Mannen som var født blind

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

(Joh 9,1-7.35b-38 BM11)

Tenk om du var blind. Kanskje er du det. Her hørte vi om en mann som var født blind. Han hadde aldri sett noen ting. Jesu disipler lurte på om det var mannen selv, eller foreldrene hans som hadde syndet for at denne tilstanden kunne rettferdiggjøres.

Noen ganger er det jo slik at vi påvirkes av det foreldrene våre har gjort. Jeg kjenner folk som er født av f.eks. en alkoholisert mor, og det synes på de! Jeg kjenner folk som er født av mødre som er skikkelig nervøse av seg, og det kan jo ha noe med miljø, og litt med arv å gjøre, men det merkes ofte hvem som er barn av sine foreldre!
Denne mannen vi hørte om i dag hadde ikke gjort noe spesielt for å bli født blind, og det hadde ikke foreldrene hans heller. Av og til er det bare sånn.
Det er mye i livet som ikke kan styres, og å bli født blind kan være en av de tingene.
Jesus møter mannen, og sier at han ble født blind for at Guds gode gjerninger kan bli vist på han! Så sier Jesus at han er verdens lys. Denne mannen har aldri sett lys. Han vet ikke hva det er eller hvordan det fungerer. Det er en dimensjon han aldri tidligere har hatt tilgang til.

Slik er det med oss også, før vi får tro på Jesus. Våre åndelige øyne er lukket, og vi har ikke tilgang til dimensjonen som tro og en relasjon til Gud er.

Troen og lyset. To dimensjoner som denne mannen ikke har fått oppleve hittil i livet.
Så gjør Jesus dette merkelige med leire og spytt, og mannen får beskjed om å gå og vaske seg i Siloa-dammen. Og så kan han se. En ny verden åpnes opp for han.

Så møter han Jesus, og han får ikke bare syn, men også tro.

Vi er født i åndelig mørke. Vi er blindet av synd. Vi klarer ikke å tro på Gud eller ha en relasjon til Ham på grunn av dette. Så får vi høre om Jesus, som er verdens lys. Han har kommet for å lyse opp for oss, så vi kan se at Han er veien til frelse. Så stoler vi på Jesus, og på samme måte som den blinde mannen fikk synet, slik blir den åndelige blindheten tatt fra oss.

Lyset tennes.

Og så sier Jesus i Matteus 5,14 at vi vanlige troende mennesker er verdens lys!
Hvordan henger dette sammen?

Har du vært i et planetarium noen gang? Det er et rom formet som en halvkule hvor du liksom ser ut i verdensrommet. Veldig stilig.
Se for deg at du kommer inn i dette rommet, og det er mørkt. I midten av rommet står en søyle med en knapp. Du går bort og trykker på knappen. Plutselig blir det lyst! Du ser stjerner og planeter, og stjernene er langt borte og gir ikke nok lys til at du ser skikkelig, men så er det en måne der, og enkelte av de andre planetene lyser opp. Solen lyser veldig sterkt, og solen lyser opp månen slik at den kan lyse slik at vi kan se! Selvsagt ikke like tydelig og klart som selve solen, men tilstrekkelig til at vi kan se ganske godt rundt oss.
På samme måte som månen ikke har lys i seg selv, men får alt fra sola, slik skal vårt lys skal lyse for menneskene, så de kan se våre gjerninger og prise Gud.

Øynene våre blir åpnet av Jesus, så vi får se verdens lys, Jesus, slik at vi får være gjenspeilinger av Jesus. Alt står og faller på Jesus.

Og så får vi lov til å være en del av det.

Lev et liv i Ånden

Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. Men blir dere drevet av Ånden, er dere ikke under loven. Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær.
(Galaterbrevet 5:16-24 BM11)

Denne teksten har det blitt talt mye om, og mange forskjellige mennesker har gjort et forsøk på å forklare hvordan en kristen bør være ut fra det som står i denne teksten.

Først og fremst vil jeg si at denne teksten oppmuntrer til gode gjerninger (eller frukter) hos dem som har Den Hellige Ånd ved tro. Det blir ikke sagt noen ting om å unngå gode gjerninger, og det står ingen ting om at vi skal tolerere dårlige gjerninger, og det står ingen ting om at vi skal motsette oss forkynnelse av Loven.

Tvert imot så står det ganske klart og tydelig at Gud helhjertet ønsker at kristne skal flykte fra og unngå kjødelige lyster, hvis de fortsatt vil ha Den Hellige Ånd.

Det går ikke an å både ha en kristen tro, og bøye seg for kjøttets begjær og lyster. Disse to kan ikke sameksistere. Paulus sier at de ligger i strid med hverandre. Det er en uløselig konflikt mellom dem. De kan ikke tolerere hverandre, og den sterkeste av dem vil kaste ut den svakeste.

Derfor nevner han noen av kroppens gjerninger som klart og tydelig ikke er av Ånden, og han sier samtidig at de som praktiserer og lever i slike gjerninger, ikke er i stand til å arve Guds rike. De har da mistet Den Hellige Ånd og troen. Men han viser også hvordan en kristen kan få styrke og bli utrustet til å stå imot kjøttets lidenskaper og begjær.

Den Hellige Ånd viser at vi har en nådig Gud. Da blir hjertene våre fylt av kjærlighet og et ønske om å adlyde Gud og til å flykte fra synd. Konsekvensen er at vi kristne kjemper imot og flykter fra kjøttets lyster, for å ikke gjøre Gud sint igjen. Og selv om alle vi kristne i denne konflikten kjenner på våre svakheter, så kan Loven likevel ikke fordømme oss, fordi gjennom troen er vi, og blir vi i Kristus.

Sitt ved Jesu føtter

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
(Lukas 10:38-42 BM11)

Gud sier “Kom og sitt ved føttene mine.” Når du sitter ved Jesu føtter, så tar evangeliet deg til et rolig sted. Forlat det som er i denne verden. Alle forstyrrelser, all uro og bekymringer. Det er vanskelig, fordi vi bruker veldig mye tid i denne verden.

