Radikal tro

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19 BM11)

Mange tenker på Gud som noe man holder seg fast i når livet blir for tøft og vanskelig til at man takler det selv. Eller så tenker man på kristne som en gjeng som passivt sitter og venter på å komme til himmelen, som forresten er beskrevet som en rosa sky hvor engler spiller harpe, og man får gjøre det man liker best hele tiden.

Og de fleste tror at bare man gjør mer godt enn ondt, så får man selv velge om man kommer til himmelen eller ikke. Hvis man ikke bare dør og forsvinner, eller fødes på nytt, eller blir et gjenferd. Det er muligens opp til oss selv, tenker de.

Men da jeg begynte å lese i Bibelen og så hva som stod der, så fant jeg en Gud som ikke vil ha den ukritiske, tankeløse troen som jeg var så overbevist lå i bunnen av alle troende mennesker. Gud vil at vi skal slite litt med Ham. Han vil vil ha oss gjennom tro og tvil, sorg og glede. Og Gud vil ha knuste, ødelagte folk, ikke selvrettferdige godtroende mennesker. Vår frelse ligger ikke i å forsøke å fortjene en plass i skyen gjennom gode gjerninger. Tvert imot! Det er ingen ting vi kan gjøre for å forsone oss med Gud.

Da jeg fant ut av dette, så gav det mening. Det er for mye vold, urettferdighet og fattigdom i verden til å tenke at vi skulle kunne redde oss selv ved å bygge et utopisk samfunn, enten ved hjelp av vitenskap eller noe annet.

Kristendom er radikalt. Mye mer enn jeg hadde trodd. Guds kjærlighet er ulik alt annet jeg har erfart eller hørt om, og til og med ulikt det som gir mening. Ved å bli et menneske i Jesus så oppførte Gud seg veldig lite guddommelig. Misforstå meg rett. Hvorfor gå gjennom dødens mørke dal, eller holde de spedalskes sprukne hender, hvis du er Gud?

Hvorfor la deg ydmyke og dø på et kors for å berge de som hater deg? Gud gikk gjennom smerte og lidelse i vårt sted på grunn av radikal kjærlighet. Denne oppofrende kjærligheten står i sterk kontrast til individualismen, forbrukermentaliteten, utnyttelsen, objektifiseringen i vår kultur.

Men ikke nok med det. Like radikalt er den nye skapelsen som Jesus begynte. Dette snudde hele bildet mitt av himmelen på hodet. Jesu oppstandelse begynte Guds rikes utbredelse på jorda. Det er gode nyheter til fattige, fanger slippes fri, blinde får synet igjen og de undertrykte settes fri. Å leve som en kristen er et kall til å være en del av denne nye, radikale skapelsen. Jeg venter ikke passivt på en plass på en sky. Jeg er gjenløst av Kristus, så nå har jeg en jobb å gjøre! Ved Guds nåde har jeg blitt utvalgt til å tjene – hvordan enn Gud ser det best – til å være med å bygge Hans rike på jord. Vi har et sikkert håp i at

så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3:16 BM11)

Befrielsen

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. (1. Peters brev 1:6-7 BM11)

For å kjempe mot den iboende, nedarvede ondskapen som bor i deg, så insisterer Gud på at du skal få litt vann på hodet ditt, og få brød og vin på leppene dine. Gjennom disse tingene så snakker Han til deg og forteller deg at de er fra Kristus. Han sier at disse ordene og tegnene er Hans godtgjørelse, Hans overtagelse av din død, skyld, og feil til Jesu kors, og den store omvendte podingen av Jesu oppståtte helse, evige rikdom og guddommelige velstand til deg . . . gjennom tro alene. Du ser ham ikke, men du tror på Ham (1. Peters brev 1:8). Hans sinn er ditt sinn (1. Korinterbrev 2:16). Hans fremtid er din fremtid (2. Timoteus 2:11). Han er trygg (1. Peters brev 1:4), udødelig (1. Timoteus 1:17), uforgjengelig (1. Korinterbrev 15:54), og har overvunnet døden en gang for aldri å dø igjen (Romerbrevet 6:9). Han har vunnet over denne forgjengelige verden (Johannes 16:33), og har lykkes (Matteus 28:6) på den sanne, gudgitte måten (Johannes 14:6) for deg (1. Johannes 4:4).

Dette er teologien som gjennom Jesu kors, sluppet ut over hele verden gjennom kirken som er forsamlingen av syndere, bundet til løftene om rettferdighet på den siste dagen, mottas  gjennom troen alene. Det er en hellig åndelighet som handler kun om løftene i Guds ord. Det er aldri så forlokkende som «helse, rikdom og velstands-evangeliet», men så er det heller ikke en løgn. Som sannhet, så kan du bygge på det med full tillit.

Ren Kristendom er uendelig mer frigjørende enn alle håp og forventninger og påfølgende konstante nederlag vi opplever i denne falne, onde tiden vi lever i.

