Den barmhjertige samaritan

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
        «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10,25-37 NMB11)

Vis meg et menneske som har elsket Gud av hele sitt, hele sin sjel, hele sitt sinn og all sin kraft. Det mennesket finnes ikke. Ingen mennesker, født under syndefallet, har noen sinne elsket Gud slik Gud fortjener å bli elsket. Vi har enklere for å brygge frem hat og egoisme enn kjærlighet og uselviskhet. Hvis det finnes så mye som et snev av egoisme eller noe annet negativt i meg, så duger ikke resten av meg til noe. Jeg har da ikke greid å oppfylle Guds lov. Og i meg bor det ikke bare en gnist av det onde, men en hel ovn. Det onde jeg ikke vil, det gjør jeg, og det gode jeg vil, det gjør jeg ikke. Det finnes ikke noe som er helt godt i meg. Og da blir Guds lov et speil som viser meg alt jeg gjør galt, og alt som bor i meg og fører meg til fall og fordømmelse. Fordømmelse og forbannelse er det jeg fortjener og det jeg får, fordi Jesus sier

“Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» (Matteus 5,18 NBM11)

Og jord og himmel står fortsatt.

Jeg greier ikke av et helt hjerte, et helt sinn, hel sjel og med all min kraft å gjøre det Loven sier, og derfor er jeg under Guds dom og har fortjent min plass i fortapelsen. Dette står ganske klart for meg. Jeg tilhører djevelen, og hvis historien stopper her, så er jeg fortapt. Jeg kjenner den onde lyst i mitt hjerte, og er derfor under fordømmelsen, og skal etter Loven forderves i all evighet.

Men så kommer den andre delen inn, nemlig evangeliet. Evangeliet er lyset som skinner inn i dette mørket. Det trøster og bærer oss, og det viser oss hva vi kan støtte oss på. Når jeg etter Loven ligger halvdød, slått av røvere, hvor djevelen har plyndret min sjel og tatt vekk all tro og all rettferdighet og ikke latt meg beholde noe annet enn det livet jeg lever i kjødet, som snart skal blåses ut. Da kommer prestene og levittene som lærer at jeg bare må gjøre et eller annet. Jeg trenger «bare å komme frem» eller «bare rekke opp hånda» eller «bare be denne bønnen». Men det hjelper ingen ting. De går forbi.

Så kommer samaritanen. Denne personen som ingen ville vite noe av. Utstøtt av prestene og levittene, sett ned på og foraktet. Hjørnesteinen som bygningsmennene vraket. Det er Kristus selv som kommer og tilbyr meg sin barmhjertighet idet Han sier «Du skylder å elske Gud av hele ditt hjerte, men du gjør det ikke. Tro på meg, og jeg skal gi deg min lidelse. Så løfter Han meg opp på sitt muldyr, det vil si på seg selv, og tar meg inn i herberget som er kirken. Så salver Han meg med nådens olje så jeg føler jeg ligger på Hans skuldre. Da renses min samvittighet. Så gir Han meg vin, som biter igjennom og demper den gamle Adam. Jeg er ikke helt frisk, og det er ikke helt fullkomment. Men Kristus pleier og renser meg ved nåden, så jeg hver dag blir renere, mildere og mer troende, helt til døden kommer og gjør meg fullkommen, slik Han er fullkommen.

Så kommer vi frem for Gud Faderen og får spørsmålet om vi har trodd og elsket Gud slik Han fortjener å bli trodd og elsket. Da kommer samaritanen frem og sier «Far. Hvis de ikke har oppfylt Loven helt, så har jeg gjort det for dem. La det komme dem til gode, fordi de tror på meg.» 

Slik må alle, både prester og lekfolk, hvor fromme og troende de enn er, ligge på Jesu skuldre.

Frelse

Vi er avhengige av ideen om vår godhet. Gå og spør noen på gata om de tror de kommer til himmelen, og nesten alle vil svare «Ja». Og hvis du spør dem hvorfor, så vil de svare «Fordi jeg er et godt menneske.» Vi er avhengige av ideen om vår godhet. Vi er avhengige av vår innsats for å oppnå en rettferdighet som vil gjøre oss akseptable for Gud. De gamle teologene hadde et navn på dette. De kalte det «Opilio legis». Det er loven som sier at hvis Gud er sint på meg på grunn av min synd, så vil Han være glad i meg på grunn av mine gode gjerninger. Men det holder ikke. Det frontkolliderer i veggen som er Guds dom, hvor vi innser at 

«Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste.» (Romerbrevet 3,10 NMB11)

Ingen fortjener å gå gjennom døden til evig liv. Så vi må frelses av en som kommer for å redde oss. I Romerbrevet kapittel 4, vers 5 skriver Paulus

«Men den som ikke har det [gjerninger], men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.» (NMB11)

Tenk deg det! Den som ikke har gjerninger! Fordi du aldri kan jobbe nok, du kan aldri gjøre nok. Du kan aldri oppnå nok til å bli akseptert av Gud. Det er bare en som kan gjøre det, og det er Guds eneste Sønn, Jesus Kristus, den rettferdige. Og Han har gjort det, det er fullbrakt. Og alle som tror på Ham har Hans rettferdighet!

Kirken

Hva er kirken?

Dette spørsmålet har blitt stilt av et hav av teologer! Svarene har som oftest landet på at det ikke er en bygning, men er den en organisasjon, eller er det en samliv av mennesker som tenker likt? Hva nøyaktig er kirken? Vi sier at det ikke er bygningen, men menneskene som er samlet der, men det må da mer til enn en samling mennesker for å kunne kalle seg noe så fantastisk som en kirke?

Men barnlig enkelthet kan vi vite hva kirken er. Det er de troende. Sauer som hører den gode hyrden, Jesus, sin røst. Det er det Jesus snakker om i Johannes kapittel 10, vers 4. Her sier han at han er den gode hyrden, og sauene hans plukkes ut. 

«når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.» (NMB11)

Sauer er egentlig ganske svake og sårbare dyr, men de er gode på en ting. De er gode til å ha en kritisk hørsel. De kan skille lyden fra en fremmed fra lyden av noen kjente. Og det er slik Jesus bedriver oss, hans folk. 

Vi hører hans røst, og det er dette kirken er.

Kirken er gruppen med mennesker som hører på Jesu stemme. Hvis du ikke har Jesu stemme, Guds Ord, løftet om syndenes tilgivelse, Skriftene som gir oss Guds trøst og Guds mot og Guds visdom, så har du ikke kirken. 

Men når Skriften forkynnes og folk er samlet for å høre og tro det, der finner du kirken, og der finner du den gode hyrden som gir sitt liv for sauene. Vi hører ikke bare hans stemme, men vi gleder oss i hans løfter!

Guds Lov og vår avmakt

Hvis Gud gir oss en kommando – betyr ikke det at vi kan gjøre det?

