Andaktsbloggen

Stikkord: Jesus

  • Samboerskap – et dårlig alternativ

    (fritt etter kronikk i VL av Øivind Benestad; prosjektleder
    MorFarBarn, forøvrig kopiert fra lillesandfrikirke.no)

    Stadig flere nordmenn, også kristne, har problemer med å akseptere at det er noen vesentlig forskjell på samboerskap og ekteskap. De aller fleste kirkesamfunn har hittil vært tydelige på at samboerskap ikke er i pakt med Guds vilje for samliv i Bibelen. Samboere får f.eks ikke stillinger i Den norske kirke. Jeg mener kirken bør holde fast på sin avvisning av samboerskap som bibelsk og etisk forsvarlig. Når kirkens teologi og praksis stadig oftere problematiseres i disse spørsmålene er det grunn til å spørre: Er det Den Hellige Ånd eller tidsånden som bærer argumentasjonen? Kommer en til nye konklusjoner fordi en er gått dypere inn i Skriften, eller skifter en mening fordi det er ubehagelig å være umoderne og motkulturell? Finnes det bibelske grunner for å hevde at ekteskapet mellom mann og kvinne ikke lenger står i noen særstilling som Guds design for famlien?

    Samboerskap mangler mye av den beskyttelse som ekteskapet gir begge parter i forholdet. Samboerskap gir på ingen måte en sikkerhet som svarer til den investering og utlevering som partene gjør i forhold til hverandre. Fordi forpliktelsen i utgangspunktet er så svak, blir det lettere i et samboerskap å velge minste motstands vei når vanskene melder seg. Hvis paret har sikret seg med en samboerkontrakt, er forholdene allerede så likt et ekteskap at det er god grunn til å spørre: Hvorfor ønsker de ikke å gifte seg? Er de bundet av et urealistisk frihetsideal der individets selvrealisering står i fokus? En slik tankegang kolliderer med Bibelens verdier.

    Trofasthet og forpliktelse er nøkkelord i alt ansvarlig samliv. I kristen samlivsetikk må disse ordene løftes høyt. Ektepar lover «Jeg vil satse 100% på forholdet vår og være trofast inntil døden skiller oss.» Samboere sier: «La oss prøve og se. Går det ikke, får vi heller skille lag.» I følge Bibelsk etikk er samboerskap en for løs og uforpliktende måte å ordne samlivet mellom mann og kvinne på. En av de aller viktigste i menneskelivet, og også en av de mest sårbare trenger sterkere strukturer og mekanismer innebygget enn det samboerskap gir. Det gjelder både for voksne og for eventuelle barn.

    Mange unge forteller at de flytter sammen for å «prøve om de passer sammen». En del ser på samboerskap som et «prøve-ekteskap». Men går det an å elske på prøve uten at noe av kjærlighetens vesen går tapt? Ekte kjærlighet mellom mann og kvinne forutsetter helhjertet vilje og forpliktelse. Disse kvalitetene (og mange flere) kan godt prøves uten at en lever sammen seksuelt. Fordi erotikken lett overdøver faresignaler som paret burde tatt på alvor, vil et kjærlighetsforhold uten fullt seksuelt samliv ofte gi et mer realistisk bilde av hvor ekte og slitesterk kjærligheten er. «Jeg elsker deg så høyt at jeg er villig til å vente med sex til vi gifter oss.»

    Mange lever på en illusjon når de tror samboerskap vil hjelpe dem til å forberede seg på ekteskapet. Sannheten er faktisk stikk motsatt: Studier viser at ektepar som har vært samboere før de giftet seg, skiller seg oftere enn ektepar som ikke har vært samboere. En fersk rapport fra England dokumenterer at risikoen for skilsmisse øker med 60% hvis paret har vært samboere først. Dersom paret får barn, blir prosenten ennå høyere. Rapporten avliver myten om at samboerskap er en god forberedelse til ekteskapet.

    Ekteskapet utfordres av samboerskap i forkant og skilsmisse i etterkant. På
    hver sin måte undergraver de det stabile ekteskapet. Det finnes ikke grunnlag
    for å hevde at samboerskap forebygger skilsmisser, snarere tvert i mot.
    Frekvensen av skilsmisser har økt parallelt med at samboerforhold er blitt
    stadig mer vanlig. Samboerskap har gjort terskelen lavere for å gå inn i nye
    forhold, men på samme måte er også terskelen for å gå ut av et forhold blitt
    lavere.

    Utbredelsen av samboerskap både i Norge og andre vestlige land har sin forutsetning i 1960- og 70-tallets seksuelle revolusjon. Seksuell utfoldelse er blitt mer og mer løsrevet fra forpliktende og varige forhold. Å gå til sengs med kjæresten noen dager eller uker etter at noen har blitt kjent, er nå rimelig vanlig. Veien til samboerskap blir dermed svært kort. Skole, NRK og hele ungdomskulturen forkynner at uforpliktende sex er «sunt og naturlig». Da er det ikke til å undres over at en del kristne blir forført til å tro at samboerskap er en god samlivsform. Det er jo «slik moderne mennesker lever».

    Vår situasjon i dag er kanskje ikke så moderne som mange tror. Apostelen Peter
    og Paulus skrev f.eks. i sine brev til kristne i en kultur med utbredt
    «frigjøring på det seksuelle området:» oppløsning av famliestrukturer,
    homoseksualitet, løse parforhold, hor, prostitusjon og så videre. Korinterbrevet
    i Det nye testamente gir oss et levende bilde av situasjonen. Apostlene og
    oldkirken proklamerte ikke tilpasning til samfunnets moral og omtolking av Guds
    bud som løsningen for de kristne. Tvert imot: de insisterte på at de kristne
    måtte våge å være annerledes. Dessuten skulle de vise at Guds vilje er på livets
    side.

    Ifølge Bibelen er ekteskapet Guds ordning for samliv og seksualitet. Bibelen legger vekt på følgende elementer når et par inngår ekteskap:

    i) De avgir et offentlig troskapsløfte.
    ii) De danner en ny sosial enhet.
    iii) De innleder det fulle seksuelle samliv.

    Diss tre punktene er fundamentale i bibelsk tankegang og må være utgangspunktet for kristen samlivsetikk. Fra første til siste side taler Bibelen klart om det livslange ekteskapet som den samlivsform Gud har innstiftet mellom mann og kvinne. Grunnleggende utsagn og samliv og kjærlighet står alltid i sammenheng med ekteskapet. Vi finner dem dessuten i så sentrale tekster som Skapelsesberetningen, De ti bud, Bergprekenen og i etisk veiledning til de første menighetene. Felles for alle disse tekstene er ønsket om å bygge og verne om forpliktende og livsvarig samliv mellom mann og kone. Positiv omtale av uforpliktende og uformelt samliv utenfor ekteskapets rammer finnes ikke.

