Kategorier
Ukategorisert

Luthersk omvendelse

«Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!»

Markus 1,15 (NBM11)

Når du hører ordet «omvendelse», så tenker du kanskje på noen som må slutte med et eller annet. En som må slutte å være utro, slutte å drikke seg full, slutte å lyve, slutte å banne. Du har jo allerede renset livet ditt, så du trenger ikke omvende seg. Eller hva?

Først og fremst, så trenger vi å høre at alle mennesker trenger å vende om.

For det andre, så er ikke omvendelse noe vi gjør eller presterer. Gud virker omvendelse i deg. 

For det tredje, så består ikke omvendelse av gjerninger alene. 

I Den augsburgske bekjennelsen, så skriver Melanchton at «boten er egentlig sammensatt av disse to delene: den ene er angeren eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent, den andre er troen, som avles av evangeliet eller avløsningen, og som stoler på at syndene forlates for Kristi skyld» (Den augsburgske bekjennelse, artikkel XII).

I Melanchtons apologi legges det til at dersom noen vil legge til et tredje element, gode gjerninger, så vil de ikke protestere på det (Apologien XII v28). Men både i den augsburgske bekjennelsen og i apologien så er gjerningene en frukt av omvendelsen. De følger anger og tro, som er de to egentlige delene av omvendelsen. 

Anger

Anger er «den sanne skrekk som samvittigheten føler når den merker Guds vrede over synden og sørger over at den har syndet. En slik anger blir til når syndene blir anklaget av Guds ord.» (Apologi for den augsburgske bekjennelse, XII, art 29. Anger er en frykt og forferdelse i samvittigheten som føler Guds hat og vrede mot synd. For å gi et eksempel fra Bibelen, så siterer Melanchton Salme 38,4 og 8: «Skylden vokser meg over hodet lik en bør som er altfor tung. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage

Anger er passiv. Det er noe som skjer i mennesker ved Guds Lov. Melanchton bruker Paulus´ språk i å «kle av dere kroppen», og at Gud «dreper» som eksempler på anger. På samme måte snakker Luther i De Smalkaldiske artikler om anger som noe som kommer av Loven. Sann anger er en passiv anger som skapes av Guds Lov, ikke noe vi fremprovoserer eller produserer selv.

Tro

Tro på Jesus, eller tro I Jesus; troen på at for Jesu skyld er syndene tilgitt – er noe som oppmuntrer, holder oppe, og gir liv til den angrende. Denne troen får tilgivelse, for den griper tilgivelsen for syndene som tilgis for Jesu skyld. Melanchton inkluderer troen som en del av omvendelsen. Luther plasserte også tro rett etter anger. De som gjennom omvendelse vet at de er fortapte og er klare til å ta imot Herren og Hans nåde gjennom tro.

Det er altså slik at anger og gjerninger ikke er frelsende. Bare troen gjør frelst. Anger og gjerninger har altså ikke noe med rettferdiggjørelsen å gjøre. Tro kan ikke eksistere i en ond intensjon om å synde (det er, et hjerte uten anger), og gode gjerninger følger frelsende tro. Anger og gjerninger gjør ikke fortjent til rettferdiggjørelse. 

Gjerninger

Hva så med gjerninger? Det er to sider av gjerninger og omvendelse. Gode gjerninger følger omvendelse. Gjerninger er frukt, befalt av Gud, som omvendelsen skal produsere. Melanchton stiller seg ikke kritisk til å føye gjerninger inn som en del av omvendelsen ved siden av anger og tro. Luther inkluderer gjerninger i de De Smalkaldiske artikler når han sier «Ingen av dere er noe, enten dre er åpenbare syndere eller hellige. Dere må alle bli annerledes og handle annerledes enn dere nå er og handler. Og det er det samme hvem dere er, hvor store, vise, mektige og hellige der mener å være. Her er ingen from.» (Schmalkaldiske artikler, III, III, 3)

Her er gjerninger inkludert sammen med anger i forkynnelsen av omvendelse. Og ingen slipper unna dette kallet til omvendelse.

Visshet og omvendelse

Omvendelse blir feil når man glemmer Kristus og troen, sier Luther. Dette skjer når omvendelse bare blir sett på som vår gjerning, og når det blir brukt i debatten om hva som er rett og hva som er galt. Luther skriver at sann omvendelse blander alt sammen og sier «Alt som er i oss er bare synd.» Sann omvendelse lærer oss å skjelne synd ved å si «Vi er fullstendig fortapt; det finnes ikke godt i oss fra hode til tå; og vi må bli absolutt nye og annerledes mennesker,» Den typen omvendelse fortsetter gjennom hele livet hos en kristen. En slik omvendelse forbereder hjertet for Kristus og hans gaver som mottas i tro.

Det er stor trøst i denne forståelsen av omvendelse. Å inkludere tro i omvendelsen løfter blikket ditt vekk fra deg selv og det halvhjertede forsøket på å vurdere om din omvendelse var genuin nok til å oppnå tilgivelse. I stedet, ved å inkludere tro, så pekes øynene dine på Jesus, slik at du kan finne trøst i tilgivelsen som tilbys deg i Jesus gjennom tro. Denne læren alene kan sette deg fri fra tvil, og gi deg sikkerhet i Jesus alene.

Kategorier
Andakt

Rettferdiggjørelse

Da Jesus kom for å bli døpt av Johannes, så forsøkte Johannes å forhindre dette i å skje. Og det med rette! Johannes var ikke verdig å løse sandalremmen til Jesus, og her skulle han døpes til omvendelse for synder som han ikke hadde begått!
Matteus 3,13-17 NBM11

Jesus kom ikke for å bli renset for synder, men for å oppfylle all rettferdighet. Rettferdighet har med rettferdiggjørelse å gjøre. Det er som med livene våre. Å rettferdiggjøre noe er å si at det er ok eller akseptable. Vi rettferdiggjør adferden vår når vi gjør noe galt, sier noe galt, eller tenker på noe galt. Dette gjør vi hele tiden. «Jeg har mine grunner» kan vi si til oss selv. Gud bruker den samme måten å snakke på når han snakker om hvordan Han rettferdiggjør oss! Vi rettferdiggjøres av Gud på grunn av Jesus. Ikke på grunn av noe vi gjør. Ikke fordi vi er de vi er, eller hvor mye penger vi har, hvilken sosial status vi har, hvor mye utdannelse vi har, men på grunn av Jesu perfekte liv, død og oppstandelse. Derfor erklærer vår himmelske Far oss for rettferdige og tilgitte. Han rettferdiggjør oss.

