Den følgende teksten er hentet fra bloggen til en av brukerne på kristenblogg.no. Jeg gjengir her materialet i sin helhet med noen modifikasjoner for å gjøre teksten mer forståelig. Den var opprinnelig skrevet på noe som virket som en form for dansk, så den er forsøkt oversatt i den grad det lot seg gjøre.
For en tid siden stilte jeg meg selv spørsmålet: Skal jeg la meg døpe en gang til? Jeg jobbet lenge og vel med det, og kom fram til at, nei, det skulle jeg ikke. Jeg vil med denne teksten forsøke å belyse betydningen av barnedåpen, og kanskje gi dere som nekter for barnedåpens gyldighet, noen tanker til refleksjon. Først og fremst: Hvordan er dette spørsmålet om gjendåp oppstått? Er det et spørsmål som har trengt seg på ved lesning av Bibelen, eller er det gjennom andre mennesker at spørsmålet er blitt alvorlig?
Egentlig det siste, ved at andre har påstått at voksendåp er det eneste riktige og at barnedåp er ubibelsk og ikke har noen gyldighet, hvorpå man søker å bevise at barnedåpen ikke har noen gyldighet etter skriftene. Er du blitt overbevist om du skal la deg døpe på nytt? Har vedkommende du har snakket med, og har de skriftene du har lest overbevist deg om at du skal ta dette skrittet? Eller er det bare slik at spørsmålet har vakt uro i ditt sinn? Når en får saken lagt fram bare fra en side, blir man lett påvirket. Du ønsker å se saken fra begge sider for å finne ut av hva som er riktig og galt, ikke sant?
Du har lest skrifter som taler imot barnedåpen. Godt! Og nå ønsker du å finne ut hva som taler til fordel for barnedåpen? Har din samvittighet overbevist deg om at voksendåpen er nødvendig, er det til ingen nytte å lese dette innlegget. For anser man voksendåpen som en nødvendighet, kommer en ikke til ro før den er fullbyrdet. Altså: Hva er det som i særlig grad har foruroliget deg?
Står det noe i Bibelen om barnedåpen? Er den ikke først oppstått senere? La oss undersøke det i lys av Bibelen: Vi vil først ta beretningen om offiseren Kornelius. Det står om han i Ap.gj. 10,2, at han var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus. Så kom Peter til han etter at Gud hadde veiledet han gjennom et spesielt syn, og Den Hellige Ånd falt ned på alle som hørte ordet, og de ble døpt som førstegrøden av hedningene. Ja, men det står da ikke noe om at barn ble døpt. Nei, det gjør det ikke. Det står ikke særlig omtalt, men det heter: «Med hele hans hus», så er det minst like stor sannsynlighet for at det har vært barn, som det ikke har vært barn. For med uttrykket «Med hele hans hus», forstår vi hele familien, som omfatter både store og små.
«Ja. Men jeg er ikke overbevist.» sier du da. Godt! Vi går videre.
Jeg vil ikke i særlig grad fremheve denne historien alene. I Ap.gj. 16 har vi fortellingen om Lydias omvendelse, der står det enda tydeligere: «Men da hun og hennes hus var blitt døpt». Nå sier man ganske visst igjen at det heller ikke har vært barn til stede. Men det blir en påstand som ikke lar seg bevise. Det mest sannsynlige er at det har vært barn, ellers er det vanskelig å forstå uttrykket «og hennes hus». Når man snakker om hr. N.N. og hans hus eller fru NN. og hennes hus så forstår man at det gjelder hele husstanden, og i første rekke naturligvis samtlige familiemedlemmer. Og så kan man etter språkbruken heller neppe tenke seg noe annet enn at det også har vært barn med. Men legg merke til at det står ikke om noen andre enn Lydia som ble troende. Det står ikke om at hennes husstand ble troende. Men allikevel heter det: «Da hun og hennes hus ble døpt». Gir ikke det noe å tenke på, når man påstår at det i skriftene kun omtales voksne som var blitt troende og deretter døpt?
Men, dette blir bare en påstand som ikke kan bevises. Jeg er overbevist om at det motsatte var tilfelle. Jeg tror ikke jeg gjør galt mot ordet når jeg forestiller meg saken slik at Lydia, da hun var kommet til troen, ønsket at de som hørte til henne også skulle døpes sammen med henne. Hun ville gi uttrykk for dette: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren». Var det øvrige medlemmer av familien som ble døpt og ennå ikke var kommet til troen, så tvilte ikke Lydia på at det under hennes innflytelse nok skulle skje.
Du sier kanskje: «Jeg må tilstå at man kan se slik på saken, men jeg skulle likevel ønske at det hadde stått der med klare ord». Jeg vil da lede oppmerksomheten på en annen begivenhet som er omtalt i samme kapittel, og som synes for meg å være enda mer avgjørende: Fangevokteren i Filippi, en hedning, som nettopp hadde tenkt å ta sitt eget liv, ble en troende ved Paulus’ forkynnelse. «Han ble straks døpt med alle sine.»