Gud har velsignet oss rikelig. Hvis vi skulle telle alle velsignelsene vi har fått, så hadde vi veldig fort mistet oversikten. Vi lever i et land hvor det ikke slippes bomber i hodene våre, og det flyr ingen raketter over husene våre. Vi er trygge.

Men verden vil ha oss til å tenke at det ikke er nok. Verden rundt oss sier at vi må ha noe større, noe bedre, noe mer. Du ser på naboens ting, og tenker at de har det mye bedre enn deg, og du ser en annonse for noe du gjerne skulle hatt. Og hvis du ser rundt deg så ser du at størrelsen på husene har økt voldsomt de siste 100 årene. Og bilene har vokst i størrelse! Hva har skjedd?

Paulus skriver til Timoteus at

gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.
(1. Timoteus 6:6-10 BM11)

Det er svært få rike mennesker som ikke har endt livene sine i ødeleggelse og fortvilelse. Det kan virke merkelig, men Bibelen sier at rikdom på penger ikke gir tilfredsstillelse. Jesus sier “Kom og sett deg ned ved føttene mine.” Dette er et språk som taler til det nye mennesket i oss, til oss som er kristne. Det gamle mennesket som vil ha rikdom og makt vil ikke sitte ned med Jesus.

Vi er kristne, Guds barn. Gud har valgt oss ut, og Gud har satt sitt navn på oss. Nå er Guds Ord vår glede! Jeremia sier:

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte.
(Jeremia 15:16 BM11)

Det er her du vil finne virkelig tilfredsstillelse, ro, og fred fra tankene om at de velsignelsene vi har fått ikke er nok for oss.

Kom og sitt ned ved Jesu føtter, og merk at det er der du skal være.

Den første skal bli den siste

Dagens fortellingstekst på denne dagen i kirkeåret som kalles “Vingårdssøndagen” er fra Matteus 20:

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården.Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»
(Matteus 20:1-16 BM11)

Gud gjør den første til den siste, og den siste til den første. Dette blir sagt for å ydmyke de som er flotte mennesker, for at de ikke skal stole på seg selv, men på Guds godhet og barmhjertighet. Og på den andre siden skal de som er ingenting ikke fortvile, men stole på Guds gidhet.

Se for deg en mann som ikke ser ut til å være noe. Fattig, svak, foraktet, og i sitt hjerte tror han at hans svakhet og fattigdom gjør at han fortjener å komme først i køen foran Gud. Da har dette faktisk ført ham helt bakerst i køen.

Tvert imot er det slik at den som stiller seg bakerst i køen, selv om han er rik, sterk og sett opp til, han blir stilt fremst foran Gud.

Dermed er innholdet i dette evangeliet at ingen mennesker er så høye, og vil aldri stige så høyt på noen menneskelige målestokk, at de ikke har grunn til å frykte at de kan bli den aller laveste. På den annen side ligger ingen så lavt eller kan falle så lavt, at ikke håpet kan strekkes ut og gjøre ham til den aller høyeste.

For her er all menneskelige fortjeneste borte, og Guds godhet står fast. Den første skal bli den siste, og den siste skal bli den første. Det er neste som en festlek! Jesus sier “Den første skal være den siste.” og da tar han fra deg alt håp i deg selv, og forbyr deg å opphøye deg selv over de laveste utstøtte, selv om du er like god som Paulus eller Abraham.

Men han sier også “Den siste skal være den første.” Da fjerner han all tvil og forbyr deg å ydmyke deg lavere enn noen helgen, selv om du var som Pilatus eller Sodoma og Gomorra.

For akkurat som vi ikke har noen grunn til å være arrogant, så har vi heller ingen grunn til å tvile. Vi kan jo alltid teste på skatten i Himmelen, men det er ikke slik at vi ser på pengestykket som jordeieren skal gi oss i lønn, men vi ser Guds godhet som er den samme til høy og lav, til den første og siste, til hellige og til syndere. Ingen kan skryte av seg selv eller forvente mer enn en annen.

For Gud er Gud ikke vare for noen få, men for deg og meg og alle.

Be, så skal dere få.

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. (Matteus 7:7-12 BM11)

Vi har alle bedt om noe vi ikke har fått. Erfaringen vår sier at  det er noen bønner Gud ikke svarer på. Og det kan umulig være sånn at det hjelper å mase. Fordi Gud har allerede hørt deg. Det er ikke sånn at vi kan manipulere Gud ved å gjenta noe veldig mange ganger, eller få veldig mange til å be om det samme. Gud er ikke Tingeling.
Det er ikke sånn at jo flere som klapper i hendene, jo mere blir Gud i stand til å gjøre noe.

Og det er ikke sånn at du må bli mer rettferdig, eller gjøre mindre galt for at Gud skal høre på deg.
Det handler ikke om deg, men om Jesus FOR DEG.

På grunn av at du er HANS barn, kjøpt dyrt og elsket høyt, så vil han svare på alle bønnene dine. Spørsmålet er da heller hvilket svar Han gir.

Så dersom jeg ber om en milliard kroner på kontoen min, og avslutter med “Amen”, så har Gud hørt, men det er slett ikke sikkert Han sier “Javel da”.

Har Gud svart på den bønnen slik jeg vil og har sett for meg? Tvilsomt. Kan det skje med tid? Jada, men jeg tviler fortsatt på det.
Uansett hva Gud gjør med den bønnen, så vil du motta mye mer enn du klarer å be om, nemlig Gud selv, evigheten. På den siste dag når du blir reist opp fra de døde og blir hentet hjem til Guds by, så får du se Guds herlighet, og det er mye mer enn vi noen sinne er i stand til å be om.

Og skulle det være slik at Gud svarer «Nei» til meg når jeg ber om en milliard, så har han nok en meget god grunn for å gjøre det.
Og det har nok veldig lite å gjøre med min midlertidige komfort og selvhevdelse, men veldig mye med min frelse og mitt evige liv å gjøre.

