Andaktsbloggen

Stikkord: Jesus

  • Døden og livet – ansikt til ansikt

    Døden og livet – ansikt til ansikt

    Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. For et fantastisk øyeblikk!

    LUKAS 7, 11-17 NBM11

    Døden og livet møttes ansikt til ansikt rett utenfor Nain. 

    Enken hadde mistet mannen sin. Hennes støtte og økonomiske sikkerhet i livet. Så hun måtte stole på sin eneste sønn for å overleve, men nå var også han død. Hele familien, hele fremtiden var knust. 

    Men så kommer Jesus gående. Ingen hadde invitert ham. Ingen ventet på ham. Han hadde antagelig ikke snakket med disse menneskene før. Men han så fienden sin, døden. Og han så hva den hadde gjort rett foran ham. 

    Han syntes ikke direkte synd på kvinnen, men han følte hennes sorg sammen med henne. Han hadde kommet til verden for å seire over døden, og her var fienden rett foran ham.

    Og Jesus går inn i kampen, og vinner med et enkelt ord. Døden har ingen makt i Jesu nærvær. 

    Med et «Stopp», så stopper gravfølget. «Stå opp», så stod mannen opp. Akkurat slik han hadde stillet stormen med et ord fra sin munn, slik hadde han stoppet døden selv. Og så, i stedet for gråt og tragedie, så hørtes gledesrop. 

    Mange i følget ble redde. Hva skjedde? Hva er dette?

    Noen ropte at en stor profet var kommet. Andre at Gud hadde gjestet sitt folk. 

    Det var denne reaksjonen Elia fikk da han reiste opp enkens sønn i 1. Kongebok 17,24: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herrens ord i din munn er sannhet». 

    Disse eksemplene på livets seier over døden er tydelige tegn på at Guds budbringer er ekte. Elia var Guds profet og talte Guds Ord, og Jesus ble identifisert som profet, men han ikke bare talte Herrens Ord, han VAR Guds Ord. Guds Ord ikledd kjød. Så han kunne si sine egne ord, og i kraft av å være seg så vant han over døden.

    Og i dag taler denne stemmen. Vi kommer fram for Ham som syndere, tynget under vekten av våre overtredelser. Så, med et ord fra sin munn, så forkynner Jesus selv at våre synder er borte!

    Gud vil ikke holde opp våre synder og skape død. Han vil ta syndene fra oss, så langt som øst er fra vest, så vi kan få det evige livet.

  • Velsignet være han som kom i Herrens navn!

    Velsignet være han som kom i Herrens navn!

    Jerusalem, Jerusalem, du som slår i hel profetane og steinar dei som er sende til deg! Kor ofte ville eg ikkje samla borna dine som ei høne samlar kyllingane under vengene sine. Men de ville ikkje. Så høyr: Huset dykkar skal bli audt og forlate! For eg seier dykk: De får aldri sjå meg att før de seier:

              ‘ Velsigna er han som kjem i Herrens namn!’»

    Matteus 23,37-39 NNN11

    «Velsigna er han som kjem i Herrens namn.» Dette har vi hørt før! Det er kjent fra når Jesus red inn i Jerusalem. Det er fra folket som står og roper og synger og tok imot kongen som kom for å frelse dem fra syndene deres. Og vi sier de samme ordene i dag for han kommer til oss gjennom Ordet! 

    Når vi nå vet at han kommer, at vi snart skal møte ham, så burde vi forberede oss. Vi vet at vi er syndige, og at han kommer med nåde og herlighet. Vi vet at han kommer med frelse og frihet. Ved å ha dette i tankene våre kan vi forberede oss på å få se ham ansikt til ansikt snart. 

    «Hosianna» ropte de for 2000 år siden, og vi sier det samme i dag. For 2000 år siden snudde de ryggen mot Jesus, og vi gjør de samme i dag. Folk ropte da etter Jesu død, og det gjorde vi også, slik vi var. For det var vår synd som naglet Jesus til korset. Det var vår uvillighet til å møte ham, bøye oss for ham, og la Ham være Herre i livet vårt, som tok Jesus til Golgata. 

    Jesus kom til jorda som et lite barn, for å frelse oss fra syndene våre, og for å vise sin herlighet og rettferdighet. Han red inn i Jerusalem på et esel for å oppfylle alle profetier som var gitt i tidligere tider. Han ble slått og pisket for våre overtredelser. Han ble ikledd tornekronen for oss. Han ble gjennomboret for våre synder. Knust for vår frelses skyld. Han gjorde alt for oss. 

    Det er akkurat dette vi sier i trosbekjennelsen. Han ble pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet. Og historien hadde vært tragisk hadde den endt der. Men som vi sier videre i trosbekjennelsen, så stod han opp på den tredje dagen, og viste seg som seierherre over både liv og død! Hans nye liv er vårt liv også! Ved sin triumferende oppstandelse, viste Jesus oss veien til det evige livet i himmelen! Det er åpent for alle som tror på Ham som frelser og Gud! I himmelen skal vi for alltid sitte til bords sammen med Abraham og Isak og Jakob, se Guds herlighet, og lovsynge, Hosianna! Velsignet er han som kom i Herrens navn!