Lydia var en gudfryktig kvinne. Hun var vant til å gå i synagogen, og i hennes hus var man vant til å be. Men det kan en ikke si om fangevokteren. Han var en romersk soldat, en mann som plikttro og samvittighetsfullt passet sitt embete. Derfor ville han ta sitt liv da han trodde fangene var flyktet. Sammen med alle dem som var i hans hus, hører han en preken av Paulus og tror ordet, og til tegn på at hans hus fra nå av skal være et kristent hjem, vil han at alle i familien skal døpes, «For alle sine», var det kun voksne? Var de alle sammen blitt troende samtidig? Det står det ikke noe om.
Tvert imot: «Han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fatt troen på Gud.» Det kan tolkes som at han var kommet til troen, for deretter å ha bestemt at resten av familien og tjenestefolkene i huset også skulle tilhøre Gud, (Ap.gj. 16, 34). Det ville egentlig være høyst usedvanlig om alle var blitt troende over natten. Det ville ha vært et så stort under at det sikkert på en særlig måte ville vært fremhevet. Jeg har ennå til gode å høre at en hel familie på en og samme dag er blitt troende. Vi vil la ordet stå, slik som Lukas har skrevet det.
Fangevokteren kom til troen, han bøyde seg for den korsfestede, som i denne natt hadde møtt han med sin makt og nåde, og han stilte ikke seg ikke alene, men også hans hus og alle sine under Guds herredømme. Vi ser altså at Kornelius, Lydia og fangevokteren kom til troen. Men de ble ikke døpt alene, men sammen med hele deres hus. Det var for dem ganske selvfølgelig å la seg døpe sammen med hele deres hus, og dette var like selvfølgelig for apostelen Paulus. Derfor sa han til fangevokteren: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.»
Og så døpte Paulus alle husfolkene i den overbevisning at også de andre ville komme til troen på Kristus.
Viser ikke kirkehistorien at barnedåpen er en senere innretning? Jeg er ikke i stand til å kontrollere det selv, men i et skrift er det henvist til at flere kirkefedre allerede på et tidlig tidspunkt har erklært seg imot barnedåpen. Ja, det kan ikke benektes, men det kommer her an på fra hvilket synspunkt man ser på et bevis, og hvordan man vurderer det.
Når en kirkefader som Tertullian, for å nevne ett eksempel, uttaler seg imot barnedåpen, så kan man med full rett si: “Se, Tertullian var også motstander av barnedåpen”. Men man kan også av Tertullians motstand konkludere med at barnedåpen eksisterte. Han bekjemper ikke en praksis som er på vei til bli innført, men en praksis som allerede eksisterer. Derfor kan man si at barnedåpen ble praktisert. Slik kan man altså være både for og imot barnedåpen, alt etter hvordan man ser på saken. Her gjelder det å være så nøktern som mulig og ikke forutinntatt når man vil prøve Skriftens vitnesbyrd og det som kirkefedrene har sagt. Du sier kanskje: «Ja, jeg har allerede innsett at man ut av de samme skriftene kan lese noe forskjellig, alt etter det standpunktet man selv har». Vel, derfor er det godt og riktig at du nå også ser på spørsmålet fra et annet synspunkt, etter at du har lest de skriftene som forkaster barnedåpen og alene holder voksendåpen for bibelsk. Jeg er overbevist om at både voksendåp og barnedåp har vært i bruk samtidig.
Det beviser også Tertullian for meg. Omkring år 200 utsendte han et skrift om dåpen. Han var en lærd mann, en jurist. I artikkel 18 snakker han om at man ikke skulle døpe barn. Han sier: «En utsetting av dåpen er å anbefale, spesielt når det gjelder de små. Og hvorfor skal man også utsette faddere for at de ved å dø (før barnet vokser til) hindres i å oppfylle det de har lovet, eller at de skal skuffes i sine forhåpninger ved at barnet ikke oppfører seg vel. Ganske visst sier Herren: «Hindre dem ikke i å komme til meg». Ja vel. Så la dem komme når de lærer, når de er blitt undervist om hvem det er de skal komme til. La dem bli kristne, når de kan bekjenne Kristus.
«Og hvorfor skal man ta uskyldige små barn til syndenes forlatelse? Man ville jo alltid handlet mer forsiktig med jordiske ting. Her betror man himmelske verdier til slike som man ennå ikke vil kunne forstå jordiske. La dem først ha lyst på frelsen, og deretter kan man, når de selv ber om det, døpe dem».
Tertullian stod altså på det baptistiske standpunkt. Som en dyktig jurist har han her stilt opp grunnene som man enda i dag bruker mot barnedåpen. Men som jeg allerede har sagt blir han, etter min erkjennelse og oppfattelse, selv et vitne for barnedåpen. For det første fremgår det tydelig av hans skrift at barnedåpen ble praktisert på hans tid. For det andre taler også et annet forhold til fordel for barnedåpen: Tertullian nevner ikke med et eneste ord at Apostlene ikke har døpt noen barn. Hvis han hadde sagt det, hadde spørsmålet vært avgjort. Det beviset ville vært avgjørende. Hvorfor har han ikke benyttet det? Fordi et slikt bevis ikke eksisterte.