    Når en del kristne tror at Bibelen ikke sier noe om samboerskap, glemmer de at Det nye testamente over 30 ganger advarer mot seksuell umoral, også kalt utukt eller «hor». I Bibelen har «hor» lite med horer og prostitusjon å gjøre, men med alle seksuelle forhold som bryter ut/inn av ekteskap. I samfunnet generelt er kanskje kampen for Kirkens syn på ekteskap og samboerskap tapt, inntil videre. De som ønsker å innrette livet sitt etter Jesu bud og budskap, har imidlertid en annen målestokk. Den handler om å finne og gjøre Guds vilje, slik vi finner den i Bibelen. Intet mer og intet mindre. Utfordringen fra Jesus gjelder også sex og samliv.

  • Du har overvunnet den onde

    Dere unge, jeg har skrevet til dere fordi dere er sterke: Guds ord blir værende i dere, og dere har seiret over den onde.

    (1. Johannes 2,14b)

    Du har overvunnet den onde fordi du er sterk. Du er sterk fordi Guds ord bor i deg.
    Det den onde gjør er å anklage og å friste. Når vi har tatt imot Jesus, har han tatt all vår synd på seg, og djevelen har ingen ting å anklage oss for. Når vi har tatt imot Jesus, er Jesu Kristi rettferdighet blitt vår, og vi kan ikke fristes til noe som gjør at djevelen kan anklage oss.

    Det ordet som skal bo i oss, er evangeliet om at Jesus døde for våre synder, så vi kan stå rene og hellige foran Gud. Guds vrede er tatt ut på Jesus. Jesus stod opp fra de døde, og går nå i forbønn for oss i himmelen hos Gud. Vi får lese og ta imot evangeliet!

    Sett av tid til å lese Guds ord, og la det ta bolig i deg. På den måten skal du aldri bli overvunnet!

  • Dagens første oppgave

    Følgende er sakset fra «Gleden uten grenser» av C.S. Lewis.

    Kristenlivets virkelige problem støter du vanligvis på der hvor folk ikke ser etter det – akkurat i det øyeblikket du våkner opp om morgenen. Alle ønsker og håp du har for dagen kaster seg over deg som ville dyr. Det første du da skal gjøre, er ganske enkelt å skyve dem bort. Lytt til den andre stemmen, se på det fra en annen synsvinkel, la det andre større, sterkere, stille livet strømme på. Om igjen og om igjen, hele dagen. Trekk deg tilbake, bort fra kjas og mas, søk ly for vinden.

    I begynnelsen klarer vi bare dette i korte øyeblikk. Men fra disse øyeblikkene vil et nytt liv begynne å spre seg gjennom systemet vårt. Vi lar Ham arbeide med den rette siden av oss. Det er som forskjellen mellom maling som legger seg på overflaten, og fargestoff som trenger helt igjennom.

    Han snakket aldri i vage, idealistiske vendinger. Da Han sa «Vær fullkomne», mente Han det. Vi må gjennomgå full behandling. Det er vanskelig, men den slags kompromisser vi helst ønsker, er vanskeligere – faktisk helt umulig å gjennomføre. Det er kanskje vanskelig for et egg å bli til en fugl, men det ville være temmelig mye verre for det å lære å fly mens det ennå var et egg.

    For øyeblikket er vi som egg. Og du kan ikke fortsette med bare å være et vanlig egg i det uendelige. Vi må klekkes, eller forgå.

  • Hvordan behandler du din neste?

    Det finnes mange merkelige oppfatninger av hva som står og ikke står i Bibelen. Bibelen er en bok, skrevet på papir med blekk. Det er sort tekst på hvitt papir, og det er ikke vanskelig å se hva som står der. Likevel er det mange som påstår at det står ting i Bibelen som ikke står der, eller så blir det påstått at det ikke står ting der, som klart og tydelig står der.

    Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

    Lukas 10, 25-28

    Loven er kort forklart alle lovene det jødiske folk hadde å forholde seg til. Disse finner man i all hovedsak i tredje og femte mosebok. Den lovkyndige var en mann som var opplært til å kunne disse lovene. Han kunne dem utenat, og hadde stort sett full oversikt. Nå skulle han teste Jesus for å se om Jesus hadde like god oversikt som han selv mente han hadde.

    Den lovkyndige visste nok at Jesus hadde peiling på lovene, så han måtte forsøke seg på å lure Jesus ut i et tolkningsspørsmål. Han visste at han ikke kunne leve opp til disse budene GUd hadde gitt, og ville forsøke å «pynte på situasjonen» ved å stille seg selv i et bedre lys. Han spurte om «Hvem er min neste?» fordi dette var det vageste punktet, og sannsynligvis noe han selv hadde lett for å snevre inn.

    «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
    «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk  han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

    Lukas 10, 29b-37

    Det står ikke så mye i Lukas om responsen Jesus fikk på dette, men jeg kan se for meg to mulige. Den ene er at den lovkyndigeble bedrøvet i det han innså at han hadde fusket med å være god mot sin neste, og ikke elsket sin neste som seg selv. Det andre er at han ble sint fordi Jesus var urimelig.

    For oss i vesten som ikke kjenner så godt til tradisjoner og skikker i Israel for 2000 år siden, kan det virke ganske teit å tenke på dette som en urimelig tankegang. Vi er oppvokst med historien om den barmhjertige samaritan, og har fått høre «Du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.»
    La meg fortelle litt rundt historien.

    Først og fremst er det området dette skjer i. Når man gikk fra Jerusalem til Jeriko, måtte man gjennom en øde og trang dal der det ofte holdt til røvere. Røverne pleide av og til å nesten slå ihjel folk leg legge dem på steder der det var enkelt å overfalle de som skulle finne på å driste seg frempå til å hjelpe. Det var altså en viss risiko involvert i å hjelpe folk som lå langs veien.

    Den første som kom forbi var en prest. Presten skulle sannsynligvis til Jerusalem for å gjøre tempeltjeneste. Prestene som skulle innom tempelet måtte overholde svært strenge renhetsregler. Dersom mannen i veikanten døde, ville presten ikke kunne gjøre tempeltjeneste, og det ville bli en aldri så liten krise i tempelet.
    Den andre som kom var en levitt. Levittene hadde også tempeltjeneste, og måtte gjennom de samme renselsesritualene som prestene. Sånn sett kan man jo forstå at de valgte å gå forbi.

    Samaritanerne og jødene var ikke bestevenner. De levde i forskjellige deler av landet, og ble aldri sett sammen. Jeg hørte en gang en lignelse over denne lignelsen. «Historien om den barmhjertige terrorist.» Jødene hadde omtrent samme innstilling til samaritanerne som amerikanerne har i forhold til al-Qaida.