Tenk så utrolig ekkel jeg kunne blitt dersom jeg faktisk hadde en milliard på kontoen! Det hadde ganske sikkert gått ut over hvordan jeg behandler mennesker rundt meg, og hvordan jeg tenker om Gud. Og det hadde ikke gått bra. Gud kjenner meg, og Han vet godt at jeg ikke bør ha veldig mye penger.

Derfor kan vi be om absolutt alt mulig. Og de bønnene Gud sier «Nei» til kan vi også være glade for, fordi Han sier nei for å ivareta vår frelse.

Så vi kan være trygge på at Gud hører, og at Han svarer slik det faktisk er best for oss. Og vi kan være trygge på at alle bønnene våre er besvarte allerede i Jesus, og i hans død og oppstandelse. I Ham har vi allerede fått mye mer enn vi kan be om. Vi har fått frelse og evig liv med Ham som er uendelig og ubeskrivelig. Vår Frelser og venn, Han som gir synderen livet igjen. Halleluja, vi skyldfrie er. Halleluja, vår Jesus er her!

Er alle religioner like?

Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr og krypdyr.
De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.
De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.
(Romerne 1:18-32 BM11)

Her står det at alle kan se Gud. Vi er alle skapt i Guds bilde, og vi er alle sånn sett like. Vi kan alle kjenne den sanne Gud, fordi vi er alle i stand til å se og kjenne Gud, men Johannes 8 sier at vi er alle slaver under synden.

Jesus svarte: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden.” (Johannes 8:34 BM11)

Vi holder altså sannheten nede i urett. Hvorfor finnes det så mange religioner i verden? Fordi vi alle kjenner Gud, men vi holder sannheten nede. Vi påstår vi er kloke, men vi ender i dårskap. Tankene våre er gale, og vi ønsker ikke å vite om Gud, så vi bytter ut Gud med en avgud. Noen ganger er avguden veldig åpenbar. Hvis du har vært i ei kebabsjappe i Oslo, så har du sett figurer av hinduistiske guddommer med halskjeder, blinkende lys og kanskje noe appelsin eller frukt liggende ved siden.
Noen ganger er ikke avguden så åpenbar. Det kan handle om sex, penger, alkohol, Facebook, eller noe annet. Du går til det for å finne det som kun Gud kan gi. Du ofrer og tilber den tingen. Det er det vi gjør. Det ligger dypt nedi oss å løpe av gårde og tilbe en avgud.

Alle kjenner Gud, og problemet er at vi holder nede sannheten og bytter Ham ut med en avgud. Hvis noen sier at de tror på Gud, så vil jeg si at Jesus sier

«Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» (Johannes 14:6 BM11)

Han sier at han er den eneste veien til fred og forsoning med Gud.

Ta f.eks. mormonerne. De bruker mange av de samme ordene som oss. De bruker ord som Jesus, Gud, frelse, og det kan høres veldig ut som om de tror på det samme som kristne, men dersom du skreller av det ytterste laget i språket, og spør hva de mener med «Jesus», så får du høre at Jesus er deres eldre bror og Satans åndelige bror. Han er sønn av Faderen som er en gjenoppstått gude-mann. Faderen har mange koner og er polygam, og hensikten med våre liv er å gå gjennom den samme prosessen som Faderen gikk gjennom, slik at vi en dag skal bli guder og få våre egne planeter vi kan herske over. Det er mormonernes gud.

Så dersom noen sier «Men er ikke alle religioner like?» så kan du riste veldig sikkert på hodet.

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.» (Johannes 1:1-3 BM11)

På gresk ser teksten i vers 1 slik ut

Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ Λόγος, καὶ ὁ Λόγος ἦν πρὸς τὸν Θεόν, καὶ Θεὸς ἦν ὁ Λόγος (Johannes 1,1 GNT1904)

Ordrett oversatt står det «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var med Gud, og Gud var Ordet.»

Altså: Så langt tilbake i tid du kan komme, i all evighet og vel så det, der var allerede Jesus. Og der var han ansikt til ansikt med Faderen, i nært fellesskap med Faderen, og det står at han ER Gud. Han var i begynnelsen, og han skapte alle ting.

Jesus er Gud som alltid har eksistert sammen med Faderen, og har skapt alt, inkludert Satan. Mormonernes Jesus er en av mange guder, det åndelige avkommet av en polygam gud, og er Satans bror.

Jesus sier «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»
Det er mulig å ha en falsk gud og en falsk Jesus som ikke frelser. Og jeg vet at det gjør at enkelte som leser denne teksten føler seg ukomfortable. Det er ukomfortabelt å snakke om helvete. Det er ukomfortabelt å snakke om dom.
Men jeg vil si at kjærlighet forlanger mer enn en følelse. Kjærlighet krever handling. Og hvis du virkelig elsker Gud og mennesker, så forteller du sannheten uansett konsekvensene.

Barnedåpen – enda et innlegg

Jeg har over lengre tid fått mange gjentatte spørsmål om dette med dåpssyn, og hvorfor barn blir døpt. Finnes det historisk støtte for barnedåpen? Var dette noe folk flest i utmenigheten mente var riktig og rett?

Uten tvil. Vi som mener barnedåp er både riktig og bibelsk har en del bagasje med oss. Vi har Bibelen, hvor og når anabaptismen oppstod, og hvor den anabaptistiske eller «gjendåps»-teologiske «stilen» kommer fra. Det er forresten ikke den samme teologien i baptismen nå som da Luther levde, men det er mange av de samme argumentene som ble brukt av de andre reformatorene som har blitt raffinert og pusset på opp gjennom den overtroiske middelalderen til den mer rasjonalistiske vitenskapelige modernismen.

Men tilbake til spørsmålet! Er det historisk støtte for barnedåpen, og var dette noe folk mente var rett og riktig? Ja, med ett unntak. Gnostisismen. Og hvis du vet litt om gnostikerne, så vet du at det ikke er den siden du ønsker å være på. De benektet blant annet at Jesus er Gud.

