Andaktsbloggen

Stikkord: Jesus

  • «Jeg jobber med saken»

    «Jeg jobber med saken»

    20130116-095115.jpgJeg er nå godt igang med årets Bibelleseplan, Robert Roberts! I fjor hadde jeg flere små, lettleste, temabaserte leseplaner, men nå tenkte jeg at jeg skulle klemme til med en litt tyngre. Det er såpass mye å lese at man faktisk må planlegge og prioritere å lese for å komme seg gjennom hver dag.
    Jeg synes det er flott.

    Når jeg leser, så legger jeg ofte merke til nye ting, og av og til får jeg en ny forståelse for noe jeg har lest før, som jeg trodde jeg forstod.
    I dag lest jeg blant annet dette:

    Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. (Matteus 10:22 BM11)

    Alle oppgaver man må gjøre er ikke like morsomme. Faktisk, så tror jeg at alle oppgaver har en eller annen ubehagelig side. Jeg kjente en gang en kar som hadde som eneste mål i livet å følge minste motstands vei. Han endte opp med å aldri forlate huset uten bruk av tvang, og kunne ikke reise seg opp av sengen i frykt for at underlaget han gikk på ble for mye motstand mot føttene hans. Han levde et dypt ulykkelig liv.
    I verset jeg har funnet frem så snakker Jesus om hva man kan forvente som kristne. Jesus har aldri sagt at det er enkelt å følge Ham. Det vil følge motstand og «ubehageligheter».
    Da er det viktig å ikke grave seg ned og holde sengen! Du har hørt uttrykket om å «komme seg opp på hesten igjen», og det er mye sant i det. Man må børste av seg støvet og ikke gi opp!

    Jeg har en tendens til å klage mye, gjerne mens jeg gjør noe jeg ikke liker. Folk som mg, som klager mens de gjør en oppgave, har ofte feil fokus. Vi fokuserer på innsatsen vår, hvor vanskelig det er, ansvaret som må bæres, og ikke minst hvor synd det er i oss når vi må gjøre noe.

    Det jeg lærte av Mattus 10:22 i dag er rett og slett at vi må lære å dyrke fokuset på sluttresultatet! Vi må se frem til det ferdige resultatet, fordi det er der målet vårt ligger.
    Snakk om tro, og se frem til frelsen. Da blir du en vinner!

  • Nyttårsforsetter

    Nyttårsforsetter

    imageJeg ble spurt om jeg hadde noen nyttårsforsetter, men jeg må ærlig talt si at det har jeg ikke. Hvis jeg hadde, kan jeg ikke se for meg at jeg skal greie å holde dem.

    Så er det noen vits i å ha nyttårsforsetter?

    Hvis man gir opp like lett som meg, så er det neppe noe vits. Men jeg håper at du ikke gir opp like lett som meg!
    Man gjør seg jo slike forsett fordi man ønsker at livet var litt annerledes, og det kan være bra! Det er ikke alltid at livet slik du levde det i fjor, ikke kan forbedres.
    Alternativet til å forbedre seg er jo stagnasjon, og det er ikke bra. Jeg tar utgangspunkt i at ingen ønsker å bli et dårligere menneske. Altså at ingen ser tilbake på det de har gjort feil og tenkt at det ikke var feil nok..

    Men det er også et dypere problem som ligger under her. Et åndelig problem. Ja, vi vil at livene våre skal være annerledes, men det vil Gud også! Han vil ikke at du skal være den samme personen dette året som det forrige.
    Han vil ta de tingene med deg som er feil og gjøre de rett. Ting som kjærlighet og medfølelse for andre, tålmodighet og fred.

    Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, (Filipperne 3:12, 13 BM11)

    Gi ditt nyttårsforsett til Jesus. Be han om å føre deg nærmere Han de neste månedene! Sett Jesus først i år, og bli bedre kjent med Frelseren!

  • Kjenner du Jesus?

    Kjenner du Jesus?

    Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap.Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus.
    Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!

    Paulus brev til Filipperne 3, 7-11

    Jeg kikka på en undersøkelse av hva norsk ungdom syntes var viktig, og ble egentlig ikke så veldig overraska. Trist, men ikke overraska.

    Det viktigste er familie og venner, og det minst viktigste er festing og religion. Akkurat det med religion visste jeg godt kom langt ned, og at venner er viktigere enn festing er heller ikke så rart. Det triste er at det gjerne er en slags automatikk i at venner møtes på fest, og da blir festing viktig likevel, selv om det ikke er festingen i seg selv som er årsaken til at man fester.

    Det er ganske trist at vi som elsker Jesus, kirken, det kristne fellesskapet og som definerer oss som «godt innfor» den kristne sfæren, ikke greier å få andre til å se at Jesus er relevant for også dem! Relasjon er viktigst, og religion minst viktig. Vi vet at relasjon og kristen tro hører sammen.

    Det å tro på Jesus handler ikke om å si de riktige setningene, eller gjøre de riktige tingene. Man trenger ikke gå på møte, be, lese i Bibelen eller delta på gudstjenester. Jeg sier ikke at det er feil å gjøre disse tingene, men din frelse er ikke avhengig av dem. Det å tro på Jesus handler om å ha en relasjon til han! Det å gå på møte, be, lese i Bibelen og delta på gudstjenester kan hjelpe deg med å bli bedre kjent med Jesus, og derfor burde du gjøre det, selv om det ikke er et krav.

    Jeg vil også påstå at selv om du KAN være kristen helt på egen hånd, så er det innmari vanskelig. Pluss at det er en anelse egoistisk. Gud har gjort store ting for deg, og dersom du ved å fortelle om det kan få andre folk til å tro, eller bli sterkere i troen, så skylder du Gud såpass at du burde gjøre det.

    I Johannes evangelium kapittel 1, vers 35-39 står det

    Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

    Jesus begynte ikke å fortelle dem om alt de måtte gjøre for å bli frelst, eller nøyaktig hva de måtte tro på. Han sa «Kom og se!».

    Vi kan ikke dra hjem til huset til Jesus på samme måte som disiplene kunne, men vi kan få snakke med Jesus, vi kan møte han i Bibelen, på møte, gjennom sang og musikk, gjennom bønn, gjennom andre mennesker, gjennom naturen. Kristendom handler ikke om kunnskap, bud, formaninger, pekefingre og leveregler, selv om alt dette er en del av den kristne kulturen. Kristendom handler om en relasjon til Jesus.

  • Til dere som har prøver

    Til dere som har prøver

    Bedre tider vil komme!
    Prøver er et nødvendig onde man må gjennom for å bli ferdig med skolen.
    Etter skolen venter det store arbeidslivet, og det er langt. Det er mye som er viktig, men bare en ting som er viktigst, og det er heldigvis ikke det du sitter og jobber med akkurat nå.

    «Hold blikket festet på Jesus», sa jeg i en annen andakt. Det gjelder fortsatt.
    Jesus er det viktigste, fordi hele verden ble skapt ved og til ham.
    Livet er mye verre enn en prøve. I livet feiler du støtt og stadig, gang på gang. Jesus er her for å gi deg en ny sjanse, slik at du kan slippe ut av lidelsen hvis du holder blikket festet på Ham!
    I forbindelse med eksamen, den verste prøven av dem alle, får mange tilgang på noe som heter «konteeksamen». Konteeksamen er på sett og vis sammenlignbart med nåde, siden du får en ny sjanse. Dersom du stryker på eksamen, kan du få en ny sjanse til å stå, og komme deg gjennom studiet.
    Dersom du stryker i livet, vil Jesus viske ut feilen du gjorde, og gi deg en ny sjanse til å følge Ham.
    Konteeksamen kan man ta to ganger før man må ta faget opp på nytt. Jesus følger deg gjennom hele livet, og vil hjelpe deg til å komme hjem til Gud.

    Hold blikket festet på Jesus. Tro på ham. Det er det viktigste.