Skyldfølelse

Det er ingen skyldfølelse som er så sterk som skyldfølelsen etter en fiasko. Det er en ting å se verden rundt deg jage konstant etter en større, bedre morgendag, fylt av kjøtt og drikke og ferier i solen. Det er en annen ting å tro på løgnen om at det er dette som en kristendom. Ja, det er sant at Bibelen lærer oss at Gud planlegger å gi hver enkelt person i verden overflod i og gjennom Jesus Kristus. Men Jesus Kristus var klinkende klar på hva akkurat det betyr. Han sa

«Min overflod er ikke av denne verden. (Johannes 18:36 BM11) Denne verden er fylt av alle slags kriger og rykter om krig (Matteus 24:& BM11)
hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler (Matteus 6:19), ynde svikter, og skjønnhet forgår (Ordspråkene 31:30), hvor jakten på velstand er en snare fylt med sanseløse, skadelige begjær som truer med å kaste deg ut i undergang og fortapelse (1. Timoteus 6:9), en bred og enkel vei fylt med mer enn nok vekst, men som bare fører til ødeleggelse (Matteus 7:13).»
Mot dette sandfylte landet hvor stormer vil komme og blåse, så står ekte kristendom støtt som et hus bygd på fjell. Denne verden med alt sitt forfall, råte og anti-velstand kan ikke røre det fordi den kan ikke røre Jesus. Jesus Kristus er oppstått, og Han er skatten som er gjemt i Himmelen for deg. Disse gode nyhetene i evangeliet er løftet om at Gud ikke forventer at du skal finne overflod (eller til og med lykke) i denne døende verden.
Kristen tilfredshet er å vite at både det å bli satt dypt ned og å ha overflod er gudfryktig for Jesu skyld, for korsets skyld, og for Jesu sonende blods skyld. Både å møte sult og å ha rikelig vil skade kroppen etter hvert, men ingen av dem kan røre ved sjelen som er gjemt trygt hos Kristus. Kristendom har aldri rikket seg fra denne sannheten fordi kristendom er ikke om denne verden.
Mer enn dette er det en spesiell velsignelse når, for Jesu navns skyld, en utholder svakhet, fornærmelser, prøvelser, forfølgelse og ulykker som går ut over de normale prøvelsene og smertene et menneskeliv har på en syndig planet (1. Peters brev 2:20). Kristen tro er tro på at all din sykdom, fattigdom og katastrofer bare er toppen av isfjellet, og reflekterer det mye dypere problemet du bærer begravd under den hud-tykke overflaten din: din synd.
Gjennom alt sammen, så er den eneste tingen Gud vil at du skal føle, en angrende bevissthet om at du trenger å bli frelst fra det.

Skapt for noe mer

Har du strøket på en prøve, sviktet en venn, eller feilet på noe du tenkte du skulle greie? Følelsen er ikke god.

Henry Ford var helt blakk da han var 40, og likevel greide han å lage det første bil-imperiet. Det heter Ford. Du har hørt om det.
Albert Einstein strøk i matte. Likevel står han bak noen av de beste lignelsene som finnes.
Donald Trump vet vi jo altfor godt hvem er, og han har gått konkurs flere ganger, skilt seg flere ganger, og lyver og svikter på flere forskjellige måter.

Disse folkene har feilet grovt på en del ting, men likevel har de kommet seg opp og fram. Enkelte av dem er (eller var) overbevist om at de har mening og verdi – en mening med livet som handikapene deres ikke kunne stoppe dem fra.

Abraham Lincoln gikk på en rekke smell både i privatlivet og i jobbsituasjonen, men han er kjent som en av de beste presidentene i USA. Han forklarte hvorfor han hadde vært i stand til å oppnå så mye i livet:

«Gud hadde da ikke skapt noe slikt som mennesket med mulighet til å gripe det uendelige, hvis vi var skapt for å leve bare en kort tid. Nei, nei. Mennesket ble lagd for udødelighet.»

I Salme 139 så har David landet på den samme konklusjonen.

Du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
(Salme 139:13b-14 BM11)

Han har kommet fram til at han må være skapt av Gud. Han innså at Gud har «vevd» ham sammen. Kanskje satt han og passet sauer og så på hendene sine.

Se på hendene dine. Nitten bein er satt sammen for å forme en kopp, en vinkel, en flate, eller en ball. Og alle disse formene oppstår ved hjelp av viljen! Fingrene dine er i stand til å forsiktig løfte en nål opp fra et bord, eller skru opp et litt vanskelig syltetøyglass, eller kjenne forskjellen på en femkroning og en tjuekroning ved å bare være borti den. Ingen robothånd har noen gang vært i nærheten av å nærme seg slik perfeksjon.

Tenk på ørene dine. De er formet slik at du kan fange opp lyder over et rimelig bredt frekvensspekter. Du kan høre dyp bass og veldig lyse toner. Og du kan høre hvor lydene kommer fra!

Eller tenk på luften du puster inn. Pust inn nå, og pust ut. Tenk om du måtte kontrollere den handlingen hele livet ditt? Hvis du ikke konsentrerte deg, så glemte du å puste!
Da hadde du ikke blitt gammel.. Gud har designet lungene og hodene våre slik at dette skjer automatisk!

Når David begynte å tenke, så kom han alltid frem til at Gud hadde skapt han. Og da kom han frem til at han måtte bety innmari mye for Gud.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.
(Salme 139:7-10 BM11)

Hvor langt kan man komme fra Gud? Opp til himmelen, dypt ned, over havet, langt unna. Det spiller ingen rolle. Gud er der. Og David innså det. Han fant ut at uansett hvor han så, bare han så dypt nok, så fant han Gud.

Men det er folk der ute som ikke tror at Gud har skapt, eller som til og med påstår at Gud ikke finnes. De tror at vi mennesker bare er veldig avanserte dyr. En kompleks, men tilfeldig sammenklumping av stjernestøv som ble til kjemikalier som ikke har noen mening og som ikke har noen verdi utenom å reprodusere.

Men du er skrudd sammen helt utrolig!
Og det var det David så. Han var designet av Gud.

Vi tror at vi er skapt av Gud. Og fordi vi er skapt av Gud, så kan vi tro at vi er skapt til noe mer enn egoisme og å søke etter adrenalin og endorfiner. Vi ble skapt for å være noe stort.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Efeserne 2:10 BM11)

Selv om vi faller gang på gang, feiler grovt og miserabelt og føler oss som en bunnløs avgrunn, så kan vi vite at det er noe i oss som er skapt for å være bedre. Vi har gudgitt verdi, og vi er i stand til å gjøre det vi er ment å gjøre, fordi Gud utruster oss med det vi trenger for å gjøre det vi er skapt for å gjøre.
Men det er ikke nok å tenke «Jeg kan få det til» og så får du det til. Ofte vil du merke at nei, dette er klin umulig.

