Andaktsbloggen

Stikkord: tro

  • Mormonere (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige)

    Når du snakker til våre mormonske venner om religiøse spørsmål, er det ikke uvanlig å høre dem fortelle oss: «Vi er kristne, akkurat som deg.» Det kan være mange grunner til et svar som dette. Kanskje mormonerne du snakker ikke egentlig forstår hva kristne har trodd på gjennom århundrene, eller det kan være at de egentlig ikke er kjent med det deres egen kirke står for. Det kan være at fordi både «vanlige kristne» og mormonere deler et ønske om å leve moralske liv, og at dette kvalifiserer dem til tittelen «kristen.» Imidlertid er denne påstanden tilbakebevist av det faktum at mange religioner vektlegger et sunt moralsk liv som en del av sin tro. Kristendommen, som en religiøs tro, er kjent for sin lære (doktrine), og ikke nødvendigvis for oppførselen til sine tilhengere (selv om jeg håper at kristne i sin tro reflekterer kristen moral i sin praksis).

    En ting jeg har funnet, er at i de fleste tilfeller er det er svært sjeldent at den gjennomsnittlige siste-dagers-hellige er i stand til fullt ut å forklare den unike læren i mormonismen. I Mormoner-kirken har det vært lært at melk må gis før kjøtt. Siden mange mormonere vet at noen av deres unike læresetninger vil bli stilt spørsmål ved av deres evangeliske bekjente, gir de ofte en forklaring på mormonsk tro som er alt annet enn presis.

    Det er vanskelig å forstå hvorfor mormonere vil si at de er kristne «akkurat som oss» gitt at grunnlaget for deres kirke forutsetter at alle bekjennende kristne kirker utenfor «siste dagers hellige»-kirken er i en tilstand av frafall. Tror da personene som gjør disse påstandene, at de også er «frafalne»? Uansett må du stille deg selv noen viktige spørsmål før du automatisk kan akseptere forestillingen om at de forskjeller som skiller kristne fra mormonere er ubetydelige. For eksempel, hvis din Mormonske venn egentlig er en «kristen akkurat som deg», betyr det at du mener:

     Gud har ikke alltid vært Gud?

    Joseph Smith, grunnleggeren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige lærte bort at

    «Vi har trodd og ment at Gud var Gud fra evighet. Jeg vil motbevise den ideen, og ta bort sløret, slik at du kan se. Disse ideene er uforståelige for noen, men de er enkle. Det er det første prinsipp i evangeliet å kjenne Guds karakter med sikkerhet, og å vite at vi kan snakke med ham som en mann samtaler med en annen, og at han var en gang en mann som oss «(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345, også sitert i Evangeliets Prinsipper, p.305).

    I kontrast til dette sier Salmene 90:2

    «Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud.»

    Gud er et herliggjort, perfeksjonert menneske med en kropp av kjøtt og bein?

    Joseph Smith sa,

    «Gud selv var en gang som vi er nå, og er en opphøyet mann, som sitter på tronen i den fjerne himmelen! Det er den store hemmeligheten. Hvis sløret revnet i dag, og den store Gud som holder denne verden i dens bane, og som opprettholder alle verdener, og alle ting ved sin makt, gjorde seg synlig ,-jeg sier, hvis du skulle se ham i dag, ville du se ham som en mann i samme form som dere selv med både personlighet, utseende, og egenskapene som en mann, for Adam ble skapt i samme fasong, bilde og likhet med Gud, og mottok instruksjon fra, og gikk, snakket og konverserte med ham, som en mann snakker, og kommuniserte med hverandre«(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345. Også sitert i Achieving a Celestial Marriage, p.129).
    The Doctrines of Covenants,  som anses av Siste Dagers Hellige å være en del av Skriften, lærer at, «Faderen har en kropp av kjøtt og ben like følbart som menneskets» (130:22).

    Jesus lærte at Gud Faderen var ikke en mann i det hele tatt. Faktisk sier Jesus i Johannes 4:24 :

    «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

    Gud er bare en blant mange guder? 

    Joseph Smith sa: «Jeg ønsker å erklære at jeg alltid og i alle menigheter når jeg har forkynt om emnet Guddommen, har det vært et mangfold av guder. Det har blitt forkynt av de eldste i femten år» (Discourses of the Prophet Joseph Smith, side 35).

    Brigham Young, den andre presidenten i Siste Dagers Hellige-kirken, uttalte en gang,

    «Hvor mange guder det er, vet jeg ikke. Men det var aldri en tid da det ikke var guder og verdener, og da menneskene ikke gikk gjennom de samme prøvelsene som vi nå går gjennom. Denne kursen har vært fra evighet, og det er og vil være i all evighet. Du kan ikke fatte dette, men når du kan, vil det være en sak til stor trøst for deg«(Brigham Young, Journal of 7:334 Discourses 8. oktober 1859).
    Men, Jesaja 44:6,8 forteller oss at Bibelens Gud ikke kjenner noen andre guder.

    «Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud … Er det noen Gud ved siden av meg? Jeg vet ikke om noen annen klippe.»

    Gud er gift?

    Gordon B. Hinckley, mormonismen sin 15. president, bemerket en gang i en konferansemelding: «Logikk og fornuft vil sikkert foreslå at hvis vi har en Far i himmelen, har vi en mor i himmelen. Den læren hviler godt i meg» («Døtre av Gud, «Daughters of God,” Ensign (Conference Edition), November 1991, side 100. Dete er også sitert i «The Teachings of Gordon B. Hinckley», side 257).

    Mormonerapostelen Bruce R. McConkie skrev,

    «Implisitt i den kristne sannhet at alle mennesker er åndsbarn av en evige Fader, er vanligvis den uuttalte sannheten at de også er avkom av en evig mor. En opphøyet og herliggjort Mann av Hellighet (Moses bok 6:57) kunne ikke være en far med mindre en kvinne av lik herlighet, fullkommenhet og hellighet var assosiert med ham som en mor. Unnfangelsen av barn gjør en mann til en far og en kvinne til en mor om vi har å gjøre med mannen i hans dødelige eller udødelige tilstand «(Mormons Lære, side 516).

    Akkurat på samme måte som at det er ingenting i mormonismens unike skrift som nevner at Gud er gift med en «himmelsk mor,» er det ingenting som kan underbygge en slik lære i Bibelen heller.

    Jesus er Lucifers åndelige bror?

    Den 12. Mormonerpresident Spencer W. Kimball skrev,

    «Lenge før du ble født, ble et program utviklet av skaperne … De viktigste personlighetene i dette store dramaet var en far Elohim, fullkommen i visdom, dømmekraft og person, og to sønner, Lucifer og Jehova. «(Teachings of Spencer W. Kimball, side 32-33).
    Siden Det nye testamente hevder at det var gjennom Jesus er alt blitt skapt (Johnannes 1:3; Kolosserbrevet 1:16, 17), er det vanskelig å anta en slik familiær sammenheng. Lucifer er beskrevet som en engel og engler, ifølge Salme 148:1-5, er skapte vesener, ikke pro-skapte vesener i en seksuell forstand.

    Jesus er den bokstavelige «Guds sønn» som ble født naturlig ved en udødelig far? 