    Det virket kanskje urimelig å forslå at man skulle gi blaffen i tjenesten for Gud, risikere uendelig lange og krevende renselsesritualer, for å berge en man ikke liker, eller kanskje til og med hater.
    Men det er det Jesus ba mannen om å gjøre.

    Og det er det Jesus ber oss om å gjøre i dag!
    Hvordan behandler vi dem rundt oss? Hvor mye er vi villige til å ofre?
    Er vi villige til å risikere sosial utestengelse og dårlig økonomi, for å redde han eller hun som mobba deg gjennom hele barne- og undomsskolen?

    Jesus ber oss om å elske dem som oss selv.

  • Svikt dine elskede synder!

    Det er få ting et menneske er villig til å ofre så mye for som at det skjulte i mitt liv skal forbli i det skjulte.

    Det er få ting et menneske er villig til å investere så enormt i som dette at det navnløse i meg skal forbli navnløst, det anonyme forbli anonymt. Det bortstuede skal forbli bortstuet, det nedpressede skal forbli nedpresset.

    Dette er syndens levende, alvorlige åndsmakt, at det legger beslag på min lojalitet.

    Det er ingenting i mitt liv jeg har vært så lojal mot som mine nederlag.
    De må ingen få vite om, ikke for noen pris. Det som skjer når jeg gir min lojalitet til mine synder, er at de får slippe så langt inn i sentrum i mitt eget sinn at jeg tror det er min egen stemme jeg hører. Og de sier: «Hvis mennesker får vite hvem du egentlig er, så er det slutt.» Og fordi disse stemmer stiger opp fra det innerste i mitt sinn, tror jeg det er min egen stemme jeg hører.

    Men mine synder kom en dag sm fremmede inn i mitt liv, og om de har slått seg ned og tatt husvære hos meg og latt meg glemme at de er gjest, så vet Jesus at slik er det ikke!
    Mine synder har ikke rett til, og krav på, å skrive historien om mitt liv. Alt kan bli annerledes. Men valget er: Hvem skal få styre min lojalitet, mine synder eller Kristus? Hvilket blod skal få flyte i mine årer, sine synders eller Kristus? Hvem skal få de sterkeste brorsbånd, mine synder eller Kristus?

    Synden sitter så tett klistert inn i sentrum av mitt liv at den blir som blod i mine årer, og den forer min selvfordømmelse. Da feller jeg kanskje hardere dommer over meg selv enn Gud i himmelen noensinne vil gjøre.

    Så sterk er syndens åndsmakt at den klarer fullstendig å fylle det rom i oss som Gud har skapt for Jesus, som Gud har skapt for nåden, som Gud har skapt for den fred Jesus alene kan legge inn i et menneskes hjerte.

    Jesus kommer ikke inn, fordi det allerede er noen der. De har fylt opp hele plassen, de har latt meg tro at de er en del av mitt liv, og de taler fra dypet av min bevissthet; mine synder som gjør det mesterverk at de klarer å legge beslag på min lojalitet.

    Derfor hadde jeg lyst til å la disse linjer munne ut med det smertefulle: «Svikt dem! Svik dine synder! Prisgi dem! La dem ikke lenger få din lojalitet!»

    Når et menneske gir sine synder sin lojalitet, da bruker et menneske sine beste krefter på å motarbeide seg selv. Din oppmerksomhet, din årvåkenhet, din ydmykhet, din varme, din fintfølelse.
    Det er nesten ikke noe igjen til deg og dine nærmeste, fordi dine synder har tatt hele potten.

    Mennesker som er fanget i det garn at de er blitt lojale med sin fortid, med sine nederlag, med sine uoppgjortheter, med sine synder, lever langt under sitt potensiale. Fordi de bruker sine beste krefter til å motarbeide seg selv. De tror synden er deres – for tid og evighet. Og synden er kamuflasjens mester.

    Når synden blir konturløs, blir nåde et fremmedord, og Jesus forsvinner fra våre øyne.

    Ta deg derfor tid til å ta et oppgjør med din synd! Svikt dine synder! Vend dem ryggen og snu blikket mot Jesus!

  • Kom deg ut, og hold deg ute!

    Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Stå opp, ta din kone og dine to døtre som er her, så dere ikke blir revet bort på grunn av det onde som byen har gjort seg skyldig i!» Da han betenkte seg, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For Herren ville skåne ham.
    Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!» Men Lot svarte: «Å nei, min herre! Du har jo vist godvilje mot din tjener. Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv. 

    (1. Mosebok 19:15-19a)

    Det er lett å bli oppslukt av synd, og miste sin frelse.

    Hvis vi ser på Sodoma, så var det en livlig by. En by fylt av energi og spenning. Det var et sånt sted som ble vekket til live når sola gikk ned. I Sodoma var «mangfold» et hedersord, fordi de elsket sine «mangfoldige livsstiler» som oppfordret til alle mulige former for skamløs og usømmelig adferd, og da spesielt homoseksualitet. Menn lå med menn, kvinner med kvinner. De hadde til og med dyr med. Paradise Hotel eller Big Brother hadde kunnet få en livstid med klipp til showene sine i Sodoma. Men folkene i Sodoma visste lite eller ingen ting om at Gud hadde tenkt å straffe dem for deres handlinger.

    Gud lar deg bare gå så langt som til et visst punkt før han straffer deg for dine handlinger på en eller annen måte. Bibelen sier at «syndens lønn er døden!» (Romerbrevet 6,23)
    Det betyr blant annet at det eneste som synden belønner, er døende.

    I historien om Sodoma gjør Gud seg klar til å straffe dem for deres stolthet, likegyldighet og ulydighet mot Hans vilje, men den delen av denne historien som virkelig plager meg, er at dette stedet fanget Lots oppmerksomhet.

    Jeg tror ikke Lot var en ond person. Lot ble oppslukt av livet i Sodoma.
    Bibelen sier at

    Lot så utover landet og la merke til at hele Jordan-sletten, like ned til Soar, var svært rik på vann, likesom Herrens hage, som Egypterlandet. Dette var før Herren hadde lagt Sodoma og Gomorra øde. Så valgte Lot seg hele Jordan-sletten og drog østover.

    (1. Mosebok 13, 10-11)

    Lot og Abraham hadde hengt mye sammen, men de begynte å krangle om vannrettigheter til kveg og slikt, så de skilte lag i stedet for å sloss og krangle. Gud ba dem da om å velge hvor de hadde lyst til å dra, og Lot fikk øye på Sodoma, og han syntes det så skikkelig bra ut!

    Det Lot gjorde feil her, var å velge Sodoma, uten å spørre Gud først. Nå skal det sies at Lot ikke bosatte seg i Sodoma, men oppe på en ås utfor byen. Men til slutt.. Til slutt ble fristelsene i byen store.
    Lydene i byen, lysene i byen, folkene i byen. De fanget oppmerksomheten hans, og drog Lot ned til byen.

