Kategorier
Andakt

Rettferdiggjørelse

Da Jesus kom for å bli døpt av Johannes, så forsøkte Johannes å forhindre dette i å skje. Og det med rette! Johannes var ikke verdig å løse sandalremmen til Jesus, og her skulle han døpes til omvendelse for synder som han ikke hadde begått!
Matteus 3,13-17 NBM11

Jesus kom ikke for å bli renset for synder, men for å oppfylle all rettferdighet. Rettferdighet har med rettferdiggjørelse å gjøre. Det er som med livene våre. Å rettferdiggjøre noe er å si at det er ok eller akseptable. Vi rettferdiggjør adferden vår når vi gjør noe galt, sier noe galt, eller tenker på noe galt. Dette gjør vi hele tiden. «Jeg har mine grunner» kan vi si til oss selv. Gud bruker den samme måten å snakke på når han snakker om hvordan Han rettferdiggjør oss! Vi rettferdiggjøres av Gud på grunn av Jesus. Ikke på grunn av noe vi gjør. Ikke fordi vi er de vi er, eller hvor mye penger vi har, hvilken sosial status vi har, hvor mye utdannelse vi har, men på grunn av Jesu perfekte liv, død og oppstandelse. Derfor erklærer vår himmelske Far oss for rettferdige og tilgitte. Han rettferdiggjør oss.

Jesus måtte døpes for å oppfylle all rettferdighet. Ikke Jesu rettferdighet, men rettferdiggjørelsen av alle mennesker!

Så hvordan fungerer dette? Jesus kommer til Johannes, og går ut i vannet som vår stedfortreder, som en av oss, selv om han selv var uten synd. Jesus trengte ikke å vaskes ren i dette vannet, men han renset vannet for oss! Når folket kom for å vaske vekk syndene sine i vannet, så la de igjen syndene i vannet og steg rene opp. Når plettfrie Jesus kom og steg ned i vannet, så dro han til seg all synd, og tok de på seg selv. Da renset Jesus vannet som vi døpes i. Dette er en Guds plan til frelse for oss!

Guds løfte om frelse for hele menneskeheten ble åpenbart i personen Jesus Kristus, og vi ser dette tydelig når Jesus gikk ned i vannet for oss. Da åpnet Gud himmelen og sendte Den Hellige Ånd ned i form av en due, slik at alle kunne høre og se at denne mannen, Jesus fra Nasareth, var Guds hellige, rettferdiggjørende løfte som ble oppfylt.

Så kommer et nøkkelord i teksten. «La det skje». Johannes hører dette, og adlyder. Han forsøker ikke å rettferdiggjøre seg selv. «Da lot Johannes det skje» står det, og det er en formulering jeg ikke er så begeistret for. Dette kan hinte i retning synergisme, som om Johannes og Jesus sammen var ansvarlige for frelsen, og at uten Johannes så hadde ikke dette vært gjennomførbart. Spørsmålet er om du er ansvarlig for din rettferdiggjørelse, din tilgivelse og din frelse? Nei! Det er kun Jesus, og Han alene som står for disse tingene, og det samme gjelder for Johannes. 

Det greske ordet some r brukt i teksten er «apes» som betyr å gi slipp på, eller «la gå». Det er det samme ordet som brukes om tilgivelse i f.eks. Fader Vår. 

Så Johannes gav opp å gjøre ting på sin måte, og adlydte Gud. Gud jobbet.

Også i dag kan vi se at mennesker har tanker om hvordan ting skal være og fungere, og forsøker å hindre Gud i å gjøre sin gjerning. I kirken ser vi det i nattverden og i dåpen. 

I livene våre ser vi det over alt! Det kan oppleves ubehagelig å legge ned sitt eget og ha tillit til Gud. Vi forsøker å styre etter vårt eget kompass, for å si det slik. Vi dysser ned lov og evangelium for å unngå å støte folk, eller for å opprettholde et inntrykk av enighet og vennskap.

Men det gjør ikke fri. Ekte frihet er å se loven; At vi ikke strekker til, og at vi svikter Gud, oss selv, våre medmennesker og hele skaperverket på alle områder. Deretter at vi ser evangeliet; At Jesus tok på seg all synd og rettferdiggjør oss! 

På grunn av Jesus så er vi rettferdiggjorte og erklært uskyldige og hellige!

Amen!

Kategorier
Ukategorisert

Ordet er evig

Følgende er sakset fra en ukjent bok:

«Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje
med klokker for daude?