  • Når vennene svikter

    Når vennene svikter

    En dame kjørte en gang til flyplassen. I bilen var det en annen passasjer også. Når hun spurte hvorfor han var på reise, svarte passasjeren at en forretningspartner plutselig hadde omkommet, og at han måtte dra av sted i begravelsen. Damen misforstod hva mannen hadde sagt, og svarte «Så flott da!». Hun forstod med en gang at hun hadde sagt noe upassende.
    Litt flau, sa hun «Unnskyld meg.»
    Da mannen gjentok svaret sitt, forstod hun at hennes høflige svar hadde vært en katastrofe.

    Jeg skriver denne andakten over kapittel 8 i Jobs bok. Jobs venner har begynt å si temmelig upassende ting til Job, men de forstår det ikke. De bare fortsetter, selv om det de sier sårer Job.

    Mye av det de sier er utmerket teologi. Mye av det de sier kunne jeg selv funnet på å sagt fra prekestolen. Uheldigvis (for dem) passet ikke utsagnene deres på Job og hans situasjon. Det vi kan lære av det, er at den konvensjonelle visdommen ikke alltid er riktig. Vi må tenke oss nøye om, og be, når vi skal si noe på vegne av Gud.

    Job har tre venner.

    Venn nr 1, Elifas.

    Alle de tre vennene til Job bruker det samme resonnementet for å forklare hvorfor Job har det som han har det. Vår fordel i Jobs bok er at vi vet at det ikke er Jobs feil at det skjer ulykker.

    Det største problemet hos Elifas er holdningen hans. «Om noen vil tale til deg, orker du det? Men hvem kan vel la være?»
    Han er arrogant. «    Ja, dette har vi gransket, og slik er det. Hør det og ta det til deg!»
    Så er det argumentene hans. Han påstår at hans visdom kommer fra personlig observasjon, og ut fra det har han trukket følgende resonnement:

    1. Gud belønner de som adlyder ham.
    2. Gud straffer de som gjør synd.
    3. Job lider, altså må han ha gjort noe galt.

    Videre påstår han at Gud disiplinerer Job.

    1. Gud vil velsigne Job igjen (5, 19)
    2. Velsignelse betyr at han skal unnslippe all lidelse.

    Vi vet ut fra vår posisjon i starten av Jobs bok at dette ikke er tilfelle.

    Venn nr. 2. Bildad, tradisjonalisten. Job 8.

    Bildads utfordringer er de samme som hos Elifas.
    Først ut er det hans holdninger. Han er hjerterå, og viser ikke medfølelse med Job. «Hvis dine barn synder mot ham, så gir han dem i syndens vold.» (8, 4)
    Han argumenterer ikke ulikt Elifas:
    Han sier at hans visdom kommer fra tidligere generasjoner, og at tidligere generasjoners nedfortellinger viser at Gud alltid har handlet på denne måten. Altså at Gud straffer de som synder. Det at dette skjer med Job kan bare bety at Job har glemt Gud og har oppført seg dårlig. Han mener at Job må stole på Gud.

    Venn nr 3, Sofar, den religiøse.

    Igjen er det holdningen vi ser først på. Han er sint på Job. «Ditt tomme snakk gjør folk tause. Du spotter uten skam» (11, 3)
    Sofar er den mest arrogante vennen Job har. Det kan vi se på måten han argumenterer på:
    Han påstår at hans visdom kommer fra Gud, og at synden er glemt og tilgitt. Hvordan kan Sofar vite dette?
    Han påstår at om bare Gud ville tale, så ville han sette Job på plass. Man skal ikke stille spørsmål til Gud. Det beste, i følge Sofar, er å vise uretten bort, og legge av seg all synd, og på den måten gjøre Gud glad igjen.

    Det er mye av dette som florerer rundt oss i dag også. For ikke så lenge siden var den en debatt om synd var en direkte årsak til sykdom. Det var en profilert predikant som gikk ut i media og sa at om man ikke syndet, så ble man ikke syk, og at derfor måtte all sykdom være en konsekvens av synd. Selvsagt holder ikke slikt mål, ettersom folk kan bli født syke. Job så også at dette ikke holdt mål, ettersom han ikke hadde gjort noe galt i Guds øyne.

    Det Jobs venner gjorde, og du ikke bør gjøre.

    Ikke gjør feil antagelser om hvordan vår lidende venn har det.
    Det er to utsagn vi må holde oss vekke fra. Det første er «Jeg vet akkurat hvordan du har det». Du gjør ikke det. Om du gjør det, så vil ikke din venn føle at du gjør det. Dette utsagnet gjør at man skifter fokuset fra din venn til deg selv, og da spesielt om du følger opp med forklaringen på hvorfor du vet akkurat hvordan din venn føler seg.

    «Ikke føl det på den måten». Ikke fortell at man ikke skal være deprimert, sint eller negativ. Vi forteller gjerne vår venn at Gud elsker han eller henne, så de skulle ikke trenge å føle seg slik.
    Å fortelle dette gir vedkommende bare enda større grunn til å føle slik han eller hun gjør. La heller din venn vite at du er der, uansett hvor negativ man måtte være.

    Å gjøre feil antagelser om Guds plan bak lidelsen.

    Å misbruke religion er et stort feilsteg, men dessverre et ganske vanlig feiltrinn. Mange kristne pleier å si «Gud forsøker nok å lære deg noe.»
    Dette er en temmelig nedlatende holdning. Du har kanskje peiling, men du har ikke alle svarene. Vi er ofte sløve, ufølsomme og usympatiske.
    Jobs største klage er at vennene hans ikke har noe medfølelse for ham. «Den som ikke viser godvilje mot sin neste, har oppgitt sin frykt for Den veldige.»
    Når mennesker er syke eller i sorg, er de følelsesmessig skjøre.     Husk at man trenger mye bekreftelse, selv på små ting.

    What to do?

    «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» (Jakobs brev 1, 19)

    Nøkkelen til å være en god lytter, er å slutte å snakke. Vi er gjerne ivrige etter å få slutt på lidelsen hos andre, og da er vi kjappe til å si noe «lurt».
    Se på Job. Han legger fritt ut om hvordan han har det, men han vil at vennene skal tie stille.

    Hvordan responderer vi når noen har det vondt?
    La oss lytte til en ekspert.

    Paul Welter sier at «en respons, ikke lengre enn 12 sekunder, er vanligvis en effektiv lengde i en rådgivnings- eller hjelpende situasjon.»
    På 12 sekunder rekker man å si en eller ti setninger, eller totalt ca 25 ord.
    Welter sier at «en konsekvent respons med lengde på over 20-30 sekunder, gir oss et stort problem.»
    Det vi kommuniserer ved å svare lange svar er, «Jeg vil heller snakke TIL deg eller MED deg.»
    Dersom responsen din er for lang, vil den ta bort fokuset fra den du snakker med, og flytte det over til deg selv, og da hindrer vi den hjelpende prosessen i å komme videre.

    En av grunnene til at vi heller snakker enn å lytte, er at vi ikke liker å møte negative følelser.
    Vi føler oss ikke komfortable når venner er sinte på Gud, eller hvis de føler at de mister troen. Disse følelsene utfordrer vår egen tro, og vi har ingen enkle svar til dem.

    Å lytte krever en forståelsesfull ånd.

    Det handler om mer enn å ikke snakke. Prøv å forstå hva som ligger bak ordene vi hører. Etter å ha lyttet, så vis vennen din at du har hørt. Ofte er en setning nok. Deretter kan vedkommende oppklare, eller legge til mer informasjon.

    Henri Nouwen sier i boken «Out of Solitude, «When we honestly ask ourselves which persons in our lives mean the most to us, we often find that it is those who, instead of giving much advice, solutions, or cures, have chosen rather to share our pain and touch our wounds with a gentle and tender hand.»

    Vis medfølelse. Å bare være der for noen, gjør et inntrykk. Be for dem når de ikke føler de kan be selv. Rekk ut en hjelpende hånd.

    Løsningen.

