Sealed – Vi har fått Den Hellige Ånd

Ingen mennesker kan gjøre et annet menneske kristent. Ingen prester, ingen pastorer, ingen venner, ingen familie, ingen fremmede, ingen. Det er bare Guds verk dersom noen begynner å tro. Det heter at mennesket blir født på nytt, døpt av Den Hellige Ånd i Kristus.

For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. (1. Korinterbrev 12,13 BM11)

Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også gi deres dødelige kropp liv ved sin Ånd, som bor i dere. (Romerbrevet 8,11 BM11)

“Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.” (Johannes 3,8 BM11)

Vi blir født på nytt, inn i Guds familie. Den Hellige Ånd er den som forsikrer oss om at det er slik, og Han gjør at vi kan kalle Gud for Far. Ånden kommer og tar bolig i oss, og gjør oss til templer for seg. Men hva betyr dette?

Han gjør oss trygge på at vi tilhører Gud. Vi er født på ny, og det er derfor vår fødselsrett å få tilhøre Hans familie. I Galaterbrevet 4,5 brukes ordet «barnekår». Før vi kjente Jesus og Den Hellige Ånd tok bolig i oss, så kjente vi ikke Gud, og vi var ikke i Guds familie, men nå har vi fått barnekår hos Jesus.
I Efeserbrevet 1,13 sier Paulus at vi er beseglet med Den Hellige Ånd. “Segl” er et ord som har med eiendom å gjøre, og det forteller oss at Den Hellige Ånd gjør at vi er Jesu eiendom.

Paulus bruker i verset rett etter ordet “pant”. “Pant” er noe som peker fremover. Akkurat som Odd Børretzen i reklamen for flaskepant som går hver jul. Der sier han “Jeg skulle ønske jeg kunne pantes når jeg er tom”. Og det er det som er mulig. Depositumet er betalt, og det løses inn i Guds evige rike når du er tom og livet tar slutt.
Den Hellige Ånd er gitt oss som pant på det evige livet. Han er det første avdraget på den fremtidige frelsen som venter oss – og det betyr at vi allerede nå har fått det evige livet. Vi har allerede fått fremtiden!

I Romerbrevet 8,23 bruker Paulus ordet “førstegrøde”. Det er et ord bønder er kjent med. Når man sår noe, så forventes det at noe spirer og gror, og så vokser det opp et eller annet. Den første avlingen er førstegrøden. Dersom du venter til det du har sådd har nådd full høyde eller er blitt så stort som du forventet, eller bedre, så er det en god førstegrøde. Hvis denne er god, så kan du være sikker på at hovedavlingen også vil bli det. Jesu oppstandelse er vår førstegrøde, og Den Hellige Ånd er førstegrøden av den avlingen Gud har i vente for oss.

Det siste ordet jeg vil trekke frem i dag er “visshet”. Paulus bruker dette ordet i 1. Tessalonikerbrev 1,5, og minner oss på at evangeliet ikke kom med bare ord, men med kraft og Den Hellige Ånd og med full visshet. Ordet “visshet” betyr at det er så fullt at det renner helt over. Det er overbevisningen Den Hellige Ånd gir oss. Overbevisningen om at vi virkelig hører til.
Så selv om vi er svake, fulle av feil og synd, så har vi blitt gitt Den Hellige Ånd som kan veilede oss til full visshet om at vi tilhører den korsfestede og oppstandne herren Jesus Kristus, og får tro på ham.

Signed – Vi er skapt i Guds bilde

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. (1. Mosebok 1, 27 BM11)

Gud er den som har lagd oss.

Men hva betyr det å være skapt i Guds bilde?

Det har blitt skrevet en del om dette tidligere, og det fortsettes å skrive bøker om dette temaet. Hva er det å være skapt i Guds bilde? Handler det om utseende, om følelser, at vi går oppreist, at vi er moralske vesener? Handler om det evner eller om kunnskap? Er vi små guder, slik mormonerne eller tungvekterne i trosbevegelsen hevder, eller er vi kun materie, slik ateistene hevder? Det er mye galt som kan sies om dette.

Et bilde er først og fremst et bilde av noe. Statuen av Carl Johan utfor slottet er lagd for å se ut som Carl Johan. På kontoret mitt har jeg et maleri av ei kirke, og det er lagd for å se ut som ei kirke.
Et bilde er lagd for å avbilde virkeligheten. Det er der for at vi skal minnes om noe, og kunne tenke på det. Så hvis Gud har skapt oss i sitt bilde, og Gud er virkelig, og til og med Virkeligheten selv, så må jo det bety at vi skal vise hvem Han er!
Måten vi er skapt på, måten vi føler, interagerer, handler og er på, skal på en eller annen måte avsløre hvem Gud er.
Så folk skal kunne se på deg, hvordan du er, hvordan du oppfører deg, og tenke «Gud må være fantastisk!»
Det handler om hvordan vi bruker tiden vår, pengene våre, og hvordan vi møter de svakeste og mest utstøtte på stedet vårt. Hva har vi gjort for å vise folk rundt oss hvem Gud er?
Så hvordan kan vi vise hvem Gud er? Ved å glede og fryde oss i Ham! Da går vi rett til kilden for oss selv. I stedet for å bruke av oss selv for å vise hvem Gud er, så kan vi gå rett til Gud og hente kraft og styrke og inspirasjon derfra.

Ravi Zacharias leste denne historien fra Markus 12 en gang:

Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?» Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar og la meg få se den!» De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» (Markus 12,14b-17a BM11)

Så stoppet han og sa «Her burde det vært et oppfølgingsspørsmål. Han burde spurt «Hva tilhører Gud?» og da hadde Jesus svart ham «Hvem sitt bilde er på deg?»

Vi er lagd for å vise hvem Gud er, og være i fellesskap med Ham. La oss da henvende oss til Ham for å hente alt vi trenger fra Kilden selv.

Kirken den er et gammelt hus

Kirken er i sin natur et bygg av levende steiner. Kirken er ikke et hus, og ikke en forsamling, men den består av mennesker som er kalt av Gud. Vi er samlet for å utgjøre et nytt bygg som går langt ut over våre forsamlingslokaler. Vi er ødelagte, knuste steiner, uegnet for å konstruere et solid bygg, men Gud sier “Se, jeg gjør noe nytt!”

Det reises et bygg hvor Jesus er hjørnestein! Det er det bygget vi ble skapt til å være med og forme, hvor Gud er arkitekt og byggherre. Gud bygger, og vi tilhører. Og det er tvers gjennom Guds verk, fordi troen er det som forener oss som utgjør dette bygget, og troen er gitt av Gud. Det er ikke noe vi kan bidra med ut over å ta imot og tilhøre. Gud planter troen i oss og adopterer oss inn i sin familie. Vi får ta våre knuste, ødelagte liv og gi de til Jesus, og Han gir oss ved sin Hellige Ånd et helt nytt liv som er hans eget!