Du kan ikke tenke «Jeg skal bli milliardær» og så plutselig har det dukket opp en milliard på kontoen din. Du kan ikke tenke «Disse kvisene i panna kommer til å være borte når jeg åpner øynene». De kommer nok til å være der.
Det handler ikke om tillit til det DU kan få til, men til hva Gud allerede har gjort og sagt. Stol på Guds løfter til deg, og gjør Hans gode vilje, så gir Han deg det du trenger.

David, som vi snakker om her, møtte en gang en svær mann som skulle ta livet av ham. Den store mannen het Goliat. David fikk tilbud om sverd og rustning, men de var store og tunge. David valgte å ikke bruke rustning, og han valgte bort sverdet. Han stilte med tillit til Gud, og til at Gud ville han vel. Historien endte med at David vant ved hjelp av en liten stein!

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
(Salme 139:1-6 BM11)

Dette er ikke bare en salme. Det er en kjærlighetssang. Det er David som skriver en kjærlighetssang til Gud. Se for deg følgende:
En gutt er forelsket i ei jente.

Han kan ikke tenke på noe annet enn jenta.
Han snakker bare om jenta.
Han vil være sammen med henne hele tida.
Når han har møtt henne og snakket med henne, så vrir han hjernen for å tenke på alt han sa og gjorde, og prøver å tenke på om det var noe han hadde sagt eller gjort som ødela for en mulig fremtid med denne jenta.

Den gutten har forstått hvor mye han har, og hvor fortapt han ville være uten henne.
Og sånn er det med David og Gud, og sånn er det med oss også.

Vi ser hvor uendelig stort det er at Gud elsker oss, og hvor uendelig fortapt vi er uten Gud.

Det ondes problem

Hvis Gud finnes, hvorfor er det så mye hat, vold og ondskap i verden?

Du har sikkert sett rundt deg og sett at det er drap, urettferdighet og ondskap og tenkt «Her kan det ikke finnes en god og rettferdig Gud.»

Vi må imidlertid begynne med å finne ut av hva ondskap er. Hva er «ondt»?

I ordet «ondt» ligger det et begrep om et «burde». Du ser noe ondt skje, og du tenker «Slik burde det ikke vært.» Det burde ikke skjedd. Det burde ikke vært tillatt. Se på det Hitler gjorde, se på det Stalin og Pol Pot gjorde, eller se på volden i midtøsten.

Det burde ikke vært slik som det ble.

Problemet er bare at dersom Gud ikke finnes, og vi lever i et rent ateistisk (ikke-teistisk, altså gudløst) univers, så er det jo slik at alt som skjer bare skjer. Det finnes ikke noe «burde». Alt skjer på grunn av den blinde, omsorgsløse, upersonlige kraften bak tid + tilfeldighet + naturlig utvalg. Ingen ting «burde» skjedd eller ikke skjedd. Det beste du som ateist kan si er at du ikke liker noe, eller ikke foretrekker det slik.

Du liker ikke mord. Du liker ikke etnisk rensing. Du foretrekker ikke voldtekt. Men det blir bare dine personlige preferanser. Du kan ikke kalle det «ondt» fordi det er ingen måte verden «burde» vært på.

På 70-tallet var det en ateistisk filosof som het Arthur Allen Leff som jobbet ved Universitetet i Yale som skrev et essay som het «Unspeakable Ethics, Unnatural Law» som tok for seg akkurat dette.

Der resonnerte han seg frem til at dersom man tok bort Gud, slik ateister gjerne gjør, så er det to ting du kan grunngi moral i. Enten får alle mennesker lage sin egen moral, men da er problemet at du har ca syv milliarder forskjellige oppfatninger av hvem som får dømme i moralske spørsmål, og ingen kan si at noe er hverken rett eller galt. Eller så får staten bestemme hva som er rett og galt, og da har du flertallets tyranni. Uansett hvem av de to du velger, så kan du da hver gang noen sier til deg at du burde gjøre noe, respondere med «Ja vel. Hvem sier det?»

Alle moralske påstander om godt og ondt er totalt meningsløse dersom det ikke finnes noen gud, fordi det i et ateistisk perspektiv ikke kan handle om noe annet enn personlig preferanse.

Men saken er at vi ikke kan leve på den måten.

Av en eller annen grunn har vi alle nedarvet denne forståelsen av rett og galt. Vi reagerer instinktivt på vold, drap og urettferdighet, og sier «Nei, det er galt. Det er ondt. Det burde ikke være slik.»

Men dette skriket som kommer fra dypet av mennesket gir bare mening dersom det er en Gud bak universet som gir grunnlaget for godt og ondt, og ekte moral. Paradokset her er at i det øyeblikket du sier «Ondskap, derfor ingen Gud» så har du samtidig åpnet opp for at det går an å argumentere for Gud ut ifra de samme premissene du har lagt til grunn for å avvise Gud.

Det at ondskap eksisterer fører oss ikke vekk fra Gud, men fører faktisk til at vi ser at det er en god sjans for at Han faktisk finnes.

Men det fører oss videre til neste spørsmål som er «Ja, vel, hvis Gud finnes, hva har han gjort med ondskapen?» Og akkurat det har kristen tro veldig mye å si om!