Jesus måtte døpes for å oppfylle all rettferdighet. Ikke Jesu rettferdighet, men rettferdiggjørelsen av alle mennesker!

Så hvordan fungerer dette? Jesus kommer til Johannes, og går ut i vannet som vår stedfortreder, som en av oss, selv om han selv var uten synd. Jesus trengte ikke å vaskes ren i dette vannet, men han renset vannet for oss! Når folket kom for å vaske vekk syndene sine i vannet, så la de igjen syndene i vannet og steg rene opp. Når plettfrie Jesus kom og steg ned i vannet, så dro han til seg all synd, og tok de på seg selv. Da renset Jesus vannet som vi døpes i. Dette er en Guds plan til frelse for oss!

Guds løfte om frelse for hele menneskeheten ble åpenbart i personen Jesus Kristus, og vi ser dette tydelig når Jesus gikk ned i vannet for oss. Da åpnet Gud himmelen og sendte Den Hellige Ånd ned i form av en due, slik at alle kunne høre og se at denne mannen, Jesus fra Nasareth, var Guds hellige, rettferdiggjørende løfte som ble oppfylt.

Så kommer et nøkkelord i teksten. «La det skje». Johannes hører dette, og adlyder. Han forsøker ikke å rettferdiggjøre seg selv. «Da lot Johannes det skje» står det, og det er en formulering jeg ikke er så begeistret for. Dette kan hinte i retning synergisme, som om Johannes og Jesus sammen var ansvarlige for frelsen, og at uten Johannes så hadde ikke dette vært gjennomførbart. Spørsmålet er om du er ansvarlig for din rettferdiggjørelse, din tilgivelse og din frelse? Nei! Det er kun Jesus, og Han alene som står for disse tingene, og det samme gjelder for Johannes. 

Det greske ordet some r brukt i teksten er «apes» som betyr å gi slipp på, eller «la gå». Det er det samme ordet som brukes om tilgivelse i f.eks. Fader Vår. 

Så Johannes gav opp å gjøre ting på sin måte, og adlydte Gud. Gud jobbet.

Også i dag kan vi se at mennesker har tanker om hvordan ting skal være og fungere, og forsøker å hindre Gud i å gjøre sin gjerning. I kirken ser vi det i nattverden og i dåpen. 

I livene våre ser vi det over alt! Det kan oppleves ubehagelig å legge ned sitt eget og ha tillit til Gud. Vi forsøker å styre etter vårt eget kompass, for å si det slik. Vi dysser ned lov og evangelium for å unngå å støte folk, eller for å opprettholde et inntrykk av enighet og vennskap.

Men det gjør ikke fri. Ekte frihet er å se loven; At vi ikke strekker til, og at vi svikter Gud, oss selv, våre medmennesker og hele skaperverket på alle områder. Deretter at vi ser evangeliet; At Jesus tok på seg all synd og rettferdiggjør oss! 

På grunn av Jesus så er vi rettferdiggjorte og erklært uskyldige og hellige!

Amen!

Kategorier
Andre saker og ting

Den Hellige Ånd i tro

Apostlenes Gjerninger er boken om den første kristne kirken, og hvordan Den Hellige Ånd jobbet gjennom apostlene og spesielt gjennom Paulus.

I Apostlenes Gjerninger kapittel 8 står det om diakonen Filip som møter samaritanerne og forkynner for dem.

Men da de fikk tiltro til Filip, som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner. 13 Simon selv kom også til tro, og da han var blitt døpt, holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.
Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.

Apostlenes Gjerninger 8,12-17 NBM11

Det er flere ting i denne teksten som kan være utfordrende for troen vår, hvis vi ikke leser den varsomt og nøye. Det kan virke som at samaritanene ikke mottok Den Hellige Ånd i dåpen, ettersom apostlene kom og la hendene på dem for at Ånden skulle komme over dem. Det er flere mulige tolkninger av dette, men vi kan holde fast på en sikker sak: Den Hellige Ånd blir gitt i dåpen. Hvis vi ikke holder fast på dette, så kan vi ledes til å tenke at heller ikke vi fikk Ånden da vi ble døpt. 

Men dersom vi gransker teksten nøye, så står det ikke at de ikke hadde Ånden, men at Ånden ikke hadde «kommet over dem» enda. Dette er en litt uvanlig uttalelse. At Ånden «kommer over dem» må bety noe annet enn at den ikke var kommet til dem.

Hvordan vet vi dette? I vers 12 og 13 står det at de trodde, og vi vet at ingen kommer til tro uten ved Den Hellige Ånd. 

Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til.

Romerne 8,9 NBM11

Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.

1. Korinterbrev 12,3 NBM11

Det går ikke an å tro på Jesus Kristus med mindre Den Hellige Ånd har gitt dem tro.

Dessuten viser den hellige treenigheten hva som skjer i dåpen, da Johannes døpte Jesus. En Hellige Ånd kom ned over Guds Sønn. Slik vet vi at Den Hellige Ånd og dåp er knyttet sammen. Dette er en stor trøst for oss, og er ikke noe som skal tas vekk fra oss.

Gjennom hele Bibelen, både i det gamle og det nye testamentet, så ser vi at tro og Ånden er knyttet sammen. Da Peter bekjente Jesus som Guds Sønn, så ble dette åpenbart for ham ved Den Hellige Ånd.

Men dåpen beskrives også av Jesus i Johannes kapittel 3 som å bli født på ny av vann og Ånden. Så selv om du allerede trodde, så ble du gitt Den Hellige Ånd i dåpen. 

Etter Jesu oppstandelse, så pustet han på disiplene og sa «Ta imot Den Hellige Ånd.» Hva er det som skjer? Hadde de Ånden fra før eller ikke?

Jesus sa også «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere» i Apostlenes Gjerninger kapittel 1. Han snakket her om pinsedagen. Så hva blir det til? Fikk de Den Hellige Ånd da de først ble gitt tro? Eller ved dåpen? Eller på påskedagen? Eller pinsen? Hva blir det til?

Svaret er at alle er riktige. Den Hellige Ånd kommer ikke til oss bare en gang. Han kommer, og så kommer Han tilbake igjen. Noen ganger kommer han med forskjellige hensikter. I påsken gav Jesus Ånden med autoritet til å tilgi og binde synder. I pinsen gav Den Hellige Ånd kraft, tunger av ild, og evnen til å snakke på andre språk, og forkynne med frimodighet. 

Vi fortsetter å motta Den Hellige Ånd hver gang vi hører evangeliet forkynt. Han blir hos oss, og forlater oss ikke. Og likevel fortsetter Han med å komme til oss. 