Da blir vi en solid og perfekt stein i Guds hus, hvor Jesus er alt i alle. Det er Jesus som er huset vi skal tilhøre, og det er til ham vi har vår tjeneste. Det er sted hvor det er godt å være, som gir ly for storm, og ro i sjelen. Huset er fylt med lys som skinner for deg når du er inne, og opplyst ute når du er hjemmefra så du finner vei i mørket. For det er det huset er. Hjem.

Det er det hjemmet Gud vet vi trenger, og vi får være der fordi Jesus dekker oss med ufortjent nåde! Det er godt å komme hjem, men så uendelig mye bedre å komme hjem til det hjemmet du er skapt for å tilhøre. Hjemme hos Gud!

Så er vårt mål at flere skal få tilhøre denne familien og dette bygget. La oss be både for den lokale og den verdensvide kirken. Be for de andre menighetene rundt deg, og be at alle kristne må bevares i en sann tro til det evige liv! Så vil vi til slutt få seierskransen, og møte Gud slik Han Er!

Vi kan få komme med våre ødelagte liv, så vil Jesus gi oss en ny start, og til slutt ta sin kirke til ekte!

Vi er hans hus og kirke nu, bygget av levende stene, som under kors med ærlig hu, troen og dåpen forene. Var vi på jord ei mer enn to, bygge dog ville han og bo hos oss i hele sin velde!

Meditasjon

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. (Salme 1:2 BM11)

Jeg har nettopp blitt trebarnsfar, og har kjent litt på følelsen av at tiden ikke alltid strekker til. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men som blir nedprioritert. Som å rydde i hagen, pusse opp garasjen, reise, spille musikk, og til og med be og lese i Bibelen. Det er når jeg leser i Guds ord, gjerne et brev eller en bok flere ganger, at jeg føler Gud snakker klarest til meg. Jeg ser ting, og kjenner på ting som treffer meg i det Gud sier til meg gjennom Hans Ord.
Guds ord bør være det første vi tenker på når vi står opp og det siste vi tenker på når vi legger oss om kvelden. Våre tanker burde være festet på Ham som er oppfyllelsen av vårt håp om evig liv. Mange tenker kanskje på det å grunne på Guds ord som brukt tid som blir tapt tid, og nedprioriterer å lese i Bibelen og være stille for Gud for å høre Hans stemme.
Tenk om alle hadde tenkt på å bruke tid med Gud på samme måte som Gud tenker på oss! Da hadde vi gjort Guds rike til første prioritet i livene våre.

For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykt er nyttig til alt. Til den er det knyttet et løfte både for dette livet og for det som kommer. (1. Timoteus 4:8 BM11)

Når man trener kroppen, så får man apetitt, og gjør kroppen sterkere og mer utholdende. På samme måte vil øvelse på å bruke tid med Gud gjøre at du opplever mer nåde og kraft. Det handler om å være fokusert på Gud. Tenke på Hans storhet, Hans nåde og Hans kjærlighet. La Hans godhet og kjærlighet og perfeksjon fange hjertet ditt. Tenk på Hans guddommelighet og de himmelske saler Han forbereder for de trofaste.
Det er et konstant behov for personlig fellesskap med Gud. Vi må bruke tid med Ham som er kraftens opphav hvis vi skal stå sterke mot både åndelige og verdslige motstandere. Av og til må vi komme oss bort fra verdens mas og stress og menneskelige forstyrrelser, for å trekke oss tilbake til et stille sted og å lytte til Jesu stemme. Da kan vi få smake på Hans kjærlighet og oppleve Hans Ånd!

Men dette kan jo virke som en umulighet for oss. Vi har jo ikke tid!
Men hvis du tenker over hvordan ting egentlig er, så er det ikke slik at du mister tiden du bruker. Når du sikrer deg nåden og kraften som kommer fra Gud alene, så er det ikke du som gjør jobben! Det er Jesus som er den som gjør jobben i deg! Dessuten handler det om hvordan vi prioriterer. Tiden er der. Vi må bare benytte oss av den.

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Johannes 15:5 BM11)

Meditasjon og oppriktig bønn vil føre deg videre på helliggjørelsens vei.

Et barn er oss født

Tvillinger

Jeg vet om ei jente som ble gravid utenfor ekteskapet, og familien presset henne for å få henne til å velge abort for å ikke «skitne til» familien som var etablerte i en menighet. Jeg vet om ei annen jente som ble gravid da hun var 16 år, og da hun kom på legekontoret så skrev legen ut en aborthenvisning uten å spørre henne om det var et ønsket valg.
Ei siste jente jeg kjenner ble sammen med en eldre mann, og ble gravid, og også hun ble anbefalt abort av legen hun møtte på første samtale på legekontoret.

Det har nettopp vært Oslo Symposium, og der ble vi minnet om alle de barna som ikke blir født i Norge i dag på grunn av at det ikke føles bekvemt å få barn «akkurat nå». Vi ble minnet på at vi bor i et land som tenker på barnet i mors mage som en celleklump, eller om det er gammelt nok til å ikke kunne aborteres, så kan det fortsatt nedgraderes til celleklump igjen dersom det er sykt eller «ikke kompatibelt med liv».
Jeg tror ikke svaret på dette problemet ligger i å endre lovene. Bare fordi lovene i et land endres, så endrer ikke lovene folkene, og det er hos folkene problemet ligger. Bare Guds ord og evangeliets kraft kan skape ekte endring i folks liv og hjerte. Svaret ligger i lov og evangelium som kaller folk til omvendelse og tro på Herren.

«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.» (Jeremia 1:5 BM11)

Gud vet veldig godt hva han gjør med oss, selv før vi blir født. Jeg ble nylig trebarnsfar og har nå en sønn og to tvillingjenter. Da det første barnet mitt ble født så var det en sak i nyhetene om at ganespalte var selvstendig abortgrunnlag. Min sønn ble født med ganespalte, og jeg ytret meg da og sa at de som aborterte på det grunnlaget var uegnede til å bli foreldre og burde kastreres. Bakgrunnen for uttalelsen var min erfaring med at ganespalte ikke fører med seg større problemer enn man virkelig må regne med å få med et barn. Jeg vil fortsatt si at f.eks. kolikk, det å knekke et bein, ha skjeve tenner, en talefeil eller til og med dysleksi, er en mye større og mer alvorlig «defekt» enn en spalte i ganen som opereres bort etter ett år.
Hvis grunnlaget for å abortere bort barn med ganespalte er fordi man må mate barnet med flaske, være med på sykehuset under operasjonen, eller snakke med en logoped hvert fjerde år, så tenker jeg at man automatisk er diskvalifiserte til å bli foreldre. Og jeg kan virkelig ikke se så veldig mange flere bakdeler med å ha et barn med ganespalte.

Livet er ikke noe uhell. Gud formet oss i mors liv på samme måte som han formet verden i sin hånd.

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. (Salme 139:13-14 BM11)

Livet i seg selv er fantastisk! Vårt DNA har 3 milliarder kjemiske stoffer som definerer hvem vi er. Hvis vi tar ut DNA-et fra en celle og strekker det ut, vil det bli en ca to meter lang tråd. Hvis vi skulle lest av alle bokstavene i DNA-et vårt (gitt at vi kan sette C, T, A og G som verdier for de kjemiske stoffene), og vi leste en bokstav i sekundet dag og natt uten pause, så ville det tatt oss 96 år å bli ferdig med ett menneske.