Barnedåpen var en overlevering fra den apostoliske tid. Hadde dette ikke vært tilfellet, ville han ikke ha glemt å fremheve dette punktet. Han snakker jo heller ikke som en som bekjemper en nylig oppstått uskikk, men som en som uttrykker sin bekymring over noe som allerede foregår, noe nedarvet som han anser for å være galt, og noe han mener å måtte gjøre front imot. Det nye er at Tertullian drar til felts imot denne. Jeg finner slik i Tertullians skrift et sterkt bevis for at barnedåpen allerede på hans tid var i bruk i kirken.
Men er det ingen andre stemmer fra kirkehistorien? Jovisst, men de taler mer til gunst for barnedåpen og dens apostoliske opprinnelse. En yngre samtidig var kirkefaderen Origenes, den mest fremragende lærde på sin tid. Han er den første som uttrykkelig bekrefter at barnedåpen var en skikk fra apostlenes tid. Han sier det forbigående ved utlegningen av et bibelsted. Saken er for han ennå ikke noe stridsspørsmål, og derfor har hans ord mye større vekt. I hans utlegging av Romerbrevet sier han: «Kirken har fra apostlene mottatt den overlevering også å meddele de små barn dåpen».
For meg virker det som saken er avgjort. Origens hadde sikkert ikke skrevet slik dersom en av hans samtidige, som jo måtte vite det, hadde kunnet motbevise ham. Han levde jo også så nært den apostoliske tid (år 183-252), at det er utenkelig at han ikke skulle være nøye informert gjennom pålitelige kilder. Hans egne foreldre var kristne, dannede, vidtskuende mennesker. Han var fra ungdommen nær forbundet med biskopen i Aleksandria, som var rik på erfaring, og selv sto han som lærer for en kateketskole, midt i menighetslivet, der hvor det pulserte sterkest. Origens har altså ganske tydelig sagt at kirken har mottatt barnedåpen som en overlevering fra apostlene.
Men for å gjøre denne henvisningen til kirkefedrene kort, vil jeg nevne at kort tid etter Origens død i år 256, ble det i Kartago i Afrika avholdt et kirkemøte under ledelse av den senere martyrbiskop Cypian. 66 biskoper deltok. På dette møtet ble det b.la. behandlet et stridsspørsmål vedrørende barnedåpen. Det var ingen uenighet om man skulle døpe barna eller ikke, men kun om man skulle vente til de var 8 dager gamle. Kirkemøtet holdt på at man skulle foreta dåpen den 2. eller 3. dag. Det ble ikke diskutert om dåpen var nødvendig eller ikke. Det var man enige om.
Jeg tenker å ha gitt deg tilstrekkelig svar på dette første punktet. For meg står det klart at utfra skriftenes og kirkefedrenes vitnesbyrd, kan det ikke være noen tvil om at barnedåpen fra begynnelsen av er blitt praktisert av apostlene side om side med voksendåp.
Et annet punkt som jeg har møtt i de skriftene jeg har lest, er at dåpen forutsetter troen hos den som døpes, og at altså barn ikke kan bli døpt fordi de ennå ikke har noen tro. Riktig. Det er en av hovedinnvendingene mot barnedåpen.
I Markus 16,16 står det: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Altså først tro og så dåp, slik det står. Men nå spør jeg: «Og hva så?»
Det er ikke et overflødig og tåpelig spørsmål. La oss tenke oss at et menneske blir døpt, men etter dåpen begynner det daglige liv med alle dets prøvelser og vanskeligheter, med strev og kamp utenfra og innenfra. Hvor vil han hente kraft til å leve fra? Hva vil han åndelig talt ernære seg ved? Og hva vil han engang dø på? Kan han nøye seg med sin dåp? Det var derfor jeg spurte: «Og hva så»
Hører ikke troen til også etter dåpen? Jo, må den ikke være alt?
Det går ett år etter dåpen. Det går 5 år. Minnet om dåpen er nesten borte, og de følelsene som han hadde den gang han ble døpt er forsvunnet. Alle og enhver som overhodet har et åndelig liv, må leve av tro. Dåpen, som man hadde ventet så mye av, skrumper inn, men troen vokser seg stor og sterk. Det er en sunn utvikling. Troen er i liv og død det avgjørende. Derfor fortsetter Jesus også: «Men den som ikke tror, han skal bli fordømt». Derfor spør jeg: «Og hva så?» Jeg må advare mot en overvurdering av dåpen, og så må jeg videre si:
Det gis en bestemt regel for utlegging av skriften. Den er slik: Man må forstå skriften i sammenheng. Kontekst, kontekst, kontekst. La oss derfor også sette Markus 16,16 inn i sammenhengen. I verset foran har Jesus sagt: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!»