    Tre ting som ikke fungerer:

    1) Job kan ikke glemme hvordan han har det. (9, 27) Å legge på et smil vil ikke fungere.
    2) Job kan ikke rense seg selv. (9, 30) Hvis Gud ikke vil ha ham ren, så vil ingen ting fungere.
    3) Job kan ikke saksøke Gud og forvente å vinne. (9, 32)

    Det vi trenger er en dommer, en mekler. (9, 33)
    En som kan stå mellom to parter. En som er ærlig og ikke har en egen agenda oppi det hele. Bare da vil vil smerten gå bort.

    Det Job lengtet etter, har vi fått i Jesus. Han er mellommannen mellom Gud og mennesker (1. Tim 2, 5)! Han har «vært der», og opplevd smerte akkurat som oss.

    Jesus er den vi kan stole på fører vår sak.

  • Lidelse

    Lidelse

    Hva gjør du når noen lider? Kanskje de har fått dårlige nyheter, og de er i nød – hvordan takler du situasjonen? Jeg mistenker at mange av oss ønsker å hjelpe, ønsker å gi noen trøst, men vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi er redd for å bli involvert, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller hvordan vi skal si det, så vi rygger litt unna. Eller kanskje vi bykser inn i det altfor fort og brutalt og alt går galt.

    Hva hvis personen begynner å snakke, og en flom av ord kommer ut – noen sjokkerende ting, ting vi ikke var forberedt på, ting vi ikke forventet å høre. Jeg skal skrive litt om mine tanker bak Job 3, og da er det kanskje akkurat her vi befinner oss. Lyttende, uten å vite helt hva jeg skal gjøre med Jobs tanker og følelser og ord, som driver av sted.

    Hva om den personen som sliter er deg? Er det ok å føle slikt? Er det en plass for tvil, mørke og forferdelse i det kristne livet?

    Jeg har møtt noen kristne som mener at man ikke kan føle på vonde følelser når man er kristen, fordi Jesus har satt oss til frihet og vi skal bli fylt av Den Hellige Ånd og føle glede og lykke.

    Det jeg foreslår vi gjør er noe vi er befalt å gjøre i Romerne 12, 15. «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. » Vi er nok bedre rustet for en fest enn en sorg, men vi er kalt til å gråte sammen med dem som gråter.

    Enkelte har referert til kapittel 3 som Jobs Getsemane. Det er det stedet hvor Job er testet, og på overflaten ser det ut til at han har feilet – klage og fortvilelse snarere enn ydmyk underkastelse. Det er tre hovedtrekk i Jobs klage – hans fødselsdag, hans ønske om død, og hans klage mot Gud.

    Husk at dette er utgytelser etter en uke med angst. Han har sittet stille på haugen av aske, og skrapt sårene sine mens tankene har rast gjennom hodet hans, og angst og hjelpeløshet har hele tiden bygd seg opp. Det ligner på hvordan vi finner profeten Elia etter hans store seier over Ba’al-profetene, og som svar på Jesabels drapstrusler løper han bort og ber

    «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»
    (1. Kongebok 19, 04).

    Først klager Job på sin fødselsdag. Ikke på den måten noen av oss beklager at enda en bursdag kommer med økende alder, men han klager på det faktum at han ble født. Legg merke til den store mengden av forbannelser han ramser opp mot dagen for hans fødsel:
    Vers 2-9: – la dagen gå til grunne, la det bli mørke, la skyer legge seg over den, mørke gripe den, la den være ufruktbar, mørk, forbannet. Hvorfor ønsker han alle disse tingene over sin fødselsdag? Fordi han ønsker han aldri hadde vært født. Til tross for et langt og velstående liv med lykkelige øyeblikk og et godt hjem, så ser vi sammenlignet med forrige ukes elendighet, at han ønsker han aldri hadde levd.

    Selv om dagen har hatt aldri så mye solskinn, fører natten med seg fortvilelse og frykt. Alt mørkner og blir svart, og alt Job kan se nå er de problemene han står overfor og føler på i sitt tap og sin lidelse. Dødens tungsinn er å foretrekke fremfor den smerten han nå opplever, tror han.

    Så finner vi Jobs ønske om død. Fra der han sitter oppå askehaugen, mener Job at graven er å foretrekke – og han lengter mer etter døden enn etter skjulte skatter (vers 21). Hvorfor er det slik at døden synes å være så attraktiv at han ville juble og fryde seg når han finner graven (vers 22)? Det ser ut til at Job ser på døden som et sted for hvile og søvn (vers 13), fri fra de smertene og byrdene han nå bærer på.

    Døden virker som en stor opptur. Se på vers 19:

    Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre.

    Det er det som omtales som «dødens demokrati» – konger og dronninger, prinser og prinsesser, fanger, slaver, alle er der sammen og lever i frihet og fred. Dette virket sikkert attraktivt for den som hadde vært den største mannen i øst, men så hadde mistet alt etter en serie forferdelige hendelser.

    Lengten etter døden er noe vi ser i bevegelsene for aktiv dødshjelp, eller assistert selvmord. Vi har de siste årene lest i avisene om folk som reiser utenlands for å få hjelp til å ta sitt eget liv, fast bestemt på å ende sitt liv slik de selv vil. Men legg merke til at Job aldri tenker på å ta sitt eget liv. Selvmord er ikke et alternativ for han. Selv om Job klager og skriker, så erkjenner han at Gud er tilstede i disse omstendihetene.

    Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige
    (Job 3, 20)

    [Hvorfor er lys gitt] en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham?
    (Job 3, 23)

    Selv om Job klager, er han klar over at Gud er til stede, og at han har fått lys og liv midt i lidelsen. Se tilbake til kapittel 1, vers 10. Satan anklager Gud for å beskytte Job. En kommentator skrev en gang at sikringen og beskyttelsen var blitt et fengsel for Job. Lytter Job nå til stemmen til demoner, plaget av halvsannheter som vris for å få maks effekt?

    Job fortsetter sin klage mot Gud med sukk og stønn. Det viser seg at dette er hva han hadde fryktet hele tiden, at selv i de gode dagene var det en frykt for det hele skulle bli tatt bort.

    Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå.
    (Job 3, 25)

    Vers 26 oppsummerer klagen hans så langt. Hans liv er stikk motsatt av hvordan han forestiller seg døden: Han har ikke fred (vers 18), han er ikke stille (vers 13), og han har ingen hvile (vers 17).

    Så hva sier man til Job? Hvordan håndterer vi denne flommen av fortvilelse som er sluppet ut etter en ukes stillhet? Vil du gå opp til ham og si «Ikke bekymre deg Job», «Det ordner seg»? Vårt råd om å fortsette å be og ha tillit virker nesten banalt i lys av hva han har sagt. Vi har to fordeler ved å se Job fra den vinkelen vi gjør i Jobs bok. Vi vet hvordan det vil ende opp, og vi vet også om diskusjonen i himmelen. Men Job vet ingen av delene. Han er midt i det hele og han responderer på det han ser.

    Det er to ting vi må huske her. Først snakker Job om en «mann som ikke finner vei» (vers 23). Dette betyr at veien er skjult for mannen som skal vandre på den. Det betyr ikke at Gud ikke bryr seg lenger, er fraværende, fjern eller ubekymret. Her ligger selve essensen av den troendes vandring med Gud: Vi vandrer ved tro, og ikke ved synet – vi vet ikke hva som er rett rundt hjørnet – ellers ville det være «sebart», og ikke tro. Det er bare gjennom bortgjemthet, gjennom lidelser, at vår tro er testet og bevist. Det faktum at vi har lys og liv er beviset på at Gud ikke er ferdig med oss! Det gjør at vi kan fortsette å tro.

    Den andre tingen vi må huske på, er Guds dom over Job. Gud snakker om sin «tjener Job» i det første kapitlet (1, 8 og 2, 3), og igjen i kapittel 42 når han forteller vennene

    «Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.»
    (Jobs bok 42, 7).