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke

Du har kanskje sittet og hørt noen skryte av hvor fulle de ble på fest i helga. Og så skryter de av å ha gjort et eller annet teit, hvem «prøvde seg» på hvem, hvor mye drakk de, hvor sterkt var det de drakk. Det kan være vanskelig å forholde seg til. Hvordan skal du reagere? Du kan le med, eller være stille, himle med øynene eller si «Hvem bryr seg?». Det kan hende de synes du er teit som prioriterer annerledes.
Tenker du på folkene rundt deg som noen du skal overleve? Eller kanskje ser du på dem som misjonsmark? Tenker du «Jeg har mine egne venner, og trenger ikke forholde meg til dem.»
Eller er du av de heldige som ser på dem som medmennesker?

Problemet er hvordan vi tenker om andre mennesker som er annerledes enn oss. Vi har et holdningsproblem. Spesielt dersom vi har Jesus som forbilde.

Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
(Matteus 9, 9-13 BM11)

Tollere og syndere er bibelske ord for folk som lyver, stjeler og er litt på kjøret. Fariseerne (de religiøse nerdene) tenkte at Jesus , som tross alt var en respektert religiøs lærer, burde holde seg for god til å være sammen med slike folk, men Jesus avviste denne tankegangen.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.
(Lukas 15, 1 BM11)

Jesus tilbrakte mye tid sammen med folk som var utrolig ulik ham selv, og som levde liv som var veldig på kanten. Og selvsagt var det en hel del pliktoppfyllende, religiøse folk som ikke likte det og som klagde over at Jesus prioriterte de syke fremfor dem selv.

Saken er at vi alle er syke, men det er ikke alle som vil innse det. Vi som kaller oss kristne løper en stor risiko for å være skinnhellige, fordomsfulle og avvisende ovenfor dem som tydelig trenger Jesus. De som ikke kaller seg kristne opplever derfor ofte at vi kristne oppfører oss ugreit. Enten ved å være stille, himle med øynene, eller på en eller annen måte vise at vi ikke liker dem.

Kaller du deg en kristen?
Kristen betyr «Som Kristus». Du er kalt til å være en liten Jesus, og da skal du ikke gjemme deg bort i kirka og spille ludo og se på gullrekka på TV i helga. Det er helt fint å være på møte, treffe andre kristne, og høre om Jesus, men du er kalt til å være lys og salt også!
Og det gjør du utenfor kirka, og utenfor stua. Du må ut til der de er de som snakker om hvor fulle de ble, og hvor mye teit de har gjort.
Jeg sier ikke at du skal bli som dem, drikke deg full og skryte av at du gjorde et eller annet teit. Du skal stå i kampen, og gjøre som Jesus ville gjort!

Be for dem, og kanskje til og med sammen med dem. Og ikke be om at de skal ta til fornuft og bli som deg, men be for at Jesus må møte dem der de er. Be for familiene deres og for at det skal gå bra med dem.

Snakk med dem og vis interesse for livene deres. Hva liker de å gjøre? Hva tenker de om fremtiden?

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og vi er alle syke.

Legg din vei i Herrens hånd

Jeg skulle reise med fly fra Tromsø til Mo i Rana flyplass en gang i desember, og alle som har reist på små flyplasser vet at det bare er Widerøe som har fly på disse strekningene. Det var liten storm, ca null grader og is over alt, så bakken var strødd godt der vi skulle gå inn på flyet. Da vi var kommet oss opp i lufta så sa kapteinen over høyttaleranlegget at det var et fly i Bodø som hadde fått motortrøbbel, og vi måtte mellomlande i Svolvær i Lofoten for å plukke opp to teknikere som befant seg der. Da vi fløy mot Lofoten tok vinden godt tak i flyet og kastet det frem og tilbake. Disse flyene er små, og i litt vind kan de sammenlignes emd en kråke som flyr. Alle hadde på seg setebeltet for å unngå å ramle ut av setet, for å si det sånn. Hvis du ikke er kjent i Svolvær, så ligger flyplassen midt mellom to store, høye, bratte fjell, og det åpne havet.

Da vi skulle lande i Svolvær var rullebanen dekket av blank is, det var liten storm, og piloten styrte flyet sånn omtrent mellom to fjelltopper på vei ned mot rullebanen. Jeg så for meg at enten traff vi fjellet, eller så landet vi i havet. Jeg var helt sikker på at dette ikke kom til å gå bra. Jeg klamret meg fast i stolen, lukket øynene og ba stille inni meg, «Gud, ta imot meg nå.»

Flyet ble slengt frem og tilbake og traff rullebanen i ca 45 graders vinkel. Jeg tenkte noen kjappe tanker om at vi muligens seilte rett over hele flystripa og ut i havet, men flyet bremset godt opp på isen, i 45 graders vinkel, og stoppet rett før vi traff ei stor snøfonn på den andre siden av rullebanen.

Vi plukket opp mekanikerne, kom ned til Bodø, fortsatte til Mo i Rana, og jeg kom meg dit jeg skulle.

Salme 37,5 sier

Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.

Når jeg slipper opp for muligheter, så står Gud der og tilbyr meg en hånd. Jeg satt i et fly og var sikker på at jeg skulle dø, og Gud grep inn fordi min time ikke var kommet. Hvor mange muligheter har vi igjen? Eller for å si det på en annen måte: Hvor mange timer har vi igjen å leve?

Det er noe som ligger langt utenfor vår kontroll, heldigvis. Det eneste vi kan gjøre er å stole på at Han som ser alt, er utenfor tid og rom og elsker oss så høyt at Han gav sin eneste Sønn for oss, vet hva som er best for oss. Å stole på Gud er å si «Gud, du vet uendelig mye mer om meg enn jeg selv vet. Ta kontrollen og før meg dit jeg skal.»