Kva hjelp det å skapa
all venleik i verda,
når Ordet lyt tapa
for svolten og sverda?»

Slik skrev dikteren og tvileren Tor Jonsson i et dikt. For dikteren var Ordet ikke et synonym for Jesus Kristus, men apostelen Johannes skriver med overbevisning:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud

Joh 1,1 NBM11

Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet.

Joh 1,14 NBM11

Det er ikke vanskelig å oppdage tilværelsens ondskap, for den finner frem til oss av seg selv. Det onde er en rød tråd i verdensveven. Når vi hører de verste skrekkhistorier husker vi hvor veldig ondskapens problem er – hvis det er en realitet som lar seg glemme. Naturkatastrofer, terror, konsentrasjonsleirer, global urettferdighet, sykdom og allslags lidelser skriker i våre ører. Og så er det alt som er skjult og ikke rammer oss. Men vi husker i alle fall bønnen:

Frels oss fra det onde

Matt 6,13 NBM11

Hvis vi vender oss fra verdensbildet og ser ærlig inn i vår sjel, er det ikke mye som trøster og bærer oss. «Jeg er i bunn og grunn ikke så forskjellig fra disse forferdelige skikkelsene,» skriver C.S. Lewis når han skildrer Hitler og Stalins ugjerninger. Vi har i alle fall vage anelser om de demoniske kreftene i oss selv. Riktignok kan vi identifisere oss med ofrene – «det kunne ha vært en av oss» – men vi registrerer også risikoen i vårt eget bryst.Himmelen vil imidlertid ikke tie for alltid, for det onde har én løsning: Jesus Kristus. Ordet. Vår ondskap var årsaken til korsfestelsen, men hans død er garantien for helbredelsen. De siste ordene i Bibelen: «Kom, Herre Jesus!» minner oss om bønnen: «Frels oss fra det onde.» For en underfull dag!

«Dei gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve,
og evig er Ordet»

skriver Tor Jonsson i den siste strofen. Når vi står uten ord, er Ordet iblant oss.

Kategorier
Andre saker og ting

Den Hellige Ånd i tro

Apostlenes Gjerninger er boken om den første kristne kirken, og hvordan Den Hellige Ånd jobbet gjennom apostlene og spesielt gjennom Paulus.

I Apostlenes Gjerninger kapittel 8 står det om diakonen Filip som møter samaritanerne og forkynner for dem.

Men da de fikk tiltro til Filip, som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner. 13 Simon selv kom også til tro, og da han var blitt døpt, holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.
Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.

Apostlenes Gjerninger 8,12-17 NBM11

Det er flere ting i denne teksten som kan være utfordrende for troen vår, hvis vi ikke leser den varsomt og nøye. Det kan virke som at samaritanene ikke mottok Den Hellige Ånd i dåpen, ettersom apostlene kom og la hendene på dem for at Ånden skulle komme over dem. Det er flere mulige tolkninger av dette, men vi kan holde fast på en sikker sak: Den Hellige Ånd blir gitt i dåpen. Hvis vi ikke holder fast på dette, så kan vi ledes til å tenke at heller ikke vi fikk Ånden da vi ble døpt. 

Men dersom vi gransker teksten nøye, så står det ikke at de ikke hadde Ånden, men at Ånden ikke hadde «kommet over dem» enda. Dette er en litt uvanlig uttalelse. At Ånden «kommer over dem» må bety noe annet enn at den ikke var kommet til dem.

Hvordan vet vi dette? I vers 12 og 13 står det at de trodde, og vi vet at ingen kommer til tro uten ved Den Hellige Ånd. 

Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til.

Romerne 8,9 NBM11

Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.

1. Korinterbrev 12,3 NBM11

Det går ikke an å tro på Jesus Kristus med mindre Den Hellige Ånd har gitt dem tro.

Dessuten viser den hellige treenigheten hva som skjer i dåpen, da Johannes døpte Jesus. En Hellige Ånd kom ned over Guds Sønn. Slik vet vi at Den Hellige Ånd og dåp er knyttet sammen. Dette er en stor trøst for oss, og er ikke noe som skal tas vekk fra oss.

Gjennom hele Bibelen, både i det gamle og det nye testamentet, så ser vi at tro og Ånden er knyttet sammen. Da Peter bekjente Jesus som Guds Sønn, så ble dette åpenbart for ham ved Den Hellige Ånd.

