Kategorier
Andakt

Jesus kommer gjennom stormen

Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og rådløshet i larmen fra hav og brenninger. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelens krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» (Lukas 21:25-36 BM11)

Jesus forbereder oss på at det kommer til å bli et voldsomt uvær før han kommer igjen. Himmelens krefter skal rokkes. Det betyr at strukturene som holder skaperverket sammen, kommer til å bli ristet, snudd opp ned, og tøyd. Havet kommer til å koke. Det kommer til å bli et slikt vær at folk blir redde. De vil bli slått av redsel over alt det fryktelige som kommer over verden.

Men når det skjer, skal dere løfte hodet. Dere skal ikke være redde. Det er jeg som kommer gjennom stormen, sier Jesus.
Jeg kommer for å berge dere.

Du kommer til å bli redd. Jeg kommer til å bli redd. Men vi skal huske på det Jesus har sagt: Dere skal ikke være redde. Løft hodet! Det er jeg som kommer.
Det var akkurat som den gangen disiplene rodde over Genesaretsjøen. Plutselig kom Jesus på bølgene. De ble livredde fordi de trodde det var et spøkelse. Sånn blir det kanskje med oss også. Vi kommer til å bli livredde. Vi føler oss så svake. Men så kommer Jesus, og han sier: Frykt ikke, det er meg.

Sånn blir det på den dagen. Derfor sier han fra på forhånd om alle de forferdelige tingene som kommer til å skje, slik at vi kan være forberedt på hva som kommer. Det ser fælt ut, men det er en god ting. Det er som når treet i hagen skyter skudd om våren. Det er like før det blir sommer! Det er like før frelseren kommer, og vi kan være glade!
Det er det beste som kan skje! Slik vil Jesus lære oss til å tenke om den dagen vi kaller dommedag. Da blir det slutt på menneskenes stolthet, selvsikkerhet og synd. Det blir angst og redsel, og alt faller i grus. Det er et godt tegn, for det betyr at Jesus kommer. Det er slik Jesus lærer oss å tenke.

La alle andre senke hodet og krype i skjul. Dere skal rette dere opp og løfte hodet. Det er jeg som kommer.
Slik lærer Jesus oss å møte dommedag. Det skal være stor glede innerst inne i oss. Selv om kroppen vår skjelver – vi klarer ikke la være, så er det en stor glede innerst inne i oss. Det er Jesus som kommer!

Det ser fælt ut, men det er noe godt som skjer. For gjennom stormen som kommer, roper Jesus at vi ikke skal være redde. Han kan ikke komme på noen annen måte, for veldige murer står imot han. Verden har bygd store murer for å holde han ute. Men når han kommer, må alle disse murene ramle ned. Menneskenes stolthet og selvsikkerhet må bryte sammen. Det kan ikke skje på noen annen måte.
Men det er Jesus som kommer. Det er noe godt som skjer. Derfor kan vi være glade.

Kristne er nødt til å forsøke å lære dette slik at vi ikke mister troen når dette begynner å skje. Jesus har sagt det på forhånd. Han vet at noen kristne kommer til å møte dette. Det kan godt komme til å bli oss. Det har gått mange generasjoner med kristne i graven som aldri fikk oppleve det. Det er ille å måtte slippe alt, ikke ha kontroll med noen ting lenger, bare synke i mørke. Hvis vi ikke hadde Jesus, hadde vi hatt all grunn til å være fortvilt!
Det er mange av de som tror på Jesus som har begynt å rope “Jesus kom, kom snart! Vi holder ikke ut dette!”.

Det er kanskje det Jesus har ventet på. At vi kristne skal begynne å rope på han. “Nå må du komme Jesus! Du må komme og rydde opp. Det er fælt i verden , og vi har det vondt!”

Og Jesus sier: Jeg kommer. Men da må dere være forberedt på at det kommer til å skje ganske voldsomme ting. Når jeg kommer, vil det bli et veldig stormvær, og da blir alle stolte mennesker på jord vettskremte. Men bare hold ut. Jeg kommer snart!

Ja vel, han kommer snart. Vi skal holde ut. Vi skal ikke gi oss. Vi skal stå fast på Gud ord og vitne om at det er Jesus, Herren. Han kom, og han kommer igjen nå.

Vi skal ikke gi etter når verden sier: “Det er ikke sikkert det er sant det som står i Bibelen. Det går sikkert an å lese på en helt annen måte enn det som står i Bibelen og i budene. Det andre har sagt kan være like rett.”
Vi skal holde fast på det Jesus har sagt. Vi skal holde det frem for verden, for det er sannheten. Vi skal ikke la oss skremme, og vi skal ikke gi opp. Vi skal holde ut til Jesus kommer. Han kommer snart! Hold ut!
Den som holder ut til enden, skal bli frelst. Det er et av løftene Jesus har gitt oss.

Det er dette som er vår oppgave nå, når det blir vanskelig å være kristen. Det ser ut som at verden rundt oss blir sterkere og tøffere, og det blir vanskeligere å tro på Jesus. Men vi har fått løftet om at dersom vi holder ut, skal vi bli frelst.
Og da skal vi ikke trenge å være redd for den store dagen da Jesus kommer!
For også for oss kristne er teksten om Jesus gjenkomst, dommedag, stor og skremmende. Selv om det er skummelt, og vi kjenner skuta rulle under føttene våre, så er det som om Jesus kommer gående mot oss på vannet for å redde oss. Vi skal få løfte hodet og være glade når alle disse tegnene begynner å gå i oppfyllelse. Tegnene om sol og måne og stjerner og himmelens krefter som blir rokket, og hav og brenninger bruser og menneskene blir livredde og fryktelige ting skjer. For Jesus er her. Sommeren er her. Det er Jesus som kommer!

Alle de vante tingene ramler sammen. Men hold fast på Guds ord. For Jesus sier: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri i evighet forgå.

Når du holder fast i ordene, holder Jesus deg.

Kategorier
Andre saker og ting

Ekteskap vs. samboerskap

4104315185_df4a79396f_oLørdag kveld hørte jeg en flott andakt om samboerskap og ekteskap, og om samliv og realistiske og urealistiske forventninger.
Jeg skal forsøke å gjengi noen tanker jeg fikk underveis, og noen refleksjoner jeg som ektemann gjorde meg mens jeg satt og hørte på.

Ekteskapet er uten tvil under stort press. Samboerskap er den dominerende samlivsformen blant unge mennesker, og ekteskap blir sett på som skummelt og bakstreversk. Noen har enda den romantiserte tanken om selve bryllupsdagen, og noen kanskje drømmer om hvor fantastisk det vil være om man bare gifter seg, selv om man lever som samboere frem til dagen man sier sitt tja i kirka.
Samboerskap ble “oppfunnet” på sekstitallet som et opprør mot ektekskapet. Man ville leve sammen uten rammene et juridisk bindende ekteskapsløfte gav. Samboerskap er nå i dag mulig å få kontraktsfestet med en samboerskapskontrakt.
Det er i grunnen veldig likt et ekteskap dersom man skriver kontrakt. Samboerskap med kontrakt likestilles juridisk med ekteskapet, og regjering og storting har allerede lykkes med å sidestille heterofilt og homofilt samboerskap. Snart vil også Den Norske Kirke sidestille heterofilt og homofilt ekteskap som en gudgitt ordning, selv om Bibelen er meget tydelig på at Gud ikke gir sin velsignelse over homofilt samliv.

I praksis skriver veldig få kontrakt på samboerskapet sitt. Jeg har hørt 13%.
Dette fordi man er redd for spørsmålet “Stoler du ikke nok på meg? Trenger vi virkelig en kontrakt på dette?”, og dersom man skriver en kontrakt så er samboerskapskontrakten likevel såpass lik ekteskapskontrakten at de like gjerne kunne giftet seg. Men det er for skummelt, fordi et ekteskap er bindende.
Så det som holder tilbake er likevel frykt for å binde seg. Derfor er et samboerskap en løsere og mer flyktig samlivsform enn et ekteskap. Det er et “ekteskap med bakdøra åpen”. De aller fleste samboerskap oppløses etter en tid. Oppløsningsraten for samboere med barn er tre ganger så høy som for ekteskap med barn. Det er også sånn at de som først er samboere og deretter gifter seg, har dobbelt så stor sjanse, statistisk sett, for å skille seg dersom vi sammenligner med ekteskap som starter uten å ha samboerskap bak seg.
Vi har snart en skilsmisserate på 50% her i landet, og slik jeg ser det er det jammen ikke rart når vi hver dag bombarderes med verdier som strider rett imot Guds vilje for samlivet mellom en mann og en kvinne.
Bibelen har en ramme for samlivet, og det kalles ekteskapet. I Matteus 19 sier Jesus

Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. ’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» (Matteus 19:4-9 BM11)

Fyller samboerskap de vilkårene som skal til for å kalles ekteskap? Både ut fra samboerskapets idé og praksis og ut fra samfunnets innplassering av det som noe annet enn ekteskap ser vi at dette ikke samsvarer. Dersom samboerskap er ekteskap, er oppløsning av det å se som skilsmisse, med de konsekvenser det har for tenking omkring skilsmisse og gjengifte. Trolig har de rett som sier at samboerskapet for flertallet har avløst forlovelsestiden fram mot ekteskap. Men Guds ord åpner aldri for at denne tida før ekteskapsinngåelsen skal brukes til å foregripe ekteskapet som samlivsform med felles bord og seng.