    I en brosjyre utgitt av Siste Dagers Helli- kirkens første presidentskap, sies det:

    «Jesus Kristus er Guds Sønn av Elohim både som åndelig og kroppslig avkom. Det vil si, Elohim er bokstavelig talt Far av ånden i Jesus Kristus og også av kroppen hvor Jesus Kristus utførte sin misjon i kjødet, og hvis kropp døde på korset og etterpå ble tatt opp av prosessen med oppstandelsen, og er nå det udødeliggjorte tabernakel av den evige ånd av vår Herre og frelser» («The Father and The Son; A Doctrinal Exposition by The First Presidency and The Twelve,» 30. Juni, 1916. Gjengitt i «Articles of Faith», side 421).

    Mormonerapostelen Bruce McConkie lærte at Gud steg ned fra sin trone for å «slå seg sammen med en som er begrenset og dødelig for å bringe frem, på samme måte som kjødet» (Bruce R. McConkie, The Mortal Messiah: From Bethlehem to Calvary, 1:315).

    Bibelen beskriver inkarnasjonen av Kristus som et mirakel kjent som jomfrufødselen. Maria, Jesu mor ble gravid uten hjelp av mannen, hverken kroppslig eller på annen måte (Lukas 2:35).

    Kristne er frelst av nåde kombinert med gjerninger? 

    Mormons bok lærer i 2. Nephi 25:23, «For vi arbeider flittig med å skrive, å overbevise våre barn, og også våre brødre, å tro på Kristus, og bli forsonet med Gud, for vi vet at det er av nåde at vi er frelst, etter alt vi kan gjøre. »

    President Spencer W. Kimball sa:

    «En av de mest villedende doktriner stammer fra Satan, og som er løftet fram av mennesket, er at mennesket er frelst av Guds nåde alene, at troen på Jesus Kristus alene er alt som er nødvendig for frelse» («12th Prophet Spencer W. Kimball, The Miracle of Forgiveness», side 206; også sitert i «The Book of Mormon Student Manual», religion 121 og 122, 1996, side 36). .
    Selv om kristne er frelst «til gode gjerninger» (Efeserne 2:10), kan ikke gode gjerninger rettferdiggjøre, eller gjøre den troende høyere ansett ovenfor Gud. Apostelen Paulus gjorde dette veldig klart da han skrev:

    «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» (Efeserne 2:8-9).

    Nåde er gitt av Gud bare etter at en person har nektet seg selv all ugudelighet? 

    BYU professor Clyde J. Williams sa da han skrev for Mormonermagasinet Ensign,

    «Det perfekte forholdet mellom Kristi forsonende nåde og den lydige innsatsen til menneskeheten er mektig oppgitt av Nephi: «Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst, etter alt vi kan gjøre» (2. Nephi 25:23). Videre er vi invitert til å «komme til Kristus og bli fullkomne i ham» Når vi fornekter oss selv «all ugudelighet, da og bare da» er hans nåde tilstrekkelig for oss (Moroni 10:32)” (“Plain and Precious Truths Restored,” Ensign, Oktober 2006, side 53).
    Mormonerapostlen Bruce McConkie skrev: «Og med mindre menn har muligheten til å velge å gjøre godt og arbeide rettferdig – og faktisk gjør det, kan de ikke bli frelst. Det fins ingen annen måte«(The Mortal Messiah 1:406).

    Men i hans pastorale brev til Titus, skrev apostelen Paulus dette om den troendes frelse:

    «Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig, han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd»

    Han fortsatte med å skrive at denne store godhet var rikelig

    «øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi ved hans nåde skulle stå rettferdige for Gud og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»(Titus 3:5-7 ).

    Mennesker kan bli guder? 

    Ifølge Encyclopedia of mormonismen,

    «Logisk og naturlig, er det ultimate ønske hos et kjærlig Høyeste vesen å hjelpe sine barn til å nyte alt som han nyter. For Siste Dagers Hellige, betegner begrepet «guddommelighet» oppnåelsen av en slik tilstand, en av å ha alle guddommelige egenskaper og gjør slik Gud gjør og være som Gud «(2:553).

    Brigham Young erklærte

    «Herren skapte deg og meg for det formål å bli Guder som seg selv, når vi har blitt godkjente i vår nåværende kapasitet, og vært trofast med alle ting han setter inn i vår besittelse. Vi er skapt, vi er født for det uttrykkelige formål å vokse opp fra det lave stadiet manndom, til å bli guder lik vår Far i himmelen. Det er sannheten om det, akkurat som det er«(Brigham Young 8. august 1852, Journal of Discourses 3:93).
    Historisk har en slik forestilling vært ansett blasfemisk av kristne. Aldri har kristne lært at menneskeheten har kapasitet til å bli ontologisk lik Gud. Som Gud selv sa gjennom profeten Jesaja:

    «Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme» (Jesaja 43:10).

    Mennesker må tro at Joseph Smith var en Guds profet for å komme til himmelen? 

    «Det er i enhver betydning ingen større profet enn Joseph Smith … Joseph Smith var en profet, og all bakvaskelse og forhåpninger om det motsatte kan ikke motsi det faktum. Alle som har bekymringer for hans evige sjel bør gi oppmerksomhet til denne meldingen. Enhver mann som har levd siden dagene Joseph Smith levde er underlagt å akseptere ham som en profet fra Gud for å inngå i vår himmelske fars tilstedeværelse «(A. Theodore Tuttle, “Joseph Smith re-established fullness of true gospel, Church,” Church News, 17. mars, 2001, side 14).

    Dette stemmer med hva Brigham Young sa i 1859:

    «Fra den dag Prestedømmet ble tatt bort fra jorden til den avviklende scene av alle ting, må hver mann og kvinne har sertifikat for Joseph Smith, junior, som et pass til inngangen inn i herskapshuset hvor Gud og Kristus er – jeg med deg og du med meg. Jeg kan ikke gå dit uten hans [Joseph Smith] samtykke» (Brigham Young, 9. oktober 1859, Journal of Discourses 7:289).
    Bibelen erklærer at Jesus er den kristnes levende profet og det er Jesus som kristne må lytte til og adlyde (5. Mosebok 18:15, Johannes 5:46, 6:44, 7:40, Apg 3:22, 23; 07:37 ; Hebreerne 1:1-2). Dommen har blitt gitt til Jesus alene ved Faderens autoritet.

    «Og Far dømmer ingen, men har overlatt hele dommen til Sønnen» (Johannes. 5:22).

    Kristendommen opphørte å eksistere etter de tolv apostlenes død? 

    Ifølge Siste Dagers Hellige-kirkens manual Evangeliets Prinsipper,

    «En etter en ble apostlene drept. På grunn av forfølgelsen kunne ikke overlevende apostler møtes for å velge og ordinere menn til å erstatte de som var døde. Til slutt var lokale prestedømsledere de eneste som hadde myndighet til å dirigere de spredte grener av Kirken. Den perfekte organiseringen av Kirken eksisterte ikke lenger, og forvirring fulgte. Flere og flere feil krøp inn i Kirkens lære, og snart var ødeleggelsen fullført. Tiden da den sanne kirke ikke fantes på jorden kalles det store frafallet»(Evangeliets Prinsipper, side 105,).
    Men Jesus lovet å være med sin kirke til «verdens ende (eller alder)» (Matteus 28:20).

    Apostelen Johannes er fortsatt i live? 