Da legger du din vei i hendene til Han som vet alt, og stoler på at Han fører deg dit du skal. Da har Gud, som har kalt deg og gjort deg til sitt barn, lovet at Han skal gripe inn.

Jesus er veien!

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. (Johannes 14:6 BM11)

Når du skal et sted så trenger du å vite hvor du skal, og du trenger en eller annen form for hjelp til å finne stedet. Det kan enten være et kart, en forklaring på hvordan du kommer deg dit, eller en annen form for veiledning.

La oss tenke oss at du har veldig lyst til å dra til Paris, og du bestemmer deg for å reise.
Du har billett, og du dukker opp på flyplassen og du ser et flightnummer på en skjerm: SK4885 til Paris.
Ved siden av flightnummeret står «Gate 4 – 21».
Du synes ikke det gir noe mening, men du går i den retningen og går ut ifra at noen vil si ifra når du kommer til riktig gate. Når du kommer til området med gatene, så ser du at ingen av gatene har noen informasjon om hvilken avgang de har.
Det er folk der, og flere fly som står og venter med folk om bord, men du vet ikke hvor noen av dem skal.
Du snur deg og spør noen andre «Vet dere hvilket fly som skal ti Paris?» og de svarer «Vi stod akkurat og diskuterte det. Kåre her liker den 747-en som står der, så han skal ta den, men 20 har alltid vært mitt lykketall, så jeg prøver den gaten.»
En dame i nærheten sier «Sønnen min har tatt et fly en gang, og det var fra gate 12, og han har vært i Paris, så jeg prøver det nummeret.» Du sier, «Men hvordan vet dere hvilket fly som går til Paris?»
«Jeg har vel like god sjans til å komme til Paris som noen andre?» sier de andre.
Du går til resepsjonen og spør hvilket fly som går til Paris, og resepsjonisten sier «Det er ikke vår jobb å fortelle dere hvilken gate dere skal bruke. Det ville vært ganske trangsynt, ville det ikke? Det er så mange fly med så mange hardtarbeidende folk om bord og oppriktige passasjerer. Ta et fly, alle går et sted.»

Ville det vært teit?

På samme måte er påstanden om at alle veien fører til Himmelen teit.
Hvis du ikke bryr deg om hvor du tilbringer evigheten, så er det ikke så nøye hvilken vei du tar. Men hvis du vil til Himmelen, så må du gå på riktig vei.

Jesus lover deg riktig vei, og Jesus leverer!

Han kan ta deg dit du har aller mest lyst til å dra; hjem til Gud.
Han kan gi deg det du aller helst vil ha; frihet fra synd og en mening med livet.
Og alle har tilgang på dette!

Du kan høre det Jesus sier og tenke at det er intolerant og arrogant. Eller du kan se den mest kjærlighetsfylte handlingen i historien; at Guds Sønn kom ned til oss og gir oss det vi trenger aller mest, nemlig seg selv.
Hva vil du gjøre med Jesus?
Ta i mot ham som Herre og frelser i ditt liv, og ikke vent! Det kan hende flyet går fra deg.

Om døden

I dag var jeg i en begravelse til en gutt som bare ble 21 år. Det virker så meningsløst at et liv tar slutt så tidlig. Presten sa at «Det er så mange år som ikke blir levd. Så mange ting som blir ugjort. Ting blir ikke slik vi planla.» Og det er noe sant i det.

Men så er det samtidig på en måte både enklere og mye vanskeligere. På den enkle siden er livet kun det øyeblikket vi har nå, for livet leves ikke i fortid eller fremtid, men akkurat her og akkurat nå. Vi har bare det øyeblikket vi er i nå. Så kan vi lengte frem imot det som ligger foran, og se tilbake på det som ligger bak, men det er her og nå som gjelder. Hva gjør vi med det vi har fått? Hvordan går vi med Gud i dag?

Så på den andre siden er det så vanskelig. Livet leves og forstås ut fra enten fortid eller fremtid. Vi blir alle formet av det som har hendt oss, eller det vi ser for oss skal hende.

Og det er veldig lov å se fremover på det som ligger foran oss.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. (Åpenbaringen 21:4a BM11)

Døden er noe vi må bære med oss, et eller annet sted. Men det er ikke noe som er så populært å holde fram. Samfunnet vi lever i nevner døden i meget liten grad. Det er skremmende og skummelt å tenke på at vi selv en dag skal dø, eller at familie, ektefelle, barn, venner og kjente skal dø.

Vi som tror på Jesus trenger ikke å være redd for døden. Døden er ikke slutten, men et komma på veien videre. Gud har lovet oss evig liv der det ikke finnes sorg, smerte, skrik eller død.

I livet her og nå går det an å bære med seg dette perspektivet. Når døden får være nærværende i livet, er livet så dramatisk at det ryster våre grunnvoller. Det mangler ikke innhold og er slett ikke trist. Når vi velger bort det ukomfortable, og velger å fokusere på det som behager oss, så blir vi overfladiske og triste mennesker.

Men et menneske som har døden med seg, og lever livet ut ifra håpet om evig liv med Gud, vil i stedet se livets fantastiske storhet. Døden gjør oss friskere og mer levende! Døden viser oss livet på en måte som vi ikke er herre over og ikke kan kontrollere.

Det evige livet med Gud er fantastisk, nettopp fordi Gud er opphavet til alt som er godt.

I dødens skygge

Historien er full av menn og kvinner som har lagt ned livene sine for en større sak. Det er vidt kjent at Abraham Lincoln forutså at hans rolle i borgerkrigen i USA ville føre til hans død, men fortsatt så stod han på fordi han trodde at frihet for alle var en sak det var verdt å dø for. I sin siste tale før han døde, så sa han «Som alle andre, så vil jeg gjerne leve et langt liv. Lang levetid har sitt sted, men jeg er ikke bekymret for det akkurat nå.» Disse modige menn stod frimodig for sin sak når de ble truet med død. De følte dødens skygge nærme seg, men de hold ved å kjempe fremover i tro på at deres sak var verdt å dø for.

