Andaktsbloggen

Blogg

  • Kyrie Eleison

    Kyrie Eleison

    Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud. Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget.

    (Lukas 18,35-43 NMB11)

    Denne teksten handler om en mann som het Bartimeus, som fikk møte Jesus. Teksten sier ikke Bartimeus, men vi vet at det er han, ut ifra parallellteksten i Markus 10.

    Vi vet at Jesus kom til jorden for å dø for syndene våre, men er det virkelig alt? Er det mer i budskapet han ønsket å gi oss?
    I 1998 var det et stort folkemord i Rwanda. Det var ca 800.000 mennesker som ble drept. Mange av disse, både de som ble drept og de som drepte, kalte seg kristne. De hadde hørt budskapet om at Jesus hadde blitt korsfestet for deres synder, og de trodde det de hadde hørt. Kristne drepte kristne, naboer drepte naboer. Dette skjer ikke bare i Afrika.

    Det er gjort utallige grusomheter av mennesker som kaller seg kristne og har hørt budskapet om Jesus som døde for syndene.
    Noe manglet i forkynnelsen, mener jeg. Noe som Jesus forkynte klart og tydelig. Vi ser det i historien som den blinde mannen. Jesus stoppet ikke opp og sa «Bare vent, jeg skal gå opp til Jerusalem og dø for syndene dine.» Jesus forkynte ikke de gode nyhetene om syndenes tilgivelse. Nei, Jesus VISTE mannen de gode nyhetene!

    Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! Han kommer med hevn, med gjengjeld fra Gud. Selv kommer han og frelser dere. Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble. For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken. Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann. Sjakalers boplass blir et hvilested hvor gresset gror mellom rør og siv. Og der skal det være en vei, Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte.

    (Jesaja 35,4-10 NBM11)

    Bartimeus hørte at Jesus kom forbi på veien mot Jerusalem. Han ropte og skrek, og han brølte ut. Folk ble flaue og ville at han skulle ti stille. Men Bartimeus ropte ut at Jesus måtte ha barmhjertighet med han. Kyrie Eleison! Så stopper Jesus og spør «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
    Og her er den blinde mannen seende. Han så at Jesus var Messias, påskelammet på vei mot ofringen i Guds hellige by. Den som skulle komme og åpne blindes øyne var nå rett foran Ham, og Jesus, som var så uendelig mye større, både menneskelig og åndelig sett, strakk seg ned. Jesus tilsidesatte sin opphøyethet og verdighet for å komme ned til Bartimeus.

    Slik strekker han seg ned til oss også. Han spør, hva vil du jeg skal gjøre for deg? Og vårt svar er «Kyrie Eleison, Herre miskunne deg over oss.» Det er en bønn som vi vet Gud svarer, fordi Gud har selv sagt at han er en barmhjertig Gud.
    Så har vi fått de gode nyhetene, om Jesus. Og vi er kalt til å ikke bare fortelle videre, men VISE de gode nyhetene!

  • Er det frelse i dåpen?

    Er det frelse i dåpen?

    Temaet dåp er noe som til stadighet dukker opp, og jeg ser meg nødt til å legge ut noen notater om hvorfor jeg mener dåpen faktisk utretter noe, og ikke er noe vi er bedt om å gjøre for å «adlyde Gud» eller «offentlig uttrykke vår tro». Jeg mener at å offentlig uttrykke troen gjøres ved trosbekjennelsen og vitnetjenesten, og å adlyde Gud er å tro på Hans Sønn.

    Bibelen er ganske klar på hva dåpen gjør. Til dere som strever med å tro på at Bibelen faktisk sier at dåpen utretter noe, så oppfordrer jeg deg til å lese alle bibeltekstene som handler om dåp, og spør deg selv om dette virker som en lydighetshandling, eller er det en handling Gud gjør?

    Du kan starte med disse enkle tekstene fra Bibelen:

    Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.
    (Apostlenes gjerninger 2,38-39 NBM11)

    Her kobles dåp sammen med Den Hellige Ånd. Det er ikke bare et tegn, men det er både tilgivelse for syndene og Den Hellige Ånd som gis i dåpen! Konteksten for disse versene er at Peter taler på pinsedagen, og han forteller folket at Jesus som de drepte, han har Gud gjort til Herre og Messias. Det stikker dem i hjertet, og de spør «Hva skal vi gjøre brødre?» Med andre ord så spør de «Hva har vi gjort? Hvor kan vi få tilgivelse for syndene våre?» Og som en respons så peker Peter på dåpen. Hvis Peter ikke trodde at det var frelse i dåpen, ville han da ha svart på dette spørsmålet på denne måten?

    «Jeg føler vekten av min synd og skyld. Hva skal jeg gjøre?» Er svaret her «Vend om og la deg døpe» dersom dåpen ikke gir syndenes forlatelse? Hvis svaret ditt til skyld og skam ikke er dåp, så er det kanskje rett og rimelig å spørre deg selv om du virkelig forstår dette på samme måte som apostlene.

    Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn.
    (Apostlenes gjerninger 22,16 NBM11)

    Syndene vaskes vekk! Noen vil kanskje si at å få syndene vasket vekk kun handler om å påkalle Herrens navn, men apostelen skiller ikke mellom disse tingene slik vi kanskje ønsker å gjøre. Og hvis du tenker på språkbruken i verset, som handler om å vaske, så peker det ikke i retning å påkalle Herrens navn i så stor grad som det peker på dåp. Det er påfallende nært å koble sammen dåp i vann med å vaske vekk synd! Vannet er i stand til å vaske vekk synd på grunn av Guds ord og løftene han har gitt om dette vannet.