Det som er utrolig er at det ikke har eksistert og ikke kommer til å eksistere noen som er helt lik deg. Mens vi vokste i mors liv, så skjedde det mirakler. Når øynene våre ble formet, så lå det et lag av hud over dem. Men på en eller annen måte så dukket det opp en åpning som spredte seg tvers over dette hudlaget, og plutselig hadde vi øyelokk!

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. (Salme 139:17-18 BM11)

Guds visdom og kjærlighet var virksom da Han formet oss i mors liv. Han gav oss evner, talenter og gaver, og han satte oss til å leve akkurat der vi er. Vi forstår ikke alltid hvorfor de som ønsker seg barn ikke får barn, og de som (i våre øyne) ikke egner seg som foreldre får barn. Hvorfor er noen barn født med enkelte utfordringer mens andre får gå gjennom livet uten de store plagene? Det gir en påminner om at syndens konsekvenser rammer oss alle i alle livets faser, helt inn i mors liv. Livet er en gave fra Gud.

Selv om dette er en syndig og fallen verden, så fortsetter Gud å gi liv til en ny generasjon. Gud bryr seg om hver enkelt av oss, og det er det som er så fantastisk! Tenk på Jeremia. Hvorfor gav Gud ham liv? Hva tenkte Gud? Hva var Guds plan for Jeremia? Gud planla at han skulle bli en profet og en taler. Han skulle fortelle folket om Guds kjærlighet.

Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klagesangene 3:22-23 BM11)

Det største uttrykket for Guds kjærlighet var enda ikke utført. Gud ville at hver enkelt av oss skulle vite om Hans kjærlighet for verden. Gud planla at et barn skulle fødes inn i verden. Et mirakelbarn! Guds egen Sønn! Livets Herre har ingen problemer med å arrangere en jomfrufødsel. Men det handler ikke bare om barnets fødsel, men også om barnets død! Gud sendte sin egen sønn til verden for å bli født og dø, men det livet og den døden skulle ikke være bortkastet!

Gud ville at hele verden skulle få vite om frelsen Han har forberedt for oss. Dette livet er det eneste vi har for å lære å kjenne denne fantastiske kjærligheten fra Gud! Livet er en nådens tid.

Gud, som brakte Jeremia inn i denne verden, hadde også ord for å trøste og holde ham oppe.

«Du skal ikke si: Jeg er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå, og alt jeg befaler deg, skal du si. Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» (Jeremia 1:7-8 BM11)

Jeremia kom til å oppleve vanskelige tider, men Herren sa «Jeg er med deg.» Når Gud sa «berge deg», så kan man bare begynne å ane hva Gud visste at Jeremia måtte gjennom.

Ser vi Guds hånd gjennom alle vanskelighetene og prøvelsene i livet? Ser vi at Han endret retningen vår fordi Han hadde en annen plan for livene våre enn vi selv hadde? Der hvor vi har sviktet Ham og valgt stikk motsatt vei av det Han hadde pekt ut for oss, der har han elsket oss likevel! Hvis vi ikke har vist respekt for det livet vi har blitt gitt, hvis vi har kastet bort nådetiden som er gitt oss, hvis vi har ødelagt egne eller andres liv, så er tiden kommet for å vende om og tro Gud. Bare hos Gud kan du finne fred for skylden som plager deg for synder som er begått.
Hvorfor har Gud gitt oss livet og en nådens tid for å vende tilbake til Ham? Hvilken hensikt har Han med livene våre?

Heldigvis så setter han nye liv til verden slik at det kristne budskapet kan bringes videre! Han setter til live mennesker som skal bli pastorer og forkynnere, forbedere og lovsangere! Han setter til live folk som skal få være med og spre evangeliet videre slik at folk i verden fortsatt skal ha en sjanse til å vende om og bli frelst!
Når vi oppdager denne kjærligheten Gud har vist oss, så er det også vårt ansvar å dele den. Det er en ting å sette et barn til verden, men en helt annen ting å vise dette barnet kjærlighet og omsorg. Bare det å være abortmotstander gjør ikke at du kan ta deg av et barn i tiden som kommer. Vi jubler når et barn er født, men så begynner det fulle ansvaret! Dette vet alle som har tatt seg av et barn. Barn handler om å ta det ansvaret som er gitt deg. Da kan det hjelpe å stole på at Gud tar seg av deg.

Han skapte deg av en grunn, og han har skapt barn av den samme grunnen. Han slipper deg ikke og forlater deg ikke. Faktisk så sa Jesus selv en gang

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matteus 28:20b BM11)

Det kan vi både vi som er foreldre og alle andre ha godt av å stole fullt og fast på av og til!

Nyttårsforsetter v2.0

For snart to år siden skrev jeg et innlegg som het “Nyttårsforsetter” der jeg sa at jeg ikke hadde noen nyttårsforsetter.

Jeg vil også påstå at de fleste nyttårsforsetter kan deles inn i tre “kategorier”:
– Forsetter som gjør meg selv bedre
– Forsetter som gjør at jeg får mer
– Forsetter som gjør at jeg får et bedre forhold til noen

Det handler om strev og kav for å fikse på seg selv.
Jeg var på konsert med Kirk Franklin for mange år siden, og der sa han noe jeg bet meg merke i (oversatt til norsk):

Hvorfor bruker folk så mye tid på å fikse på ansiktet, fikse på håret, fikse på huset, fikse på utseendet, men ingen tid til å fikse på hjertet sitt?

Når det gjelder at folk vil fikse på ting, så vil jeg fortelle at Bibelen sier:

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! (2. Korinterbrev 5,17 BM11)

Hva er det å være en ny skapning? Det er å være i Kristus!

Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus. (1. Tessalonikerbrev 5,16-18 BM11)

I år vil jeg dyrke en gudfryktig holdning!

Å alltid være glad kan høres vanskelig ut, men det er fordi vi tenker på det som å presse frem en “god følelse” når vi har det vanskelig, men det er ikke det verset handler om. Gleden er basert på hva Gud har gjort for deg, og ikke på hvordan du har det akkurat nå.
Å be uavbrutt handler om å snakke med Gud. Å snakke med Gud er ikke bare å gå til forbønn, eller bare å folde hendene og fortelle hva du trenger og har lyst på. Det handler om å takke Gud, og om å lovsynge, meditere over Hans ord, og lytte til Hans stemme til deg i hverdagen!
Å takke Gud kan ofte være vanskelig fordi vi tenker at det handler om å takke Gud for alt som skjer, men det handler mer om at vi kan takke Gud I alt som skjer!

Prøv alt og hold fast på det gode.  Hold dere borte fra ondskap av alle slag! (1. Tessalonikerbrev 5,21-22 BM11)

I år vil jeg rense mitt liv!