    Jobs utbrudd er ikke regnet som synd, og Job frelse er ikke i tvil – selv den stødigste troende kan ha en mørk natten i sjelen, samtidig som han sitter godt i Herrens hånd.

    Så hvordan responderer vi til Job? Hva ville du si til Job etter utbruddet hans? Kanskje vår klokeste reaksjon i kjølvannet er, som Romerbrevet sier, «gråt med dem som gråter.» Guds svar er 35 kapitler unna ennå. Vi må be sammen med og for dem vi vet kan gå gjennom slik angst som Job hadde.

    Job spør hvorfor lyset er gitt, og grunnen til at døden ikke er gitt. Når vi ser tilbake fra denne siden av Golgata, ser vi Jobs spørsmål med en annens ord som ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor …?
    På grunn av den forlatte er vi aldri alene, og han står med oss når vi lider. Som en moderne sang uttrykker det: «‘I’m forgiven because you were forsaken, I’m accepted, you were condemned… Amazing love, how can it be, that you my king should die for me!»

  • Han står for døren og banker

    «og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.»

    (Luk. 2.7)

    Det greske ordet katalyma, som tidligere har vært oversatt til «herberge», brukes også om gjesterommet i et privathus. Dette var et rom som ofte lå i andre etasje, over det stedet hvor husdyrene var. Ut i fra vårt eget ståsted ser vi gjerne for oss en norsk stall, men den gang oppholdt dyrene seg i et rom i huset eller i en grotte i tilknytning til huset. På grunn av at så mange hadde kommet for å la seg innskrive i manntallet var alle gjesterommene fylt opp. Maria og Josef ble henvist til det rommet hvor dyrene oppholdt seg. Det var ikke vertshus men vanlige mennesker, som deg og meg, som fikk besøk.

    I morgen feirer vi Jesu fødsel over hele verden. Ingen fødsel har i ettertid fått større oppmerksomhet enn akkurat denne fødselen. Jeg lurer på om de som bodde i Betlehem virkelig forstod hvem det var som banket på døra den dagen? Jeg tror at hadde de visst at det var «himmelens Gud» som var på vei til dem, så er det mulig de hadde gitt dem en helt annen velkomst.

    Også i dag er det mange som banker på vår egen dør. Alle vil ha en bit av vårt liv eller av vår tid. Vi må hele tiden gjøre valg, hva skal vi avvise og hva skal vi slippe inn? Spørsmålet er om vi har greid å si ja til de rette tingene? «Jeg har ikke tid», «dessverre så går ikke det, jeg skal på…». Kjenner du deg igjen?
    Det er ikke plass for mer.
    I all travelheten kommer Jesus på besøk til oss i dag.

    Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.

    (Åp 3:20)

    Spørsmålet er om vi skjønner i dag hvor stort det er at Jesus ønsker husrom hos oss? Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde ble han invitert inn til noen i Emmaus. Det ble et møte som forvandlet deres liv. Motløshet ble til håp, sorg til glede (jfr. Luk 24:28-31). Hva med deg? Har du husrom for Jesus i dag?

  • Bekjenn!

    En gang sykla jeg ned en bratt bakke uten bremser på sykkelen. Det var en vei som gikk ned og kryssa veien fra ferjekaia. Jeg visste ikke da jeg starta ned bakken at bremsene var så dårlige som de var, og jeg bestemte meg ca halvveis nedi bakken at «det er kanskje like greit å ha maks fart over den veien, for å unngå å bli påkjørt».

    Så jeg dundra over veien, og unngikk såvidt å bli truffet av en trailer.

    Følelsen du sitter igjen med etter noe sånt kan være noe blandet. Jeg satt igjen med en del adrenalin. Jeg vet at en del folk setter livet sitt på spill for det adrenalinkicket. Jeg vil ikke anbefale deg det.

    Hva har du gjort som har gitt deg et kick?

    Det kan hende du har hoppet i strikk, fallskjerm eller balansert på en line over en foss. Eller du har fått til noe du ikke så for deg at du skulle greie, gjennomført noe du har venta på, eller du har sykla ned en bakke uten bremser på sykkelen. Det er mye rart som kan gi deg et kick.

    Av og til handler det om å få kicket, om å være modig, og ta sjansen. Du må tørre å stole på strikket som er festa i foten, eller du må tørre å fyre av det skuddet fra sekstenmeteren før du kan treffe krysset.

    En ting som er virkelig modig, er å bekjenne troen på Jesus på skolen. Det er kanskje enkelt for noen som har gjort det før, men for oss som ikke gjør det «til vanlig», så er det en stor terskel å gå over. Men det at det føles vanskelig, betyr ikke at det faktisk er det, eller at man ikke skal gjøre det. Har du noen gang prøvd å bekjenne troen på Jesus til noen?

    Det gir meg et kick hver gang jeg får fortelle om Jesus til noen som ikke er kristne! Når det dukker opp noen som vil høre om Jesus, så ikke tenk at du ikke er i stand til det!

    Josva, da han var ung, ble satt til å forkynne Herrens ord, nesten på samme måte som vi er det. Han fikk høre fra Moses:

    «Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.» (Josva 1,9).

    En moderne oversettelse gjengir:

    «Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» .»

    Jeg vet om mange kristne som tenker «Ja, men jeg vil ikke tvinge min tro på noen, de kan jo bli fornærmet.» Kan det hende det er fordi vi ikke vet hva vi har fått?

    Se for deg at du vinner 190 millioner i Lotto. Hvor lenge klarer du å tie stille om det?
    Se for deg at du har hatt dødelig kreft, men så har kreften plutselig forsvunnet! Hvor lenge klarer du å tie stille om det?
    Eller se for deg at du har hatt besøk av kong Harald, og han har bestemt seg for å bo i samme hus som deg. Hvor lenge klarer du å tie stille om det?

    Du har fått frelse og evig liv i Jesus Kristus! Gud elsket verden så høyt at han sendte sin sønn til jorda for å dø, slik at vi skulle slippe! Det betyr at vi kan ha direkte tilgang til Gud gjennom Jesus.
    Hvorfor skal det være forbudt å fortelle om at Jesus er god? Bekjenner du deg som en etterfølger av Jesus, er han med deg hvert skritt du tar.

    Du vandrer blant unge som Jesus er glad i. De har et hjerte som lengter etter å bli elsket og akseptert av Gud. Vær frimodig! Vær sterk!

  • Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

    Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» Jesus stanset og ba at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

    (Lukas 18: 35-43)

    Det er to ting som slår meg med denne teksten. Det ene er at Jesus spør «Hva kan jeg gjøre for deg?». Dersom vi møtte en blind og fattig mann i dag, så kan vi regne med at han enten vil ha penger, eller synet tilbake. Og vi kan vel gå ut fra at Jesus visste at mannen var blind, og at det var en av disse to tingene mannen ville ha.

    Det andre som slår meg er at Jesus sier «Din tro har frelst deg.»
    Hva var det med denne mannens tro som gjorde at han ble frelst?

    Vi kan lære to ting av disse to observasjonene jeg gjorde meg om teksten. For det første, så spør Jesus også oss om «Hva kan jeg gjøre for deg?». Det betyr at vi får lov til å komme til Jesus med det som ligger oss på hjertet, og vi kan få ha en forventning til at han hjelper oss. Kanskje svarer ikke Jesus akkurat slik vi tenker at han kommer til å gjøre. Dette leder oss inn på punkt nummer to igjen.

    Jesus svarte «Din tro har frelst deg.»
    Bartimeus hadde nok neppe dette i tankene når han henvendte seg til Jesus og ba om å få synet igjen. Men jeg tror ikke bartimeus forventninger om Jesu verbale respons er viktig. Det viktige er at Jesus gjør ham seende igjen. Bartimeus hadde ingen valg. Han henvendte seg til Jesus i desperasjon med rop om hjelp. Han trengte Jesus , og han var smertelig klar over det.