    Så la oss nå forberede oss på dette. Å få være under hans vinger. Å få lovsynge hans hellige navn, og være sammen med Ham i all evighet. Amen. 

  • Brødet fra himmelen

    Brødet fra himmelen

    En annen gang på den tiden var en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte Jesus disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien; noen av dem kommer jo langveisfra.» Disiplene svarte: «Hvordan kan noen skaffe brød til å mette alle disse her i ødemarken?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju», svarte de. Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene for at de skulle dele ut, og de delte dem ut til folket. De hadde også noen få småfisk. Han velsignet dem og sa at også de skulle deles ut. Og de spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju store kurver. Det var omkring fire tusen mennesker der. Og han lot dem dra hjem. 

    Markus 8,1-9 NBM11

    Teksten i dag er den andre fortellingen om et brødunder. Historien om da Jesus mettet fem tusen mennesker er kanskje enda mer kjent, og den er jo skrevet ned før dagens tekst i alle de fire evangeliene. Historiene er ganske like, og man kan jo spørre hvorfor begge er skrevet ned?
    Svaret finner vi i de følgende versene, og i parallellversene i Matteus 16. Jesus snakker her om begge brødunderne, og om detaljer i begge hendelsene. 

    Straks etter gikk han i båten sammen med disiplene og kom til traktene ved Dalmanuta. Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden. Men disiplene hadde glemt å ta med brød. De hadde bare et eneste brød med seg i båten. Jesus ga seg til å advare dem og sa: «Pass dere og hold dere unna fariseernes surdeig og surdeigen til Herodes!» Men seg imellom snakket de om at de ikke hadde brød. Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor snakker dere om at dere ikke har brød? Begriper og forstår dere ennå ingenting? Har dere så harde hjerter?Dere har øyne – ser dere ikke?
    Dere har ører – hører dere ikke? Husker dere ikke hvor mange kurver fulle med brødstykker dere samlet opp da jeg brøt de fem brødene for de fem tusen?» «Tolv», svarte de. «Og da jeg brøt de sju brødene for de fire tusen, hvor mange kurver fylte dere da med brødstykker?» «Sju», svarte de. Han sa til dem: «Forstår dere ennå ikke?»

    Markus 8,10-21 NBM11

    I første hendelse matet Jesus fem tusen mennesker med fem brød, og fikk 12 kurver igjen. I dagens tekst matet Jesus fire tusen mennesker med syv brød, og det ble syv kurver igjen. I begge fortellingene er poenget at Jesus viser at han har makt til å sørge for behovene til folkemengden. Hvorfor? Først og fremst fordi Jesus hadde medlidenhet for dem. Men også fordi Jesus så den åndelige hungeren, og ikke ville sende folkene fra seg før de var mettet med åndelig mat. 

    Hvorfor fulgte folk etter Jesus ut i ørkenen? Folk tenkte kanskje at de kom til å se et mirakel av et eller annet slag, eller kanskje bli helbredet for en eller annen sykdom eller lidelse. Likevel var alle drevet av en sult og en tørst etter Guds Ord, for mennesket lever ikke av brød alene. Det er mulig å ha mat, drikke, klær, hus, penger, og alt annet vi trenger i livet, men ikke ha håp, lykke eller kjærlighet. Uten løftet om evig liv, så har vårt jordiske liv ingen hensikt.

    Og Jesus visste om alt folkemengden trengte. Jesus lærte disiplene sine i Vår Far å be om «vårt daglige brød», og den lille katekismen sier i det fjerde ledd at, «Gud gir det dagelige brød til og med til alle onde mennesker, også uten vår bønn, men vi ber i denne bønnen at han vil la oss fatte at det er en gave fra ham, og ta imot vårt daglige brød med takk.» Med daglig brød så menes både mat og alt annet vi trenger for å trives i livet. Målet med bønnen er å øke vår tillit til Gud. 

    To ganger visste Jesus at folkemengden trengte brød, og han gav disiplene ansvar for å sørge for folkene. Og to ganger fokuserte disiplene på antall mennesker som var til stede, mangelen på ressurser, og mengden arbeid de tilsynelatende hadde foran seg. Men Jesus multipliserte mangden brød og fisk for å sørge for at det var nok til alle. 

    Jesus prøvde disiplene sine på dene måten for å forberede dem for det større oppdraget. Bare se på språket som brukes i disse bibelversene: Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene for at de skulle dere det ut. Så, på skjærtorsdag da Jesus innstiftet nattverden, så tok Jesus et brød, ba takkebønnen, brøt det og gav disiplene. Han gav apostlene autoritet til å dele ut Jesu legeme og blod i brødet og vinen til den åndelige helbredelsen av de troende. 