Men dåpen beskrives også av Jesus i Johannes kapittel 3 som å bli født på ny av vann og Ånden. Så selv om du allerede trodde, så ble du gitt Den Hellige Ånd i dåpen. 

Etter Jesu oppstandelse, så pustet han på disiplene og sa «Ta imot Den Hellige Ånd.» Hva er det som skjer? Hadde de Ånden fra før eller ikke?

Jesus sa også «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere» i Apostlenes Gjerninger kapittel 1. Han snakket her om pinsedagen. Så hva blir det til? Fikk de Den Hellige Ånd da de først ble gitt tro? Eller ved dåpen? Eller på påskedagen? Eller pinsen? Hva blir det til?

Svaret er at alle er riktige. Den Hellige Ånd kommer ikke til oss bare en gang. Han kommer, og så kommer Han tilbake igjen. Noen ganger kommer han med forskjellige hensikter. I påsken gav Jesus Ånden med autoritet til å tilgi og binde synder. I pinsen gav Den Hellige Ånd kraft, tunger av ild, og evnen til å snakke på andre språk, og forkynne med frimodighet. 

Vi fortsetter å motta Den Hellige Ånd hver gang vi hører evangeliet forkynt. Han blir hos oss, og forlater oss ikke. Og likevel fortsetter Han med å komme til oss. 

Så tilbake til samaritanerne. Siden de hadde tro, så hadde de Den Hellige Ånd. Men Ånden hadde ikke «falt over dem». Det betyr at Han ikke hadde kommet med kraft og synlige tegn. Vi vet dette fordi det står i Apostlenes Gjerninger 8,18, at det nå var synlig at Den Hellige Ånd var gitt. Vi er derimot ikke blitt forklart hvordan dette var synlig, og hva som ble sett. Kanskje fikk de flammer på hodene sine, eller kanskje de fikk tungetale. Dette vet vi ingen ting om. Det vi vet er at Ånden falt over dem med en eller annen form for kraft. 

Hvorfor skjedde dette? Jeg tenker at det var for å vise disiplene at også samaritanerne kunne være troende. Dette virker ganske åpenbart for oss, men for disiplene var dette store nyheter. Vi ser holdningen ovenfor samaritanene i Lukas 9,54, da Jakob og Johannes spurte om «vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?»

Dette hadde vært et tydelig tegn om dom fra Gud, dersom Kristus hadde godtatt det. Det er så frafalne disiplene mente at samaritanene var. 

Det er den samme Johannes vi leser om her i Apostlenes Gjerninger 8, som legger hendene på samaritanene, og ser Guds Ånd manifestere seg i dem. Kanskje noen av de samme folkene hadde blitt fortært av ild dersom Johannes hadde fått innvilget sitt tidligere ønske. Men nå fikk han oppleve at alle mennesker kan få Den Hellige Ånd, og få tro på Jesus. Til og med de vi tenker på som urene og utenfor Guds nåde, kan motta tilgivelse og liv. 

Og takk Gud, fordi hvis noen mennesker hadde vært for urene til å bli frelst, så hadde vi garantert vært fortapt. Vi var urene og avskyelige for Gud, og vi er det fortsatt i vår syndige legeme. Men for vår skyld utøste Han sitt dyrebare blod, slik han utøste det for samaritanene. For oss sendte Han sin Ånd, for å lede oss inn i sitt evige rike. Gjennom troen som Han har plantet i hjertene våre, kan til og med vi bli frelst!

Nå litt om Apostlenes Gjerninger kapittel 10. Mye av det samme skjer. Kornelius, en hedning og Centurion ved den romerske hæren, fikk beskjed fra Gud om å lete opp Peter. Peter kom hjem til ham og forkynte evangeliet til hele hans hus. Så benyttes den samme formuleringen som i kapittel 8: 

Mens Peter fremdeles talte, kom Den hellige ånd over alle som hørte Ordet.

Apostelenes Gjerninger 8,44 NBM11

Så begynte de å tale i tunger, som betyr å snakke på språk de ikke kan fra før. 

Igjen så viser Gud Peter og de andre apostlene at også hedningene kan ha tro og motta Guds Ånd. Det er ikke bare for jøder.

Hvis du er som meg, så talte du ikke i tunger da du fikk troens gave. Bør vi forvente at alle taler i tunger når de kommer til tro? Nei, fordi et slikt løfte står ikke i Bibelen. 