Det er en del ting som kan virke helt åpenbare i denne sammenhengen. Jeg kan la være å se filmer jeg vet ikke fører til et mer gudfryktig liv. Jeg kan la være å surfe på nettsider jeg vet kolliderer med hva Bibelen sier jeg bør fylle hodet mitt med. Jeg kan la være å se såpeserier på Netflix. Jeg kan holde meg unna utroskap, banning, voldsbruk, og så videre.
Så har vi de ikke fullt så åpenbare tingene, som kanskje er mye vanskeligere å distansere seg fra, som baktalelse, sladder, feil omgangskrets, uærlighet.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperne 4,6-7 BM11)

I år vil jeg slutte å bekymre meg og heller stole på Gud!

Gud har vært trofast mot andre. Se på hvordan Han har vært trofast! Gud har allerede vært trofast mot deg så langt. Hvis du ikke greier å stole på at Gud har kontroll, så kan du trøste deg med at du ikke har så mye kontroll over hva som skjer uansett. Du har ingen ting du skulle sagt i forhold til det aller meste, men dersom du tenker over det så kan det godt vise seg at Gud har oversikt og at Han vet hva som skjer med deg og resten av verden, og Han bryr seg og elsker deg. Han svikter ikke og Han slipper deg ikke.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Romerbrevet 8,28 BM11)

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1. Petersbrev 5,7 BM11)

Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matteus 6,31-33)

Det er ofte slik at tillit bygges opp over tid. Dersom du ikke stoler på Gud, så la Han vise seg pålitelig i de små tingene først, slik at du kan begynne å stole på at Han er den eneste som kan ta hele ditt liv.

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Galaterbrevet 6,9 BM11)

I år vil jeg ikke gi opp med å gjøre det som er rett!

Det som er riktig i øyeblikket kan variere, men jeg mener at det ikke er snakk om de flyktige tingene, men heller om det Bibelen sier er rett og riktig å gjøre. Jeg vet at Gud gjennom Bibelen ber oss om å be, om å gi, om å tjene og om å vitne. Det er rett å gjøre fordi Bibelen ber oss om å gjøre det.

Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. (Efeserne 5,15-16 BM11)

I år vil jeg slutte å kaste bort Guds tid!

Gud står utenfor tiden og har derfor ikke bruk for den. Tiden er lagd for oss mennesker, og det er meningen vi skal benytte oss av den. Tiden er begrenset, og når den er gått, så er den borte og den kommer aldri igjen. Måten man bruker tiden på kan deles i to. Uvettig og vettig. Den kloke bruker tiden sin klokt, og bruke den til å gjøre det som er rett og riktig.

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. (2. Petersbrev 1,5-8 BM11)

I år vil jeg vokse i Herren!

Vi er en ny skapning i Kristus! Vi vet alle at med en gang vi får noe nytt så er vi veldig begeistret for det, men etter en tid så dabber begeistringen av. Slik må det ikke gå med vårt forhold til Kristus! Hvis vi er nye i troen, så må vi passe på å beholde fokus og gleden! Hvis vi har vandret et stykke på veien, så må vi gjenoppdage gleden i å være frelst! Det er det største vi noen gang kan forestille oss som har skjedd! Gud selv ble et menneske som tok bolig iblant oss! Hvis du har vandret lenge på veien, så pass på å gi videre din iver og begeistring for Jesus! Det er nye som må vandre veien, og du som er et frelst menneske må gi veiledning og støtte, og sørge for at de som er nye på veien må beholde blikket festet på Jesus som er troens opphavsmann og fullender!

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1. Petersbrev 4,10-11)

I år vil jeg være en tjener!

Mitt første kall er min kone og mine barn. Min familie er de jeg skal tjene ved å gi av meg selv, elske og støtte, hjelpe og veilede. Jeg skal be for dem, be sammen med dem, lese i Bibelen sammen med dem, lære ungene mine sanger om Jesus, og være en far som peker på Jesus.

Mitt andre kall er kirken. Jeg skal tjene kirken ved å ikke være tilskuer men deltager. Jeg skal be for lederskapet og de ansatte, for gudstjenester, møter, prester, frivillige og andre som deltar i kirkens liv. Jeg skal forkynne Guds ord, og la Guds ord bli forkynt for meg. Jeg skal støtte og korrigere og la meg selv bli korrigert. Jeg skal la Gud tale til meg gjennom kirken, og gi av meg selv og mine gaver og talenter for fellesskapets beste.

Mitt tredje kall er alle andre. Jeg skal gi av min tid og mine ressurser for å være lys og salt i lokalmiljøet. Jeg skal gi til misjon, selv misjonere når sjansen byr seg, bry meg om mine medmennesker, og være en hjelp for de som trenger det.

Det handler ikke om å gjøre meg selv til et bedre menneske, men om å la Gud gjøre meg til et bedre menneske!

Å stole på Gud i motgang

Det er en del gamle «ordtak» som gjentas til det kjedsommelige her i Norge. «Life is tough and then you die», «Drikk, pul og stjæl, du skal dø allikavæl..» og så videre.

Det var en gang en mann som hadde et budskap. Han var overbevist om at beskjeden hans måtte ut til hele verden. Så han la ut i verden for å fortelle det han hadde på hjertet. Det første som skjedde var at kollegene hans begynte å hate han. Det gikk så langt at de begynte å snakke sammen om å ta livet av han. På et punkt angrep de han med stokker og steiner. Likevel fortsatte han å fortelle sitt budskap til menneskene rundt seg. Så en dag da han var på reise til en annen by, så ble skipet hans fanget av en storm og forliste. Likevel fortsatte han å fortelle verden sitt budskap. De truet ham, men han fortsatte å fortelle. De pisket han, men han fortsatte å fortelle. De fengslet han, men han fortsatte å fortelle.

Alt så ut til å gå galt, og til slutt henrettet de han.
Livet er tøft.

I livet er det slik at ting vil gå galt, enten du vil det eller ikke. Folk som du elsker vil avvise deg, du vil miste både ting og personer du er glad i, og drømmene dine vil knuses. Hvis de ikke allerede har blitt det, så vil de bli det en dag.
Alt du synes er verdifullt kan bli revet i stykker rett foran deg. Du vil bli etterlatt knust og ødelagt, og du kan ende opp redd, ensom, bitter, såret og ufølsom. Du setter kanskje opp noen psykiske murer rundt deg, og det er mulig du trenger dem sårt for å overleve. Livet er tøft.

Enda en historie om en gutt på tretten år. Han hadde vokst opp i England i et kontrollert og veloppdragent miljø i den britiske skolen. En dag ble han kastet inn i en uregjerlig amerikansk high-school der det fløt dop. Noen av dere som leser dette kjenner igjen beskrivelsen av en videregående skole med rusproblematikk, men for den unge gutten på tretten år var det et sjokk. Han var yngst i klassen på tretten år hvor alle andre var minst 15. Og han var kristen. Og på toppen av det hele mente han at alle andre burde være det også. Og alle hatet han for det. Greier du å se for deg en mer traumatisk tid i livet? Han ble ertet, mishandlet, slått og hatet.
Trettenåringen brukte mange kvelder på å gråte seg i søvn. Hvordan kunne han få slutt på alt sammen? Hvordan kunne han bli kvitt smerten av å bli avvist og mobbet? Gutten brukte mange timer på å spørre Gud «Hvorfor?». «Hvorfor lar du meg gå gjennom dette? Hva må jeg gjøre annerledes? Hvorfor?»