    To ganger forstod ikke disiplene at de skulle stole på Jesus for å få opdpraget fullført. Da de satt i båten, og Jesus fortalte om fariseernes surdeig, forstod de ikke. Fariseernes surdeig er selvrettferdighet, hykleri, og hemmelig opprør. Men de hørte ordet «brød» og tenkte på mangel av bakevarer på båten. De var fortsatt fokusert på sin egen styrke, og ikke på Guds kraft. Og disse menneskene er starten på kirken. De gikk sammen med Jesus i tre år og snakket med ham ansikt til ansikt. Og ikke en gang de forstod Jesu lære uten at Den Hellige Ånd opplyste dem.

    I dag er vårt ansvar som kirke å sørge for de som er i nød. Først og fremst av kjærlighet til vår neste, og til å hjelpe ham å høre Herrens ord om evig liv i Kristus, og å dele håpet og gleden vi har fått fra Gud. Og også vi har lett for å fokusere på vår mangel på ressurser, og mengden arbeid. 

    Det er mange mennesker som ikke tror på Jesus, men de trenger en frelser. Mange av de som tror trenger vår hjelp. Mange av misjonsarbeidene våre rundt i verden trenger vår støtte på grunn av pandemi-situasjonen for ikke å måtte si opp ansatte, eller legge ned arbeid. Men enda viktigere er at mange bor på steder der det ikke finnes noen bekjennende kirke, både i og utenfor vårt eget land. Det er mye jobb, men Gud vet at det er nødvendig for å gi legemlig og åndelig brød. Hvis vi stoler på Ham så kan vi fullføre oppdraget. 

  • Lasarus frelsende tro

    Lasarus frelsende tro

    Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

    Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

    (Lukas 16,19-31 NBM11)

    «Det går over». Det er sant av og til. Av og til er det ikke det. Av og til går det ikke over. Ja, nå tenker du kanskje at joda, det går jo over til slutt. Når Jesus kommer tilbake og vi får være i Guds evige rike, da går det over.» Og det er sant. Men nå snakker jeg om de tingene vi opplever på denne siden av evigheten. Det kan faktisk bli verre. Og troen din kan få juling av å gå i motgang lenge. 

    Og det er lettvint å peke på Lasarus og troen han holdt fast på. Han var syk, og ble ike frisk. Det ble verre og verre, og løshundene slikket sårene hans. Til slutt døde han, og Gud tok han til himmelen hvor han fikk oppleve fred og glede.

    Så hvorfor ble Lasarus frelst? Det enkle svaret er «Fordi han hadde tro.» Joda, men det hadde den rike mannen også!

    Forskjellen er at den rike mannen hadde tro på feil ting. Han stolte på de tingene som ikke kunne frelse ham, og derfor ble han ikke frelst. Han stolte på seg selv og tingene sine – det at han overholdt loven, slektskapet hans, velstand og sosial status. Den troen reddet ham ikke, gjorde den? Man kan ikke bare si at Lasarus hadde tro, for alle tror på noe!

    Hva er det som skiller frelsende tro fra annen tro? Svaret ligger i objektet og ikke i subjektet. Det er hvorvidt det troen holder fast på er frelsende eller ikke det kommer an på. Lasarus stolte på Guds godhet; Hans Ord og løfte om at Lasarus var Guds barn i troen. Til tross for alle menneskelige vanskeligheter som Lasarus opplevde, til tross for alle korsene han bar i livet sitt, så stolte han på Guds løfte om at han var elsket og aldri forlatt, og at han skulle bli frelst fra sin jordiske smerte og lidelse. Lasarus ble frelst av Guds godhet, ved tro. 

    Når det gjelder den rike mannen, så er Gud trofast og rettferdig. Gud holder sitt ord, og den rike mannen trodde det ikke. Fruktene han bar i livet var bevis på det. Han trodde ikke at Gud faktisk ville holde sitt ord. Han brydde seg ikke om Guds ord. Han visste bedre og hadde bedre ting å gjøre. Så når livet hans plutselig ble krevd av ham, så hadde han ingen ting. 

    Han stod naken og fattig, uten Guds ord. Troen hans på genene sine, og på den sosiale statusen sin, kunne ikke frelse ham.

    Moses og profetene hadde sagt det, at en slik tro hverken kan eller vil frelse. Bare tro på Guds løfte om nåde, godhet og tilgivelse er frelsende tro. Bare tro på Guds evangelium, som tok på seg kjøtt og blod og ble et menneske, og derfor kan være Guds nåde, godhet og tilgivelse, er frelsende tro. 

    Gud sendte ike denne mannen til helvetet. Den rike mannen sendte seg selv til helvetet ved å avvise Guds løfte og Ord. Gud er trofast og rettferdig.