Gud bruker i denne teksten et mirakuløst tegn for å vise Peter og de andre apostlene sannheten om at Jesus kom for å frelse hele verden, og ikke bare jødene. Her er beviset for Åndens nærvær, som ellers ville vært usynlig. Gud brukte tydelige tegn for å tydelig vise at også hedninger er omfattet av løftet om frelse ved tro. De trengte ikke å konvertere til jødedom først, og de trengte ikke å overholde Moseloven. Gud ønsket å øse ut sin Ånd gjennom evangeliet!

Det skjedde på denne måten og i denne rekkefølgen for å vise at hovedpoenget ikke er Ånden, men evangeliet om Jesus som ble korsfestet for oss. Poenget er at Han er dommer over levende og døde, fordi Han er den eneste Veien til det evige livet. Bare blodet på Golgata kan frelse oss, og bare ved å bli vasket rene av blod, gjennom vann og Ånd kan vi motta Guds nåde som frelser oss fra fortapelsen. 

Skal vi jage etter Den Hellige Ånds gaver? Det kan vi, men Ånden gir gaver til dem han vil gi gaver. Ikke bekymre deg for dem. Ånden er ingen svekling som trenger vår tillatelse eller bebudelse for å gi oss av seg selv. 

La oss i stedet jage etter Kristus, på alle steder hvor Han har lovet oss at Han kan bli funnet. La oss vende om til dåpens vann ved å bekjenne syndene våre og motta syndenes forlatelse. La oss spise og drikke Hans legeme og blod i den hellige nattverd, og la oss høre Hans forkynnelse og Ord som proklamerer Hans uutgrunnelige nåde. 

Ironisk nok vil vi ved å jage etter Kristus, finne Den Hellige Ånd. Han er på de samme stedene. Over alt hvor tilgivelse blir øst ut, der er Ånden også øst ut. 

Så ikke sørg over tilsynelatende små gaver, men gå for det aller beste. Tørst etter evangeliet, så vil du få alt det andre i tillegg. 

Kategorier
Andakt

Døden og livet – ansikt til ansikt

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. For et fantastisk øyeblikk!

LUKAS 7, 11-17 NBM11

Døden og livet møttes ansikt til ansikt rett utenfor Nain. 

Enken hadde mistet mannen sin. Hennes støtte og økonomiske sikkerhet i livet. Så hun måtte stole på sin eneste sønn for å overleve, men nå var også han død. Hele familien, hele fremtiden var knust. 

Men så kommer Jesus gående. Ingen hadde invitert ham. Ingen ventet på ham. Han hadde antagelig ikke snakket med disse menneskene før. Men han så fienden sin, døden. Og han så hva den hadde gjort rett foran ham. 

Han syntes ikke direkte synd på kvinnen, men han følte hennes sorg sammen med henne. Han hadde kommet til verden for å seire over døden, og her var fienden rett foran ham.

Og Jesus går inn i kampen, og vinner med et enkelt ord. Døden har ingen makt i Jesu nærvær. 

Med et «Stopp», så stopper gravfølget. «Stå opp», så stod mannen opp. Akkurat slik han hadde stillet stormen med et ord fra sin munn, slik hadde han stoppet døden selv. Og så, i stedet for gråt og tragedie, så hørtes gledesrop. 

Mange i følget ble redde. Hva skjedde? Hva er dette?

Noen ropte at en stor profet var kommet. Andre at Gud hadde gjestet sitt folk. 

Det var denne reaksjonen Elia fikk da han reiste opp enkens sønn i 1. Kongebok 17,24: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herrens ord i din munn er sannhet». 

Disse eksemplene på livets seier over døden er tydelige tegn på at Guds budbringer er ekte. Elia var Guds profet og talte Guds Ord, og Jesus ble identifisert som profet, men han ikke bare talte Herrens Ord, han VAR Guds Ord. Guds Ord ikledd kjød. Så han kunne si sine egne ord, og i kraft av å være seg så vant han over døden.

Og i dag taler denne stemmen. Vi kommer fram for Ham som syndere, tynget under vekten av våre overtredelser. Så, med et ord fra sin munn, så forkynner Jesus selv at våre synder er borte!

Gud vil ikke holde opp våre synder og skape død. Han vil ta syndene fra oss, så langt som øst er fra vest, så vi kan få det evige livet.

Kategorier
Andakt

Velsignet være han som kom i Herrens navn!