Han har vist dem misjonsbefalingen. Det dreier seg altså her om en ordre fra Jesus om grunnleggelse av menigheter, altså i hedningeverdenen. Der går man fram i overenstemmelse med Jesu’ ord: Forkynnelse, tro, dåp. Men hvordan skal man gå frem når det allerede er dannet en menighet? Det sies det ingen ting om i dette skriftstedet. Den som ikke anvender Mark. 16, 16 på menighetsplanting, men på tid og forhold der det allerede finnes en menighet, river ordet ut av sin sammenheng og bruker det galt.
Og videre, en annen grunnsetning for skrifttolkning lyder slik: Man må fortolke skriften ved hjelp av skriften. Og nå har ikke Jesus snakket kun om dåpen i Mark. 16, 16. men også i Mt.28. Vi har forøvrig allerede snakket om det. Der heter det i vers i 9: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere».
Etter disse ord skal det altså først døpes og deretter læres, og det er slett ikke snakk om tro. Hvis nå et menneske lar seg døpe igjen, handler han i motsatt rekkefølge av hva dette skriftstedet lærer, i og med at han først er blitt undervist og deretter døpt. Hvis altså noen vil støtte seg til bokstaven i Mark. 16, kan man med like full rett støtte seg til bokstaven i Mt.28. Jeg vil ikke dermed si at man etter Mt.28 alltid først skal døpe og siden lære. Også dette er en misjonsbefaling. Jeg vil kun peke på hvordan man ved en bokstavelig utlegging av det ene skriftstedet kan slå det andre til jorden, og at man ved slik å presse bokstaven kommer i motsigelser og får galt resultat av det. Dåpsbefalingen i Mt.28 setter dåpen først, og deretter kommer undervisningen. Det ville være ganske galt å klynge seg til bokstaven kun det ene stedet.
Jeg finner også i disse forskjellige ordlydene av dåpsbefalingen en bekreftelse på min oppfattelse at barnedåp og voksendåp har foregått ved siden av hverandre. Naturligvis var voksendåp det første. Først døpte man de menneskene som var kommet til troen i overenstemmelse med Mark. 16. Men like naturlig var det at foreldrene, som var blitt troende, også lot deres barn døpe i overensstemmelse med Mt.28. Begge slags dåp foregikk ved siden av hverandre, slik man ennå ser på misjonsmarken.
Når våre misjonærer kommer ut på misjonsmarken, tenker de ikke først og fremst på å døpe barna. De forkynner evangeliet for å føre mennesker til tro på den korsfestede frelser. Først når det finnes kristne familier og barna kan få en kristen oppdragelse, først når det er opprettet kristne menigheter, da trer barnedåpen i kraft. Slik var det fra begynnelsen. Barnedåpen er den selvfølgelige følge av voksendåpen.
Hvordan var barnas stilling i den gamle pakts tid? Man opptok barna i pakten ved å omskjære dem på den åttende dag (gutter). Du sier: «Ja, men man kan da ikke sammenlikne dåpen med omskjærelse. Enhver israelitt hørte jo ved fødselen med til paktsfolket, og derfor måtte han også motta paktstegnet, omskjærelsen. Men i den nye pakt er det likevel annerledes. Ingen hører med til den som følge av den naturlige fødsel. Det som er født av kjødet, er kjød».
La oss undersøke saken. Vi leser i 1.Mos.17,9-14 om hvordan Abraham fikk befaling fra Gud om omskjærelsen, og i vers 23-27 om hvordan han utførte den. Omskjærelsen er det synlige tegn på den pakt som Gud har sluttet med Abraham. For i vers 13 heter det: “Slik skal min pakt vise seg på kroppen deres, en evig pakt.”
Gud hadde kalt Abraham og opprettet en pakt med han. Abraham var gått inn i denne pakten. Han trodde Gud og var villig til å vandre i hans bud, og så er det forståelig at omskjærelsen nå ble gitt han som det synlige tegn på den allerede fullbyrdede inngåelsen av pakten. Men det er verdt å legge merke til at dette paktstegnet skulle fullbyrdes på hans etterkommere når de var 8 dager gamle. Det leser vi om i vers 12: «I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt». Og saken blir enda merkeligere når vi tilføyer det som Paulus sier om omskjærelsens betydning i Rom.4,1 1: «Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret.»
For Abraham var omskjærelsen altså seglet, den synlige bekreftelsen på troens rettferdighet, som han ifølge 1 Mos. 15,6 hadde før han mottok det synlige bekreftende tegn. Altså var det hos Abraham først tro og deretter omskjærelse. Men nå skal hans etterkommere motta det samme tegnet med den samme betydningen – for det fortelles ikke om noen endring når de er 8 dager gamle og altså ennå er ganske umyndige.
Du sier: «Ja, det gjelder alt sammen om omskjærelsen. Men ikke om dåpen. Hvordan våger man å anvende det på dåpen?» La oss se.
I Kol 2, 11-12: «I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som er av kjøtt og blod. For i dåpen ble dere begravet med ham». Betydningen er kort oppsummert med disse ordene: «Dere ble omskåret da dere ble døpt. Det omskjærelsen betydde under den gamle pakt, betyr dåpen under den nye pakt». Så svarer altså den nytestamentlige dåp til den gammeltestamentlige omskjærelsen.
