Andaktsbloggen

Andakter, prekener og ditt og datt

  • Lidelse

    Lidelse

    Hva gjør du når noen lider? Kanskje de har fått dårlige nyheter, og de er i nød – hvordan takler du situasjonen? Jeg mistenker at mange av oss ønsker å hjelpe, ønsker å gi noen trøst, men vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi er redd for å bli involvert, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller hvordan vi skal si det, så vi rygger litt unna. Eller kanskje vi bykser inn i det altfor fort og brutalt og alt går galt.

    Hva hvis personen begynner å snakke, og en flom av ord kommer ut – noen sjokkerende ting, ting vi ikke var forberedt på, ting vi ikke forventet å høre. Jeg skal skrive litt om mine tanker bak Job 3, og da er det kanskje akkurat her vi befinner oss. Lyttende, uten å vite helt hva jeg skal gjøre med Jobs tanker og følelser og ord, som driver av sted.

    Hva om den personen som sliter er deg? Er det ok å føle slikt? Er det en plass for tvil, mørke og forferdelse i det kristne livet?

    Jeg har møtt noen kristne som mener at man ikke kan føle på vonde følelser når man er kristen, fordi Jesus har satt oss til frihet og vi skal bli fylt av Den Hellige Ånd og føle glede og lykke.

    Det jeg foreslår vi gjør er noe vi er befalt å gjøre i Romerne 12, 15. «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. » Vi er nok bedre rustet for en fest enn en sorg, men vi er kalt til å gråte sammen med dem som gråter.

    Enkelte har referert til kapittel 3 som Jobs Getsemane. Det er det stedet hvor Job er testet, og på overflaten ser det ut til at han har feilet – klage og fortvilelse snarere enn ydmyk underkastelse. Det er tre hovedtrekk i Jobs klage – hans fødselsdag, hans ønske om død, og hans klage mot Gud.

    Husk at dette er utgytelser etter en uke med angst. Han har sittet stille på haugen av aske, og skrapt sårene sine mens tankene har rast gjennom hodet hans, og angst og hjelpeløshet har hele tiden bygd seg opp. Det ligner på hvordan vi finner profeten Elia etter hans store seier over Ba’al-profetene, og som svar på Jesabels drapstrusler løper han bort og ber

    «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»
    (1. Kongebok 19, 04).

    Først klager Job på sin fødselsdag. Ikke på den måten noen av oss beklager at enda en bursdag kommer med økende alder, men han klager på det faktum at han ble født. Legg merke til den store mengden av forbannelser han ramser opp mot dagen for hans fødsel:
    Vers 2-9: – la dagen gå til grunne, la det bli mørke, la skyer legge seg over den, mørke gripe den, la den være ufruktbar, mørk, forbannet. Hvorfor ønsker han alle disse tingene over sin fødselsdag? Fordi han ønsker han aldri hadde vært født. Til tross for et langt og velstående liv med lykkelige øyeblikk og et godt hjem, så ser vi sammenlignet med forrige ukes elendighet, at han ønsker han aldri hadde levd.

    Selv om dagen har hatt aldri så mye solskinn, fører natten med seg fortvilelse og frykt. Alt mørkner og blir svart, og alt Job kan se nå er de problemene han står overfor og føler på i sitt tap og sin lidelse. Dødens tungsinn er å foretrekke fremfor den smerten han nå opplever, tror han.

    Så finner vi Jobs ønske om død. Fra der han sitter oppå askehaugen, mener Job at graven er å foretrekke – og han lengter mer etter døden enn etter skjulte skatter (vers 21). Hvorfor er det slik at døden synes å være så attraktiv at han ville juble og fryde seg når han finner graven (vers 22)? Det ser ut til at Job ser på døden som et sted for hvile og søvn (vers 13), fri fra de smertene og byrdene han nå bærer på.

    Døden virker som en stor opptur. Se på vers 19:

    Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre.

    Det er det som omtales som «dødens demokrati» – konger og dronninger, prinser og prinsesser, fanger, slaver, alle er der sammen og lever i frihet og fred. Dette virket sikkert attraktivt for den som hadde vært den største mannen i øst, men så hadde mistet alt etter en serie forferdelige hendelser.

    Lengten etter døden er noe vi ser i bevegelsene for aktiv dødshjelp, eller assistert selvmord. Vi har de siste årene lest i avisene om folk som reiser utenlands for å få hjelp til å ta sitt eget liv, fast bestemt på å ende sitt liv slik de selv vil. Men legg merke til at Job aldri tenker på å ta sitt eget liv. Selvmord er ikke et alternativ for han. Selv om Job klager og skriker, så erkjenner han at Gud er tilstede i disse omstendihetene.

    Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige
    (Job 3, 20)

    [Hvorfor er lys gitt] en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham?
    (Job 3, 23)

    Selv om Job klager, er han klar over at Gud er til stede, og at han har fått lys og liv midt i lidelsen. Se tilbake til kapittel 1, vers 10. Satan anklager Gud for å beskytte Job. En kommentator skrev en gang at sikringen og beskyttelsen var blitt et fengsel for Job. Lytter Job nå til stemmen til demoner, plaget av halvsannheter som vris for å få maks effekt?

    Job fortsetter sin klage mot Gud med sukk og stønn. Det viser seg at dette er hva han hadde fryktet hele tiden, at selv i de gode dagene var det en frykt for det hele skulle bli tatt bort.

    Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå.
    (Job 3, 25)

    Vers 26 oppsummerer klagen hans så langt. Hans liv er stikk motsatt av hvordan han forestiller seg døden: Han har ikke fred (vers 18), han er ikke stille (vers 13), og han har ingen hvile (vers 17).

    Så hva sier man til Job? Hvordan håndterer vi denne flommen av fortvilelse som er sluppet ut etter en ukes stillhet? Vil du gå opp til ham og si «Ikke bekymre deg Job», «Det ordner seg»? Vårt råd om å fortsette å be og ha tillit virker nesten banalt i lys av hva han har sagt. Vi har to fordeler ved å se Job fra den vinkelen vi gjør i Jobs bok. Vi vet hvordan det vil ende opp, og vi vet også om diskusjonen i himmelen. Men Job vet ingen av delene. Han er midt i det hele og han responderer på det han ser.

    Det er to ting vi må huske her. Først snakker Job om en «mann som ikke finner vei» (vers 23). Dette betyr at veien er skjult for mannen som skal vandre på den. Det betyr ikke at Gud ikke bryr seg lenger, er fraværende, fjern eller ubekymret. Her ligger selve essensen av den troendes vandring med Gud: Vi vandrer ved tro, og ikke ved synet – vi vet ikke hva som er rett rundt hjørnet – ellers ville det være «sebart», og ikke tro. Det er bare gjennom bortgjemthet, gjennom lidelser, at vår tro er testet og bevist. Det faktum at vi har lys og liv er beviset på at Gud ikke er ferdig med oss! Det gjør at vi kan fortsette å tro.

    Den andre tingen vi må huske på, er Guds dom over Job. Gud snakker om sin «tjener Job» i det første kapitlet (1, 8 og 2, 3), og igjen i kapittel 42 når han forteller vennene

    «Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.»
    (Jobs bok 42, 7).

    Jobs utbrudd er ikke regnet som synd, og Job frelse er ikke i tvil – selv den stødigste troende kan ha en mørk natten i sjelen, samtidig som han sitter godt i Herrens hånd.

    Så hvordan responderer vi til Job? Hva ville du si til Job etter utbruddet hans? Kanskje vår klokeste reaksjon i kjølvannet er, som Romerbrevet sier, «gråt med dem som gråter.» Guds svar er 35 kapitler unna ennå. Vi må be sammen med og for dem vi vet kan gå gjennom slik angst som Job hadde.

    Job spør hvorfor lyset er gitt, og grunnen til at døden ikke er gitt. Når vi ser tilbake fra denne siden av Golgata, ser vi Jobs spørsmål med en annens ord som ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor …?
    På grunn av den forlatte er vi aldri alene, og han står med oss når vi lider. Som en moderne sang uttrykker det: «‘I’m forgiven because you were forsaken, I’m accepted, you were condemned… Amazing love, how can it be, that you my king should die for me!»

  • Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?

    Jeg og kona fikk den nye oversettelsen av Bibelen til jul, og jeg har begynt å lese. Den utgaven vi fikk er delt i tre deler; 1. mosebok til og med Ruth, Jobs bok til og med Malaki, og hele Det Nye Testamente.