    For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
    (Galaterbrevet 3,26-29 NBM11)

    Her ser vi at å være i Abrahams slekt, et Guds barn, er knyttet til å være døpt. Når du blir døpt i Jesu navn, så blir du plassert «i Kristus». Dåpen kobler deg til Jesus og Hans frelsende verk på korset. Det er den klare og åpenbare måten å lese denne teksten på. Det er ingen grunn til å tro at dette handler om noe annet enn dåp. Og det er ikke nevnt noe om «åndsdåp» som en egen type dåp, det nevnes kun ordet «dåp». Og når Paulus sier dåp, så mener han dåp. Vi får høre at dåpen kobler oss til Jesus og hans frelsende gjerning, og gjennom dåpen blir vi en del av Guds familie.

    Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.
    (Romerbrevet 6,3-4 NBM11)

    Dåpen kobler oss til Kristus. Den forener oss med Jesus i hans frelsende død, og den forener oss med ham i oppstandelsen. Det er ingen grunn til å mene at ordet «døpt» betyr noe annet enn «døpt» i teksten. Paulus sier ikke «åndsdåp» eller «vanndåp», men bruker ganske enkelt ordet «dåp». Hvis vi skal ta disse tekstene og lese dem slik Paulus mente at de skulle forstås, og slik galaterne og romerne skulle forstå dem, så er det veldig klart at det faktisk er frelse i dåpen.

    For Kristus selv led for synder,
    én gang for alle,
    den rettferdige for urettferdige,
    for å føre dere fram til Gud.
    Med kroppen døde han,
    men ved Ånden ble han gjort levende,
    og slik gikk han bort og forkynte
    for åndene som var i fangenskap.
    De hadde vært ulydige i Noahs dager, den gang Gud ventet tålmodig mens arken ble bygd. I den ble noen få mennesker, åtte i alt, frelst gjennom vann. Dette er et bilde på dåpen, som nå frelser også dere. Dåpen er ikke å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse.
    (1. Peters brev 3,18-21 NBM11)

    Vi får høre at det er en parallell mellom det Gud gjorde for og med Noah, og det Gud gjør for oss nå i dåpen. Han sier at det som skjedde med Noah var et tegn, et bilde på det som skjer med oss nå.
    Det skjedde flere ganger i løpet av historien i Det Gamle Testamentet at Gud gir seremonielle lover eller andre forordninger som skulle peke på ting som enda ikke var hendt eller skjedd. Jesus skildres for eksempel som «påskelammet», som var en ordning med å ofre et lam i påsken for å sone for folkets synd. Så får vi høre at flommen er et bilde på dåpen, og hensikten med flommen er nå oppfylt i dåpen. Åtte personer i Arken ble reddet gjennom vann. Det er ganske åpenbart at det gjøres en kobling med at det er vann med i begge historiene, og vi får høre at kryssingen av rødehavet var et bilde på dåpen, som forresten var en frelseshistorie og ikke bare en symbolsk hendelse.

    Så vi må spørre oss selv hva som er fellesnevneren her? Vi hører snakk om frelse, og vi hører om vann. Hva skjedde med Noah og familien hans?
    Ble Noah og familien hans virkelig reddet i arken gjennom vannet, eller ble de reddet symbolsk? Var det et symbol på en frelse som skjedde et annet sted?
    Nei, det kan se ut som at de faktisk ble frelst. De ble frelst fra Guds vrede som kom over jorden som en ødeleggende flom.De ble frelst gjennom Guds gjerning med å gi de arken, og redde de gjennom flommens vann. Det var en faktisk frelse, og ikke bare et bilde på det.

    Og hvis dåpen er motstykket til denne flommen, så er heller ikke dåp bare en symbolsk handling, men den redder deg faktisk! Og vi får til og med høre at dåpen frelser også oss! Slik Noah og familien ble frest gjennom vannet i flommen, slik blir vi frelst gjennom vannet i dåpen. Slik blir vi, på samme måte som Noah, frelst fra Guds vrede og dom over verden. Det er koblingen som gjøres av Paulus her.

    Så dersom vi tar disse tekstene på alvor, så kan vi helt og fullt hevde at vi blir frelst i dåpen.

    Noen vil kanskje hevde at Paulus sier at dåpen ikke er å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet. Og det er helt sant. Paulus sier på ingen måte at dette ikke er en dåp i vann, og han kobler klart og tydelig dåpen opp mot en ren samvittighet.

    Det er ikke ritualet «dåp» som frelser. Det er ikke slik at vi blir frelst av det fysiske vannet som vasker bort skitt fra kroppen. Det er bare en fysisk ting, og det er ikke frelse i dette. Det som frelser oss er løftet Gud har knyttet til dette vannet!

    Kraften i dåpen er i Guds Ord som blir forkynt gjennom vannet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Vi blir frelst, og dåpen gir oss derfor en ren samvittighet. Dåpen sletter ut vår synd, vasker oss ren for skyld, og vi står tilgitt! Vi blir forenet med Kristus i hans død og oppstandelse, og det frelser oss.

    Det er oppsummeringen av det Bibelen sier i disse tekstene om dette temaet.

    Hvis du har noe mer å utsette på dåpen, så tenk over om Bibelen noen steder hinter om at dåpen er en symbolsk handling?