Bibelen forteller oss at Jesus Kristus visste at hans død var nødvendig for å fullføre oppdraget. Han sa

Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp. (Lukas 24:7 BM11)

Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. Han sendte bud foran seg, og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»Så dro de til en annen landsby.
Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Lukas 9:51-62 BM11)

Det er en forskjell på å tro at saken din kan få deg drept og å vite at din død er nødvendig. Teksten over her viser at Jesus ville dra til Jerusalem. Dette var øyeblikket der Jesus gikk inn på veien mot ydmykelse, og lidelse som ville føre til hans korsfestelse og død. Du kan nesten høre nøden i ordene «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på». Dette er Kristus Kongen, Herrenes Herre, Herskernes Hersker, Gud, den som stoppet vind og sa til bølgene, «Vær stille!» (Markus 4:39). Han er den som snakket inn i graven og sa «Lasarus, kom ut!» (Johannes 11:43). Dette er Guds Ord inkarnert, som går inn i dødsskyggens dal, legger sin hånd på plogen, vender ansiktet mot korset og ikke ser bort.

Når Martin Luther King Jr gav sin siste tale, så henviste han til Moses som stod på Pisga-fjellet og så ut over Det Lovede Land. Gud hadde tillat at han gikk opp på fjellet for å få se landet, Det Lovede Land. Han fikk ikke gå ned til landet sammen med folket sitt, men han visste at folket ville få det.

Jesus gikk ned til Jerusalem fra Oljeberget mens folket sang «Velsignet er han, kongen, som kommer i herrens navn!», men da han kom nærmere byen, så han på den og gråt (Lukas 19:41). Jesus visste at om fem korte dager så ville jubelropene til folkene endres til «Korsfest, korsfest!», og det ville være hans blod som ville renne i stedet for tårer.

Se for deg at jubelropene tiltar, og Jesus gråter. Men han fortsetter fremover fordi han vet at det eneste som kan åpne dørene til Det Lovede Land er hans blod. Det eneste som kan sette hans folk fri er hans død.

Vi vil gjerne klatre opp på fjellet for å se landet selv, men Jesus kommer ned fra Himmelen, legger hånden på plogen og roper ut «Det er fullbrakt!» og overgir seg selv til døden og åpner døren til Paradis for alle som tror. Historien er full av folk som dør for en sak. Men det er bare En som dødsengelen ikke kunne holde på. Det er bare en som har stått opp til evig liv. Tro på ham, og du skal ikke bare se Det Lovede Land, du skal få gå inn i det og være der i all evighet.

Velg noe bedre

Denne talen begynner noe utradisjonelt. Jeg skal snakke om Jesus. Jesus var Gud selv, født som menneske.
Han ble født i en stall under meget uhygieniske forhold. Han ble plassert i et mat-trau etter fødselen. Jesus kunne valgt å blitt født i dag i et moderne sykehus i et land hvor barnedødeligheten er lik null, og menneskerettighetene blir respektert og anerkjent. Han kunne blitt født på Ullevål sykehus f.eks.

Men han kom ikke til jorda for å leve som oss som har alt. Han kom til oss på en ydmyk måte. Han satte aldri seg selv høyt i denne verdens øyne. Han hang med vanlige folk, og han valgte vanlige folk til disipler. Han identifiserer seg med oss, slik vi er.

Jesus gikk omkring og snakket med folk, fortalte historier og gjorde mirakler. Dette gjorde at han etter hvert fikk mange følgere. Av og til var det flere tusen folk som fulgte etter Jesus.

Dagen etter var det ennå mange mennesker på den andre siden av sjøen. De hadde sett at det var bare én båt der, og at Jesus ikke var gått om bord i den sammen med disiplene; de hadde dratt bort alene. Noen båter fra Tiberias la nå til nær stedet hvor Herren hadde bedt takkebønnen og de hadde spist brødet. Da folk så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter ham. De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.»
Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Johannes 6:22-35 BM11)

«Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?»
Det er et innmari bra spørsmål!
De hadde sett miraklene, og hadde blitt nysgjerrige. Vi burde kanskje stille oss selv det samme spørsmålet: Hva vil du jeg skal gjøre? Hva er virkelig viktig? Hva er så viktig i livet at du vil at jeg skal forsøke å nå det?

Vi trenger å stille oss dette spørsmålet. Hva skal vi gjøre med livet?
Og da får vi et valg. Skal jeg gjøre A eller skal jeg gjøre B. Og valg kan ha stor betydning, fordi det kan handle om Guds velsignelse over livet ditt. Tenk det. Gud har skapt hele universet og holder det i sin hånd, og han har fullstendig kontroll på alt. Og så gir han oss valgfrihet!
Jeg kan få lov til å velge det som er viktigst i livet og ha hans velsignelse, eller jeg kan velge noe som ikke er så viktig, og så ikke ha hans velsignelse.

Så frykt da Herren og tjen ham helhjertet og trofast! Skill dere av med de gudene som fedrene deres dyrket på den andre siden av Eufrat og i Egypt, og tjen Herren! Men hvis det byr dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene som fedrene deres dyrket bortenfor elven, eller gudene til amorittene, i det landet der dere nå bor. Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. (Josva 24:14-15 BM11)

Så svarte folket at de ville tjene Gud. Men så sier Josva noe som er verdt å legge merke til.