    Og det er det jeg vil lande på. Se Guds rettferdighet! Se på inkarnasjonen, på Jesus. Se på engelen som besøkte Maria og annonserte at hun skulle bli med barn. Se på stallen og krybben. Se på englene som besøkte hyrdene på marken som passet sauene. Se Guds trofasthet. Gud holder sitt Ord. I personen Jesus er løftet om frelse og utfrielse som Gud gav først til Adam i Edens hage, blitt fullført. Her er Guds evangelium ikledd menneskeskikkelse. For deg, for meg og for alle som er Adams etterkommere.

    Se på korset. Her er Guds trofasthet og rettferd. All synd i evighet er lagt på Jesus. Det er viktig. Gud holder sitt Ord. Han sier det han mener, og han mener det han sier. Syndens lønn er døden. Gud feier det ikke under teppet. Gud er trofast og rettferdig. Det betyr at all synd er betalt for. Det er fullbrakt. Det er ferdig. Betalt med Jesu blod, som frelser også oss! Tro alene, nåde alene, Kristus alene. 

    Denne korsfestede Guds trofasthet er ikke en sak som skjedde bare en gang for lenge siden, og det er heller ikke noe du må vente på å bli en del av. Du har allerede nå en plass i himmelen for deg!

    Gud ER trofast. Guds trofasthet fortsetter å strekke seg ut inn i livene våre og i din hverdag, også i dag. Se på døpefonten. Der gjorde Gud deg til sin. Her gav Gud deg sin seier over synd, død og grav ved å sette sitt navn på ditt hode og hjerte, og merket seg med korsets tegn som et vitnesbyrd på at de er frikjøpt av Kristus. Se på alteret. Se på knelebenken. Se på korset. Se og hør. Gud er her ved din side og han vil alltid være der, helt til tidens ende. 

    La det synke inn. Uansett hvor ille ting blir, og hvor galt det ser ut til å gå, så forlater Gud deg aldri. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Han er trofast. Din lidelse følger deg ikke over til evigheten. Ting blir kanskje ikke bedre. De kan til og med bli verre. Men, Han er alltid med deg, akkurat der Han har lovet at han skal være – i sitt Ord og sakrament. Bak vanlige ting, men virkelig tilstede ved sitt Ord. Vi kan ikke se Gud i all Hans herlighet, men ved tro og gjennom tro, så kan vi ha tillit til Sannheten. Vi kan stole på det Han sier. Vi kan ha tro på Hans rettferdighet.

    Så, uansett hvor ille ting blir, om det er like forferdelig som Lasarus hadde det, så er Gud fortsatt din kjærlige, nådige Gud og Far. På grunn av Jesu frelsende død og oppstandelse, på grunn av din dåp til hans død og oppstandelse, så kan ingen og ingen ting ta dette fra deg. Han har lovet det, og Hans trofasthet er stor.

  • Kyrie Eleison

    Kyrie Eleison

    Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud. Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget.

    (Lukas 18,35-43 NMB11)

    Denne teksten handler om en mann som het Bartimeus, som fikk møte Jesus. Teksten sier ikke Bartimeus, men vi vet at det er han, ut ifra parallellteksten i Markus 10.

    Vi vet at Jesus kom til jorden for å dø for syndene våre, men er det virkelig alt? Er det mer i budskapet han ønsket å gi oss?
    I 1998 var det et stort folkemord i Rwanda. Det var ca 800.000 mennesker som ble drept. Mange av disse, både de som ble drept og de som drepte, kalte seg kristne. De hadde hørt budskapet om at Jesus hadde blitt korsfestet for deres synder, og de trodde det de hadde hørt. Kristne drepte kristne, naboer drepte naboer. Dette skjer ikke bare i Afrika.

    Det er gjort utallige grusomheter av mennesker som kaller seg kristne og har hørt budskapet om Jesus som døde for syndene.
    Noe manglet i forkynnelsen, mener jeg. Noe som Jesus forkynte klart og tydelig. Vi ser det i historien som den blinde mannen. Jesus stoppet ikke opp og sa «Bare vent, jeg skal gå opp til Jerusalem og dø for syndene dine.» Jesus forkynte ikke de gode nyhetene om syndenes tilgivelse. Nei, Jesus VISTE mannen de gode nyhetene!

    Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! Han kommer med hevn, med gjengjeld fra Gud. Selv kommer han og frelser dere. Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble. For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken. Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann. Sjakalers boplass blir et hvilested hvor gresset gror mellom rør og siv. Og der skal det være en vei, Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte.

    (Jesaja 35,4-10 NBM11)

    Bartimeus hørte at Jesus kom forbi på veien mot Jerusalem. Han ropte og skrek, og han brølte ut. Folk ble flaue og ville at han skulle ti stille. Men Bartimeus ropte ut at Jesus måtte ha barmhjertighet med han. Kyrie Eleison! Så stopper Jesus og spør «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
    Og her er den blinde mannen seende. Han så at Jesus var Messias, påskelammet på vei mot ofringen i Guds hellige by. Den som skulle komme og åpne blindes øyne var nå rett foran Ham, og Jesus, som var så uendelig mye større, både menneskelig og åndelig sett, strakk seg ned. Jesus tilsidesatte sin opphøyethet og verdighet for å komme ned til Bartimeus.