    Jeg tar for meg bok nr 2 først, og starter derfor med Job. Jeg begynte først med kapittel 1, selvsagt, og vil her legge ut noen tanker om dette kapittelet.

    Jeg håper å fortsette med denne vanen ut Malaki, dersom jeg ser at det går an.

    Job virker som en veldig bra fyr, og jeg tror folk flest ser på seg selv som skikkelige folk. En del ender da opp med samme spørsmål som Job; «Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?»
    Vennene til Job forklarte dette med at man måtte ha gjort noe galt for at det skulle skje noe ondt med en, men Job kjøpte ikke den forklaringen.
    Det finnes rett og slett ingen enkle svar på dette.
    Job er ikke tilfeldig observatør i denne historien. Han sitter ikke i lenestolen sin og vurderer noen andres situasjon. Job er ingen lenestolteolog. Han en rullestolteolog. Job kjemper med disse spørsmålene (og hans såkalte venner) fra toppen av en haug med aske, etter å ha blitt personlig rammet.

    De første versene av Jobs bok gir oss en fin introduksjon av Job selv. Dersom du har lest Jobs bok, så er det flere ting du kan ha lagt merke til. For meg var det at han hadde utrolig mye. Han hadde mange tusen dyr og mange barn. Han hadde mange tjenere og mye penger. Det står så i vers 3 at han var «den største blant folkene i øst.»
    Det som gikk mest inn på meg var det aller første som blir nevnt: «Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt.»

    Det vil ikke si at Job aldri syndet. Han var ikke uskyldig ved å være perfekt. Det er heller sånn at han var ulastelig og rettskaffen fordi han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde. Han var en som fryktet og derfor stolte på Gud, og vender seg bort fra det onde.

    Job er en sånn man ønsker seg i menighetsrådet, eller i eldsterådet. Dersom han hadde hatt evnen til å lære fra seg hadde han nok blitt oppmuntret til å tenke på ordinasjon. En solid og «skikkelig» kristen. En søyle i samfunnet.

    Men så, i løpet av bare én dag, blir hele hans tilværelse snudd opp ned. Det er som en personlig Utøya-katastrofe. En 11. september som rammer hans eiendom, familie og helse. Dette fortsetter og fortsetter, og ser ikke ut til å stoppe. Tjenerne hans kommer løpende til han for å fortelle om den ene katastrofen etter den andre. Hver for seg ville hendelsene ha vært tragiske, men til sammen blir de katastrofale. Først får han høre at oksene og eslene er tatt av Sabeerne. Deretter kommer enda en tjener og sier at Guds ild (torden?) tok  sauene. Deretter tok kaldeerne kamelene og drepte tjenerne som var i nærheten. Så kommer det verste av alt: Alle de ti barna hans var blitt drept. Han var etterlatt med bare fire tjenere og en kone. Det var rett og slett en katastrofe.

    Hvordan ville du reagert? Ville du gjort slik Job gjorde videre?

    Da reiste Job seg, flerret kappen og klippet av seg håret. Han kastet seg til jorden og tilba. Han sa: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!»

    (Jobs bok 1, 20)

    Hans første reaksjon var ikke å forbanne Gud, men å tilbe Gud. Hans sikkerhet var ikke i hans eiendeler, men i Gud.

    Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!

    (Jobs bok 1, 21)

    Legg merke til at dette ikke er den typiske «Que sera sera«, «det som skjer, det skjer«, «whatever will be, will be«-holdningen. Han sier ikke at «vi skal nok takle det, uansett hva som skjer«, og han skylder ikke på uflaks, tilfeldigheter eller skjebne.

    Nei, det Job uttrykker er en fast, urokkelig tro i møte med fryktelige hendelser. Han anerkjenner Herrens suverenitet, både i å gi og å ta, og vil velsigne Herren uansett.
    Husk hva Paulus sier i Filipperbrevet 4, 12-13:

    Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

    Men selv nå lurer du kanskje på hvordan Job kunne gå gjennom en så smertefull periode. Hvorfor rammet all denne ondskapen han?

    I populær tenkning er det ofte en slags idé om form for kosmisk karma. Det du gir er hva du får. «Gjør gode ting og gode ting vil skje med deg«. Eller gjør dårlige ting og pass på.

    Men selv inne i kirken kan vi se denne typen ting – hvis du betaler kollekt, eller deltar på alle møtene eller gudstjenestene, eller er hyggelig mot folk, så vil gode ting vil skje med deg. Og hvis noe galt skjer, så må det være fordi Gud ikke liker deg – eller du må ha gjort noe virkelig ille. I løpet av de neste innleggene vil vi se dette komme opp i boken som Jobs «trøstere» (altså venner), som prøver å bruke denne typen velstands-teologi mot Job. Det er virkelig intet nytt under solen.

    Så gjorde Job noe galt? Var han en skap-synder som måtte lide under sine ugjerninger? Er det en enkel sammenheng mellom godhet og velstand, mellom ondskap og dårlig helse?

    Det ville vært så lett hvis det var slik. Da kunne man gått rett til Rikshospitalet og forkynne omvendelse fra store synder, fordi de verste folkene hadde vært innlagt med de verste sykdommene. Men det er ikke sånn. Vi ser kristne som går gjennom enorme lidelser, eller som er rammet hardt av sykdom i ung alder, mens den ugudelige går fra mye penger og et godt liv til mer penger og et bedre liv. Vi ser troende slite med å livnære seg av dårlige avlinger, og må leve sparsommelig, mens syndere kaster mer mat enn de spiser.

    Bak kulissene, ute av syne for Job, det er en annen serie med hendelser. Vi ser dette i vers 6-12. Det er som om TV-programmet kutter fra den jordiske scenen til det himmelske tronerommet, og deretter tilbake til jorden. Den samme bevegelsen frem og tilbake gjentas i kapittel 2. Vi ser hele greia, men Job er uvitende om hva som har skjedd.

    Det vi ser bak kulissene hjelper oss til å forstå mer enn Job kan vite, og hjelper oss til å se litt bedre hvordan dette grusomme kunne skje, og hvorfor vi noen ganger står overfor lidelse.

    Vers 6 presenterer oss med hoffet til kongen i det himmelske tronerommet. Sønner av Gud (engler) er til stede, og blant dem er Satan. Satan betyr bokstavelig anklager, og den nye oversettelsen sier «Anklageren» her i stedet for «Satan». Det er fristende å se for seg en slags åndelig Riksadvokat, med ansvar for å anklage for et eller annet. Hans jobb er å undersøke om Guds folk er som de burde være, og få anklaget dem for en forseelse.

    Gud bringer samtalen inn på Job, og Satan reagerer. Selvfølgelig tilber Job Gud – bare se hvor mye han tjener på å være trofast mot Gud. Hvis Gud beskytter ham og gir ham så mye, ville ikke Job være en tosk om han ikke tok parti med Gud? Men Satan mener det at dersom Jobs rikdom var borte, så ville Job forbanne Gud.

    Det er et utfordrende spørsmål, er det ikke? Hvorfor tilber vi Gud? Gjør vi det bare fordi vi får noe ut av det? Hvordan er dine motiver? Det er dette spørsmålet som går igjen i hele Jobs bok: Er troen ekte eller falsk?

    Gud tar utfordringen, og tillater Satan å ta bort alt det Job har, men uten å røre Job selv. Så løper Satan av sted og planlegger den ødeleggelsens dag som kom. Job visste ikke hvorfor det skjedde, men han bestod utfordringen. Satan sa i vers 11 «Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.», men vers 22 slås det fast at «Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.» Så det er 1-0 til Gud.

