1. Johannes 3,1
Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham.
Nåde slik vi ser det utviklet i Det Nye Testamente, var ukjent i Det Gamle Testamente.
Guds nåde ble øst over objekter i Guds favør. Men Guds kjærlighet og omsorg, barmhjertighet og mektige hånd kunne ikke måles opp mot Hans ufortjente frelse, retterdiggjørelse, og trosgaver og nådegaver.
Det Nye Testamentes ord for nåde, «charis», hadde en klassisk betydning.
Aristoteles definerte det som «overdragelse, fritt uten forventning om avkastning, hvor en finner det eneste motiv i dusør og fri åpenhjertighet av giver«. Mottakeren av dette var alltid en venn, men Det Nye Testamente la en ny mening til ordet, og gav det en fyldigere, rikere og mer betydningsfull mening.
1. Peters brev 2,19-20:
«For dette er takknemlighet (charis): For det er godt om noen finner seg i uforskyldte lidelser fordi han har Gud for øye. Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne.»
Men Kristus gikk enda lengre.
Når Han utvidet sin nåde, var det ikke bare til venner, ikke en gang til urettferdige slaveeiere, men til bitre fiender. Han forlot himmelen med et grusomt kors i sikte for skitne ormer som oss, stappfull av synd, utakknemlige, opprørske, uten verdi. De syndige objekter for Hans nåde vil spikre ham til treet, og likevel kom han til jorda. «Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss» starter teksten vår med. Bokstavelig talt lyder setningen «Hva slags fremmed kjærlighet».
Dette er en utenomjordisk kjærlighet. Denne type kjærliget og nåde er ikke menneskelig. Det kunne bare ha kommet fra hjertet av en nådig Gud. Man kunne aldri tenke seg en ordning for frelse som stedfortredende soning, der Gud selv vlle dø for syndere, hvor ingen jobb eller innsats fra mennesket er involvert.
Dette er sann nåde.
At Kristus kom til verden.