Vi må begynne med å se på hva et individ er. Vi i den vestlige verden er opplært til å tenke på alle mennesker som enkeltindivider. Du er selvstendig og løsrevet fra foreldre. Men denne tankegangen er fremmed i den gamle verden. På en måte er det et resultat av den kristne forståelsen av frelse og verdien av enkeltmennesker i Guds øyne, men på en annen side er det en opphøyelse av vår arroganse og den første synden til å tenke at vi alle er fullstendig frigjort fra vårt opphav og det vi bærer med oss. Den gamle verden var rett og slett ikke slik folk tenker den var.

Vi kan altså ikke ta våre forutantagelser og legge de på verden slik den var da. Vi kan tenke på det som ganske arrogant å si at hvis faren i huset tror på noe, så må resten av huset også tro det samme, men det var slik det var, og det er ikke nødvendigvis noe galt med det! Det handler om fellesskap, som er noe vi har mer og mer vanskeligheter med å finne og innfinne oss i, fordi vi alle sammen insisterer på å være selvstendige individer som er uvillige til på noen som helst måte å underkaste oss en leder.

Vi kan se denne felles identiteten (eller fellesskapet, om du vil) omtalt i Bibelen. I en av de vanligste «det-står-ingen-ting-om-noen-baby-her»-tekstene fra Apostlenes Gjerninger 16, har vi fangevokteren. Han sier «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst». Her snakker han i entall om seg selv. Så svarer Paulus og Silas: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Ordet «tro» er entall og det brukes om det ene mennesket, til det ene mennesket. «Du» er entall, men så skifter setningen til flertall, plural. Dersom han tror så skal altså hele hans hus bli frelst!

Når han tror, så tror de. Det er ikke bare et håp, men noe man gikk ut ifra. Det var ikke slik at Paulus og Silas nå måtte bort til huset og snakke med hver enkelt av dem og få dem til å ta et standpunkt for Jesus. En modernistisk, rasjonalistisk, individualistisk kristen må ikke ta sitt syn som er arvet gjennom kulturen og legge det på det Bibelen, i stedet for å ta Bibelen for det Bibelen sier. Vi har gjerne en tendens til å tenke på dette som umoralsk at bare fordi mannen i huset trodde, så måtte alle andre tro det samme. Hver enkelt av dem hadde jo ikke gitt livet sitt til Jesus enda! Men det spiller ingen rolle.

De er i faren, åndelig sett. Det er jo unntak fra dette, fordi man godtok personer som gikk bort fra sine foreldres tro og vendte om til kristen tro.

Men man kan uansett ikke komme bort ifra at omvendelsen av fangevokteren innebar hele hans hus. Det er fellesskap på en måte vi ikke lenger har kjennskap til i det moderne vesten. Det var så grunnleggende innbakt at barn ikke ble sett på som isolerte individer, men som en del av et fellesskap. Det er så selvsagt at dåp av barn ikke ble omtalt spesifikt i Det Nye Testamente. Jeg foretar ikke et argument ut fra taushet her, men jeg sier at det er en grunn til at det er taushet. De som har et baptistisk standpunkt mener at årsaken til Bibelens taushet rundt barnedåp er fordi det ikke foregikk, men denne antagelsen om kulturen dåpen skjedde i er helt forskjellig fra slik den faktisk var.

Så er det et annet punkt vi må ta med, og det er proselyttdåp. Det er hedninger som ble døpt inn i jødedommen, og dette var en praksis som begynte lenge før Jesus ble født.

Denne har slående likheter med kristen dåp, og Jesus bruker denne dåpen som mal for den kristne dåpen. Spørsmålet blir da om denne proselyttdåpen involverer barn? Svaret er et rungende ja. De eldste rabbinske kildene gir flere eksempler på at barn og spedbarn blir døpt med proselyttdåp for å tas opp i det jødiske folket sammen med sine foreldre. Og det gis flere regler for denne dåpen. F.eks. hvis en kvinne er gravid og skal døpes til å bli med i den jødiske troen, og barnet fødes før hun rekker å døpes, så skulle barnet døpes samtidig med henne. Hvis barnet ble født etter at kvinnen var døpt, så ble ikke barnet døpt fordi barnet ble født jødisk.

Og i en slik kultur er det selvsagt at barn ikke blir nevnt spesifikt i forbindelse med dåp fordi det var utenkelig at barn ikke ble døpt når både far og mor ble det. Jentene ble døpt, og guttene ble døpt etter å ha blitt omskjært. Og det peker oss interessant nok til Kollosserbrevet kapittel 2 hvor dåp og omskjæring har en sammenheng.

Men de historiske bevisene stopper ikke der. Hippolytus, som levde på 100-tallet, skriver om at dette skjer i kristne kirker lenge før sin tid; hele familier ble døpt i forbindelse med påskefesten. Han skriver om at barna ble døpt først, og foreldre etterpå. Dette inkluderte de som ikke kunne snakke selv. Tertullian er den første som skriver om tradisjonen med gudforeldre, og at dette er de som kommer og tar del i dåpsseremonien og gir løfter om fremtidig opplæring og vekst for barnet som ikke kan snakke på egne vegne. Det vi ser er at kirken på ingen måte forsøker å rive istykker fellesskapet som er en familie ved å kalle noen kristne og andre ikke. Og dette er på en tid der det også ble trodd at dåpen virket syndenes forlatelse. Vi har til og med skrift på barns gravsteiner som bevis for dette. En innskrift fra det tredje århundret har en fascinerende vri: «Dedikert til de avgåtte, Florent gir dette til sin verdige sønn Apernienes, som levde ett år og ni måneder og fem dager. Han var høyt elsket av sin bestemor og hun visste at døden var uunngåelig, og hun ba kirken om at han måtte reise fra denne verden som en troende.»

Her har vi et tilfelle av primitiv nøddåp for barn.