Livet er tøft, og trettenåringen begynte å bygge opp forsvarsverk, og han begynte å slutte å stole på Gud. Fordi Gud var den som hadde gjort dette mot han. Han gikk fortsatt i kirken og gjorde alle de kristne tingene, men han hadde sakte men sikkert sluttet å stole på Gud.

Folk begynner livet sitt i en relasjon. Etter hvert forelsker de seg, og planlegger å gifte seg og snakker om fremtiden. De har drømmer. Så en dag sier personen de har forelsket seg i at «Nei, jeg kan ikke gifte meg med deg.» Det er slutt, og de skiller lag. Men det er mye som er verre enn dette. Det kan hale ut og ingen skiller lag med en gang. Det fører til at man kanskje begynner å få håp igjen før den andre parten plutselig bryter opp, og ikke bare knuser håpet, men river det i stykker og tråkker på det. Da er smerten alt som er igjen. Og da begynner en å spørre «Hvorfor?». «Hvorfor lot du dette skje, Gud?» Og en begynner å avvise Gud, fordi Gud var den som lot dette skje.

For mange år siden fikk jeg en CD av en venninne av et band som heter Jerusalem. Jeg likte ikke skiva først, men etter noen år så tok jeg den fram og hørte mer nøye på den. Platen begynner med et rop om tilstanden i verden. Den er på vei ned i ødeleggelse. Vi har Sodoma og Gomorra over alt. Sodoma er Europa, Sodoma er Sverige, Sodoma er Tyskland, Sodoma er vår by og ingen bryr seg lenger.

Men. Så fikk vi Jesus. Verden er på vei ned i en spiral, og vi ser katastrofen komme. Men vi fikk Jesus.

Jesus er ikke bare en frelser. Han er hele vårt liv. Livet er tøft, men vi har håp!

Ja, det er vel og bra, sier du kanskje. Du lurte ikke på om du skulle bli reddet ut av verden en eller annen gang etter at du dør. Du har ingen problemer med å tro på det. Det er akkurat NÅ at problemer eksisterer. «Kommer jeg til å overleve akkurat nå?»
Vi har et håp, og det er ikke bare for vår frelse, men også for morgendagen! Fordi for 2000 år siden så kom Jesus til jorden og led alt det vi lider. Det er Gud selv som sier til deg «Jeg bryr meg.» Gud forstår fordi Gud har opplevd lidelse.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Du kan komme i dag fordi Gud ikke bare har reddet oss fra evig fortapelse, men han styrker oss og gir oss fred også i dag!

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette. (Jesaja 40:28-31 BM11)

Gud er en Gud av nåde og barmhjertighet.

Slutten på historien er ikke at to ensomme mennesker møtes, gifter seg, og forblir ensomme. For hvis de ydmyker seg for Gud og stoler på ham, så er det håp. Da er livet verdt å leve.
Vi tenker gjerne på relasjoner som noe mellom mennesker, og da gjerne mellom en mann og en kvinne. Saken med Gud er at Gud ikke er en mann. Ja visst omtales Han som “Han”, “Far” og “Herre”, men vi vet også at Gud er ånd. Han er ikke som en mann, for han forlater oss aldri. Det er håp. Livet kan leves i glede. Ved nåde kan vi få se at Gud er så mye større enn et menneske! Han er trofast og slipper deg aldri.

Det handler ikke om å leve i trass og dø i trass. Det handler om å stole på at Gud vet det beste for deg, fordi vi vet at Jesus har lidd med oss.

Adam og Kristus

Jesus er verdens viktigste person, med to unntak. Gud Fader og Den Hellige Ånd. Han er ikke viktigere. Han er lik med tanke på verdi, sannhet, rettferdighet, nåde, og visdom og alle andre guddommelige aspekter og sider. De tre personene i treenigheten er like og ett, men Jesus er overlegen alle andre i verden. Pastorer, prester, paver, misjonærer, fotballstjerner, filosofer, filmstjerner, og alle som noen sinne har levd eller kommer til å leve. Han er suveren i all evighet. Jesus skinner så uendelig klart mot vår syndige natur, slik at vi skal elske ham mer, beundre ham mer, følge ham mer oppriktig, glede oss i ham, adlyde ham, gjøre ham mer kjent. Alt eksisterer, inkludert ondskap, for å få Ham til å skinne klarere og sterkere. Alt eksisterer for å opphøye Jesus.

Herren skapte alt for et formål, også den urettferdige for ulykkens dag. (Ordspråkene 16,4 BM11)

Gud har gjort det slik at de ulydige er skyldige og verdige straff, Gud er fullstendig uten synd, samtidig som alle ting er lagd for Jesu herlighet.

Kristi herlighet skinner gjennom alle ting, til og med synd. Og det er slik fordi Gud vil det slik.
Jeg har i det siste vært opptatt av temaet «Hva er sannhet?». Eksistensialister og relativister har forsøkt å si at vi kan definere sannhet selv, med de fatale følger det kan få. I dagens opplyste samfunn blir flere drept og flere brutalt voldtatt og ødelagt enn noen sinne før. Flere ble drept forrige århundre enn alle tidligere århundrer til sammen. Det sier noe om at vi ikke har blitt bedre av å «finne vår egen sannhet». Guds sannhet er en helt annen:

«‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ (Matteus 22, 37-39 BM11)

Guds skapelse gir oss verdi. Vår verdi er begrunnet i at vi er skapt av Ham. Hvis du tror at vi er et kjemisk og biologisk produkt, så er det ikke vanskelig å fjerne menneskets verdi, og uten verdi kan du behandle alle som dine personlige eiendeler.
Slikt blir det verdenskriger av.

Saken er at Gud bestemmer hva sannhet er, og han bestemmer hvordan du er. Du bestemmer ikke hvordan Gud er. Gud er suveren, og bestemmer helt og holdent alt, fordi han eier alt.
Du er skapt av ham, derfor eier han deg og kan egentlig gjøre som han vil med deg.

Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam. Adam er her et motstykke til ham som skulle komme. Men med nåden er det annerledes enn med fallet. På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus. Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt. Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. (Romerbrevet 5, 12-21 BM11)

Forholdet mellom Adam og Jesus er designet av Gud for å herliggjøre Jesus.
Paulus tenker på forholdet mellom Adam og Jesus, og ser for seg at det er slik at Adam er et motstykke til Jesus. Og det er en del likheter mellom Adam og Jesus; Begge er avgjørende for menneskeheten. Men det er enorme forskjeller, og det er her Paulus legger inn trykket i avsnittet. Med Adam kom synden inn i verden, og med synden kom døden. Det skjedde en forandring i mennesket som ikke kan endres eller slettes ut av andre enn Gud selv. I stedet for den selvsagte kjærligheten til Gud og den glade lydigheten mot Ham, så kom den like selvsagte egoismen som først av alt søker sitt eget. Slik blir vi født, og denne arvesynden tar etter hvert form av syndige gjerninger hos oss alle. Døden er noe Gud innfører for å begrense hvor galt alt kan gå. Konkrete bud var ikke nødvendige. Loven kom jo lenge etter syndefallet. Det er ikke bare synd som skiller oss fra Gud. Det er den iboende egoismen.