    Så selv om Job ikke vet hva som skjer foran Guds trone, så er det saker og ting vi kan lære av dette. Det er tre viktige ting å legge merke til her, som vi tar med oss i innleggene som kommer:

    1. Satan har reell innflytelse. Satan er faktisk anklager av menneskene, og han blir hørt av Herren. Men la det være klart –
    2. Gud er helt suveren. Satan og Gud er ikke to like mektige agenter som er i konstant kamp, som får overtaket på hverandre ettersom ting går fram og tilbake mellom dem. Nei, Gud er suveren – Herren regjerer, og Satan er underlagt ham. Det er Herren som først nevner Job og bringer ham inn i fortellingen. Det er Herren som inviterer Satan å vurdere ham. Og det er Herren som setter grensene for Satans aktivitet – vers 12 «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!.»
      Luther kalte Satan for «Guds Satan» – som en hund i bånd. Men Gud gir i sin suverenitet en forferdelig tillatelse. Dette kan bare være det mest skandaløse aspektet av Jobs bok. Gud gir forferdelige tillatelser.
    3. Job er virkelig ulastelig. Vi har allerede lagt merke til dette tidligere, men det er viktig å nevne det igjen. Herren stadfester det som står i vers 1 når han snakker til Satan: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
      Job er ulastelig og har ingen utilgitte synder å bli straffet for, men disse tingene skjer med ham likevel. Noen ganger i Bibelen ser vi mennesker som lider for sin synd, kanskje umiddelbart. Vi ser f.eks Israelittene som surmuler i ørkenen og blir bitt av slanger, eller Ananias og Safira som faller død om etter å ha løyet til apostlene om inntektene av salget av eiendommen. Men ikke all lidelse er et resultat av synd.

    Satan har innflytelse, Job er virkelig ulastelig, og Gud er virkelig suveren.
    Job vet ikke hva som har skjedd, men han forblir trofast til Herren, og fortsetter å stole på ham. Bruk litt tid de neste ukene på å lese gjennom denne boken, og da gjerne den nye oversettelsen. For å reise sammen med Job gjennom boken, må vi sitte sammen med ham, lyttet til hans smerte, og la han dele av sin tro.

    Kanskje du lider akkurat nå. Job er en følgesvenn, en lidende fyr, som forteller oss at vi må tro på Herren. Job er beskrevet som «min tjener Job«, men det er ingen garanti for immunitet mot lidelse. Vi ser det tydelig på Golgata, da den lidende tjener Jesus hadde fått alle ting tatt fra seg, nettopp på grunn av den han var.

    Men selv om Jesus måtte lide og dø, er han vår fred og vår frelse. Han er den som gjør at vi kan stå foran Gud.

  • Han står for døren og banker

    «og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.»

    (Luk. 2.7)

    Det greske ordet katalyma, som tidligere har vært oversatt til «herberge», brukes også om gjesterommet i et privathus. Dette var et rom som ofte lå i andre etasje, over det stedet hvor husdyrene var. Ut i fra vårt eget ståsted ser vi gjerne for oss en norsk stall, men den gang oppholdt dyrene seg i et rom i huset eller i en grotte i tilknytning til huset. På grunn av at så mange hadde kommet for å la seg innskrive i manntallet var alle gjesterommene fylt opp. Maria og Josef ble henvist til det rommet hvor dyrene oppholdt seg. Det var ikke vertshus men vanlige mennesker, som deg og meg, som fikk besøk.

    I morgen feirer vi Jesu fødsel over hele verden. Ingen fødsel har i ettertid fått større oppmerksomhet enn akkurat denne fødselen. Jeg lurer på om de som bodde i Betlehem virkelig forstod hvem det var som banket på døra den dagen? Jeg tror at hadde de visst at det var «himmelens Gud» som var på vei til dem, så er det mulig de hadde gitt dem en helt annen velkomst.

    Også i dag er det mange som banker på vår egen dør. Alle vil ha en bit av vårt liv eller av vår tid. Vi må hele tiden gjøre valg, hva skal vi avvise og hva skal vi slippe inn? Spørsmålet er om vi har greid å si ja til de rette tingene? «Jeg har ikke tid», «dessverre så går ikke det, jeg skal på…». Kjenner du deg igjen?
    Det er ikke plass for mer.
    I all travelheten kommer Jesus på besøk til oss i dag.

    Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.

    (Åp 3:20)

    Spørsmålet er om vi skjønner i dag hvor stort det er at Jesus ønsker husrom hos oss? Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde ble han invitert inn til noen i Emmaus. Det ble et møte som forvandlet deres liv. Motløshet ble til håp, sorg til glede (jfr. Luk 24:28-31). Hva med deg? Har du husrom for Jesus i dag?

  • Bekjenn!

    En gang sykla jeg ned en bratt bakke uten bremser på sykkelen. Det var en vei som gikk ned og kryssa veien fra ferjekaia. Jeg visste ikke da jeg starta ned bakken at bremsene var så dårlige som de var, og jeg bestemte meg ca halvveis nedi bakken at «det er kanskje like greit å ha maks fart over den veien, for å unngå å bli påkjørt».

    Så jeg dundra over veien, og unngikk såvidt å bli truffet av en trailer.

    Følelsen du sitter igjen med etter noe sånt kan være noe blandet. Jeg satt igjen med en del adrenalin. Jeg vet at en del folk setter livet sitt på spill for det adrenalinkicket. Jeg vil ikke anbefale deg det.

    Hva har du gjort som har gitt deg et kick?

    Det kan hende du har hoppet i strikk, fallskjerm eller balansert på en line over en foss. Eller du har fått til noe du ikke så for deg at du skulle greie, gjennomført noe du har venta på, eller du har sykla ned en bakke uten bremser på sykkelen. Det er mye rart som kan gi deg et kick.

    Av og til handler det om å få kicket, om å være modig, og ta sjansen. Du må tørre å stole på strikket som er festa i foten, eller du må tørre å fyre av det skuddet fra sekstenmeteren før du kan treffe krysset.

    En ting som er virkelig modig, er å bekjenne troen på Jesus på skolen. Det er kanskje enkelt for noen som har gjort det før, men for oss som ikke gjør det «til vanlig», så er det en stor terskel å gå over. Men det at det føles vanskelig, betyr ikke at det faktisk er det, eller at man ikke skal gjøre det. Har du noen gang prøvd å bekjenne troen på Jesus til noen?

    Det gir meg et kick hver gang jeg får fortelle om Jesus til noen som ikke er kristne! Når det dukker opp noen som vil høre om Jesus, så ikke tenk at du ikke er i stand til det!

    Josva, da han var ung, ble satt til å forkynne Herrens ord, nesten på samme måte som vi er det. Han fikk høre fra Moses:

    «Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.» (Josva 1,9).

    En moderne oversettelse gjengir:

    «Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» .»

    Jeg vet om mange kristne som tenker «Ja, men jeg vil ikke tvinge min tro på noen, de kan jo bli fornærmet.» Kan det hende det er fordi vi ikke vet hva vi har fått?

    Se for deg at du vinner 190 millioner i Lotto. Hvor lenge klarer du å tie stille om det?
    Se for deg at du har hatt dødelig kreft, men så har kreften plutselig forsvunnet! Hvor lenge klarer du å tie stille om det?
    Eller se for deg at du har hatt besøk av kong Harald, og han har bestemt seg for å bo i samme hus som deg. Hvor lenge klarer du å tie stille om det?

    Du har fått frelse og evig liv i Jesus Kristus! Gud elsket verden så høyt at han sendte sin sønn til jorda for å dø, slik at vi skulle slippe! Det betyr at vi kan ha direkte tilgang til Gud gjennom Jesus.
    Hvorfor skal det være forbudt å fortelle om at Jesus er god? Bekjenner du deg som en etterfølger av Jesus, er han med deg hvert skritt du tar.

    Du vandrer blant unge som Jesus er glad i. De har et hjerte som lengter etter å bli elsket og akseptert av Gud. Vær frimodig! Vær sterk!

  • Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

    Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» Jesus stanset og ba at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

    (Lukas 18: 35-43)

    Det er to ting som slår meg med denne teksten. Det ene er at Jesus spør «Hva kan jeg gjøre for deg?». Dersom vi møtte en blind og fattig mann i dag, så kan vi regne med at han enten vil ha penger, eller synet tilbake. Og vi kan vel gå ut fra at Jesus visste at mannen var blind, og at det var en av disse to tingene mannen ville ha.

    Det andre som slår meg er at Jesus sier «Din tro har frelst deg.»
    Hva var det med denne mannens tro som gjorde at han ble frelst?

    Vi kan lære to ting av disse to observasjonene jeg gjorde meg om teksten. For det første, så spør Jesus også oss om «Hva kan jeg gjøre for deg?». Det betyr at vi får lov til å komme til Jesus med det som ligger oss på hjertet, og vi kan få ha en forventning til at han hjelper oss. Kanskje svarer ikke Jesus akkurat slik vi tenker at han kommer til å gjøre. Dette leder oss inn på punkt nummer to igjen.