Så tilbake til samaritanerne. Siden de hadde tro, så hadde de Den Hellige Ånd. Men Ånden hadde ikke «falt over dem». Det betyr at Han ikke hadde kommet med kraft og synlige tegn. Vi vet dette fordi det står i Apostlenes Gjerninger 8,18, at det nå var synlig at Den Hellige Ånd var gitt. Vi er derimot ikke blitt forklart hvordan dette var synlig, og hva som ble sett. Kanskje fikk de flammer på hodene sine, eller kanskje de fikk tungetale. Dette vet vi ingen ting om. Det vi vet er at Ånden falt over dem med en eller annen form for kraft. 

Hvorfor skjedde dette? Jeg tenker at det var for å vise disiplene at også samaritanerne kunne være troende. Dette virker ganske åpenbart for oss, men for disiplene var dette store nyheter. Vi ser holdningen ovenfor samaritanene i Lukas 9,54, da Jakob og Johannes spurte om «vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?»

Dette hadde vært et tydelig tegn om dom fra Gud, dersom Kristus hadde godtatt det. Det er så frafalne disiplene mente at samaritanene var. 

Det er den samme Johannes vi leser om her i Apostlenes Gjerninger 8, som legger hendene på samaritanene, og ser Guds Ånd manifestere seg i dem. Kanskje noen av de samme folkene hadde blitt fortært av ild dersom Johannes hadde fått innvilget sitt tidligere ønske. Men nå fikk han oppleve at alle mennesker kan få Den Hellige Ånd, og få tro på Jesus. Til og med de vi tenker på som urene og utenfor Guds nåde, kan motta tilgivelse og liv. 

Og takk Gud, fordi hvis noen mennesker hadde vært for urene til å bli frelst, så hadde vi garantert vært fortapt. Vi var urene og avskyelige for Gud, og vi er det fortsatt i vår syndige legeme. Men for vår skyld utøste Han sitt dyrebare blod, slik han utøste det for samaritanene. For oss sendte Han sin Ånd, for å lede oss inn i sitt evige rike. Gjennom troen som Han har plantet i hjertene våre, kan til og med vi bli frelst!

Nå litt om Apostlenes Gjerninger kapittel 10. Mye av det samme skjer. Kornelius, en hedning og Centurion ved den romerske hæren, fikk beskjed fra Gud om å lete opp Peter. Peter kom hjem til ham og forkynte evangeliet til hele hans hus. Så benyttes den samme formuleringen som i kapittel 8: 

Mens Peter fremdeles talte, kom Den hellige ånd over alle som hørte Ordet.

Apostelenes Gjerninger 8,44 NBM11

Så begynte de å tale i tunger, som betyr å snakke på språk de ikke kan fra før. 

Igjen så viser Gud Peter og de andre apostlene at også hedningene kan ha tro og motta Guds Ånd. Det er ikke bare for jøder.

Hvis du er som meg, så talte du ikke i tunger da du fikk troens gave. Bør vi forvente at alle taler i tunger når de kommer til tro? Nei, fordi et slikt løfte står ikke i Bibelen. 

Gud bruker i denne teksten et mirakuløst tegn for å vise Peter og de andre apostlene sannheten om at Jesus kom for å frelse hele verden, og ikke bare jødene. Her er beviset for Åndens nærvær, som ellers ville vært usynlig. Gud brukte tydelige tegn for å tydelig vise at også hedninger er omfattet av løftet om frelse ved tro. De trengte ikke å konvertere til jødedom først, og de trengte ikke å overholde Moseloven. Gud ønsket å øse ut sin Ånd gjennom evangeliet!

Det skjedde på denne måten og i denne rekkefølgen for å vise at hovedpoenget ikke er Ånden, men evangeliet om Jesus som ble korsfestet for oss. Poenget er at Han er dommer over levende og døde, fordi Han er den eneste Veien til det evige livet. Bare blodet på Golgata kan frelse oss, og bare ved å bli vasket rene av blod, gjennom vann og Ånd kan vi motta Guds nåde som frelser oss fra fortapelsen. 

Skal vi jage etter Den Hellige Ånds gaver? Det kan vi, men Ånden gir gaver til dem han vil gi gaver. Ikke bekymre deg for dem. Ånden er ingen svekling som trenger vår tillatelse eller bebudelse for å gi oss av seg selv. 

La oss i stedet jage etter Kristus, på alle steder hvor Han har lovet oss at Han kan bli funnet. La oss vende om til dåpens vann ved å bekjenne syndene våre og motta syndenes forlatelse. La oss spise og drikke Hans legeme og blod i den hellige nattverd, og la oss høre Hans forkynnelse og Ord som proklamerer Hans uutgrunnelige nåde. 

Ironisk nok vil vi ved å jage etter Kristus, finne Den Hellige Ånd. Han er på de samme stedene. Over alt hvor tilgivelse blir øst ut, der er Ånden også øst ut. 

Så ikke sørg over tilsynelatende små gaver, men gå for det aller beste. Tørst etter evangeliet, så vil du få alt det andre i tillegg. 

Kategorier
Preken

Hvordan er det å være kristen?

Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud. 

Paulus’ brev til filipperne kapittel 1, vers 9 til 11 (NBM11)

Dette er en preken for 15. søndag i treenighetstiden.

Hvordan er det å være kristen? 

Jeg har hørt noen si at man må sitte i ro, tie stille, og ikke ha det gøy. Det er vanskelig, tungt og begrensende å være kristen. Man må gi slipp på så mye, og det er så mange regler! Det er i alle fall det en del folk sier at de har hørt fra noen som vet noe om den saken.

Jeg har aldri forstått hvor dette kommer fra. Jeg har ikke opplevd kristendom på den måten. Jeg ser på det som at Jesus tok fangenskap og straff, så jeg kan være fri. Jesus gjorde jobben, og jeg får desserten. 

C.S Lewis skrev litt om dette i boken «Den siste striden» i Narnia-serien. Her skrev han at hovedpersonene var blitt fanget, og ble kastet inn i et bittelite, stinkende, mørkt skur. Når de var kommet inn i skuret, så fant de seg selv ute på en vidåpen eng, helt fri. Denne engen var på en måte et bilde på himmelen. 

Kristen tro er ikke at vi er fanget, men at vi er fri! Og det er ikke vi som må gjøre noe, men Gud som gjør. La meg utdype dette litt:

Det er Gud som gir oss tro, og Gud som holder oss fast i troen. Det er Gud som holder oss oppe og gir oss liv, og Gud som fyller oss med kjærlighet, kunnskap, visdom og dømmekraft. Det er Gud som frelser oss, og Gud som tar oss inntil seg. Det er Guds verk, alt sammen!

