Er alle religioner like?

Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr og krypdyr.
De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.
De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.
(Romerne 1:18-32 BM11)

Her står det at alle kan se Gud. Vi er alle skapt i Guds bilde, og vi er alle sånn sett like. Vi kan alle kjenne den sanne Gud, fordi vi er alle i stand til å se og kjenne Gud, men Johannes 8 sier at vi er alle slaver under synden.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden.» (Johannes 8:34 BM11)

Vi holder altså sannheten nede i urett. Hvorfor finnes det så mange religioner i verden? Fordi vi alle kjenner Gud, men vi holder sannheten nede. Vi påstår vi er kloke, men vi ender i dårskap. Tankene våre er gale, og vi ønsker ikke å vite om Gud, så vi bytter ut Gud med en avgud. Noen ganger er avguden veldig åpenbar. Hvis du har vært i ei kebabsjappe i Oslo, så har du sett figurer av hinduistiske guddommer med halskjeder, blinkende lys og kanskje noe appelsin eller frukt liggende ved siden.
Noen ganger er ikke avguden så åpenbar. Det kan handle om sex, penger, alkohol, Facebook, eller noe annet. Du går til det for å finne det som kun Gud kan gi. Du ofrer og tilber den tingen. Det er det vi gjør. Det ligger dypt nedi oss å løpe av gårde og tilbe en avgud.

Alle kjenner Gud, og problemet er at vi holder nede sannheten og bytter Ham ut med en avgud. Hvis noen sier at de tror på Gud, så vil jeg si at Jesus sier

«Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» (Johannes 14:6 BM11)

Han sier at han er den eneste veien til fred og forsoning med Gud.

Ta f.eks. mormonerne. De bruker mange av de samme ordene som oss. De bruker ord som Jesus, Gud, frelse, og det kan høres veldig ut som om de tror på det samme som kristne, men dersom du skreller av det ytterste laget i språket, og spør hva de mener med «Jesus», så får du høre at Jesus er deres eldre bror og Satans åndelige bror. Han er sønn av Faderen som er en gjenoppstått gude-mann. Faderen har mange koner og er polygam, og hensikten med våre liv er å gå gjennom den samme prosessen som Faderen gikk gjennom, slik at vi en dag skal bli guder og få våre egne planeter vi kan herske over. Det er mormonernes gud.

Så dersom noen sier «Men er ikke alle religioner like?» så kan du riste veldig sikkert på hodet.

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.» (Johannes 1:1-3 BM11)

På gresk ser teksten i vers 1 slik ut

Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ Λόγος, καὶ ὁ Λόγος ἦν πρὸς τὸν Θεόν, καὶ Θεὸς ἦν ὁ Λόγος (Johannes 1,1 GNT1904)

Ordrett oversatt står det «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var med Gud, og Gud var Ordet.»

Altså: Så langt tilbake i tid du kan komme, i all evighet og vel så det, der var allerede Jesus. Og der var han ansikt til ansikt med Faderen, i nært fellesskap med Faderen, og det står at han ER Gud. Han var i begynnelsen, og han skapte alle ting.

Jesus er Gud som alltid har eksistert sammen med Faderen, og har skapt alt, inkludert Satan. Mormonernes Jesus er en av mange guder, det åndelige avkommet av en polygam gud, og er Satans bror.

Jesus sier «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»
Det er mulig å ha en falsk gud og en falsk Jesus som ikke frelser. Og jeg vet at det gjør at enkelte som leser denne teksten føler seg ukomfortable. Det er ukomfortabelt å snakke om helvete. Det er ukomfortabelt å snakke om dom.
Men jeg vil si at kjærlighet forlanger mer enn en følelse. Kjærlighet krever handling. Og hvis du virkelig elsker Gud og mennesker, så forteller du sannheten uansett konsekvensene.

Barnedåpen – enda et innlegg

Jeg har over lengre tid fått mange gjentatte spørsmål om dette med dåpssyn, og hvorfor barn blir døpt. Finnes det historisk støtte for barnedåpen? Var dette noe folk flest i utmenigheten mente var riktig og rett?

Uten tvil. Vi som mener barnedåp er både riktig og bibelsk har en del bagasje med oss. Vi har Bibelen, hvor og når anabaptismen oppstod, og hvor den anabaptistiske eller «gjendåps»-teologiske «stilen» kommer fra. Det er forresten ikke den samme teologien i baptismen nå som da Luther levde, men det er mange av de samme argumentene som ble brukt av de andre reformatorene som har blitt raffinert og pusset på opp gjennom den overtroiske middelalderen til den mer rasjonalistiske vitenskapelige modernismen.

Men tilbake til spørsmålet! Er det historisk støtte for barnedåpen, og var dette noe folk mente var rett og riktig? Ja, med ett unntak. Gnostisismen. Og hvis du vet litt om gnostikerne, så vet du at det ikke er den siden du ønsker å være på. De benektet blant annet at Jesus er Gud.

Vi må begynne med å se på hva et individ er. Vi i den vestlige verden er opplært til å tenke på alle mennesker som enkeltindivider. Du er selvstendig og løsrevet fra foreldre. Men denne tankegangen er fremmed i den gamle verden. På en måte er det et resultat av den kristne forståelsen av frelse og verdien av enkeltmennesker i Guds øyne, men på en annen side er det en opphøyelse av vår arroganse og den første synden til å tenke at vi alle er fullstendig frigjort fra vårt opphav og det vi bærer med oss. Den gamle verden var rett og slett ikke slik folk tenker den var.

Vi kan altså ikke ta våre forutantagelser og legge de på verden slik den var da. Vi kan tenke på det som ganske arrogant å si at hvis faren i huset tror på noe, så må resten av huset også tro det samme, men det var slik det var, og det er ikke nødvendigvis noe galt med det! Det handler om fellesskap, som er noe vi har mer og mer vanskeligheter med å finne og innfinne oss i, fordi vi alle sammen insisterer på å være selvstendige individer som er uvillige til på noen som helst måte å underkaste oss en leder.

Vi kan se denne felles identiteten (eller fellesskapet, om du vil) omtalt i Bibelen. I en av de vanligste «det-står-ingen-ting-om-noen-baby-her»-tekstene fra Apostlenes Gjerninger 16, har vi fangevokteren. Han sier «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst». Her snakker han i entall om seg selv. Så svarer Paulus og Silas: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Ordet «tro» er entall og det brukes om det ene mennesket, til det ene mennesket. «Du» er entall, men så skifter setningen til flertall, plural. Dersom han tror så skal altså hele hans hus bli frelst!