    Jesus svarte «Din tro har frelst deg.»
    Bartimeus hadde nok neppe dette i tankene når han henvendte seg til Jesus og ba om å få synet igjen. Men jeg tror ikke bartimeus forventninger om Jesu verbale respons er viktig. Det viktige er at Jesus gjør ham seende igjen. Bartimeus hadde ingen valg. Han henvendte seg til Jesus i desperasjon med rop om hjelp. Han trengte Jesus , og han var smertelig klar over det.

    Trenger du Jesus?
    Jesus ble hengt opp på et kors for å sone for hele verdens synd og skyld. Det betyr at det er kun Jesus som kan gjøre deg ren og rettferdig fremfor Gud.
    Derfor tror jeg at alle trenger Jesus, hver dag. Jesus står og spør «Hva kan jeg gjøre for deg?». Legg frem de tingene du vet at bare Jesus kan hjelpe deg med, og stol på at han tar seg av det på best mulige måte. Da kan vi få svaret «Din tro har frelst deg.»

  • Jesaja 1

    Dette er de syner som Jesaja, sønn av Amos, fikk om Juda og Jerusalem i den tiden da Ussia, Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda. Hør, du himmel, og lytt, du jord! For Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. (Jesaja 1, 1-2).

    Jesaja skrev til folk som bodde i Juda og Jerusalem under disse kongene til forskjellige tider, men som var i trøbbel, og som hadde problemer som f.eks ødeleggelse forårsaket av babylonerne som nærmet seg i horisonten. Jesaja går til kjernen i problemet, selve årsaken, og gir dermed en beskjed som er like aktuelt for oss i dag, som for israelerne for mange tusen år siden.

    Profeten Jesaja gir oss i denne introduksjonen en klar oversikt over hele beskjeden han har tenkt å gi. Han viser årsaken til problemene, hvordan folkene feilaktig forsøker å takle dem, og forklarer deretter den eneste sanne veien til utfrielse og befrielse.
    Hans beskjed til de syndefulle israelittene i akkurat denne epoken av historien er derfor Guds beskjed til hele menneskeheten midt i våre problemer og vanskeligheter.

    Og selvfølgelig er problemet for dem, så vel som for oss, det samme: det er synd. Verden slik den er nå er ikke den samme som da den ble skapt, fordi synden kom inn. Gud sier: «Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg» (vers 2).

    Her kommer vi over noe interessant. Jesaja sier at de har satt seg opp i mot Gud. Synd er altså ikke så mye et spørsmål om hva vi gjør, men det handler mer om vårt forhold til Gud. Profeten snakker her om essensen av synd: det er opprør, opprør mot Gud.
    Gud skapte seg et folk, eller som Augustin sa: «Du har lagd oss for deg selv og våre hjerter er urolige til de finner hvile i Deg».

    Og hva gjør synd? Det gjør at folk slutter å tenke, og det fører til uvitenhet.

    En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe; men Israel kjenner ingen ting, mitt folk er uten forstand.  (Jesaja 1, 3)

    Selv de dummeste dyr søker til sine herrer for å få næring, og følger sitt instinkt. Men menneskeheten kjemper mot sine «instinkter av evigheten». Selv om vi vet at vi ikke er lagd for denne verden, argumenterer vi likevel mot vårt instinkt.

    Jesaja maler et veldig realistisk bilde av synd. Det er bare ved å forstå hva synd er at vi kan se oss selv som syndere, og det er da vi kan få et håp om å bli befridd fra den! Bibelen setter omvendelse før tro. Vi må gå ned før vi kan gå opp. Så det nytter ikke å stå og si: «Kom til Jesus.»
    «Hvorfor skal vi komme til Jesus?» sier de da. Og det er vår oppgave å vise dem hvorfor. Bibelen sier: «Vend om og tro på evangeliet»  (Markus 1,15)

    Bibelen insisterer på at vi skal møte årsaken til våre bekyringer, ansikt til ansikt. Og bare da forteller den oss om den rette veien ut av det: Evangeliet, frelsens vei, som alene kan håndtere og helbrede!
    Og dette var problemet med Israels folk. De hadde ikke skjønt at det var noe var galt. I stedet lyttet de til de falske profetene som sa «Fred, fred – og så er det ingen fred.» (Jeremia 6, 14).

    Og vi er ikke noe bedre i dag. Vi er akkurat som Israels folk på den tiden. Vi vil ikke høre at det er problemer vi må ta tak i og få helbredelse for. Vi vil høre at alt er bra, at Gud elsker oss, og at vi garantert kommer til himmelen. Gud sier at vi er som Sodoma og Gomorra (vers 9). Men Gud har latt oss slippe unna.

    I dette verset får vi et glimt av håp. Jesaja har presentert karakteren, naturen og resultatene av synd. Men nå kommer et ord om nåde.

    For noen herlige ord, disse «slippe unna». Det introduserer hele evangeliet. I dette ene verset har vi en perfekt oppsummering av det kristne budskap, noe som Bibelen er veldig glad i å gjøre. Den liker å gi en beskjed i en oppsummering som dette, slik at vi kan huske det! Johannes 3, 16 er evangeliet i et nøtteskall. Og det er akkurat det samme her.
    Jeg vil forsøke med på å oppsummere ved hjelp av tre setninger:

    Synd fortjener straff og total ødeleggelse

    Mennesker er fullstendig ute av stand til å gjøre noe som helst for sin egen frelse

    Vi er totalt avhengige av Gud for å få frelse

    Den Gud som vi har hånet og fornærmet, den Gud vi har spottet, den Gud vi har kranglet med og kritisert, er den som selv utleverer oss! Han er den som har makt til å sende oss til fortapelse. Denne Herren, Allhærs Gud, bruker den selvsamme makten i vår frelse og for vår befrielse.

    Vi er derfor frelst av Guds nåde, som er Guds makt i oss. Vend om, og tro på evangeliet!

  • Mormonere (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige)

    Når du snakker til våre mormonske venner om religiøse spørsmål, er det ikke uvanlig å høre dem fortelle oss: «Vi er kristne, akkurat som deg.» Det kan være mange grunner til et svar som dette. Kanskje mormonerne du snakker ikke egentlig forstår hva kristne har trodd på gjennom århundrene, eller det kan være at de egentlig ikke er kjent med det deres egen kirke står for. Det kan være at fordi både «vanlige kristne» og mormonere deler et ønske om å leve moralske liv, og at dette kvalifiserer dem til tittelen «kristen.» Imidlertid er denne påstanden tilbakebevist av det faktum at mange religioner vektlegger et sunt moralsk liv som en del av sin tro. Kristendommen, som en religiøs tro, er kjent for sin lære (doktrine), og ikke nødvendigvis for oppførselen til sine tilhengere (selv om jeg håper at kristne i sin tro reflekterer kristen moral i sin praksis).

    En ting jeg har funnet, er at i de fleste tilfeller er det er svært sjeldent at den gjennomsnittlige siste-dagers-hellige er i stand til fullt ut å forklare den unike læren i mormonismen. I Mormoner-kirken har det vært lært at melk må gis før kjøtt. Siden mange mormonere vet at noen av deres unike læresetninger vil bli stilt spørsmål ved av deres evangeliske bekjente, gir de ofte en forklaring på mormonsk tro som er alt annet enn presis.

    Det er vanskelig å forstå hvorfor mormonere vil si at de er kristne «akkurat som oss» gitt at grunnlaget for deres kirke forutsetter at alle bekjennende kristne kirker utenfor «siste dagers hellige»-kirken er i en tilstand av frafall. Tror da personene som gjør disse påstandene, at de også er «frafalne»? Uansett må du stille deg selv noen viktige spørsmål før du automatisk kan akseptere forestillingen om at de forskjeller som skiller kristne fra mormonere er ubetydelige. For eksempel, hvis din Mormonske venn egentlig er en «kristen akkurat som deg», betyr det at du mener:

     Gud har ikke alltid vært Gud?

    Joseph Smith, grunnleggeren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige lærte bort at

    «Vi har trodd og ment at Gud var Gud fra evighet. Jeg vil motbevise den ideen, og ta bort sløret, slik at du kan se. Disse ideene er uforståelige for noen, men de er enkle. Det er det første prinsipp i evangeliet å kjenne Guds karakter med sikkerhet, og å vite at vi kan snakke med ham som en mann samtaler med en annen, og at han var en gang en mann som oss «(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345, også sitert i Evangeliets Prinsipper, p.305).

    I kontrast til dette sier Salmene 90:2

    «Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud.»