Hvilken gud ville be oss om å gjøre noe som vi ikke er i stand til å gjøre? Se for deg en far som sier til sitt barn «Hvis du ikke får til å skyte ballen i krysset, så får du ikke middag.» Hvilken tyrann! Spesielt når treåringen knapt greier å holde ballen. Hvis vi tror at Guds bud er slik at vi er fullstendig ute av stand til å gjennomføre dem, så må vi jo tenke at Gud er ond! Slik er resonnementet som gjøres av enkelte. At dersom Gud befaler noe, så må vi være i stand til å gjennomføre det. Men vi må være forsiktige med å trekke slike konklusjoner, fordi Lovens hensikt er ikke å fortelle oss hva vi skal gjøre, men å vise oss hva vi ikke får til å gjøre. Slik sier Paulus det i Romerbrevet kapittel 3, vers 19 og 20:

«Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (NMB11)

Så vi må endre historien. Barnet sier til faren sin at «Jeg er den beste fotballspilleren som har levd. Jeg trenger ikke å følge dine regler, fordi jeg kan skyte i krysset både med venstre og høyre fot fra hvor som helst.» Så faren sier «Så vis meg. Bevis det.» Og da virker ikke faren som en tyrann lenger. Faktisk, så bruker faren loven til å vise sønnen hans desperate behov. Og slik er det med oss også. Guds Lov peker ikke på hva vi er i stand til å gjøre, men viser oss heller vår mangel på evne til å holde den. 

Den viser oss ikke veien til hellighet, men viser oss vår vanhellighet og bretter nådig ut vårt behov for en frelser, Jesus! Jesus er enden på Loven for alle som tror. Fordi Jesus, og ikke Loven eller våre gjerninger, er vår rettferdighet. 

Rettferdighet

Hvordan kan evangeliet gi Guds rettferdighet?

Hva tenker du på når du hører ordet «rettferdighet»? Jeg tenker på gode gjerninger. Det er slik vi snakker om personer som gjør mye godt. Vi sier at en person er rettferdig og at en annen ikke er det. En person gjør det som er rett i Guds øyne, og en annen som ikke er rettferdig, gjør ikke det. Vi tenker på rettferdighet som lydighet mot Loven. Dette har lang tradisjon i måten vi leser ordet «rettferdighet» i Bibelen. Men hva skjer når vi kommer til Romerbrevet kapittel 1, vers 16 og 17?

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» (NMB11)

Det ville være veldig farlig å tenke at ikke bare lærer Loven oss Guds rettferdighet, men at evangeliet lærer oss enda mer. Vi tenker kanskje at de ti bud lærer oss en viss del av Guds rettferdighet, men at evangeliet krever mye mer av oss. Det er en veldig farlig tanke. Hvis vi tenker slik, så kan vi ende opp med å bli sint på Gud fordi Han krever et slikt nivå av rettferdighet av oss. 

Men vi øsnker å ha konteksten med i betraktningen. Paulus sier at rettferdigheten av evangeliet kommer ved tro, og ikke ved gjerninger. Og vi vet at når Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre det. Hvis Gud sier «Gjør dette», så holder vi budet ved å gjøre det, men hvis Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre noe, men ved å tro på det. 

Hvis Gud gir oss et løfte om at det kommer til å regne i morgen, så går vi ikke ut og tresker kornet. Han sier ikke hva vi skal gjøre, men hva vi skal tro. Og slik er det med rettferdigheten fra evangeliet! Dette er ikke en påbudt rettferdighet, men en gitt rettferdighet! Og vi gleder og fryder oss i at Gud har gitt oss sin egen rettferdighet i dette løftet!

Omvendelse

Ofte tenker vi at dette er en engangshendelse i livene våre. Et øyeblikk hvor vi kjente hjertet dunke litt ekstra, og kanskje det skjedde på et spesielt møte, eller et annet spesielt sted. Og så ble vi omvendt, og før vi omvendte oss så var vi ikke troende. Så vendte vi om og ble kristne. 

Men Bibelen har et annet bilde på omvendelse. Jesu første preken handlet om omvendelse:

«Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1,15 NBM11)

Jesus vil at hele vårt liv skal være et liv i omvendelse. Hele vår kristne eksistens lever og er i omvendelse. Vi kan forstå omvendelse riktig ved å tenke på den som todelt. 

Den første delen av omvendelsen er at vi hører Guds Lov forkynt. Loven som forteller at vi er syndige, urene, vanhellige, og at vi fortjener Guds vrede. Det handler om anger. 

Den andre delen av omvendelsen er tro, hvor vi hører evangeliets løfte om at Jesus Kristus døde for våre synder. Alle våre misgjerninger ble lagt på Jesus, og Han ble korsfestet i vårt sted. Og disse to tingene, anger og tro, kjennetegner det kristne livet. Det er vår daglige død og oppstandelse. Å daglig dø og stå opp igjen! 

Og dette livet i omvendelse ender ikke død, men i et evig liv! Det er tross alt dit vi er på vei!

Så vi gleder oss over denne forkynnelsen: Guds rike er kommet nær! Vend om og tro på evangeliet!

La meg få høre om Jesus

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
   

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

(Joh 4,27-30.39-43 NBM11)

Noen ganger overtenker vi når vi skal gjøre noe. Vi blir så opptatte av detaljer i noe vi skal gjøre at vi ofte feiler i å gjøre selve oppgaven. Som kristne så er det fort gjort å overtenke når vi skal fortelle andre om Jesus. Jeg skulle synge en sang her for en stund siden, og hadde øvd så mye på en liten, teknisk del av sangen at jeg hadde glemt det store bildet. Det endte med at jeg glemte teksten på et vers og stoppet helt opp.

Det er så fort gjort å tenke på hva som skjer hvis vi sier feil ting til noen. Hva skjer dersom du forteller noen om Jesus? Kanskje vi tenker at vi er dårlige kristne om vi har bommet på en sjanse til å fortelle om Jesus?

På den andre siden får vi kanskje åndelig bekreftelse gjennom hvor mange ganger vi har fortalt andre om Jesus. Uansett, når vi skal fortelle om Jesu kjærlighet, så kan vi kristne overtenke. I dagens tekst lar kvinnen krukken stå igjen. Jesus har sagt til kvinnen at den som drikker av vannet han vil gi skal aldri i evighet tørste. I kapittel 7 står det at vannet Jesus gir er Den Hellige Ånd, så etter å ha brukt tid med Jesus får denne samaritanske kvinnen smake på det levende vannet. Fylt av dette vannet så glemmer hun vannet hun skulle samle i krukken, og hun løper til byen og sier «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Det kan vel ikke være Messias?» Denne kvinnen er en av de første som vitner om Jesus, men hvis du hadde spurt henne direkte, så hadde hun neppe identifisert seg som den første misjonæren i byen. Hun tenker ikke på det i det hele tatt. Alt hun vet er at hun har vært med Jesus, og hun må fortelle andre om Han. Når vi bekymrer oss for å vitne, er ikke svaret å prøve hardere. Vi er bekymret for hvordan vi presterer. Vi overtenker. Svaret er ikke å se innover. Det er ingen glede der, fordi det er ingen Jesus der. Hvor er Jesus?
Akkurat som med kvinnen ved brønnen er Jesus der hvor Hans ord blir rett forkynt. Hvis vi ønsker å vokse som vitner for Kristus, er svaret å være sammen med Jesus og drikke det levende vannet han gir i sitt Ord, i nattverden, og i syndenes tilgivelse. Når vi har brukt tid med Jesus, kan vi da stoppe å fortelle om Ham? «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» sa kvinnen til folkene i byen. Kvinnen hadde hatt fem menn, og den hun hadde på det tidspunktet var ikke hennes. Hun hadde åpenbart tilknytningsproblemer. Men nå har hun møtt en mann som blir trofast hos henne, og som er villig til å gi sitt liv for henne, og som faktisk gjør akkurat det på korset. 

Kvinnen forteller folkene hva Jesus har gjort for henne, og hun inviterer andre til å få oppleve det samme. Hva har Jesus gjort for deg i Den Hellige Ånd ved kraften i Hans ord?