Så kan du kanskje si at de ikke døpte barn med mindre de skulle dø. Men de døpte barn. Og det er mer som foregår her. Det at bestemoren nevnes i forbindelse med at hun griper inn og får barnet døpt kan gi en pekepinn på at faren Florent ikke var en kristen, og dette blir bekreftet av den hedenske beskrivelsen av døden som gis til de avdøde. Språkbruket med at de avdøde går videre er hedensk, selv om vi kristne bruker det nå til dags. Det som er saken med denne gravsteinen er et eksempel på misjonal dåp ovenfor en døende baby som har ikke-kristne foreldre.

I det første århundret har vi ingen direkte bevis for barnedåpen bortsett fra Bibelen selv, men i det andre århundret har vi bevis for at dåp av barn ble tatt som en selvfølge. I tillegg er bevismaterialet for at det ble tatt som en selvfølge, ganske stor. Det å vente med å døpe barn av kristne foreldre var fullstendig ukjent i den tidlige kirken. Det er ikke før i år 329 at vi finner eksempel på at et barn i et kristent hjem vokser opp uten å bli døpt. Det er ingen ting i kirkehistorien som beskriver to typer kristne, døpte og ikke-døpte. Å bli døpt er å bli kristen, og å ikke bli døpt er å fortsette å ikke være en kristen. Dette undergraver ikke det at man kan bli frelst av nåde ved tro ved å tro på løftet i evangeliet. Men hva gjør det evangeliet? Det sier: kom og få mer evangelie. Så har vi historien om røveren på korset. Det kan vi snakke mye om, men vi kommer ikke unna at røveren på korset hadde noe du og jeg ikke har. Han hadde Jesus håndfast, fysisk tilstede. Og Jesus gav ham et spesielt «Jeg-til-deg»-løfte. Og røveren på korset er et flott eksempel på at vi trenger dåp, fordi dåpen er et «jeg-til-deg»-løfte fra Jesus. Men ingen steder før år 329 er det noen spørsmål om man skal døpe barn eller ikke. Hvis dette med å døpe barn var en ny ting som ble innført, så ville det blitt snakket om. Det var bare én dåp, og det er den samme dåpen vi praktiserer i dag! Det var ikke før Tertullian begynte å argumentere imot barnedåp, som var grunngitt i at han var på vei mot en sekt hvor han opphørte å være en kristen, at dette ble et spørsmål. Og han argumenterte ut ifra det at det ble tatt for gitt at alle døpte barna sine. Og ettersom vi går dypere ned i historien, så blir det bare mer og mer fastslått at barnedåp var vanlig praksis. Origenes (en annen kjetter som muligens var kristen helt til han døde), nevner tre ganger dåp av barn som en vanlig skikk i kirken, og med det mener han at det stammer fra apostlene. Etter som de gnostiske sektene begynte å bli større og hindret folk ifra å døpe barna sine, så begynte endelig kirken å si «Nei, nei, nei. Du må døpe barn.»Hvis du går til de stedene det ikke gjøres, så går du utenfor kirken. Jeg sier ikke at baptister i dag er utenfor kirken, men at gnostikerne var det.

Poenget her er at uansett hvilken side av «Bibelen sier at»-debatter du faller på, så vil uansett den tidlige kristne majoriteten demonstrere hva kristne gjorde fra ca år 70 og opp til 300-tallet, da gnostikerne som ikke trodde på kristendommen i det hele tatt begynte å rive dette fra hverandre.

Og hva gjorde så kirken da? De døpte barn. Og hvis vi går enda lenger tilbake, så ser vi at jødene gjorde det samme. Tradisjon og historie er ikke det avgjørende punktet i hva vi skal utøve av teologi, men når Bibelen faktisk lærer at dåpen frelser, at hele husholdninger ble døpt, at Guds ord har makt til å skape og gjøre ting vi ikke kan, så burde vi ha ganske spesifikk tekst fra Bibelen for å gå imot en tradisjon som virker å være basert på hva Bibelen faktisk sier. Vi trenger et eksempel på en baby som ikke blir døpt. Vi har faktisk noe av det motsatte i historien hvor disiplene forsøker å holde barn borte fra Jesus, men Jesus sier «Nei, nei. Disse er enkle, de gjør ikke motstand. La de komme til meg så jeg kan velsigne dem.» Kan vi i det minste være enige om at dersom jeg har forsøkt meg på et argument ut fra taushet, så er det at vi ikke har eksempler i Det Nye Testamente på at barn blir døpt så er det også et argument ut fra taushet. Argumentet med at vi ikke kan døpe barn fordi vi ikke har noen eksempler på at barn blir døpt i Det Nye Testamente vil da også føre til at vi ikke kan la kvinner få nattverd. Det finnes rett og slett ingen eksempler i Det Nye Testamente på at kvinner får nattverd. Det ville være galskap å nekte kvinner nattverd. Røveren på korset, og «jeg ser ingen babyer» er de mest brukte argumentene imot barnedåp, men det er ikke nok til å kaste over bord alt Bibelen så tydelig sier om dåp.

I tillegg er dåp av barn et fantastisk eksempel på ren nåde, og nåde er noe baptister forstår og kommuniserer veldig godt! Babyen gjør ingen ting. Babyen har ikke gjort seg fortjent til noe, og den kunne like gjerne vært død. Selv om dersom den hadde vært død så hadde ikke dåpen “virket”, men det er en annen diskusjon. Babyen tar ikke med seg noe til dåpen, akkurat slik du og jeg som er voksne og tror på Jesus fordi han har vekket deg opp fra døden til livet, så tar du fortsatt ikke med deg noe til dåpen. Gud gjør alt. Akkurat det samme gjelder nattverden. Du tar ikke med deg noe. Du har med deg tvil, vantro og synd, og Gud kommer med rettferd.

Fra vårt perspektiv er alt dette knyttet til det samme spørsmålet. Jesus kom med rettferdiggjørelse  og nå utfører hans ord og sakramentene den rettferdiggjørelsen på deg, helt fra begynnelsen av ditt kristne liv, og hele veien gjennom det.

Når du dør så dør du i Kristus slik at på samme måte som han ble oppreist fra de døde, kan du også oppstå i ham, og dåpen er i den sammenhengen i Bibelen.