Når han tror, så tror de. Det er ikke bare et håp, men noe man gikk ut ifra. Det var ikke slik at Paulus og Silas nå måtte bort til huset og snakke med hver enkelt av dem og få dem til å ta et standpunkt for Jesus. En modernistisk, rasjonalistisk, individualistisk kristen må ikke ta sitt syn som er arvet gjennom kulturen og legge det på det Bibelen, i stedet for å ta Bibelen for det Bibelen sier. Vi har gjerne en tendens til å tenke på dette som umoralsk at bare fordi mannen i huset trodde, så måtte alle andre tro det samme. Hver enkelt av dem hadde jo ikke gitt livet sitt til Jesus enda! Men det spiller ingen rolle.

De er i faren, åndelig sett. Det er jo unntak fra dette, fordi man godtok personer som gikk bort fra sine foreldres tro og vendte om til kristen tro.

Men man kan uansett ikke komme bort ifra at omvendelsen av fangevokteren innebar hele hans hus. Det er fellesskap på en måte vi ikke lenger har kjennskap til i det moderne vesten. Det var så grunnleggende innbakt at barn ikke ble sett på som isolerte individer, men som en del av et fellesskap. Det er så selvsagt at dåp av barn ikke ble omtalt spesifikt i Det Nye Testamente. Jeg foretar ikke et argument ut fra taushet her, men jeg sier at det er en grunn til at det er taushet. De som har et baptistisk standpunkt mener at årsaken til Bibelens taushet rundt barnedåp er fordi det ikke foregikk, men denne antagelsen om kulturen dåpen skjedde i er helt forskjellig fra slik den faktisk var.

Så er det et annet punkt vi må ta med, og det er proselyttdåp. Det er hedninger som ble døpt inn i jødedommen, og dette var en praksis som begynte lenge før Jesus ble født.

Denne har slående likheter med kristen dåp, og Jesus bruker denne dåpen som mal for den kristne dåpen. Spørsmålet blir da om denne proselyttdåpen involverer barn? Svaret er et rungende ja. De eldste rabbinske kildene gir flere eksempler på at barn og spedbarn blir døpt med proselyttdåp for å tas opp i det jødiske folket sammen med sine foreldre. Og det gis flere regler for denne dåpen. F.eks. hvis en kvinne er gravid og skal døpes til å bli med i den jødiske troen, og barnet fødes før hun rekker å døpes, så skulle barnet døpes samtidig med henne. Hvis barnet ble født etter at kvinnen var døpt, så ble ikke barnet døpt fordi barnet ble født jødisk.

Og i en slik kultur er det selvsagt at barn ikke blir nevnt spesifikt i forbindelse med dåp fordi det var utenkelig at barn ikke ble døpt når både far og mor ble det. Jentene ble døpt, og guttene ble døpt etter å ha blitt omskjært. Og det peker oss interessant nok til Kollosserbrevet kapittel 2 hvor dåp og omskjæring har en sammenheng.

Men de historiske bevisene stopper ikke der. Hippolytus, som levde på 100-tallet, skriver om at dette skjer i kristne kirker lenge før sin tid; hele familier ble døpt i forbindelse med påskefesten. Han skriver om at barna ble døpt først, og foreldre etterpå. Dette inkluderte de som ikke kunne snakke selv. Tertullian er den første som skriver om tradisjonen med gudforeldre, og at dette er de som kommer og tar del i dåpsseremonien og gir løfter om fremtidig opplæring og vekst for barnet som ikke kan snakke på egne vegne. Det vi ser er at kirken på ingen måte forsøker å rive istykker fellesskapet som er en familie ved å kalle noen kristne og andre ikke. Og dette er på en tid der det også ble trodd at dåpen virket syndenes forlatelse. Vi har til og med skrift på barns gravsteiner som bevis for dette. En innskrift fra det tredje århundret har en fascinerende vri: «Dedikert til de avgåtte, Florent gir dette til sin verdige sønn Apernienes, som levde ett år og ni måneder og fem dager. Han var høyt elsket av sin bestemor og hun visste at døden var uunngåelig, og hun ba kirken om at han måtte reise fra denne verden som en troende.»

Her har vi et tilfelle av primitiv nøddåp for barn.

Så kan du kanskje si at de ikke døpte barn med mindre de skulle dø. Men de døpte barn. Og det er mer som foregår her. Det at bestemoren nevnes i forbindelse med at hun griper inn og får barnet døpt kan gi en pekepinn på at faren Florent ikke var en kristen, og dette blir bekreftet av den hedenske beskrivelsen av døden som gis til de avdøde. Språkbruket med at de avdøde går videre er hedensk, selv om vi kristne bruker det nå til dags. Det som er saken med denne gravsteinen er et eksempel på misjonal dåp ovenfor en døende baby som har ikke-kristne foreldre.

I det første århundret har vi ingen direkte bevis for barnedåpen bortsett fra Bibelen selv, men i det andre århundret har vi bevis for at dåp av barn ble tatt som en selvfølge. I tillegg er bevismaterialet for at det ble tatt som en selvfølge, ganske stor. Det å vente med å døpe barn av kristne foreldre var fullstendig ukjent i den tidlige kirken. Det er ikke før i år 329 at vi finner eksempel på at et barn i et kristent hjem vokser opp uten å bli døpt. Det er ingen ting i kirkehistorien som beskriver to typer kristne, døpte og ikke-døpte. Å bli døpt er å bli kristen, og å ikke bli døpt er å fortsette å ikke være en kristen. Dette undergraver ikke det at man kan bli frelst av nåde ved tro ved å tro på løftet i evangeliet. Men hva gjør det evangeliet? Det sier: kom og få mer evangelie. Så har vi historien om røveren på korset. Det kan vi snakke mye om, men vi kommer ikke unna at røveren på korset hadde noe du og jeg ikke har. Han hadde Jesus håndfast, fysisk tilstede. Og Jesus gav ham et spesielt «Jeg-til-deg»-løfte. Og røveren på korset er et flott eksempel på at vi trenger dåp, fordi dåpen er et «jeg-til-deg»-løfte fra Jesus. Men ingen steder før år 329 er det noen spørsmål om man skal døpe barn eller ikke. Hvis dette med å døpe barn var en ny ting som ble innført, så ville det blitt snakket om. Det var bare én dåp, og det er den samme dåpen vi praktiserer i dag! Det var ikke før Tertullian begynte å argumentere imot barnedåp, som var grunngitt i at han var på vei mot en sekt hvor han opphørte å være en kristen, at dette ble et spørsmål. Og han argumenterte ut ifra det at det ble tatt for gitt at alle døpte barna sine. Og ettersom vi går dypere ned i historien, så blir det bare mer og mer fastslått at barnedåp var vanlig praksis. Origenes (en annen kjetter som muligens var kristen helt til han døde), nevner tre ganger dåp av barn som en vanlig skikk i kirken, og med det mener han at det stammer fra apostlene. Etter som de gnostiske sektene begynte å bli større og hindret folk ifra å døpe barna sine, så begynte endelig kirken å si «Nei, nei, nei. Du må døpe barn.»Hvis du går til de stedene det ikke gjøres, så går du utenfor kirken. Jeg sier ikke at baptister i dag er utenfor kirken, men at gnostikerne var det.