Du har vært med Jesus. Du har blitt satt fri fra skam. Synden er ikke deg. Du er ikke definert av det du gjør lenger. Hva var du blind for, og hva ser du nå? Hva var det du ikke kunne høre som nå er klart? Hvilken spedalskhet av synd har du blitt renset for? 

Fra hvilken død av skyld og fortvilelse har du nå blitt reist opp, slik at du nå lever i håp?

Jeg vet at menneskene rundt deg vil være velsignet over å få høre om dette. Når du tenker på de tingene Jesus har gjort, så tror jeg ikke du kan la være å snakke om det. 

Det er Jesus sitt oppdrag å lete etter de fortapte. Jesus har reddet verden fra synd, død og djevel, og i sin nåde inviterer han oss til å delta i Hans arbeide. Det er et privilegie. Vi er fri fra å tenke på hva vi skal gjøre. Tiden brukes bedre på å tenke på hva Han har gjort. 

Kan vi velge Jesus?

Kan du bestemme deg for å gjøre Jesus til Herre i ditt liv?

Dette er et av de viktigste spørsmålene som surrer rundt i kristen-Norge i dag. La oss ta en kikk på hva Bibelen sier om saken.

På mange møter, gudstjenester, konserter og lignende får vi spørsmål om vi har tatt imot Jesus. Har vi bestemt oss for å følge Jesus og gjøre Han til Herre i våre liv?

Vi ser det i det berømte bildet der det er en avgrunn hvor vi står på den ene siden, Gud på den andre, og korset kommer og tetter igjen avgrunnen, og nå må du selv ta avgjørelsen om å gå over til Guds side. Store deler av norsk kristenhet baserer seg på akkurat den avgjørelsen. En handling utøvd av fri vilje. Min frihet til å velge Kristus, og invitere Ham inn i hjertet mitt. 

Det er viktig å se på dette i lys av Bibelen, og om den åpner for muligheten for at vi kan ta en avgjørelse på dette området. 

Tillater Bibelen at vi kan akseptere Jesus og invitere Ham inn i hjertene våre? Det enkle svaret fra Bibelen er, nei. 

Et av de klareste stedene i Bibelen synes jeg er Efeserbrevet 2,1: 

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. (Efeserne 2,1 NBM11)

Så før vi tror på Jesus, så er vi døde på grunn av syndene! Vi har ikke frihet eller liv til å gjøre noen verdens ting. Det er hva det menes med å være ikke-troende. Det betyr å ikke tro. Da tror man ikke, og man er ikke i stand til å tro. For de lutherske reformatorene, så var 1. Korinterbrev 2,14 et nøkkelvers:

Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1. Korinterbrev 2,14 NBM11)

Vårt sinn er ikke i stand til å ta imot det Guds Ånd har å gi. Den Hellige Ånd må gi oss kapasiteten til å tro. Kapasiteten til å vite ting som ikke er mulig å vite. Paulus sier at evangeliet er dårskap. 

men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger (1. Korinterbrev 1,23 NBM11)

Guds Ord er dårskap for de som ikke tror. 

For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. (Galaterbrevet 5,17 NBM11)

Kroppen og Ånden står imot hverandre. Kroppen gjør ikke det Ånden vil, og Ånden gjør ikke det kroppen vil. Før vi ble kristne hadde vi ikke Ånden. Da hadde vi kun kroppen, og da var vi helt ute av stand til å gjøre som Ånden vil. Kroppen vil ikke gjøre det Gud vil vi skal gjøre, og slik var vi ute av stand til å velge å gjøre det Gud vil vi skal gjøre uten å ha Ånden. Vi er nødt til å ha Ånden for i det hele tatt å være i stand til å ønske å gjøre slik Gud vil vi skal gjøre. 

Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.(Apostlenes Gjerninger 7,51 NBM11)

Å kjempe imot Ånden er den naturlige tilstanden vi alle er i.

deres forstand [er] formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. (Efeserbrevet 4,18 NBM11)

Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. (Romerbrevet 8,7 NBM11)

Så vi har altså ikke mulighet eller egenskap til å tro på egen hånd. Vi kan ikke ta en avgjørelse på egen hånd. 

Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. (Romerbrevet 3,10-12 NBM11)

Paulus siterer Salmenes bok, og det er dermed ikke bare Paulus som mener dette, det er også David. 

Jesus sier selv at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er tilstanden vi er i når vi ikke tror. Vi kjemper imot lyset. Det er dypet vi har falt ned i. Vi har ikke friheten til å på noen som helst måte samarbeide med Gud i vår frelse. Det må være et verk av Gud alene. Det er dette de gamle teologene kalte guddommelige monergisme. 

Jesus kom ikke til Lasarus’ grav og sa «Ta avgjørelsen om å leve!» Lasarus kunne ikke, fordi han var død. Vi som er døde i våre misgjerninger og synd kan ikke velge å komme ut av graven, men Jesus kan kalle oss ut. Det er Guds verk, og Hans alene. Gud står for 100 prosent av vår frelse, og Gud alene skaper tro. Troen er en gave fra Gud så vi ikke kan skryte av oss selv. Gud er den som gir tro, liv og omvendelse. 

Det lutherske synet på dåp

Ofte hører jeg at enkelte mener at barnedåp ikke tillater at barnet selv får ta en avgjørelse om å følge Jesus. Mange mener dette er dypt urettferdig, og at man derfor må vente til barnet blir eldre og selv kan «akseptere Jesus».

Så hvor kommer denne tanken fra at det er urettferdig å døpe et barn før det er i stand til å ta denne avgjørelsen selv? Generelt kan vi si at det er fordi det krenker læren om fri vilje, slik den blir lært i baptist-miljøerDet er krenkende fordi man tar bort barnets valg fra frelsen. Å si at en baby blir frelst ved dåp når babyen ikke har tatt et aktivt valg, synes skandaløst for teologer som omfavner doktrinen om fri vilje, og det er veldig støtende mot den gamle Adam. Den gamle Adam tåler ikke monergisme. Monergisme er i teologien en motvekt mot synergisme. Synergisme er en beskrivelse av at det er to parter som samarbeider om frelsen, nemlig Gud og deg selv. Du bidrar med din avgjørelse, eler din vilje, og Gud sørger for resten. I monergisme derimot er det kun Gud alt står og faller på. I barnedåp er det altså snakk om monergisme, og det tåler ikke den gamle Adam, for i barnedåp er det ikke noe rom for å hevde at fri vilje er utøvd. Det er kun drukning av den gamle Adam.

For å beskytte doktrinen om fri vilje har mange evangeliske kirkesamfunn valgt å utsette dåpen til barnet selv er i stand til å ta et valg. Dette sørger imidlertid for en rekke nye problemer. Hvordan skal man håndtere arvesynd og det at barnet synder i tidsrommet mellom fødsel og når barnet er i stand til å ta en beslutning om å tro? For å motvirke dette er det videre utviklet en flytende alder for ansvarlighet. Altså har mange valgt å tenke at barnet ikke selv er ansvarlig for syndene sine før denne alderen oppnås, og det har dermed fått en periode med nåde. Ansvarets alder handler om at barn under en viss alder som dør ikke holdes ansvarlig for sine synder fordi de ikke var i stand til å forstå forskjell på rett og galt, og kunne ikke forstå Jesu død på korset. Enkelte trossamfunn som praktiserer barnedåp kan også bli bytte for den samme tenkningen. De døper barnet i den treenige Guds navn, men tenker at dåpens nåde bare strekker seg frem til barnet selv kan ta en beslutning for Kristus på et senere tidspunkt. Når avgjørelsen blir tatt, så er det dette som blir ansett som forsikringen på at barnet faktisk er frelst, og ikke selve dåpen. Både dette synet og de evangelikales forsøker å beskytte fri vilje som doktrine, og unngå de guddommelige monergistiske egenskapene i dåpens fornyelse. 