I dagens tekst stod det at «Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.». Det er altså Jesus som gjør gjerningen! Gud kommer til å gjøre denne gode gjerningen, som kalles «tro» i oss, til vi vokser til full modenhet i troen, og på den siste dagen reise oss opp til et evig liv.

Innebærer denne friheten at vi kan ignorere Guds bud, leve i frihet fra Gud, og gjøre som vi selv vil? Nei, for det ville vise at Gud ikke jobber i oss. Guds verk i oss bærer frukt, og denne vises i våre handlinger. Men det er Guds verk, og ikke vårt. Vi er mottakere, ikke opphavsmenn.

Det er Gud som møter oss i ord og sakrament, og som velsigner oss og gir oss alle gode ting. Gud utruster oss til å tjene og Han gir oss å forvalte det Han gir oss. 

Det er Gud som frir oss fra å være slaver under synd, til å være Guds barn. Vi vet at det er Gud som jobber og at det er Hans verk, fordi Han gjør dette på måter vi ikke forventer. Paulus skriver 

«Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft». Hvem skulle trodd at kjærlighet skal være rik på innsikt, altså kunnskap, og dømmekraft? Men Gud gjør det på denne måten.

Din kjærlighet til Gud fører til større kunnskap om Ham. Vi kan forstå at vi ved kjærlighet ønsker å vite mer om, og ha dypere kjennskap til, men så er det bare det at Bibelen sier at ingen kan kjenne Gud, eller forstå Gud, uten at tro at skapt i vedkommende først. Den Hellige Ånd gjør oss i stand til å forstå og tro.

«Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis.» 1. Kor 2,14 NBM11

Så Guds kjærlighet forandrer oss som ikke kan forstå, til å fryde oss i Den Hellige Ånd!

Og ved denne innsikten og dømmekraften, så virker Gud helliggjørelse i oss. 

Det er to helliggjørelser for oss kristne. Den første er Jesu hellighet som blir tilregnet oss. Den helligheten er fullstendig og gitt oss utenfra, og våre gjerninger kan ikke hverken trekke fra eller legge noe til denne. Så er det den typen hellighet som Jesus virker i oss i våre gjerninger. Dette er det vi oftest tenker på som helliggjørelse. Den viser seg i våre daglige gjerninger, og selv om vi aldri blir perfekte i dette livet, så viser dette seg etter som vi blir bedre kjent med Jesus og lar Han fornye våre liv. I begge tilfellene er det Jesu gjerning for oss og i oss. Dette er en «rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud.»

All vår rettferdighet er altså en frukt av Jesu rettferdighet. 

Alt vi som kristne er, er Guds verk og gave. I oss selv har vi ikke noe hellighet, eller noe ønske om dette, før Jesus kommer til oss! Vi er hjelpeløse, og det står faktisk at vi var døde i våre synder. Og midt i denne hjelpeløsheten vår sendte Gud sin Sønn for å gjøre det vi ikke makter og ikke kan. Gud sendte Jesus til å holde loven og leve under lovens løfte og trussel. Vi kjenner trusselen, fordi vi har fortjent den. «Syndens lønn er døden» står det i Romerbrevet 6,23. Vi glemmer at loven sier at dersom vi holder den i dens helhet, så skal vi leve evig. Vi glemmer det vekk, for hva er vel et løfte om noe vi ikke har mulighet til å få?

Så Jesus kom for å oppfylle løftet, og ta i fra oss forbannelsen og gi oss dette løftet i stedet!

Han levde det livet som fører til livet, og døden den døden våre liv har fortjent. Så stod han opp på den tredje dagen og viser oss at Faderens ord om at betalingen var fullført er troverdig. Våre synder er betalt og visket ut!

Rettferdigheten som vi ikke har i oss selv er gitt oss! Vi har ufortjent og av ren nåde mottatt evig liv i gave! 

Det mottas ved å ha kjennskap om det Han har gjort, og hvorfor, og ved å stole på Hans løfter om at Han er den Han sier at Han er, og at Han gjør det Han har lovet å gjøre for Jesu skyld. Og alt dette gis oss, slik at det ikke skal være overlatt til vår sviktende dømmekraft om Jesu forsonende verk er tilstrekkelig eller ikke.

Hvis dette beskriver deg, så kan vi ikke gjøre noe annet enn å gi takk og lov til Gud! Hvis Gud arbeider i deg, så vet du også hva Han har reddet deg fra, og du ønsker ikke å ha noen del i det! Synd blir den virkelig grusomme tingen det faktisk er! Vi kjemper for å bli hellige, og lengter etter å bli hellige, og kjemper for å drepe kjøttets onde gjerninger, akkurat slik Bibelen sier at vi vil. 

Og alt dette er Guds gave til oss.

Og det kan hende dette er noe av grunnen til at folk flykter fra kirken. Det handler ikke om regler, for ingen av oss greier å holde dem, og vi er avhengige av tilgivelse. Dessuten er loven innlysende klar, og vi er enige om at den er god og rett. Det er ikke det at å være kristen ødelegger alt som er moro. Vi har det gøy! 

Det er heller det at evangeliet gjør at Gud er i sentrum, og tvinger oss til å bekjenne at ingen ting av det som kommer fra oss er av noen verdi for Gud. Våre liv, vår rettferdighet og vårt håp er Guds verk og Guds gave. Jeg tror at det er den sannheten de ikke-troende ikke kan tåle. Jeg tror det er det de rømmer fra. Og jeg vet at det er denne sannheten som er den største trøst og hvilested! Min frelse avhenger ikke av meg – ikke av min vilje, ikke av mine gjerninger, og ikke en gang på hvor mye jeg tror! Den avhenger av Jesus Kristus, vår Herre og frelser. Amen.

Kategorier
Andakt

Frelse

Vi er avhengige av ideen om vår godhet. Gå og spør noen på gata om de tror de kommer til himmelen, og nesten alle vil svare «Ja». Og hvis du spør dem hvorfor, så vil de svare «Fordi jeg er et godt menneske.» Vi er avhengige av ideen om vår godhet. Vi er avhengige av vår innsats for å oppnå en rettferdighet som vil gjøre oss akseptable for Gud. De gamle teologene hadde et navn på dette. De kalte det «Opilio legis». Det er loven som sier at hvis Gud er sint på meg på grunn av min synd, så vil Han være glad i meg på grunn av mine gode gjerninger. Men det holder ikke. Det frontkolliderer i veggen som er Guds dom, hvor vi innser at 

«Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste.» (Romerbrevet 3,10 NMB11)

Ingen fortjener å gå gjennom døden til evig liv. Så vi må frelses av en som kommer for å redde oss. I Romerbrevet kapittel 4, vers 5 skriver Paulus

«Men den som ikke har det [gjerninger], men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.» (NMB11)

Tenk deg det! Den som ikke har gjerninger! Fordi du aldri kan jobbe nok, du kan aldri gjøre nok. Du kan aldri oppnå nok til å bli akseptert av Gud. Det er bare en som kan gjøre det, og det er Guds eneste Sønn, Jesus Kristus, den rettferdige. Og Han har gjort det, det er fullbrakt. Og alle som tror på Ham har Hans rettferdighet!