Poenget her er at uansett hvilken side av «Bibelen sier at»-debatter du faller på, så vil uansett den tidlige kristne majoriteten demonstrere hva kristne gjorde fra ca år 70 og opp til 300-tallet, da gnostikerne som ikke trodde på kristendommen i det hele tatt begynte å rive dette fra hverandre.

Og hva gjorde så kirken da? De døpte barn. Og hvis vi går enda lenger tilbake, så ser vi at jødene gjorde det samme. Tradisjon og historie er ikke det avgjørende punktet i hva vi skal utøve av teologi, men når Bibelen faktisk lærer at dåpen frelser, at hele husholdninger ble døpt, at Guds ord har makt til å skape og gjøre ting vi ikke kan, så burde vi ha ganske spesifikk tekst fra Bibelen for å gå imot en tradisjon som virker å være basert på hva Bibelen faktisk sier. Vi trenger et eksempel på en baby som ikke blir døpt. Vi har faktisk noe av det motsatte i historien hvor disiplene forsøker å holde barn borte fra Jesus, men Jesus sier «Nei, nei. Disse er enkle, de gjør ikke motstand. La de komme til meg så jeg kan velsigne dem.» Kan vi i det minste være enige om at dersom jeg har forsøkt meg på et argument ut fra taushet, så er det at vi ikke har eksempler i Det Nye Testamente på at barn blir døpt så er det også et argument ut fra taushet. Argumentet med at vi ikke kan døpe barn fordi vi ikke har noen eksempler på at barn blir døpt i Det Nye Testamente vil da også føre til at vi ikke kan la kvinner få nattverd. Det finnes rett og slett ingen eksempler i Det Nye Testamente på at kvinner får nattverd. Det ville være galskap å nekte kvinner nattverd. Røveren på korset, og «jeg ser ingen babyer» er de mest brukte argumentene imot barnedåp, men det er ikke nok til å kaste over bord alt Bibelen så tydelig sier om dåp.

I tillegg er dåp av barn et fantastisk eksempel på ren nåde, og nåde er noe baptister forstår og kommuniserer veldig godt! Babyen gjør ingen ting. Babyen har ikke gjort seg fortjent til noe, og den kunne like gjerne vært død. Selv om dersom den hadde vært død så hadde ikke dåpen «virket», men det er en annen diskusjon. Babyen tar ikke med seg noe til dåpen, akkurat slik du og jeg som er voksne og tror på Jesus fordi han har vekket deg opp fra døden til livet, så tar du fortsatt ikke med deg noe til dåpen. Gud gjør alt. Akkurat det samme gjelder nattverden. Du tar ikke med deg noe. Du har med deg tvil, vantro og synd, og Gud kommer med rettferd.

Fra vårt perspektiv er alt dette knyttet til det samme spørsmålet. Jesus kom med rettferdiggjørelse  og nå utfører hans ord og sakramentene den rettferdiggjørelsen på deg, helt fra begynnelsen av ditt kristne liv, og hele veien gjennom det.

Når du dør så dør du i Kristus slik at på samme måte som han ble oppreist fra de døde, kan du også oppstå i ham, og dåpen er i den sammenhengen i Bibelen.

Hvis du virkelig vil forstå hvorfor vi lutheranere er så opptatte av dette med barnedåp, så kan du slå opp alle steder i Bibelen som nevner dåp. I Apostlenes Gjerninger får vi også en beskrivelse av hva som foregår, og vi er ikke imot den boken, men ikke begynn der. Gå gjennom alt fra Paulus til Peter som nevner ordet «dåp», og la så ordene som står på sidene forbli sanne. Ikke erstatt ordet «dåp» med en annen definisjon av ordet (som «dåp i Den Hellige Ånd» eller noe). Vi ser ikke det noen andre steder i Bibelen enn i selve dåpen. Vi ser Den Hellige Ånd falle over grupper av mennesker i Apostlenes Gjerninger for å demonstrere at Gud gir til hedningene og nasjonene den troen som tidligere var forbeholdt bare noen få utvalgte. Dette henger sammen med håndspåleggelse, men også gjennom det talte ord. Dette hverken motsier eller snur på noe som Jesus har sagt. Faktisk så er det første Peter sier når han ser at hedningene også kan få Den Hellige Ånd, at de også burde døpes, fordi det var merkelig at de hadde Ånden uten dåpen. Så da burde de døpes fordi Den Hellige Ånd og dåp henger sammen. Vi lutheranere er muligens litt opphengte i hva Bibelen sier, og vi har enda til gode å se tekster fra Bibelen som sier at det vi tror er feil.

Hvis jeg har opprørt noen med denne teksten, så unnskylder jeg meg ikke helt uten videre. Jeg er opptatt av hva Bibelen faktisk sier, og jeg håper at du er like opptatt av det samme. Jeg håper det var noe klargjørende.

Hvordan ser kjærlighet ut?

Johannes skriver: Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Johannes 13:35 BM11)

Det er meningen at kristne skal være kjærlige, og faktisk vise kjærlighet.
Kjærlighet ser ut som de første åtte budene, men slik ser ikke vi ut.
Gud gir oss to ekstra, for å sørge for at vi forstår hva han mener vi skal være.

Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. (2. Mosebok 20:17 BM11)

Luther sier i den store katekismen:

Det siste budet er derfor ikke gitt for dem som verden anser for skurker og bedragere. Det er tvert imot gitt for de mest hederlige, de som vil ha et godt ord på seg og bli kalt redelige og oppriktige folk, som ikke gjør noen synd mot de foregående bud. (Luthers store katekisme, Om det 9. og 10. bud)

Dette er f.eks. de som vil bli sett på som kjærlige og kristne, slike som meg.