Gjennom Adams fall fikk Guds fiende fotfeste i vår verden, og hele slekten kom inn under den dom som hører til synden. Og den dommen er den evige død. Hele tiden har djevelen stått og sett på at mennesker har ført seg selv til dommen, selv om de tror på Gud. Mennesker ble kalt rettferdige og ble gitt adgang til Guds rike, selv om de hadde brutt loven. Hvordan kan dette skje? Hvis Gud sier at synd må straffes, og han likevel lar folk «gå fri», så kan vi vel ikke kalle Ham rettferdig?

Så djevelen står på sidelinjen og ser folk som fortjener evig straff gå fri, og han roper til Gud «HVORDAN KAN DU LA DETTE SKJE?» Hvordan kan en rettferdig Gud som ikke tåler synd, og som har gitt befaling om at alle syndere skal straffes, la syndere gå ustraffet?

Det fins et svar på det. Gud gjorde noe som overgikk alle djevelens forventninger, og som utfordrer vår tanke og våre liv. Det utfordrer oss på en måte som overgår virkningene av syndefallet. Gjennom syndefallet fikk synden makt i verden, men Guds nådegave har ført oss til et helt annet sted enn verden. Den har gjort oss til konger og arvinger, slik at også vi kan være herrer over døden. Hva var det som skjedde?

Jesus kom med liv. Et nytt liv. Loven han oppfylte ble ikke gitt oss for at vi skulle forsøke å holde den og bevise oss rettferdige, men for at vi skal se at vi ikke har en sjanse. Han levde et plettfritt liv, ikke bare etter vår oppfatning av loven, men etter Guds oppfatning av perfeksjon. Han motstod alle fristelser vi hadde falt for med en gang. Paul Washer sa en gang at det ikke bare var en fristelse, men Fristelse med stor F. Sammenlign det med at jeg står ved siden av en vektløfter. Legg på en stang. Jeg er ikke helt veik, så en vektstang greier jeg. Legg på 50 kilo. Det går greit. Legg på 50 til, og det begynner å bli tungt, og jeg svetter. Legg på 50 til. Jeg skjelver, og knærne begynner å få problemer. Legg på 50 til, og jeg går i bakken. Vektløfteren tar 50 til, 50 til, 50 til, 50 til, 50 til, 50 til. Han står. Der vi falt for lenge siden, der står Jesus.
Det var fristelsene Jesus gikk gjennom, for å bevise sin herlighet. Han oppfylte HELE loven. Der ett menneske falt for en liten fristelse, står en mann imot uendelig mye.

Adam døde etter hvert, og det gjorde Jesus også. Jesus, før han døde, ba i hagen

Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil. (Matteus 26, 39 BM11)

Og da er det ikke selve korset det er snakk om. Det er Guds vrede som er i begeret, døden som Gud har lovet skal være syndens lønn, som djevelen har ventet på skal helles over dem som virkelig fortjener det, altså deg og meg. Så føres Jesus opp til Golgata og henges på korset, og DER forteller Gud til alle makter og myndigheter og for hele verden hvem som skal få syndens lønn! Det er ikke synderen, men den syndfrie! Det er Guds fulle vrede som utøses i sin fulle bredde og dybde over han som ikke har kjent synd! Du og jeg hadde blitt pulverisert under denne byrden, men Jesus holdt ut for deg og for meg. Det er ikke slik at han hadde det enklere enn oss fordi han er Gud, men guddommeligheten holdt han oppe til verket var fullført. Gud vendte ryggen til Jesus fordi Jesus ble synd for oss. Gud, som ikke kan vite av synd, ble synd for oss, så vi kan gå fri.

Da Adam åpnet seg for synden og trodde slangen mer enn Gud, så ble menneskeheten forgiftet. Alle har fått del i fallet og ulydigheten. Men da Kristus var lydig til døden og oppfylte all rettferdighet samtidig med at han døde for urettferdige, så gjorde han det mulig for oss urettferdige å få del i hans rettferdighet og på den måten bli rettferdige for Gud.
Og ikke bare betalte han for synden ved å dø. Han gikk ned i dødsriket og forkynte for dem som var der! Så etter å ha fullført sin gjerning også der, så stod han opp, og viste seg som seierherre også over døden! Jesus stod opp som et menneske, og gikk rundt i 39 dager før han fôr opp til himmelen. Det første mennesket i Himmelen! Han steg opp, og satte seg på sin rettmessige plass ved Guds høyre side på tronen. Som hersker over absolutt alle ting, døden inkludert.

Djevelen står målløs. Kristus tok bort alle muligheter for at han skulle vinne. Synden er uendelig syndig, men Jesus er uendelig ren. Ikke bare betalte han for oss, men han gir oss et liv sammen med seg. Det er en gave som er av ren nåde. Fordi vi har fått loven, så kan vi se hvor syndige vi er, og da ser vi at vi ikke fortjener nåden. Men nåden blir gitt til oss, og vi får ta imot den, uten å ha noen verdens ting å gi tilbake. Vi får bli Guds barn, adoptert inn i Hans familie, og medarvinger med Kristus! Du kan ikke tro at du duger slik du er, ikke engang om du forbedrer deg. Nettopp derfor er det klart at det er uendelig langt mellom oss og Gud, men Jesus går foran oss, og vi får gå bak ham.
Når vi går frem for domstolen, kledd i Kristi drakt, som er renere enn det hviteste hvitt, virkelig vasket i Hans blod, så er det ikke oss Gud ser, men Kristi fullførte verk på korset. Det er snakk om ufortjent lykke og trygghet, som overgår våre villeste forestillinger. Og idet vi tror vi har forstått omfanget at det og dybden i det, så ser vi at det strekker seg så uendelig mye lengre og dypere enn vi kan forestille oss.

Det er Jesu kjærlighet, som langt overgår kjærligheten Adam hadde. Adams synd er ingen ting i forhold til Jesu nåde. Det var Guds plan fra begynnelsen av. Adam, som representant for menneskeheten, ville være et bilde på Kristus som representant for en ny menneskehet. Gud bestemte at dette skulle være et bilde slik at Kristi herlighet skulle skinne enda klarere.

Jesus tok imot Guds fulle vrede, så du skulle få slippe. Han tok straffen så du kan gå fri. Du har fått invitasjonen til å ta Jesu rettferdighet og bli med til Guds evige rike.

Spørsmålet er da om du har tatt imot Guds store nåde og rettferdighetens gave?
Legg merke til at det står «gave». Det betyr gratis. Kristi rettferdighet er gratis. Vil du ha det som skatten i livet ditt? Motta og vitne om det. Og vær en levende del av fellesskapet av hellige.