Jerusalem, Jerusalem, du som slår i hel profetane og steinar dei som er sende til deg! Kor ofte ville eg ikkje samla borna dine som ei høne samlar kyllingane under vengene sine. Men de ville ikkje. Så høyr: Huset dykkar skal bli audt og forlate! For eg seier dykk: De får aldri sjå meg att før de seier:

          ‘ Velsigna er han som kjem i Herrens namn!’»

Matteus 23,37-39 NNN11

«Velsigna er han som kjem i Herrens namn.» Dette har vi hørt før! Det er kjent fra når Jesus red inn i Jerusalem. Det er fra folket som står og roper og synger og tok imot kongen som kom for å frelse dem fra syndene deres. Og vi sier de samme ordene i dag for han kommer til oss gjennom Ordet! 

Når vi nå vet at han kommer, at vi snart skal møte ham, så burde vi forberede oss. Vi vet at vi er syndige, og at han kommer med nåde og herlighet. Vi vet at han kommer med frelse og frihet. Ved å ha dette i tankene våre kan vi forberede oss på å få se ham ansikt til ansikt snart. 

«Hosianna» ropte de for 2000 år siden, og vi sier det samme i dag. For 2000 år siden snudde de ryggen mot Jesus, og vi gjør de samme i dag. Folk ropte da etter Jesu død, og det gjorde vi også, slik vi var. For det var vår synd som naglet Jesus til korset. Det var vår uvillighet til å møte ham, bøye oss for ham, og la Ham være Herre i livet vårt, som tok Jesus til Golgata. 

Jesus kom til jorda som et lite barn, for å frelse oss fra syndene våre, og for å vise sin herlighet og rettferdighet. Han red inn i Jerusalem på et esel for å oppfylle alle profetier som var gitt i tidligere tider. Han ble slått og pisket for våre overtredelser. Han ble ikledd tornekronen for oss. Han ble gjennomboret for våre synder. Knust for vår frelses skyld. Han gjorde alt for oss. 

Det er akkurat dette vi sier i trosbekjennelsen. Han ble pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet. Og historien hadde vært tragisk hadde den endt der. Men som vi sier videre i trosbekjennelsen, så stod han opp på den tredje dagen, og viste seg som seierherre over både liv og død! Hans nye liv er vårt liv også! Ved sin triumferende oppstandelse, viste Jesus oss veien til det evige livet i himmelen! Det er åpent for alle som tror på Ham som frelser og Gud! I himmelen skal vi for alltid sitte til bords sammen med Abraham og Isak og Jakob, se Guds herlighet, og lovsynge, Hosianna! Velsignet er han som kom i Herrens navn!

Så la oss nå forberede oss på dette. Å få være under hans vinger. Å få lovsynge hans hellige navn, og være sammen med Ham i all evighet. Amen. 

Kategorier
Preken

Brødet fra himmelen

En annen gang på den tiden var en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte Jesus disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien; noen av dem kommer jo langveisfra.» Disiplene svarte: «Hvordan kan noen skaffe brød til å mette alle disse her i ødemarken?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju», svarte de. Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene for at de skulle dele ut, og de delte dem ut til folket. De hadde også noen få småfisk. Han velsignet dem og sa at også de skulle deles ut. Og de spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju store kurver. Det var omkring fire tusen mennesker der. Og han lot dem dra hjem. 

Markus 8,1-9 NBM11

Teksten i dag er den andre fortellingen om et brødunder. Historien om da Jesus mettet fem tusen mennesker er kanskje enda mer kjent, og den er jo skrevet ned før dagens tekst i alle de fire evangeliene. Historiene er ganske like, og man kan jo spørre hvorfor begge er skrevet ned?
Svaret finner vi i de følgende versene, og i parallellversene i Matteus 16. Jesus snakker her om begge brødunderne, og om detaljer i begge hendelsene. 

Straks etter gikk han i båten sammen med disiplene og kom til traktene ved Dalmanuta. Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden. Men disiplene hadde glemt å ta med brød. De hadde bare et eneste brød med seg i båten. Jesus ga seg til å advare dem og sa: «Pass dere og hold dere unna fariseernes surdeig og surdeigen til Herodes!» Men seg imellom snakket de om at de ikke hadde brød. Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor snakker dere om at dere ikke har brød? Begriper og forstår dere ennå ingenting? Har dere så harde hjerter?Dere har øyne – ser dere ikke?
Dere har ører – hører dere ikke? Husker dere ikke hvor mange kurver fulle med brødstykker dere samlet opp da jeg brøt de fem brødene for de fem tusen?» «Tolv», svarte de. «Og da jeg brøt de sju brødene for de fire tusen, hvor mange kurver fylte dere da med brødstykker?» «Sju», svarte de. Han sa til dem: «Forstår dere ennå ikke?»