    Slik strekker han seg ned til oss også. Han spør, hva vil du jeg skal gjøre for deg? Og vårt svar er «Kyrie Eleison, Herre miskunne deg over oss.» Det er en bønn som vi vet Gud svarer, fordi Gud har selv sagt at han er en barmhjertig Gud.
    Så har vi fått de gode nyhetene, om Jesus. Og vi er kalt til å ikke bare fortelle videre, men VISE de gode nyhetene!

  • Den barmhjertige samaritan

    Den barmhjertige samaritan

    Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
            «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10,25-37 NMB11)

    Vis meg et menneske som har elsket Gud av hele sitt, hele sin sjel, hele sitt sinn og all sin kraft. Det mennesket finnes ikke. Ingen mennesker, født under syndefallet, har noen sinne elsket Gud slik Gud fortjener å bli elsket. Vi har enklere for å brygge frem hat og egoisme enn kjærlighet og uselviskhet. Hvis det finnes så mye som et snev av egoisme eller noe annet negativt i meg, så duger ikke resten av meg til noe. Jeg har da ikke greid å oppfylle Guds lov. Og i meg bor det ikke bare en gnist av det onde, men en hel ovn. Det onde jeg ikke vil, det gjør jeg, og det gode jeg vil, det gjør jeg ikke. Det finnes ikke noe som er helt godt i meg. Og da blir Guds lov et speil som viser meg alt jeg gjør galt, og alt som bor i meg og fører meg til fall og fordømmelse. Fordømmelse og forbannelse er det jeg fortjener og det jeg får, fordi Jesus sier

    «Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» (Matteus 5,18 NBM11)

    Og jord og himmel står fortsatt.

    Jeg greier ikke av et helt hjerte, et helt sinn, hel sjel og med all min kraft å gjøre det Loven sier, og derfor er jeg under Guds dom og har fortjent min plass i fortapelsen. Dette står ganske klart for meg. Jeg tilhører djevelen, og hvis historien stopper her, så er jeg fortapt. Jeg kjenner den onde lyst i mitt hjerte, og er derfor under fordømmelsen, og skal etter Loven forderves i all evighet.

    Men så kommer den andre delen inn, nemlig evangeliet. Evangeliet er lyset som skinner inn i dette mørket. Det trøster og bærer oss, og det viser oss hva vi kan støtte oss på. Når jeg etter Loven ligger halvdød, slått av røvere, hvor djevelen har plyndret min sjel og tatt vekk all tro og all rettferdighet og ikke latt meg beholde noe annet enn det livet jeg lever i kjødet, som snart skal blåses ut. Da kommer prestene og levittene som lærer at jeg bare må gjøre et eller annet. Jeg trenger «bare å komme frem» eller «bare rekke opp hånda» eller «bare be denne bønnen». Men det hjelper ingen ting. De går forbi.

    Så kommer samaritanen. Denne personen som ingen ville vite noe av. Utstøtt av prestene og levittene, sett ned på og foraktet. Hjørnesteinen som bygningsmennene vraket. Det er Kristus selv som kommer og tilbyr meg sin barmhjertighet idet Han sier «Du skylder å elske Gud av hele ditt hjerte, men du gjør det ikke. Tro på meg, og jeg skal gi deg min lidelse. Så løfter Han meg opp på sitt muldyr, det vil si på seg selv, og tar meg inn i herberget som er kirken. Så salver Han meg med nådens olje så jeg føler jeg ligger på Hans skuldre. Da renses min samvittighet. Så gir Han meg vin, som biter igjennom og demper den gamle Adam. Jeg er ikke helt frisk, og det er ikke helt fullkomment. Men Kristus pleier og renser meg ved nåden, så jeg hver dag blir renere, mildere og mer troende, helt til døden kommer og gjør meg fullkommen, slik Han er fullkommen.

    Så kommer vi frem for Gud Faderen og får spørsmålet om vi har trodd og elsket Gud slik Han fortjener å bli trodd og elsket. Da kommer samaritanen frem og sier «Far. Hvis de ikke har oppfylt Loven helt, så har jeg gjort det for dem. La det komme dem til gode, fordi de tror på meg.» 

    Slik må alle, både prester og lekfolk, hvor fromme og troende de enn er, ligge på Jesu skuldre.

  • Kirken

    Kirken

    Hva er kirken?

    Dette spørsmålet har blitt stilt av et hav av teologer! Svarene har som oftest landet på at det ikke er en bygning, men er den en organisasjon, eller er det en samliv av mennesker som tenker likt? Hva nøyaktig er kirken? Vi sier at det ikke er bygningen, men menneskene som er samlet der, men det må da mer til enn en samling mennesker for å kunne kalle seg noe så fantastisk som en kirke?