Jeg tror at Gud har ledet kirken i dåpsspørsmålet. Det trengs ingen ny åpenbaring når det gjelder dåpen, da anvendelsen av paktstegnet klart fremgår av de gammeltestamentlige rettledninger vedrørende omskjærelsen. Vi følger den linjen som den hellige skrift viser, når vi konkluderer med at det må være med det nytestamentlige paktstegn som det etter Guds befaling forholdt seg med det gammeltestamentlige. En ny rettledning er overflødig. 1 .Mos. 17 er tilstrekkelig for å bli klar over Guds vilje, og derfor savner vi heller ikke i det Nye Testamente rettledning angående dåpen. Vil man protestere med at barna ikke vet noe om deres dåp og ikke forstår noe av dens betydning, så stiller jeg motspørsmålet: -Hva kan en liten gutt på åtte dager vite og forstå om sin omskjærelse?
Anser man dåpen av umyndige barn for verdiløs og tåpelig, så kritiserer man dermed Gud, som har befalt at paktstegnet skal meddeles til de umyndige. Vi må under den gamle pakt, akkurat som under den nye, regne med to klasser av mennesker. Ikke alle som hørte til Israel etter kjødet hørte til Israel etter ånden. Alle hadde mottatt paktstegnet, altså omskjærelsen, etter Guds befaling. Men hvor mange av dem har ikke levd i synd og er gått fortapt? Judas, som forrådte Jesus, og yppersteprestene som dømte Jesus. De var alle omskåret etter Guds befaling. Det synlige tegn plasserte dem i ytre forstand blant Guds folk. Men det frelste dem ikke.
Men hos Åndens Israel, den lille flokken midt i det store folket, hersket tro, lydighet og vandring i Guds bud, og de som hørte til dette Israel hadde del i den samme åndelige velsignelsen ved omskjærelsen som Abraham.
Det forholder seg på nøyaktig samme måte i den nye pakt og paktstegnet i den. Millioner mottar paktstegnet og kommer derved innenfor rammene av den synlige kirke og nyter derved på mange måter fortrinn, men det gjør dem ikke salige. Men midt i den store mengden av døpte – på samme måte som under den gamle pakt, midt imellom store mengder av omskårne – finnes det et nytestamentlig Israel etter ånden, et Guds folk, en usynlig kirke. Og kun de, som ved omvendelse og tro er blitt knyttet til den og av takknemlighet er villig til å vandre etter Herrens bud ved troen, har del i den egentlige åndelige velsignelsen ved paktstegnet. Men ettersom det ikke står at en israelitt, når han omvendte seg, skulle la seg omskjære en gang til, så er det heller ikke Guds vilje at den som nå ved omvendelse og gjenfødelse blir innlemmet i det sanne Guds folk, skal la seg døpe en gang til. Det en gang mottatte paktstegn gjelder for bestandig. Bryter mennesket pakten, bryter ikke Gud den. Derfor må det en sann omvendelse til. Det er noe innlysende i denne tankegangen. Når barna under den gamle pakt fikk del i paktstegnet, kan man heller ikke under den nye pakt nekte dem det.
Jeg har lest hva en omvendt jøde, J.C.F. Frei har sagt om det spørsmålet: «Om en ting er jeg overbevist: Når engang mine kjære brødre av Israels og Judeas hus omvender seg til Messias og bringes til Hans kirke, så vil de aldri gå med på at deres barn skal frarøves deres medlemskap og være utelukket fra den synlige kirke. Siden Abrahams dager var barna medlemmer og delaktige i paktstegnet. «Hva for noe», vil de si, «Er Messias’ kirke med det forunderlige frelsesbudskap dårligere enn vår gamle mosaiske kirke?». Nei, det kan ikke være riktig. Denne uttalelsen legger jeg mye vekt på. Den viser oss hvordan jøder føler det. Gjennom århundrer har barna vært medlemmer av pakten, og det skulle nå ikke lenger være tilfellet. Det var etter jødisk oppfattelse en ganske umulig tanke. Jødiske foreldre, som kom til tro på Messias, måtte etter deres århundrelange tradisjon anse det for ganske selvfølgelig at deres barn måtte ha del i pakten som foreldrene var gått inn i.
Når vi prøver å tenke oss inn i den tiden da kristendommen begynte og den første kristne menighet ble dannet, den som opprinnelig besto av jøder som var blitt troende, da vil vi forstå at det slett ikke kunne være annerledes enn at foreldrene også ønsket å se deres barn som medlemmer av den nye pakt, på samme måte som de tidligere hadde vært medlemmer av den gamle pakt. Da Gud sluttet sin pakt med Abraham, de troendes far, sa Han til han: «Du skal holde min pakt, du og ditt avkom etter deg fra slekt til slekt». Og det første Abraham gjorde med sine barn for å oppfylle Herrens befaling, var å omskjære dem for dermed å gjøre dem til medlemmer av denne pakten, og formane dem til å leve i den. Spør vi: «Hvilken stilling har Gud tildelt barna i det gamle og det nye testamente?» så kan svaret i begge tilfeller kun bli: «Paktstilling».