Loven tegner ikke et bilde av meg, i alle fall ikke på en fin måte. Hver gang den beskriver meg, så ender jeg opp som en synder som ikke fortjener å eksistere. Men loven, når den holdes opp i kjærlighet, ser ut som Jesus. Hele avsnittet der de ti bud står, og alle budene, tegner et bilde av Kristus. Når vi forsøker å være som Jesus så gir Gud oss ti bud, ikke bare åtte. De to siste budene viser oss at det er en forskjell på et syndig hjerte og et kjærlig hjerte. Dersom du ønsker å bli sett på som klok, gudfryktig eller kjærlig i verdens øyne, så er disse to budene også til deg. Det er slik du skal se ut, for kjærlighet ser ut som noe. Det ser ut som Kristus som blør for deg og meg og for syndere over alt, slik at vi kan bli tilgitt. Det ser ut som en kjærlighet som ikke bare elsker deg, men også naboen din. Når vi ser på disse to siste budene «Du skal ikke begjære din nestes hustru», og «du skal ikke begjære din nestes eiendom.» så handler det ikke bare om at vi ikke skal ta naboens ting, men at vi ønsker godt for dem slik Gud ønsker alt godt for dem.

«Det er nå det samme hvilken måte slikt skjer på, så skal du vite at Gud ikke tillater at du – for å tilfredsstille ditt begjær – tar fra nesten noe av det han eier» (Luthers store katekisme, Om det 9. og 10. bud)

Hele Guds lov maler et bilde av av Jesus som ikke bare fremstår gudfryktig og snill, men som elsker både deg og din neste med et syndfritt hjerte som faktisk ønsker å se deg og alle godt ivaretatt. Derfor befaler han oss å ikke begjære, ikke legge planer mot hverandre, selv om du på utsiden kan klare å fremstå «kjærlig».

Loven tegner ikke et bilde av deg, den tegner et bilde av Jesus. Og det er en befriende tanke! For nå trenger du ikke å bekymre deg så mye for om du lever opp til standarden den setter. Om du ser kjærlig nok ut, om du ser gudfryktig nok ut. Loven maler et bilde av Jesus, og evangeliet tegner et bilde av deg.

Du er en som Jesus døde for. Du er døpt, og din identitet ligger i Hans blod og rettferdighet. Loven tegner et bilde av Jesus, men det betyr ikke at vi avviser den. Hvorfor skulle vi det? Hvorfor vil du avvise noe som ser ut som din Gud?

Vil du ikke være nær det som ser ut som din Gud? Hvorfor finner du ikke trøst og oppmuntring i hvordan kjærlighet faktisk ser ut?

Kjærlighet ser ut som Jesus, og de skal kjenne oss ved vår kjærlighet til hverandre. Ved kjærligheten som er gitt oss, som lar oss se vekk fra vårt utseende og hvordan vi fremstår, og som får oss til å se på vår nestes beste. Den som Jesus elsker.

Deg å få skode

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

(Markus 10:17-27 BM11)

Dette er vanskelig. Jesus ser rett gjennom denne mannen, og det betyr at han ser rett gjennom meg også. Jesus vet om alle mine svake punkt. Det står også at Jesus så på ham og fikk ham kjær. Jesus var ikke ute etter å ta denne mannen som kom løpende og falt på kne for ham, men han så hvor han hadde hjertet sitt. Han hadde sikkert levd et eksemplarisk liv i egne og andres øyne, og det var helt sikkert mange som så opp til han, men hjertet var et annet sted.

Det kan også hende at mannen som kom løpende var selvgod og dermed ikke erkjente sin synd. En ting vi kan vet er at han eide et og annet, for han ble bedrøvet ved tanken på å skilles ad med det han eide.

Og slik er det med oss også. Vi har så lett for å la tingene våre ta eierskap over oss. Det tar oppmerksomheten vår og styrer livene vår. Denne teksten skal svi litt. Jeg kjenner selv at jeg har godt av å bli minnet om dette. Vi har så lett for å styres av det materielle, for det finnes alltid noe vi har mer lyst på enn det vi har. Det er materialismens grunnsannhet.

Vi blir derfor aldri fornøyd. Det er ikke lenge vi kan glede oss over den nye båten, bilen, telefonen, kjøkkenet, sofaen eller hva det enn måtte være før det har kommet en modell som er enda mer fancy og moderne. Det er enklere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Dette rister litt i oss.

Det er godt å komme inn i et hjem der det er rent, pent og ordentlig, men der alt tyder på nøysomhet. Der man har tatt vare på det man har og stelt pent med det, men der det er enkelt og nøkternt.

Tingene kan så lett få makt over oss.

Teksten i dag minner oss om at det er noe som er mye viktigere. Den handler om det ene nødvendige: seierskransen. Den uendelige skatten i himmelen. I tillegg til dette er vi gitt mange ting her på jorda. Fellesskap, familie, venner, den vakre naturen, mat, hus, klær, og alt annet vi har fått. Dette må tas vare på med nøysomhet og nøkternhet.

Rikdom og ære som menneske gjev,
er ikkje meir enn den morknande vev.
Du er min arv som varer til sist,
himmelske konge, det veit eg for visst.

Denne sangen handler om dette temaet vi er inne på i dag. Det er noe større og viktigere som går ut over dette livet og denne verdenen. Vi trenger mat, klær og hus. Hvis ikke klarer vi ikke overleve i dette landet.

Men det handler om hva som er fokus og hva som får lov til å ta eierskap over oss. Hva får plass i livene våre? Hvordan forvalter vi det vi har fått? Er vi villige til å dele med dem som ikke har?

«Deg å få skode» har mange sannheter i seg. Salmen er irsk og fra 700-tallet, og dette er en av de gamle, gode som er til å leve og dø på:

Deg å få skode er sæla å nå.
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå.
Ver du for tanken min dyraste skatt,
Ljoset som stråler vved dag og ved natt.

Dette er en kamp som vi stadig må kjempe. Det er alltid noe som vil ta oppmerksomheten vår bort fra Gud. Noe som kan synes større og viktigere. Når livet stopper oss, når vonde ting skjer, så minnes vi hva som er viktig i livet. Men det skjer også når gode ting skjer. Det å få barn f.eks. gir innblikk i noe som er større; Guds store under.

Gud gir oss også noe som er gratis. Guds nåde. Vi er alle kalt til å følge ham og legge fra oss det som tar oppmerksomheten vår, og følge ham.