Markus 8,10-21 NBM11

I første hendelse matet Jesus fem tusen mennesker med fem brød, og fikk 12 kurver igjen. I dagens tekst matet Jesus fire tusen mennesker med syv brød, og det ble syv kurver igjen. I begge fortellingene er poenget at Jesus viser at han har makt til å sørge for behovene til folkemengden. Hvorfor? Først og fremst fordi Jesus hadde medlidenhet for dem. Men også fordi Jesus så den åndelige hungeren, og ikke ville sende folkene fra seg før de var mettet med åndelig mat. 

Hvorfor fulgte folk etter Jesus ut i ørkenen? Folk tenkte kanskje at de kom til å se et mirakel av et eller annet slag, eller kanskje bli helbredet for en eller annen sykdom eller lidelse. Likevel var alle drevet av en sult og en tørst etter Guds Ord, for mennesket lever ikke av brød alene. Det er mulig å ha mat, drikke, klær, hus, penger, og alt annet vi trenger i livet, men ikke ha håp, lykke eller kjærlighet. Uten løftet om evig liv, så har vårt jordiske liv ingen hensikt.

Og Jesus visste om alt folkemengden trengte. Jesus lærte disiplene sine i Vår Far å be om «vårt daglige brød», og den lille katekismen sier i det fjerde ledd at, «Gud gir det dagelige brød til og med til alle onde mennesker, også uten vår bønn, men vi ber i denne bønnen at han vil la oss fatte at det er en gave fra ham, og ta imot vårt daglige brød med takk.» Med daglig brød så menes både mat og alt annet vi trenger for å trives i livet. Målet med bønnen er å øke vår tillit til Gud. 

To ganger visste Jesus at folkemengden trengte brød, og han gav disiplene ansvar for å sørge for folkene. Og to ganger fokuserte disiplene på antall mennesker som var til stede, mangelen på ressurser, og mengden arbeid de tilsynelatende hadde foran seg. Men Jesus multipliserte mangden brød og fisk for å sørge for at det var nok til alle. 

Jesus prøvde disiplene sine på dene måten for å forberede dem for det større oppdraget. Bare se på språket som brukes i disse bibelversene: Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene for at de skulle dere det ut. Så, på skjærtorsdag da Jesus innstiftet nattverden, så tok Jesus et brød, ba takkebønnen, brøt det og gav disiplene. Han gav apostlene autoritet til å dele ut Jesu legeme og blod i brødet og vinen til den åndelige helbredelsen av de troende. 

To ganger forstod ikke disiplene at de skulle stole på Jesus for å få opdpraget fullført. Da de satt i båten, og Jesus fortalte om fariseernes surdeig, forstod de ikke. Fariseernes surdeig er selvrettferdighet, hykleri, og hemmelig opprør. Men de hørte ordet «brød» og tenkte på mangel av bakevarer på båten. De var fortsatt fokusert på sin egen styrke, og ikke på Guds kraft. Og disse menneskene er starten på kirken. De gikk sammen med Jesus i tre år og snakket med ham ansikt til ansikt. Og ikke en gang de forstod Jesu lære uten at Den Hellige Ånd opplyste dem.

I dag er vårt ansvar som kirke å sørge for de som er i nød. Først og fremst av kjærlighet til vår neste, og til å hjelpe ham å høre Herrens ord om evig liv i Kristus, og å dele håpet og gleden vi har fått fra Gud. Og også vi har lett for å fokusere på vår mangel på ressurser, og mengden arbeid. 

Det er mange mennesker som ikke tror på Jesus, men de trenger en frelser. Mange av de som tror trenger vår hjelp. Mange av misjonsarbeidene våre rundt i verden trenger vår støtte på grunn av pandemi-situasjonen for ikke å måtte si opp ansatte, eller legge ned arbeid. Men enda viktigere er at mange bor på steder der det ikke finnes noen bekjennende kirke, både i og utenfor vårt eget land. Det er mye jobb, men Gud vet at det er nødvendig for å gi legemlig og åndelig brød. Hvis vi stoler på Ham så kan vi fullføre oppdraget. 