    Men barnlig enkelthet kan vi vite hva kirken er. Det er de troende. Sauer som hører den gode hyrden, Jesus, sin røst. Det er det Jesus snakker om i Johannes kapittel 10, vers 4. Her sier han at han er den gode hyrden, og sauene hans plukkes ut. 

    «når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.» (NMB11)

    Sauer er egentlig ganske svake og sårbare dyr, men de er gode på en ting. De er gode til å ha en kritisk hørsel. De kan skille lyden fra en fremmed fra lyden av noen kjente. Og det er slik Jesus bedriver oss, hans folk. 

    Vi hører hans røst, og det er dette kirken er.

    Kirken er gruppen med mennesker som hører på Jesu stemme. Hvis du ikke har Jesu stemme, Guds Ord, løftet om syndenes tilgivelse, Skriftene som gir oss Guds trøst og Guds mot og Guds visdom, så har du ikke kirken. 

    Men når Skriften forkynnes og folk er samlet for å høre og tro det, der finner du kirken, og der finner du den gode hyrden som gir sitt liv for sauene. Vi hører ikke bare hans stemme, men vi gleder oss i hans løfter!

  • Guds Lov og vår avmakt

    Guds Lov og vår avmakt

    Hvis Gud gir oss en kommando – betyr ikke det at vi kan gjøre det?

    Hvilken gud ville be oss om å gjøre noe som vi ikke er i stand til å gjøre? Se for deg en far som sier til sitt barn «Hvis du ikke får til å skyte ballen i krysset, så får du ikke middag.» Hvilken tyrann! Spesielt når treåringen knapt greier å holde ballen. Hvis vi tror at Guds bud er slik at vi er fullstendig ute av stand til å gjennomføre dem, så må vi jo tenke at Gud er ond! Slik er resonnementet som gjøres av enkelte. At dersom Gud befaler noe, så må vi være i stand til å gjennomføre det. Men vi må være forsiktige med å trekke slike konklusjoner, fordi Lovens hensikt er ikke å fortelle oss hva vi skal gjøre, men å vise oss hva vi ikke får til å gjøre. Slik sier Paulus det i Romerbrevet kapittel 3, vers 19 og 20:

    «Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (NMB11)

    Så vi må endre historien. Barnet sier til faren sin at «Jeg er den beste fotballspilleren som har levd. Jeg trenger ikke å følge dine regler, fordi jeg kan skyte i krysset både med venstre og høyre fot fra hvor som helst.» Så faren sier «Så vis meg. Bevis det.» Og da virker ikke faren som en tyrann lenger. Faktisk, så bruker faren loven til å vise sønnen hans desperate behov. Og slik er det med oss også. Guds Lov peker ikke på hva vi er i stand til å gjøre, men viser oss heller vår mangel på evne til å holde den. 

    Den viser oss ikke veien til hellighet, men viser oss vår vanhellighet og bretter nådig ut vårt behov for en frelser, Jesus! Jesus er enden på Loven for alle som tror. Fordi Jesus, og ikke Loven eller våre gjerninger, er vår rettferdighet. 

  • Rettferdighet

    Rettferdighet

    Hvordan kan evangeliet gi Guds rettferdighet?

    Hva tenker du på når du hører ordet «rettferdighet»? Jeg tenker på gode gjerninger. Det er slik vi snakker om personer som gjør mye godt. Vi sier at en person er rettferdig og at en annen ikke er det. En person gjør det som er rett i Guds øyne, og en annen som ikke er rettferdig, gjør ikke det. Vi tenker på rettferdighet som lydighet mot Loven. Dette har lang tradisjon i måten vi leser ordet «rettferdighet» i Bibelen. Men hva skjer når vi kommer til Romerbrevet kapittel 1, vers 16 og 17?

    «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» (NMB11)

    Det ville være veldig farlig å tenke at ikke bare lærer Loven oss Guds rettferdighet, men at evangeliet lærer oss enda mer. Vi tenker kanskje at de ti bud lærer oss en viss del av Guds rettferdighet, men at evangeliet krever mye mer av oss. Det er en veldig farlig tanke. Hvis vi tenker slik, så kan vi ende opp med å bli sint på Gud fordi Han krever et slikt nivå av rettferdighet av oss. 

    Men vi øsnker å ha konteksten med i betraktningen. Paulus sier at rettferdigheten av evangeliet kommer ved tro, og ikke ved gjerninger. Og vi vet at når Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre det. Hvis Gud sier «Gjør dette», så holder vi budet ved å gjøre det, men hvis Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre noe, men ved å tro på det. 

    Hvis Gud gir oss et løfte om at det kommer til å regne i morgen, så går vi ikke ut og tresker kornet. Han sier ikke hva vi skal gjøre, men hva vi skal tro. Og slik er det med rettferdigheten fra evangeliet! Dette er ikke en påbudt rettferdighet, men en gitt rettferdighet! Og vi gleder og fryder oss i at Gud har gitt oss sin egen rettferdighet i dette løftet!