For jeg skammer meg ikke over evangeliet

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Romerbrevet 1,16 BM11)

Det handler ikke bare om doktrine og om læresetninger, men om Guds egen Sønn. Det er kraft til frelse, og det er aktivt i verden. Det er noe som griper inn i hverdagen vår og som stiller oss opp mot Guds speil. Evangeliet har med seg noe vi alle trenger, nemlig rettferdighet for Gud, og det er bare evangeliet som har med seg denne rettferdigheten.

I alle andre religioner så handler det om at vi må gjøre noe for å fortjene frelse eller utfrielse, og selv om du har oppfylt alt, så kan det fort hende du står i usikkerhet likevel. Slik har noen det med kristendommen også. Og det er kanskje ikke så rart når Bibelen snakker om at Guds lov er nedfelt i vår samvittighet, og dersom vi får dårlig samvittighet for noe, så har vi jo gjort galt imot Gud, og det er farlig! For å rettferdiggjøre oss selv da, så kommer vi fort inn på det de fleste tror, at så lenge man gjør gode ting, og er mer god enn ond, så fortjener man å bli frelst. Gud elsker gode mennesker, og du er da god, er du ikke?

Det er ikke det at det er helt feil. Paulus sier flere ganger at Gud skal belønne enhver etter sine gjerninger. Alle som gjør godt skal få belønning, men problemet er at det ikke er noen som er gode og som gjør godt. Ingen er gode etter Guds standard, og det må jo være Hans standard vi måler etter ettersom det er Hans himmel det er snakk om å komme til. Hele menneskeheten står skyldig fremfor han. Alle mennesker er skyldige i å ikke elske Gud slik han fortjener å bli elsket, og vi behandler ikke vår neste som oss selv. Selv om vi kanskje oppfatter oss selv som gode, så er Guds krav til oss mye høyere, og det med rette.

Vi er alle fylt av baktanker, hat, misunnelse og andre onde tanker og følelser. Men det er til oss Gud har kommet med sine gode nyheter! Evangeliet har med seg forklaringen på hvordan du kan ha et rett forhold til Gud. Evangeliet er en Guds kraft til frelse!

Vi er selv ikke i stand til å bli rettferdige for Gud, men i evangeliet – som er en gave fra himmelen – åpenbares den rettferdigheten vi selv ikke kan skaffe oss! Og evangeliene er svært klare på denne saken: Rettferdigheten kommer fra Gud, og blir gitt til oss gjennom troen på Jesus Kristus. Det handler altså ikke om hva du kan gjøre for Gud, men om hva Gud har gjort for deg!

Kristendommen er det eneste verdenssynet som fungerer på denne måten. Gud visste at vi var falne og svake mennesker, ute av stand til å leve opp til Hans standard. Så han kom ned til oss, levde sammen med oss, og ved at han oppfylte hele loven så ble han det første rettferdige mennesket som noen gang har levd, og som noen gang vil leve. Det gjorde han i stand til å ta på seg all vår synd, og lide den straffen som Gud hadde sagt måtte betales for å bøte for synden. Syndens lønn er døden, og Jesus døde. Den eneste virkelig rettferdige, og helt syndfrie, døde den døden syndere skulle hatt.

Men døden kunne ikke holde på ham, fordi han ikke hadde begått noen synd selv, og i kraft av sin guddommelighet, stod han opp for å vise at han er seierherre også over døden! Det betyr at Jesu rettferdighet betyr at vi kan få leve evig sammen med han!

Vi som ikke er i stand til å legge en millimeter til vår egen frelse, fikk Jesu rettferdighet og det evige liv i gave. Alt er av nåde, og nåden holder.

Og det er ikke noe å skamme seg over! Guds kraft som er i evangeliet er til for deg og meg, og det er noe vi kan få del i. Å tro på Jesus er altså å tro på hvem han er, og stole på at det han sa er rett.

Hvis du ikke har gjort det før, så vil jeg anbefale deg å lese et evangelium, og bli kjent med Jesus. Se hva han sier, og spør Gud om hvordan du kan dele videre det Bibelen gir deg!

Hvem er Jesus for meg?

Jeg ble for noen dager siden bedt om å holde et innlegg på et møte over dette spørsmålet. Jeg takket selvsagt ja til å få si noen ord, men ti minutter etterpå, så raste det en del tanker gjennom hodet mitt. Hva er egentlig Jesus for meg? Man kan vektlegge spørsmålet på flere måter. Hvem er Jesus for MEG? Hvem ER Jesus for meg? Jeg må innrømme at jeg slet med det ganske lenge før jeg greide å stable tankene mine sånn noen lunde sammen.

Jeg endte opp med et bibelvers. Jesus spurte disiplene sine en gang

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. (Matteus 16, 13b-17 BM11)

Der ønsker jeg å være. Der at jeg kan si “Du er Messias, den levende Guds sønn”, og at Jesus kan si til meg at “dette har Gud selv gitt deg å kjenne!” Men det er ikke lett å føle seg der alltid. Følelsen av å være frelst og av å “kjenne Jesus i hjertet” er slett ikke alltid der. Og da kan det være godt å minne seg selv på hvem Jesus er. Ikke bare for meg, men hvem Jesus faktisk ER!

Jesus er Gud selv, født som et menneske. Han gikk rundt på jorda sammen med oss, og opplevde vanskeligheter, gode tider, og han identifiserte seg fullt og helt med oss. Til slutt, etter å ha levd et perfekt og totalt syndefritt liv på alle måter, ble han korsfestet, døde og ble begravd. Etter tre dager stod han opp igjen og viste seg som seierherre også over døden!

Ikke bare betalte han for all vår synd ved å lide døden på korset, men han triumferte over alt vondt, over verden og viste seg som herre over både død og liv! Han for opp til Himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Et menneske! Jesus stod opp fra de døde som et menneske av kjøtt og blod! Han kunne spise, og disiplene kunne ta på han. Dette mennesket lever enda, og han vil at du skal kjenne han. Han vil at jeg skal kjenne han, og jeg vil så gjerne være kjent av han!

Uten Jesus kan du kanskje leve til du blir 80 år, og så dør du. Med Jesus beveger du deg i en god retning, fordi Gud er god. Og denne vandringen fortsetter inn i evigheten! Det handler om en relasjon, og å bli kjent med din skaper og frelser. Det er universets Herre, verdens Frelser. Ikke bare min, men også din.

Paul Washer snakket en gang om et møte med en ung gutt som hadde sagt “Jeg vil bare ha Jesus!”, og Paul Washer svarte “Du har ingen ting annet enn Jesus.”.

Uten Jesus, har du i grunnen ikke noe håp, fordi livet er kort og døden er evig. Med Jesus har du et håp inn i evigheten, og det er et håp forankret i en grunn som holder! Du har fått til tilbud fra et levende menneske om evig liv sammen med Ham. Vil du ta imot tilbudet fra en Gud som elsker deg uten grenser?

Gud vil ha meg, og jeg må ha Gud.