Er barnedåp virkelig så radikalt? Her er det viktig å huske på at barnedåp ikke er en useriøs teologi som er i strid med resten av Bibelen. Ta f.eks. Jesu mirakler. Personene som er omtalt som blinde var ikke bare svaksynte, de var fullstendig, hjelpeløst blinde fra fødselen av (f.eks. Matteus 9). De lamme var ikke bare halte, men fullstendig, hjelpeløst lamme (Matteus 9). De spedalske var ikke bare litt syke, men fullstendig, håpløst rammet av spedalskhet (Matteus 8), og de døde var ikke bare nesten døde, men fullstendig, komplett og ugjenkallelig døde (Johannes 11). Disse personene var, akkurat som spedbarna, hjelpeløse. Likevel ser vi den mirakuløse kraften i Ordet! Jesus snakker ut handlekraftige ord som taler disse miraklene inn i eksistensen! «La det skje!», «Stå opp og gå!», «Vær ren!», «Kom ut!». Disse menneskene, akkurat som spedbarna, bidro på ingen som helst måte til at miraklene skulle skje. Akkurat som at verden begynte å eksistere ved at Gud talte, slik talte Kristus disse helbredende miraklene inn i eksistensen (Romerbrevet 10, 17). Ordet er virksomt, Ordet virker tro, og det er sant også for spedbarn. 

Som lutheranere så tror vi, og vi bekjenner at barnedåp ikke virker gjenfødelse uten tro (Markus 16,15-16; Romerbrevet 4,20-25). Når det er sagt så tror, lærer og bekjenner vi at tro ikke er et produkt av menneskets intellekt, eller et resultat av menneskets vilje, eller noe som er opprørt av menneskets følelser. Tro er en gave som er gitt av Den Hellige Ånd gjennom Ordet (f.eks. Romerbrevet 10,17 og Efeserne 2,8). Luther lærte altså med rette at Ordet er i og med vannet, noe som gjør at dåpens virkning er helt og fullt avhengig av evangeliets løfter (1. Petersbrev 3,21; Apostlenes Gjerninger 2,38). Fordi evangeliet også er knyttet til dåp så er dåp et effektivt virkemiddel hvor Den Hellige Ånd gir tro og nåde til spedbarn, uavhengig av alle rettferdighetsverk som de gjør eller kan gjøre (Titus 3,5). 

Martin Luther innså problemet dersom vi på noen som helst måte var delaktige i vår egen frelse. Dersom vi diskuterer dette temaet om dåp med noen av våre evangelikale brødre og søstre, kan vi sitere Luther.

“Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt… Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsats eller mitt løp, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.» (De Servo Arbitrio, Martin Luther). 

Så hvorfor synes mange evangelikal at det er vanskelig å akseptere barnedåp? Det er vanskelig fordi det er dårlige nyheter for den gamle Adam, og det gjør det vanskelig å holde fast i «beslutnings-» eller «fri vilje-teologien». I barnedåpen kan ikke tro misforstås som en handling som produseres av den frie vilje. Tro gjør ikke dåp, men får den. I barnedåpen er frelsen først og fremst en tydelig gave fra Gud som blir gitt til en hjelpeløs baby, i stedet for at den gamle Adam bruker dåpen som et tegn på sin lydighet ovenfor Gud. Selvsagt fører samtaler om dette temaet til konflikter og spenninger! 

Uansett hvilke argumenter vi møter mot denne Guds gave som er vår dåp, så kan vi elske vår dåp som et plagg vi alltid kler oss med, slik at vi kan bli funnet i troen. For barnedåp er ikke bare et bilde på monergisme. Det ER monergisme i aksjon! Rikt, livgivende vann som sammen med Ordet gir tro, syndenes tilgivelse, redder oss fra død og djevel, og som gir oss et evig liv sammen med Gud. Frelsen gjør oss til Guds egne. Vi vasker ikke spedbarna, men Gud vasker dem og gjør dem til sine!

Måtte vi alle huske på at Gud har handlet med oss i dåpen, gitt oss tro, og be om at Han må holde oss fast i en sann tro til det evige liv. Amen!

Er det få som blir frelst?

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Lukas 13,22-30 N11BM

Dagens tekst fikk meg til å tenke på sport, og på sist OL! I alle store konkurranser så virker det som om marginene er helt utrolig små. I utfor så er det snakk om hundredels, eller til og med tusendels sekunder i forskjell mellom første og andreplass. I curling er det snakk om millimeterpresisjon, og det kan virke litt som tilfeldigheter hvem som vinner og hvem som taper. Men vi vet at det må være fordi utøverne er noen av verdens beste i det de holder på med. I OL i 2018 i Pyeongchang fikk Norge flest gull av alle. Det har ført til at vi spør utøverne om de blir skuffet når de får sølv. På en måte er det en voldsomt arrogant måte å oppføre seg på, men på en annen måte så kan man jo si at det er bare en vinner. Man kan godt argumentere for at utøverne burde være fornøyde med i det hele tatt i ha kommet til OL! Det beviser at de er blant verdens beste, men til slutt står det igjen bare en vinner. Og marginene er veldig, veldig små.

Lukas skriver i dagens evangelietekst om å vinne frelse og evig liv. Spørsmålet er bra, og det er fortsatt aktuelt. Vil det være få som blir frelst? Jesus svarer på en viktig måte. Jesus sier «Kjemp for å komme gjennom den trange døren.» Det var det som fikk meg til å tenke på disse små marginene. Mange vil ønske å komme gjennom, og mange vil forsøke, men de vil ikke klare det. Veien til himmelen er smal. Det er faktisk bare EN vei til frelse, evig liv og himmelen. Jesus sier at «Jeg er veien». Ingen kommer til Faderen uten ved ham. 

Peter sier i Apostlenes Gjerninger at det ikke finnes frelse i noe annet navn. Det er ingen andre navn under himmelen vi kan bli frelst ved. Jesus sier også at mange vil forsøke å komme inn i himmelen. Mange vil forsøke å bli frelst, men de kommer til å forsøke via feil vei. Hvem tenker du på når spørsmålet «er det få som blir frelst» stilles? Kanskje deg selv og ditt liv? Eller noen andre i livet ditt? Famille, venner? Mange ønsker å tro at alle veier fører til himmelen. Da spiller det ingen rolle hva du gjør, fordi du ender opp i himmelen uansett. Andre vil nekte for at himmelen finnes, men blant oss som hevder at det faktisk finnes en himmel, så er det en del som sier at alle veier fører dit. Alle religioner er i bunn og grunn like, sier de, og alle fører samme sted. 

Toleranse er et begrep som blir opphøyet i dag. Når toleranse blir satt øverst, så blir alt tolerert. Og det blir gjerne paret med begrepet inluderende. Og det er en tiltrekkende tanke å være tolerant og inkluderende, men Jesus sier at døra er SMAL. Det er ganske ekskluderende! Vi liker ikke det. Vi liker ikke tanken på at det er en risiko for å ikke komme til himmelen, og spesielt ikke når det gjelder noen av våre kjære og nære. Jeg merker det når en nordmann så vidt ikke får gull i en eller annen sport. Eller kanskje kommer på fjerdeplass. Det burde finnes et unntak for slike tilfeller, tenker vi av og til, men slik er ikke sporten. Er det få som blir frelst? Svaret er “ja”, fordi mange vil prøve å finne sin egen vei.