 

Jeg tilgir deg

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Johannes 1:9 BM11)

Har du hatt noen av de dagene hvor alt ser ut til å gå galt?
Uansett hva du gjør så ender du opp med å være misfornøyd, sur, og det kjennes ut som om hele verden motarbeider deg.
Her kommer en setning du ikke vil like: Slik ER du.
Det er som om Gud er imot deg, folkene rundt deg hjelper ikke, og syndene dine vokser i stedet for å avta. Og det er ikke sånn at du prøver å synde mer for å få mer tilgivelse, nei du forsøker å synde mindre, men jo mer du forsøker å la være å synde jo mer fiasko ser du i livet ditt.
Du ser på deg selv, og du tenker «Jeg kan ikke forstå at Gud vil frelse en som meg.»
Du frykter dommedag, siden Gud kommer til å se hvilken hykler du er. Og du vet at du er en hykler, og du bekjenner at du er en hykler, og du ønsker ikke å være en hykler! Men du kommer liksom ikke ut av det.

Det vi har i den kristne troen er de tre ordene som endrer livet og universet: «Jeg tilgir deg.»
Evangeliet har en stemme. Jesus korsfestet for deg og reist opp fra de døde har en stemme, og den høres ut som «Jeg tilgir deg».
Jeg tilgir deg alle dine synder. Jeg tilgir alt du noen sinne har gjort. Jeg tilgir deg for det du feilet i, og jeg tilgir deg for alt du har lyktes med. Du kan ikke stå foran Gud med det du har eller ikke har gjort, og jeg tilgir deg for alt det.
Ikke på grunn av deg, men på grunn av Jesus. Alt du har mislyktes i kommer til å være helt greit, all din sykdom kommer i til å være helt ok på grunn av tilgivelsen i Jesus Kristus, gitt deg gjennom vannet, ordet, i ordene «Jeg tilgir deg» og i brødet og vinen som er Hans kropp og blod.

Ordene «Jeg tilgir deg» vil gi deg liv og kraft til å gå ut og streve mer mot djevelen, verden og din syndige natur. Kjemp med alt du har for å leve et liv for andre. Ikke lev for deg selv som om du betyr mer og de andre mindre, men lev i frihet for de rundt deg. Deres behov før dine behov, og deres ønsker før dine ønsker. Sett andre først, og ha omsorg for dem slik Gud i Kristus har omsorg for deg. Tilgi dem deres synd og endre deres univers med ordene som har forandret ditt. Jeg tilgir deg alle dine synder.

De ordene som sies hver søndag i kirken av presten eller pastoren er like gyldige og pålitelige som om Jesus selv hadde stått og sagt dem rett til deg.
Fordi Han har sagt det selv gjennom munnen til den han har sendt. Ordene ble sagt til deg, av dine kristne medmennesker, brødre og søstre.
Ordene «Jeg tilgir deg» som forandret universet for deg er de ordene som åpner opp himmelen for folkene rundt deg.
Ordene blir gitt for ingen ting, og mottas kun med tro, med Golgata bak og himmelens rike foran. Prisen betalt av Jesus!

Han ble korsfestet for vår synd og oppreist for vår rettferdiggjørelse. Hans «Jeg tilgir deg» er hans evangelium, hans frigjørelse som forandrer alt. Det forandrer deg, og det forandrer meg fra å være en synder til å bli en helgen. Det betyr ikke at du ikke kommer til å synde igjen, men det betyr at du ikke kommer til å leve i dine synder lenger. Der hvor du lever i synd vil du løpe for å bekjenne og motta mer tilgivelse fra Gud. For Han forandrer deg, begraver deg med Kristus, og reiser deg opp igjen i tilgivelsen for alle dine synder. «Jeg tilgir deg». Ordene som forandrer universet, deg og de rundt deg.

Dette er livet

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinterbrev 5:17-21 BM11)

Det er en sangtekst av Trygve Bjerkrheim som sier «Gud har ein plan med ditt liv.» og denne er sammenfallende med meningen med livet.
Gud har en tanke om hvor han vil ha deg, og han har invitert deg til å gjennomføre Hans plan med ditt liv. Det er en drøm for livet ditt og for evigheten. Det gjelder både deg, folkene rundt deg og hele verden.

Guds drøm er at du skal leve hvert sekund av livet ditt med en visshet om at han elsker deg endeløst og bunnløst. Han ønsker også at du villig skal risikere å elske andre fordi du vet at Gud risikerte alt ved å elske deg.

Når vi en dag våkner opp hjemme hos Jesus på den andre siden av døden, så kan vi åpne opp øynene og si «Det er DETTE som er livet!» Det er større, bedre og mer meningsfullt enn noen sinne før.

Din nye, livslange vandring med Jesus er en reise du aldri gjennomfører alene. Du trenger aldri å leve adskilt fra din himmelske Far igjen. Hvis du oppdager at du holder på å drive ut i selvtilfredshet på leting etter dårlige erstatninger for Gud, og hvor du tror du har alle svarene du trenger, så vet du hva du må gjøre.

Kom tilbake til livet som virkelig er å leve! Du kjenner veien, og hjemme hos Gud er der du hører hjemme. Det er der du alltid har hørt til.

Vær forberedt i årene foran deg på et liv som er annerledes fra alt annet du hadde tenkt var mulig den dagen du gjorde en U-sving på veien og ba Gud om hjelp. Oppvåkningen til livet bærer med seg uforutsette muligheter, og det er fordi Jesus lever i deg, og det endrer alt.

Nå kan du ha håp der det før var håpløshet, du kan være fri der du før var en fange, og du kan være et lys i mørket!

Og det er å virkelig leve!

Dinn ditt sted i samfunnet av andre takknemlige sønner og døtre av Faderen. Lytt, lær, engasjer deg, og gå ved siden av dem for å gjøre en forskjell til det bedre i ekteskap, hjem, skoler, arbeidssteder og samfunn.

Hjelp andre til å finne Jesus og veien tilbake til Gud. Det oppstår jubel i himmelen som venter på alle som vender om og tror.

Radikal tro

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19 BM11)

Mange tenker på Gud som noe man holder seg fast i når livet blir for tøft og vanskelig til at man takler det selv. Eller så tenker man på kristne som en gjeng som passivt sitter og venter på å komme til himmelen, som forresten er beskrevet som en rosa sky hvor engler spiller harpe, og man får gjøre det man liker best hele tiden.