  • Den barmhjertige samaritan

    Den barmhjertige samaritan

    Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
            «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10,25-37 NMB11)

    Vis meg et menneske som har elsket Gud av hele sitt, hele sin sjel, hele sitt sinn og all sin kraft. Det mennesket finnes ikke. Ingen mennesker, født under syndefallet, har noen sinne elsket Gud slik Gud fortjener å bli elsket. Vi har enklere for å brygge frem hat og egoisme enn kjærlighet og uselviskhet. Hvis det finnes så mye som et snev av egoisme eller noe annet negativt i meg, så duger ikke resten av meg til noe. Jeg har da ikke greid å oppfylle Guds lov. Og i meg bor det ikke bare en gnist av det onde, men en hel ovn. Det onde jeg ikke vil, det gjør jeg, og det gode jeg vil, det gjør jeg ikke. Det finnes ikke noe som er helt godt i meg. Og da blir Guds lov et speil som viser meg alt jeg gjør galt, og alt som bor i meg og fører meg til fall og fordømmelse. Fordømmelse og forbannelse er det jeg fortjener og det jeg får, fordi Jesus sier

    «Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» (Matteus 5,18 NBM11)

    Og jord og himmel står fortsatt.

    Jeg greier ikke av et helt hjerte, et helt sinn, hel sjel og med all min kraft å gjøre det Loven sier, og derfor er jeg under Guds dom og har fortjent min plass i fortapelsen. Dette står ganske klart for meg. Jeg tilhører djevelen, og hvis historien stopper her, så er jeg fortapt. Jeg kjenner den onde lyst i mitt hjerte, og er derfor under fordømmelsen, og skal etter Loven forderves i all evighet.

    Men så kommer den andre delen inn, nemlig evangeliet. Evangeliet er lyset som skinner inn i dette mørket. Det trøster og bærer oss, og det viser oss hva vi kan støtte oss på. Når jeg etter Loven ligger halvdød, slått av røvere, hvor djevelen har plyndret min sjel og tatt vekk all tro og all rettferdighet og ikke latt meg beholde noe annet enn det livet jeg lever i kjødet, som snart skal blåses ut. Da kommer prestene og levittene som lærer at jeg bare må gjøre et eller annet. Jeg trenger «bare å komme frem» eller «bare rekke opp hånda» eller «bare be denne bønnen». Men det hjelper ingen ting. De går forbi.

    Så kommer samaritanen. Denne personen som ingen ville vite noe av. Utstøtt av prestene og levittene, sett ned på og foraktet. Hjørnesteinen som bygningsmennene vraket. Det er Kristus selv som kommer og tilbyr meg sin barmhjertighet idet Han sier «Du skylder å elske Gud av hele ditt hjerte, men du gjør det ikke. Tro på meg, og jeg skal gi deg min lidelse. Så løfter Han meg opp på sitt muldyr, det vil si på seg selv, og tar meg inn i herberget som er kirken. Så salver Han meg med nådens olje så jeg føler jeg ligger på Hans skuldre. Da renses min samvittighet. Så gir Han meg vin, som biter igjennom og demper den gamle Adam. Jeg er ikke helt frisk, og det er ikke helt fullkomment. Men Kristus pleier og renser meg ved nåden, så jeg hver dag blir renere, mildere og mer troende, helt til døden kommer og gjør meg fullkommen, slik Han er fullkommen.

    Så kommer vi frem for Gud Faderen og får spørsmålet om vi har trodd og elsket Gud slik Han fortjener å bli trodd og elsket. Da kommer samaritanen frem og sier «Far. Hvis de ikke har oppfylt Loven helt, så har jeg gjort det for dem. La det komme dem til gode, fordi de tror på meg.» 

    Slik må alle, både prester og lekfolk, hvor fromme og troende de enn er, ligge på Jesu skuldre.

  • Frelse

    Frelse

    Vi er avhengige av ideen om vår godhet. Gå og spør noen på gata om de tror de kommer til himmelen, og nesten alle vil svare «Ja». Og hvis du spør dem hvorfor, så vil de svare «Fordi jeg er et godt menneske.» Vi er avhengige av ideen om vår godhet. Vi er avhengige av vår innsats for å oppnå en rettferdighet som vil gjøre oss akseptable for Gud. De gamle teologene hadde et navn på dette. De kalte det «Opilio legis». Det er loven som sier at hvis Gud er sint på meg på grunn av min synd, så vil Han være glad i meg på grunn av mine gode gjerninger. Men det holder ikke. Det frontkolliderer i veggen som er Guds dom, hvor vi innser at 

    «Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste.» (Romerbrevet 3,10 NMB11)

    Ingen fortjener å gå gjennom døden til evig liv. Så vi må frelses av en som kommer for å redde oss. I Romerbrevet kapittel 4, vers 5 skriver Paulus

    «Men den som ikke har det [gjerninger], men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.» (NMB11)

    Tenk deg det! Den som ikke har gjerninger! Fordi du aldri kan jobbe nok, du kan aldri gjøre nok. Du kan aldri oppnå nok til å bli akseptert av Gud. Det er bare en som kan gjøre det, og det er Guds eneste Sønn, Jesus Kristus, den rettferdige. Og Han har gjort det, det er fullbrakt. Og alle som tror på Ham har Hans rettferdighet!

  • Kirken

    Kirken

    Hva er kirken?

    Dette spørsmålet har blitt stilt av et hav av teologer! Svarene har som oftest landet på at det ikke er en bygning, men er den en organisasjon, eller er det en samliv av mennesker som tenker likt? Hva nøyaktig er kirken? Vi sier at det ikke er bygningen, men menneskene som er samlet der, men det må da mer til enn en samling mennesker for å kunne kalle seg noe så fantastisk som en kirke?