Hvis du virkelig vil forstå hvorfor vi lutheranere er så opptatte av dette med barnedåp, så kan du slå opp alle steder i Bibelen som nevner dåp. I Apostlenes Gjerninger får vi også en beskrivelse av hva som foregår, og vi er ikke imot den boken, men ikke begynn der. Gå gjennom alt fra Paulus til Peter som nevner ordet «dåp», og la så ordene som står på sidene forbli sanne. Ikke erstatt ordet «dåp» med en annen definisjon av ordet (som «dåp i Den Hellige Ånd» eller noe). Vi ser ikke det noen andre steder i Bibelen enn i selve dåpen. Vi ser Den Hellige Ånd falle over grupper av mennesker i Apostlenes Gjerninger for å demonstrere at Gud gir til hedningene og nasjonene den troen som tidligere var forbeholdt bare noen få utvalgte. Dette henger sammen med håndspåleggelse, men også gjennom det talte ord. Dette hverken motsier eller snur på noe som Jesus har sagt. Faktisk så er det første Peter sier når han ser at hedningene også kan få Den Hellige Ånd, at de også burde døpes, fordi det var merkelig at de hadde Ånden uten dåpen. Så da burde de døpes fordi Den Hellige Ånd og dåp henger sammen. Vi lutheranere er muligens litt opphengte i hva Bibelen sier, og vi har enda til gode å se tekster fra Bibelen som sier at det vi tror er feil.

Hvis jeg har opprørt noen med denne teksten, så unnskylder jeg meg ikke helt uten videre. Jeg er opptatt av hva Bibelen faktisk sier, og jeg håper at du er like opptatt av det samme. Jeg håper det var noe klargjørende.

Hvordan ser kjærlighet ut?

Johannes skriver: Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Johannes 13:35 BM11)

Det er meningen at kristne skal være kjærlige, og faktisk vise kjærlighet.
Kjærlighet ser ut som de første åtte budene, men slik ser ikke vi ut.
Gud gir oss to ekstra, for å sørge for at vi forstår hva han mener vi skal være.

Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. (2. Mosebok 20:17 BM11)

Luther sier i den store katekismen:

Det siste budet er derfor ikke gitt for dem som verden anser for skurker og bedragere. Det er tvert imot gitt for de mest hederlige, de som vil ha et godt ord på seg og bli kalt redelige og oppriktige folk, som ikke gjør noen synd mot de foregående bud. (Luthers store katekisme, Om det 9. og 10. bud)

Dette er f.eks. de som vil bli sett på som kjærlige og kristne, slike som meg.

Loven tegner ikke et bilde av meg, i alle fall ikke på en fin måte. Hver gang den beskriver meg, så ender jeg opp som en synder som ikke fortjener å eksistere. Men loven, når den holdes opp i kjærlighet, ser ut som Jesus. Hele avsnittet der de ti bud står, og alle budene, tegner et bilde av Kristus. Når vi forsøker å være som Jesus så gir Gud oss ti bud, ikke bare åtte. De to siste budene viser oss at det er en forskjell på et syndig hjerte og et kjærlig hjerte. Dersom du ønsker å bli sett på som klok, gudfryktig eller kjærlig i verdens øyne, så er disse to budene også til deg. Det er slik du skal se ut, for kjærlighet ser ut som noe. Det ser ut som Kristus som blør for deg og meg og for syndere over alt, slik at vi kan bli tilgitt. Det ser ut som en kjærlighet som ikke bare elsker deg, men også naboen din. Når vi ser på disse to siste budene «Du skal ikke begjære din nestes hustru», og «du skal ikke begjære din nestes eiendom.» så handler det ikke bare om at vi ikke skal ta naboens ting, men at vi ønsker godt for dem slik Gud ønsker alt godt for dem.

«Det er nå det samme hvilken måte slikt skjer på, så skal du vite at Gud ikke tillater at du – for å tilfredsstille ditt begjær – tar fra nesten noe av det han eier» (Luthers store katekisme, Om det 9. og 10. bud)

Hele Guds lov maler et bilde av av Jesus som ikke bare fremstår gudfryktig og snill, men som elsker både deg og din neste med et syndfritt hjerte som faktisk ønsker å se deg og alle godt ivaretatt. Derfor befaler han oss å ikke begjære, ikke legge planer mot hverandre, selv om du på utsiden kan klare å fremstå «kjærlig».

Loven tegner ikke et bilde av deg, den tegner et bilde av Jesus. Og det er en befriende tanke! For nå trenger du ikke å bekymre deg så mye for om du lever opp til standarden den setter. Om du ser kjærlig nok ut, om du ser gudfryktig nok ut. Loven maler et bilde av Jesus, og evangeliet tegner et bilde av deg.

Du er en som Jesus døde for. Du er døpt, og din identitet ligger i Hans blod og rettferdighet. Loven tegner et bilde av Jesus, men det betyr ikke at vi avviser den. Hvorfor skulle vi det? Hvorfor vil du avvise noe som ser ut som din Gud?

Vil du ikke være nær det som ser ut som din Gud? Hvorfor finner du ikke trøst og oppmuntring i hvordan kjærlighet faktisk ser ut?

Kjærlighet ser ut som Jesus, og de skal kjenne oss ved vår kjærlighet til hverandre. Ved kjærligheten som er gitt oss, som lar oss se vekk fra vårt utseende og hvordan vi fremstår, og som får oss til å se på vår nestes beste. Den som Jesus elsker.

Deg å få skode

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

(Markus 10:17-27 BM11)

Dette er vanskelig. Jesus ser rett gjennom denne mannen, og det betyr at han ser rett gjennom meg også. Jesus vet om alle mine svake punkt. Det står også at Jesus så på ham og fikk ham kjær. Jesus var ikke ute etter å ta denne mannen som kom løpende og falt på kne for ham, men han så hvor han hadde hjertet sitt. Han hadde sikkert levd et eksemplarisk liv i egne og andres øyne, og det var helt sikkert mange som så opp til han, men hjertet var et annet sted.