Kategorier
Andakt

Lasarus frelsende tro

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Lukas 16,19-31 NBM11)

«Det går over». Det er sant av og til. Av og til er det ikke det. Av og til går det ikke over. Ja, nå tenker du kanskje at joda, det går jo over til slutt. Når Jesus kommer tilbake og vi får være i Guds evige rike, da går det over.» Og det er sant. Men nå snakker jeg om de tingene vi opplever på denne siden av evigheten. Det kan faktisk bli verre. Og troen din kan få juling av å gå i motgang lenge. 

Og det er lettvint å peke på Lasarus og troen han holdt fast på. Han var syk, og ble ike frisk. Det ble verre og verre, og løshundene slikket sårene hans. Til slutt døde han, og Gud tok han til himmelen hvor han fikk oppleve fred og glede.

Så hvorfor ble Lasarus frelst? Det enkle svaret er «Fordi han hadde tro.» Joda, men det hadde den rike mannen også!

Forskjellen er at den rike mannen hadde tro på feil ting. Han stolte på de tingene som ikke kunne frelse ham, og derfor ble han ikke frelst. Han stolte på seg selv og tingene sine – det at han overholdt loven, slektskapet hans, velstand og sosial status. Den troen reddet ham ikke, gjorde den? Man kan ikke bare si at Lasarus hadde tro, for alle tror på noe!

Hva er det som skiller frelsende tro fra annen tro? Svaret ligger i objektet og ikke i subjektet. Det er hvorvidt det troen holder fast på er frelsende eller ikke det kommer an på. Lasarus stolte på Guds godhet; Hans Ord og løfte om at Lasarus var Guds barn i troen. Til tross for alle menneskelige vanskeligheter som Lasarus opplevde, til tross for alle korsene han bar i livet sitt, så stolte han på Guds løfte om at han var elsket og aldri forlatt, og at han skulle bli frelst fra sin jordiske smerte og lidelse. Lasarus ble frelst av Guds godhet, ved tro. 

Når det gjelder den rike mannen, så er Gud trofast og rettferdig. Gud holder sitt ord, og den rike mannen trodde det ikke. Fruktene han bar i livet var bevis på det. Han trodde ikke at Gud faktisk ville holde sitt ord. Han brydde seg ikke om Guds ord. Han visste bedre og hadde bedre ting å gjøre. Så når livet hans plutselig ble krevd av ham, så hadde han ingen ting. 

Han stod naken og fattig, uten Guds ord. Troen hans på genene sine, og på den sosiale statusen sin, kunne ikke frelse ham.

Moses og profetene hadde sagt det, at en slik tro hverken kan eller vil frelse. Bare tro på Guds løfte om nåde, godhet og tilgivelse er frelsende tro. Bare tro på Guds evangelium, som tok på seg kjøtt og blod og ble et menneske, og derfor kan være Guds nåde, godhet og tilgivelse, er frelsende tro. 

Gud sendte ike denne mannen til helvetet. Den rike mannen sendte seg selv til helvetet ved å avvise Guds løfte og Ord. Gud er trofast og rettferdig.

Og det er det jeg vil lande på. Se Guds rettferdighet! Se på inkarnasjonen, på Jesus. Se på engelen som besøkte Maria og annonserte at hun skulle bli med barn. Se på stallen og krybben. Se på englene som besøkte hyrdene på marken som passet sauene. Se Guds trofasthet. Gud holder sitt Ord. I personen Jesus er løftet om frelse og utfrielse som Gud gav først til Adam i Edens hage, blitt fullført. Her er Guds evangelium ikledd menneskeskikkelse. For deg, for meg og for alle som er Adams etterkommere.

Se på korset. Her er Guds trofasthet og rettferd. All synd i evighet er lagt på Jesus. Det er viktig. Gud holder sitt Ord. Han sier det han mener, og han mener det han sier. Syndens lønn er døden. Gud feier det ikke under teppet. Gud er trofast og rettferdig. Det betyr at all synd er betalt for. Det er fullbrakt. Det er ferdig. Betalt med Jesu blod, som frelser også oss! Tro alene, nåde alene, Kristus alene. 

Denne korsfestede Guds trofasthet er ikke en sak som skjedde bare en gang for lenge siden, og det er heller ikke noe du må vente på å bli en del av. Du har allerede nå en plass i himmelen for deg!

