Helt siden Immanuel Kant gav ut Kritikk av den rene fornuft, utgitt i 1781, har det vært vanlig for tenkende folk å gå ut i fra at Guds eksistens ikke kan bevises. Faktisk har denne tanken blitt opphøyet til et dogme i amerikansk (og selvsagt en del andre lands) tenkning.
Årsaken til at jeg kjenner til at dette ikke blir stilt spørsmål ved, er reaksjonen jeg får når jeg stiller spørsmål ved denne tankegangen. Når noen sier «Du kan ikke bevise Guds eksistens!» ønsker jeg å spørre «Hvordan vet du det?» «Hvordan vet du hva jeg er i stand til?»
Hva mener folk flest når de bruker denne påstanden? Folk flest mener at jeg ikke kan komme opp med et filosofisk argument for Guds eksistens som vil overbevise alle tenkende mennesker. Det er umulig, sier de, for meg å gi et argument som vil tvinge frem et samtykke. Hvis mine argumenter ikke overbeviser den ivrigste ateist har jeg ikke bevist Guds eksistens, i følge dem. Siden jeg ikke kan overbevise en slik ateist til å tro, kan ikke mine argumenter telle som bevis i deres øyne. Hvis de ikke teller som bevis, hva nytte gjør de da?
Jeg godtar at jeg ikke kan gi et argument som vil overbevise alle tenkende mennesker.
Men hva forteller dette meg? Forteller dette meg noe om Gud? Nei, dette forteller meg mer om bevisers natur enn det gjør om hvorvidt Gud eksisterer.
Jeg kan ikke gi et argument som vil overbevise alle om at Gud eksisterer, uten mulighet for tvil.
Men dette er egentlig ikke noe problem.
Jeg kan nemlig ikke gi et argument for noen interessante filosofiske konklusjoner som vil bli akseptert av alle, uten mulighet for tvil.
Jeg kan ikke bevise utover muligheten for tvil – på en måte som vil overbevise alle filosofer – at Oslo egentlig er her som et sinnsuavhengig objekt.
Jeg kan ikke bevise at hele universet ikke poppet inn i tilværelsen for fem minutter siden, og at alle våre minner om fortiden ikke er illusjoner.
Jeg kan ikke bevise at de andre personene du ser rundt deg har sinn. Kanskje de er veldig smarte roboter.
Det fins ingen interessante filosofiske konklusjoner som kan bevises hinsides muligheten for tvil.
Det at argumentene for Guds eksistens ikke i seg selv produserer matematisk visshet, svekker ikke argumenter for Guds eksistens.
Den setter rett og slett spørsmålet om Guds eksistens i samme kategori som andre spørsmål, slik som for eksistensen av det ytre, sinnsuavhengig verden, og spørsmålet om hvordan vi vet at andre mennesker ikke er roboter.
Betyr dette at argumentene for Guds eksistens er ubrukelige? Ikke i det hele tatt.
Selvsagt, jeg kan ikke gi et argument som vil overbevise alle tenkende mennesker, men dette betyr ikke at jeg ikke har god grunn til å tro på Gud.
Faktisk, så kan enkelte av mine grunner for å tro være overbevisende for deg.
Selv om du ikke overtales til å tro at Gud finnes, kan ikke mine argumenter være ubrukelige.
Det er rimelig å tro at Oslo er reelt og at våre minner stort sett pålitelige, og at andre folks sinnsliv eksisterer. Det er rimelig å tro på disse tingene selv om de ikke kan påvises. Kanskje et argument for Guds eksistens vil overbevise deg om at troen på Gud er rimelig.
Så hvordan kan vi vite at Gud eksisterer? I stedet for å se etter konklusjoner som ikke kan motbevises, veier vi bevis og vurderer alternativer. Hvilket alternativ passer best overens med bevisene?