    Gud er et herliggjort, perfeksjonert menneske med en kropp av kjøtt og bein?

    Joseph Smith sa,

    «Gud selv var en gang som vi er nå, og er en opphøyet mann, som sitter på tronen i den fjerne himmelen! Det er den store hemmeligheten. Hvis sløret revnet i dag, og den store Gud som holder denne verden i dens bane, og som opprettholder alle verdener, og alle ting ved sin makt, gjorde seg synlig ,-jeg sier, hvis du skulle se ham i dag, ville du se ham som en mann i samme form som dere selv med både personlighet, utseende, og egenskapene som en mann, for Adam ble skapt i samme fasong, bilde og likhet med Gud, og mottok instruksjon fra, og gikk, snakket og konverserte med ham, som en mann snakker, og kommuniserte med hverandre«(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345. Også sitert i Achieving a Celestial Marriage, p.129).
    The Doctrines of Covenants,  som anses av Siste Dagers Hellige å være en del av Skriften, lærer at, «Faderen har en kropp av kjøtt og ben like følbart som menneskets» (130:22).

    Jesus lærte at Gud Faderen var ikke en mann i det hele tatt. Faktisk sier Jesus i Johannes 4:24 :

    «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

    Gud er bare en blant mange guder? 

    Joseph Smith sa: «Jeg ønsker å erklære at jeg alltid og i alle menigheter når jeg har forkynt om emnet Guddommen, har det vært et mangfold av guder. Det har blitt forkynt av de eldste i femten år» (Discourses of the Prophet Joseph Smith, side 35).

    Brigham Young, den andre presidenten i Siste Dagers Hellige-kirken, uttalte en gang,

    «Hvor mange guder det er, vet jeg ikke. Men det var aldri en tid da det ikke var guder og verdener, og da menneskene ikke gikk gjennom de samme prøvelsene som vi nå går gjennom. Denne kursen har vært fra evighet, og det er og vil være i all evighet. Du kan ikke fatte dette, men når du kan, vil det være en sak til stor trøst for deg«(Brigham Young, Journal of 7:334 Discourses 8. oktober 1859).
    Men, Jesaja 44:6,8 forteller oss at Bibelens Gud ikke kjenner noen andre guder.

    «Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud … Er det noen Gud ved siden av meg? Jeg vet ikke om noen annen klippe.»

    Gud er gift?

    Gordon B. Hinckley, mormonismen sin 15. president, bemerket en gang i en konferansemelding: «Logikk og fornuft vil sikkert foreslå at hvis vi har en Far i himmelen, har vi en mor i himmelen. Den læren hviler godt i meg» («Døtre av Gud, «Daughters of God,” Ensign (Conference Edition), November 1991, side 100. Dete er også sitert i «The Teachings of Gordon B. Hinckley», side 257).

    Mormonerapostelen Bruce R. McConkie skrev,

    «Implisitt i den kristne sannhet at alle mennesker er åndsbarn av en evige Fader, er vanligvis den uuttalte sannheten at de også er avkom av en evig mor. En opphøyet og herliggjort Mann av Hellighet (Moses bok 6:57) kunne ikke være en far med mindre en kvinne av lik herlighet, fullkommenhet og hellighet var assosiert med ham som en mor. Unnfangelsen av barn gjør en mann til en far og en kvinne til en mor om vi har å gjøre med mannen i hans dødelige eller udødelige tilstand «(Mormons Lære, side 516).

    Akkurat på samme måte som at det er ingenting i mormonismens unike skrift som nevner at Gud er gift med en «himmelsk mor,» er det ingenting som kan underbygge en slik lære i Bibelen heller.

    Jesus er Lucifers åndelige bror?

    Den 12. Mormonerpresident Spencer W. Kimball skrev,

    «Lenge før du ble født, ble et program utviklet av skaperne … De viktigste personlighetene i dette store dramaet var en far Elohim, fullkommen i visdom, dømmekraft og person, og to sønner, Lucifer og Jehova. «(Teachings of Spencer W. Kimball, side 32-33).
    Siden Det nye testamente hevder at det var gjennom Jesus er alt blitt skapt (Johnannes 1:3; Kolosserbrevet 1:16, 17), er det vanskelig å anta en slik familiær sammenheng. Lucifer er beskrevet som en engel og engler, ifølge Salme 148:1-5, er skapte vesener, ikke pro-skapte vesener i en seksuell forstand.

    Jesus er den bokstavelige «Guds sønn» som ble født naturlig ved en udødelig far? 

    I en brosjyre utgitt av Siste Dagers Helli- kirkens første presidentskap, sies det:

    «Jesus Kristus er Guds Sønn av Elohim både som åndelig og kroppslig avkom. Det vil si, Elohim er bokstavelig talt Far av ånden i Jesus Kristus og også av kroppen hvor Jesus Kristus utførte sin misjon i kjødet, og hvis kropp døde på korset og etterpå ble tatt opp av prosessen med oppstandelsen, og er nå det udødeliggjorte tabernakel av den evige ånd av vår Herre og frelser» («The Father and The Son; A Doctrinal Exposition by The First Presidency and The Twelve,» 30. Juni, 1916. Gjengitt i «Articles of Faith», side 421).

    Mormonerapostelen Bruce McConkie lærte at Gud steg ned fra sin trone for å «slå seg sammen med en som er begrenset og dødelig for å bringe frem, på samme måte som kjødet» (Bruce R. McConkie, The Mortal Messiah: From Bethlehem to Calvary, 1:315).

    Bibelen beskriver inkarnasjonen av Kristus som et mirakel kjent som jomfrufødselen. Maria, Jesu mor ble gravid uten hjelp av mannen, hverken kroppslig eller på annen måte (Lukas 2:35).

    Kristne er frelst av nåde kombinert med gjerninger? 

    Mormons bok lærer i 2. Nephi 25:23, «For vi arbeider flittig med å skrive, å overbevise våre barn, og også våre brødre, å tro på Kristus, og bli forsonet med Gud, for vi vet at det er av nåde at vi er frelst, etter alt vi kan gjøre. »

    President Spencer W. Kimball sa:

    «En av de mest villedende doktriner stammer fra Satan, og som er løftet fram av mennesket, er at mennesket er frelst av Guds nåde alene, at troen på Jesus Kristus alene er alt som er nødvendig for frelse» («12th Prophet Spencer W. Kimball, The Miracle of Forgiveness», side 206; også sitert i «The Book of Mormon Student Manual», religion 121 og 122, 1996, side 36). .
    Selv om kristne er frelst «til gode gjerninger» (Efeserne 2:10), kan ikke gode gjerninger rettferdiggjøre, eller gjøre den troende høyere ansett ovenfor Gud. Apostelen Paulus gjorde dette veldig klart da han skrev:

    «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» (Efeserne 2:8-9).

    Nåde er gitt av Gud bare etter at en person har nektet seg selv all ugudelighet? 

    BYU professor Clyde J. Williams sa da han skrev for Mormonermagasinet Ensign,

    «Det perfekte forholdet mellom Kristi forsonende nåde og den lydige innsatsen til menneskeheten er mektig oppgitt av Nephi: «Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst, etter alt vi kan gjøre» (2. Nephi 25:23). Videre er vi invitert til å «komme til Kristus og bli fullkomne i ham» Når vi fornekter oss selv «all ugudelighet, da og bare da» er hans nåde tilstrekkelig for oss (Moroni 10:32)” (“Plain and Precious Truths Restored,” Ensign, Oktober 2006, side 53).
    Mormonerapostlen Bruce McConkie skrev: «Og med mindre menn har muligheten til å velge å gjøre godt og arbeide rettferdig – og faktisk gjør det, kan de ikke bli frelst. Det fins ingen annen måte«(The Mortal Messiah 1:406).

    Men i hans pastorale brev til Titus, skrev apostelen Paulus dette om den troendes frelse:

    «Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig, han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd»

    Han fortsatte med å skrive at denne store godhet var rikelig

    «øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi ved hans nåde skulle stå rettferdige for Gud og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»(Titus 3:5-7 ).

    Mennesker kan bli guder? 

    Ifølge Encyclopedia of mormonismen,

    «Logisk og naturlig, er det ultimate ønske hos et kjærlig Høyeste vesen å hjelpe sine barn til å nyte alt som han nyter. For Siste Dagers Hellige, betegner begrepet «guddommelighet» oppnåelsen av en slik tilstand, en av å ha alle guddommelige egenskaper og gjør slik Gud gjør og være som Gud «(2:553).