Du sier; «Jeg må tilstå at det har jeg ikke hittil forstått, men det virker innlysende at for jødene var opptakelsen av barna i den nye pakt selvfølgelig». Ja, sikkert. Det er ennå et spørsmål om hvorvidt barna er skikket og verdige til å bli paktsmedlemmer. Nå vil jeg gå inn på et skriftsted som egentlig ikke har noe med dåpen å gjøre, men som likevel kaster lys over spørsmålet. Jeg tenker på det avsnittet hvor Jesus velsigner barna. Foreldrene brakte små barn til Jesus for at Han skulle legge hendene på dem. Det dreier seg om de som ennå var så små at de måtte bæres på armen. Foreldrene var av den oppfattelse at om frelseren rørte ved barna, betydde det velsignelse, selv om de selv ikke forstod noe av det. Men disiplene truet dem som bar dem, antageligvis av to grunner: Først fordi de ikke ville at Herren skulle forstyrres, og deretter fordi de tenkte at umyndige barn ikke hadde noe hos frelseren å gjøre. Men Jesus bebreidet sine disipler og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Jeg vet godt nok at det her ikke snakkes om barnedåpen, men det dreier seg her om et annet spørsmål, nemlig: «I hvilket forhold står umyndige barn til Guds rike?» Og på det spørsmålet svarer Herren: «Guds rike tilhører slike som dem». Det vil si at Guds rike er for alle som har barnesinn, som er så enfoldige, ydmyke og hjelpeløse som et barn. Så må barna selv i første linje kunne få del i Jesu’ velsignelse. Disse barn som ble bragt til Jesus trengte også velsignelse. Og slik blir dette ordet, som egentlig ikke har med dåpen å gjøre likevel et fast støttepunkt for barnedåpen. Ingen grunner eller motbevis kan avkrefte dette ord: «Guds rike tilhører slike som dem”. Derfor døper vi barna på dette ord fra Jesu munn. På denne grunn, av dette ord har jeg brakt mitt barn til Herren i den Hellige dåp, og jeg lar meg det ikke frata at det var en bibelsk dåp, en dåp etter Jesu vilje. Og når noen snakker nedsettende om en slik dåp, er det ikke med Kristi sinn eller drevet av Guds ånd. Det er jeg overbevist om.
Men vi har også andre ord fra Jesu munn som viser oss hvordan Han ser på barna og vil at de skal behandles. F.eks. Mat. 18,1-4,. Her stiller Han et barn midt i blant sine disipler og sier: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.», dvs. så enfoldige og så beskjedne. Av dette fremgår det likevel utvilsomt at barna står himlenes rike nærmere enn de voksne. For disse må først bli gjort små, ofte gjennom vanskelige prøvelser, mens barna er små og vet at de ikke kan noe av seg selv.
Noe ganske lignende leser vi om i Lukas 9, 47-48. Og jeg regner også de ord Jesus gav Peter ved Genesaretsjøen blant disse ordene: «Vokt mine lam». Det hadde Han lagt på sitt hjerte, slik at Han på første pinsedag vektla det Han sa: «For løftet gjelder dere og barna deres». Hvordan man ansikt til ansikt med slike ord fra skriftene kan snakke foraktelig om barna og dåpen, slik det har blitt gjort, er for meg uforståelig. Man setter seg opp imot Guds ord. Paulus sier f.eks. i 1. Kor. 7,14: «For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke- troende konen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror. Ellers ville jo barna deres være urene, men nå er de hellige.» Og disse ord skrev apostelen om barn av slike foreldre der kun den ene parten var troende.
Vi har sett at barn fra begynnelsen av har blitt døpt inn i den kristne menighet. Og vi har også sett at barnedåpen er begrunnet slik i Skriften at den ikke betyr en utglattelse av kirken, heller ikke en verdsliggjørelse av denne, men at menigheten fra begynnelsen av på Jesu ord har rett og plikt til å utføre den.
Jeg er spesielt opphengt i det Jesus sa til Johannes da Han ble døpt av ham: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Fremgår det her at dåpen er en lydighetshandling, noe Gud forlanger av oss?
Kjære bror, hvordan kan dette gjøre deg urolig? Jesu dåp ved Johannes fant sted ved begynnelsen av Hans virksomhet, og innstiftelsen av den kristnes dåp fant først sted etter oppstandelsen, før Jesu’ himmelfart. Allerede av denne grunn kan Jesu’ dåp ikke komme i betraktning for vårt vedkommende. Og likesom Jesu’ person og kall var ganske enestående, slik var også Hans dåp noe enestående.
Johannes døpte med omvendelsens dåp til syndenes forlatelse. Derfor vegret han seg for å døpe Jesus da Han kom til han ved Jordan og ville bli døpt. Han avviste det og sa: «Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg?» Johannes hadde rett. Jesus trengte ikke den dåp han døpte med.