    Se hva som skjedde med Lot. Han flyttet fra teltet sitt utfor byen, til et hus i en av hovedgatene i byen.

    Han tok med seg familien sin dit. Han lot døtrene sine vokse opp der og gå på Sodoma videregående. Kona hans ble med i Sodoma kvinneforening. Han ble en mann med innflytelse i byen, og var en av dem som ble sett ute på gata. Familien hans ble forelsket i Sodoma. Det mest triste var at han var fullstendig klar over det som foregikk rundt ham.
    Han var fullt klar over ryktet byen hadde på seg. Men det han ikke så, var dommen som var på vei mot byen.

    Du vet hva som skjedde med Sodoma hvis du har lest din Bibel. Gud sendte engler for å ødelegge stedet. Abraham prøvde å redde byen. Bibelen sier at han spurte om å få stedet spart om englene kunne finne hundre rettferdige i byen. Men englene kunne ikke finne hundre personer som var rettferdige. Så de letter etter 90. De lette etter femti. De lette etter ti. Men de kunne ikke finne ti stykker til sammen i hele Sodoma og Gomorra. Men takk Gud for barmhjertighet og nåde!

    Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv.

    (1. Mosebok 19,19)

    Jeg vil du skal vite at Gud har vist nåde mot deg, og at Han har vært meget tålmodig med deg. Men ikke ta Gud for en senil bestefar. På et eller annet tidspunkt kan det hende Guds tålmodighet tar slutt. Den siste gangen kan ha vært den siste gangen.

    Ett siste lidenskapelig kyss kan lede til graviditet. En siste dram kan lede til alkoholisme. Et siste sniff eller et siste skudd kan føre til avhengighet.
    En siste kamp.
    En siste løgn.
    En siste flørt.
    Et siste raserianfall og du sitter kanskje fast. Det er derfor jeg skrev i tittelen «Kom deg ut, og hold deg ute».

    La meg se om jeg kan kutte noen hjørner.. Lots kone ville bare se seg tilbake en siste gang, men problemet er bare at den siste gangen vil aldri være tilfredsstillende.

    En gang til er aldri nok. En siste gang vil alltid ha enda en. Hvis du leser historien, så ser du at Lots kones siste gang, virkelig ble hennes siste gang.
    Et siste blikk, ble hennes aller siste blikk.
    En siste tanke, ble hennes aller siste tanke.
    Bibelen sier at hun ble forvandlet til en saltstøtte.

    Hvorfor akkurat salt? Hvorfor tok hun ikke bare fyr og forsvant?
    Jo, du skjønner at Lots kones ulydighet var ikke bare et siste blikk tilbake. Det var en avvisning av Gud. Gud gjorde henne til en saltstøtte for å vise hva han mente om å bli avvist.

    Nå, se på hva Jesus sier om salt:

    Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

    (Matteus 5,13)

    Når vi er ulydige mot Gud, mister vi vår kraft, og vi blir udugelige og ubrukelige.
    Ikke la det samme skje med deg som med Lots kone.
    Gud ser etter lydige folk som vil sette smak på verden.
    Hvis Gud har hjulpet deg ut av noe, så ikke se deg tilbake – for solen går ned, og snart blir det mørkt.
    Så, uansett hvilken synd du lever i, så er det på tide å «Kom deg ut, og hold deg ute».

    Det som er så flott med Gud, er at han KAN få deg ut av det!
    Det er sikkert mange av dere som har vært i et eller annet, som bare Gud kan ha hjulpet deg ut av. Legg gjerne igjen en kommentar dersom det er tilfelle! Vi trenger vitnesbyrd til oppbyggelse!
    Kanskje brukte du dop, men nå er du fylt av kjærlighet til Jesus!
    Du brukte å drikke deg sanseløs, men nå er du fylt av Den Hellige Ånd!
    Du brukte å skjelle ut folk, men nå velsigner du dem i Guds navn!

    Jeg vet ikke med deg, men jeg har funnet ut at Gud er svaret på mine problemer:
    – Gud er min vei ut av nødens dal.
    – Gud er min kur mot å være ufullstendig.
    – Gud er løsningen på mine bekymringer.
    – Gud er mitt eneste håp for frelse!

    I kirken har jeg lært at
    – Bare Gud kan gi meg fred som overgår all forstand.
    – Bare Gud kan lære meg å si, i hvilken som helst situasjon jeg enn måtte befinne meg i, at jeg har lært å være tilfreds.
    – Bare Gud vil stå ved min side gjennom tykt og tynt.
    – Bare Gud vil bære meg gjennom rett og galt, godt og ondt.
    – Bare Gud er en venn som er nærmere enn en bror.
    – Bare Gud vil fortsatt være der når alle andre har snudd ryggen og gått sin vei.
    – Bare Gud vil gå gjennom vann, ild, storm og regn sammen med meg.

    Ja, Gud har en plan for frelse og håp for ditt liv!
    Men jeg har lært at Gud har bare en plan for frelse. Gud la ikke to eller sytten planer, men EN. Gud har ikke en egen plan for rike eller vellykkede folk, og en annen for fattige og mislykkede.

    Gud har ikke en plan for hvite folk og en for sorte. Men Gud har en plan, og det er ikke en plan som kan tilpasses slik at du kan plukke litt fra den ene siden og litt fra den andre siden. Gud har bare EN plan! Og den planen er frelse av nåde, gjennom troen på Hans Sønn, Jesus Kristus!

    Da Gud ødela Sodoma og Gomorra, brukte Gud engler for å redde Lot og hans familie fra misgjerningene. Gud har alltid noe eller noen han kan bruke for å få sine barn ut av synd og fangenskap.

    – Under syndefloden brukte Gud en ark for å berge Noah og hans familie.
    – Under tørketiden brukte Gud Josef og korn.
    – Da det dukket opp en ny farao i Egypt som ikke kjente til avtalen med Josef og Israel, brukte Gud blod fra lam over dørstokkene. Og da dødsengelen så blodet, gikk han forbi huset.

    Legg merke til, i teksten øverst i dette innlegget, at engelen dro til Lot og vekte han for å få han og hans familie bort derfra. De skyndte seg for å få han til å unnslippe det som skulle komme.

    Men hva er det som skjer etterpå? Jo, Lot tok seg tid til å stå der og tenke. Han rørte seg ikke. Han stod der. Han fikk det ikke travelt. Han stod der, midt i byen. Det grusomme, korrupte og syndige stedet. Det er noen av oss som står og har betenkeligheter når vi egentlig burde latt skoene stå igjen, og løpt det vi greier!

    Hva har Gud sagt at du skal komme seg bort fra?
    Har har Gud sagt at du må legge igjen?
    Du må komme deg ut, og holde deg ute! Ikke bli fortapt i betenkeligheter! Utnytt Guds godvilje, slik det er beskrevet i vers 19: «Du har jo vist godvilje mot din tjener.»