    Brigham Young erklærte

    «Herren skapte deg og meg for det formål å bli Guder som seg selv, når vi har blitt godkjente i vår nåværende kapasitet, og vært trofast med alle ting han setter inn i vår besittelse. Vi er skapt, vi er født for det uttrykkelige formål å vokse opp fra det lave stadiet manndom, til å bli guder lik vår Far i himmelen. Det er sannheten om det, akkurat som det er«(Brigham Young 8. august 1852, Journal of Discourses 3:93).
    Historisk har en slik forestilling vært ansett blasfemisk av kristne. Aldri har kristne lært at menneskeheten har kapasitet til å bli ontologisk lik Gud. Som Gud selv sa gjennom profeten Jesaja:

    «Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme» (Jesaja 43:10).

    Mennesker må tro at Joseph Smith var en Guds profet for å komme til himmelen? 

    «Det er i enhver betydning ingen større profet enn Joseph Smith … Joseph Smith var en profet, og all bakvaskelse og forhåpninger om det motsatte kan ikke motsi det faktum. Alle som har bekymringer for hans evige sjel bør gi oppmerksomhet til denne meldingen. Enhver mann som har levd siden dagene Joseph Smith levde er underlagt å akseptere ham som en profet fra Gud for å inngå i vår himmelske fars tilstedeværelse «(A. Theodore Tuttle, “Joseph Smith re-established fullness of true gospel, Church,” Church News, 17. mars, 2001, side 14).

    Dette stemmer med hva Brigham Young sa i 1859:

    «Fra den dag Prestedømmet ble tatt bort fra jorden til den avviklende scene av alle ting, må hver mann og kvinne har sertifikat for Joseph Smith, junior, som et pass til inngangen inn i herskapshuset hvor Gud og Kristus er – jeg med deg og du med meg. Jeg kan ikke gå dit uten hans [Joseph Smith] samtykke» (Brigham Young, 9. oktober 1859, Journal of Discourses 7:289).
    Bibelen erklærer at Jesus er den kristnes levende profet og det er Jesus som kristne må lytte til og adlyde (5. Mosebok 18:15, Johannes 5:46, 6:44, 7:40, Apg 3:22, 23; 07:37 ; Hebreerne 1:1-2). Dommen har blitt gitt til Jesus alene ved Faderens autoritet.

    «Og Far dømmer ingen, men har overlatt hele dommen til Sønnen» (Johannes. 5:22).

    Kristendommen opphørte å eksistere etter de tolv apostlenes død? 

    Ifølge Siste Dagers Hellige-kirkens manual Evangeliets Prinsipper,

    «En etter en ble apostlene drept. På grunn av forfølgelsen kunne ikke overlevende apostler møtes for å velge og ordinere menn til å erstatte de som var døde. Til slutt var lokale prestedømsledere de eneste som hadde myndighet til å dirigere de spredte grener av Kirken. Den perfekte organiseringen av Kirken eksisterte ikke lenger, og forvirring fulgte. Flere og flere feil krøp inn i Kirkens lære, og snart var ødeleggelsen fullført. Tiden da den sanne kirke ikke fantes på jorden kalles det store frafallet»(Evangeliets Prinsipper, side 105,).
    Men Jesus lovet å være med sin kirke til «verdens ende (eller alder)» (Matteus 28:20).

    Apostelen Johannes er fortsatt i live? 

    «Doctrine and Covenants» 7:1-3 sier,

    «Og Herren sa til meg: Johannes, min elskede, hva ønsker du? For hvis du spør om hva du vil, skal det gis deg. Og jeg sa til ham: Herre, gi meg makt over døden, så jeg kan leve og bringe sjeler til deg. Og Herren sa til meg: Sannelig, sannelig, jeg sier deg at siden du begjærer dette skal du vente til jeg kommer i min herlighet, og du skal profetere foran nasjoner, slekter, tungemål og folk» 
    BYU Professor Robert Millet bemerket at ikke bare var apostelen Johannes ennå i live, men at de tre» nephittene» som nevnes i Mormons bok også lever i dag i en annen tilstand.

    «Vi vet fra Mormons bok (se 3. Nephi 28:6) og fra moderne åpenbaring (se D&C 7) at Johannes ble oversatt-endret til en jordisk tilstand, slik at han ikke lenger er offer for virkningene av syndefallet, herunder fysisk lidelse, kroppslig forfall og død. Som de tre nephittene, er han fortsatt i tjeneste blant folkene på jorden og vil forsette med det inntil Jesus Kristi andre komme, da han og de vil bli endret fra dødelighet til udødelighet (se 3. Nephi 28:8, 27 – 30)»(«Selected Writings» av Robert L. Millet: «Gospel Scholars Series», side 85).
    Jesus har aldri avgitt et slikt løfte. Det er klart at en slik konklusjon er basert på en misforståelse som Johannesevangeliet korrigerer i Johannes 21:22, 23.

    Indianerne er «jødiske»? 

    Joseph Smith sa

    «At Amerika i gammel tid har vært bebodd av to ulike raser av mennesker. De første ble kalt jaredittene og kom direkte fra Babels tårn. Den andre kom direkte fra byen Jerusalem, omtrent seks hundre år før Kristus. De var hovedsakelig israelitter av etterkommerne til Josef. Jaredittene ble utryddet på den tiden israelittene kom fra Jerusalem, som arvet landet av dem. Den viktigste nasjonen i den andre rase falt i kamp mot slutten av det fjerde århundre. Resten er indianerne som nå bebor dette landet.»(Joseph Smith, Times and Seasons 3:707).

    Harold B. Lee, mormonismen sin 11. president uttalte,

    «Indianerne på det amerikanske kontinent er etterkommere av stammene Efraim, Juda, og Manasse, blir vi fortalt av Mormons bok. (Omni 15-19;. Jeg Nephi 5:14-16) Deres mørke hud er en forbannelse satt over dem på grunn av deres overtredelser, som på en dag som skal komme for deres etterkommere, skal løftes bort og de vil bli hvite og tiltalende idet de aksepterer evangeliet og vender seg til Herren» («Decisions for Successful Living», side 166-167.)
    Genetiske bevis benekter en slik kobling. Moderne data konkluderer med at amerikanske indianere ikke er av hebraisk opphav, men er i stedet av asiatisk avstamning.

    Edens hage lå i Missouri? 

    Mormonerapostelen John A. Widtsoe skrev,

    «De Siste Dagers Hellige vet, gjennom moderne åpenbaring, at Edens hage var på det nordamerikanske kontinentet, og at Adam og Eva begynte sin erobring av jorden i den øvre delen av det som nå er delstaten Missouri. Det virker veldig sannsynlig at barn av våre første jordiske foreldre flyttet nedover langs det fruktbare, hyggelige landet i Mississippi dalen. De store flommene som ofte skjer der gjør beskrivelsen i 1. Mosebok svært sannsynlig faktisk. Og hvis historikeren så flommen der, er det ikke usannsynlig at vannet dekket de høyeste punktene eller toppene, for fjellene er mer som åser der» (Evidences and Reconciliations, side 127).
    Milton R. Hunter, en Mormon 70, uttalte, «Fra det foregående bevis, er det sikkert at Edens Hage lå i Amerika,i det som i dag er kjent som staten Missouri, og trolig den tilstøtende regionen» («Pearl of Great Price Commentary», side 109).

    Ovennevnte representerer bare en liten mengde av de mange motstridende oppfatninger mellom mormonismen og bibelsk kristendom. Min bønn er at du tar deg tid til å nøye studere kravene Mormonerkirken gjør på sannhet, og sammenligne dem med hva Bibelen allerede erklærer. Ved å gjøre det vil du være bedre forberedt til å se hva mormonismen handler om.

  • Samboerskap – et dårlig alternativ

    (fritt etter kronikk i VL av Øivind Benestad; prosjektleder
    MorFarBarn, forøvrig kopiert fra lillesandfrikirke.no)

    Stadig flere nordmenn, også kristne, har problemer med å akseptere at det er noen vesentlig forskjell på samboerskap og ekteskap. De aller fleste kirkesamfunn har hittil vært tydelige på at samboerskap ikke er i pakt med Guds vilje for samliv i Bibelen. Samboere får f.eks ikke stillinger i Den norske kirke. Jeg mener kirken bør holde fast på sin avvisning av samboerskap som bibelsk og etisk forsvarlig. Når kirkens teologi og praksis stadig oftere problematiseres i disse spørsmålene er det grunn til å spørre: Er det Den Hellige Ånd eller tidsånden som bærer argumentasjonen? Kommer en til nye konklusjoner fordi en er gått dypere inn i Skriften, eller skifter en mening fordi det er ubehagelig å være umoderne og motkulturell? Finnes det bibelske grunner for å hevde at ekteskapet mellom mann og kvinne ikke lenger står i noen særstilling som Guds design for famlien?