Det kan også hende at mannen som kom løpende var selvgod og dermed ikke erkjente sin synd. En ting vi kan vet er at han eide et og annet, for han ble bedrøvet ved tanken på å skilles ad med det han eide.

Og slik er det med oss også. Vi har så lett for å la tingene våre ta eierskap over oss. Det tar oppmerksomheten vår og styrer livene vår. Denne teksten skal svi litt. Jeg kjenner selv at jeg har godt av å bli minnet om dette. Vi har så lett for å styres av det materielle, for det finnes alltid noe vi har mer lyst på enn det vi har. Det er materialismens grunnsannhet.

Vi blir derfor aldri fornøyd. Det er ikke lenge vi kan glede oss over den nye båten, bilen, telefonen, kjøkkenet, sofaen eller hva det enn måtte være før det har kommet en modell som er enda mer fancy og moderne. Det er enklere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Dette rister litt i oss.

Det er godt å komme inn i et hjem der det er rent, pent og ordentlig, men der alt tyder på nøysomhet. Der man har tatt vare på det man har og stelt pent med det, men der det er enkelt og nøkternt.

Tingene kan så lett få makt over oss.

Teksten i dag minner oss om at det er noe som er mye viktigere. Den handler om det ene nødvendige: seierskransen. Den uendelige skatten i himmelen. I tillegg til dette er vi gitt mange ting her på jorda. Fellesskap, familie, venner, den vakre naturen, mat, hus, klær, og alt annet vi har fått. Dette må tas vare på med nøysomhet og nøkternhet.

Rikdom og ære som menneske gjev,
er ikkje meir enn den morknande vev.
Du er min arv som varer til sist,
himmelske konge, det veit eg for visst.

Denne sangen handler om dette temaet vi er inne på i dag. Det er noe større og viktigere som går ut over dette livet og denne verdenen. Vi trenger mat, klær og hus. Hvis ikke klarer vi ikke overleve i dette landet.

Men det handler om hva som er fokus og hva som får lov til å ta eierskap over oss. Hva får plass i livene våre? Hvordan forvalter vi det vi har fått? Er vi villige til å dele med dem som ikke har?

“Deg å få skode” har mange sannheter i seg. Salmen er irsk og fra 700-tallet, og dette er en av de gamle, gode som er til å leve og dø på:

Deg å få skode er sæla å nå.
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå.
Ver du for tanken min dyraste skatt,
Ljoset som stråler vved dag og ved natt.

Dette er en kamp som vi stadig må kjempe. Det er alltid noe som vil ta oppmerksomheten vår bort fra Gud. Noe som kan synes større og viktigere. Når livet stopper oss, når vonde ting skjer, så minnes vi hva som er viktig i livet. Men det skjer også når gode ting skjer. Det å få barn f.eks. gir innblikk i noe som er større; Guds store under.

Gud gir oss også noe som er gratis. Guds nåde. Vi er alle kalt til å følge ham og legge fra oss det som tar oppmerksomheten vår, og følge ham.

 

Jeg tilgir deg

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Johannes 1:9 BM11)

Har du hatt noen av de dagene hvor alt ser ut til å gå galt?
Uansett hva du gjør så ender du opp med å være misfornøyd, sur, og det kjennes ut som om hele verden motarbeider deg.
Her kommer en setning du ikke vil like: Slik ER du.
Det er som om Gud er imot deg, folkene rundt deg hjelper ikke, og syndene dine vokser i stedet for å avta. Og det er ikke sånn at du prøver å synde mer for å få mer tilgivelse, nei du forsøker å synde mindre, men jo mer du forsøker å la være å synde jo mer fiasko ser du i livet ditt.
Du ser på deg selv, og du tenker «Jeg kan ikke forstå at Gud vil frelse en som meg.»
Du frykter dommedag, siden Gud kommer til å se hvilken hykler du er. Og du vet at du er en hykler, og du bekjenner at du er en hykler, og du ønsker ikke å være en hykler! Men du kommer liksom ikke ut av det.

Det vi har i den kristne troen er de tre ordene som endrer livet og universet: “Jeg tilgir deg.”
Evangeliet har en stemme. Jesus korsfestet for deg og reist opp fra de døde har en stemme, og den høres ut som «Jeg tilgir deg».
Jeg tilgir deg alle dine synder. Jeg tilgir alt du noen sinne har gjort. Jeg tilgir deg for det du feilet i, og jeg tilgir deg for alt du har lyktes med. Du kan ikke stå foran Gud med det du har eller ikke har gjort, og jeg tilgir deg for alt det.
Ikke på grunn av deg, men på grunn av Jesus. Alt du har mislyktes i kommer til å være helt greit, all din sykdom kommer i til å være helt ok på grunn av tilgivelsen i Jesus Kristus, gitt deg gjennom vannet, ordet, i ordene «Jeg tilgir deg» og i brødet og vinen som er Hans kropp og blod.

Ordene «Jeg tilgir deg» vil gi deg liv og kraft til å gå ut og streve mer mot djevelen, verden og din syndige natur. Kjemp med alt du har for å leve et liv for andre. Ikke lev for deg selv som om du betyr mer og de andre mindre, men lev i frihet for de rundt deg. Deres behov før dine behov, og deres ønsker før dine ønsker. Sett andre først, og ha omsorg for dem slik Gud i Kristus har omsorg for deg. Tilgi dem deres synd og endre deres univers med ordene som har forandret ditt. Jeg tilgir deg alle dine synder.

De ordene som sies hver søndag i kirken av presten eller pastoren er like gyldige og pålitelige som om Jesus selv hadde stått og sagt dem rett til deg.
Fordi Han har sagt det selv gjennom munnen til den han har sendt. Ordene ble sagt til deg, av dine kristne medmennesker, brødre og søstre.
Ordene «Jeg tilgir deg» som forandret universet for deg er de ordene som åpner opp himmelen for folkene rundt deg.
Ordene blir gitt for ingen ting, og mottas kun med tro, med Golgata bak og himmelens rike foran. Prisen betalt av Jesus!