    Men barnlig enkelthet kan vi vite hva kirken er. Det er de troende. Sauer som hører den gode hyrden, Jesus, sin røst. Det er det Jesus snakker om i Johannes kapittel 10, vers 4. Her sier han at han er den gode hyrden, og sauene hans plukkes ut. 

    «når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.» (NMB11)

    Sauer er egentlig ganske svake og sårbare dyr, men de er gode på en ting. De er gode til å ha en kritisk hørsel. De kan skille lyden fra en fremmed fra lyden av noen kjente. Og det er slik Jesus bedriver oss, hans folk. 

    Vi hører hans røst, og det er dette kirken er.

    Kirken er gruppen med mennesker som hører på Jesu stemme. Hvis du ikke har Jesu stemme, Guds Ord, løftet om syndenes tilgivelse, Skriftene som gir oss Guds trøst og Guds mot og Guds visdom, så har du ikke kirken. 

    Men når Skriften forkynnes og folk er samlet for å høre og tro det, der finner du kirken, og der finner du den gode hyrden som gir sitt liv for sauene. Vi hører ikke bare hans stemme, men vi gleder oss i hans løfter!

  • Guds Lov og vår avmakt

    Guds Lov og vår avmakt

    Hvis Gud gir oss en kommando – betyr ikke det at vi kan gjøre det?

    Hvilken gud ville be oss om å gjøre noe som vi ikke er i stand til å gjøre? Se for deg en far som sier til sitt barn «Hvis du ikke får til å skyte ballen i krysset, så får du ikke middag.» Hvilken tyrann! Spesielt når treåringen knapt greier å holde ballen. Hvis vi tror at Guds bud er slik at vi er fullstendig ute av stand til å gjennomføre dem, så må vi jo tenke at Gud er ond! Slik er resonnementet som gjøres av enkelte. At dersom Gud befaler noe, så må vi være i stand til å gjennomføre det. Men vi må være forsiktige med å trekke slike konklusjoner, fordi Lovens hensikt er ikke å fortelle oss hva vi skal gjøre, men å vise oss hva vi ikke får til å gjøre. Slik sier Paulus det i Romerbrevet kapittel 3, vers 19 og 20:

    «Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (NMB11)

    Så vi må endre historien. Barnet sier til faren sin at «Jeg er den beste fotballspilleren som har levd. Jeg trenger ikke å følge dine regler, fordi jeg kan skyte i krysset både med venstre og høyre fot fra hvor som helst.» Så faren sier «Så vis meg. Bevis det.» Og da virker ikke faren som en tyrann lenger. Faktisk, så bruker faren loven til å vise sønnen hans desperate behov. Og slik er det med oss også. Guds Lov peker ikke på hva vi er i stand til å gjøre, men viser oss heller vår mangel på evne til å holde den. 

    Den viser oss ikke veien til hellighet, men viser oss vår vanhellighet og bretter nådig ut vårt behov for en frelser, Jesus! Jesus er enden på Loven for alle som tror. Fordi Jesus, og ikke Loven eller våre gjerninger, er vår rettferdighet. 

  • Rettferdighet

    Rettferdighet

    Hvordan kan evangeliet gi Guds rettferdighet?

    Hva tenker du på når du hører ordet «rettferdighet»? Jeg tenker på gode gjerninger. Det er slik vi snakker om personer som gjør mye godt. Vi sier at en person er rettferdig og at en annen ikke er det. En person gjør det som er rett i Guds øyne, og en annen som ikke er rettferdig, gjør ikke det. Vi tenker på rettferdighet som lydighet mot Loven. Dette har lang tradisjon i måten vi leser ordet «rettferdighet» i Bibelen. Men hva skjer når vi kommer til Romerbrevet kapittel 1, vers 16 og 17?

    «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» (NMB11)

    Det ville være veldig farlig å tenke at ikke bare lærer Loven oss Guds rettferdighet, men at evangeliet lærer oss enda mer. Vi tenker kanskje at de ti bud lærer oss en viss del av Guds rettferdighet, men at evangeliet krever mye mer av oss. Det er en veldig farlig tanke. Hvis vi tenker slik, så kan vi ende opp med å bli sint på Gud fordi Han krever et slikt nivå av rettferdighet av oss. 

    Men vi øsnker å ha konteksten med i betraktningen. Paulus sier at rettferdigheten av evangeliet kommer ved tro, og ikke ved gjerninger. Og vi vet at når Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre det. Hvis Gud sier «Gjør dette», så holder vi budet ved å gjøre det, men hvis Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre noe, men ved å tro på det. 

    Hvis Gud gir oss et løfte om at det kommer til å regne i morgen, så går vi ikke ut og tresker kornet. Han sier ikke hva vi skal gjøre, men hva vi skal tro. Og slik er det med rettferdigheten fra evangeliet! Dette er ikke en påbudt rettferdighet, men en gitt rettferdighet! Og vi gleder og fryder oss i at Gud har gitt oss sin egen rettferdighet i dette løftet!

  • Omvendelse

    Omvendelse

    Ofte tenker vi at dette er en engangshendelse i livene våre. Et øyeblikk hvor vi kjente hjertet dunke litt ekstra, og kanskje det skjedde på et spesielt møte, eller et annet spesielt sted. Og så ble vi omvendt, og før vi omvendte oss så var vi ikke troende. Så vendte vi om og ble kristne. 