    «Doctrine and Covenants» 7:1-3 sier,

    «Og Herren sa til meg: Johannes, min elskede, hva ønsker du? For hvis du spør om hva du vil, skal det gis deg. Og jeg sa til ham: Herre, gi meg makt over døden, så jeg kan leve og bringe sjeler til deg. Og Herren sa til meg: Sannelig, sannelig, jeg sier deg at siden du begjærer dette skal du vente til jeg kommer i min herlighet, og du skal profetere foran nasjoner, slekter, tungemål og folk» 
    BYU Professor Robert Millet bemerket at ikke bare var apostelen Johannes ennå i live, men at de tre» nephittene» som nevnes i Mormons bok også lever i dag i en annen tilstand.

    «Vi vet fra Mormons bok (se 3. Nephi 28:6) og fra moderne åpenbaring (se D&C 7) at Johannes ble oversatt-endret til en jordisk tilstand, slik at han ikke lenger er offer for virkningene av syndefallet, herunder fysisk lidelse, kroppslig forfall og død. Som de tre nephittene, er han fortsatt i tjeneste blant folkene på jorden og vil forsette med det inntil Jesus Kristi andre komme, da han og de vil bli endret fra dødelighet til udødelighet (se 3. Nephi 28:8, 27 – 30)»(«Selected Writings» av Robert L. Millet: «Gospel Scholars Series», side 85).
    Jesus har aldri avgitt et slikt løfte. Det er klart at en slik konklusjon er basert på en misforståelse som Johannesevangeliet korrigerer i Johannes 21:22, 23.

    Indianerne er «jødiske»? 

    Joseph Smith sa

    «At Amerika i gammel tid har vært bebodd av to ulike raser av mennesker. De første ble kalt jaredittene og kom direkte fra Babels tårn. Den andre kom direkte fra byen Jerusalem, omtrent seks hundre år før Kristus. De var hovedsakelig israelitter av etterkommerne til Josef. Jaredittene ble utryddet på den tiden israelittene kom fra Jerusalem, som arvet landet av dem. Den viktigste nasjonen i den andre rase falt i kamp mot slutten av det fjerde århundre. Resten er indianerne som nå bebor dette landet.»(Joseph Smith, Times and Seasons 3:707).

    Harold B. Lee, mormonismen sin 11. president uttalte,

    «Indianerne på det amerikanske kontinent er etterkommere av stammene Efraim, Juda, og Manasse, blir vi fortalt av Mormons bok. (Omni 15-19;. Jeg Nephi 5:14-16) Deres mørke hud er en forbannelse satt over dem på grunn av deres overtredelser, som på en dag som skal komme for deres etterkommere, skal løftes bort og de vil bli hvite og tiltalende idet de aksepterer evangeliet og vender seg til Herren» («Decisions for Successful Living», side 166-167.)
    Genetiske bevis benekter en slik kobling. Moderne data konkluderer med at amerikanske indianere ikke er av hebraisk opphav, men er i stedet av asiatisk avstamning.

    Edens hage lå i Missouri? 

    Mormonerapostelen John A. Widtsoe skrev,

    «De Siste Dagers Hellige vet, gjennom moderne åpenbaring, at Edens hage var på det nordamerikanske kontinentet, og at Adam og Eva begynte sin erobring av jorden i den øvre delen av det som nå er delstaten Missouri. Det virker veldig sannsynlig at barn av våre første jordiske foreldre flyttet nedover langs det fruktbare, hyggelige landet i Mississippi dalen. De store flommene som ofte skjer der gjør beskrivelsen i 1. Mosebok svært sannsynlig faktisk. Og hvis historikeren så flommen der, er det ikke usannsynlig at vannet dekket de høyeste punktene eller toppene, for fjellene er mer som åser der» (Evidences and Reconciliations, side 127).
    Milton R. Hunter, en Mormon 70, uttalte, «Fra det foregående bevis, er det sikkert at Edens Hage lå i Amerika,i det som i dag er kjent som staten Missouri, og trolig den tilstøtende regionen» («Pearl of Great Price Commentary», side 109).

    Ovennevnte representerer bare en liten mengde av de mange motstridende oppfatninger mellom mormonismen og bibelsk kristendom. Min bønn er at du tar deg tid til å nøye studere kravene Mormonerkirken gjør på sannhet, og sammenligne dem med hva Bibelen allerede erklærer. Ved å gjøre det vil du være bedre forberedt til å se hva mormonismen handler om.

  • Du har overvunnet den onde

    Dere unge, jeg har skrevet til dere fordi dere er sterke: Guds ord blir værende i dere, og dere har seiret over den onde.

    (1. Johannes 2,14b)

    Du har overvunnet den onde fordi du er sterk. Du er sterk fordi Guds ord bor i deg.
    Det den onde gjør er å anklage og å friste. Når vi har tatt imot Jesus, har han tatt all vår synd på seg, og djevelen har ingen ting å anklage oss for. Når vi har tatt imot Jesus, er Jesu Kristi rettferdighet blitt vår, og vi kan ikke fristes til noe som gjør at djevelen kan anklage oss.

    Det ordet som skal bo i oss, er evangeliet om at Jesus døde for våre synder, så vi kan stå rene og hellige foran Gud. Guds vrede er tatt ut på Jesus. Jesus stod opp fra de døde, og går nå i forbønn for oss i himmelen hos Gud. Vi får lese og ta imot evangeliet!

    Sett av tid til å lese Guds ord, og la det ta bolig i deg. På den måten skal du aldri bli overvunnet!

  • Dagens første oppgave

    Følgende er sakset fra «Gleden uten grenser» av C.S. Lewis.

    Kristenlivets virkelige problem støter du vanligvis på der hvor folk ikke ser etter det – akkurat i det øyeblikket du våkner opp om morgenen. Alle ønsker og håp du har for dagen kaster seg over deg som ville dyr. Det første du da skal gjøre, er ganske enkelt å skyve dem bort. Lytt til den andre stemmen, se på det fra en annen synsvinkel, la det andre større, sterkere, stille livet strømme på. Om igjen og om igjen, hele dagen. Trekk deg tilbake, bort fra kjas og mas, søk ly for vinden.

    I begynnelsen klarer vi bare dette i korte øyeblikk. Men fra disse øyeblikkene vil et nytt liv begynne å spre seg gjennom systemet vårt. Vi lar Ham arbeide med den rette siden av oss. Det er som forskjellen mellom maling som legger seg på overflaten, og fargestoff som trenger helt igjennom.

    Han snakket aldri i vage, idealistiske vendinger. Da Han sa «Vær fullkomne», mente Han det. Vi må gjennomgå full behandling. Det er vanskelig, men den slags kompromisser vi helst ønsker, er vanskeligere – faktisk helt umulig å gjennomføre. Det er kanskje vanskelig for et egg å bli til en fugl, men det ville være temmelig mye verre for det å lære å fly mens det ennå var et egg.

    For øyeblikket er vi som egg. Og du kan ikke fortsette med bare å være et vanlig egg i det uendelige. Vi må klekkes, eller forgå.

  • Hvordan behandler du din neste?

    Det finnes mange merkelige oppfatninger av hva som står og ikke står i Bibelen. Bibelen er en bok, skrevet på papir med blekk. Det er sort tekst på hvitt papir, og det er ikke vanskelig å se hva som står der. Likevel er det mange som påstår at det står ting i Bibelen som ikke står der, eller så blir det påstått at det ikke står ting der, som klart og tydelig står der.

    Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

    Lukas 10, 25-28

    Loven er kort forklart alle lovene det jødiske folk hadde å forholde seg til. Disse finner man i all hovedsak i tredje og femte mosebok. Den lovkyndige var en mann som var opplært til å kunne disse lovene. Han kunne dem utenat, og hadde stort sett full oversikt. Nå skulle han teste Jesus for å se om Jesus hadde like god oversikt som han selv mente han hadde.

    Den lovkyndige visste nok at Jesus hadde peiling på lovene, så han måtte forsøke seg på å lure Jesus ut i et tolkningsspørsmål. Han visste at han ikke kunne leve opp til disse budene GUd hadde gitt, og ville forsøke å «pynte på situasjonen» ved å stille seg selv i et bedre lys. Han spurte om «Hvem er min neste?» fordi dette var det vageste punktet, og sannsynligvis noe han selv hadde lett for å snevre inn.

    «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
    «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk  han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

    Lukas 10, 29b-37

    Det står ikke så mye i Lukas om responsen Jesus fikk på dette, men jeg kan se for meg to mulige. Den ene er at den lovkyndigeble bedrøvet i det han innså at han hadde fusket med å være god mot sin neste, og ikke elsket sin neste som seg selv. Det andre er at han ble sint fordi Jesus var urimelig.

    For oss i vesten som ikke kjenner så godt til tradisjoner og skikker i Israel for 2000 år siden, kan det virke ganske teit å tenke på dette som en urimelig tankegang. Vi er oppvokst med historien om den barmhjertige samaritan, og har fått høre «Du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.»
    La meg fortelle litt rundt historien.

    Først og fremst er det området dette skjer i. Når man gikk fra Jerusalem til Jeriko, måtte man gjennom en øde og trang dal der det ofte holdt til røvere. Røverne pleide av og til å nesten slå ihjel folk leg legge dem på steder der det var enkelt å overfalle de som skulle finne på å driste seg frempå til å hjelpe. Det var altså en viss risiko involvert i å hjelpe folk som lå langs veien.

    Den første som kom forbi var en prest. Presten skulle sannsynligvis til Jerusalem for å gjøre tempeltjeneste. Prestene som skulle innom tempelet måtte overholde svært strenge renhetsregler. Dersom mannen i veikanten døde, ville presten ikke kunne gjøre tempeltjeneste, og det ville bli en aldri så liten krise i tempelet.
    Den andre som kom var en levitt. Levittene hadde også tempeltjeneste, og måtte gjennom de samme renselsesritualene som prestene. Sånn sett kan man jo forstå at de valgte å gå forbi.

    Samaritanerne og jødene var ikke bestevenner. De levde i forskjellige deler av landet, og ble aldri sett sammen. Jeg hørte en gang en lignelse over denne lignelsen. «Historien om den barmhjertige terrorist.» Jødene hadde omtrent samme innstilling til samaritanerne som amerikanerne har i forhold til al-Qaida.

    Det virket kanskje urimelig å forslå at man skulle gi blaffen i tjenesten for Gud, risikere uendelig lange og krevende renselsesritualer, for å berge en man ikke liker, eller kanskje til og med hater.
    Men det er det Jesus ba mannen om å gjøre.

    Og det er det Jesus ber oss om å gjøre i dag!
    Hvordan behandler vi dem rundt oss? Hvor mye er vi villige til å ofre?
    Er vi villige til å risikere sosial utestengelse og dårlig økonomi, for å redde han eller hun som mobba deg gjennom hele barne- og undomsskolen?

    Jesus ber oss om å elske dem som oss selv.

  • Svikt dine elskede synder!

    Det er få ting et menneske er villig til å ofre så mye for som at det skjulte i mitt liv skal forbli i det skjulte.

    Det er få ting et menneske er villig til å investere så enormt i som dette at det navnløse i meg skal forbli navnløst, det anonyme forbli anonymt. Det bortstuede skal forbli bortstuet, det nedpressede skal forbli nedpresset.

    Dette er syndens levende, alvorlige åndsmakt, at det legger beslag på min lojalitet.

    Det er ingenting i mitt liv jeg har vært så lojal mot som mine nederlag.
    De må ingen få vite om, ikke for noen pris. Det som skjer når jeg gir min lojalitet til mine synder, er at de får slippe så langt inn i sentrum i mitt eget sinn at jeg tror det er min egen stemme jeg hører. Og de sier: «Hvis mennesker får vite hvem du egentlig er, så er det slutt.» Og fordi disse stemmer stiger opp fra det innerste i mitt sinn, tror jeg det er min egen stemme jeg hører.

    Men mine synder kom en dag sm fremmede inn i mitt liv, og om de har slått seg ned og tatt husvære hos meg og latt meg glemme at de er gjest, så vet Jesus at slik er det ikke!
    Mine synder har ikke rett til, og krav på, å skrive historien om mitt liv. Alt kan bli annerledes. Men valget er: Hvem skal få styre min lojalitet, mine synder eller Kristus? Hvilket blod skal få flyte i mine årer, sine synders eller Kristus? Hvem skal få de sterkeste brorsbånd, mine synder eller Kristus?

    Synden sitter så tett klistert inn i sentrum av mitt liv at den blir som blod i mine årer, og den forer min selvfordømmelse. Da feller jeg kanskje hardere dommer over meg selv enn Gud i himmelen noensinne vil gjøre.

    Så sterk er syndens åndsmakt at den klarer fullstendig å fylle det rom i oss som Gud har skapt for Jesus, som Gud har skapt for nåden, som Gud har skapt for den fred Jesus alene kan legge inn i et menneskes hjerte.

    Jesus kommer ikke inn, fordi det allerede er noen der. De har fylt opp hele plassen, de har latt meg tro at de er en del av mitt liv, og de taler fra dypet av min bevissthet; mine synder som gjør det mesterverk at de klarer å legge beslag på min lojalitet.

    Derfor hadde jeg lyst til å la disse linjer munne ut med det smertefulle: «Svikt dem! Svik dine synder! Prisgi dem! La dem ikke lenger få din lojalitet!»

    Når et menneske gir sine synder sin lojalitet, da bruker et menneske sine beste krefter på å motarbeide seg selv. Din oppmerksomhet, din årvåkenhet, din ydmykhet, din varme, din fintfølelse.
    Det er nesten ikke noe igjen til deg og dine nærmeste, fordi dine synder har tatt hele potten.

    Mennesker som er fanget i det garn at de er blitt lojale med sin fortid, med sine nederlag, med sine uoppgjortheter, med sine synder, lever langt under sitt potensiale. Fordi de bruker sine beste krefter til å motarbeide seg selv. De tror synden er deres – for tid og evighet. Og synden er kamuflasjens mester.

    Når synden blir konturløs, blir nåde et fremmedord, og Jesus forsvinner fra våre øyne.

    Ta deg derfor tid til å ta et oppgjør med din synd! Svikt dine synder! Vend dem ryggen og snu blikket mot Jesus!

  • Kom deg ut, og hold deg ute!

    Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Stå opp, ta din kone og dine to døtre som er her, så dere ikke blir revet bort på grunn av det onde som byen har gjort seg skyldig i!» Da han betenkte seg, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For Herren ville skåne ham.
    Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!» Men Lot svarte: «Å nei, min herre! Du har jo vist godvilje mot din tjener. Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv. 

    (1. Mosebok 19:15-19a)

    Det er lett å bli oppslukt av synd, og miste sin frelse.