Kategorier
Andakt

Rettferdighet

Hvordan kan evangeliet gi Guds rettferdighet?

Hva tenker du på når du hører ordet «rettferdighet»? Jeg tenker på gode gjerninger. Det er slik vi snakker om personer som gjør mye godt. Vi sier at en person er rettferdig og at en annen ikke er det. En person gjør det som er rett i Guds øyne, og en annen som ikke er rettferdig, gjør ikke det. Vi tenker på rettferdighet som lydighet mot Loven. Dette har lang tradisjon i måten vi leser ordet «rettferdighet» i Bibelen. Men hva skjer når vi kommer til Romerbrevet kapittel 1, vers 16 og 17?

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» (NMB11)

Det ville være veldig farlig å tenke at ikke bare lærer Loven oss Guds rettferdighet, men at evangeliet lærer oss enda mer. Vi tenker kanskje at de ti bud lærer oss en viss del av Guds rettferdighet, men at evangeliet krever mye mer av oss. Det er en veldig farlig tanke. Hvis vi tenker slik, så kan vi ende opp med å bli sint på Gud fordi Han krever et slikt nivå av rettferdighet av oss. 

Men vi øsnker å ha konteksten med i betraktningen. Paulus sier at rettferdigheten av evangeliet kommer ved tro, og ikke ved gjerninger. Og vi vet at når Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre det. Hvis Gud sier «Gjør dette», så holder vi budet ved å gjøre det, men hvis Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre noe, men ved å tro på det. 

Hvis Gud gir oss et løfte om at det kommer til å regne i morgen, så går vi ikke ut og tresker kornet. Han sier ikke hva vi skal gjøre, men hva vi skal tro. Og slik er det med rettferdigheten fra evangeliet! Dette er ikke en påbudt rettferdighet, men en gitt rettferdighet! Og vi gleder og fryder oss i at Gud har gitt oss sin egen rettferdighet i dette løftet!

Kategorier
Andakt

La meg få høre om Jesus

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
   

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

(Joh 4,27-30.39-43 NBM11)

Noen ganger overtenker vi når vi skal gjøre noe. Vi blir så opptatte av detaljer i noe vi skal gjøre at vi ofte feiler i å gjøre selve oppgaven. Som kristne så er det fort gjort å overtenke når vi skal fortelle andre om Jesus. Jeg skulle synge en sang her for en stund siden, og hadde øvd så mye på en liten, teknisk del av sangen at jeg hadde glemt det store bildet. Det endte med at jeg glemte teksten på et vers og stoppet helt opp.

Det er så fort gjort å tenke på hva som skjer hvis vi sier feil ting til noen. Hva skjer dersom du forteller noen om Jesus? Kanskje vi tenker at vi er dårlige kristne om vi har bommet på en sjanse til å fortelle om Jesus?

På den andre siden får vi kanskje åndelig bekreftelse gjennom hvor mange ganger vi har fortalt andre om Jesus. Uansett, når vi skal fortelle om Jesu kjærlighet, så kan vi kristne overtenke. I dagens tekst lar kvinnen krukken stå igjen. Jesus har sagt til kvinnen at den som drikker av vannet han vil gi skal aldri i evighet tørste. I kapittel 7 står det at vannet Jesus gir er Den Hellige Ånd, så etter å ha brukt tid med Jesus får denne samaritanske kvinnen smake på det levende vannet. Fylt av dette vannet så glemmer hun vannet hun skulle samle i krukken, og hun løper til byen og sier «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Det kan vel ikke være Messias?» Denne kvinnen er en av de første som vitner om Jesus, men hvis du hadde spurt henne direkte, så hadde hun neppe identifisert seg som den første misjonæren i byen. Hun tenker ikke på det i det hele tatt. Alt hun vet er at hun har vært med Jesus, og hun må fortelle andre om Han. Når vi bekymrer oss for å vitne, er ikke svaret å prøve hardere. Vi er bekymret for hvordan vi presterer. Vi overtenker. Svaret er ikke å se innover. Det er ingen glede der, fordi det er ingen Jesus der. Hvor er Jesus?
Akkurat som med kvinnen ved brønnen er Jesus der hvor Hans ord blir rett forkynt. Hvis vi ønsker å vokse som vitner for Kristus, er svaret å være sammen med Jesus og drikke det levende vannet han gir i sitt Ord, i nattverden, og i syndenes tilgivelse. Når vi har brukt tid med Jesus, kan vi da stoppe å fortelle om Ham? «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» sa kvinnen til folkene i byen. Kvinnen hadde hatt fem menn, og den hun hadde på det tidspunktet var ikke hennes. Hun hadde åpenbart tilknytningsproblemer. Men nå har hun møtt en mann som blir trofast hos henne, og som er villig til å gi sitt liv for henne, og som faktisk gjør akkurat det på korset. 

Kvinnen forteller folkene hva Jesus har gjort for henne, og hun inviterer andre til å få oppleve det samme. Hva har Jesus gjort for deg i Den Hellige Ånd ved kraften i Hans ord?

Du har vært med Jesus. Du har blitt satt fri fra skam. Synden er ikke deg. Du er ikke definert av det du gjør lenger. Hva var du blind for, og hva ser du nå? Hva var det du ikke kunne høre som nå er klart? Hvilken spedalskhet av synd har du blitt renset for? 

Fra hvilken død av skyld og fortvilelse har du nå blitt reist opp, slik at du nå lever i håp?

Jeg vet at menneskene rundt deg vil være velsignet over å få høre om dette. Når du tenker på de tingene Jesus har gjort, så tror jeg ikke du kan la være å snakke om det. 

Det er Jesus sitt oppdrag å lete etter de fortapte. Jesus har reddet verden fra synd, død og djevel, og i sin nåde inviterer han oss til å delta i Hans arbeide. Det er et privilegie. Vi er fri fra å tenke på hva vi skal gjøre. Tiden brukes bedre på å tenke på hva Han har gjort. 

Kategorier
Bibeltime

Kan vi velge Jesus?

Kan du bestemme deg for å gjøre Jesus til Herre i ditt liv?