Unge kristne er selvsagt forvirret. Vi har de siste årene lagt mye vekt på at å følge Jesus handler om tro alene, og det er på en side riktig. Men jeg vil stille spørsmålet om man virkelig tror på Jesus om man går rett imot det Han sier? Ta f.eks kvinnen som ble grepet i å ha sex utenfor ekteskapet.

Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»}} (Johannes 8:3-11 BM11)

Jesus sa til henne “Gå bort og synd ikke mer”. Dette alene burde si oss at Jesus mener seksuelt samliv uten ekteskapet som ramme, er synd.

Generelt har vi tatt for lett på forkynnelsen og bibelundervisningen og slik skapt grobunn for tro uten vesentlig substans og med svekket relasjon til etterfølgelsen av Jesus. Troens gave har i liten grad blitt til troens lydighet. Da blir det vår oppgave å holde frem at det å tro er nok, men at troen er død uten gjerninger, og gjerninger er etterfølgelse.
Det blir ofte sagt at kristne miljøer er så opptatte av sex og at det er fælt og syndig, men det kunne ikke vært lengre fra sannheten. De gangene sex har vært tema i kirken, har jeg hørt utelukkende positivt om det. Det er Guds gave, og det er noe dyrebart og hellig vi har blitt gitt. De jeg har hørt snakke negativt om kirkens holdning til seksualitet, er folk som sjeldent eller aldri har vært i ei kirke.
Den seksuelle manien er et særpreg ved den allmenne kulturen.

Svært mange av våre medborgere sliter i sine liv og samliv med det bildet som tegnes av seksuell appetitt og forbruk i film og underholdning. I frykt for å stemples som seksualfiksert – fordi vi setter andre standarder enn omgivelsene, har altfor mange bedehus og kirker, leirer og lag holdt tilbake nødvendig veiledning om sex og samliv. Den seksualiserte kulturen som vi lever i, har likevel gjort slik veiledning mer nødvendig enn noen gang.

Han som holdt talen over dette, sa at de som vokser opp i dag har et bilde av seksualitet som hentet rett fra Paradise Hotel. Og det var ganske betegnende å høre hva de to spørsmålene deltagerne ble stilt da de skulle inn i huset. Det handlet ikke om de skulle ha det kjekt eller få nye venner der inne. Det første spørsmålet var «Skal du ha sex på TV?». Det andre spørsmålet var «Skal du ha sex første kvelden?».
Svarene som kom var mange «Det som skjer, det skjer.». Det var ei jente som var litt i tvil om hun skulle hoppe rett i det, og hun ble da sett på som den tilbakeholdne og kjipe deltageren.

Slike holdninger vokser barn og unge opp med i dag!
Det handler ikke om å dele noe fint sammen. Det handler ikke om å ta vare på hverandre og respektere hverandre. Det handler hvertfall ikke om å være trofast, tålmodig, velvillig, og om å forplikte seg på det andre mennesket!
Ekteskapet er noe helt annet. Det er innstiftet av Gud selv, og er den eneste rammen hvor begge partene og eventuelle barn kan føle seg trygge.
Vi trenger å bryte både de tabuer vi måtte ha i det kristne fellesskapet for å snakke om disse tingene, og vi trenger å bryte med angsten for å stemples som seksualfiendtlige i en kultur som reduserer sex fra relasjon, troskap og forplantning til teknikk og forbruk. Den beiske frukten er at halvparten av alle graviditeter i Oslo for unge under 25 år ender i abort. Og da holder vi utenfor alle som bruker angrepiller eller prevensjon som hindrer befruktede egg i å leve videre. Vi ofrer menneskeverdet for å kunne dyrke sex – Guds gode gave!, som en avgud.

Vi må snakke klart og tydelig når det gjelder dette. Vi må peke på ekteskapet som den beste samlivsformen, og vi har både statistikk og sunn fornuft til å underbygge våre påstander og holdninger. Når det gjelder ekteskap, er Bibelen, Jesus og Apostlene svært tydelig på at ekteskapet er den eneste rett samlivsform, og at det er ment for en mann og en kvinne. Dersom vi kan regne med at apostelen har rett i at den som driver hor, ikke skal arve Guds rike, må vi tørre å være tydelige i forkynnelsen. Vi må tale så tydelig at folk får gjort opp sine synder mot Guds sjette bud og reises opp til nytt liv og frimodig etterfølgelse, også om det er motkulturelt.

Kategorier
Andakt

Jesus gir deg et nytt liv!

20130306-221643.jpgDet er ikke ofte jeg forteller om folk jeg kjenner eller har snakket med, men i dag skal jeg gjøre et unntak. Jeg kjenner ei jente, la oss kalle henne Lisa.

Første gang jeg møtte Lisa var på en samtalegruppe for ungdom, drevet av en kateket jeg jobbet sammen med. Det var nesten bare jenter der, og jeg var innom for å fortelle om temaet «Når livet gjør vondt», i forbindelse med en oppgave jeg holdt på å skrive på.

Det var 6 eller 7 ungdommer i rommet når jeg gikk inn. De hadde potetgull, og det lå noen bibler åpne, så de kunne følge med dersom jeg siterte noen skriftsteder.

Kateketen spurte jentene om de kunne dele noe fra livene sine, og fortelle om hvordan de hadde endt opp som kristne, og den første jenta var ganske kjapp med å komme med sitt vitnesbyrd. Hun kom fra en familie med nok penger, og hun fortalte om det å innse at verden ikke roterte rundt henne, men at Jesus betyr mer enn det materielle.

Noen flere kastet seg på og fortalte sine historier, noen lange og noen korte. Jeg satt i sofaen og lyttet, og i det jeg skulle til å komme med noen kommentarer, reiste Lisa seg opp.

Hun fortalte at hun hadde vokst opp utfor byen, og da hun var 6 år begynte faren å gi henne øl så han kunne gjøre ting med henne. Da hun var 8 gav han henne hasj så han kunne fortsette.
Da hun var 11, stakk hun hjemmefra, men hun ble funnet igjen, og da fikk hun virkelig gjennomgå.
Da hun var 12 år prøvde hun første gang å ta sitt eget liv.
Nå hadde faren flyttet til Tyrkia, så ting var litt roligere.

Hun hadde forsøkt å stikke av igjen da hun var 14, og da hadde hun blitt funnet av kateketen. Hun sa «Siden da har jeg funnet kjærligheten, for første gang i mitt liv. Jeg hadde aldri hørt om Jesus før jeg kom hit. Etter et par dager ble jeg kristen ved å spørre Jesus om å tilgi meg, og nå jobber jeg med å tilgi faren min.»

Her satt jeg foran en helt ødelagt jente, vokst opp i et hjem med omsorgssvikt, seksuelle overgrep og rusmisbruk. Hun var skjør og ødelagt, ensom og fortapt i smerte, langt fra kjærlighet og helbredelse, langt fra Gud.
Men så møtte hun Jesus.

Dette er noe av det Jesus gjør. Han gir liv.

Han tar de som er såret og knust, som er fanget i fortvilelse og isolasjon, og han gir dem liv. Han gir bokstavelig talt liv!

Bibelteksten jeg limer inn her nå, er fra ganske tidlig i Jesu virke. Døperen Johannes er fortsatt i live, men Jesus har rukket å kalle alle 12 disiplene. Og det er nå Jesus kommer med en skikkelig overraskelse.

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Lukas 7:11-17 BM11)

Hvis vi ikke er forsiktige, så går vi glipp av all desperasjonen og frustrasjonen i øyeblikket Lukas forteller oss om. Lukas er en som tar alle detaljene i betraktning. Han forteller at Jesus hadde gjengen med 12 disipler med seg, sammen med en god del andre folk. De var alle sammen på vei mot en liten by som het Nain. Ironisk nok betyr Nain «hyggelig», men Jesus så da han kom dit at det var alt annet enn hyggelig. Lukas forteller at det var en død gutt som ble båret ut av byen. Gravfølget var stort, og alle sørget. To store folkemengder samles midt på gaten. Den ene i sorg, den andre fulgte etter Jesus. Ingen av dem visste at de snart skulle være vitne til et av de største miraklene Jesus gjorde.