    Men Bibelen har et annet bilde på omvendelse. Jesu første preken handlet om omvendelse:

    «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1,15 NBM11)

    Jesus vil at hele vårt liv skal være et liv i omvendelse. Hele vår kristne eksistens lever og er i omvendelse. Vi kan forstå omvendelse riktig ved å tenke på den som todelt. 

    Den første delen av omvendelsen er at vi hører Guds Lov forkynt. Loven som forteller at vi er syndige, urene, vanhellige, og at vi fortjener Guds vrede. Det handler om anger. 

    Den andre delen av omvendelsen er tro, hvor vi hører evangeliets løfte om at Jesus Kristus døde for våre synder. Alle våre misgjerninger ble lagt på Jesus, og Han ble korsfestet i vårt sted. Og disse to tingene, anger og tro, kjennetegner det kristne livet. Det er vår daglige død og oppstandelse. Å daglig dø og stå opp igjen! 

    Og dette livet i omvendelse ender ikke død, men i et evig liv! Det er tross alt dit vi er på vei!

    Så vi gleder oss over denne forkynnelsen: Guds rike er kommet nær! Vend om og tro på evangeliet!

  • La meg få høre om Jesus

    La meg få høre om Jesus

    I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
       

    Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

    (Joh 4,27-30.39-43 NBM11)

    Noen ganger overtenker vi når vi skal gjøre noe. Vi blir så opptatte av detaljer i noe vi skal gjøre at vi ofte feiler i å gjøre selve oppgaven. Som kristne så er det fort gjort å overtenke når vi skal fortelle andre om Jesus. Jeg skulle synge en sang her for en stund siden, og hadde øvd så mye på en liten, teknisk del av sangen at jeg hadde glemt det store bildet. Det endte med at jeg glemte teksten på et vers og stoppet helt opp.

    Det er så fort gjort å tenke på hva som skjer hvis vi sier feil ting til noen. Hva skjer dersom du forteller noen om Jesus? Kanskje vi tenker at vi er dårlige kristne om vi har bommet på en sjanse til å fortelle om Jesus?

    På den andre siden får vi kanskje åndelig bekreftelse gjennom hvor mange ganger vi har fortalt andre om Jesus. Uansett, når vi skal fortelle om Jesu kjærlighet, så kan vi kristne overtenke. I dagens tekst lar kvinnen krukken stå igjen. Jesus har sagt til kvinnen at den som drikker av vannet han vil gi skal aldri i evighet tørste. I kapittel 7 står det at vannet Jesus gir er Den Hellige Ånd, så etter å ha brukt tid med Jesus får denne samaritanske kvinnen smake på det levende vannet. Fylt av dette vannet så glemmer hun vannet hun skulle samle i krukken, og hun løper til byen og sier «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Det kan vel ikke være Messias?» Denne kvinnen er en av de første som vitner om Jesus, men hvis du hadde spurt henne direkte, så hadde hun neppe identifisert seg som den første misjonæren i byen. Hun tenker ikke på det i det hele tatt. Alt hun vet er at hun har vært med Jesus, og hun må fortelle andre om Han. Når vi bekymrer oss for å vitne, er ikke svaret å prøve hardere. Vi er bekymret for hvordan vi presterer. Vi overtenker. Svaret er ikke å se innover. Det er ingen glede der, fordi det er ingen Jesus der. Hvor er Jesus?
    Akkurat som med kvinnen ved brønnen er Jesus der hvor Hans ord blir rett forkynt. Hvis vi ønsker å vokse som vitner for Kristus, er svaret å være sammen med Jesus og drikke det levende vannet han gir i sitt Ord, i nattverden, og i syndenes tilgivelse. Når vi har brukt tid med Jesus, kan vi da stoppe å fortelle om Ham? «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» sa kvinnen til folkene i byen. Kvinnen hadde hatt fem menn, og den hun hadde på det tidspunktet var ikke hennes. Hun hadde åpenbart tilknytningsproblemer. Men nå har hun møtt en mann som blir trofast hos henne, og som er villig til å gi sitt liv for henne, og som faktisk gjør akkurat det på korset. 

    Kvinnen forteller folkene hva Jesus har gjort for henne, og hun inviterer andre til å få oppleve det samme. Hva har Jesus gjort for deg i Den Hellige Ånd ved kraften i Hans ord?

    Du har vært med Jesus. Du har blitt satt fri fra skam. Synden er ikke deg. Du er ikke definert av det du gjør lenger. Hva var du blind for, og hva ser du nå? Hva var det du ikke kunne høre som nå er klart? Hvilken spedalskhet av synd har du blitt renset for? 

    Fra hvilken død av skyld og fortvilelse har du nå blitt reist opp, slik at du nå lever i håp?

    Jeg vet at menneskene rundt deg vil være velsignet over å få høre om dette. Når du tenker på de tingene Jesus har gjort, så tror jeg ikke du kan la være å snakke om det. 

    Det er Jesus sitt oppdrag å lete etter de fortapte. Jesus har reddet verden fra synd, død og djevel, og i sin nåde inviterer han oss til å delta i Hans arbeide. Det er et privilegie. Vi er fri fra å tenke på hva vi skal gjøre. Tiden brukes bedre på å tenke på hva Han har gjort. 

  • Kan vi velge Jesus?

    Kan vi velge Jesus?

    Kan du bestemme deg for å gjøre Jesus til Herre i ditt liv?

    Dette er et av de viktigste spørsmålene som surrer rundt i kristen-Norge i dag. La oss ta en kikk på hva Bibelen sier om saken.