    Ordet «godvilje» er i grunnteksten «gâdal chêsêd», som egentlig betyr «forstørret nåde».

    Det er Guds nåde som ser forbi mine feil og misgjerninger.
    Guds nåde sparer mitt liv når jeg ikke fortjener det.
    Guds nåde hang Jesus opp på korset.
    Guds nåde la han ned i graven.
    Guds godvilje reiste ham opp tidlig en søndags morgen med all makt i hans hender!

    Guds nåde vil få deg til å klappe i hendene!
    Guds nåde vil få deg til å løpe!
    Guds nåde vil få deg til å reise deg opp for å prise Herren!
    Guds nåde vil få deg til å si amen!
    Guds nåde vil gi deg en sang ikke engang englene kan!
    Guds nåde vil føde deg på ny!

    Har du nåde i livet ditt?
    Har du prøvd Ham?

    Takk Gud for at han har vist deg nåde. Nåde som kjenner våre behov bedre enn vi selv gjør. Nåde som lager en vei, på tross av oss. Til tross for at vi kommer til kort. Til tross for at vi er troløse. Takk Gud for hans nåde!

    Det er på tide å komme seg ut, og holde seg ute!

  • Hjemmet som trosformidler

    Noen av dere som leser dette har sikkert barn og er kristne selv, og har tenkt mye mer over dette temaet enn meg. Jeg har ikke barn, og jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem. Nå vil antageligvis noen dra en «Du måkke’ komme her og komme her», men jeg vil si at jeg føler jeg har litt jeg skulle ha sagt om dette emnet, til og med før jeg får barn.

    Det handler om hjemmet som trosformidler. Det handler om dine barn, det handler om deg, og det handler om Jesus.

    Den korteste veien mellom Gud og barnet ditt, er deg. Som forelder har du en gudgitt autoritet overfor dine barn, alltid.

    Han skal vende fedrenes hjerter til barna
    og barnas hjerter til fedrene

    (Malaki 4, 6)

    Guds hjerte er vendt mot oss, og fedrenes hjerte er vendt mot barna. Hvis vi retter våre hjerter mot vår Far, så tror jeg vi er inne på rett spor.
    Som foreldre har man ansvar for det åndelige livet i hjemmet. Jeg vet at mange av oss er flinke til å ta ansvar på jobben og i menigheten, men tar vi ansvaret vårt hjemme?

    Han må lede sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. 5 Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?

    (1. Timoteus 3, 4-5)

    Kanskje er det på tide å omvende seg, ikke bare i kirkebenkene, men også hjemme?
    Troen har sitt viktigste festepunkt i hjemmet.
    Tro kan ikke arves, den må fødes.
    Vi kan ikke få barna til å tro, men vi kan påvirke trosklimaet og legge til rette for at det skal gå an å tro. Du kan i ditt hus skape en ramme som gjør at de som bor i huset opplever det enklere å ta imot Jesus.

    Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg.

    (2. Timoteus 1,5)

    Jeg husker jeg hørte et bra sitat en gang om barneoppdragelse:
    «Det er to verdier vi bør gi til barna. Det ene er røtter, det andre er vinger.»

    Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn

    (5. Mosebok 6, 6-7a)

    Det handler om å gi barna røtter, så de vet hvor de hører til, og vinger så de kan prøve seg på egen hånd. Begge disse er vanskelig, og krever noe fra dere. Ikke gi barna dine falsk trangsyn. Gi dem vinger!

    «Vår største og første oppgave er derfor i hjemmet. Det gjelder husandakten, men enda mer vårt persolige kristenliv i hjemmet.» sa Andreas Lavik i 1905. Det handler om mye mer enn å be for maten eller når man legger barna, eller om å lese husandakt. Det handler om å tro på Jesus, og ønske han velkommen inn i huset ditt!
    Der Jesus er en del av hjemmet, er hjemmet en kirke!

    Forskning viser at det åndelige trosgrunnlaget er lagt i 13-årsalderen. Det du tror som 13-åring, vil du også tro som 50-åring. Det finnes heldigvis unntak. Jeg ble kristen da jeg var 17 år, og takk Gud for at folk i alle aldre blir frelst!
    Poenget er at mange foreldre ikke tror at barna er i stand til, eller ikke klare til å ta moralske og åndelige valg før i 13-14 årsalderen.
    Tenåringene selv sier at de har landet.

    Statistisk sett er det større sjense for frafall dersom man blir omvendt etter fylte 13 år. Troen blir grepet mer enn den blir lært, og da kan jordsmonnet troen blir sådd i være for uttørket.
    Du som forelder blir på en måte pensum for dine barn, mer enn det du lærer dem. Måten du lever på hjemme og ellers blir studert av dine barn, og de tar det mer til seg enn alt du måtte klare å fortelle og forklare i løpet av hele livet ditt.

    Jeg har funnet fire nøkler for å skape et godt trosklima i hjemmet.
    – Gode og omsorgsfulle samtaler
    – Hengivenhet
    – Felles tjenesteprosjekt
    – Ritualer og tradisjoner

    For å ha størst mulig påvirkningskraft på våre barn må vi ha Jesus først i våre liv. Du kan ikke gi dem det du ikke har selv. Se på det å være forelder som en gave fra Gud. Barna er den største misjonsmark vi noen sinne vil komme i kontakt med!

    Vis totalengasjement! Ha samsvar mellom lære og liv. Gjenta det samme flere ganger! Fortell en gang til!
    Plan og mål må repeteres. Husk at de yngste er glade i liturgi!
    Sett konsekvente grenser. Det er veldig lurt at mor og far har de samme reglene og grensene.
    Tør å være voksen. Tør å være forelder. Du skal ikke være ditt barns beste venn. Du kan ha et godt vennskap med dine barn, men du skal ikke være bestevenn. Du skal være forelder. Det er en annen rolle. Det handler om å være en rollemodell. Ikke perfekte, men ekte. Det skaper klima for tro.
    Forklar tro og verdier, les fra Bibelen, begrunn det du mener.

    Barn imiterer roller, for deretter å identifisere seg med dette. Deretter internaliserer de og gjør det til sitt eget.

    Det viktigste vi som kristne i et kristent fellesskap kan gi til barna, er foreldre som ber for og med dem, og til å hjelpe til slik at ekteskapene blir gode og varige!

  • Skyld

    Denne andakten blir i lengste laget, men det er kun fordi det er mye å si om dette temaet. Dagens tema er «Skyld»:

    Skyld er noe vi føler fordi vi har gjort noe galt.

    Skyldfølelse er i utgangspunktet en god ting. Det hjelper oss til å forstå når vi har gjort noe galt.