Vi blir fortalt at den døde gutten var sin mors ene sønn, og hun var enke. Jeg har selv en sønn, men jeg kan nok ikke begynne å ane hva hun måtte ha gått gjennom. Hun hadde mistet sin sønn, og måtte gå gjennom livet videre alene. Mannen hadde også gått bort tidligere.

Jeg har tenkt noen ganger på at det er veldig greit å ikke være alenefar, og at det hadde vært ensomt å mistet min kone. Men å miste både kone og sønn er noe helt annet. Da er man HELT alene, og jeg tror (uten å egentlig helt ha evne til å strekke empatien min så langt at jeg kan sette meg inn i følelsene) at det må være over grensen til grusomt.

Men det lå mer i det enn det på den tiden. Denne kvinnen har ingen slekt til å bære familien videre. Det er ingen flere menn til å bære familiens navn. Det var rett og slett slik at slekten døde ut med henne.
Hun har ingen til å ta vare på seg. Kvinnene var avhengige av sine ektemenn og sønner. De var ikke akkurat hjelpeløse, men kvinnene kunne ikke ha jobb, så de var avhengige av menn for å få ting til å gå rundt. Nå når alle mennene i livet hennes var borte, var hun blitt avhengig av samfunnets støtte, i den grad samfunnet ville støtte opp om henne.

Hva hadde du tenkt om livet i en slik situasjon? Uten familie, uten mulighet for å få jobb, totalt avhengig av veldedighet for å overleve. Hva ville du tenkt om Gud?

Hvis det var noen som hadde rett til å føle seg hjelpeløs og ensom, så var det denne kvinnen.

Det er bra å se at Jesus ser situasjonen med en gang, og handler!
Vanligvis så foregikk begravelsesfølgene slik at først kom moren, så kom slektninger, så venner, så kom båren med liket, så bekjente.
Da Jesus så kvinnen foran begravelsesfølget med ingen mellom henne og kisten, så forstod han med en gang at kvinnen var enke og ikke hadde slekt.

Jesus gikk ut til kvinnen, og fikk medfølelse med henne. Han handlet på en måte som ingen andre rabbinere eller lærere hadde gjort. Han gjorde seg opptatt med en sak som omhandlet en kvinne. Og han tok på båren der det lå en død mann. En slik handling hadde i følge loven gjort en mann uren, og han måtte da gjennom en hel serie renselsesritualer. Men siden Jesus er Gud, så bekymret han seg ikke for det. Jesus distanserer seg fra rabbinerne, de skriftlærde og fariseerne. Han tok på båren, vekket gutten til live igjen, og sørget for at enken fikk et videre livsgrunnlag.

Og handlingen gav avkastning ut over kvinnen og gutten. Alle folkene ropte «Gud har gjestet sitt folk.»

Disse menneskene begynte å forstå hva Jesus kom for å gjøre! Tross alt, det var Jesus som sa:

For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» (Lukas 19:10 BM11)

Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matteus 20:28 BM11)

Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Johannes 10:10 BM11)

Dette er ikke historier om ting som skjedde for veldig lenge siden, og som har mistet relevans for oss i dag. Historien står der fordi den skal fortelle oss noe. Jesus gav denne gutten nytt liv, og han gav Lisa et nytt liv. Og de gode nyhetene er at dette gjelder enda, også for deg. Jesus er kommet for å gi deg et nytt liv!

Noen ganger er livet forferdelig. Du møter situasjoner og ting som gjør at du føler deg utslått og hjelpeløs. Kanskje har noen løyet for deg, kanskje har noen lurt deg, kanskje har noen slått opp med deg, kanskje er det totalt kaos i livet ditt. Det er mye som kan gi oss følelsen av å være alene og fortapt.

Men noen av oss føler oss forlatt og ensom på grunn av noe vi selv har gjort. Kanskje har du drevet litt for langt bort fra det livet Gud mente du skulle leve, og hvis du er ærlig, så vil du måtte innse at selv om du kaller deg kristen og går på møter og synger i lovsangsteam, og hva det måtte være, så kan synd i livet ditt gjøre at du flyter vekk fra Gud.

Synd gjør at du isolerer deg. Djevelen ligger klar og forteller deg at du nok er den eneste som begår denne synden, og at vi må skjule det. Til slutt er vi skamfulle og alene.

Eller det kan hende du aldri har startet et forhold til Gud gjennom Jesus. Du har aldri bekjent synd og bedt om tilgivelse, og du har aldri bedt Jesus om å lede livet ditt. Du har ikke fått et nytt liv, rett og slett fordi du ikke har bedt om det.

Jesus ser våre behov like klart og tydelig som han gjorde da han så denne kvinnen utfor landsbyen. Han ser også våre behov, selv om vi forsøker å gjemme dem fra han. Når vi lar Ham gi oss et nytt liv, så handler Jesus på en best mulig måte for oss, på samme måte som han gjorde for enken for to tusen år siden.

Og til slutt: Enken hadde kanskje ikke gjort noe selv for å havne i en slik situasjon, og det har kanskje du. Det betyr ikke at ikke Jesus vil hjelpe deg også. Jesus fant og frelste tyver, opprørere, prostituerte, folk som var åndelig forvirret og som var besatt av demoner. Han tok de verste utgangspunktene, gav de et nytt liv, og sørget for at veien til Gud ble åpnet.

Ta et lite minutt i stillhet og be Gud om å gi oss en ny begynnelse. Vær ærlig med Ham og fortell at du er fortapt og ensom. La Ham vise deg barmhjertighet slik at ditt liv kan bli fornyet.

Det fins ingen feil måte å gjøre dette på. Hvis du aldri har trodd på Jesus som Frelser og Herre før, men vet at du må, så bruk øyeblikket nå til å gjøre han til din frelser. La ham fornye livet i deg.

Hvis du har akseptert Jesus som Herre og Frelser i ditt liv, men trenger at Gud leder deg gjennom situasjonen eller tilstanden du er i nå, så spør han om det.

Gud er kommet for å hjelpe sitt folk, og du er en del av Guds folk!

Kategorier
Andakt

Utilgivelig synd

Jeg har kommet frem til Markus i leseplanen, og jeg leste i går et vers som jeg har tenkt veldig, veldig mye på.

De skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, sa: «Han har Beelsebul i seg! Det er ved hjelp av herskeren over de onde åndene at han driver de onde åndene ut.» Da kalte han dem til seg og talte til dem i lignelser: «Hvordan kan Satan drive ut Satan? Om et rike kommer i strid med seg selv, kan det riket ikke bli stående, og om et hus kommer i strid med seg selv, kan det huset ikke bli stående. Om nå Satan har reist seg mot seg selv og er kommet i strid med seg selv, kan han ikke bli stående. Da er det ute med ham. Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve det han eier, uten at han først har bundet den sterke. Da kan han plyndre huset hans. Sannelig, jeg sier dere: Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de enn spotter. Men den som spotter Den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.» Dette sa han fordi de hadde sagt: «Han har en uren ånd i seg.» (Markus 3:22-30 BM11)

Man kan jo bli nervøs av mindre! Hva er det å spotte Den Hellige Ånd?
Jeg må først som sist innrømme at jeg ikke er den aller mest karismatiske av meg. Det skyldes nok oppvekst, menighetsfellesskap, og at jeg er som jeg er. Jeg har vært på noen møter der det sies at Den Hellige Ånd var sterkt til stede, men hvor jeg føler jeg gjennomskuer mye som menneskeskapt og av og til direkte ubibelsk. Det kan hende Den Hellige Ånd var aktiv, men jeg merka isåfall ikke noe til det.
Jeg har opplevd både falsk og ekte tungetale, jeg har sett mennesker knekke sammen i tårer og overgitt seg helt til Jesus, og jeg har opplevd helbredelse av en så absolutt overnaturlig art som en direkte konsekvens av bønn.

Jeg tror altså at Den Hellige Ånd er virksom, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har opplevd og sett Ånden i aksjon.

Men dersom jeg ser Den Hellige Ånd virksom i et annet menneske, og jeg mener det ikke kan være Den Hellige Ånd, og avviser det som en ond ånd, eller som menneskeskapt, har jeg da syndet på en slik måte som Jesus forteller om her?

Jeg tror det er tre spørsmål man må stille seg selv da.

1 – Finnes det virkelig en utilgivelig synd?
2 – Hvis det fins, hva er det?
3 – Hvordan burde vi leve i lys av det?

Først og fremst må det sier at tilgivelsen det er snakk om i bibelverset, er Guds tilgivelse. De gode nyhetene er at Gud allerede har tilgitt, og at Gud ikke holder noen synder mot deg. De dårlige nyhetene er at Gud aldri tilgir deg.

Jesus sier at en som spotter Den Hellige Ånd aldri skal tilgis. Når et menneske sier “Jeg skal aldri tilgi deg”, så er det sjeldent så veldig alvorlig. Vi kan leve videre, og uansett er det veldig få som greier å få “aldri” til å faktisk blir til “aldri”. Men dersom Gud sier “Jeg vil skal aldri tilgi deg”, så mener han det faktisk. Om ti tusen år vil du fortsatt ikke være tilgitt, og hans ord står fast for evig tid.