Og de fleste tror at bare man gjør mer godt enn ondt, så får man selv velge om man kommer til himmelen eller ikke. Hvis man ikke bare dør og forsvinner, eller fødes på nytt, eller blir et gjenferd. Det er muligens opp til oss selv, tenker de.

Men da jeg begynte å lese i Bibelen og så hva som stod der, så fant jeg en Gud som ikke vil ha den ukritiske, tankeløse troen som jeg var så overbevist lå i bunnen av alle troende mennesker. Gud vil at vi skal slite litt med Ham. Han vil vil ha oss gjennom tro og tvil, sorg og glede. Og Gud vil ha knuste, ødelagte folk, ikke selvrettferdige godtroende mennesker. Vår frelse ligger ikke i å forsøke å fortjene en plass i skyen gjennom gode gjerninger. Tvert imot! Det er ingen ting vi kan gjøre for å forsone oss med Gud.

Da jeg fant ut av dette, så gav det mening. Det er for mye vold, urettferdighet og fattigdom i verden til å tenke at vi skulle kunne redde oss selv ved å bygge et utopisk samfunn, enten ved hjelp av vitenskap eller noe annet.

Kristendom er radikalt. Mye mer enn jeg hadde trodd. Guds kjærlighet er ulik alt annet jeg har erfart eller hørt om, og til og med ulikt det som gir mening. Ved å bli et menneske i Jesus så oppførte Gud seg veldig lite guddommelig. Misforstå meg rett. Hvorfor gå gjennom dødens mørke dal, eller holde de spedalskes sprukne hender, hvis du er Gud?

Hvorfor la deg ydmyke og dø på et kors for å berge de som hater deg? Gud gikk gjennom smerte og lidelse i vårt sted på grunn av radikal kjærlighet. Denne oppofrende kjærligheten står i sterk kontrast til individualismen, forbrukermentaliteten, utnyttelsen, objektifiseringen i vår kultur.

Men ikke nok med det. Like radikalt er den nye skapelsen som Jesus begynte. Dette snudde hele bildet mitt av himmelen på hodet. Jesu oppstandelse begynte Guds rikes utbredelse på jorda. Det er gode nyheter til fattige, fanger slippes fri, blinde får synet igjen og de undertrykte settes fri. Å leve som en kristen er et kall til å være en del av denne nye, radikale skapelsen. Jeg venter ikke passivt på en plass på en sky. Jeg er gjenløst av Kristus, så nå har jeg en jobb å gjøre! Ved Guds nåde har jeg blitt utvalgt til å tjene – hvordan enn Gud ser det best – til å være med å bygge Hans rike på jord. Vi har et sikkert håp i at

så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3:16 BM11)

Befrielsen

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. (1. Peters brev 1:6-7 BM11)

For å kjempe mot den iboende, nedarvede ondskapen som bor i deg, så insisterer Gud på at du skal få litt vann på hodet ditt, og få brød og vin på leppene dine. Gjennom disse tingene så snakker Han til deg og forteller deg at de er fra Kristus. Han sier at disse ordene og tegnene er Hans godtgjørelse, Hans overtagelse av din død, skyld, og feil til Jesu kors, og den store omvendte podingen av Jesu oppståtte helse, evige rikdom og guddommelige velstand til deg . . . gjennom tro alene. Du ser ham ikke, men du tror på Ham (1. Peters brev 1:8). Hans sinn er ditt sinn (1. Korinterbrev 2:16). Hans fremtid er din fremtid (2. Timoteus 2:11). Han er trygg (1. Peters brev 1:4), udødelig (1. Timoteus 1:17), uforgjengelig (1. Korinterbrev 15:54), og har overvunnet døden en gang for aldri å dø igjen (Romerbrevet 6:9). Han har vunnet over denne forgjengelige verden (Johannes 16:33), og har lykkes (Matteus 28:6) på den sanne, gudgitte måten (Johannes 14:6) for deg (1. Johannes 4:4).

Dette er teologien som gjennom Jesu kors, sluppet ut over hele verden gjennom kirken som er forsamlingen av syndere, bundet til løftene om rettferdighet på den siste dagen, mottas  gjennom troen alene. Det er en hellig åndelighet som handler kun om løftene i Guds ord. Det er aldri så forlokkende som «helse, rikdom og velstands-evangeliet», men så er det heller ikke en løgn. Som sannhet, så kan du bygge på det med full tillit.

Ren Kristendom er uendelig mer frigjørende enn alle håp og forventninger og påfølgende konstante nederlag vi opplever i denne falne, onde tiden vi lever i.

Skyldfølelse

Det er ingen skyldfølelse som er så sterk som skyldfølelsen etter en fiasko. Det er en ting å se verden rundt deg jage konstant etter en større, bedre morgendag, fylt av kjøtt og drikke og ferier i solen. Det er en annen ting å tro på løgnen om at det er dette som en kristendom. Ja, det er sant at Bibelen lærer oss at Gud planlegger å gi hver enkelt person i verden overflod i og gjennom Jesus Kristus. Men Jesus Kristus var klinkende klar på hva akkurat det betyr. Han sa

«Min overflod er ikke av denne verden. (Johannes 18:36 BM11) Denne verden er fylt av alle slags kriger og rykter om krig (Matteus 24:& BM11)
hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler (Matteus 6:19), ynde svikter, og skjønnhet forgår (Ordspråkene 31:30), hvor jakten på velstand er en snare fylt med sanseløse, skadelige begjær som truer med å kaste deg ut i undergang og fortapelse (1. Timoteus 6:9), en bred og enkel vei fylt med mer enn nok vekst, men som bare fører til ødeleggelse (Matteus 7:13).»
Mot dette sandfylte landet hvor stormer vil komme og blåse, så står ekte kristendom støtt som et hus bygd på fjell. Denne verden med alt sitt forfall, råte og anti-velstand kan ikke røre det fordi den kan ikke røre Jesus. Jesus Kristus er oppstått, og Han er skatten som er gjemt i Himmelen for deg. Disse gode nyhetene i evangeliet er løftet om at Gud ikke forventer at du skal finne overflod (eller til og med lykke) i denne døende verden.
Kristen tilfredshet er å vite at både det å bli satt dypt ned og å ha overflod er gudfryktig for Jesu skyld, for korsets skyld, og for Jesu sonende blods skyld. Både å møte sult og å ha rikelig vil skade kroppen etter hvert, men ingen av dem kan røre ved sjelen som er gjemt trygt hos Kristus. Kristendom har aldri rikket seg fra denne sannheten fordi kristendom er ikke om denne verden.
Mer enn dette er det en spesiell velsignelse når, for Jesu navns skyld, en utholder svakhet, fornærmelser, prøvelser, forfølgelse og ulykker som går ut over de normale prøvelsene og smertene et menneskeliv har på en syndig planet (1. Peters brev 2:20). Kristen tro er tro på at all din sykdom, fattigdom og katastrofer bare er toppen av isfjellet, og reflekterer det mye dypere problemet du bærer begravd under den hud-tykke overflaten din: din synd.
Gjennom alt sammen, så er den eneste tingen Gud vil at du skal føle, en angrende bevissthet om at du trenger å bli frelst fra det.