I OL så er det mange som trener i mange år for å få lov til å bli med og kjempe om gullet. Og av og til så hører vi om utøvere som ikke skulle være med forrige OL, men så skjedde det et eller annet som gjorde at de ikke kunne likevel. Disse har altså ventet i 8 år for å få være med! Det er ganske lenge å fokusere på EN ting! Vi kan beundre dem for utholdenhet, målrettethet, og mye annet, og det kan motivere oss på forskjellige måter. 

Det er så enkelt for oss kristne å miste fokus. Jesus sier «kjemp for å komme gjennom den trange døra!» Det er viktig å huske på at vår frelse ikke kommer an på om vi jobber hardt nok, eller gjør nok, eller kjemper hardt nok. Det er så enkelt å slutte med det vi har fått for å holde oss fokusert på den trange døren, på Jesus. Når en idrettsutøver blir udisiplinert så går alt nedoverbakke, og det samme kan skje med oss. Gaver som Bibelen, bønn og gudstjeneste er ting Gud har gitt oss for å holde oss fokusert på Jesus. Det er ikke byrder som vi ikke har tid til. Uansett hvor hardt vi strever, så feiler vi ofte. Selv med gode intensjoner så mister vi fokus. Og noen ganger kjemper vi for feil ting. 

Men de gode nyhetene er at Jesus ikke feilet. Ikke oss, ikke deg og ikke meg. Hans mål var vår frelse. For å nå målet gav Jesus alt. Han tredte ut av Himmelen, og kom til jorda. Han gav sin egen kropp og sitt liv, og han nådde målet på korset. Han vant seieren for deg og meg, og oppstandelsen er beviset! Han vant, og han gir oss premien: Frelse og evig liv! 

Det er som at en utøver vant gull i OL, og så snur han seg til deg og sier til deg som ikke har gjort noe “Vær så god”, og så får du gullmedaljen. 

Frelsen er gratis, men ikke billig. Den kostet Jesus alt. 

Ironien i ordet «Kjemp» i dag er at Jesus allerede har kjempet ferdig kampen. Jesus er den smale døren til frelsen. Hans død og oppstandelse har gjort det mulig for alle mennesker å komme inn ved å ganske enkelt tro. Vår jobb er å fortelle verden dette, så ingen går glipp av muligheten til å bli med inn i Guds evige rike. 

Budene er kjærlighet

Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.

(Romerbrevet 13:8 N11BM)

De mest siterte verset fra Det Gamle Testamente er fra 3. Mosebok:

du skal elske din neste som deg selv.

(3. Mosebok 19:13b N11BM)

Det er muligens litt juks, for Jesus selv siterer dette verset to ganger i hvert av de synoptiske evangeliene, så det er noe vi legger godt merke til. Paulus ser ingen ting galt med å elske sin neste, og han strekker det så langt at han sier at kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Det dras så langt at dersom du tok de ti bud og skulle koke ut alt vannet i dem, så du sitter igjen med bare det aller, aller viktigste, så hadde det stått

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ 

(Markus 12:30-31 N11BM)

På disse to hviler hele Loven og Profetene. Altså, dersom du komprimerer de ti bud, så kommer du frem til at du skal elske Gud og din neste. Og dersom du fortsetter å komprimere, så ender du opp med ett ord. Kjærlighet.

Paulus sier at kjærlighet er oppfyllelsen av loven. De ti bud er altså kjærlighet. Faren vi står ovenfor i dag er at folk vil ta kjærlighet og sette det opp mot de ti bud. Da blir ikke kjærlighet en oppfyllelse av loven, men noe helt annet, som at kjærlighet står i motsetning til de ti bud. Og dette ser vi tydelig i hvordan folk blir presset til å være fysiske. Mange gutter pleier å si noe slikt som at “Hvis du elsker meg så..” etterfulgt av en henvisning til å bryte det sjette budet og begå hor. Dette setter kjærlighet i motsetning til de ti bud, og det er jo slett ikke slik det skal være!
Det sies at budene er restriktive, men kjærligheten er ekspansiv, men det er rett og slett ikke sant.

Mye av argumentet for at homofile skal få gifte seg er “Hvordan kan du forhindre kjærlighet?”, eller “Hvordan kan du diktere hvordan jeg skal få uttrykke min kjærlighet?” Først av alt så vil jeg si at kjærligheten ikke forhindres eller begrenses. Kan to karer være glade i hverandre? Ja, selvsagt! De er påbudt å være glade i hverandre! Det står at vi skal elske vår neste som oss selv. Det er det som er å være en neste! Men av en eller annen grunn så har ordet “elske” blitt oversatt til å mene å oppføre seg som om man er gift!

Når man først har satt kjærlighet opp mot de ti bud, så blir denne typen synd kalt kjærlighet. Og å holde de ti bud blir definert som hat.

Taktikken som brues er effektiv, og spesielt med tanke på ekteskapet og livet som mann og kvinne, far og mor. Det samme skjer med penger i det syvende bud, og med liv i det femte budet. Vi kan f.eks. ta eksempelet med aktiv dødshjelp. Her sies det at dersom vi virkelig elsker noen så lar vi de ikke gå gjennom slike lidelser, og vi må tilby dødshjelp. Igjen har vi satt kjærlighet opp i mot de ti bud. Og det er derfor anklagen sitter så godt fast. Folk som vil holde budene, eller mener at de ti bud er gode, blir ansett for å være fulle av hat, fordi premisset om at kjærlighet står i motsetning til de ti bud allerede er satt.

Men vi vil være i opposisjon mot dette, og vi ønsker å si at dersom du ønsker å vite hvordan kjærlighet ser ut, så se til de ti bud! Kjærlighet er ikke abstrakt. Vi har en kjærlighet som er formet som de ti bud.

Kjærligheten en prest har til sin menighet er formet som det tredje budet. Han forkynner evangeliet og underviser Skriften i klarhet og tydelighet.
Og det er annerledes enn kjærligheten som er formet av det fjerde budet. Det er kjærligheten jeg som far har til mine barn. Hvis jeg begynner å ta menighetsmedlemmene ut for å kjøpe nye strømpebukser og vinterjakker til dem, så er det merkelig. Det er noe en forelder gjør for sine barn. Kjærligheten tar en form alt etter hvilket bud den er formet av og etter hvem den vises for.

Måten ektemenn og hustruer elsker hverandre er fullstendig unik. Den kjærligheten har man ikke for noen andre. Det er eksklusiviteten til det sjette budet: Du skal ikke bryte eksteskapet.

Og i følge det syvende budet så er måten en ansatt og en sjef elsker hverandre fullstendig annerledes enn det! Kjærligheten tar form etter hvem den vises for, og måten den skal vises er formet etter budene.

Kjærligheten en mann viser en annen mann, eller en kvinne viser en annen kvinne er annerledes enn den man skal finne mellom ektemann og hustru. Det er en av de store farene ved å tenke på kjærlighet som en abstraksjon, og som seksualitet. Det er en veldig pervers måte å tenke på kjærlighet!