Dersom du spotter Den Hellige Ånd, vil du altså være skyldig i all evighet. På samme måte som Guds nåde varer herfra og til evig tid, så varer slik Guds vrede til evig til. Gud er aldri nøytral til synd. Enten tilgir Han den, eller så straffer Han den. Å ikke bli tilgitt av Gud er å lide under konsekvensene av sin synd til evig til. Å avvise læren om helvete, er å avvise Jesu lære. Markus 3,29 er et av de aller klareste skriftstedene om å være “beyond forgiveness” til evig til. Og det er sagt av Jesus som elsket oss slik at han gav sitt liv for oss!

Så for å svare på det første spørsmålet, så er svaret ja. Det finnes utilgivelig synd.

Hva er så denne utilgivelige synden?

Vers 29 sier at den som spotter Den Hellige Ånd skal aldri få tilgivelse. Den utilgivelige synd er blasfemi mot Den Hellige Ånd. Men hva er det? Vers 30 peker på at vi skal forstå dette verset i lys av vers 20-27. Vers 30 sier

Dette sa han fordi de hadde sagt: «Han har en uren ånd i seg.»

I vers 22 sier de skriftlærde at Jesus er besatt av Beelsebul. Merk deg at Jesus ikke sier at disse skriftlærde har begått en utilgivelig synd! Han hører at de sier at han fikk sin kraft fra Satan, og ikke Den Hellige Ånd, og han sier “Den som spotter Den Hellige Ånd, får aldri tilgivelse”. Det er altså en advarsel, heller enn en direkte fordømmelse. Vi vet rett og slett ikke om de gikk over grensa eller ikke. Kanskje begikk de den utilgivelige synden, kanskje ikke.
Det vi vet er at de så et verk av Den Hellige Ånd, og kalte det for Satans verk. De er hvertfall på kanten på vei mot evig, utilgivelig skyld.

Gjelder dette uansett hvilken måte man spotter på?

Vel, jeg er slett ikke sikker. Fordi Jesus sier i vers 28: “Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de enn spotter”. Altså, alt skal bli gitt tilgivelse for. Ingen unntak er nevnt. Nøkkelen til å forstå den utilgivelse synden må ligge i forholdet mellom vers 28 og 29.
Vi er tilgitt alt, men synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig. Det er to absolutter.
Markus gjør det klart at synder er tilgitt dersom en vender om og tror på evangeliet.

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. (Markus 1:4 BM11)

 

Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1:14, 15 BM11)

For å få tilgivelse for syndene må man vende om, det vil si å slå fra seg synd, og stole på at Gud vet best, og la Hans nåde få virke i ditt liv. Så når Jesus sier i Markus 3,28 at alle synder skal bli tilgitt, så må det gjelde alle som vender om og tror.

Utilgivelig

Hvorfor er ikke vers 29 skrevet som et unntak fra regelen gitt i vers 28? Jeg tror grunnen er at blasfemi mot Den Hellige Ånd setter deg utenfor omvendelse, og dermed utenfor tilgivelse. Vers 29 er altså ikke et unntak fra vers 28. Han sier at alle synder og all blasfemi skal tilgis, og at blasfemi mot Den Hellige Ånd setter deg utenfor omvendelse. Du vil altså ikke være i stand til å vende deg fra synden. Jeg siterer ofte Johannes når det er snakk om Ånden.

Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Johannes 16:7, 8 BM11)

Når du synder mot Den Hellige Ånd, kan ikke Ånden være bosatt i deg, og du vil ikke overbevises om din synd, slik at du ikke kan vende deg fra den. Hvis en synd gjør det umulig for deg å omvende deg, så er det en utilgivelig synd, fordi tilgivelse bare er lovet for syndene du omvender deg fra.

Hva er så spesielt med blasfemi mot Den Hellige Ånd?

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med den spesielle rollen Ånden har når det gjelder vår frelse. Hvis vi synder mot Gud etter å ha sett Hans herlighet, er det ille. Hvis vi synder mot Jesus etter å ha sett Hans herlighet, er det også ille. Men det er fortsatt håp! Gud sendte Jesus for å være en løsepenge for oss. Dette er en ekstern handling, utført av Gud, for å legge til rette for at vi skal kunne tro. Den Hellige Ånds oppgave er å ta bolig i oss, få oss til å se Guds frelsesverk for oss, og skape tro i oss.
Hvis vi spotter Gud eller Jesus, er det fortsatt håp, fordi Ånden kan ennå jobbe i oss, ydmyke oss og bringe oss til omvendelse. Men hvis vi sier til Ånden, som er den som peker på Jesus og overbeviser oss om vår synd, slik at vi kan omvende oss og bli frelst, at det er et Satans verk, da har vi satt oss utfor troen, omvendelsen og frelsen. Da har vi har fraskrevet oss det eneste som noen sinne kunne føre oss til frelse.

Den utilgivelige synden er altså en nedvurdering av Den Hellige Ånd som er av en slik grad at Ånden trekker seg bort fra deg for alltid, og du vil ikke få mulighet til å overbevises om din synd, så du aldri vender om, aldri blir tilgitt, og dermed aldri blir frelst.

3. Hvordan skal vi leve for å unngå å havne der?

Jeg skrev en gang om viktigheten av å forlate sin synd, og ikke se seg tilbake. Faktumet at det finnes en mulighet for å havne utfor frelsen, bør drive oss til å vende oss bort fra vår synd, og snu oss mot Jesus. Mange kristne ser ikke for seg at de ikke kan bli frelst, selv om de vet at de synder. De er ikke med på det Jesus sa i Markus 9,43 da han sa

Om hånden din lokker deg til fall, så hugg den av! Det er bedre for deg å gå lemlestet inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slukner, (Markus 9:43 BM11)

Hvis du graver deg ned i synd, og ikke vender om, så vil det skje at du ikke lenger ser at det er synd du holder på med. Det er en risiko for at du fryser ut Den Hellige Ånd fra livet ditt ved å ikke ta på alvor når Han peker på synden din og ber deg vende om. Da får du ikke muligheten til å bli overbevist om din synd, så du ikke vender om, og ikke blir frelst, uansett om du kaller deg kristen, går på møter, eller hva du nå måtte gjøre.

Det er som en musvåk som oppdager et kadaver på et stykke is som flyter på elva. Han lander og begynner å spise. Han vet at det er farlig fordi fossen nærmer seg. Men han ser på vingene sine og sier til seg selv: “Jeg kan fly i sikkerhet på et øyeblikk.” Og han fortsetter å spise. Like før isen går over kanten av fossen sprer han vingene sine for å fly, men klørne er frosset fast i isen. Den Hellige Ånd kan forlate den arrogante synderen.

Vend om og bli tilgitt!

Nådens tid er nå! Alle dine synder er allerede betalt for på korset, og du trenger å få gitt dem til Jesus så de kan korsfestes med Ham. Ved Guds nåde, vend deg bort fra din synd. Gjør det nå, i dag, fordi i morgen kan det hende du ikke er i stand til det.

Kategorier
Andre saker og ting

Bekymringer

20130120-210105.jpg“Hun lot aldri sjansen for en god bekymring gå fra seg”, sa pastoren under prekenen i dag. Temaet var bagasje man har med seg i livet. Bekymring er noe veldig mange bærer på, og det kan være slitsomt både for en selv og for andre.
Men er all bekymring negativt? Kanskje.. Bibelen sier hvertfall mye om å ikke bekymre seg. Jeg hørte noen bibelsitater under gudstjenesten, og tenkt jeg skulle fylle ut med noen flere her nå, både til formaning og oppmuntring!

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? (Matteus 6:25-27 BM11)

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matteus 6:34 BM11)

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel . For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? (Lukas 12:25, 26 BM11)

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Johannes 14:27 BM11)

Løsningen på bekymringer er fred.

La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! (Kolosserne 3:15 BM11)

Må fredens Herre selv gi dere fred, alltid og på alle måter. Herren være med dere alle! (2. Tessaloniker 3:16 BM11)

Kast din byrde på Herren , han vil sørge for deg! Han lar aldri den rettferdige vakle. (Salmene 55:23 BM11)

Om uro

Uro i hjertet tynger mannen, et godt ord gjør ham glad. (Ordspråkene 12:25 BM11)

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperne 4:6, 7 BM11)

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1. Peter 5:7 BM11)

Vær ikke redd

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. (Salmene 23:4 BM11)

Og nå, så sier Herren , som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i stedet for deg. Vær ikke redd, for jeg er med deg! (Jesaja 43:1-3, 5a BM11)

Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg? (Hebreerne 13:6b BM11)

Hold opp! Kjenn at jeg er Gud. Jeg er opphøyd over folkeslag, opphøyd på jorden. (Salmene 46:11 BM11)

Når jeg er redd, stoler jeg på deg. (Salmene 56:4 BM11)

En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren , himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! (Salmene 121:1-3 BM11)

Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han stiene dine jevne. (Ordspråkene 3:5, 6 BM11)

Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut. (1. Korinter 10:13 BM11)

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? (Romerne 8:31, 32 BM11)

Et annet sitat som kom frem under gudstjenesten var “Det er to dager du ikke skal bekymre deg for. Den ene er dagen i går, den andre er dagen i morgen.”