Dette er et av de viktigste spørsmålene som surrer rundt i kristen-Norge i dag. La oss ta en kikk på hva Bibelen sier om saken.

På mange møter, gudstjenester, konserter og lignende får vi spørsmål om vi har tatt imot Jesus. Har vi bestemt oss for å følge Jesus og gjøre Han til Herre i våre liv?

Vi ser det i det berømte bildet der det er en avgrunn hvor vi står på den ene siden, Gud på den andre, og korset kommer og tetter igjen avgrunnen, og nå må du selv ta avgjørelsen om å gå over til Guds side. Store deler av norsk kristenhet baserer seg på akkurat den avgjørelsen. En handling utøvd av fri vilje. Min frihet til å velge Kristus, og invitere Ham inn i hjertet mitt. 

Det er viktig å se på dette i lys av Bibelen, og om den åpner for muligheten for at vi kan ta en avgjørelse på dette området. 

Tillater Bibelen at vi kan akseptere Jesus og invitere Ham inn i hjertene våre? Det enkle svaret fra Bibelen er, nei. 

Et av de klareste stedene i Bibelen synes jeg er Efeserbrevet 2,1: 

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. (Efeserne 2,1 NBM11)

Så før vi tror på Jesus, så er vi døde på grunn av syndene! Vi har ikke frihet eller liv til å gjøre noen verdens ting. Det er hva det menes med å være ikke-troende. Det betyr å ikke tro. Da tror man ikke, og man er ikke i stand til å tro. For de lutherske reformatorene, så var 1. Korinterbrev 2,14 et nøkkelvers:

Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1. Korinterbrev 2,14 NBM11)

Vårt sinn er ikke i stand til å ta imot det Guds Ånd har å gi. Den Hellige Ånd må gi oss kapasiteten til å tro. Kapasiteten til å vite ting som ikke er mulig å vite. Paulus sier at evangeliet er dårskap. 

men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger (1. Korinterbrev 1,23 NBM11)

Guds Ord er dårskap for de som ikke tror. 

For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. (Galaterbrevet 5,17 NBM11)

Kroppen og Ånden står imot hverandre. Kroppen gjør ikke det Ånden vil, og Ånden gjør ikke det kroppen vil. Før vi ble kristne hadde vi ikke Ånden. Da hadde vi kun kroppen, og da var vi helt ute av stand til å gjøre som Ånden vil. Kroppen vil ikke gjøre det Gud vil vi skal gjøre, og slik var vi ute av stand til å velge å gjøre det Gud vil vi skal gjøre uten å ha Ånden. Vi er nødt til å ha Ånden for i det hele tatt å være i stand til å ønske å gjøre slik Gud vil vi skal gjøre. 

Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.(Apostlenes Gjerninger 7,51 NBM11)

Å kjempe imot Ånden er den naturlige tilstanden vi alle er i.

deres forstand [er] formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. (Efeserbrevet 4,18 NBM11)

Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. (Romerbrevet 8,7 NBM11)

Så vi har altså ikke mulighet eller egenskap til å tro på egen hånd. Vi kan ikke ta en avgjørelse på egen hånd. 

Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. (Romerbrevet 3,10-12 NBM11)

Paulus siterer Salmenes bok, og det er dermed ikke bare Paulus som mener dette, det er også David. 

Jesus sier selv at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er tilstanden vi er i når vi ikke tror. Vi kjemper imot lyset. Det er dypet vi har falt ned i. Vi har ikke friheten til å på noen som helst måte samarbeide med Gud i vår frelse. Det må være et verk av Gud alene. Det er dette de gamle teologene kalte guddommelige monergisme. 

Jesus kom ikke til Lasarus’ grav og sa «Ta avgjørelsen om å leve!» Lasarus kunne ikke, fordi han var død. Vi som er døde i våre misgjerninger og synd kan ikke velge å komme ut av graven, men Jesus kan kalle oss ut. Det er Guds verk, og Hans alene. Gud står for 100 prosent av vår frelse, og Gud alene skaper tro. Troen er en gave fra Gud så vi ikke kan skryte av oss selv. Gud er den som gir tro, liv og omvendelse. 

Kategorier
Andre saker og ting

Det lutherske synet på dåp

Ofte hører jeg at enkelte mener at barnedåp ikke tillater at barnet selv får ta en avgjørelse om å følge Jesus. Mange mener dette er dypt urettferdig, og at man derfor må vente til barnet blir eldre og selv kan «akseptere Jesus».

Så hvor kommer denne tanken fra at det er urettferdig å døpe et barn før det er i stand til å ta denne avgjørelsen selv? Generelt kan vi si at det er fordi det krenker læren om fri vilje, slik den blir lært i baptist-miljøerDet er krenkende fordi man tar bort barnets valg fra frelsen. Å si at en baby blir frelst ved dåp når babyen ikke har tatt et aktivt valg, synes skandaløst for teologer som omfavner doktrinen om fri vilje, og det er veldig støtende mot den gamle Adam. Den gamle Adam tåler ikke monergisme. Monergisme er i teologien en motvekt mot synergisme. Synergisme er en beskrivelse av at det er to parter som samarbeider om frelsen, nemlig Gud og deg selv. Du bidrar med din avgjørelse, eler din vilje, og Gud sørger for resten. I monergisme derimot er det kun Gud alt står og faller på. I barnedåp er det altså snakk om monergisme, og det tåler ikke den gamle Adam, for i barnedåp er det ikke noe rom for å hevde at fri vilje er utøvd. Det er kun drukning av den gamle Adam.

For å beskytte doktrinen om fri vilje har mange evangeliske kirkesamfunn valgt å utsette dåpen til barnet selv er i stand til å ta et valg. Dette sørger imidlertid for en rekke nye problemer. Hvordan skal man håndtere arvesynd og det at barnet synder i tidsrommet mellom fødsel og når barnet er i stand til å ta en beslutning om å tro? For å motvirke dette er det videre utviklet en flytende alder for ansvarlighet. Altså har mange valgt å tenke at barnet ikke selv er ansvarlig for syndene sine før denne alderen oppnås, og det har dermed fått en periode med nåde. Ansvarets alder handler om at barn under en viss alder som dør ikke holdes ansvarlig for sine synder fordi de ikke var i stand til å forstå forskjell på rett og galt, og kunne ikke forstå Jesu død på korset. Enkelte trossamfunn som praktiserer barnedåp kan også bli bytte for den samme tenkningen. De døper barnet i den treenige Guds navn, men tenker at dåpens nåde bare strekker seg frem til barnet selv kan ta en beslutning for Kristus på et senere tidspunkt. Når avgjørelsen blir tatt, så er det dette som blir ansett som forsikringen på at barnet faktisk er frelst, og ikke selve dåpen. Både dette synet og de evangelikales forsøker å beskytte fri vilje som doktrine, og unngå de guddommelige monergistiske egenskapene i dåpens fornyelse. 