Josva sa til folket: «Dere makter ikke å tjene Herren, for han er en hellig Gud. Han er en nidkjær Gud, som ikke bærer over med deres lovbrudd og synder. Hvis dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, vil han igjen føre ulykke over dere og gjøre ende på dere, hvor mye godt han enn har gjort mot dere før.» (Josva 24:19-20 BM11)

Verbet for «føre ulykke over» er det samme ordet som brukes når vi sier «forbannelse». Stammen i det hebraiske ordet for «forbannelse» betyr «veldig lett» eller «tomt».

Jeg tenker at når jeg velger bort Gud, så velger jeg å være tom. Vil jeg leve med Guds velsignelse eller ikke? Hvis jeg sier nei til Gud, så har jeg selv valgt å være tom og utenfor Guds velsignelse.

Så spørsmålet om hvilke gjerninger vi skal gjøre er veldig relevant! Og her er det Jesus svarte:

Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt. (Johannes 6:29 BM11)

Så det er det viktigste! Å tro på Jesus – fordi Jesus var den Gud sendte til jorda. Det som virkelig betyr noe i livet mitt er at jeg stoler på Jesus, at jeg lever slik han sa jeg skulle, og følger eksempelet han gav!

GJERNINGEN er å TRO. Det er kanskje ikke helt det vi så for oss? Mange mener at man må gjøre noe for å komme til Himmelen. F.eks å gjøre mer godt enn ondt, eller be så og så mange ganger om dagen. Men her sier Jesus at jobben består i at HAN gjorde jobben!
Jesu død og oppstandelse for oss er den eneste jobben som får jobben gjort!

Folkene som fulgte Jesus gjorde det nok for å få se mirakler, få se fem brød og to fisk mette 5000 folk, se folk bli helbredet, og kanskje til og med høre en god historie av og til. Alle elsker en god historie.. Jesus mettet folk med fisk og brød, det er greit, men de ble sultne igjen. Jesus sier «Jeg er livets brød. Den som spiser det brødet blir aldri sulten igjen.»

Det forteller oss to viktige ting:

1. Åndelige behov kommer foran kroppslige behov.

De åndelige behovene våre er viktigere enn de kroppslige. Og denne kampen taper vi ofte! Det er så fort gjort å miste synet for hva som er viktigst i livet når vi er så besatt av materialisme! Jeg er en gadgetfreak, og det er så mye ting jeg bare MÅ ha. Oppi alt så glemmer jeg fort å ha fokuset på det viktigste.

Vi tilber materielle ting. Vi tilber det skapte i stedet for skaperen.
Hva bli vi fortalt betyr noe?
Jobb, penger, utdannelse, fint hus, pen bil, pen kone eller mann.
Det er ikke noe galt i å ha noe av dette, men det er IKKE disse tingene som er viktigst. Jesus er ikke imot at vi eier ting, men han er imot at tingene eier oss!

Om rikdommen vokser, la deg ikke merke med det! (Salme 62,11b)

Jeg synes jobben min er viktig. Jeg jobber med å fortelle om Jesus! Men jobben min er ikke så viktig som at jeg ber om kvelden. Huset mitt er viktig, men det er kirka også. Det er viktig at familien min har mat på bordet, men det er også viktig å sørge for at de fattige har noe å spise. Det er greit å lykkes i livet, men ikke på bekostning av å kutte moralske hjørner.

Men tilbake til Jesus! Jesus hadde akkurat svart på hva man måtte gjøre, og så stilte de et oppfølgingsspørsmål:

Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre? (Johannes 6:30 BM11)

Det er egentlig ikke noe galt i å spørre, men Jesus så at de nok fulgte ham av feil grunn. Det er en grunn til at Jesus gjorde mirakler. Det var for å vise folk at han virkelig var Gud. Han gav dem en plattform for å tro. Men når vi har sett det, så er det på tide å spørre oss selv om hva vi skal gjøre med det? Hva lærte Jesus oss, og hvordan skal vi bruke det i våre liv?

2. Søk det Gud kan gi over det mennesker kan gi oss.

Folkemengden hadde sett Jesus få fem brød til å mette 5000 folk. I andre Mosebok kan vi lese om da Gud gav israelsfolket brød fra Himmelen. De kunne stå opp hver morgen og plukke det de trengte for å bli mette. Ville Jesus sørge for at det skjedde igjen?

Syv ganger i dette kapittelet sier Jesus at han er livets brød. Han var ikke det samme som Gud sendte til israelsfolket i ørkenen. De spiste brødet og døde, men den som spiser det brødet Jesus gir, skal leve evig.

Jesus vil løfte oss opp fra denne verdenen og opp til der han selv er.
Jeg skrev for snart to år siden at Jesus er et menneske fortsatt. Han stod opp i en kropp, og dro opp til himmelen og sitter ved Guds den Allmektiges høyre hånd og skal derfra komme igjen. Når vi ber, så ber vi til et menneske. Jesus vil løfte oss opp.

Islam og kristendom

Dette innlegget har jeg gruet meg veldig til å skrive. Jeg har i mange år tenkt at jeg burde skrive noe om islam, og de siste dagers hendelser har ført meg dit hen at jeg nå har «tatt pennen fatt». Men jeg vet at jeg har en del lesere, og skulle feil folk lese dette innlegget, så kan det fort utstedes en fatwa, og jeg får en pris på hodet mitt. Og jeg skriver ikke ofte om ting som knyttes til dagens hendelser, men nå har det vært mye storm i media etter terrorangrepet i Paris, og vi hører det til stadighet når det har skjedd et eller annet forferdelig i islams navn: «Dette har ingen ting med islam å gjøre» eller «Den guden jeg tror på er ikke slik». Motsvaret vil da bli noe slikt som at man er uvitende og mangler kunnskap om islam og den islamske staten (IS). Mange lærer at islam er fredens og kjærlighetens religion, og at det handler om kjærlighet til alle og å ikke hate noen.