Kategorier
Andakt

“Jeg jobber med saken”

20130116-095115.jpgJeg er nå godt igang med årets Bibelleseplan, Robert Roberts! I fjor hadde jeg flere små, lettleste, temabaserte leseplaner, men nå tenkte jeg at jeg skulle klemme til med en litt tyngre. Det er såpass mye å lese at man faktisk må planlegge og prioritere å lese for å komme seg gjennom hver dag.
Jeg synes det er flott.

Når jeg leser, så legger jeg ofte merke til nye ting, og av og til får jeg en ny forståelse for noe jeg har lest før, som jeg trodde jeg forstod.
I dag lest jeg blant annet dette:

Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. (Matteus 10:22 BM11)

Alle oppgaver man må gjøre er ikke like morsomme. Faktisk, så tror jeg at alle oppgaver har en eller annen ubehagelig side. Jeg kjente en gang en kar som hadde som eneste mål i livet å følge minste motstands vei. Han endte opp med å aldri forlate huset uten bruk av tvang, og kunne ikke reise seg opp av sengen i frykt for at underlaget han gikk på ble for mye motstand mot føttene hans. Han levde et dypt ulykkelig liv.
I verset jeg har funnet frem så snakker Jesus om hva man kan forvente som kristne. Jesus har aldri sagt at det er enkelt å følge Ham. Det vil følge motstand og “ubehageligheter”.
Da er det viktig å ikke grave seg ned og holde sengen! Du har hørt uttrykket om å “komme seg opp på hesten igjen”, og det er mye sant i det. Man må børste av seg støvet og ikke gi opp!

Jeg har en tendens til å klage mye, gjerne mens jeg gjør noe jeg ikke liker. Folk som mg, som klager mens de gjør en oppgave, har ofte feil fokus. Vi fokuserer på innsatsen vår, hvor vanskelig det er, ansvaret som må bæres, og ikke minst hvor synd det er i oss når vi må gjøre noe.

Det jeg lærte av Mattus 10:22 i dag er rett og slett at vi må lære å dyrke fokuset på sluttresultatet! Vi må se frem til det ferdige resultatet, fordi det er der målet vårt ligger.
Snakk om tro, og se frem til frelsen. Da blir du en vinner!

Kategorier
Andakt

Nyttårsforsetter

imageJeg ble spurt om jeg hadde noen nyttårsforsetter, men jeg må ærlig talt si at det har jeg ikke. Hvis jeg hadde, kan jeg ikke se for meg at jeg skal greie å holde dem.

Så er det noen vits i å ha nyttårsforsetter?

Hvis man gir opp like lett som meg, så er det neppe noe vits. Men jeg håper at du ikke gir opp like lett som meg!
Man gjør seg jo slike forsett fordi man ønsker at livet var litt annerledes, og det kan være bra! Det er ikke alltid at livet slik du levde det i fjor, ikke kan forbedres.
Alternativet til å forbedre seg er jo stagnasjon, og det er ikke bra. Jeg tar utgangspunkt i at ingen ønsker å bli et dårligere menneske. Altså at ingen ser tilbake på det de har gjort feil og tenkt at det ikke var feil nok..

Men det er også et dypere problem som ligger under her. Et åndelig problem. Ja, vi vil at livene våre skal være annerledes, men det vil Gud også! Han vil ikke at du skal være den samme personen dette året som det forrige.
Han vil ta de tingene med deg som er feil og gjøre de rett. Ting som kjærlighet og medfølelse for andre, tålmodighet og fred.

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, (Filipperne 3:12, 13 BM11)

Gi ditt nyttårsforsett til Jesus. Be han om å føre deg nærmere Han de neste månedene! Sett Jesus først i år, og bli bedre kjent med Frelseren!

Kategorier
Andakt

Kjenner du Jesus?

Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap.Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus.
Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!

Paulus brev til Filipperne 3, 7-11

Jeg kikka på en undersøkelse av hva norsk ungdom syntes var viktig, og ble egentlig ikke så veldig overraska. Trist, men ikke overraska.

Det viktigste er familie og venner, og det minst viktigste er festing og religion. Akkurat det med religion visste jeg godt kom langt ned, og at venner er viktigere enn festing er heller ikke så rart. Det triste er at det gjerne er en slags automatikk i at venner møtes på fest, og da blir festing viktig likevel, selv om det ikke er festingen i seg selv som er årsaken til at man fester.

Det er ganske trist at vi som elsker Jesus, kirken, det kristne fellesskapet og som definerer oss som “godt innfor” den kristne sfæren, ikke greier å få andre til å se at Jesus er relevant for også dem! Relasjon er viktigst, og religion minst viktig. Vi vet at relasjon og kristen tro hører sammen.

Det å tro på Jesus handler ikke om å si de riktige setningene, eller gjøre de riktige tingene. Man trenger ikke gå på møte, be, lese i Bibelen eller delta på gudstjenester. Jeg sier ikke at det er feil å gjøre disse tingene, men din frelse er ikke avhengig av dem. Det å tro på Jesus handler om å ha en relasjon til han! Det å gå på møte, be, lese i Bibelen og delta på gudstjenester kan hjelpe deg med å bli bedre kjent med Jesus, og derfor burde du gjøre det, selv om det ikke er et krav.

Jeg vil også påstå at selv om du KAN være kristen helt på egen hånd, så er det innmari vanskelig. Pluss at det er en anelse egoistisk. Gud har gjort store ting for deg, og dersom du ved å fortelle om det kan få andre folk til å tro, eller bli sterkere i troen, så skylder du Gud såpass at du burde gjøre det.

I Johannes evangelium kapittel 1, vers 35-39 står det

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

Jesus begynte ikke å fortelle dem om alt de måtte gjøre for å bli frelst, eller nøyaktig hva de måtte tro på. Han sa “Kom og se!”.

Vi kan ikke dra hjem til huset til Jesus på samme måte som disiplene kunne, men vi kan få snakke med Jesus, vi kan møte han i Bibelen, på møte, gjennom sang og musikk, gjennom bønn, gjennom andre mennesker, gjennom naturen. Kristendom handler ikke om kunnskap, bud, formaninger, pekefingre og leveregler, selv om alt dette er en del av den kristne kulturen. Kristendom handler om en relasjon til Jesus.

Kategorier
Andakt

Til dere som har prøver

Bedre tider vil komme!
Prøver er et nødvendig onde man må gjennom for å bli ferdig med skolen.
Etter skolen venter det store arbeidslivet, og det er langt. Det er mye som er viktig, men bare en ting som er viktigst, og det er heldigvis ikke det du sitter og jobber med akkurat nå.

“Hold blikket festet på Jesus”, sa jeg i en annen andakt. Det gjelder fortsatt.
Jesus er det viktigste, fordi hele verden ble skapt ved og til ham.
Livet er mye verre enn en prøve. I livet feiler du støtt og stadig, gang på gang. Jesus er her for å gi deg en ny sjanse, slik at du kan slippe ut av lidelsen hvis du holder blikket festet på Ham!
I forbindelse med eksamen, den verste prøven av dem alle, får mange tilgang på noe som heter “konteeksamen”. Konteeksamen er på sett og vis sammenlignbart med nåde, siden du får en ny sjanse. Dersom du stryker på eksamen, kan du få en ny sjanse til å stå, og komme deg gjennom studiet.
Dersom du stryker i livet, vil Jesus viske ut feilen du gjorde, og gi deg en ny sjanse til å følge Ham.
Konteeksamen kan man ta to ganger før man må ta faget opp på nytt. Jesus følger deg gjennom hele livet, og vil hjelpe deg til å komme hjem til Gud.

Hold blikket festet på Jesus. Tro på ham. Det er det viktigste.

Kategorier
Andakt

Når vennene svikter

En dame kjørte en gang til flyplassen. I bilen var det en annen passasjer også. Når hun spurte hvorfor han var på reise, svarte passasjeren at en forretningspartner plutselig hadde omkommet, og at han måtte dra av sted i begravelsen. Damen misforstod hva mannen hadde sagt, og svarte “Så flott da!”. Hun forstod med en gang at hun hadde sagt noe upassende.
Litt flau, sa hun “Unnskyld meg.”
Da mannen gjentok svaret sitt, forstod hun at hennes høflige svar hadde vært en katastrofe.