    Trenger du Jesus?
    Jesus ble hengt opp på et kors for å sone for hele verdens synd og skyld. Det betyr at det er kun Jesus som kan gjøre deg ren og rettferdig fremfor Gud.
    Derfor tror jeg at alle trenger Jesus, hver dag. Jesus står og spør «Hva kan jeg gjøre for deg?». Legg frem de tingene du vet at bare Jesus kan hjelpe deg med, og stol på at han tar seg av det på best mulige måte. Da kan vi få svaret «Din tro har frelst deg.»

  • Jesaja 1

    Dette er de syner som Jesaja, sønn av Amos, fikk om Juda og Jerusalem i den tiden da Ussia, Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda. Hør, du himmel, og lytt, du jord! For Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. (Jesaja 1, 1-2).

    Jesaja skrev til folk som bodde i Juda og Jerusalem under disse kongene til forskjellige tider, men som var i trøbbel, og som hadde problemer som f.eks ødeleggelse forårsaket av babylonerne som nærmet seg i horisonten. Jesaja går til kjernen i problemet, selve årsaken, og gir dermed en beskjed som er like aktuelt for oss i dag, som for israelerne for mange tusen år siden.

    Profeten Jesaja gir oss i denne introduksjonen en klar oversikt over hele beskjeden han har tenkt å gi. Han viser årsaken til problemene, hvordan folkene feilaktig forsøker å takle dem, og forklarer deretter den eneste sanne veien til utfrielse og befrielse.
    Hans beskjed til de syndefulle israelittene i akkurat denne epoken av historien er derfor Guds beskjed til hele menneskeheten midt i våre problemer og vanskeligheter.

    Og selvfølgelig er problemet for dem, så vel som for oss, det samme: det er synd. Verden slik den er nå er ikke den samme som da den ble skapt, fordi synden kom inn. Gud sier: «Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg» (vers 2).

    Her kommer vi over noe interessant. Jesaja sier at de har satt seg opp i mot Gud. Synd er altså ikke så mye et spørsmål om hva vi gjør, men det handler mer om vårt forhold til Gud. Profeten snakker her om essensen av synd: det er opprør, opprør mot Gud.
    Gud skapte seg et folk, eller som Augustin sa: «Du har lagd oss for deg selv og våre hjerter er urolige til de finner hvile i Deg».

    Og hva gjør synd? Det gjør at folk slutter å tenke, og det fører til uvitenhet.

    En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe; men Israel kjenner ingen ting, mitt folk er uten forstand.  (Jesaja 1, 3)

    Selv de dummeste dyr søker til sine herrer for å få næring, og følger sitt instinkt. Men menneskeheten kjemper mot sine «instinkter av evigheten». Selv om vi vet at vi ikke er lagd for denne verden, argumenterer vi likevel mot vårt instinkt.

    Jesaja maler et veldig realistisk bilde av synd. Det er bare ved å forstå hva synd er at vi kan se oss selv som syndere, og det er da vi kan få et håp om å bli befridd fra den! Bibelen setter omvendelse før tro. Vi må gå ned før vi kan gå opp. Så det nytter ikke å stå og si: «Kom til Jesus.»
    «Hvorfor skal vi komme til Jesus?» sier de da. Og det er vår oppgave å vise dem hvorfor. Bibelen sier: «Vend om og tro på evangeliet»  (Markus 1,15)

    Bibelen insisterer på at vi skal møte årsaken til våre bekyringer, ansikt til ansikt. Og bare da forteller den oss om den rette veien ut av det: Evangeliet, frelsens vei, som alene kan håndtere og helbrede!
    Og dette var problemet med Israels folk. De hadde ikke skjønt at det var noe var galt. I stedet lyttet de til de falske profetene som sa «Fred, fred – og så er det ingen fred.» (Jeremia 6, 14).

    Og vi er ikke noe bedre i dag. Vi er akkurat som Israels folk på den tiden. Vi vil ikke høre at det er problemer vi må ta tak i og få helbredelse for. Vi vil høre at alt er bra, at Gud elsker oss, og at vi garantert kommer til himmelen. Gud sier at vi er som Sodoma og Gomorra (vers 9). Men Gud har latt oss slippe unna.

    I dette verset får vi et glimt av håp. Jesaja har presentert karakteren, naturen og resultatene av synd. Men nå kommer et ord om nåde.

    For noen herlige ord, disse «slippe unna». Det introduserer hele evangeliet. I dette ene verset har vi en perfekt oppsummering av det kristne budskap, noe som Bibelen er veldig glad i å gjøre. Den liker å gi en beskjed i en oppsummering som dette, slik at vi kan huske det! Johannes 3, 16 er evangeliet i et nøtteskall. Og det er akkurat det samme her.
    Jeg vil forsøke med på å oppsummere ved hjelp av tre setninger:

    Synd fortjener straff og total ødeleggelse

    Mennesker er fullstendig ute av stand til å gjøre noe som helst for sin egen frelse

    Vi er totalt avhengige av Gud for å få frelse

    Den Gud som vi har hånet og fornærmet, den Gud vi har spottet, den Gud vi har kranglet med og kritisert, er den som selv utleverer oss! Han er den som har makt til å sende oss til fortapelse. Denne Herren, Allhærs Gud, bruker den selvsamme makten i vår frelse og for vår befrielse.

    Vi er derfor frelst av Guds nåde, som er Guds makt i oss. Vend om, og tro på evangeliet!

  • Mormonere (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige)

    Når du snakker til våre mormonske venner om religiøse spørsmål, er det ikke uvanlig å høre dem fortelle oss: «Vi er kristne, akkurat som deg.» Det kan være mange grunner til et svar som dette. Kanskje mormonerne du snakker ikke egentlig forstår hva kristne har trodd på gjennom århundrene, eller det kan være at de egentlig ikke er kjent med det deres egen kirke står for. Det kan være at fordi både «vanlige kristne» og mormonere deler et ønske om å leve moralske liv, og at dette kvalifiserer dem til tittelen «kristen.» Imidlertid er denne påstanden tilbakebevist av det faktum at mange religioner vektlegger et sunt moralsk liv som en del av sin tro. Kristendommen, som en religiøs tro, er kjent for sin lære (doktrine), og ikke nødvendigvis for oppførselen til sine tilhengere (selv om jeg håper at kristne i sin tro reflekterer kristen moral i sin praksis).

    En ting jeg har funnet, er at i de fleste tilfeller er det er svært sjeldent at den gjennomsnittlige siste-dagers-hellige er i stand til fullt ut å forklare den unike læren i mormonismen. I Mormoner-kirken har det vært lært at melk må gis før kjøtt. Siden mange mormonere vet at noen av deres unike læresetninger vil bli stilt spørsmål ved av deres evangeliske bekjente, gir de ofte en forklaring på mormonsk tro som er alt annet enn presis.

    Det er vanskelig å forstå hvorfor mormonere vil si at de er kristne «akkurat som oss» gitt at grunnlaget for deres kirke forutsetter at alle bekjennende kristne kirker utenfor «siste dagers hellige»-kirken er i en tilstand av frafall. Tror da personene som gjør disse påstandene, at de også er «frafalne»? Uansett må du stille deg selv noen viktige spørsmål før du automatisk kan akseptere forestillingen om at de forskjeller som skiller kristne fra mormonere er ubetydelige. For eksempel, hvis din Mormonske venn egentlig er en «kristen akkurat som deg», betyr det at du mener:

     Gud har ikke alltid vært Gud?

    Joseph Smith, grunnleggeren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige lærte bort at

    «Vi har trodd og ment at Gud var Gud fra evighet. Jeg vil motbevise den ideen, og ta bort sløret, slik at du kan se. Disse ideene er uforståelige for noen, men de er enkle. Det er det første prinsipp i evangeliet å kjenne Guds karakter med sikkerhet, og å vite at vi kan snakke med ham som en mann samtaler med en annen, og at han var en gang en mann som oss «(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345, også sitert i Evangeliets Prinsipper, p.305).