På gresk finnes det flere ord for kjærlighet. De mest kjente er fileo, som er kjærligheten mellom venner. Så er det agape som er en mer generell kjærlighet. Noen har sagt at det er ordet for gudommelig kjærlighet, men det er rett og slett ikke dekning for å hevde det. Det er ordet som brukes om hvordan Gud elsker menneskene, men det brukes også for å beskrive hvordan menneskene elsket mørket mer enn lyset, og da er det slett ikke snakk om gudommelig kjærlighet. Det betyr ganske enkelt “kjærlighet”.

Så er det eros, som betyr intim, sekuell kjærlighet. Den er ment å være unik for ektemenn og hustruer i følge Bibelen og de ti bud. Det er bare ett ord, men alt dette absorberes i dette ordet. Det betyr slett ikke at dersom to menn er glade i hverandre, så må de oppføre seg som om de var gift. Slett ikke! To menn som er glade i hverandre pleide mann å kalle vennskap. Jeg er redd en av farene ved ekteskap mellom likekjønnede er at man begynner å miste vennskap. Alle former for vennskap blir eros. Det blir mistenkeliggjort å være vennskapelig men andre likekjønnede.

Anklagen mot oss her er at vi er fulle av hat. Hvordan kan en kristen hate noen? Jesus sier at de vil kjenne oss på vår kjærlighet til hverandre. Jesus sier at vi skal elske våre fiender, velsigne de som forfølger oss, be for de som hater oss, gjøre godt mot de som taler ondt om oss. Dette er kjærligheten: Ikke at vi elsker Ham, men at Han elsket oss først, slik at vi derfor kan elske hverandre. Den som elsker er av Gud.

Johannes sier to ganger i sitt evangelium at Gud er kjærlighet. Hvordan kan det være at kristne hater? Ja, vi kan på sett og vis hate døden, og kanskje djevelen, men å se på en annen person og hate vedkommende er en kristen umulighet. Jeg sier ikke at de ikke skjer, men at det ikke passer inn i hva en kristen skal være. Fordi når vi ser på en annen person så ser vi fire ting som de kanskje ikke visste om seg selv.

  1. De er skapt i Guds bilde.
  2. De har falt i synd så bidet er ødelagt.
  3. Jesus er deres bror i følge inkarnasjonen. Han tok på seg deres menneskelighet og bar deres synd.
  4. Jesus døde for dem på korset og stod opp, og skal reise dem opp på den siste dagen.

Og dette sier oss at de ikke er våre fiender. Vi er ikke gitt autoritet fra Jesus til å kalle noen som helst våre fiender. Vår kamp står ikke mot kjøtt og blod.

Vi ser tvert imot mennesker som snubler og faller i sin ferd mot død og ødeleggelse, og vi hater dem ikke. Vi skal elske dem. Dersom vi sier at det finnes noe som er galt og noe som er rett, så er det ikke å hate, selv om det kan påstås. Det er absurd.

Et annet argument er at vi er dømmende mot det de elsker, og at det er galt. Men det er også absurd. Det er dypt menneskelig å dømme. Du bruker sunn fornuft til å dømme hele tiden. F.eks. dersom jeg sier at jeg holder med HamKam, og du sier at jeg har gått fra sans og samlig, og at jeg rett og slett holder med feil lag, så er det meget mulig du har helt rett i det!

Eller vi kan ta noe mindre kontroversielt. Jeg så for en tid tilbake en dokumentar om en mann som elsket å spionere på mennesker som sov. Han kunne gjøre det i timesvis. Midt på natten kunne han sitte i et tre på utsiden av hus og se på folk som sov. Dette gav ham nok en eller annen form for tilfreddsstillelse. La oss si at du spiste lunch sammen med denne fyren, og han sitter foran det og sier “Hvem tror du at du er, som dømmer meg? Jeg elsker å se på folk som sover. Hvem er du til å sitte der og fortelle at jeg ikke kan gjøre det jeg elsker?” Og du svarer “Jeg er et menneske som vet at noen ting er bra å elske og noen ting er ikke bra. Og å spionere på andre mennesker er ikke bra.”

Å spionere på andre mennesker på et hvilket som helst tid på døgnet er galt. Du kan si til han at det han elsker er galt. Det er en viss risiko for at du blir anklaget for hat, men det er ikke riktig. Det er ikke hat. Du kan si med all medfølelse og inderlighet du klarer å oppdrive, at vi er nødt til å være i stand til å kritisere det vi elsker, eller det vi ønsker eller begjærer.

Hvis vi ikke kan dømme det vi begjærer som godt eller ondt, som skadelig eller oppbyggelig, til å lede til liv eller til død, lede til større menneskelig netto profitt eller ikke, så er vi bare dyr. Vi er ikke lenger mennesker.

Vi er bare folk med grunnleggende instinkt. Det er som Paulus sier når han sier at magen har blitt vår gud. Magen din sier “Det er dette jeg vil”, og du nikker og sier “Ingen kan dømme meg for det jeg vil. Ingen kan stå med pekefingeren og holde opp sin eldgamle moral foran meg. Fordi min mage er min gud.” Det er hedensk moral.

Så vi ønsker å la budene få forme vår kjærlighet. Det er ingen unnskyldning for å være dømmende, fulle av kritikk eller på noen som helst måte ekle med andre mennesker. Vi skal være snille, gode, forståelsesfulle og så kjærlige som mulig, men vi ønsker å holde opp at det finnes noe galt og noe rett. Og at grunnen til at rett er rett er at Gud sier at det er slik, og det fører til liv. Og grunnen til at galt er galt er fordi Gud forbyr det og det fører til død og ødeleggelse.

Det er også bra for oss å huske på at vår kjærlighet for hverandre har forskjellig form. Og det kan være veldig bra å huske på at Guds kjærlighet for oss også har forskjellig form av og til. Den tar formen til Jesus på korset.

Gu forlanger ikke bare kjærlighet fra oss, men Han gir oss også kjærlighet.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

(Johannes 3:16-17 N11BM)

Kjærligheten gir. Guds kjærlighet er at Han døde for oss mens vi enda var syndere. Gud elsker oss meget spesifikt. Formen på Hans kjærlighet for oss er Jesu lidelse og død. Formen på Hans kjærlighet for oss er syndenes tilgivelse. Formen på Hans kjærlighet til oss er dåp og nattverd. Formen på Hans kjærlighet til oss er oppstandelsen og det evige livet. Slik ser kjærligheten ut. Og vi gleder oss i det!

Kjærligeten er formet som budene, og kjærligheten er formet som korset!

Det er evangeliet.

Dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger

Dåp i vann og dåp i Den Hellige Ånd.

Apostlenes Gjerninger starter med at Jesus sier farvel til apostlene før Han stiger opp og inntar sin plass ved Gud Faders høyre hånd. Jesus gir løftet om Den Hellige Ånd, og han gjør det ved å skille mellom dåpen Johannes gav og Den Hellige Ånds komme.

Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd. (APG 1,5)

Johannes vitnet det samme om den dåpen han gav.

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.

(Matteus 3,11 og alle de andre evangeliene: Markus 1,8; Lukas 3,16; Johannes 1,33)

Peter legger merke til denne differensieringen, og bruker den til å forklare de mektige hendelsene i huset hos Kornelius.

Da husket jeg Herrens ord, at han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd.’ (APG 11,16)

Så det er to typer dåp i Apostlenes Gjerninger, og de gamle teologene kalte disse baptismus flaminis (utøsingen av gavene fra Den Hellige Ånd) og baptismis fluminis (dåpen i vann som er et sakrament for tilgivelsen av syndene). 