    Samboerskap mangler mye av den beskyttelse som ekteskapet gir begge parter i forholdet. Samboerskap gir på ingen måte en sikkerhet som svarer til den investering og utlevering som partene gjør i forhold til hverandre. Fordi forpliktelsen i utgangspunktet er så svak, blir det lettere i et samboerskap å velge minste motstands vei når vanskene melder seg. Hvis paret har sikret seg med en samboerkontrakt, er forholdene allerede så likt et ekteskap at det er god grunn til å spørre: Hvorfor ønsker de ikke å gifte seg? Er de bundet av et urealistisk frihetsideal der individets selvrealisering står i fokus? En slik tankegang kolliderer med Bibelens verdier.

    Trofasthet og forpliktelse er nøkkelord i alt ansvarlig samliv. I kristen samlivsetikk må disse ordene løftes høyt. Ektepar lover «Jeg vil satse 100% på forholdet vår og være trofast inntil døden skiller oss.» Samboere sier: «La oss prøve og se. Går det ikke, får vi heller skille lag.» I følge Bibelsk etikk er samboerskap en for løs og uforpliktende måte å ordne samlivet mellom mann og kvinne på. En av de aller viktigste i menneskelivet, og også en av de mest sårbare trenger sterkere strukturer og mekanismer innebygget enn det samboerskap gir. Det gjelder både for voksne og for eventuelle barn.

    Mange unge forteller at de flytter sammen for å «prøve om de passer sammen». En del ser på samboerskap som et «prøve-ekteskap». Men går det an å elske på prøve uten at noe av kjærlighetens vesen går tapt? Ekte kjærlighet mellom mann og kvinne forutsetter helhjertet vilje og forpliktelse. Disse kvalitetene (og mange flere) kan godt prøves uten at en lever sammen seksuelt. Fordi erotikken lett overdøver faresignaler som paret burde tatt på alvor, vil et kjærlighetsforhold uten fullt seksuelt samliv ofte gi et mer realistisk bilde av hvor ekte og slitesterk kjærligheten er. «Jeg elsker deg så høyt at jeg er villig til å vente med sex til vi gifter oss.»

    Mange lever på en illusjon når de tror samboerskap vil hjelpe dem til å forberede seg på ekteskapet. Sannheten er faktisk stikk motsatt: Studier viser at ektepar som har vært samboere før de giftet seg, skiller seg oftere enn ektepar som ikke har vært samboere. En fersk rapport fra England dokumenterer at risikoen for skilsmisse øker med 60% hvis paret har vært samboere først. Dersom paret får barn, blir prosenten ennå høyere. Rapporten avliver myten om at samboerskap er en god forberedelse til ekteskapet.

    Ekteskapet utfordres av samboerskap i forkant og skilsmisse i etterkant. På
    hver sin måte undergraver de det stabile ekteskapet. Det finnes ikke grunnlag
    for å hevde at samboerskap forebygger skilsmisser, snarere tvert i mot.
    Frekvensen av skilsmisser har økt parallelt med at samboerforhold er blitt
    stadig mer vanlig. Samboerskap har gjort terskelen lavere for å gå inn i nye
    forhold, men på samme måte er også terskelen for å gå ut av et forhold blitt
    lavere.

    Utbredelsen av samboerskap både i Norge og andre vestlige land har sin forutsetning i 1960- og 70-tallets seksuelle revolusjon. Seksuell utfoldelse er blitt mer og mer løsrevet fra forpliktende og varige forhold. Å gå til sengs med kjæresten noen dager eller uker etter at noen har blitt kjent, er nå rimelig vanlig. Veien til samboerskap blir dermed svært kort. Skole, NRK og hele ungdomskulturen forkynner at uforpliktende sex er «sunt og naturlig». Da er det ikke til å undres over at en del kristne blir forført til å tro at samboerskap er en god samlivsform. Det er jo «slik moderne mennesker lever».

    Vår situasjon i dag er kanskje ikke så moderne som mange tror. Apostelen Peter
    og Paulus skrev f.eks. i sine brev til kristne i en kultur med utbredt
    «frigjøring på det seksuelle området:» oppløsning av famliestrukturer,
    homoseksualitet, løse parforhold, hor, prostitusjon og så videre. Korinterbrevet
    i Det nye testamente gir oss et levende bilde av situasjonen. Apostlene og
    oldkirken proklamerte ikke tilpasning til samfunnets moral og omtolking av Guds
    bud som løsningen for de kristne. Tvert imot: de insisterte på at de kristne
    måtte våge å være annerledes. Dessuten skulle de vise at Guds vilje er på livets
    side.

    Ifølge Bibelen er ekteskapet Guds ordning for samliv og seksualitet. Bibelen legger vekt på følgende elementer når et par inngår ekteskap:

    i) De avgir et offentlig troskapsløfte.
    ii) De danner en ny sosial enhet.
    iii) De innleder det fulle seksuelle samliv.

    Diss tre punktene er fundamentale i bibelsk tankegang og må være utgangspunktet for kristen samlivsetikk. Fra første til siste side taler Bibelen klart om det livslange ekteskapet som den samlivsform Gud har innstiftet mellom mann og kvinne. Grunnleggende utsagn og samliv og kjærlighet står alltid i sammenheng med ekteskapet. Vi finner dem dessuten i så sentrale tekster som Skapelsesberetningen, De ti bud, Bergprekenen og i etisk veiledning til de første menighetene. Felles for alle disse tekstene er ønsket om å bygge og verne om forpliktende og livsvarig samliv mellom mann og kone. Positiv omtale av uforpliktende og uformelt samliv utenfor ekteskapets rammer finnes ikke.

    Når en del kristne tror at Bibelen ikke sier noe om samboerskap, glemmer de at Det nye testamente over 30 ganger advarer mot seksuell umoral, også kalt utukt eller «hor». I Bibelen har «hor» lite med horer og prostitusjon å gjøre, men med alle seksuelle forhold som bryter ut/inn av ekteskap. I samfunnet generelt er kanskje kampen for Kirkens syn på ekteskap og samboerskap tapt, inntil videre. De som ønsker å innrette livet sitt etter Jesu bud og budskap, har imidlertid en annen målestokk. Den handler om å finne og gjøre Guds vilje, slik vi finner den i Bibelen. Intet mer og intet mindre. Utfordringen fra Jesus gjelder også sex og samliv.

  • Du har overvunnet den onde

    Dere unge, jeg har skrevet til dere fordi dere er sterke: Guds ord blir værende i dere, og dere har seiret over den onde.

    (1. Johannes 2,14b)

    Du har overvunnet den onde fordi du er sterk. Du er sterk fordi Guds ord bor i deg.
    Det den onde gjør er å anklage og å friste. Når vi har tatt imot Jesus, har han tatt all vår synd på seg, og djevelen har ingen ting å anklage oss for. Når vi har tatt imot Jesus, er Jesu Kristi rettferdighet blitt vår, og vi kan ikke fristes til noe som gjør at djevelen kan anklage oss.

    Det ordet som skal bo i oss, er evangeliet om at Jesus døde for våre synder, så vi kan stå rene og hellige foran Gud. Guds vrede er tatt ut på Jesus. Jesus stod opp fra de døde, og går nå i forbønn for oss i himmelen hos Gud. Vi får lese og ta imot evangeliet!

    Sett av tid til å lese Guds ord, og la det ta bolig i deg. På den måten skal du aldri bli overvunnet!

  • Dagens første oppgave

    Følgende er sakset fra «Gleden uten grenser» av C.S. Lewis.

    Kristenlivets virkelige problem støter du vanligvis på der hvor folk ikke ser etter det – akkurat i det øyeblikket du våkner opp om morgenen. Alle ønsker og håp du har for dagen kaster seg over deg som ville dyr. Det første du da skal gjøre, er ganske enkelt å skyve dem bort. Lytt til den andre stemmen, se på det fra en annen synsvinkel, la det andre større, sterkere, stille livet strømme på. Om igjen og om igjen, hele dagen. Trekk deg tilbake, bort fra kjas og mas, søk ly for vinden.