    I kontrast til dette sier Salmene 90:2

    «Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud.»

    Gud er et herliggjort, perfeksjonert menneske med en kropp av kjøtt og bein?

    Joseph Smith sa,

    «Gud selv var en gang som vi er nå, og er en opphøyet mann, som sitter på tronen i den fjerne himmelen! Det er den store hemmeligheten. Hvis sløret revnet i dag, og den store Gud som holder denne verden i dens bane, og som opprettholder alle verdener, og alle ting ved sin makt, gjorde seg synlig ,-jeg sier, hvis du skulle se ham i dag, ville du se ham som en mann i samme form som dere selv med både personlighet, utseende, og egenskapene som en mann, for Adam ble skapt i samme fasong, bilde og likhet med Gud, og mottok instruksjon fra, og gikk, snakket og konverserte med ham, som en mann snakker, og kommuniserte med hverandre«(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345. Også sitert i Achieving a Celestial Marriage, p.129).
    The Doctrines of Covenants,  som anses av Siste Dagers Hellige å være en del av Skriften, lærer at, «Faderen har en kropp av kjøtt og ben like følbart som menneskets» (130:22).

    Jesus lærte at Gud Faderen var ikke en mann i det hele tatt. Faktisk sier Jesus i Johannes 4:24 :

    «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

    Gud er bare en blant mange guder? 

    Joseph Smith sa: «Jeg ønsker å erklære at jeg alltid og i alle menigheter når jeg har forkynt om emnet Guddommen, har det vært et mangfold av guder. Det har blitt forkynt av de eldste i femten år» (Discourses of the Prophet Joseph Smith, side 35).

    Brigham Young, den andre presidenten i Siste Dagers Hellige-kirken, uttalte en gang,

    «Hvor mange guder det er, vet jeg ikke. Men det var aldri en tid da det ikke var guder og verdener, og da menneskene ikke gikk gjennom de samme prøvelsene som vi nå går gjennom. Denne kursen har vært fra evighet, og det er og vil være i all evighet. Du kan ikke fatte dette, men når du kan, vil det være en sak til stor trøst for deg«(Brigham Young, Journal of 7:334 Discourses 8. oktober 1859).
    Men, Jesaja 44:6,8 forteller oss at Bibelens Gud ikke kjenner noen andre guder.

    «Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud … Er det noen Gud ved siden av meg? Jeg vet ikke om noen annen klippe.»

    Gud er gift?

    Gordon B. Hinckley, mormonismen sin 15. president, bemerket en gang i en konferansemelding: «Logikk og fornuft vil sikkert foreslå at hvis vi har en Far i himmelen, har vi en mor i himmelen. Den læren hviler godt i meg» («Døtre av Gud, «Daughters of God,” Ensign (Conference Edition), November 1991, side 100. Dete er også sitert i «The Teachings of Gordon B. Hinckley», side 257).

    Mormonerapostelen Bruce R. McConkie skrev,

    «Implisitt i den kristne sannhet at alle mennesker er åndsbarn av en evige Fader, er vanligvis den uuttalte sannheten at de også er avkom av en evig mor. En opphøyet og herliggjort Mann av Hellighet (Moses bok 6:57) kunne ikke være en far med mindre en kvinne av lik herlighet, fullkommenhet og hellighet var assosiert med ham som en mor. Unnfangelsen av barn gjør en mann til en far og en kvinne til en mor om vi har å gjøre med mannen i hans dødelige eller udødelige tilstand «(Mormons Lære, side 516).

    Akkurat på samme måte som at det er ingenting i mormonismens unike skrift som nevner at Gud er gift med en «himmelsk mor,» er det ingenting som kan underbygge en slik lære i Bibelen heller.

    Jesus er Lucifers åndelige bror?

    Den 12. Mormonerpresident Spencer W. Kimball skrev,

    «Lenge før du ble født, ble et program utviklet av skaperne … De viktigste personlighetene i dette store dramaet var en far Elohim, fullkommen i visdom, dømmekraft og person, og to sønner, Lucifer og Jehova. «(Teachings of Spencer W. Kimball, side 32-33).
    Siden Det nye testamente hevder at det var gjennom Jesus er alt blitt skapt (Johnannes 1:3; Kolosserbrevet 1:16, 17), er det vanskelig å anta en slik familiær sammenheng. Lucifer er beskrevet som en engel og engler, ifølge Salme 148:1-5, er skapte vesener, ikke pro-skapte vesener i en seksuell forstand.

    Jesus er den bokstavelige «Guds sønn» som ble født naturlig ved en udødelig far? 

    I en brosjyre utgitt av Siste Dagers Helli- kirkens første presidentskap, sies det:

    «Jesus Kristus er Guds Sønn av Elohim både som åndelig og kroppslig avkom. Det vil si, Elohim er bokstavelig talt Far av ånden i Jesus Kristus og også av kroppen hvor Jesus Kristus utførte sin misjon i kjødet, og hvis kropp døde på korset og etterpå ble tatt opp av prosessen med oppstandelsen, og er nå det udødeliggjorte tabernakel av den evige ånd av vår Herre og frelser» («The Father and The Son; A Doctrinal Exposition by The First Presidency and The Twelve,» 30. Juni, 1916. Gjengitt i «Articles of Faith», side 421).

    Mormonerapostelen Bruce McConkie lærte at Gud steg ned fra sin trone for å «slå seg sammen med en som er begrenset og dødelig for å bringe frem, på samme måte som kjødet» (Bruce R. McConkie, The Mortal Messiah: From Bethlehem to Calvary, 1:315).

    Bibelen beskriver inkarnasjonen av Kristus som et mirakel kjent som jomfrufødselen. Maria, Jesu mor ble gravid uten hjelp av mannen, hverken kroppslig eller på annen måte (Lukas 2:35).

    Kristne er frelst av nåde kombinert med gjerninger? 

    Mormons bok lærer i 2. Nephi 25:23, «For vi arbeider flittig med å skrive, å overbevise våre barn, og også våre brødre, å tro på Kristus, og bli forsonet med Gud, for vi vet at det er av nåde at vi er frelst, etter alt vi kan gjøre. »

    President Spencer W. Kimball sa:

    «En av de mest villedende doktriner stammer fra Satan, og som er løftet fram av mennesket, er at mennesket er frelst av Guds nåde alene, at troen på Jesus Kristus alene er alt som er nødvendig for frelse» («12th Prophet Spencer W. Kimball, The Miracle of Forgiveness», side 206; også sitert i «The Book of Mormon Student Manual», religion 121 og 122, 1996, side 36). .
    Selv om kristne er frelst «til gode gjerninger» (Efeserne 2:10), kan ikke gode gjerninger rettferdiggjøre, eller gjøre den troende høyere ansett ovenfor Gud. Apostelen Paulus gjorde dette veldig klart da han skrev:

    «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» (Efeserne 2:8-9).

    Nåde er gitt av Gud bare etter at en person har nektet seg selv all ugudelighet? 

    BYU professor Clyde J. Williams sa da han skrev for Mormonermagasinet Ensign,

    «Det perfekte forholdet mellom Kristi forsonende nåde og den lydige innsatsen til menneskeheten er mektig oppgitt av Nephi: «Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst, etter alt vi kan gjøre» (2. Nephi 25:23). Videre er vi invitert til å «komme til Kristus og bli fullkomne i ham» Når vi fornekter oss selv «all ugudelighet, da og bare da» er hans nåde tilstrekkelig for oss (Moroni 10:32)” (“Plain and Precious Truths Restored,” Ensign, Oktober 2006, side 53).
    Mormonerapostlen Bruce McConkie skrev: «Og med mindre menn har muligheten til å velge å gjøre godt og arbeide rettferdig – og faktisk gjør det, kan de ikke bli frelst. Det fins ingen annen måte«(The Mortal Messiah 1:406).