    På mange møter, gudstjenester, konserter og lignende får vi spørsmål om vi har tatt imot Jesus. Har vi bestemt oss for å følge Jesus og gjøre Han til Herre i våre liv?

    Vi ser det i det berømte bildet der det er en avgrunn hvor vi står på den ene siden, Gud på den andre, og korset kommer og tetter igjen avgrunnen, og nå må du selv ta avgjørelsen om å gå over til Guds side. Store deler av norsk kristenhet baserer seg på akkurat den avgjørelsen. En handling utøvd av fri vilje. Min frihet til å velge Kristus, og invitere Ham inn i hjertet mitt. 

    Det er viktig å se på dette i lys av Bibelen, og om den åpner for muligheten for at vi kan ta en avgjørelse på dette området. 

    Tillater Bibelen at vi kan akseptere Jesus og invitere Ham inn i hjertene våre? Det enkle svaret fra Bibelen er, nei. 

    Et av de klareste stedene i Bibelen synes jeg er Efeserbrevet 2,1: 

    Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. (Efeserne 2,1 NBM11)

    Så før vi tror på Jesus, så er vi døde på grunn av syndene! Vi har ikke frihet eller liv til å gjøre noen verdens ting. Det er hva det menes med å være ikke-troende. Det betyr å ikke tro. Da tror man ikke, og man er ikke i stand til å tro. For de lutherske reformatorene, så var 1. Korinterbrev 2,14 et nøkkelvers:

    Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1. Korinterbrev 2,14 NBM11)

    Vårt sinn er ikke i stand til å ta imot det Guds Ånd har å gi. Den Hellige Ånd må gi oss kapasiteten til å tro. Kapasiteten til å vite ting som ikke er mulig å vite. Paulus sier at evangeliet er dårskap. 

    men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger (1. Korinterbrev 1,23 NBM11)

    Guds Ord er dårskap for de som ikke tror. 

    For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. (Galaterbrevet 5,17 NBM11)

    Kroppen og Ånden står imot hverandre. Kroppen gjør ikke det Ånden vil, og Ånden gjør ikke det kroppen vil. Før vi ble kristne hadde vi ikke Ånden. Da hadde vi kun kroppen, og da var vi helt ute av stand til å gjøre som Ånden vil. Kroppen vil ikke gjøre det Gud vil vi skal gjøre, og slik var vi ute av stand til å velge å gjøre det Gud vil vi skal gjøre uten å ha Ånden. Vi er nødt til å ha Ånden for i det hele tatt å være i stand til å ønske å gjøre slik Gud vil vi skal gjøre. 

    Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.(Apostlenes Gjerninger 7,51 NBM11)

    Å kjempe imot Ånden er den naturlige tilstanden vi alle er i.

    deres forstand [er] formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. (Efeserbrevet 4,18 NBM11)

    Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. (Romerbrevet 8,7 NBM11)

    Så vi har altså ikke mulighet eller egenskap til å tro på egen hånd. Vi kan ikke ta en avgjørelse på egen hånd. 

    Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. (Romerbrevet 3,10-12 NBM11)

    Paulus siterer Salmenes bok, og det er dermed ikke bare Paulus som mener dette, det er også David. 

    Jesus sier selv at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er tilstanden vi er i når vi ikke tror. Vi kjemper imot lyset. Det er dypet vi har falt ned i. Vi har ikke friheten til å på noen som helst måte samarbeide med Gud i vår frelse. Det må være et verk av Gud alene. Det er dette de gamle teologene kalte guddommelige monergisme. 

    Jesus kom ikke til Lasarus’ grav og sa «Ta avgjørelsen om å leve!» Lasarus kunne ikke, fordi han var død. Vi som er døde i våre misgjerninger og synd kan ikke velge å komme ut av graven, men Jesus kan kalle oss ut. Det er Guds verk, og Hans alene. Gud står for 100 prosent av vår frelse, og Gud alene skaper tro. Troen er en gave fra Gud så vi ikke kan skryte av oss selv. Gud er den som gir tro, liv og omvendelse. 

  • Det lutherske synet på dåp

    Det lutherske synet på dåp

    Ofte hører jeg at enkelte mener at barnedåp ikke tillater at barnet selv får ta en avgjørelse om å følge Jesus. Mange mener dette er dypt urettferdig, og at man derfor må vente til barnet blir eldre og selv kan «akseptere Jesus».

    Så hvor kommer denne tanken fra at det er urettferdig å døpe et barn før det er i stand til å ta denne avgjørelsen selv? Generelt kan vi si at det er fordi det krenker læren om fri vilje, slik den blir lært i baptist-miljøerDet er krenkende fordi man tar bort barnets valg fra frelsen. Å si at en baby blir frelst ved dåp når babyen ikke har tatt et aktivt valg, synes skandaløst for teologer som omfavner doktrinen om fri vilje, og det er veldig støtende mot den gamle Adam. Den gamle Adam tåler ikke monergisme. Monergisme er i teologien en motvekt mot synergisme. Synergisme er en beskrivelse av at det er to parter som samarbeider om frelsen, nemlig Gud og deg selv. Du bidrar med din avgjørelse, eler din vilje, og Gud sørger for resten. I monergisme derimot er det kun Gud alt står og faller på. I barnedåp er det altså snakk om monergisme, og det tåler ikke den gamle Adam, for i barnedåp er det ikke noe rom for å hevde at fri vilje er utøvd. Det er kun drukning av den gamle Adam.