  • Omvendelse

    Omvendelse

    Ofte tenker vi at dette er en engangshendelse i livene våre. Et øyeblikk hvor vi kjente hjertet dunke litt ekstra, og kanskje det skjedde på et spesielt møte, eller et annet spesielt sted. Og så ble vi omvendt, og før vi omvendte oss så var vi ikke troende. Så vendte vi om og ble kristne. 

    Men Bibelen har et annet bilde på omvendelse. Jesu første preken handlet om omvendelse:

    «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1,15 NBM11)

    Jesus vil at hele vårt liv skal være et liv i omvendelse. Hele vår kristne eksistens lever og er i omvendelse. Vi kan forstå omvendelse riktig ved å tenke på den som todelt. 

    Den første delen av omvendelsen er at vi hører Guds Lov forkynt. Loven som forteller at vi er syndige, urene, vanhellige, og at vi fortjener Guds vrede. Det handler om anger. 

    Den andre delen av omvendelsen er tro, hvor vi hører evangeliets løfte om at Jesus Kristus døde for våre synder. Alle våre misgjerninger ble lagt på Jesus, og Han ble korsfestet i vårt sted. Og disse to tingene, anger og tro, kjennetegner det kristne livet. Det er vår daglige død og oppstandelse. Å daglig dø og stå opp igjen! 

    Og dette livet i omvendelse ender ikke død, men i et evig liv! Det er tross alt dit vi er på vei!

    Så vi gleder oss over denne forkynnelsen: Guds rike er kommet nær! Vend om og tro på evangeliet!

  • La meg få høre om Jesus

    La meg få høre om Jesus

    I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
       

    Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

    (Joh 4,27-30.39-43 NBM11)

    Noen ganger overtenker vi når vi skal gjøre noe. Vi blir så opptatte av detaljer i noe vi skal gjøre at vi ofte feiler i å gjøre selve oppgaven. Som kristne så er det fort gjort å overtenke når vi skal fortelle andre om Jesus. Jeg skulle synge en sang her for en stund siden, og hadde øvd så mye på en liten, teknisk del av sangen at jeg hadde glemt det store bildet. Det endte med at jeg glemte teksten på et vers og stoppet helt opp.

    Det er så fort gjort å tenke på hva som skjer hvis vi sier feil ting til noen. Hva skjer dersom du forteller noen om Jesus? Kanskje vi tenker at vi er dårlige kristne om vi har bommet på en sjanse til å fortelle om Jesus?

    På den andre siden får vi kanskje åndelig bekreftelse gjennom hvor mange ganger vi har fortalt andre om Jesus. Uansett, når vi skal fortelle om Jesu kjærlighet, så kan vi kristne overtenke. I dagens tekst lar kvinnen krukken stå igjen. Jesus har sagt til kvinnen at den som drikker av vannet han vil gi skal aldri i evighet tørste. I kapittel 7 står det at vannet Jesus gir er Den Hellige Ånd, så etter å ha brukt tid med Jesus får denne samaritanske kvinnen smake på det levende vannet. Fylt av dette vannet så glemmer hun vannet hun skulle samle i krukken, og hun løper til byen og sier «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Det kan vel ikke være Messias?» Denne kvinnen er en av de første som vitner om Jesus, men hvis du hadde spurt henne direkte, så hadde hun neppe identifisert seg som den første misjonæren i byen. Hun tenker ikke på det i det hele tatt. Alt hun vet er at hun har vært med Jesus, og hun må fortelle andre om Han. Når vi bekymrer oss for å vitne, er ikke svaret å prøve hardere. Vi er bekymret for hvordan vi presterer. Vi overtenker. Svaret er ikke å se innover. Det er ingen glede der, fordi det er ingen Jesus der. Hvor er Jesus?
    Akkurat som med kvinnen ved brønnen er Jesus der hvor Hans ord blir rett forkynt. Hvis vi ønsker å vokse som vitner for Kristus, er svaret å være sammen med Jesus og drikke det levende vannet han gir i sitt Ord, i nattverden, og i syndenes tilgivelse. Når vi har brukt tid med Jesus, kan vi da stoppe å fortelle om Ham? «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» sa kvinnen til folkene i byen. Kvinnen hadde hatt fem menn, og den hun hadde på det tidspunktet var ikke hennes. Hun hadde åpenbart tilknytningsproblemer. Men nå har hun møtt en mann som blir trofast hos henne, og som er villig til å gi sitt liv for henne, og som faktisk gjør akkurat det på korset. 

    Kvinnen forteller folkene hva Jesus har gjort for henne, og hun inviterer andre til å få oppleve det samme. Hva har Jesus gjort for deg i Den Hellige Ånd ved kraften i Hans ord?

    Du har vært med Jesus. Du har blitt satt fri fra skam. Synden er ikke deg. Du er ikke definert av det du gjør lenger. Hva var du blind for, og hva ser du nå? Hva var det du ikke kunne høre som nå er klart? Hvilken spedalskhet av synd har du blitt renset for? 