    Men i hans pastorale brev til Titus, skrev apostelen Paulus dette om den troendes frelse:

    «Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig, han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd»

    Han fortsatte med å skrive at denne store godhet var rikelig

    «øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi ved hans nåde skulle stå rettferdige for Gud og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»(Titus 3:5-7 ).

    Mennesker kan bli guder? 

    Ifølge Encyclopedia of mormonismen,

    «Logisk og naturlig, er det ultimate ønske hos et kjærlig Høyeste vesen å hjelpe sine barn til å nyte alt som han nyter. For Siste Dagers Hellige, betegner begrepet «guddommelighet» oppnåelsen av en slik tilstand, en av å ha alle guddommelige egenskaper og gjør slik Gud gjør og være som Gud «(2:553).

    Brigham Young erklærte

    «Herren skapte deg og meg for det formål å bli Guder som seg selv, når vi har blitt godkjente i vår nåværende kapasitet, og vært trofast med alle ting han setter inn i vår besittelse. Vi er skapt, vi er født for det uttrykkelige formål å vokse opp fra det lave stadiet manndom, til å bli guder lik vår Far i himmelen. Det er sannheten om det, akkurat som det er«(Brigham Young 8. august 1852, Journal of Discourses 3:93).
    Historisk har en slik forestilling vært ansett blasfemisk av kristne. Aldri har kristne lært at menneskeheten har kapasitet til å bli ontologisk lik Gud. Som Gud selv sa gjennom profeten Jesaja:

    «Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme» (Jesaja 43:10).

    Mennesker må tro at Joseph Smith var en Guds profet for å komme til himmelen? 

    «Det er i enhver betydning ingen større profet enn Joseph Smith … Joseph Smith var en profet, og all bakvaskelse og forhåpninger om det motsatte kan ikke motsi det faktum. Alle som har bekymringer for hans evige sjel bør gi oppmerksomhet til denne meldingen. Enhver mann som har levd siden dagene Joseph Smith levde er underlagt å akseptere ham som en profet fra Gud for å inngå i vår himmelske fars tilstedeværelse «(A. Theodore Tuttle, “Joseph Smith re-established fullness of true gospel, Church,” Church News, 17. mars, 2001, side 14).

    Dette stemmer med hva Brigham Young sa i 1859:

    «Fra den dag Prestedømmet ble tatt bort fra jorden til den avviklende scene av alle ting, må hver mann og kvinne har sertifikat for Joseph Smith, junior, som et pass til inngangen inn i herskapshuset hvor Gud og Kristus er – jeg med deg og du med meg. Jeg kan ikke gå dit uten hans [Joseph Smith] samtykke» (Brigham Young, 9. oktober 1859, Journal of Discourses 7:289).
    Bibelen erklærer at Jesus er den kristnes levende profet og det er Jesus som kristne må lytte til og adlyde (5. Mosebok 18:15, Johannes 5:46, 6:44, 7:40, Apg 3:22, 23; 07:37 ; Hebreerne 1:1-2). Dommen har blitt gitt til Jesus alene ved Faderens autoritet.

    «Og Far dømmer ingen, men har overlatt hele dommen til Sønnen» (Johannes. 5:22).

    Kristendommen opphørte å eksistere etter de tolv apostlenes død? 

    Ifølge Siste Dagers Hellige-kirkens manual Evangeliets Prinsipper,

    «En etter en ble apostlene drept. På grunn av forfølgelsen kunne ikke overlevende apostler møtes for å velge og ordinere menn til å erstatte de som var døde. Til slutt var lokale prestedømsledere de eneste som hadde myndighet til å dirigere de spredte grener av Kirken. Den perfekte organiseringen av Kirken eksisterte ikke lenger, og forvirring fulgte. Flere og flere feil krøp inn i Kirkens lære, og snart var ødeleggelsen fullført. Tiden da den sanne kirke ikke fantes på jorden kalles det store frafallet»(Evangeliets Prinsipper, side 105,).
    Men Jesus lovet å være med sin kirke til «verdens ende (eller alder)» (Matteus 28:20).

    Apostelen Johannes er fortsatt i live? 

    «Doctrine and Covenants» 7:1-3 sier,

    «Og Herren sa til meg: Johannes, min elskede, hva ønsker du? For hvis du spør om hva du vil, skal det gis deg. Og jeg sa til ham: Herre, gi meg makt over døden, så jeg kan leve og bringe sjeler til deg. Og Herren sa til meg: Sannelig, sannelig, jeg sier deg at siden du begjærer dette skal du vente til jeg kommer i min herlighet, og du skal profetere foran nasjoner, slekter, tungemål og folk» 
    BYU Professor Robert Millet bemerket at ikke bare var apostelen Johannes ennå i live, men at de tre» nephittene» som nevnes i Mormons bok også lever i dag i en annen tilstand.

    «Vi vet fra Mormons bok (se 3. Nephi 28:6) og fra moderne åpenbaring (se D&C 7) at Johannes ble oversatt-endret til en jordisk tilstand, slik at han ikke lenger er offer for virkningene av syndefallet, herunder fysisk lidelse, kroppslig forfall og død. Som de tre nephittene, er han fortsatt i tjeneste blant folkene på jorden og vil forsette med det inntil Jesus Kristi andre komme, da han og de vil bli endret fra dødelighet til udødelighet (se 3. Nephi 28:8, 27 – 30)»(«Selected Writings» av Robert L. Millet: «Gospel Scholars Series», side 85).
    Jesus har aldri avgitt et slikt løfte. Det er klart at en slik konklusjon er basert på en misforståelse som Johannesevangeliet korrigerer i Johannes 21:22, 23.

    Indianerne er «jødiske»? 

    Joseph Smith sa

    «At Amerika i gammel tid har vært bebodd av to ulike raser av mennesker. De første ble kalt jaredittene og kom direkte fra Babels tårn. Den andre kom direkte fra byen Jerusalem, omtrent seks hundre år før Kristus. De var hovedsakelig israelitter av etterkommerne til Josef. Jaredittene ble utryddet på den tiden israelittene kom fra Jerusalem, som arvet landet av dem. Den viktigste nasjonen i den andre rase falt i kamp mot slutten av det fjerde århundre. Resten er indianerne som nå bebor dette landet.»(Joseph Smith, Times and Seasons 3:707).

    Harold B. Lee, mormonismen sin 11. president uttalte,

    «Indianerne på det amerikanske kontinent er etterkommere av stammene Efraim, Juda, og Manasse, blir vi fortalt av Mormons bok. (Omni 15-19;. Jeg Nephi 5:14-16) Deres mørke hud er en forbannelse satt over dem på grunn av deres overtredelser, som på en dag som skal komme for deres etterkommere, skal løftes bort og de vil bli hvite og tiltalende idet de aksepterer evangeliet og vender seg til Herren» («Decisions for Successful Living», side 166-167.)
    Genetiske bevis benekter en slik kobling. Moderne data konkluderer med at amerikanske indianere ikke er av hebraisk opphav, men er i stedet av asiatisk avstamning.

    Edens hage lå i Missouri? 

    Mormonerapostelen John A. Widtsoe skrev,

    «De Siste Dagers Hellige vet, gjennom moderne åpenbaring, at Edens hage var på det nordamerikanske kontinentet, og at Adam og Eva begynte sin erobring av jorden i den øvre delen av det som nå er delstaten Missouri. Det virker veldig sannsynlig at barn av våre første jordiske foreldre flyttet nedover langs det fruktbare, hyggelige landet i Mississippi dalen. De store flommene som ofte skjer der gjør beskrivelsen i 1. Mosebok svært sannsynlig faktisk. Og hvis historikeren så flommen der, er det ikke usannsynlig at vannet dekket de høyeste punktene eller toppene, for fjellene er mer som åser der» (Evidences and Reconciliations, side 127).
    Milton R. Hunter, en Mormon 70, uttalte, «Fra det foregående bevis, er det sikkert at Edens Hage lå i Amerika,i det som i dag er kjent som staten Missouri, og trolig den tilstøtende regionen» («Pearl of Great Price Commentary», side 109).