Skapt for noe mer

Har du strøket på en prøve, sviktet en venn, eller feilet på noe du tenkte du skulle greie? Følelsen er ikke god.

Henry Ford var helt blakk da han var 40, og likevel greide han å lage det første bil-imperiet. Det heter Ford. Du har hørt om det.
Albert Einstein strøk i matte. Likevel står han bak noen av de beste lignelsene som finnes.
Donald Trump vet vi jo altfor godt hvem er, og han har gått konkurs flere ganger, skilt seg flere ganger, og lyver og svikter på flere forskjellige måter.

Disse folkene har feilet grovt på en del ting, men likevel har de kommet seg opp og fram. Enkelte av dem er (eller var) overbevist om at de har mening og verdi – en mening med livet som handikapene deres ikke kunne stoppe dem fra.

Abraham Lincoln gikk på en rekke smell både i privatlivet og i jobbsituasjonen, men han er kjent som en av de beste presidentene i USA. Han forklarte hvorfor han hadde vært i stand til å oppnå så mye i livet:

«Gud hadde da ikke skapt noe slikt som mennesket med mulighet til å gripe det uendelige, hvis vi var skapt for å leve bare en kort tid. Nei, nei. Mennesket ble lagd for udødelighet.»

I Salme 139 så har David landet på den samme konklusjonen.

Du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
(Salme 139:13b-14 BM11)

Han har kommet fram til at han må være skapt av Gud. Han innså at Gud har «vevd» ham sammen. Kanskje satt han og passet sauer og så på hendene sine.

Se på hendene dine. Nitten bein er satt sammen for å forme en kopp, en vinkel, en flate, eller en ball. Og alle disse formene oppstår ved hjelp av viljen! Fingrene dine er i stand til å forsiktig løfte en nål opp fra et bord, eller skru opp et litt vanskelig syltetøyglass, eller kjenne forskjellen på en femkroning og en tjuekroning ved å bare være borti den. Ingen robothånd har noen gang vært i nærheten av å nærme seg slik perfeksjon.

Tenk på ørene dine. De er formet slik at du kan fange opp lyder over et rimelig bredt frekvensspekter. Du kan høre dyp bass og veldig lyse toner. Og du kan høre hvor lydene kommer fra!

Eller tenk på luften du puster inn. Pust inn nå, og pust ut. Tenk om du måtte kontrollere den handlingen hele livet ditt? Hvis du ikke konsentrerte deg, så glemte du å puste!
Da hadde du ikke blitt gammel.. Gud har designet lungene og hodene våre slik at dette skjer automatisk!

Når David begynte å tenke, så kom han alltid frem til at Gud hadde skapt han. Og da kom han frem til at han måtte bety innmari mye for Gud.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.
(Salme 139:7-10 BM11)

Hvor langt kan man komme fra Gud? Opp til himmelen, dypt ned, over havet, langt unna. Det spiller ingen rolle. Gud er der. Og David innså det. Han fant ut at uansett hvor han så, bare han så dypt nok, så fant han Gud.

Men det er folk der ute som ikke tror at Gud har skapt, eller som til og med påstår at Gud ikke finnes. De tror at vi mennesker bare er veldig avanserte dyr. En kompleks, men tilfeldig sammenklumping av stjernestøv som ble til kjemikalier som ikke har noen mening og som ikke har noen verdi utenom å reprodusere.

Men du er skrudd sammen helt utrolig!
Og det var det David så. Han var designet av Gud.

Vi tror at vi er skapt av Gud. Og fordi vi er skapt av Gud, så kan vi tro at vi er skapt til noe mer enn egoisme og å søke etter adrenalin og endorfiner. Vi ble skapt for å være noe stort.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Efeserne 2:10 BM11)

Selv om vi faller gang på gang, feiler grovt og miserabelt og føler oss som en bunnløs avgrunn, så kan vi vite at det er noe i oss som er skapt for å være bedre. Vi har gudgitt verdi, og vi er i stand til å gjøre det vi er ment å gjøre, fordi Gud utruster oss med det vi trenger for å gjøre det vi er skapt for å gjøre.
Men det er ikke nok å tenke «Jeg kan få det til» og så får du det til. Ofte vil du merke at nei, dette er klin umulig.

Du kan ikke tenke «Jeg skal bli milliardær» og så plutselig har det dukket opp en milliard på kontoen din. Du kan ikke tenke «Disse kvisene i panna kommer til å være borte når jeg åpner øynene». De kommer nok til å være der.
Det handler ikke om tillit til det DU kan få til, men til hva Gud allerede har gjort og sagt. Stol på Guds løfter til deg, og gjør Hans gode vilje, så gir Han deg det du trenger.

David, som vi snakker om her, møtte en gang en svær mann som skulle ta livet av ham. Den store mannen het Goliat. David fikk tilbud om sverd og rustning, men de var store og tunge. David valgte å ikke bruke rustning, og han valgte bort sverdet. Han stilte med tillit til Gud, og til at Gud ville han vel. Historien endte med at David vant ved hjelp av en liten stein!

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
(Salme 139:1-6 BM11)

Dette er ikke bare en salme. Det er en kjærlighetssang. Det er David som skriver en kjærlighetssang til Gud. Se for deg følgende:
En gutt er forelsket i ei jente.

Han kan ikke tenke på noe annet enn jenta.
Han snakker bare om jenta.
Han vil være sammen med henne hele tida.
Når han har møtt henne og snakket med henne, så vrir han hjernen for å tenke på alt han sa og gjorde, og prøver å tenke på om det var noe han hadde sagt eller gjort som ødela for en mulig fremtid med denne jenta.

Den gutten har forstått hvor mye han har, og hvor fortapt han ville være uten henne.
Og sånn er det med David og Gud, og sånn er det med oss også.

Vi ser hvor uendelig stort det er at Gud elsker oss, og hvor uendelig fortapt vi er uten Gud.