Jeg skriver denne andakten over kapittel 8 i Jobs bok. Jobs venner har begynt å si temmelig upassende ting til Job, men de forstår det ikke. De bare fortsetter, selv om det de sier sårer Job.

Mye av det de sier er utmerket teologi. Mye av det de sier kunne jeg selv funnet på å sagt fra prekestolen. Uheldigvis (for dem) passet ikke utsagnene deres på Job og hans situasjon. Det vi kan lære av det, er at den konvensjonelle visdommen ikke alltid er riktig. Vi må tenke oss nøye om, og be, når vi skal si noe på vegne av Gud.

Job har tre venner.

Venn nr 1, Elifas.

Alle de tre vennene til Job bruker det samme resonnementet for å forklare hvorfor Job har det som han har det. Vår fordel i Jobs bok er at vi vet at det ikke er Jobs feil at det skjer ulykker.

Det største problemet hos Elifas er holdningen hans. Om noen vil tale til deg, orker du det? Men hvem kan vel la være?”
Han er arrogant.
Ja, dette har vi gransket, og slik er det. Hør det og ta det til deg!”
Så er det argumentene hans. Han påstår at hans visdom kommer fra personlig observasjon, og ut fra det har han trukket følgende resonnement:

1. Gud belønner de som adlyder ham.
2. Gud straffer de som gjør synd.
3. Job lider, altså må han ha gjort noe galt.

Videre påstår han at Gud disiplinerer Job.

1. Gud vil velsigne Job igjen (5, 19)
2. Velsignelse betyr at han skal unnslippe all lidelse.

Vi vet ut fra vår posisjon i starten av Jobs bok at dette ikke er tilfelle.

Venn nr. 2. Bildad, tradisjonalisten. Job 8.

Bildads utfordringer er de samme som hos Elifas.
Først ut er det hans holdninger. Han er hjerterå, og viser ikke medfølelse med Job. “Hvis dine barn synder mot ham, så gir han dem i syndens vold.” (8, 4)
Han argumenterer ikke ulikt Elifas:
Han sier at hans visdom kommer fra tidligere generasjoner, og at tidligere generasjoners nedfortellinger viser at Gud alltid har handlet på denne måten. Altså at Gud straffer de som synder. Det at dette skjer med Job kan bare bety at Job har glemt Gud og har oppført seg dårlig. Han mener at Job må stole på Gud.

Venn nr 3, Sofar, den religiøse.

Igjen er det holdningen vi ser først på. Han er sint på Job. “Ditt tomme snakk gjør folk tause. Du spotter uten skam” (11, 3)
Sofar er den mest arrogante vennen Job har. Det kan vi se på måten han argumenterer på:
Han påstår at hans visdom kommer fra Gud, og at synden er glemt og tilgitt. Hvordan kan Sofar vite dette?
Han påstår at om bare Gud ville tale, så ville han sette Job på plass. Man skal ikke stille spørsmål til Gud. Det beste, i følge Sofar, er å vise uretten bort, og legge av seg all synd, og på den måten gjøre Gud glad igjen.

Det er mye av dette som florerer rundt oss i dag også. For ikke så lenge siden var den en debatt om synd var en direkte årsak til sykdom. Det var en profilert predikant som gikk ut i media og sa at om man ikke syndet, så ble man ikke syk, og at derfor måtte all sykdom være en konsekvens av synd. Selvsagt holder ikke slikt mål, ettersom folk kan bli født syke. Job så også at dette ikke holdt mål, ettersom han ikke hadde gjort noe galt i Guds øyne.

Det Jobs venner gjorde, og du ikke bør gjøre.

Ikke gjør feil antagelser om hvordan vår lidende venn har det.
Det er to utsagn vi må holde oss vekke fra. Det første er “Jeg vet akkurat hvordan du har det”. Du gjør ikke det. Om du gjør det, så vil ikke din venn føle at du gjør det. Dette utsagnet gjør at man skifter fokuset fra din venn til deg selv, og da spesielt om du følger opp med forklaringen på hvorfor du vet akkurat hvordan din venn føler seg.

“Ikke føl det på den måten”. Ikke fortell at man ikke skal være deprimert, sint eller negativ. Vi forteller gjerne vår venn at Gud elsker han eller henne, så de skulle ikke trenge å føle seg slik.
Å fortelle dette gir vedkommende bare enda større grunn til å føle slik han eller hun gjør. La heller din venn vite at du er der, uansett hvor negativ man måtte være.

Å gjøre feil antagelser om Guds plan bak lidelsen.

Å misbruke religion er et stort feilsteg, men dessverre et ganske vanlig feiltrinn. Mange kristne pleier å si “Gud forsøker nok å lære deg noe.”
Dette er en temmelig nedlatende holdning. Du har kanskje peiling, men du har ikke alle svarene. Vi er ofte sløve, ufølsomme og usympatiske.
Jobs største klage er at vennene hans ikke har noe medfølelse for ham. “Den som ikke viser godvilje mot sin neste, har oppgitt sin frykt for Den veldige.”
Når mennesker er syke eller i sorg, er de følelsesmessig skjøre.
Husk at man trenger mye bekreftelse, selv på små ting.

What to do?

Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.” (Jakobs brev 1, 19)

Nøkkelen til å være en god lytter, er å slutte å snakke. Vi er gjerne ivrige etter å få slutt på lidelsen hos andre, og da er vi kjappe til å si noe “lurt”.
Se på Job. Han legger fritt ut om hvordan han har det, men han vil at vennene skal tie stille.

Hvordan responderer vi når noen har det vondt?
La oss lytte til en ekspert.

Paul Welter sier at “en respons, ikke lengre enn 12 sekunder, er vanligvis en effektiv lengde i en rådgivnings- eller hjelpende situasjon.”
På 12 sekunder rekker man å si en eller ti setninger, eller totalt ca 25 ord.
Welter sier at “en konsekvent respons med lengde på over 20-30 sekunder, gir oss et stort problem.”
Det vi kommuniserer ved å svare lange svar er, “Jeg vil heller snakke TIL deg eller MED deg.”
Dersom responsen din er for lang, vil den ta bort fokuset fra den du snakker med, og flytte det over til deg selv, og da hindrer vi den hjelpende prosessen i å komme videre.

En av grunnene til at vi heller snakker enn å lytte, er at vi ikke liker å møte negative følelser.
Vi føler oss ikke komfortable når venner er sinte på Gud, eller hvis de føler at de mister troen. Disse følelsene utfordrer vår egen tro, og vi har ingen enkle svar til dem.

Å lytte krever en forståelsesfull ånd.

Det handler om mer enn å ikke snakke. Prøv å forstå hva som ligger bak ordene vi hører. Etter å ha lyttet, så vis vennen din at du har hørt. Ofte er en setning nok. Deretter kan vedkommende oppklare, eller legge til mer informasjon.

Henri Nouwen sier i boken “Out of Solitude, “When we honestly ask ourselves which persons in our lives mean the most to us, we often find that it is those who, instead of giving much advice, solutions, or cures, have chosen rather to share our pain and touch our wounds with a gentle and tender hand.”

Vis medfølelse. Å bare være der for noen, gjør et inntrykk. Be for dem når de ikke føler de kan be selv. Rekk ut en hjelpende hånd.

Løsningen.

Tre ting som ikke fungerer:

1) Job kan ikke glemme hvordan han har det. (9, 27) Å legge på et smil vil ikke fungere.
2) Job kan ikke rense seg selv. (9, 30) Hvis Gud ikke vil ha ham ren, så vil ingen ting fungere.
3) Job kan ikke saksøke Gud og forvente å vinne. (9, 32)

Det vi trenger er en dommer, en mekler. (9, 33)
En som kan stå mellom to parter. En som er ærlig og ikke har en egen agenda oppi det hele. Bare da vil vil smerten gå bort.

Det Job lengtet etter, har vi fått i Jesus. Han er mellommannen mellom Gud og mennesker (1. Tim 2, 5)! Han har “vært der”, og opplevd smerte akkurat som oss.

Jesus er den vi kan stole på fører vår sak.

Kategorier
Andakt

Lidelse

Hva gjør du når noen lider? Kanskje de har fått dårlige nyheter, og de er i nød – hvordan takler du situasjonen? Jeg mistenker at mange av oss ønsker å hjelpe, ønsker å gi noen trøst, men vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi er redd for å bli involvert, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller hvordan vi skal si det, så vi rygger litt unna. Eller kanskje vi bykser inn i det altfor fort og brutalt og alt går galt.

Hva hvis personen begynner å snakke, og en flom av ord kommer ut – noen sjokkerende ting, ting vi ikke var forberedt på, ting vi ikke forventet å høre. Jeg skal skrive litt om mine tanker bak Job 3, og da er det kanskje akkurat her vi befinner oss. Lyttende, uten å vite helt hva jeg skal gjøre med Jobs tanker og følelser og ord, som driver av sted.