    Har du en samvittighet som forteller deg når du gjør noe galt? Jeg tror og mener at alle er født med en fungerende samvittighet. Den er som et tannhjul med kvasse kanter som gnager i oss når vi gjør noe galt. Dersom vi behandler den dårlig, blir kantene slipt ned, og vi kan komme til å ikke føle at den er der etter en stund.

    Angrer du like mye på ting du gjør galt nå, som for ti år siden? Ikke med mindre du har gjort veldig lite galt, eller bærer på mye skam.

    Ingen av oss en ufeilbarlig samvittighet.
    Det er ting vi gjør helt galt, hvor vår samvittighet ikke kicker inn, og det er stunder vi gjør alt rett, og likevel har vi dårlig samvittighet.

    Skyldfølelse kan deles i to typer.

    Den berettigede skyldfølelsen.

    Som f.eks hvis jeg stjeler penger fra kassa i resepsjonen og bruker dem på å kjøpe ny TV. Da har jeg all grunn til å føle skyld, og til og med skam.

    Så er det den uberettigede skyldfølelsen.

    Det er skyld jeg selv har diktet opp. Som når jeg har gitt tilbake pengene, fått tilgivelse fra resepsjonisten og rektor, sonet et år i fengsel, og likevel har en gnagende skyldfølelse for det jeg gjorde. Jeg har da betalt for det jeg har gjort, og fått tilgivelse, og likevel blir jeg plaget av skyldfølelse. Da er det noe galt.

    Mange folk rundt i Norge i dag forteller seg selv at de er gode nok til å komme til Himmelen. De mener at de ikke har skyld, eller hvertfall ikke skyld nok til å ikke fortjene å være sammen med Gud. På en annen side har du tusenvis av folk som Gud har erklært rene og rettferdige som likevel føler på skyldfølelse.

    Du har all rett til å føle deg skyldig hvis:

    1. Du ikke har bedt Gud om tilgivelse for din synd, og stoler ikke på at Jesus har betalt hele straffen for din synd ved å dø på korset for deg. Kristus alene er i stand til det gudommelige mirakel å utslette all skyld.
    2. Du ønsker ikke at Gud skal ta dine synder fra deg. Å ikke ville bli reddet fra synden er som en druknende mann som nekter å bli reddet opp fra havet. Hvis du ikke har intensjoner om å gi opp en bestemt synd, vil du dø i synden. Syndene du elsker er like dødelige som syndene du forakter.

    Dersom du ikke stoler på Jesus for tilgivelse, eller ikke ønsker å leve et syndfritt liv, spiller det ingen rolle hva du føler eller ikke føler. Du er skyldig uansett.

    Hvis du derimot stoler på Jesus, og at det han gjorde var nok, og ønsker å leve et syndfritt liv, smiler Gud til deg. Alle følelser av frykt, skam eller skyld er bare en illusjon, på lik linje med frykten for innbruddstyver i huset når det bare er vinden som suser. Følelsene er der, og de kan være ubehagelige, men de er grunnløse. De har ingen rot i virkeligheten.

    Les i Bibelen. Finn ut at den lærer at Jesus, og bare Jesus kan fjerne din synd. Når du setter din tro til Gud, det vil si at du stoler på at han vet det beste og vil det beste for deg, vil du gå for det Gud vil for deg, selv om det kanskje koster litt av og til. Dette er bare en beslutning og en sinnstilstand.

    Det kan hende det er noen synder du har litt vanskelig for å gi slipp på. Jeg vet jeg har det. Men dersom vi stoler på at Gud vet best og vil det beste, og vi vet at Gud ikke vil synd, så er det beste for oss å høre på Gud, og ikke synde. Det gir mening, ikke sant?

    Du kommer til å betale tilbake pengene du har stjålet, forteller sannheten om en løgn du har fått folk til å tro på, holder fartsgrensa, og så videre.

    Og det betyr at du velger å tilgi andre, fordi du er tilgitt av Gud.

    Syndens lønn er døden, og den syndfrie Guds Sønn døde for deg. Hvorfor trenger du å straffe deg selv da? Han har allerede tatt din straff! Er du moralsk konkurs? Nei!

    Din konto hos Gud har stått i minus siden din første synd, men Jesus har betalt det du skyldte og vel så det, og brent bankboken!

    Ved å si «Jesus, ta min synd og gjør meg ren», og gir deg selv til Ham, foregår det en gudommelig utveksling. Jesus tar din synd på seg (det var det som drepte ham), og hans perfeksjon blir din. Jesu hellighet gjennomstrømmer hele ditt vesen, og skyller bort alle spor etter din synd. Det gjør at du er gullende ren og perfekt i Guds øyne!

    Den allmektige Gud kan omfavne deg og glede seg over deg på samme måte som han gleder seg over sin egen, syndfrie Sønn. Hver eneste lille smule eller skramme som måtte være igjen etter synden i deg, utsletter Jesus fordi han døde for dine synder. Bibelen sier dette om og om igjen, men ingen steder står det at du kommer til å føle at dette har skjedd. Det handler om å velge å tro på en åndelig virkelighet, i stedet for dine indre følelser.

  • Nåde = revolusjon

    Jeg heter Frank, og jeg har vært kristen i 8 år nå.
    Jeg er kristen fordi jeg er elsket av Gud.

    Før jeg ble kristen, tenkte jeg at alle kom til himmelen om man bare var snill. Så lenge jeg gjorde flere gode enn dårlige ting, så burde det da vel gå fint. Det var det jeg hadde hørt hvertfall.
    Så leste jeg Bibelen. Der leste jeg at jeg måtte være som Gud for å få være sammen med Gud.

    Jeg tenkte «jess, den er grei.» og satte i gang.
    Etter to dager gav jeg opp, og la hele prosjektet på hylla. Jeg fant rett og slett ut at jeg ikke var god nok, og fortjente ikke å være sammen med Gud.
    Jeg satte meg ned for å lese mer i Bibelen, for å finne ut om Jesus virkelig mente dette seriøst, og leste ut av teksten at alt jeg er og noen sinne kan bli, skyldes det Han har gjort for meg.

    Da jeg innså det, ble jeg fri til å være ærlig og oppriktig om livet mitt. Jeg ble fri til å legge fram alle feil, fiaskoer og all min synd, og jeg innså at ting faktisk er som ting er. Jeg kunne ikke lenger lulle meg inn i en illusjon om at jeg var god nok, og at jeg kom til Guds rike ved egen maskin.

    «Først når fasaden blir likegyldig, kan den egentlige tilstanden bli forandret»

    Kirk Franklin kom med en bra uttalelse under konserten ved Sentrum Scene:

    «I USA bruker folk så mye tid på å fikse ansiktet, fikse magen, fikse rumpa, fikse brystene, men de tar seg ikke tid til å fikse hjertet!»