Han ble korsfestet for vår synd og oppreist for vår rettferdiggjørelse. Hans «Jeg tilgir deg» er hans evangelium, hans frigjørelse som forandrer alt. Det forandrer deg, og det forandrer meg fra å være en synder til å bli en helgen. Det betyr ikke at du ikke kommer til å synde igjen, men det betyr at du ikke kommer til å leve i dine synder lenger. Der hvor du lever i synd vil du løpe for å bekjenne og motta mer tilgivelse fra Gud. For Han forandrer deg, begraver deg med Kristus, og reiser deg opp igjen i tilgivelsen for alle dine synder. «Jeg tilgir deg». Ordene som forandrer universet, deg og de rundt deg.

Dette er livet

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinterbrev 5:17-21 BM11)

Det er en sangtekst av Trygve Bjerkrheim som sier “Gud har ein plan med ditt liv.” og denne er sammenfallende med meningen med livet.
Gud har en tanke om hvor han vil ha deg, og han har invitert deg til å gjennomføre Hans plan med ditt liv. Det er en drøm for livet ditt og for evigheten. Det gjelder både deg, folkene rundt deg og hele verden.

Guds drøm er at du skal leve hvert sekund av livet ditt med en visshet om at han elsker deg endeløst og bunnløst. Han ønsker også at du villig skal risikere å elske andre fordi du vet at Gud risikerte alt ved å elske deg.

Når vi en dag våkner opp hjemme hos Jesus på den andre siden av døden, så kan vi åpne opp øynene og si “Det er DETTE som er livet!” Det er større, bedre og mer meningsfullt enn noen sinne før.

Din nye, livslange vandring med Jesus er en reise du aldri gjennomfører alene. Du trenger aldri å leve adskilt fra din himmelske Far igjen. Hvis du oppdager at du holder på å drive ut i selvtilfredshet på leting etter dårlige erstatninger for Gud, og hvor du tror du har alle svarene du trenger, så vet du hva du må gjøre.

Kom tilbake til livet som virkelig er å leve! Du kjenner veien, og hjemme hos Gud er der du hører hjemme. Det er der du alltid har hørt til.

Vær forberedt i årene foran deg på et liv som er annerledes fra alt annet du hadde tenkt var mulig den dagen du gjorde en U-sving på veien og ba Gud om hjelp. Oppvåkningen til livet bærer med seg uforutsette muligheter, og det er fordi Jesus lever i deg, og det endrer alt.

Nå kan du ha håp der det før var håpløshet, du kan være fri der du før var en fange, og du kan være et lys i mørket!

Og det er å virkelig leve!

Dinn ditt sted i samfunnet av andre takknemlige sønner og døtre av Faderen. Lytt, lær, engasjer deg, og gå ved siden av dem for å gjøre en forskjell til det bedre i ekteskap, hjem, skoler, arbeidssteder og samfunn.

Hjelp andre til å finne Jesus og veien tilbake til Gud. Det oppstår jubel i himmelen som venter på alle som vender om og tror.

Radikal tro

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19 BM11)

Mange tenker på Gud som noe man holder seg fast i når livet blir for tøft og vanskelig til at man takler det selv. Eller så tenker man på kristne som en gjeng som passivt sitter og venter på å komme til himmelen, som forresten er beskrevet som en rosa sky hvor engler spiller harpe, og man får gjøre det man liker best hele tiden.

Og de fleste tror at bare man gjør mer godt enn ondt, så får man selv velge om man kommer til himmelen eller ikke. Hvis man ikke bare dør og forsvinner, eller fødes på nytt, eller blir et gjenferd. Det er muligens opp til oss selv, tenker de.

Men da jeg begynte å lese i Bibelen og så hva som stod der, så fant jeg en Gud som ikke vil ha den ukritiske, tankeløse troen som jeg var så overbevist lå i bunnen av alle troende mennesker. Gud vil at vi skal slite litt med Ham. Han vil vil ha oss gjennom tro og tvil, sorg og glede. Og Gud vil ha knuste, ødelagte folk, ikke selvrettferdige godtroende mennesker. Vår frelse ligger ikke i å forsøke å fortjene en plass i skyen gjennom gode gjerninger. Tvert imot! Det er ingen ting vi kan gjøre for å forsone oss med Gud.

Da jeg fant ut av dette, så gav det mening. Det er for mye vold, urettferdighet og fattigdom i verden til å tenke at vi skulle kunne redde oss selv ved å bygge et utopisk samfunn, enten ved hjelp av vitenskap eller noe annet.

Kristendom er radikalt. Mye mer enn jeg hadde trodd. Guds kjærlighet er ulik alt annet jeg har erfart eller hørt om, og til og med ulikt det som gir mening. Ved å bli et menneske i Jesus så oppførte Gud seg veldig lite guddommelig. Misforstå meg rett. Hvorfor gå gjennom dødens mørke dal, eller holde de spedalskes sprukne hender, hvis du er Gud?

Hvorfor la deg ydmyke og dø på et kors for å berge de som hater deg? Gud gikk gjennom smerte og lidelse i vårt sted på grunn av radikal kjærlighet. Denne oppofrende kjærligheten står i sterk kontrast til individualismen, forbrukermentaliteten, utnyttelsen, objektifiseringen i vår kultur.

Men ikke nok med det. Like radikalt er den nye skapelsen som Jesus begynte. Dette snudde hele bildet mitt av himmelen på hodet. Jesu oppstandelse begynte Guds rikes utbredelse på jorda. Det er gode nyheter til fattige, fanger slippes fri, blinde får synet igjen og de undertrykte settes fri. Å leve som en kristen er et kall til å være en del av denne nye, radikale skapelsen. Jeg venter ikke passivt på en plass på en sky. Jeg er gjenløst av Kristus, så nå har jeg en jobb å gjøre! Ved Guds nåde har jeg blitt utvalgt til å tjene – hvordan enn Gud ser det best – til å være med å bygge Hans rike på jord. Vi har et sikkert håp i at

så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3:16 BM11)