gjort klart! Hvordan kan jeg vite det? Jo, fordi det allerede har blitt det i Jesu død og oppstandelse.