    Hvis vi ser på Sodoma, så var det en livlig by. En by fylt av energi og spenning. Det var et sånt sted som ble vekket til live når sola gikk ned. I Sodoma var «mangfold» et hedersord, fordi de elsket sine «mangfoldige livsstiler» som oppfordret til alle mulige former for skamløs og usømmelig adferd, og da spesielt homoseksualitet. Menn lå med menn, kvinner med kvinner. De hadde til og med dyr med. Paradise Hotel eller Big Brother hadde kunnet få en livstid med klipp til showene sine i Sodoma. Men folkene i Sodoma visste lite eller ingen ting om at Gud hadde tenkt å straffe dem for deres handlinger.

    Gud lar deg bare gå så langt som til et visst punkt før han straffer deg for dine handlinger på en eller annen måte. Bibelen sier at «syndens lønn er døden!» (Romerbrevet 6,23)
    Det betyr blant annet at det eneste som synden belønner, er døende.

    I historien om Sodoma gjør Gud seg klar til å straffe dem for deres stolthet, likegyldighet og ulydighet mot Hans vilje, men den delen av denne historien som virkelig plager meg, er at dette stedet fanget Lots oppmerksomhet.

    Jeg tror ikke Lot var en ond person. Lot ble oppslukt av livet i Sodoma.
    Bibelen sier at

    Lot så utover landet og la merke til at hele Jordan-sletten, like ned til Soar, var svært rik på vann, likesom Herrens hage, som Egypterlandet. Dette var før Herren hadde lagt Sodoma og Gomorra øde. Så valgte Lot seg hele Jordan-sletten og drog østover.

    (1. Mosebok 13, 10-11)

    Lot og Abraham hadde hengt mye sammen, men de begynte å krangle om vannrettigheter til kveg og slikt, så de skilte lag i stedet for å sloss og krangle. Gud ba dem da om å velge hvor de hadde lyst til å dra, og Lot fikk øye på Sodoma, og han syntes det så skikkelig bra ut!

    Det Lot gjorde feil her, var å velge Sodoma, uten å spørre Gud først. Nå skal det sies at Lot ikke bosatte seg i Sodoma, men oppe på en ås utfor byen. Men til slutt.. Til slutt ble fristelsene i byen store.
    Lydene i byen, lysene i byen, folkene i byen. De fanget oppmerksomheten hans, og drog Lot ned til byen.

    Se hva som skjedde med Lot. Han flyttet fra teltet sitt utfor byen, til et hus i en av hovedgatene i byen.

    Han tok med seg familien sin dit. Han lot døtrene sine vokse opp der og gå på Sodoma videregående. Kona hans ble med i Sodoma kvinneforening. Han ble en mann med innflytelse i byen, og var en av dem som ble sett ute på gata. Familien hans ble forelsket i Sodoma. Det mest triste var at han var fullstendig klar over det som foregikk rundt ham.
    Han var fullt klar over ryktet byen hadde på seg. Men det han ikke så, var dommen som var på vei mot byen.

    Du vet hva som skjedde med Sodoma hvis du har lest din Bibel. Gud sendte engler for å ødelegge stedet. Abraham prøvde å redde byen. Bibelen sier at han spurte om å få stedet spart om englene kunne finne hundre rettferdige i byen. Men englene kunne ikke finne hundre personer som var rettferdige. Så de letter etter 90. De lette etter femti. De lette etter ti. Men de kunne ikke finne ti stykker til sammen i hele Sodoma og Gomorra. Men takk Gud for barmhjertighet og nåde!

    Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv.

    (1. Mosebok 19,19)

    Jeg vil du skal vite at Gud har vist nåde mot deg, og at Han har vært meget tålmodig med deg. Men ikke ta Gud for en senil bestefar. På et eller annet tidspunkt kan det hende Guds tålmodighet tar slutt. Den siste gangen kan ha vært den siste gangen.

    Ett siste lidenskapelig kyss kan lede til graviditet. En siste dram kan lede til alkoholisme. Et siste sniff eller et siste skudd kan føre til avhengighet.
    En siste kamp.
    En siste løgn.
    En siste flørt.
    Et siste raserianfall og du sitter kanskje fast. Det er derfor jeg skrev i tittelen «Kom deg ut, og hold deg ute».

    La meg se om jeg kan kutte noen hjørner.. Lots kone ville bare se seg tilbake en siste gang, men problemet er bare at den siste gangen vil aldri være tilfredsstillende.

    En gang til er aldri nok. En siste gang vil alltid ha enda en. Hvis du leser historien, så ser du at Lots kones siste gang, virkelig ble hennes siste gang.
    Et siste blikk, ble hennes aller siste blikk.
    En siste tanke, ble hennes aller siste tanke.
    Bibelen sier at hun ble forvandlet til en saltstøtte.

    Hvorfor akkurat salt? Hvorfor tok hun ikke bare fyr og forsvant?
    Jo, du skjønner at Lots kones ulydighet var ikke bare et siste blikk tilbake. Det var en avvisning av Gud. Gud gjorde henne til en saltstøtte for å vise hva han mente om å bli avvist.

    Nå, se på hva Jesus sier om salt:

    Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

    (Matteus 5,13)

    Når vi er ulydige mot Gud, mister vi vår kraft, og vi blir udugelige og ubrukelige.
    Ikke la det samme skje med deg som med Lots kone.
    Gud ser etter lydige folk som vil sette smak på verden.
    Hvis Gud har hjulpet deg ut av noe, så ikke se deg tilbake – for solen går ned, og snart blir det mørkt.
    Så, uansett hvilken synd du lever i, så er det på tide å «Kom deg ut, og hold deg ute».

    Det som er så flott med Gud, er at han KAN få deg ut av det!
    Det er sikkert mange av dere som har vært i et eller annet, som bare Gud kan ha hjulpet deg ut av. Legg gjerne igjen en kommentar dersom det er tilfelle! Vi trenger vitnesbyrd til oppbyggelse!
    Kanskje brukte du dop, men nå er du fylt av kjærlighet til Jesus!
    Du brukte å drikke deg sanseløs, men nå er du fylt av Den Hellige Ånd!
    Du brukte å skjelle ut folk, men nå velsigner du dem i Guds navn!

    Jeg vet ikke med deg, men jeg har funnet ut at Gud er svaret på mine problemer:
    – Gud er min vei ut av nødens dal.
    – Gud er min kur mot å være ufullstendig.
    – Gud er løsningen på mine bekymringer.
    – Gud er mitt eneste håp for frelse!

    I kirken har jeg lært at
    – Bare Gud kan gi meg fred som overgår all forstand.
    – Bare Gud kan lære meg å si, i hvilken som helst situasjon jeg enn måtte befinne meg i, at jeg har lært å være tilfreds.
    – Bare Gud vil stå ved min side gjennom tykt og tynt.
    – Bare Gud vil bære meg gjennom rett og galt, godt og ondt.
    – Bare Gud er en venn som er nærmere enn en bror.
    – Bare Gud vil fortsatt være der når alle andre har snudd ryggen og gått sin vei.
    – Bare Gud vil gå gjennom vann, ild, storm og regn sammen med meg.

    Ja, Gud har en plan for frelse og håp for ditt liv!
    Men jeg har lært at Gud har bare en plan for frelse. Gud la ikke to eller sytten planer, men EN. Gud har ikke en egen plan for rike eller vellykkede folk, og en annen for fattige og mislykkede.