    Da jeg innså at Gud ikke brydde seg om det ytre, men kun var interessert i det jeg virkelig hadde, og at ikke engang det var godt nok, gav jeg som sagt opputsiden, og fant ut at kun nåden var god nok for meg.
    Jesu Kristi kors og Guds nåde betyr kort sagt at det er trygt å være ærlig, virkelig og derfor sunn i møte med Gud.

    Jesu kors, fordi troen på frelsesgjerningen er en inngang for nåden, og fordi nåden frelser.
    Gud ville at jeg skulle leve evig, evig godt, og evig godt med seg selv, siden det er det eneste stedet man virkelig kan leve evig godt.
    Jeg heter Frank, og jeg er frelst av nåden alene. Fordi Gud elsket meg først.

  • Kristendom

    Kristendom blir forbundet med kjedelige timer på skolen, eller kjedelige høymesser med sur salmesang på harde kirkebenker.
    C. S. Lewis sa: ”Hvis kristendommen er feil, er den uviktig. Dersom den er sann, er den av uendelig betydning. Det eneste den ikke kan være, er av middels betydning.”

    Kristendommen er ikke høymesse på søndager, eller å være gammel og spise kamferdrops bakerst i kirka.
    Kristendom er troen på Jesus Kristus som korsfestet, død og oppstått, og at dette er det som gjør at jeg kan få et evig godt liv sammen med Gud i Himmelen.
    Det står i Johannes 3,16:

    «For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

    Dette betyr at dersom Jesus fins, vil Han være viktig for deg også, uansett om du tror på han eller ikke.
    Potensielt uendelig viktig. Selv for deg.
    ”Å tro på” er det samme som ”å ha tillit til”.
    Når vi sier at vi tror på Jesus, betyr det at vi stoler på ham og regner med at det han sier er sant.

    Tvil er ikke det motsatte av tro. Det går an å tro selv om en tviler.
    Ofte er tvil et uttrykk for at man kjemper for å tro.
    Jeg tror på Jesus, og jeg tror at Guds nåde, åpenbart gjennom troen, er frelsende.
    ”Frelst” er kanskje et vanskelig ord.
    ”Frelse” kommer fra ordet ”frihalse”.
    For lenge siden måtte slavene gå med en klave (en slags krage av metall) rundt halsen.
    Dersom noen fikk friheten, ble denne klaven fjernet. De ble frihalset, eller frelst.
    Jesus er frelseren. Han frelste oss da han døde og stod opp, og på den måten seiret over døden.
    Frelse betyr også ”berge” eller ”redde”. Derfor kan vi si at Jesus er vår redningsmann: han redder oss fra å gå tapt for Gud.

    Tenk over det. Dette kan være av uendelig betydning for dere.
    Selv om jeg tviler av og til, tror jeg på Jesus, og at det Jesus gjorde, sa og er, er sant.
    Jeg tror på kristendommen, og jeg tror på at jeg når jeg dør, vil få tilbringe en evighet sammen med Gud.

  • Likt av Gud?

    Dette spørsmålet har opptatt meg litt for tida. Liker Gud oss?
    Hva tenker Han egentlig om oss?

    Dette sakset jeg fra kirken.no:

    Kjenner du følelsen? Den som forteller at du ikke er bra nok, ikke gjør nok, ikke kan nok, ikke er pen nok, ja, ikke er nok?

    Er vi bra nok for Gud? Det er mange som forteller oss hvordan vi bør eller kan være. Noe av dette er bra, og noe av det er ikke fullt så bra. Det å være skapt i Guds bilde er det aller beste. Her ligger en kjærlighet som ikke har noen ende. Vi er skapt akkurat sånn som Gud vil ha oss. Det kan være vanskelig å leve som om det er sant. For vi er mer vant til å måtte fortjene god oppmerksomhet. Vi vet at en relasjon alltid krever noe tilbake, og dette kan gjøre oss litt redde for å ikke strekke til. Som kristne tror vi at vi er elsket og likt av Gud. Hans kjærlighet er ikke vinglete eller avhengig av hvordan vi har det, hva vi tenker eller hva vi gjør. Gud vet at vi kan gjøre feil og at vi trenger både tålmodighet, tilgivelse og raushet. I Bibelen står det at Gud har elsket oss først. Før vi elsker han tilbake. Alt det vakre og rare som er oss mennesker, er det flotteste Gud vet.

    Når vi ser oss selv slik Gud ser oss, ønsker vi også å se på andre med det samme blikket. Siden Gud elsker oss, skal vi og kan vi elske hverandre. I Bibelen står det faktisk at vi skylder å elske hverandre. Vi er skapt i og til kjærlighet. Det er en god måte å møte verden på. Alle vi møter er mennesker vi er knyttet sammen med. Spørsmålet er ikke bare om Gud liker meg. Spørsmålet er også hvordan kan jeg hjelpe folk å se seg selv med Guds blikk.

  • Korsfestelsen

    I fare for at de andre innleggene mine ikke handler nok om Jesus, poster jeg litt nå..

    For snart 2000 år siden ble Jesus fra Nasaret korsfestet. Uansett om man tror han er Guds sønn eller ikke, er det få hendelser som har påvirket verdenshistorien mer enn denne brutale dødsstraffen i år 33. e.Kr.

    Slik ble et menneske korsfestet
    Først ble den loddrette pålen reist og festet i bakken. Tverrbjelken på korset var ikke så høy, og den korsfestedes føtter hang bare omtrent en halv meter over bakken.
    Deretter ble tverrbjelken lagt på bakken. Den som skulle korsfestes ble lagt oppå, med armene utstrakt. Så ble spisse nagler slått gjennom håndleddene.
    Så ble tverrbjelken med det fastspikrede offeret løftet opp på pålen, trolig ved hjelp av rep og stiger. Tverrbjelken ble bundet eller spikret fast.
    Siden ble et lite «sete» festet på pålen, der offeret kunne sitte for å avlaste armene. Setet gjrode også at dødsprosessen tok lengre tid.
    Deretter ble føttene naglet fast, iblant ble det slått en nagle gjennom hver fot, mens andre ganger ble det slått en nagle gjennom begge føttene.
    Til slutt ble et anklageskrift satt opp over den korsfestede. Om smertene ble uutholdelige, ble eddikvin tilbudt som smertestillende middel, ofte som en svamp festet på en lang kjepp.