Hva om den personen som sliter er deg? Er det ok å føle slikt? Er det en plass for tvil, mørke og forferdelse i det kristne livet?

Jeg har møtt noen kristne som mener at man ikke kan føle på vonde følelser når man er kristen, fordi Jesus har satt oss til frihet og vi skal bli fylt av Den Hellige Ånd og føle glede og lykke.

Det jeg foreslår vi gjør er noe vi er befalt å gjøre i Romerne 12, 15. “Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. ” Vi er nok bedre rustet for en fest enn en sorg, men vi er kalt til å gråte sammen med dem som gråter.

Enkelte har referert til kapittel 3 som Jobs Getsemane. Det er det stedet hvor Job er testet, og på overflaten ser det ut til at han har feilet – klage og fortvilelse snarere enn ydmyk underkastelse. Det er tre hovedtrekk i Jobs klage – hans fødselsdag, hans ønske om død, og hans klage mot Gud.

Husk at dette er utgytelser etter en uke med angst. Han har sittet stille på haugen av aske, og skrapt sårene sine mens tankene har rast gjennom hodet hans, og angst og hjelpeløshet har hele tiden bygd seg opp. Det ligner på hvordan vi finner profeten Elia etter hans store seier over Ba’al-profetene, og som svar på Jesabels drapstrusler løper han bort og ber

«Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»
(1. Kongebok 19, 04).

Først klager Job på sin fødselsdag. Ikke på den måten noen av oss beklager at enda en bursdag kommer med økende alder, men han klager på det faktum at han ble født. Legg merke til den store mengden av forbannelser han ramser opp mot dagen for hans fødsel:
Vers 2-9: – la dagen gå til grunne, la det bli mørke, la skyer legge seg over den, mørke gripe den, la den være ufruktbar, mørk, forbannet. Hvorfor ønsker han alle disse tingene over sin fødselsdag? Fordi han ønsker han aldri hadde vært født. Til tross for et langt og velstående liv med lykkelige øyeblikk og et godt hjem, så ser vi sammenlignet med forrige ukes elendighet, at han ønsker han aldri hadde levd.

Selv om dagen har hatt aldri så mye solskinn, fører natten med seg fortvilelse og frykt. Alt mørkner og blir svart, og alt Job kan se nå er de problemene han står overfor og føler på i sitt tap og sin lidelse. Dødens tungsinn er å foretrekke fremfor den smerten han nå opplever, tror han.

Så finner vi Jobs ønske om død. Fra der han sitter oppå askehaugen, mener Job at graven er å foretrekke – og han lengter mer etter døden enn etter skjulte skatter (vers 21). Hvorfor er det slik at døden synes å være så attraktiv at han ville juble og fryde seg når han finner graven (vers 22)? Det ser ut til at Job ser på døden som et sted for hvile og søvn (vers 13), fri fra de smertene og byrdene han nå bærer på.

Døden virker som en stor opptur. Se på vers 19:

Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre.

Det er det som omtales som “dødens demokrati” – konger og dronninger, prinser og prinsesser, fanger, slaver, alle er der sammen og lever i frihet og fred. Dette virket sikkert attraktivt for den som hadde vært den største mannen i øst, men så hadde mistet alt etter en serie forferdelige hendelser.

Lengten etter døden er noe vi ser i bevegelsene for aktiv dødshjelp, eller assistert selvmord. Vi har de siste årene lest i avisene om folk som reiser utenlands for å få hjelp til å ta sitt eget liv, fast bestemt på å ende sitt liv slik de selv vil. Men legg merke til at Job aldri tenker på å ta sitt eget liv. Selvmord er ikke et alternativ for han. Selv om Job klager og skriker, så erkjenner han at Gud er tilstede i disse omstendihetene.

Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige
(Job 3, 20)

[Hvorfor er lys gitt] en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham?
(Job 3, 23)

Selv om Job klager, er han klar over at Gud er til stede, og at han har fått lys og liv midt i lidelsen. Se tilbake til kapittel 1, vers 10. Satan anklager Gud for å beskytte Job. En kommentator skrev en gang at sikringen og beskyttelsen var blitt et fengsel for Job. Lytter Job nå til stemmen til demoner, plaget av halvsannheter som vris for å få maks effekt?

Job fortsetter sin klage mot Gud med sukk og stønn. Det viser seg at dette er hva han hadde fryktet hele tiden, at selv i de gode dagene var det en frykt for det hele skulle bli tatt bort.

Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå.
(Job 3, 25)

Vers 26 oppsummerer klagen hans så langt. Hans liv er stikk motsatt av hvordan han forestiller seg døden: Han har ikke fred (vers 18), han er ikke stille (vers 13), og han har ingen hvile (vers 17).

Så hva sier man til Job? Hvordan håndterer vi denne flommen av fortvilelse som er sluppet ut etter en ukes stillhet? Vil du gå opp til ham og si “Ikke bekymre deg Job”, “Det ordner seg”? Vårt råd om å fortsette å be og ha tillit virker nesten banalt i lys av hva han har sagt. Vi har to fordeler ved å se Job fra den vinkelen vi gjør i Jobs bok. Vi vet hvordan det vil ende opp, og vi vet også om diskusjonen i himmelen. Men Job vet ingen av delene. Han er midt i det hele og han responderer på det han ser.

Det er to ting vi må huske her. Først snakker Job om en “mann som ikke finner vei” (vers 23). Dette betyr at veien er skjult for mannen som skal vandre på den. Det betyr ikke at Gud ikke bryr seg lenger, er fraværende, fjern eller ubekymret. Her ligger selve essensen av den troendes vandring med Gud: Vi vandrer ved tro, og ikke ved synet – vi vet ikke hva som er rett rundt hjørnet – ellers ville det være “sebart”, og ikke tro. Det er bare gjennom bortgjemthet, gjennom lidelser, at vår tro er testet og bevist. Det faktum at vi har lys og liv er beviset på at Gud ikke er ferdig med oss! Det gjør at vi kan fortsette å tro.

Den andre tingen vi må huske på, er Guds dom over Job. Gud snakker om sin “tjener Job” i det første kapitlet (1, 8 og 2, 3), og igjen i kapittel 42 når han forteller vennene

“Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.”
(Jobs bok 42, 7).

Jobs utbrudd er ikke regnet som synd, og Job frelse er ikke i tvil – selv den stødigste troende kan ha en mørk natten i sjelen, samtidig som han sitter godt i Herrens hånd.

Så hvordan responderer vi til Job? Hva ville du si til Job etter utbruddet hans? Kanskje vår klokeste reaksjon i kjølvannet er, som Romerbrevet sier, “gråt med dem som gråter.” Guds svar er 35 kapitler unna ennå. Vi må be sammen med og for dem vi vet kan gå gjennom slik angst som Job hadde.

Job spør hvorfor lyset er gitt, og grunnen til at døden ikke er gitt. Når vi ser tilbake fra denne siden av Golgata, ser vi Jobs spørsmål med en annens ord som ropte “Min Gud, min Gud, hvorfor …?
På grunn av den forlatte er vi aldri alene, og han står med oss når vi lider. Som en moderne sang uttrykker det: “‘I’m forgiven because you were forsaken, I’m accepted, you were condemned… Amazing love, how can it be, that you my king should die for me!”

Kategorier
Andakt

Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?

Jeg og kona fikk den nye oversettelsen av Bibelen til jul, og jeg har begynt å lese. Den utgaven vi fikk er delt i tre deler; 1. mosebok til og med Ruth, Jobs bok til og med Malaki, og hele Det Nye Testamente.

Jeg tar for meg bok nr 2 først, og starter derfor med Job. Jeg begynte først med kapittel 1, selvsagt, og vil her legge ut noen tanker om dette kapittelet.

Jeg håper å fortsette med denne vanen ut Malaki, dersom jeg ser at det går an.

Job virker som en veldig bra fyr, og jeg tror folk flest ser på seg selv som skikkelige folk. En del ender da opp med samme spørsmål som Job; “Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?”
Vennene til Job forklarte dette med at man måtte ha gjort noe galt for at det skulle skje noe ondt med en, men Job kjøpte ikke den forklaringen.
Det finnes rett og slett ingen enkle svar på dette.
Job er ikke tilfeldig observatør i denne historien. Han sitter ikke i lenestolen sin og vurderer noen andres situasjon. Job er ingen lenestolteolog. Han en rullestolteolog. Job kjemper med disse spørsmålene (og hans såkalte venner) fra toppen av en haug med aske, etter å ha blitt personlig rammet.

De første versene av Jobs bok gir oss en fin introduksjon av Job selv. Dersom du har lest Jobs bok, så er det flere ting du kan ha lagt merke til. For meg var det at han hadde utrolig mye. Han hadde mange tusen dyr og mange barn. Han hadde mange tjenere og mye penger. Det står så i vers 3 at han var “den største blant folkene i øst.”
Det som gikk mest inn på meg var det aller første som blir nevnt: “Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt.”