    Gud har ikke en plan for hvite folk og en for sorte. Men Gud har en plan, og det er ikke en plan som kan tilpasses slik at du kan plukke litt fra den ene siden og litt fra den andre siden. Gud har bare EN plan! Og den planen er frelse av nåde, gjennom troen på Hans Sønn, Jesus Kristus!

    Da Gud ødela Sodoma og Gomorra, brukte Gud engler for å redde Lot og hans familie fra misgjerningene. Gud har alltid noe eller noen han kan bruke for å få sine barn ut av synd og fangenskap.

    – Under syndefloden brukte Gud en ark for å berge Noah og hans familie.
    – Under tørketiden brukte Gud Josef og korn.
    – Da det dukket opp en ny farao i Egypt som ikke kjente til avtalen med Josef og Israel, brukte Gud blod fra lam over dørstokkene. Og da dødsengelen så blodet, gikk han forbi huset.

    Legg merke til, i teksten øverst i dette innlegget, at engelen dro til Lot og vekte han for å få han og hans familie bort derfra. De skyndte seg for å få han til å unnslippe det som skulle komme.

    Men hva er det som skjer etterpå? Jo, Lot tok seg tid til å stå der og tenke. Han rørte seg ikke. Han stod der. Han fikk det ikke travelt. Han stod der, midt i byen. Det grusomme, korrupte og syndige stedet. Det er noen av oss som står og har betenkeligheter når vi egentlig burde latt skoene stå igjen, og løpt det vi greier!

    Hva har Gud sagt at du skal komme seg bort fra?
    Har har Gud sagt at du må legge igjen?
    Du må komme deg ut, og holde deg ute! Ikke bli fortapt i betenkeligheter! Utnytt Guds godvilje, slik det er beskrevet i vers 19: «Du har jo vist godvilje mot din tjener.»

    Ordet «godvilje» er i grunnteksten «gâdal chêsêd», som egentlig betyr «forstørret nåde».

    Det er Guds nåde som ser forbi mine feil og misgjerninger.
    Guds nåde sparer mitt liv når jeg ikke fortjener det.
    Guds nåde hang Jesus opp på korset.
    Guds nåde la han ned i graven.
    Guds godvilje reiste ham opp tidlig en søndags morgen med all makt i hans hender!

    Guds nåde vil få deg til å klappe i hendene!
    Guds nåde vil få deg til å løpe!
    Guds nåde vil få deg til å reise deg opp for å prise Herren!
    Guds nåde vil få deg til å si amen!
    Guds nåde vil gi deg en sang ikke engang englene kan!
    Guds nåde vil føde deg på ny!

    Har du nåde i livet ditt?
    Har du prøvd Ham?

    Takk Gud for at han har vist deg nåde. Nåde som kjenner våre behov bedre enn vi selv gjør. Nåde som lager en vei, på tross av oss. Til tross for at vi kommer til kort. Til tross for at vi er troløse. Takk Gud for hans nåde!

    Det er på tide å komme seg ut, og holde seg ute!

  • Hjemmet som trosformidler

    Noen av dere som leser dette har sikkert barn og er kristne selv, og har tenkt mye mer over dette temaet enn meg. Jeg har ikke barn, og jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem. Nå vil antageligvis noen dra en «Du måkke’ komme her og komme her», men jeg vil si at jeg føler jeg har litt jeg skulle ha sagt om dette emnet, til og med før jeg får barn.

    Det handler om hjemmet som trosformidler. Det handler om dine barn, det handler om deg, og det handler om Jesus.

    Den korteste veien mellom Gud og barnet ditt, er deg. Som forelder har du en gudgitt autoritet overfor dine barn, alltid.

    Han skal vende fedrenes hjerter til barna
    og barnas hjerter til fedrene

    (Malaki 4, 6)

    Guds hjerte er vendt mot oss, og fedrenes hjerte er vendt mot barna. Hvis vi retter våre hjerter mot vår Far, så tror jeg vi er inne på rett spor.
    Som foreldre har man ansvar for det åndelige livet i hjemmet. Jeg vet at mange av oss er flinke til å ta ansvar på jobben og i menigheten, men tar vi ansvaret vårt hjemme?

    Han må lede sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. 5 Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?

    (1. Timoteus 3, 4-5)

    Kanskje er det på tide å omvende seg, ikke bare i kirkebenkene, men også hjemme?
    Troen har sitt viktigste festepunkt i hjemmet.
    Tro kan ikke arves, den må fødes.
    Vi kan ikke få barna til å tro, men vi kan påvirke trosklimaet og legge til rette for at det skal gå an å tro. Du kan i ditt hus skape en ramme som gjør at de som bor i huset opplever det enklere å ta imot Jesus.

    Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg.

    (2. Timoteus 1,5)

    Jeg husker jeg hørte et bra sitat en gang om barneoppdragelse:
    «Det er to verdier vi bør gi til barna. Det ene er røtter, det andre er vinger.»

    Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn

    (5. Mosebok 6, 6-7a)

    Det handler om å gi barna røtter, så de vet hvor de hører til, og vinger så de kan prøve seg på egen hånd. Begge disse er vanskelig, og krever noe fra dere. Ikke gi barna dine falsk trangsyn. Gi dem vinger!

    «Vår største og første oppgave er derfor i hjemmet. Det gjelder husandakten, men enda mer vårt persolige kristenliv i hjemmet.» sa Andreas Lavik i 1905. Det handler om mye mer enn å be for maten eller når man legger barna, eller om å lese husandakt. Det handler om å tro på Jesus, og ønske han velkommen inn i huset ditt!
    Der Jesus er en del av hjemmet, er hjemmet en kirke!

    Forskning viser at det åndelige trosgrunnlaget er lagt i 13-årsalderen. Det du tror som 13-åring, vil du også tro som 50-åring. Det finnes heldigvis unntak. Jeg ble kristen da jeg var 17 år, og takk Gud for at folk i alle aldre blir frelst!
    Poenget er at mange foreldre ikke tror at barna er i stand til, eller ikke klare til å ta moralske og åndelige valg før i 13-14 årsalderen.
    Tenåringene selv sier at de har landet.

    Statistisk sett er det større sjense for frafall dersom man blir omvendt etter fylte 13 år. Troen blir grepet mer enn den blir lært, og da kan jordsmonnet troen blir sådd i være for uttørket.
    Du som forelder blir på en måte pensum for dine barn, mer enn det du lærer dem. Måten du lever på hjemme og ellers blir studert av dine barn, og de tar det mer til seg enn alt du måtte klare å fortelle og forklare i løpet av hele livet ditt.

    Jeg har funnet fire nøkler for å skape et godt trosklima i hjemmet.
    – Gode og omsorgsfulle samtaler
    – Hengivenhet
    – Felles tjenesteprosjekt
    – Ritualer og tradisjoner

    For å ha størst mulig påvirkningskraft på våre barn må vi ha Jesus først i våre liv. Du kan ikke gi dem det du ikke har selv. Se på det å være forelder som en gave fra Gud. Barna er den største misjonsmark vi noen sinne vil komme i kontakt med!

    Vis totalengasjement! Ha samsvar mellom lære og liv. Gjenta det samme flere ganger! Fortell en gang til!
    Plan og mål må repeteres. Husk at de yngste er glade i liturgi!
    Sett konsekvente grenser. Det er veldig lurt at mor og far har de samme reglene og grensene.
    Tør å være voksen. Tør å være forelder. Du skal ikke være ditt barns beste venn. Du kan ha et godt vennskap med dine barn, men du skal ikke være bestevenn. Du skal være forelder. Det er en annen rolle. Det handler om å være en rollemodell. Ikke perfekte, men ekte. Det skaper klima for tro.
    Forklar tro og verdier, les fra Bibelen, begrunn det du mener.