    For å beskytte doktrinen om fri vilje har mange evangeliske kirkesamfunn valgt å utsette dåpen til barnet selv er i stand til å ta et valg. Dette sørger imidlertid for en rekke nye problemer. Hvordan skal man håndtere arvesynd og det at barnet synder i tidsrommet mellom fødsel og når barnet er i stand til å ta en beslutning om å tro? For å motvirke dette er det videre utviklet en flytende alder for ansvarlighet. Altså har mange valgt å tenke at barnet ikke selv er ansvarlig for syndene sine før denne alderen oppnås, og det har dermed fått en periode med nåde. Ansvarets alder handler om at barn under en viss alder som dør ikke holdes ansvarlig for sine synder fordi de ikke var i stand til å forstå forskjell på rett og galt, og kunne ikke forstå Jesu død på korset. Enkelte trossamfunn som praktiserer barnedåp kan også bli bytte for den samme tenkningen. De døper barnet i den treenige Guds navn, men tenker at dåpens nåde bare strekker seg frem til barnet selv kan ta en beslutning for Kristus på et senere tidspunkt. Når avgjørelsen blir tatt, så er det dette som blir ansett som forsikringen på at barnet faktisk er frelst, og ikke selve dåpen. Både dette synet og de evangelikales forsøker å beskytte fri vilje som doktrine, og unngå de guddommelige monergistiske egenskapene i dåpens fornyelse. 

    Er barnedåp virkelig så radikalt? Her er det viktig å huske på at barnedåp ikke er en useriøs teologi som er i strid med resten av Bibelen. Ta f.eks. Jesu mirakler. Personene som er omtalt som blinde var ikke bare svaksynte, de var fullstendig, hjelpeløst blinde fra fødselen av (f.eks. Matteus 9). De lamme var ikke bare halte, men fullstendig, hjelpeløst lamme (Matteus 9). De spedalske var ikke bare litt syke, men fullstendig, håpløst rammet av spedalskhet (Matteus 8), og de døde var ikke bare nesten døde, men fullstendig, komplett og ugjenkallelig døde (Johannes 11). Disse personene var, akkurat som spedbarna, hjelpeløse. Likevel ser vi den mirakuløse kraften i Ordet! Jesus snakker ut handlekraftige ord som taler disse miraklene inn i eksistensen! «La det skje!», «Stå opp og gå!», «Vær ren!», «Kom ut!». Disse menneskene, akkurat som spedbarna, bidro på ingen som helst måte til at miraklene skulle skje. Akkurat som at verden begynte å eksistere ved at Gud talte, slik talte Kristus disse helbredende miraklene inn i eksistensen (Romerbrevet 10, 17). Ordet er virksomt, Ordet virker tro, og det er sant også for spedbarn. 

    Som lutheranere så tror vi, og vi bekjenner at barnedåp ikke virker gjenfødelse uten tro (Markus 16,15-16; Romerbrevet 4,20-25). Når det er sagt så tror, lærer og bekjenner vi at tro ikke er et produkt av menneskets intellekt, eller et resultat av menneskets vilje, eller noe som er opprørt av menneskets følelser. Tro er en gave som er gitt av Den Hellige Ånd gjennom Ordet (f.eks. Romerbrevet 10,17 og Efeserne 2,8). Luther lærte altså med rette at Ordet er i og med vannet, noe som gjør at dåpens virkning er helt og fullt avhengig av evangeliets løfter (1. Petersbrev 3,21; Apostlenes Gjerninger 2,38). Fordi evangeliet også er knyttet til dåp så er dåp et effektivt virkemiddel hvor Den Hellige Ånd gir tro og nåde til spedbarn, uavhengig av alle rettferdighetsverk som de gjør eller kan gjøre (Titus 3,5). 

    Martin Luther innså problemet dersom vi på noen som helst måte var delaktige i vår egen frelse. Dersom vi diskuterer dette temaet om dåp med noen av våre evangelikale brødre og søstre, kan vi sitere Luther.

    «Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt… Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsats eller mitt løp, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.» (De Servo Arbitrio, Martin Luther). 

    Så hvorfor synes mange evangelikal at det er vanskelig å akseptere barnedåp? Det er vanskelig fordi det er dårlige nyheter for den gamle Adam, og det gjør det vanskelig å holde fast i «beslutnings-» eller «fri vilje-teologien». I barnedåpen kan ikke tro misforstås som en handling som produseres av den frie vilje. Tro gjør ikke dåp, men får den. I barnedåpen er frelsen først og fremst en tydelig gave fra Gud som blir gitt til en hjelpeløs baby, i stedet for at den gamle Adam bruker dåpen som et tegn på sin lydighet ovenfor Gud. Selvsagt fører samtaler om dette temaet til konflikter og spenninger! 

    Uansett hvilke argumenter vi møter mot denne Guds gave som er vår dåp, så kan vi elske vår dåp som et plagg vi alltid kler oss med, slik at vi kan bli funnet i troen. For barnedåp er ikke bare et bilde på monergisme. Det ER monergisme i aksjon! Rikt, livgivende vann som sammen med Ordet gir tro, syndenes tilgivelse, redder oss fra død og djevel, og som gir oss et evig liv sammen med Gud. Frelsen gjør oss til Guds egne. Vi vasker ikke spedbarna, men Gud vasker dem og gjør dem til sine!

    Måtte vi alle huske på at Gud har handlet med oss i dåpen, gitt oss tro, og be om at Han må holde oss fast i en sann tro til det evige liv. Amen!

  • Er det få som blir frelst?

    Er det få som blir frelst?