    Fra hvilken død av skyld og fortvilelse har du nå blitt reist opp, slik at du nå lever i håp?

    Jeg vet at menneskene rundt deg vil være velsignet over å få høre om dette. Når du tenker på de tingene Jesus har gjort, så tror jeg ikke du kan la være å snakke om det. 

    Det er Jesus sitt oppdrag å lete etter de fortapte. Jesus har reddet verden fra synd, død og djevel, og i sin nåde inviterer han oss til å delta i Hans arbeide. Det er et privilegie. Vi er fri fra å tenke på hva vi skal gjøre. Tiden brukes bedre på å tenke på hva Han har gjort. 

  • Kan vi velge Jesus?

    Kan vi velge Jesus?

    Kan du bestemme deg for å gjøre Jesus til Herre i ditt liv?

    Dette er et av de viktigste spørsmålene som surrer rundt i kristen-Norge i dag. La oss ta en kikk på hva Bibelen sier om saken.

    På mange møter, gudstjenester, konserter og lignende får vi spørsmål om vi har tatt imot Jesus. Har vi bestemt oss for å følge Jesus og gjøre Han til Herre i våre liv?

    Vi ser det i det berømte bildet der det er en avgrunn hvor vi står på den ene siden, Gud på den andre, og korset kommer og tetter igjen avgrunnen, og nå må du selv ta avgjørelsen om å gå over til Guds side. Store deler av norsk kristenhet baserer seg på akkurat den avgjørelsen. En handling utøvd av fri vilje. Min frihet til å velge Kristus, og invitere Ham inn i hjertet mitt. 

    Det er viktig å se på dette i lys av Bibelen, og om den åpner for muligheten for at vi kan ta en avgjørelse på dette området. 

    Tillater Bibelen at vi kan akseptere Jesus og invitere Ham inn i hjertene våre? Det enkle svaret fra Bibelen er, nei. 

    Et av de klareste stedene i Bibelen synes jeg er Efeserbrevet 2,1: 

    Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. (Efeserne 2,1 NBM11)

    Så før vi tror på Jesus, så er vi døde på grunn av syndene! Vi har ikke frihet eller liv til å gjøre noen verdens ting. Det er hva det menes med å være ikke-troende. Det betyr å ikke tro. Da tror man ikke, og man er ikke i stand til å tro. For de lutherske reformatorene, så var 1. Korinterbrev 2,14 et nøkkelvers:

    Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1. Korinterbrev 2,14 NBM11)

    Vårt sinn er ikke i stand til å ta imot det Guds Ånd har å gi. Den Hellige Ånd må gi oss kapasiteten til å tro. Kapasiteten til å vite ting som ikke er mulig å vite. Paulus sier at evangeliet er dårskap. 

    men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger (1. Korinterbrev 1,23 NBM11)

    Guds Ord er dårskap for de som ikke tror. 

    For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. (Galaterbrevet 5,17 NBM11)

    Kroppen og Ånden står imot hverandre. Kroppen gjør ikke det Ånden vil, og Ånden gjør ikke det kroppen vil. Før vi ble kristne hadde vi ikke Ånden. Da hadde vi kun kroppen, og da var vi helt ute av stand til å gjøre som Ånden vil. Kroppen vil ikke gjøre det Gud vil vi skal gjøre, og slik var vi ute av stand til å velge å gjøre det Gud vil vi skal gjøre uten å ha Ånden. Vi er nødt til å ha Ånden for i det hele tatt å være i stand til å ønske å gjøre slik Gud vil vi skal gjøre. 

    Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.(Apostlenes Gjerninger 7,51 NBM11)

    Å kjempe imot Ånden er den naturlige tilstanden vi alle er i.

    deres forstand [er] formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. (Efeserbrevet 4,18 NBM11)

    Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. (Romerbrevet 8,7 NBM11)

    Så vi har altså ikke mulighet eller egenskap til å tro på egen hånd. Vi kan ikke ta en avgjørelse på egen hånd. 

    Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. (Romerbrevet 3,10-12 NBM11)

    Paulus siterer Salmenes bok, og det er dermed ikke bare Paulus som mener dette, det er også David. 

    Jesus sier selv at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er tilstanden vi er i når vi ikke tror. Vi kjemper imot lyset. Det er dypet vi har falt ned i. Vi har ikke friheten til å på noen som helst måte samarbeide med Gud i vår frelse. Det må være et verk av Gud alene. Det er dette de gamle teologene kalte guddommelige monergisme. 

    Jesus kom ikke til Lasarus’ grav og sa «Ta avgjørelsen om å leve!» Lasarus kunne ikke, fordi han var død. Vi som er døde i våre misgjerninger og synd kan ikke velge å komme ut av graven, men Jesus kan kalle oss ut. Det er Guds verk, og Hans alene. Gud står for 100 prosent av vår frelse, og Gud alene skaper tro. Troen er en gave fra Gud så vi ikke kan skryte av oss selv. Gud er den som gir tro, liv og omvendelse.