Er barnedåp virkelig så radikalt? Her er det viktig å huske på at barnedåp ikke er en useriøs teologi som er i strid med resten av Bibelen. Ta f.eks. Jesu mirakler. Personene som er omtalt som blinde var ikke bare svaksynte, de var fullstendig, hjelpeløst blinde fra fødselen av (f.eks. Matteus 9). De lamme var ikke bare halte, men fullstendig, hjelpeløst lamme (Matteus 9). De spedalske var ikke bare litt syke, men fullstendig, håpløst rammet av spedalskhet (Matteus 8), og de døde var ikke bare nesten døde, men fullstendig, komplett og ugjenkallelig døde (Johannes 11). Disse personene var, akkurat som spedbarna, hjelpeløse. Likevel ser vi den mirakuløse kraften i Ordet! Jesus snakker ut handlekraftige ord som taler disse miraklene inn i eksistensen! «La det skje!», «Stå opp og gå!», «Vær ren!», «Kom ut!». Disse menneskene, akkurat som spedbarna, bidro på ingen som helst måte til at miraklene skulle skje. Akkurat som at verden begynte å eksistere ved at Gud talte, slik talte Kristus disse helbredende miraklene inn i eksistensen (Romerbrevet 10, 17). Ordet er virksomt, Ordet virker tro, og det er sant også for spedbarn. 

Som lutheranere så tror vi, og vi bekjenner at barnedåp ikke virker gjenfødelse uten tro (Markus 16,15-16; Romerbrevet 4,20-25). Når det er sagt så tror, lærer og bekjenner vi at tro ikke er et produkt av menneskets intellekt, eller et resultat av menneskets vilje, eller noe som er opprørt av menneskets følelser. Tro er en gave som er gitt av Den Hellige Ånd gjennom Ordet (f.eks. Romerbrevet 10,17 og Efeserne 2,8). Luther lærte altså med rette at Ordet er i og med vannet, noe som gjør at dåpens virkning er helt og fullt avhengig av evangeliets løfter (1. Petersbrev 3,21; Apostlenes Gjerninger 2,38). Fordi evangeliet også er knyttet til dåp så er dåp et effektivt virkemiddel hvor Den Hellige Ånd gir tro og nåde til spedbarn, uavhengig av alle rettferdighetsverk som de gjør eller kan gjøre (Titus 3,5). 

Martin Luther innså problemet dersom vi på noen som helst måte var delaktige i vår egen frelse. Dersom vi diskuterer dette temaet om dåp med noen av våre evangelikale brødre og søstre, kan vi sitere Luther.

«Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt… Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsats eller mitt løp, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.» (De Servo Arbitrio, Martin Luther). 

Så hvorfor synes mange evangelikal at det er vanskelig å akseptere barnedåp? Det er vanskelig fordi det er dårlige nyheter for den gamle Adam, og det gjør det vanskelig å holde fast i «beslutnings-» eller «fri vilje-teologien». I barnedåpen kan ikke tro misforstås som en handling som produseres av den frie vilje. Tro gjør ikke dåp, men får den. I barnedåpen er frelsen først og fremst en tydelig gave fra Gud som blir gitt til en hjelpeløs baby, i stedet for at den gamle Adam bruker dåpen som et tegn på sin lydighet ovenfor Gud. Selvsagt fører samtaler om dette temaet til konflikter og spenninger! 

Uansett hvilke argumenter vi møter mot denne Guds gave som er vår dåp, så kan vi elske vår dåp som et plagg vi alltid kler oss med, slik at vi kan bli funnet i troen. For barnedåp er ikke bare et bilde på monergisme. Det ER monergisme i aksjon! Rikt, livgivende vann som sammen med Ordet gir tro, syndenes tilgivelse, redder oss fra død og djevel, og som gir oss et evig liv sammen med Gud. Frelsen gjør oss til Guds egne. Vi vasker ikke spedbarna, men Gud vasker dem og gjør dem til sine!

Måtte vi alle huske på at Gud har handlet med oss i dåpen, gitt oss tro, og be om at Han må holde oss fast i en sann tro til det evige liv. Amen!

Kategorier
Preken

Deg å få skode

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

(Markus 10:17-27 BM11)

Dette er vanskelig. Jesus ser rett gjennom denne mannen, og det betyr at han ser rett gjennom meg også. Jesus vet om alle mine svake punkt. Det står også at Jesus så på ham og fikk ham kjær. Jesus var ikke ute etter å ta denne mannen som kom løpende og falt på kne for ham, men han så hvor han hadde hjertet sitt. Han hadde sikkert levd et eksemplarisk liv i egne og andres øyne, og det var helt sikkert mange som så opp til han, men hjertet var et annet sted.

Det kan også hende at mannen som kom løpende var selvgod og dermed ikke erkjente sin synd. En ting vi kan vet er at han eide et og annet, for han ble bedrøvet ved tanken på å skilles ad med det han eide.

Og slik er det med oss også. Vi har så lett for å la tingene våre ta eierskap over oss. Det tar oppmerksomheten vår og styrer livene vår. Denne teksten skal svi litt. Jeg kjenner selv at jeg har godt av å bli minnet om dette. Vi har så lett for å styres av det materielle, for det finnes alltid noe vi har mer lyst på enn det vi har. Det er materialismens grunnsannhet.

Vi blir derfor aldri fornøyd. Det er ikke lenge vi kan glede oss over den nye båten, bilen, telefonen, kjøkkenet, sofaen eller hva det enn måtte være før det har kommet en modell som er enda mer fancy og moderne. Det er enklere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Dette rister litt i oss.

Det er godt å komme inn i et hjem der det er rent, pent og ordentlig, men der alt tyder på nøysomhet. Der man har tatt vare på det man har og stelt pent med det, men der det er enkelt og nøkternt.

Tingene kan så lett få makt over oss.

Teksten i dag minner oss om at det er noe som er mye viktigere. Den handler om det ene nødvendige: seierskransen. Den uendelige skatten i himmelen. I tillegg til dette er vi gitt mange ting her på jorda. Fellesskap, familie, venner, den vakre naturen, mat, hus, klær, og alt annet vi har fått. Dette må tas vare på med nøysomhet og nøkternhet.

Rikdom og ære som menneske gjev,
er ikkje meir enn den morknande vev.
Du er min arv som varer til sist,
himmelske konge, det veit eg for visst.