    På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

    Lukas 13,22-30 N11BM

    Dagens tekst fikk meg til å tenke på sport, og på sist OL! I alle store konkurranser så virker det som om marginene er helt utrolig små. I utfor så er det snakk om hundredels, eller til og med tusendels sekunder i forskjell mellom første og andreplass. I curling er det snakk om millimeterpresisjon, og det kan virke litt som tilfeldigheter hvem som vinner og hvem som taper. Men vi vet at det må være fordi utøverne er noen av verdens beste i det de holder på med. I OL i 2018 i Pyeongchang fikk Norge flest gull av alle. Det har ført til at vi spør utøverne om de blir skuffet når de får sølv. På en måte er det en voldsomt arrogant måte å oppføre seg på, men på en annen måte så kan man jo si at det er bare en vinner. Man kan godt argumentere for at utøverne burde være fornøyde med i det hele tatt i ha kommet til OL! Det beviser at de er blant verdens beste, men til slutt står det igjen bare en vinner. Og marginene er veldig, veldig små.

    Lukas skriver i dagens evangelietekst om å vinne frelse og evig liv. Spørsmålet er bra, og det er fortsatt aktuelt. Vil det være få som blir frelst? Jesus svarer på en viktig måte. Jesus sier «Kjemp for å komme gjennom den trange døren.» Det var det som fikk meg til å tenke på disse små marginene. Mange vil ønske å komme gjennom, og mange vil forsøke, men de vil ikke klare det. Veien til himmelen er smal. Det er faktisk bare EN vei til frelse, evig liv og himmelen. Jesus sier at «Jeg er veien». Ingen kommer til Faderen uten ved ham. 

    Peter sier i Apostlenes Gjerninger at det ikke finnes frelse i noe annet navn. Det er ingen andre navn under himmelen vi kan bli frelst ved. Jesus sier også at mange vil forsøke å komme inn i himmelen. Mange vil forsøke å bli frelst, men de kommer til å forsøke via feil vei. Hvem tenker du på når spørsmålet «er det få som blir frelst» stilles? Kanskje deg selv og ditt liv? Eller noen andre i livet ditt? Famille, venner? Mange ønsker å tro at alle veier fører til himmelen. Da spiller det ingen rolle hva du gjør, fordi du ender opp i himmelen uansett. Andre vil nekte for at himmelen finnes, men blant oss som hevder at det faktisk finnes en himmel, så er det en del som sier at alle veier fører dit. Alle religioner er i bunn og grunn like, sier de, og alle fører samme sted. 

    Toleranse er et begrep som blir opphøyet i dag. Når toleranse blir satt øverst, så blir alt tolerert. Og det blir gjerne paret med begrepet inluderende. Og det er en tiltrekkende tanke å være tolerant og inkluderende, men Jesus sier at døra er SMAL. Det er ganske ekskluderende! Vi liker ikke det. Vi liker ikke tanken på at det er en risiko for å ikke komme til himmelen, og spesielt ikke når det gjelder noen av våre kjære og nære. Jeg merker det når en nordmann så vidt ikke får gull i en eller annen sport. Eller kanskje kommer på fjerdeplass. Det burde finnes et unntak for slike tilfeller, tenker vi av og til, men slik er ikke sporten. Er det få som blir frelst? Svaret er «ja», fordi mange vil prøve å finne sin egen vei.

    I OL så er det mange som trener i mange år for å få lov til å bli med og kjempe om gullet. Og av og til så hører vi om utøvere som ikke skulle være med forrige OL, men så skjedde det et eller annet som gjorde at de ikke kunne likevel. Disse har altså ventet i 8 år for å få være med! Det er ganske lenge å fokusere på EN ting! Vi kan beundre dem for utholdenhet, målrettethet, og mye annet, og det kan motivere oss på forskjellige måter. 

    Det er så enkelt for oss kristne å miste fokus. Jesus sier «kjemp for å komme gjennom den trange døra!» Det er viktig å huske på at vår frelse ikke kommer an på om vi jobber hardt nok, eller gjør nok, eller kjemper hardt nok. Det er så enkelt å slutte med det vi har fått for å holde oss fokusert på den trange døren, på Jesus. Når en idrettsutøver blir udisiplinert så går alt nedoverbakke, og det samme kan skje med oss. Gaver som Bibelen, bønn og gudstjeneste er ting Gud har gitt oss for å holde oss fokusert på Jesus. Det er ikke byrder som vi ikke har tid til. Uansett hvor hardt vi strever, så feiler vi ofte. Selv med gode intensjoner så mister vi fokus. Og noen ganger kjemper vi for feil ting. 

    Men de gode nyhetene er at Jesus ikke feilet. Ikke oss, ikke deg og ikke meg. Hans mål var vår frelse. For å nå målet gav Jesus alt. Han tredte ut av Himmelen, og kom til jorda. Han gav sin egen kropp og sitt liv, og han nådde målet på korset. Han vant seieren for deg og meg, og oppstandelsen er beviset! Han vant, og han gir oss premien: Frelse og evig liv! 

    Det er som at en utøver vant gull i OL, og så snur han seg til deg og sier til deg som ikke har gjort noe «Vær så god», og så får du gullmedaljen. 

    Frelsen er gratis, men ikke billig. Den kostet Jesus alt. 

    Ironien i ordet «Kjemp» i dag er at Jesus allerede har kjempet ferdig kampen. Jesus er den smale døren til frelsen. Hans død og oppstandelse har gjort det mulig for alle mennesker å komme inn ved å ganske enkelt tro. Vår jobb er å fortelle verden dette, så ingen går glipp av muligheten til å bli med inn i Guds evige rike.