Dåp i vann: Johannes, Jesus og Kirkens dåp (baptismis fluminis)

Av disse to typer dåp så er den første Johannes’ dåp, som senere ble befalt av Jesus (Matteus 28,12-20) og gitt til alle som omvendte seg på pinsedagen. Dette er den normale dåpen som fortsetter like til i dag. Vi ser mange av disse i Apostlenes Gjerninger, som APG 2,41; 8,12-16 og 36-38; 9,18; 10,47; 16,15 og 33; 18,8; 19,5; 22,16.

Dette er dåp med vann og ord for syndenes tilgivelse, og det kommer med (det teologene kaller) de «vanlige» Åndens gaver: tro, tillit til Gud, bekjennelse av Jesus, osv. Så Den Hellige Ånd blir gitt i dåpen i vann.

Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. (APG 2,38)

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. (Johannes 3,5)

For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. (1. Kor 12,13)

Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss  ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, 
(Titus 3,5)

Og så må vi ikke glemme Jesu dåp (i Matt 3) hvor Den Hellige Ånd kommer ned i form av en due.

Vi ser at Den Hellige Ånd er tilstede i en «normal» dåp. Men det er en unik dåp som følger av apostlenes forkynnelse.

Dåp i Ånden og i Apostlenes Gjerninger (baptismus flaminis)

Dåpen i Ånden er en annen type dåp som, selv om den er relatert til dåp i vann, skjer noen utvalgte ganger i Apostlenes Gjerninger og i de apostoliske kirkene (slik vi ser i epistlene). Det er dåpen som er gitt løfte om ved Johannes og Jesus, og den skjer for første gang på pinsedagen.

Pinsedag, APG 2

Som vi ser ovenfor, så er løftet om dåp i Ånden funnet  Matteus 3,11, Markus 1,8, Johannes 1,33 og se nøye på hvordan APG 1,5 utvider dette løftet:

Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (APG 1,7-8)

Dette er de siste ord fra Jesus som er nedskrevet av Lukas. Dette løftet blir oppfylt først på pinsedagen. 

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. (APG 2,1-4)

Noen ting å legge merke til: Mens disiplene var samlet (omtrent 120 av dem, se APG 1,15), så virker det tydelig ut fra teksten at Den Hellige Ånd falt på apostlene (de 12, uten Judas, men med Mathias). Videre, så hadde alle apostlene som ble døpt i Den Hellige Ånd på pinsedag, vært døpt tidligere (antagelig av Johannes eller en av de andre apostlene). Og, de hadde alle Den Hellige Ånd før pinsedag. For eksempel, så pustet Jesus Den Hellige Ånd på dem i Johannes 20,22:

Ta imot Den Hellige Ånd. (Joh 20,22)

Faktisk, så er det at de bekjenner Jesus et tegn på at de har mottatt Den Hellige Ånd.

Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd. (1. Kor 12,3)

Så dåpen med Den Hellige Ånd betyr ikke at Den Hellige Ånd ikke allerede er tilstede. For det tredje, så viser denne dåpen i Den Hellige Ånd seg ved tegn, og spesielt det å forkynne med fremmede (og hittil ukjente) språk. Legg merke til hvordan språkene som er nevnt oppfyller Jesu profeti om at de skulle være vitner i Jerusalem, Judea, Samaria og like til verdens ende i APG 1,8. Til slutt, så legg merke til at de som så dåpen i Den Hellige Ånd og hørte Peters forkynnelse ikke selv ble døpt med Den Hellige Ånd, men med vann. 

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. (APG 2,41)

Dåp og Den Hellige Ånd i Samaria, APG 8

Den andre gangen dåp i Den Hellige Ånd blir nevnt er i kapittel 8. Etter at Stefanus har blitt steinet og gjort til martyr så drar disiplene fra Jerusalem. Diakonen Filip drar ned til Samaria, forkynner Kristus og utførte mirakler (APG 8,5-7). Mange trodde og ble døpt (med vann), APG 8,12-13, inkludert Simon som holdt på med trolldom. 

Disiplene i Samaria sendte en beskjed til Jerusalem og apostlene Peter og Johannes hørte de gode nyhetene, dro ned til Samaria og døpte de nye troende med Den Hellige Ånd.

De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. 1For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd. (APG 8,15-17)

Legg merke til forskjellen mellom å døpe i Jesu navn og det å motta Den Hellige Ånd, og for det andre, at Den Hellige Ånd kommer gjennom håndspåleggelse av en apostel. Simon legger merke til dette: 

Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger. (APG 8,18)

Det som følger er en kontrovers om et ondt og griskt ønske om å få Den Hellige Ånds gaver. 

Dåp og Den Hellige Ånd i Kornelius’ hus

Den tredje hendelsen hvor vi ser dåp i Den Hellige Ånd er i Kornelius’ hus. Kornelius bodde i Cæsarea, og var en Centurion, altså en offiser i den romerske hæren. Dette er viktig å huske på fordi frem til dette punktet så hadde den kristne kirken bare bestått av jødiske og samaritanske konvertitter (selv om de jødiske konvertittene var fra hele verden), men ingen hedninger. Og selv om Jesus hadde beordret at kirken skulle nå ut til alle verdens nasjoner (Matteus 28,19), så gjenstod det fortsatt å holde hans befaling. Og legg merke til at disiplene var meget tilbakeholdne med å inkludere hedningene i kirken. Dette er jo egentlig konflikten i de siste to tredjedelene av Apostlenes Gjerninger.

Det som utfolder seg i APG 10 og 11 er en serie med hendelser som er igangsatt av Den Hellige Ånd for å etablere dåpens sakrament (f.eks. dåp i vann) for hedningene. Først så snakker Gud til Kornelius gjennom en engel i et syn og sier at han skal sende bud etter Peter (APG 10,1-8). Så ber Peter på taket dagen etterpå og får et syn av en duk med all slags ikke-kosher dyr, og Herren befaler Peter å spise.

Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time. Han ble sulten og ville spise. Mens de holdt på å lage maten, kom han i ekstase. Han så at himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene. I den var alle slags firbeinte dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen. Og en stemme sa til ham: «Stå opp, Peter, slakt og spis!» Men Peter svarte: «Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent.» For andre gang talte stemmen til ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.» 1Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen. (APG 10,9-16).

Mens Peter forsøker å forstå det han har sett i synet, så kommer sendebudet fra Kornelius frem og ber ham om å komme. Den Hellige Ånd forteller Peter at han må gå sammen med sendebudet (APG 10,17-23). Peter reiser til Kornelius den neste dagen, og rapporterer at selv om reisen hans muligens var ulovlig i følge jødisk lov, så var synet med de urene dyrene Guds åpenbaring om at besøket var godt.

Neste dag ga han seg i vei sammen med dem, og noen av brødrene fra Jaffa fulgte med. Dagen etter nådde de Cæsarea. Kornelius ventet dem og hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg, jeg er også bare et menneske.» Peter snakket med ham mens de gikk inn, og han så at mange mennesker hadde kommet sammen. Han sa til dem: «Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg da jeg ble budsendt, uten å gjøre innvendinger. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg?» (APG 10,23-29)

Kornelius forteller Peter om sitt syn av engelen (APG 10,30-33).
Peter forkynner evangeliet, og begynner med sin forståelse av at «Gud gjør ikke forskjell på folk» og begynner med Jesu liv, død og oppstandelse, og den kommende dommen som Jesus skal avholde. (APG 10,34-43) Så faller Den Hellige Ånd på alle som hører Peters preken (APG 10,44-48).