Det ondes problem

Hvis Gud finnes, hvorfor er det så mye hat, vold og ondskap i verden?

Du har sikkert sett rundt deg og sett at det er drap, urettferdighet og ondskap og tenkt «Her kan det ikke finnes en god og rettferdig Gud.»

Vi må imidlertid begynne med å finne ut av hva ondskap er. Hva er «ondt»?

I ordet «ondt» ligger det et begrep om et «burde». Du ser noe ondt skje, og du tenker «Slik burde det ikke vært.» Det burde ikke skjedd. Det burde ikke vært tillatt. Se på det Hitler gjorde, se på det Stalin og Pol Pot gjorde, eller se på volden i midtøsten.

Det burde ikke vært slik som det ble.

Problemet er bare at dersom Gud ikke finnes, og vi lever i et rent ateistisk (ikke-teistisk, altså gudløst) univers, så er det jo slik at alt som skjer bare skjer. Det finnes ikke noe «burde». Alt skjer på grunn av den blinde, omsorgsløse, upersonlige kraften bak tid + tilfeldighet + naturlig utvalg. Ingen ting «burde» skjedd eller ikke skjedd. Det beste du som ateist kan si er at du ikke liker noe, eller ikke foretrekker det slik.

Du liker ikke mord. Du liker ikke etnisk rensing. Du foretrekker ikke voldtekt. Men det blir bare dine personlige preferanser. Du kan ikke kalle det «ondt» fordi det er ingen måte verden «burde» vært på.

På 70-tallet var det en ateistisk filosof som het Arthur Allen Leff som jobbet ved Universitetet i Yale som skrev et essay som het «Unspeakable Ethics, Unnatural Law» som tok for seg akkurat dette.

Der resonnerte han seg frem til at dersom man tok bort Gud, slik ateister gjerne gjør, så er det to ting du kan grunngi moral i. Enten får alle mennesker lage sin egen moral, men da er problemet at du har ca syv milliarder forskjellige oppfatninger av hvem som får dømme i moralske spørsmål, og ingen kan si at noe er hverken rett eller galt. Eller så får staten bestemme hva som er rett og galt, og da har du flertallets tyranni. Uansett hvem av de to du velger, så kan du da hver gang noen sier til deg at du burde gjøre noe, respondere med «Ja vel. Hvem sier det?»

Alle moralske påstander om godt og ondt er totalt meningsløse dersom det ikke finnes noen gud, fordi det i et ateistisk perspektiv ikke kan handle om noe annet enn personlig preferanse.

Men saken er at vi ikke kan leve på den måten.

Av en eller annen grunn har vi alle nedarvet denne forståelsen av rett og galt. Vi reagerer instinktivt på vold, drap og urettferdighet, og sier «Nei, det er galt. Det er ondt. Det burde ikke være slik.»

Men dette skriket som kommer fra dypet av mennesket gir bare mening dersom det er en Gud bak universet som gir grunnlaget for godt og ondt, og ekte moral. Paradokset her er at i det øyeblikket du sier «Ondskap, derfor ingen Gud» så har du samtidig åpnet opp for at det går an å argumentere for Gud ut ifra de samme premissene du har lagt til grunn for å avvise Gud.

Det at ondskap eksisterer fører oss ikke vekk fra Gud, men fører faktisk til at vi ser at det er en god sjans for at Han faktisk finnes.

Men det fører oss videre til neste spørsmål som er «Ja, vel, hvis Gud finnes, hva har han gjort med ondskapen?» Og akkurat det har kristen tro veldig mye å si om!

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke

Du har kanskje sittet og hørt noen skryte av hvor fulle de ble på fest i helga. Og så skryter de av å ha gjort et eller annet teit, hvem «prøvde seg» på hvem, hvor mye drakk de, hvor sterkt var det de drakk. Det kan være vanskelig å forholde seg til. Hvordan skal du reagere? Du kan le med, eller være stille, himle med øynene eller si «Hvem bryr seg?». Det kan hende de synes du er teit som prioriterer annerledes.
Tenker du på folkene rundt deg som noen du skal overleve? Eller kanskje ser du på dem som misjonsmark? Tenker du «Jeg har mine egne venner, og trenger ikke forholde meg til dem.»
Eller er du av de heldige som ser på dem som medmennesker?

Problemet er hvordan vi tenker om andre mennesker som er annerledes enn oss. Vi har et holdningsproblem. Spesielt dersom vi har Jesus som forbilde.

Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
(Matteus 9, 9-13 BM11)

Tollere og syndere er bibelske ord for folk som lyver, stjeler og er litt på kjøret. Fariseerne (de religiøse nerdene) tenkte at Jesus , som tross alt var en respektert religiøs lærer, burde holde seg for god til å være sammen med slike folk, men Jesus avviste denne tankegangen.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.
(Lukas 15, 1 BM11)

Jesus tilbrakte mye tid sammen med folk som var utrolig ulik ham selv, og som levde liv som var veldig på kanten. Og selvsagt var det en hel del pliktoppfyllende, religiøse folk som ikke likte det og som klagde over at Jesus prioriterte de syke fremfor dem selv.

Saken er at vi alle er syke, men det er ikke alle som vil innse det. Vi som kaller oss kristne løper en stor risiko for å være skinnhellige, fordomsfulle og avvisende ovenfor dem som tydelig trenger Jesus. De som ikke kaller seg kristne opplever derfor ofte at vi kristne oppfører oss ugreit. Enten ved å være stille, himle med øynene, eller på en eller annen måte vise at vi ikke liker dem.

Kaller du deg en kristen?
Kristen betyr «Som Kristus». Du er kalt til å være en liten Jesus, og da skal du ikke gjemme deg bort i kirka og spille ludo og se på gullrekka på TV i helga. Det er helt fint å være på møte, treffe andre kristne, og høre om Jesus, men du er kalt til å være lys og salt også!
Og det gjør du utenfor kirka, og utenfor stua. Du må ut til der de er de som snakker om hvor fulle de ble, og hvor mye teit de har gjort.
Jeg sier ikke at du skal bli som dem, drikke deg full og skryte av at du gjorde et eller annet teit. Du skal stå i kampen, og gjøre som Jesus ville gjort!

Be for dem, og kanskje til og med sammen med dem. Og ikke be om at de skal ta til fornuft og bli som deg, men be for at Jesus må møte dem der de er. Be for familiene deres og for at det skal gå bra med dem.

Snakk med dem og vis interesse for livene deres. Hva liker de å gjøre? Hva tenker de om fremtiden?

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og vi er alle syke.