Hans dåp var å vaske bort syndene, og den som sto for han nå, var uten synd. Jesus trengte ikke la seg døpe for sine synders skyld. Han gjorde det likevel. Han gjorde seg syndere lik.
Allerede i dåpen gikk Han inn under konsekvensene av vår synd, og ordet: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden», gjelder allerede fra Hans dåp. Nå står Han midt i rekken av syndere, som en av deres likemenn.
Han oppfyller i lydighet all rettferdighet, som hans Far har pålagt Han å oppfylle. Hele Hans liv er en oppfyllelse av den gudommelige rettferdighet, i lydighet overfor Gud til døden på korset. Vil du vite hva det har kostet Han å oppfylle all rettferdighet, så se på Han som ligger der i Getsemane på sitt ansikt og skjelver foran lidelsens kalk, eller som Han henger på korset og roper ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Men da Han kunne rope: «Det er fullbrakt!», da var all rettferdighet oppfylt, da var lydighetens vei til ende. Og nå skal vi ta dette ordet fra Herrens munn, det ord hvis rekkevidde vi aner, når vi tenker på Jesu lydighet og Hans lidelser.
Det finnes mange befalinger i Bibelen. Les Bergprekenen og Apostlenes brev, og les om hvordan det der snakkes om en kjærlighet til Gud som skal fylle hele hjertet, at vi skal elske vår neste som oss selv, om sann ydmykhet, om fordragelighet, langmodighet, tålmodighet og mange andre dyder. Vi må gå i gang med å oppfylle all rettferdighet. Hva kan det nytte å peke seg ut ett enkelt område, dåpen f.eks., som er det letteste av dem alle sammen og la det øvrige ligge? Jakob sier: «den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Oppfyllelsen av den ene befalingen hjelper ingen ting, når overtredelsen av et eneste bud allerede har gjort den andre lydigheten til intet.
Legger vi hånden på et bud, da må vi legge den på alle. Med det aller største alvor må jeg si: «Den som legger hånden på lydigheten, han skal vite hva han gjør. Han skal da også virkelig leve et liv i lydighet og ane rekkevidden av dette. Så vil han komme til den rette forståelse av evangeliet»
Er du klar over at saken er uhyre alvorlig for den som gir seg selv til å oppfylle all rettferdighet? At han er kommet under loven og forstår ikke evangeliet? Når vi leser apostlenes brev: Romerbrevet, Efeserbrevet, 1. Petersbrev osv., finner vi at rettferdiggjørelse av tro alene, rettferdiggjørelse av den vantro uten vår fortjeneste og for Kristi skyld alene, blir klart og tydelig lært. Men når et menneske har gjort den erfaringen, når rettferdiggjørelsens guddommelige gave er blitt hans, da våkner det i han en takknemmelighet til å leve etter alle Guds bud. Der finner skriftens formaninger sin rette plass.
Der er ikke lenger noen snakk om at man skal oppfylle all rettferdighet, men man gleder seg over at den er oppfylt i Kristus og av Kristus, og villigheten etter å oppfylle formaningene kommer ikke av tanken om at jeg skal fullende den rettferdighet som gjelder for Gud. Kristi død er forgjeves for den som vil det.
Paulus snakker veldig alvorlig til dem som mente at de skulle legge noe til Kristi verk på korset. Han sier til galaterne: «Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.» Dette er et meget alvorlig punkt. Og derfor må jeg inntrengende advare deg mot denne veien, fordi jeg ser farene på den. Farer for deres sjeler og deres salighet; at du vil sette noe annet i Jesu sted og komme inn under loven, og derfor miste Jesus. Det ville være fryktelig. Gud bevare deg mot det!
Nei, nei, vi skal ikke oppfylle rettferdigheten, den er oppfylt. Jeg begriper ikke at mennesker ut fra disse ord fra Jesus kan avlede nødvendigheten av å la seg døpe på samme måte som Jesus ble døpt.
Kan vi overhode oppfylle rettferdigheten? Nei, aldri. Der kommer vi for evig til kort. Vi kan ikke oppfylle noen rettferdighet. Jesus har oppfylt den! Jesus har fullbrakt verket. Vi rettferdiggjøres uten fortjeneste ved tro på Jesus Kristus og den forløsning Han har gjort for oss. Den som vil etterligne Jesu dåp, han må også etterligne Hans forløsende død. Du ser at det er fullstendig feil å dra slutningen at vi må oppfylle all rettferdighet, og at vi derfor må la oss døpe på samme måte som Jesus.
Og enda en bemerkning angående den lydighetshandlingen Jesus forlanger av oss. Det hadde vært lett hvis lydigheten består i at vi skal la oss neddykke. Men så billig er ikke lydigheten. Nei, det hører med et daglig liv i selvfornektelse og hengivelse der det hører med å bestandig si «Nei» til verden og deg selv, og bestandig «Ja» til Gud og Hans ord. Hvis det var sant at voksendåpen er en lydighetshandling, da lar jeg meg ikke døpe bare en gang, men igjen og igjen.