Dette er en unik hendelse. Den Hellige Ånd falt på de troende før de ble døpt med vann. Dette er den eneste gangen tingene skjer i denne rekkefølgen, og som vi ser så ble de jødiske troende forbløffet over dette. 

De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den hellige ånds gave også ble øst ut over hedningene. (APG 10,45)

Peter svarer på denne dåpen i Den Hellige Ånd med å kalle dette for vanndåpens gave.

Disse har fått Den hellige ånd slik som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt? (Apg 10,47).

Og alle som trodde ble døpt i Jesu Kristi navn.

Det vi ser her er at Herren løser opp den jødiske tradisjonen med å holde seg adskilt fra hedningene, og viser at også hedningene har et sted i Guds rike. Herren lærer Peter først ved synet av de urene dyrene, og deretter ved å utøse Den Hellige Ånd over hedningekristne. Denne spenningen som utgjør omtrent to tredjedeler av Apostlenes Gjerninger vises når Peter returnerer til Jerusalem og blir kritisert for å spise sammen med hedninger (APG 11,1-3). Peter gjenforteller disse hendelsene og konkluderer med

Og da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, akkurat som over oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, at han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd.’ Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle kunne hindre Gud?» Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de lovpriste Gud og sa: «Så har da Gud også latt hedningene få vende om til livet!»  (APG 11,15-18)

Dette er en unik hendelse i kirkehistorien. Herren løsner på apostlenes motvilje mot å gå til hedningene ved å øse ut sin Ånd på de udøpte hedningene. Dåp i vann følger tett etter dåpen i ild og vann. 

Dåp og Den Hellige Ånd og de tolv efeserne (APG 19,1-7)

Denne hendelsen i Paulus sitt virke i Efesos er det fjerde og siste gangen vi hører om dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger. Det er en vanskelig tekst på mange måter: Noen har sett denne teksten som at den lærer at Johannesdåpen ikke var komplett, og at de som ble døpt av Johannes måtte døpes på nytt i Jesu navn. 

Men det er ikke vanskelig gå se ut fra teksten at de tolv disiplene fra Efesos ble døpt med vann, og så, gjennom håndspåleggelse fra apostelen Paulus, så skjer Åndsdåpen.

«Da de hørte dette ble de døpt til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de begynte å tale i tunger og profetere.» (APG 19,5-6).

Her ser vi igjen dåpen i Den Hellige Ånd som skjer gjennom håndspåleggelse fra apostlene (i dette tilfellet Paulus), og at det er fulgt av tegn og undre for å validere apostlenes forkynnelse.

Disse fire hendelsene er de fire som er nevnt når det gjelder dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger, som oppfyller løftet til Johannes og Jesus om at Han ville døpe med Den Hellige Ånd og ild. Det var helt åpenbart andre tilfeller med dåp i Den Hellige Ånd som ikke er omtalt i Apostlenes Gjerninger, men som vi leser om i brevene til Paulus, og spesielt i 1. Kor 12-14. Spørsmålet reiser seg nå om at selv om vi vet at kirken fortsatt døper med vann, er det slik at dåp i Den Hellige Ånd foregår slik den gjorde i Apostlenes Gjerninger ved Apostlene? 

Døper Jesus fortsatt med Den Hellige Ånd og ild i dag? Det er helt sikkert at Den Hellige Ånd blir gitt i vanndåpen (se APG 2,38, Joh 3,5, 1. Kor 12,13, Titus 3,5), og at Den Hellige Ånd er tilstede i kirken. Vi skal se på fire punkter som indikerer at denne unike dåpen i Den Hellige Ånd som fulgte apostlenes virke ikke er normativt for Herrens kirke.

Først, så er det slik at ikke alle som ble døpt med vann også ble døpt i Den Hellige Ånd. 

Faktisk, av de omtrent ni omtalene av dåp i Apostlenes Gjerninger, så er det bare to som etterfølges av dåp i Den Hellige Ånd, og en av hendelsene har dåp i Den Hellige Ånd før dåp i vann (APG 10). Pinsen er en unik hendelse hvor tre tusen ble døpt med vann etter at apostlene ble døpt i Den Hellige Ånd. Så vi ser allerede i APG at dåp i Den Hellige Ånd ikke er den normale og normative formen for dåp.

På den andre siden, så er alle som konverterer til den hellige kirken i APG, døpt med vann. Det er derfor kirken har lært at dåp i vann i den hellige treenighetens navn er et sakrament som virker tro og gir tilgivelse for syndene, men den unike åndsdåpen i Den Hellige Ånd ikke er et sakrament, men et tegn på Jesu unike virke (han steg opp til Guds høyre hånd), og til apostlene (sendt av Jesus for å forkynne Hans ord).

For det andre, slik nevnt ovenfor, så er det de samme tegnene som følger Jesu virke, som også følger apostlenes forkynnelse, og viser at deres ord var rent og rett (APG 2,22, Hebreerbrevet 2,4).

Peter hold sin første preken

Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. (APG 2,22).

Tegnene som Jesus utførte var bevis for at han var utsendt fra Gud.

Den ble først forkynt av Herren og siden stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham. Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje. (Heb 2,3b-4)

Tegnene Jesus utførte, og spesielt det å gi Den Hellige Ånd, er Faderens vitne for Jesu guddommelighet (se også Johannes 5,36).

For det tredje, så er dåp i Ånden direkte knyttet til apostlene (og hendene deres).

Se spesielt APG 8,18 og 19,6. Herren har nå apostlene foran seg, og ikke her på jorda. Sammen med dem forsvant tegnene de gjorde her på jorda som fulgte deres virke. Det som er igjen er selvsagt ordene deres, og spesielt apostlene Johannes, Peter, Jakob og Paulus. Tegnene de gjorde vitner og autoriteten tekstene deres har. 

For det fjerde, så profeterte profeten Joel denne spesielle utøsingen av Den Hellige Ånd (Joel 2,30-31, sitert av Peter når han forklarte pinse-mirakelet i APG 2,16-21). Joel 2,23-24 omtaler den begrensede naturen til denne spesielle hendelsen.

Fryd dere, Sions barn, gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere regn i rett tid, han lar regnet falle som før, både høst og vår. (Joel 2,23)

En nærmere kikk på sammenhengen teksten står i forteller oss at Herren ville øse ut en dobbel dose av Hans Hellige Ånd i den første måneden, at disse gavene skulle komme i kirkens tidlige start. 

Det kan også være nyttig å merke seg løftet til Paulus i 1. Kor 13:

Kjærligheten tar aldri slutt. Profetier vil forsvinne, tungene vil tie, og kunnskap skal forgå. (1. Kor 13,8)

Konklusjon

Apostlenes Gjerninger står som et utrolig vitnesbyrd om Herren Jesu godhet og nåde mot sin kirke. Han holdt løftet om at Han skulle være med oss, helt til tidens ende (Matteus 28,10). Hans dåp fortsetter å vaske vekk syndene og planter sitt kongerike midt i blant oss. 

Tegnene og undrene som fulgte apostlene og dåpen i Den Hellige Ånd vitner om at deres doktrine og lære ble gitt av Gud. Lik profetene før dem og til og med Herren selv, så skulle miraklene som ble utført av apostlene peke på sannheten i Skriften. Vi, på samme måte som våre brødre og søstre som vitnet om mirakelet på pinsedag og ble døpt den dagen, skal fortsette å vie oss til apostlenes lære og fellesskap i brødsbrytelsen og bønnen (APG 2,24). Måtte Herren holde oss i Sine gaver til Han kommer igjen i herlighet. Amen!