Da jeg den 11. september 2001 så på nyhetene at to fly hadde krasjet inn i World trade center, og hørte at en islamistisk organisasjon hadde tatt på seg ansvaret, så krevde det at jeg satte meg ned og tenkte meg om. Jeg hadde hørt så mange si at islam var fredelig, og det var en hel del personer som med mistro så på at dette skjedde i navnet til sin religion. «Hvordan kunne dette skje?»
Hvem kapret muslimsk tro og fire fly for å få islam til å virke voldelig? Det viser seg at det var bare begynnelsen. Og jeg tror at det fortsatt er bare begynnelsen.

Det er vers i Koranen som er ganske voldelige. Kapittel 9, vers 5 sier «drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!» Det er ganske voldelig. Så vil kanskje en del si «Ja, men det er i konteksten av en krig hvor muslimene forsøkte å forsvare seg!» Så det er altså ikke et voldelig vers, men konteksten var selvforsvar? Er det virkelig slik?

Det kan virkelig se ut som at det ikke er tilfelle. Kapittel 9 er det mest voldelige kapittelet i Koranen. Det er det samme kapittelet som sier at de skal kjempe mot jøder og kristne til de betaler jizya og blir ydmyket. Kapittel 9 vers 111 sier at grunnen til at Allah har kjøpt deg og ditt (med løftet om et paradis) er at du kan drepe i kamp og bli drept. Med andre ord er en muslim en muslim for at han kan drepe og dø i kamp.

Er det dette muslimer blir fortalt? Hvis de har hørt disse versene, har de ganske enkelt ignorert dem?
Og er det virkelig slik at disse versene har blitt ansett som normative for den jevne muslim?
Hvis man ser på historisk islam, så finner man at kapittel 9 er det siste store kapittelet som har blitt skrevet. Med andre ord: rett før Muhammed dør, så er det som om han kaller sammen folket og sier «Jeg har litt flere instrukser å gi dere.» Det er neppe slik det foregikk, men det er uansett det siste Muhammed etterlot seg.
Det mest voldelige kapittelet i Koranen.

Hvis vi ser på Bibelen, så ser vi et helt annet bilde. Her vil kanskje noen si «Men hørte vi ikke Obama si at IS må knuses» eller «Det IS gjør nå er ikke noe verre enn korstogene», eller «Det er ikke verre enn ting som har skjedd i Det Gamle Testamente» og så videre.

Men, her har sammenheng alt å si. I Bibelen ser vi vold. Det kan vi ikke komme utenom. I Det Gamle Testamente så ser vi det, men det er ikke det siste ordet vi har fått. Det er ikke ordren som er gitt. Vi ble etterlatt med å vende det andre kinnet til! Den som lever ved sverdet dør ved sverdet, gi din fiende noe å drikke hvis de er tørste. Det er det vi har fått! Komplett nåde og fred!

I de første tidene islam eksisterte, så ble det skrevet mye om fred i Koranen. Kristne, jøder, og andre retninger ble fortalt at dersom de gjorde godt og fryktet Gud, så ville de bli berget på den siste dagen. Så mot slutten, så hører vi at alle som kommer frem for Allah uten islam som religion vil ikke bli akseptert. Islam beveger seg i motsatt retning av kristendommen.
Så har du islamske tradisjoner, hadith.

Vi som kristne har ofte en Sola Scriptura måte å tolke troen på. Katolikker vil kanskje forstå litt av dette med å tro på tradisjoner, men jeg går ut ifra at de fleste som leser dette ikke er katolske. Sola Scriptura handler om at Bibelen er eneste rettesnor. Muslimer er ikke slik. Koranen er deres største autoritet, men så har de en hel haug islamske tradisjoner som kalles hadith i tillegg. Og hadith er brillene en har på seg når en tolker koranen. De bruker ofte hadith for å se hvordan Muhammed levde og hva han gjorde. Men fordi det finnes så utrolig mange hadith, så kan folk peke på de fredelige og si «Slik levde Muhammed. Slik er islam». Så har du folk som de i IS som peker på de voldelige, og sier at slik var Muhammed. Slik er islam.» Hvem har rett? Kan islam da være akkurat det en vil at det skal være?

En fredelig muslim som sier at islam er en fredens religion lyver ikke. De kan oppriktig tro det, men de har ikke utforsket de opprinnelige kildene, eller sett på tidslinjen og hva som skjedde når. Til og med tidlig islam var ganske voldelig. Under Mohammeds tid var det ofte offensive kriger mot kristne og jøder. Og den fremstillingen av islamsk historie er det som gjør at folk lever ut sin tro på en voldelig og destruktiv måte. Hvis jeg hadde vært en troende muslim, og jeg hadde studert Koranen og hadith, og ville være trofast mot Muhammed, så er det slett ikke sikkert at jeg kunne latt være å dra til Syria og kjempe for IS nå.

Men heldigvis er jeg kristen, og jeg tror at Jesus viste oss hvem Gud er. Jeg leser om Jesus som sa «Velsign dem som forbanner deg». Det er ikke et liv som er enkelt å leve! Det krever rett og slett at man manner seg opp. Det er enkelt å slå tilbake når noen slår deg. Men Jesus har kalt oss til å vende det andre kinnet til.

Mohammed sier «slå», Jesus sier «ikke slå». Jesus gir en mye vanskeligere instruks. men resultatet er en bedre verden. Jesus praktiserte og forkynte toleranse, tilgivelse, fredfullhet, uselvisk kjærlighet, selvoppofrelse. Muhammed praktiserte og forkynte krig og vold, hat, intoleranse, kvinnehat, og undertrykkelse.

Jeg vet på hvem jeg tror.