Men det er en stor misforståelse. Når har Jesus forlangt kun en utvendig handling og sagt seg tilfreds med oppfyllelsen av en formalitet? For Han kommer det alltid an på hjertet og på viljen. Han var den største motstander av seremonivesen og bokstavtrelldom. Frelseren forlanger noe helt annet: Han forlanger mye mer enn en såkalt lydighetshandling. Han forlanger et liv i daglig lydighet, i daglig etterfølgelse i Hans fotspor, av hjertets tro, som bringer kjærligheten fram. Dette er noe ganske annet enn bare en gang å la seg neddykke.
Du sier: «Men mange velsignede Guds menn har oppfattet det slik og har latt seg døpe igjen. I skriftene jeg har lest fant jeg ved en hel fortegnelse over menn som har latt seg døpe igjen»
Ja, det er riktig. Jeg har også sett dette. Men jeg synes ikke det blir riktig å bruke de som eksempler i dette tilfellet. Det kan da nevnes mange, mange flere, som ikke har latt seg døpe på nytt.
Antallet av dem som holder på voksendåpen er forholdsvis liten i forhold til de som tror og praktiserer barnedåp, men de med det baptistiske synspunktet er for det meste meget virksomme og arbeider ivrig for å verve folk for sitt syn. Og vi som tror barnedåpen har tidd stille. Og dermed er det oppstått en oppfatning av at vi ikke har noe å si til forsvar for vårt synspunkt. Ja, at vi i grunnen skulle være overbevist om at sannheten er på den andre siden. Men vi tør bare ikke å gi dem vårt syn, fordi vi frykter følgene av et slikt skritt. Det har en bror en gang skrevet: «at i mitt hjerte sluttet jeg meg sikkert til sannheten om dåpen, men jeg torde bare ikke åpent uttale det for ikke å miste mitt levebrød. Det var også mens jeg var prest i Mülheim. Så lavt tenker de om oss. Og det er dessverre ikke noe unntak. Man anser oss for å være mennesker som er ulydige mennesker som ikke vil gi sannheten ære, som imot bedre vitende fastholder barnedåpen osv. Dette er en stor urett, og det skylder man å gjøre avbikt for».
Et betydelig antall av dem som har latt seg døpe igjen, er senere kommet til den erkjennelsen at gjendåpen var en villfarelse. Flere sier at de ikke snakker så høyt om det. Men de har erklært: «Hvis det var nå at jeg sto overfor spørsmålet, så hadde jeg ikke gjort det».
Noen av dem som er nevnt som tilhengere av voksendåpen, har latt sine barn døpe. I så stor grad har deres oppfattelse endret seg. Ja, slik har det seg med denne såkalte lydighetshandlingen. Man får så mange ensidige og bastante inntrykk at man kommer inn i en ensidig og bokstavelig skriftoppfattelse, og man ser ikke lenger noen annen vei. Og deretter, når man er falt til ro og overveier saken, erkjenner man: «Det var en villfarelse». Tenk også på dette: Hvis det er sant at trosdåpen er slik en lydighetshandling, så ville den naturlige følgen være den at Gud på en særlig måte ville vedkjenne seg alle dem som har latt seg døpe igjen. Det er jo klart. Guds velbehag hviler over lydigheten. Da Jesus lot seg døpe og dermed erklærte seg klar til å gå forløserveien som Gudslammet, da åpnet Himmelen seg, og det hørtes en røst: “Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”
Så burde man også merke noe, at de “døpte” brødrene var mer velsignet enn de “udøpte”, som man ofte kaller oss. Men det kan man ikke si. Jeg vil ikke dermed si at de brødrene som har latt seg døpe igjen er mindre velsignet enn oss andre. Det ville være å lyve.
Når de i deres daglige vandel trofast følger Herren, velsigner Herren dem. Men Guds velsignelse avhenger ikke av om man lar seg døpe en gang til eller ikke. Voksendåpen er altså i virkeligheten ikke noen særlig lydighetshandling. Det må en innrømme, når en kjenner forholdene i Guds rike. Til og med baptistprester har beklaget at det var så mye død i deres menighet, fordi så mange hvilte på sin dåp og derfor ikke kom videre i sine liv. Det tyder ikke på at en har fullbyrdet en spesiell lydighetshandling, som Guds velbehag i særlig grad hviler over. Og det kunne ikke være tilfellet hvis voksendåpen var en så ubetinget nødvendig lydighetshandling. Gud ville heller ikke ha latt sine barn forbli i uvitenhet om et så viktig punkt, hvis voksendåpen var et tegn på særlig lydighet. Vi vil også være lydige mot Herren slik som våre brødre. Det vet Gud, som kjenner hjertene.
Den påstanden lar seg ikke opprettholde, at vi skal oppfylle all rettferdighet, og at voksendåpen er en lydighetshandling. Det stemmer ikke med skriften og erfaringen.
Kilde: werner1 på kristenblogg.no
http://www.kristenblogg.no/?author=697