Hvordan er det med deg?

Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn

Lovsang

Jeg var på et møte i helga som ble etterfulgt av en lovsangskonsert, og det slo meg hvor forskjellige folk er i måten de lovsynger på. Noen sitter, noen står. Noen lukker øynene, noen har de åpne. Noen løfter hendene, mens andre folder de, eller har de i lommene. Finnes det en riktig eller en feil måte å lovsynge på? Finnes det en riktig eller feil måte å tilbe på?

Møtet i helga hadde høyt volum, elgitar og slagverk, og sanger med fart og rytme. En del folk liker det slik. Andre liker det rolig og kontemplativt. Noen liker moderne lovsang, inspirert av U2 og Coldplay, mens andre liker salmer spilt på piano bedre. Noen igjen liker viser, mens noen liker barokkinspirert orgelmusikk.
Noen folk leser bønnene sine fra et ark, noen forteller Gud det som dukker opp i hodet der og da, mens andre taler i tunger når de ber. Noen tar nattverd hver uke, noen annen hver uke, mens andre tar nattverd mye sjeldnere. Noen lovsynger i nydelige kirkebygg, noen i varehus, huler, eller hjemme hos folk. For enkelte er prekenen senteret i gudstjenesten, mens for andre er det en mindre del.

Så er spørsmålet mitt: Finnes det noe riktig eller galt i dette landskapet?
Ja, det tror jeg det er. Men det som gjør tilbedelse riktig eller galt har ingen ting med om du står eller sitter, eller folder hender eller løfter hender. En kvinne spurte en gang Jesus om den riktige måten å tilbe på, og da svarte han:

Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. (Johannes 4:23 BM11)

Å tilbe i ånd betyr at du mener det. At du tilber med innsiden ut, og ikke bare går gjennom følelsene du får der og da.
Å tilbe i sannhet betyr at du tilber den eneste sanne Gud, og ikke en eller annen avgud du har lagd deg. Det betyr at du er sann mot ordene og tankene du tar med deg inn i lovsangen. Du prøver ikke å imponere noen ved å stå og synge.

Gjennom historien så har kristne vært enige om enkelte nøkkelelementer i tilbedelse:

  • Lovsang. Å gi lov og pris til Gud med ord og sang.
  • Bekjennelse. Tilbedelse betyr å erkjenne hvem Gud er (hellig og god) og hvem vi er (ikke så hellige og ikke så gode) i relasjon til ham. Det betyr å innrømme og bekjenne vår synd, og akseptere Guds tilbud om syndenes forlatelse.
  • Bønn. I lovsang og kanskje spesielt i tilbedelse, så snakker vi direkte til Gud om det som ligger oss på hjertet. Det er våre og andres behov). Men det er også å erkjenne hva som ligger på Guds hjerte (Hans ønske om kjærlighet og rettferdighet, og forsoning med verden)!
  • Høre Guds ord. Det betyr å lese Bibelen. Det betyr å lytte til hva Gud sier til deg gjennom musikken, preken og alt annet som skjer i tilbedelsen.
  • Huske Jesu offer. Dette skjer tydeligst gjennom nattverden. Å tenke på hvordan Gud har reddet oss fra syndens konsekvens er midtpunktet i tilbedelsen!
  • Respondere på Guds kjærlighet. Tilbedelsen slutter ikke når møtet er over. Tilbedelse betyr at vi går fra møtet med en overbevisning om Guds storhet og godhet som gjør at vi adlyder og ærer Ham gjennom hele uken!

Før vi kommer sammen for å lovsynge vår Herre og Gud, så be om å få disse kvalitetene. Det vil gjøre at lovsangen blir mye mer betydningsfull og uunnværlig!

Hvorfor er det så mye ondskap i verden?

Figur på kirke

Jeg har noen spørsmål som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste overskriften.

Hvorfor diskuterer vi problemet med ondskap, egentlig, hvis det ikke finnes noen Gud? Hva definerer hva ondskap er? For å ha ”ondt”, må man ikke da ha et objektivt ”godt”, som ondskap måles mot? Og hvis det finnes et objektivt ”godt”, må det ikke da finnes en Gud som har skapt det som er godt?

Hvem definerer hva objektiv moralsk ondskap er?

Hvordan forstår vi problemet med ”godt”?

Hvis det finnes ondskap, så må det finnes godhet, men hvorfor finnes det godhet, og ikke bare ondskap hele tiden?
Folk tror at det ondes problem er noe som bekjemper tro på Gud, men bare det at vi kan stille spørsmålet i utgangspunktet er å ta utgangspunkt i at det finnes en universell normativ kilde til en god verden, og at ondskap er en feil ved verden.

Hvordan svarer kristendommen på dette spørsmålet?
Når man går gjennom religionene og filosofiene i denne verden, er en av tingene som går igjen at ondskap blir forklart som at ”det er bare sånn det er”. I kristendommen er det ganske annerledes. Verdens opphav er treenigheten som i evighet elsker hverandre, og ut fra deres felles kjærlighet til hverandre og deres glede over hverandres eksistens lagde de sammen en verden som reflekterer den gleden og kjærligheten. Mennesker med fri vilje, skapt i Guds bilde, valgte å ikke lenger være bærere av det bildet. De ville være Gud selv. I stedet for å være månen som reflekterer solas lys, ville de være sola selv.
Som et resultat av den ulydigheten, og bruddet på pakten med Gud, er hele menneskeheten kastet ut i synd og fordervelse.

Det finnes ingen god filosofisk forklaring på det ondes problem, fordi det er utenfor vår fatteevne. Likevel fins det en historisk løsning på det ondes problem, og det er Jesu død, begravelse og oppstandelse!
Jobs bok i Bibelen har ofte vært utgangspunktet for å snakke om lidelsens problem, som er nært knyttet til det ondes problem. Der er spørsmålet ”Hvordan kan en god Gud tillate lidelse?” Der hører du mange svar frem og tilbake, på samme måte som mange teologer og filosofer snakker. Men etter å ha hørt på alle forslagene på svar, så sier Job

Jeg vet at min gjenløser lever. som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel! (Jobs bok 19, 25-27 BM11)

Det er vårt håp. Jeg vet ikke hvorfor Gud tillater ondskap, men Bibelen sier en del om hva Han har gjort med det. Han har tatt på seg skylden vi ikke kan betale og har med det omgjort den dommen og forbannelsen som vi mennesker har lagt på verden. Han gjorde opp dommen og betalte prisen. Og han stod opp igjen, frigjort fra syndens og dødens bånd, så han kunne være den første frukten! Den første i en ny skapelse!

Så vi kan være sikker på at Han som stod opp fra de døde tredje dag etter skriftene er pålitelig når han sier at

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» (Johannes Åpenbaring 21, 24-25a BM11)

Frem til da kan jeg ikke si at jeg forstår Guds tanker.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. (Salme 139, 17-18 BM11)

Jeg har ikke de filosofiske svarene, men det vil bli gjort klart! Hvordan kan jeg vite det? Jo, fordi det allerede har blitt det i Jesu død og oppstandelse.