Denne sangen handler om dette temaet vi er inne på i dag. Det er noe større og viktigere som går ut over dette livet og denne verdenen. Vi trenger mat, klær og hus. Hvis ikke klarer vi ikke overleve i dette landet.

Men det handler om hva som er fokus og hva som får lov til å ta eierskap over oss. Hva får plass i livene våre? Hvordan forvalter vi det vi har fått? Er vi villige til å dele med dem som ikke har?

«Deg å få skode» har mange sannheter i seg. Salmen er irsk og fra 700-tallet, og dette er en av de gamle, gode som er til å leve og dø på:

Deg å få skode er sæla å nå.
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå.
Ver du for tanken min dyraste skatt,
Ljoset som stråler vved dag og ved natt.

Dette er en kamp som vi stadig må kjempe. Det er alltid noe som vil ta oppmerksomheten vår bort fra Gud. Noe som kan synes større og viktigere. Når livet stopper oss, når vonde ting skjer, så minnes vi hva som er viktig i livet. Men det skjer også når gode ting skjer. Det å få barn f.eks. gir innblikk i noe som er større; Guds store under.

Gud gir oss også noe som er gratis. Guds nåde. Vi er alle kalt til å følge ham og legge fra oss det som tar oppmerksomheten vår, og følge ham.

 

Kategorier
Andakt

Dette er livet

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinterbrev 5:17-21 BM11)

Det er en sangtekst av Trygve Bjerkrheim som sier «Gud har ein plan med ditt liv.» og denne er sammenfallende med meningen med livet.
Gud har en tanke om hvor han vil ha deg, og han har invitert deg til å gjennomføre Hans plan med ditt liv. Det er en drøm for livet ditt og for evigheten. Det gjelder både deg, folkene rundt deg og hele verden.

Guds drøm er at du skal leve hvert sekund av livet ditt med en visshet om at han elsker deg endeløst og bunnløst. Han ønsker også at du villig skal risikere å elske andre fordi du vet at Gud risikerte alt ved å elske deg.

Når vi en dag våkner opp hjemme hos Jesus på den andre siden av døden, så kan vi åpne opp øynene og si «Det er DETTE som er livet!» Det er større, bedre og mer meningsfullt enn noen sinne før.

Din nye, livslange vandring med Jesus er en reise du aldri gjennomfører alene. Du trenger aldri å leve adskilt fra din himmelske Far igjen. Hvis du oppdager at du holder på å drive ut i selvtilfredshet på leting etter dårlige erstatninger for Gud, og hvor du tror du har alle svarene du trenger, så vet du hva du må gjøre.

Kom tilbake til livet som virkelig er å leve! Du kjenner veien, og hjemme hos Gud er der du hører hjemme. Det er der du alltid har hørt til.

Vær forberedt i årene foran deg på et liv som er annerledes fra alt annet du hadde tenkt var mulig den dagen du gjorde en U-sving på veien og ba Gud om hjelp. Oppvåkningen til livet bærer med seg uforutsette muligheter, og det er fordi Jesus lever i deg, og det endrer alt.

Nå kan du ha håp der det før var håpløshet, du kan være fri der du før var en fange, og du kan være et lys i mørket!

Og det er å virkelig leve!

Dinn ditt sted i samfunnet av andre takknemlige sønner og døtre av Faderen. Lytt, lær, engasjer deg, og gå ved siden av dem for å gjøre en forskjell til det bedre i ekteskap, hjem, skoler, arbeidssteder og samfunn.

Hjelp andre til å finne Jesus og veien tilbake til Gud. Det oppstår jubel i himmelen som venter på alle som vender om og tror.

Kategorier
Andakt

Radikal tro

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19 BM11)

Mange tenker på Gud som noe man holder seg fast i når livet blir for tøft og vanskelig til at man takler det selv. Eller så tenker man på kristne som en gjeng som passivt sitter og venter på å komme til himmelen, som forresten er beskrevet som en rosa sky hvor engler spiller harpe, og man får gjøre det man liker best hele tiden.

Og de fleste tror at bare man gjør mer godt enn ondt, så får man selv velge om man kommer til himmelen eller ikke. Hvis man ikke bare dør og forsvinner, eller fødes på nytt, eller blir et gjenferd. Det er muligens opp til oss selv, tenker de.

Men da jeg begynte å lese i Bibelen og så hva som stod der, så fant jeg en Gud som ikke vil ha den ukritiske, tankeløse troen som jeg var så overbevist lå i bunnen av alle troende mennesker. Gud vil at vi skal slite litt med Ham. Han vil vil ha oss gjennom tro og tvil, sorg og glede. Og Gud vil ha knuste, ødelagte folk, ikke selvrettferdige godtroende mennesker. Vår frelse ligger ikke i å forsøke å fortjene en plass i skyen gjennom gode gjerninger. Tvert imot! Det er ingen ting vi kan gjøre for å forsone oss med Gud.

Da jeg fant ut av dette, så gav det mening. Det er for mye vold, urettferdighet og fattigdom i verden til å tenke at vi skulle kunne redde oss selv ved å bygge et utopisk samfunn, enten ved hjelp av vitenskap eller noe annet.

Kristendom er radikalt. Mye mer enn jeg hadde trodd. Guds kjærlighet er ulik alt annet jeg har erfart eller hørt om, og til og med ulikt det som gir mening. Ved å bli et menneske i Jesus så oppførte Gud seg veldig lite guddommelig. Misforstå meg rett. Hvorfor gå gjennom dødens mørke dal, eller holde de spedalskes sprukne hender, hvis du er Gud?

Hvorfor la deg ydmyke og dø på et kors for å berge de som hater deg? Gud gikk gjennom smerte og lidelse i vårt sted på grunn av radikal kjærlighet. Denne oppofrende kjærligheten står i sterk kontrast til individualismen, forbrukermentaliteten, utnyttelsen, objektifiseringen i vår kultur.

Men ikke nok med det. Like radikalt er den nye skapelsen som Jesus begynte. Dette snudde hele bildet mitt av himmelen på hodet. Jesu oppstandelse begynte Guds rikes utbredelse på jorda. Det er gode nyheter til fattige, fanger slippes fri, blinde får synet igjen og de undertrykte settes fri. Å leve som en kristen er et kall til å være en del av denne nye, radikale skapelsen. Jeg venter ikke passivt på en plass på en sky. Jeg er gjenløst av Kristus, så nå har jeg en jobb å gjøre! Ved Guds nåde har jeg blitt utvalgt til å tjene – hvordan enn Gud ser det best – til å være med å bygge Hans rike på jord. Vi har et sikkert håp i at

så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3:16 BM11)