    Ovennevnte representerer bare en liten mengde av de mange motstridende oppfatninger mellom mormonismen og bibelsk kristendom. Min bønn er at du tar deg tid til å nøye studere kravene Mormonerkirken gjør på sannhet, og sammenligne dem med hva Bibelen allerede erklærer. Ved å gjøre det vil du være bedre forberedt til å se hva mormonismen handler om.

  • Samboerskap – et dårlig alternativ

    (fritt etter kronikk i VL av Øivind Benestad; prosjektleder
    MorFarBarn, forøvrig kopiert fra lillesandfrikirke.no)

    Stadig flere nordmenn, også kristne, har problemer med å akseptere at det er noen vesentlig forskjell på samboerskap og ekteskap. De aller fleste kirkesamfunn har hittil vært tydelige på at samboerskap ikke er i pakt med Guds vilje for samliv i Bibelen. Samboere får f.eks ikke stillinger i Den norske kirke. Jeg mener kirken bør holde fast på sin avvisning av samboerskap som bibelsk og etisk forsvarlig. Når kirkens teologi og praksis stadig oftere problematiseres i disse spørsmålene er det grunn til å spørre: Er det Den Hellige Ånd eller tidsånden som bærer argumentasjonen? Kommer en til nye konklusjoner fordi en er gått dypere inn i Skriften, eller skifter en mening fordi det er ubehagelig å være umoderne og motkulturell? Finnes det bibelske grunner for å hevde at ekteskapet mellom mann og kvinne ikke lenger står i noen særstilling som Guds design for famlien?

    Samboerskap mangler mye av den beskyttelse som ekteskapet gir begge parter i forholdet. Samboerskap gir på ingen måte en sikkerhet som svarer til den investering og utlevering som partene gjør i forhold til hverandre. Fordi forpliktelsen i utgangspunktet er så svak, blir det lettere i et samboerskap å velge minste motstands vei når vanskene melder seg. Hvis paret har sikret seg med en samboerkontrakt, er forholdene allerede så likt et ekteskap at det er god grunn til å spørre: Hvorfor ønsker de ikke å gifte seg? Er de bundet av et urealistisk frihetsideal der individets selvrealisering står i fokus? En slik tankegang kolliderer med Bibelens verdier.

    Trofasthet og forpliktelse er nøkkelord i alt ansvarlig samliv. I kristen samlivsetikk må disse ordene løftes høyt. Ektepar lover «Jeg vil satse 100% på forholdet vår og være trofast inntil døden skiller oss.» Samboere sier: «La oss prøve og se. Går det ikke, får vi heller skille lag.» I følge Bibelsk etikk er samboerskap en for løs og uforpliktende måte å ordne samlivet mellom mann og kvinne på. En av de aller viktigste i menneskelivet, og også en av de mest sårbare trenger sterkere strukturer og mekanismer innebygget enn det samboerskap gir. Det gjelder både for voksne og for eventuelle barn.

    Mange unge forteller at de flytter sammen for å «prøve om de passer sammen». En del ser på samboerskap som et «prøve-ekteskap». Men går det an å elske på prøve uten at noe av kjærlighetens vesen går tapt? Ekte kjærlighet mellom mann og kvinne forutsetter helhjertet vilje og forpliktelse. Disse kvalitetene (og mange flere) kan godt prøves uten at en lever sammen seksuelt. Fordi erotikken lett overdøver faresignaler som paret burde tatt på alvor, vil et kjærlighetsforhold uten fullt seksuelt samliv ofte gi et mer realistisk bilde av hvor ekte og slitesterk kjærligheten er. «Jeg elsker deg så høyt at jeg er villig til å vente med sex til vi gifter oss.»

    Mange lever på en illusjon når de tror samboerskap vil hjelpe dem til å forberede seg på ekteskapet. Sannheten er faktisk stikk motsatt: Studier viser at ektepar som har vært samboere før de giftet seg, skiller seg oftere enn ektepar som ikke har vært samboere. En fersk rapport fra England dokumenterer at risikoen for skilsmisse øker med 60% hvis paret har vært samboere først. Dersom paret får barn, blir prosenten ennå høyere. Rapporten avliver myten om at samboerskap er en god forberedelse til ekteskapet.

    Ekteskapet utfordres av samboerskap i forkant og skilsmisse i etterkant. På
    hver sin måte undergraver de det stabile ekteskapet. Det finnes ikke grunnlag
    for å hevde at samboerskap forebygger skilsmisser, snarere tvert i mot.
    Frekvensen av skilsmisser har økt parallelt med at samboerforhold er blitt
    stadig mer vanlig. Samboerskap har gjort terskelen lavere for å gå inn i nye
    forhold, men på samme måte er også terskelen for å gå ut av et forhold blitt
    lavere.

    Utbredelsen av samboerskap både i Norge og andre vestlige land har sin forutsetning i 1960- og 70-tallets seksuelle revolusjon. Seksuell utfoldelse er blitt mer og mer løsrevet fra forpliktende og varige forhold. Å gå til sengs med kjæresten noen dager eller uker etter at noen har blitt kjent, er nå rimelig vanlig. Veien til samboerskap blir dermed svært kort. Skole, NRK og hele ungdomskulturen forkynner at uforpliktende sex er «sunt og naturlig». Da er det ikke til å undres over at en del kristne blir forført til å tro at samboerskap er en god samlivsform. Det er jo «slik moderne mennesker lever».

    Vår situasjon i dag er kanskje ikke så moderne som mange tror. Apostelen Peter
    og Paulus skrev f.eks. i sine brev til kristne i en kultur med utbredt
    «frigjøring på det seksuelle området:» oppløsning av famliestrukturer,
    homoseksualitet, løse parforhold, hor, prostitusjon og så videre. Korinterbrevet
    i Det nye testamente gir oss et levende bilde av situasjonen. Apostlene og
    oldkirken proklamerte ikke tilpasning til samfunnets moral og omtolking av Guds
    bud som løsningen for de kristne. Tvert imot: de insisterte på at de kristne
    måtte våge å være annerledes. Dessuten skulle de vise at Guds vilje er på livets
    side.

    Ifølge Bibelen er ekteskapet Guds ordning for samliv og seksualitet. Bibelen legger vekt på følgende elementer når et par inngår ekteskap:

    i) De avgir et offentlig troskapsløfte.
    ii) De danner en ny sosial enhet.
    iii) De innleder det fulle seksuelle samliv.

    Diss tre punktene er fundamentale i bibelsk tankegang og må være utgangspunktet for kristen samlivsetikk. Fra første til siste side taler Bibelen klart om det livslange ekteskapet som den samlivsform Gud har innstiftet mellom mann og kvinne. Grunnleggende utsagn og samliv og kjærlighet står alltid i sammenheng med ekteskapet. Vi finner dem dessuten i så sentrale tekster som Skapelsesberetningen, De ti bud, Bergprekenen og i etisk veiledning til de første menighetene. Felles for alle disse tekstene er ønsket om å bygge og verne om forpliktende og livsvarig samliv mellom mann og kone. Positiv omtale av uforpliktende og uformelt samliv utenfor ekteskapets rammer finnes ikke.

    Når en del kristne tror at Bibelen ikke sier noe om samboerskap, glemmer de at Det nye testamente over 30 ganger advarer mot seksuell umoral, også kalt utukt eller «hor». I Bibelen har «hor» lite med horer og prostitusjon å gjøre, men med alle seksuelle forhold som bryter ut/inn av ekteskap. I samfunnet generelt er kanskje kampen for Kirkens syn på ekteskap og samboerskap tapt, inntil videre. De som ønsker å innrette livet sitt etter Jesu bud og budskap, har imidlertid en annen målestokk. Den handler om å finne og gjøre Guds vilje, slik vi finner den i Bibelen. Intet mer og intet mindre. Utfordringen fra Jesus gjelder også sex og samliv.