    Barn imiterer roller, for deretter å identifisere seg med dette. Deretter internaliserer de og gjør det til sitt eget.

    Det viktigste vi som kristne i et kristent fellesskap kan gi til barna, er foreldre som ber for og med dem, og til å hjelpe til slik at ekteskapene blir gode og varige!

  • Kristendom

    Kristendom blir forbundet med kjedelige timer på skolen, eller kjedelige høymesser med sur salmesang på harde kirkebenker.
    C. S. Lewis sa: ”Hvis kristendommen er feil, er den uviktig. Dersom den er sann, er den av uendelig betydning. Det eneste den ikke kan være, er av middels betydning.”

    Kristendommen er ikke høymesse på søndager, eller å være gammel og spise kamferdrops bakerst i kirka.
    Kristendom er troen på Jesus Kristus som korsfestet, død og oppstått, og at dette er det som gjør at jeg kan få et evig godt liv sammen med Gud i Himmelen.
    Det står i Johannes 3,16:

    «For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

    Dette betyr at dersom Jesus fins, vil Han være viktig for deg også, uansett om du tror på han eller ikke.
    Potensielt uendelig viktig. Selv for deg.
    ”Å tro på” er det samme som ”å ha tillit til”.
    Når vi sier at vi tror på Jesus, betyr det at vi stoler på ham og regner med at det han sier er sant.

    Tvil er ikke det motsatte av tro. Det går an å tro selv om en tviler.
    Ofte er tvil et uttrykk for at man kjemper for å tro.
    Jeg tror på Jesus, og jeg tror at Guds nåde, åpenbart gjennom troen, er frelsende.
    ”Frelst” er kanskje et vanskelig ord.
    ”Frelse” kommer fra ordet ”frihalse”.
    For lenge siden måtte slavene gå med en klave (en slags krage av metall) rundt halsen.
    Dersom noen fikk friheten, ble denne klaven fjernet. De ble frihalset, eller frelst.
    Jesus er frelseren. Han frelste oss da han døde og stod opp, og på den måten seiret over døden.
    Frelse betyr også ”berge” eller ”redde”. Derfor kan vi si at Jesus er vår redningsmann: han redder oss fra å gå tapt for Gud.

    Tenk over det. Dette kan være av uendelig betydning for dere.
    Selv om jeg tviler av og til, tror jeg på Jesus, og at det Jesus gjorde, sa og er, er sant.
    Jeg tror på kristendommen, og jeg tror på at jeg når jeg dør, vil få tilbringe en evighet sammen med Gud.

  • Skriftemål

    Hva er skriftemålet?
    Skriftemålet omfatter to stykker: Det ene at man bekjenner synden, det andre at man mottar avløsningen eller syndsforlatelsen av vår skriftefar som av Gud selv, og ikke tviler på dette, men fullt og fast tror at syndene dermed er tilgitt hos Gud i Himmelen.

    Hvilke synder skal man da skrifte?
    For Gud skal man bekjenne seg syndig i alle synder, og så dem vi ikke vet om, slik som vi gjør i Fadervår. men for vår skriftefar skal vi bare bekjenne de synder vi vet om og føler i hjertet.

    Hva er det for synder?
    Her skal du tenke på din stand og sammenligne deg med de ti bud, om du er far, mor, sønn, datter, husbond, hustru eller tjener, og om du har vært ulydig, truo, doven, sint, frekk og hissig, om du har gjort ondt mot noen i ord eller gjerninger, om du har stjålet, vært forsømmelig, vørsløs eller gjort skade for noen.

    Vær vennlig og lær meg en enkel måte å skrifte på:
    Slik skal du si til han du skrifter for: «Kjære skriftefar, vær vennlig og hør skriftemålet mitt, og tilsi meg syndenes forlatelse for Guds skyld.» «Si fram!»
    «Jeg arme synder bekjenner at jeg er skyldig for Gud i alle synder. Særlig bekjenner jeg for deg at jeg er en tjener, pike osv., men jeg tjener dessverre min herre med utroskap. For de og de ganger har jeg ikke gjort det de ba meg om. jeg har tirret dem og fått dem til å bruke grov munn på meg, jeg har forsømt meg og vært årsak til at det skjedde skade. Jeg har også vært uforskammet i ord og gjerning, jeg har vært vred på mine arbeidskamerater, knurret og bannet mot min husmor osv. Alt dette gjør meg ondt, og jeg ber om nåde. jeg vil gjøre det bedre i framtiden.»

    En husfar eller husmor kan si slik:
    «Særlig bekjenner jeg for deg at jeg ikke har ledet mitt barn, mine tjenere og min hustru med troskap til Guds ære. Jeg har bannet, vært et dårlig eksempel med mine stygge ord og gjerninger, gjort min nabo skade og baktalt ham, solgt til for høye priser, ikke levert fullgode varer og fusket med vekten.» Og det som han ellers har gjort mot Guds bud og det man burde kunnet vente av ham.

    Men hvis noen ikke føler seg tynget av slike eller enda større synder, da skal han ikke være engstelig for det eller lete etter og dikte opp flere synder, og på den måten gjøre skriftemålet til en plage. Nevn derimot en eller to synder som du vet om, for eksempel slik: «Særlig bekjenner jeg at jeg en gang har bannet, likeså en gang har ført usømmelig tale, en gang forsømt det og det.» Derved kan du la det være nok.
    Men hvis du slett ikke vet om noen synd (noe som vel ikke er mulig), så nevn heller ikke noen spesielt, men ta imot tilgivelsen etter det alminnelige skriftemål som du for Guds åsyn avlegger for din skriftefar. Så skal skriftefaren si: «Gud være deg nådig og styrke din tro. Amen»
    Videre:
    «Tror du også at min tilgivelse er Guds tilgivelse?
    Svar:
    «Ja, kjære skriftefar.»
    Så skal han si:
    «Deg skje som du tror. Etter vår Herre Jesu Kristi befaling forlater jeg deg dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. Gå bort i fred.»

    Men de som er sterkt tynget i samvittigheten, etter er bedrøvet og anfektet, dem vil en skriftefar vel vite å trøste og hjelpe fram til troen ved flere ord fra Skriften. Dette skal bare være en alminnelig måte å skrifte på for det enkle folk.

  • Likt av Gud?

    Dette spørsmålet har opptatt meg litt for tida. Liker Gud oss?
    Hva tenker Han egentlig om oss?

    Dette sakset jeg fra kirken.no:

    Kjenner du følelsen? Den som forteller at du ikke er bra nok, ikke gjør nok, ikke kan nok, ikke er pen nok, ja, ikke er nok?

    Er vi bra nok for Gud? Det er mange som forteller oss hvordan vi bør eller kan være. Noe av dette er bra, og noe av det er ikke fullt så bra. Det å være skapt i Guds bilde er det aller beste. Her ligger en kjærlighet som ikke har noen ende. Vi er skapt akkurat sånn som Gud vil ha oss. Det kan være vanskelig å leve som om det er sant. For vi er mer vant til å måtte fortjene god oppmerksomhet. Vi vet at en relasjon alltid krever noe tilbake, og dette kan gjøre oss litt redde for å ikke strekke til. Som kristne tror vi at vi er elsket og likt av Gud. Hans kjærlighet er ikke vinglete eller avhengig av hvordan vi har det, hva vi tenker eller hva vi gjør. Gud vet at vi kan gjøre feil og at vi trenger både tålmodighet, tilgivelse og raushet. I Bibelen står det at Gud har elsket oss først. Før vi elsker han tilbake. Alt det vakre og rare som er oss mennesker, er det flotteste Gud vet.