    Jesu siste døgn
    TORSDAG KVELD: Jesus spiser det siste måltidet i øvre sal sammen med de tolv disiplene (Mark 14:12-25, Luk 22:14-20)
    NATT TIL FREDAG: Jesus og disiplene går til Getsemane urtehage ved foten av Oljeberget. Judas forråder Jesus, som blir tatt til fange (Joh 18:1,12)
    NATT TIL FREDAG: Jesus føres til Øverstepresten Kaifas’ hus og forhøres av Hannas, Kaifas’ svigerfar (Joh 18:12-13,24)
    NATT TIL FREDAG: Jesus forhøres deretter av ypperstepresten Kaifas (Joh 18:19)
    TIDLIG FREDAG MORGEN: Jesus blir ført til Det Høye Råd, jødenes øverste domstol, og forhøres av de jødiske lederne (Luk 22:66)
    TIDLIG FREDAG MORGEN: Jesus føres til Antonia-borgen, der den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus bor. Han betrakter Jesus som uskyldig (Luk 23:1)
    TIDLIG FREDAG MORGEN: Pilatus sender Jesus til Herodes Antipas, som er på besøk i Jerusalem (Luk 23:7)
    FREDAG MORGEN: Herodes Antipas sender Jesus tilbake til Pilatus, som dømmer ham til døden. Jesus blir pisket av soldatene (Luk 23:11, 13-25)
    FREDAG FORMIDDAG: Jesus føres til Golgata, korsfestes og dør. (Luk 23:26-33)
    FREDAG ETTERMIDDAG: Jesus legges i en grav nær Golgata. Bibelen sier at han stod opp fra de døde etter tre dager.

    Legens vurdering
    Jesus svettet blod (Torsdag kveld mellom kl. 23 og 01)
    – Etter å ha innstiftet nattverden, vandrer Jesus og disiplene til Getsemane urtehage. Der faller han på kne og ber. Under bønnen svetter han blod. (Luk 22:44)
    – Legene slår fast at blodsvette, hematidrosis, er et uvanlig fenomen, men at det kan forekomme hos personer under stort press. Blodet trenger gjennom veggene til svettekjertlene og følger med svetten gjennom huden. Blodtapet regnes som minimalt.
    – Jesus pågripes i hagen. I løpet av natten går han gjennom seks forskjellige forhør. Og ingen kan finne han skyldig i noe. Likevel dømmes han til døden. Etter dommen blir han mishandlet av romerske vakter.

    Jesus piskes av romerske vakter (Fredag morgen mellom 07 og 09)
    – Jesus blir slått gjentatte ganger i løpet av kvelden. Hos Kaifas slår en vakt ham (Joh 18:22). Den romerske vakten slår ham før dommen (Luk 22:63).
    – Pilatus lot ham til slutt piske (Matt 27:26). I følge jødisk lov skulle ingen få mer enn 39 piskeslag, men det var romere som pisket, og det vites ikke om de gikk lenger.
    – Legene slår fast at smertene og blodtapet som følge av piskingen trolig satte Jesus i et forstadium til sjokk. Han hadde ikke sovet hele natten, var under sterkt psykisk stress, og var nå grovt mishandlet. Allerede før korsfestelsen er tilstanden hans alvorlig, kanskje kritisk. Sårene etter pisken gjør fryktlig vondt, særlig siden slagene gav dype kjøttsår.

    Jesu hender nagles fast til korset (Fredag morgen ved 9-tiden)
    – Når offeret festes til tverrbjelken, slås naglen gjennom håndleddet. Om naglen var blitt slått gjennom hånden, ville hånden snart blitt slitt i stykker. Arkeologiske funn viser at naglene som ble brukt var omkring 15cm lange.
    – Legene slår fast at det er lite sannsynlig at noen ben ble knust av naglene. Derimot ble den svært følsomme midt-nerven (nervus medianus) helt sikkert skadet. Skaden forårsaket en intens smerte langs begge armene. Sannsynligvis ble også deler av hånden lammet, og sammentrekninger skapte en nesten klolignende håndstilling.

    Jesu føtter nagles fast (Fredag morgen ved 9-tiden)
    – Offerets kroppstyngde hviler nå på naglene gjennom føttene. Den eneste måten å avlaste foten, er å dra seg opp etter armene, noe som medfører store smerter.
    – Etter at hendene ble naglet fast, ble nagler slått gjennom føttene. For å gjøre det mulig å feste begge føttene med en nagle, ble offeret tvunget til å bøye knærne. Kroppstyngden hviler nå på naglen gjennom føttene.
    – Legene sier at naglen, som ble slått fast inn mellom andre og tredje mellomben, trolig traff den dype leggbensnerven og forgreninger av nerven i fotsålen, og skadet disse, noe som forårsaket intens smerte.

    Jesus får alvorlige pustevansker (Fredag morgen mellom 9 og 15)
    – Død ved korssfestelse var spesielt grusom fordi det tok så lang tid. Etter hvert kom også pusten til å plage offeret. Korsfestelse gjorde det vanskelig å puste ut.
    – Kroppens tyngde, som belaster arm og skuldermuskler, låser musklene mellom ribbena i innånding-posisjon, og vanskeliggjør dermed utånding.
    – Som følge av dette må utåndingen styres av mellomgulvet. Pusten blir knapp og utilstrekkelig, og skaper snart et overskudd av kulldioksyd i kroppen. Dette fører til kramper.
    – Den eneste muligheten til å puste skikkelig ut, er å rette ut beina og dra seg opp i oppreist stilling med armene. Denne kroppsstillingen vil imidlertid legge hele kroppsvekten på håndleddene, og gi store smerter.
    – Videre vil naglene vri seg i sårene, og den piskede ryggen skrape mot korset. Begge deler ville være uhyre smertefullt. Stillingen fører også til krampe i de hevede armene.
    – Legene slår fast at korsfestelse til slutt ble en uutholdelig pine, der hvert forsøk på å trekke pusten var forbundet med enorme smerter. Dødsårsaken ved krosfestelse varierte og flere faktorer spilte ofte inn, men som regel var årsaken blødningssjokk (blodmangel) eller akutt oksygenmangel. Andre muligheter var uttørking, rytmeforstyrrelser i hjertet på grunn av stress eller akutt hjertesvikt med rask væskeansamling i lunger og hjerte. For de fleste kom døden som en befrielse.

    Jesus dør og får et sverd i siden (Fredag ettermiddag ved 15-tiden)
    – Jesus blir korsfestet ved den tredje timen (ca klokken 9) og utåndet ved den niende timen (ca klokken 15). Døden kom uvanlig raskt for ham. Det fantes ofre som levde i flere døgn på korset. For å påskynde dødsprosessen ble iblant benene i kroppen knust. Det gjorde det om mulig enda vanskeligere å puste, og døden inntraff kort tid etter. Men på Jesus ble ingen ben knust (Joh 19:33)
    – For å forsikre seg om at han var død, stakk en romersk soldat et sverd i siden på ham. Da kom det ut blod og vann.
    – Legene slår fast at sverdet som ble stukket inn i Jesu side trolig skar gjennom lungen og inn i et av hjertets kamre. Ut kom hjerte og lungevæske (som oftest er en klar væske) samt blod. Dødsårsaken kan selvsagt ikke fastsettes med sikkerhet, men trolig var det utmattelse etter mishandlingen sammen med blødningesjokk og pustebesvær som første til en eller annen form for hjertedød (arytmi, svikt eller infarkt).