Det vil ikke si at Job aldri syndet. Han var ikke uskyldig ved å være perfekt. Det er heller sånn at han var ulastelig og rettskaffen fordi han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde. Han var en som fryktet og derfor stolte på Gud, og vender seg bort fra det onde.

Job er en sånn man ønsker seg i menighetsrådet, eller i eldsterådet. Dersom han hadde hatt evnen til å lære fra seg hadde han nok blitt oppmuntret til å tenke på ordinasjon. En solid og “skikkelig” kristen. En søyle i samfunnet.

Men så, i løpet av bare én dag, blir hele hans tilværelse snudd opp ned. Det er som en personlig Utøya-katastrofe. En 11. september som rammer hans eiendom, familie og helse. Dette fortsetter og fortsetter, og ser ikke ut til å stoppe. Tjenerne hans kommer løpende til han for å fortelle om den ene katastrofen etter den andre. Hver for seg ville hendelsene ha vært tragiske, men til sammen blir de katastrofale. Først får han høre at oksene og eslene er tatt av Sabeerne. Deretter kommer enda en tjener og sier at Guds ild (torden?) tok  sauene. Deretter tok kaldeerne kamelene og drepte tjenerne som var i nærheten. Så kommer det verste av alt: Alle de ti barna hans var blitt drept. Han var etterlatt med bare fire tjenere og en kone. Det var rett og slett en katastrofe.

Hvordan ville du reagert? Ville du gjort slik Job gjorde videre?

Da reiste Job seg, flerret kappen og klippet av seg håret. Han kastet seg til jorden og tilba. Han sa: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!»

(Jobs bok 1, 20)

Hans første reaksjon var ikke å forbanne Gud, men å tilbe Gud. Hans sikkerhet var ikke i hans eiendeler, men i Gud.

Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!

(Jobs bok 1, 21)

Legg merke til at dette ikke er den typiske “Que sera sera“, “det som skjer, det skjer“, “whatever will be, will be“-holdningen. Han sier ikke at “vi skal nok takle det, uansett hva som skjer“, og han skylder ikke på uflaks, tilfeldigheter eller skjebne.

Nei, det Job uttrykker er en fast, urokkelig tro i møte med fryktelige hendelser. Han anerkjenner Herrens suverenitet, både i å gi og å ta, og vil velsigne Herren uansett.
Husk hva Paulus sier i Filipperbrevet 4, 12-13:

Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

Men selv nå lurer du kanskje på hvordan Job kunne gå gjennom en så smertefull periode. Hvorfor rammet all denne ondskapen han?

I populær tenkning er det ofte en slags idé om form for kosmisk karma. Det du gir er hva du får. “Gjør gode ting og gode ting vil skje med deg“. Eller gjør dårlige ting og pass på.

Men selv inne i kirken kan vi se denne typen ting – hvis du betaler kollekt, eller deltar på alle møtene eller gudstjenestene, eller er hyggelig mot folk, så vil gode ting vil skje med deg. Og hvis noe galt skjer, så må det være fordi Gud ikke liker deg – eller du må ha gjort noe virkelig ille. I løpet av de neste innleggene vil vi se dette komme opp i boken som Jobs “trøstere” (altså venner), som prøver å bruke denne typen velstands-teologi mot Job. Det er virkelig intet nytt under solen.

Så gjorde Job noe galt? Var han en skap-synder som måtte lide under sine ugjerninger? Er det en enkel sammenheng mellom godhet og velstand, mellom ondskap og dårlig helse?

Det ville vært så lett hvis det var slik. Da kunne man gått rett til Rikshospitalet og forkynne omvendelse fra store synder, fordi de verste folkene hadde vært innlagt med de verste sykdommene. Men det er ikke sånn. Vi ser kristne som går gjennom enorme lidelser, eller som er rammet hardt av sykdom i ung alder, mens den ugudelige går fra mye penger og et godt liv til mer penger og et bedre liv. Vi ser troende slite med å livnære seg av dårlige avlinger, og må leve sparsommelig, mens syndere kaster mer mat enn de spiser.

Bak kulissene, ute av syne for Job, det er en annen serie med hendelser. Vi ser dette i vers 6-12. Det er som om TV-programmet kutter fra den jordiske scenen til det himmelske tronerommet, og deretter tilbake til jorden. Den samme bevegelsen frem og tilbake gjentas i kapittel 2. Vi ser hele greia, men Job er uvitende om hva som har skjedd.

Det vi ser bak kulissene hjelper oss til å forstå mer enn Job kan vite, og hjelper oss til å se litt bedre hvordan dette grusomme kunne skje, og hvorfor vi noen ganger står overfor lidelse.

Vers 6 presenterer oss med hoffet til kongen i det himmelske tronerommet. Sønner av Gud (engler) er til stede, og blant dem er Satan. Satan betyr bokstavelig anklager, og den nye oversettelsen sier “Anklageren” her i stedet for “Satan”. Det er fristende å se for seg en slags åndelig Riksadvokat, med ansvar for å anklage for et eller annet. Hans jobb er å undersøke om Guds folk er som de burde være, og få anklaget dem for en forseelse.

Gud bringer samtalen inn på Job, og Satan reagerer. Selvfølgelig tilber Job Gud – bare se hvor mye han tjener på å være trofast mot Gud. Hvis Gud beskytter ham og gir ham så mye, ville ikke Job være en tosk om han ikke tok parti med Gud? Men Satan mener det at dersom Jobs rikdom var borte, så ville Job forbanne Gud.

Det er et utfordrende spørsmål, er det ikke? Hvorfor tilber vi Gud? Gjør vi det bare fordi vi får noe ut av det? Hvordan er dine motiver? Det er dette spørsmålet som går igjen i hele Jobs bok: Er troen ekte eller falsk?

Gud tar utfordringen, og tillater Satan å ta bort alt det Job har, men uten å røre Job selv. Så løper Satan av sted og planlegger den ødeleggelsens dag som kom. Job visste ikke hvorfor det skjedde, men han bestod utfordringen. Satan sa i vers 11 “Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.”, men vers 22 slås det fast at “Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.” Så det er 1-0 til Gud.

Så selv om Job ikke vet hva som skjer foran Guds trone, så er det saker og ting vi kan lære av dette. Det er tre viktige ting å legge merke til her, som vi tar med oss i innleggene som kommer:

  1. Satan har reell innflytelse. Satan er faktisk anklager av menneskene, og han blir hørt av Herren. Men la det være klart –
  2. Gud er helt suveren. Satan og Gud er ikke to like mektige agenter som er i konstant kamp, som får overtaket på hverandre ettersom ting går fram og tilbake mellom dem. Nei, Gud er suveren – Herren regjerer, og Satan er underlagt ham. Det er Herren som først nevner Job og bringer ham inn i fortellingen. Det er Herren som inviterer Satan å vurdere ham. Og det er Herren som setter grensene for Satans aktivitet – vers 12 “Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!.
    Luther kalte Satan for “Guds Satan” – som en hund i bånd. Men Gud gir i sin suverenitet en forferdelig tillatelse. Dette kan bare være det mest skandaløse aspektet av Jobs bok. Gud gir forferdelige tillatelser.
  3. Job er virkelig ulastelig. Vi har allerede lagt merke til dette tidligere, men det er viktig å nevne det igjen. Herren stadfester det som står i vers 1 når han snakker til Satan: “Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.
    Job er ulastelig og har ingen utilgitte synder å bli straffet for, men disse tingene skjer med ham likevel. Noen ganger i Bibelen ser vi mennesker som lider for sin synd, kanskje umiddelbart. Vi ser f.eks Israelittene som surmuler i ørkenen og blir bitt av slanger, eller Ananias og Safira som faller død om etter å ha løyet til apostlene om inntektene av salget av eiendommen. Men ikke all lidelse er et resultat av synd.

Satan har innflytelse, Job er virkelig ulastelig, og Gud er virkelig suveren.
Job vet ikke hva som har skjedd, men han forblir trofast til Herren, og fortsetter å stole på ham. Bruk litt tid de neste ukene på å lese gjennom denne boken, og da gjerne den nye oversettelsen. For å reise sammen med Job gjennom boken, må vi sitte sammen med ham, lyttet til hans smerte, og la han dele av sin tro.

Kanskje du lider akkurat nå. Job er en følgesvenn, en lidende fyr, som forteller oss at vi må tro på Herren. Job er beskrevet som “min tjener Job“, men det er ingen garanti for immunitet mot lidelse. Vi ser det tydelig på Golgata, da den lidende tjener Jesus hadde fått alle ting tatt fra seg, nettopp på grunn av den han var.

Men selv om Jesus måtte lide og dø, er han vår fred og vår frelse. Han er den som gjør at vi kan stå foran Gud.