    I begynnelsen klarer vi bare dette i korte øyeblikk. Men fra disse øyeblikkene vil et nytt liv begynne å spre seg gjennom systemet vårt. Vi lar Ham arbeide med den rette siden av oss. Det er som forskjellen mellom maling som legger seg på overflaten, og fargestoff som trenger helt igjennom.

    Han snakket aldri i vage, idealistiske vendinger. Da Han sa «Vær fullkomne», mente Han det. Vi må gjennomgå full behandling. Det er vanskelig, men den slags kompromisser vi helst ønsker, er vanskeligere – faktisk helt umulig å gjennomføre. Det er kanskje vanskelig for et egg å bli til en fugl, men det ville være temmelig mye verre for det å lære å fly mens det ennå var et egg.

    For øyeblikket er vi som egg. Og du kan ikke fortsette med bare å være et vanlig egg i det uendelige. Vi må klekkes, eller forgå.

  • Hvordan behandler du din neste?

    Det finnes mange merkelige oppfatninger av hva som står og ikke står i Bibelen. Bibelen er en bok, skrevet på papir med blekk. Det er sort tekst på hvitt papir, og det er ikke vanskelig å se hva som står der. Likevel er det mange som påstår at det står ting i Bibelen som ikke står der, eller så blir det påstått at det ikke står ting der, som klart og tydelig står der.

    Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

    Lukas 10, 25-28

    Loven er kort forklart alle lovene det jødiske folk hadde å forholde seg til. Disse finner man i all hovedsak i tredje og femte mosebok. Den lovkyndige var en mann som var opplært til å kunne disse lovene. Han kunne dem utenat, og hadde stort sett full oversikt. Nå skulle han teste Jesus for å se om Jesus hadde like god oversikt som han selv mente han hadde.

    Den lovkyndige visste nok at Jesus hadde peiling på lovene, så han måtte forsøke seg på å lure Jesus ut i et tolkningsspørsmål. Han visste at han ikke kunne leve opp til disse budene GUd hadde gitt, og ville forsøke å «pynte på situasjonen» ved å stille seg selv i et bedre lys. Han spurte om «Hvem er min neste?» fordi dette var det vageste punktet, og sannsynligvis noe han selv hadde lett for å snevre inn.

    «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
    «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk  han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

    Lukas 10, 29b-37

    Det står ikke så mye i Lukas om responsen Jesus fikk på dette, men jeg kan se for meg to mulige. Den ene er at den lovkyndigeble bedrøvet i det han innså at han hadde fusket med å være god mot sin neste, og ikke elsket sin neste som seg selv. Det andre er at han ble sint fordi Jesus var urimelig.

    For oss i vesten som ikke kjenner så godt til tradisjoner og skikker i Israel for 2000 år siden, kan det virke ganske teit å tenke på dette som en urimelig tankegang. Vi er oppvokst med historien om den barmhjertige samaritan, og har fått høre «Du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.»
    La meg fortelle litt rundt historien.

    Først og fremst er det området dette skjer i. Når man gikk fra Jerusalem til Jeriko, måtte man gjennom en øde og trang dal der det ofte holdt til røvere. Røverne pleide av og til å nesten slå ihjel folk leg legge dem på steder der det var enkelt å overfalle de som skulle finne på å driste seg frempå til å hjelpe. Det var altså en viss risiko involvert i å hjelpe folk som lå langs veien.

    Den første som kom forbi var en prest. Presten skulle sannsynligvis til Jerusalem for å gjøre tempeltjeneste. Prestene som skulle innom tempelet måtte overholde svært strenge renhetsregler. Dersom mannen i veikanten døde, ville presten ikke kunne gjøre tempeltjeneste, og det ville bli en aldri så liten krise i tempelet.
    Den andre som kom var en levitt. Levittene hadde også tempeltjeneste, og måtte gjennom de samme renselsesritualene som prestene. Sånn sett kan man jo forstå at de valgte å gå forbi.

    Samaritanerne og jødene var ikke bestevenner. De levde i forskjellige deler av landet, og ble aldri sett sammen. Jeg hørte en gang en lignelse over denne lignelsen. «Historien om den barmhjertige terrorist.» Jødene hadde omtrent samme innstilling til samaritanerne som amerikanerne har i forhold til al-Qaida.

    Det virket kanskje urimelig å forslå at man skulle gi blaffen i tjenesten for Gud, risikere uendelig lange og krevende renselsesritualer, for å berge en man ikke liker, eller kanskje til og med hater.
    Men det er det Jesus ba mannen om å gjøre.

    Og det er det Jesus ber oss om å gjøre i dag!
    Hvordan behandler vi dem rundt oss? Hvor mye er vi villige til å ofre?
    Er vi villige til å risikere sosial utestengelse og dårlig økonomi, for å redde han eller hun som mobba deg gjennom hele barne- og undomsskolen?

    Jesus ber oss om å elske dem som oss selv.

  • Svikt dine elskede synder!

    Det er få ting et menneske er villig til å ofre så mye for som at det skjulte i mitt liv skal forbli i det skjulte.

    Det er få ting et menneske er villig til å investere så enormt i som dette at det navnløse i meg skal forbli navnløst, det anonyme forbli anonymt. Det bortstuede skal forbli bortstuet, det nedpressede skal forbli nedpresset.

    Dette er syndens levende, alvorlige åndsmakt, at det legger beslag på min lojalitet.

    Det er ingenting i mitt liv jeg har vært så lojal mot som mine nederlag.
    De må ingen få vite om, ikke for noen pris. Det som skjer når jeg gir min lojalitet til mine synder, er at de får slippe så langt inn i sentrum i mitt eget sinn at jeg tror det er min egen stemme jeg hører. Og de sier: «Hvis mennesker får vite hvem du egentlig er, så er det slutt.» Og fordi disse stemmer stiger opp fra det innerste i mitt sinn, tror jeg det er min egen stemme jeg hører.

    Men mine synder kom en dag sm fremmede inn i mitt liv, og om de har slått seg ned og tatt husvære hos meg og latt meg glemme at de er gjest, så vet Jesus at slik er det ikke!
    Mine synder har ikke rett til, og krav på, å skrive historien om mitt liv. Alt kan bli annerledes. Men valget er: Hvem skal få styre min lojalitet, mine synder eller Kristus? Hvilket blod skal få flyte i mine årer, sine synders eller Kristus? Hvem skal få de sterkeste brorsbånd, mine synder eller Kristus?

    Synden sitter så tett klistert inn i sentrum av mitt liv at den blir som blod i mine årer, og den forer min selvfordømmelse. Da feller jeg kanskje hardere dommer over meg selv enn Gud i himmelen noensinne vil gjøre.

    Så sterk er syndens åndsmakt at den klarer fullstendig å fylle det rom i oss som Gud har skapt for Jesus, som Gud har skapt for nåden, som Gud har skapt for den fred Jesus alene kan legge inn i et menneskes hjerte.

    Jesus kommer ikke inn, fordi det allerede er noen der. De har fylt opp hele plassen, de har latt meg tro at de er en del av mitt liv, og de taler fra dypet av min bevissthet; mine synder som gjør det mesterverk at de klarer å legge beslag på min lojalitet.

    Derfor hadde jeg lyst til å la disse linjer munne ut med det smertefulle: «Svikt dem! Svik dine synder! Prisgi dem! La dem ikke lenger få din lojalitet!»

    Når et menneske gir sine synder sin lojalitet, da bruker et menneske sine beste krefter på å motarbeide seg selv. Din oppmerksomhet, din årvåkenhet, din ydmykhet, din varme, din fintfølelse.
    Det er nesten ikke noe igjen til deg og dine nærmeste, fordi dine synder har tatt hele potten.

    Mennesker som er fanget i det garn at de er blitt lojale med sin fortid, med sine nederlag, med sine uoppgjortheter, med sine synder, lever langt under sitt potensiale. Fordi de bruker sine beste krefter til å motarbeide seg selv. De tror synden er deres – for tid og evighet. Og synden er kamuflasjens mester.

    Når synden blir konturløs, blir nåde et fremmedord, og Jesus forsvinner fra våre øyne.

    Ta deg derfor tid til å ta et oppgjør med din synd! Svikt dine synder! Vend dem ryggen og snu blikket mot Jesus!