    Når vi ser oss selv slik Gud ser oss, ønsker vi også å se på andre med det samme blikket. Siden Gud elsker oss, skal vi og kan vi elske hverandre. I Bibelen står det faktisk at vi skylder å elske hverandre. Vi er skapt i og til kjærlighet. Det er en god måte å møte verden på. Alle vi møter er mennesker vi er knyttet sammen med. Spørsmålet er ikke bare om Gud liker meg. Spørsmålet er også hvordan kan jeg hjelpe folk å se seg selv med Guds blikk.

  • Frelst av nåde, ved tro

    Noen tanker om Romerbrevet kapittel 3, vers 22-24:

    Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

    Da Gud skapte himmelen og jorden, sa han «Det er overmåte godt».
    Menneskene hadde det helt fint. De hadde godt fellesskap med hverandre og med Gud.
    De hadde nok å spise, nok å drikke, og de hadde ingen bekymringer. Det kan på mange måter sammenlignes med et spedbarn i magen til en god mor. Barnet har alt det trenger inne i magen. Temperaturen er bra, barnet får næring, og slipper å tenke på annet enn å eksistere og vokse.
    En dag møtte mennesket på en slange i hagen, som fristet dem. Først Eva, så Adam. Begge falt for fristelsen, spiste av den forbudte frukten, og valgte å sette seg selv i førersetet, og dermed si «Jeg vet bedre enn Gud.»

    Dette gjelder ikke bare Adam og Eva, men alle mennesker. Vi gjør støtt og stadig ting som strider mot Guds gode vilje for våre liv. Vi gjør ting som er galt, vi synder, og ingen av oss lever liv som er i samsvar med Guds gode vilje for oss. Og fordi Gud ikke tåler synd i det hele tatt, så kan vi ikke være sammen med ham lenger. Romerbrevet 6,23 sier at «Syndens lønn er døden«. Vi må dø som en straff for det gale vi gjør.

    Vi mennesker prøver gjerne å leve godt nok, for å komme tilbake til Gud. Mange mennesker mener at dersom de bare lever bra og er snill mot dem rundt seg, så kommer de til himmelen. Det er en slags folketro på at dersom du gjør mer enn 50% rett, og dermed mindre enn 50% galt, så kommer du automatisk til Himmelen. Dessverre funker ikke det sånn. Vi kan uansett ikke klare å nå fram til Gud på egen hånd.

    Helt fra den dagen da Adam og Eva ble vist ut fra hagen, jobba Gud med å få til en måte å få menneskene tilbake til seg. Han er så ufattelig glad i oss (han har tross alt skapt oss), at han ikke kunne tenke seg at vi alle bare skulle dø. Han ville vi skulle komme tilbake til han.
    Og for å redde oss, sendte han Jesus til jorda.

    Jesus levde som et menneske, opplevde alt vi opplever, ble frista og kjempa mot det. Og han levde et perfekt liv. Han gjorde mye som vi kan lære av: hvordan han forholdt seg til andre mennesker, og hvordan han brukte tida og kreftene sine. På slutten av livet ble han tatt til fange, pint og til slutt korsfesta. Og fordi han hadde levd et helt syndefritt liv, og så måtte dø, så tok han den straffa vi skulle ha. Da Jesus døde, betalte han for alt galt alle mennesker har gjort, fordi synden krever død.

    Jesus ble hengt opp på korset, og led all den lidelse som måtte til for å betale for våre overtredelser. Han led den ultimate smerte da han ble forlatt av Gud. Deretter ble han sendt ned til dødsriket, som ikke kunne holde på ham, fordi han ikke hadde gjort noe galt!

    Han ble sendt fra dødsriket tilbake til jorda, og deretter opp til Himmelen, hvor Han nå sitter ved Guds den allmektige Faders høyre hånd og venter på den rette tid til å komme tilbake for å dømme levende og døde.

    Jesus har nøkkelen til dødsriket, og kan veien gjennom. Han har betalt for alle syndene dine, og du har fått tilbudet om å ta imot nåden gjennom troen på at Jesus allerede har betalt all din skyld, slik at du kan stå ren og rettferdig og skyldfri foran Gud på dommens dag.

    Vi må velge. Vi kommer ikke automatisk til Himmelen. Gud vil at vi skal tro på det som står i Bibelen, og velge å komme til ham. Og dersom vi tror på Jesus, og tror at han er veien til Gud, så kommer vi tilbake til Gud

  • Salige visshet!

    En av de store gaver Gud har gitt meg i løpet av de siste årene, er kjennskapen til at folk kan like meg slik som jeg er. Jeg forstod ikke det før. Jeg måtte være på en bestemt måte, eller gjøre noe for at jeg skulle føle at folk likte meg. Det har sannsynligvis vært helt bortkastet, fordi det er ikke det jeg gjør som gjør at folk liker meg. Og dersom jeg gjør noe som ikke er meg for at folk skal like meg, så blir ikke folk kjent med meg.
    Jeg har som regel lykkes i det jeg har foretatt meg, og jeg har tenkt at det måtte fortsette sånn om folk skulle ha et positivt syn på meg.
    Nå vet jeg heldigvis bedre.

    Det er noe av det som er så flott med å følge Jesus; at vi er en gjeng med ødelagte syndere som har blitt elsket tilbake til livet, som har blitt gjeninnsatt i Guds plan, og får leve hver dag i forventning og håp om hva den kjærlige og gode Gud har planlagt for våre liv!

    Det betyr at ting du så på som sikkert, som faste holdepunkter i livet, kan endres over natten. Mirakler kan skje, vi kan bli helbredet fra alt som ikke er fra Gud, vi kan komme til Gud på både dårlige og gode dager, fordi vi er allerede godtatt gjennom Jesus. Jeg er et Guds barn, adoptert inn i Guds familie og pakket inn i Guds plan! Jeg vil aldri bli bedt om å forlate familien, fordi Guds kjærlighet til meg er så uendelig mye større enn den kjærlighet noen andre kan oppdrive til noe eller noen som helst.

    Uansett hvor ofte jeg bommer på målet, mislykkes, dummer meg ut, og hvor mange feil jeg gjør, er det en tilgivende Gud som ER kjærlighet som har betalt for alt jeg har gjort galt, og som VIL at akkurat jeg skal tilbringe en evighet sammen med Ham.
    Jeg kan stå opp hver dag i visshet om at Gud elsker meg slik jeg er, og ikke slik jeg burde ha vært. Jeg kan leve i visshet om at om mitt liv tar slutt senere i dag, uansett om det er ved en ulykke, hjerteinfarkt eller en grusom sykdom, vil jeg være garantert å komme til Himmelen, siden Gud ved sin sønn har tilgitt meg alle mine synder. Jeg kan stå ren og skyldfri foran Gud, som tar imot meg med åpne armer!
    Religion vil holde deg i tvil. Jesus vil at du skal være helt sikker på at du er frelst!

    Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann. La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast.

    Paulus brev til Hebreerne, kapittel 10, vers 19-23