Gud ER trofast. Guds trofasthet fortsetter å strekke seg ut inn i livene våre og i din hverdag, også i dag. Se på døpefonten. Der gjorde Gud deg til sin. Her gav Gud deg sin seier over synd, død og grav ved å sette sitt navn på ditt hode og hjerte, og merket seg med korsets tegn som et vitnesbyrd på at de er frikjøpt av Kristus. Se på alteret. Se på knelebenken. Se på korset. Se og hør. Gud er her ved din side og han vil alltid være der, helt til tidens ende. 

La det synke inn. Uansett hvor ille ting blir, og hvor galt det ser ut til å gå, så forlater Gud deg aldri. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Han er trofast. Din lidelse følger deg ikke over til evigheten. Ting blir kanskje ikke bedre. De kan til og med bli verre. Men, Han er alltid med deg, akkurat der Han har lovet at han skal være – i sitt Ord og sakrament. Bak vanlige ting, men virkelig tilstede ved sitt Ord. Vi kan ikke se Gud i all Hans herlighet, men ved tro og gjennom tro, så kan vi ha tillit til Sannheten. Vi kan stole på det Han sier. Vi kan ha tro på Hans rettferdighet.

Så, uansett hvor ille ting blir, om det er like forferdelig som Lasarus hadde det, så er Gud fortsatt din kjærlige, nådige Gud og Far. På grunn av Jesu frelsende død og oppstandelse, på grunn av din dåp til hans død og oppstandelse, så kan ingen og ingen ting ta dette fra deg. Han har lovet det, og Hans trofasthet er stor.

Kategorier
Andakt

Kyrie Eleison

Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud. Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget.

(Lukas 18,35-43 NMB11)

Denne teksten handler om en mann som het Bartimeus, som fikk møte Jesus. Teksten sier ikke Bartimeus, men vi vet at det er han, ut ifra parallellteksten i Markus 10.

Vi vet at Jesus kom til jorden for å dø for syndene våre, men er det virkelig alt? Er det mer i budskapet han ønsket å gi oss?
I 1998 var det et stort folkemord i Rwanda. Det var ca 800.000 mennesker som ble drept. Mange av disse, både de som ble drept og de som drepte, kalte seg kristne. De hadde hørt budskapet om at Jesus hadde blitt korsfestet for deres synder, og de trodde det de hadde hørt. Kristne drepte kristne, naboer drepte naboer. Dette skjer ikke bare i Afrika.

Det er gjort utallige grusomheter av mennesker som kaller seg kristne og har hørt budskapet om Jesus som døde for syndene.
Noe manglet i forkynnelsen, mener jeg. Noe som Jesus forkynte klart og tydelig. Vi ser det i historien som den blinde mannen. Jesus stoppet ikke opp og sa «Bare vent, jeg skal gå opp til Jerusalem og dø for syndene dine.» Jesus forkynte ikke de gode nyhetene om syndenes tilgivelse. Nei, Jesus VISTE mannen de gode nyhetene!

Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! Han kommer med hevn, med gjengjeld fra Gud. Selv kommer han og frelser dere. Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble. For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken. Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann. Sjakalers boplass blir et hvilested hvor gresset gror mellom rør og siv. Og der skal det være en vei, Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte.

(Jesaja 35,4-10 NBM11)

Bartimeus hørte at Jesus kom forbi på veien mot Jerusalem. Han ropte og skrek, og han brølte ut. Folk ble flaue og ville at han skulle ti stille. Men Bartimeus ropte ut at Jesus måtte ha barmhjertighet med han. Kyrie Eleison! Så stopper Jesus og spør «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Og her er den blinde mannen seende. Han så at Jesus var Messias, påskelammet på vei mot ofringen i Guds hellige by. Den som skulle komme og åpne blindes øyne var nå rett foran Ham, og Jesus, som var så uendelig mye større, både menneskelig og åndelig sett, strakk seg ned. Jesus tilsidesatte sin opphøyethet og verdighet for å komme ned til Bartimeus.

Slik strekker han seg ned til oss også. Han spør, hva vil du jeg skal gjøre for deg? Og vårt svar er «Kyrie Eleison, Herre miskunne deg over oss.» Det er en bønn som vi vet Gud svarer, fordi Gud har selv sagt at han er en barmhjertig Gud.
Så har vi fått de gode nyhetene, om Jesus. Og vi er kalt til å ikke bare fortelle videre, men VISE de gode nyhetene!

Kategorier
Preken

Den barmhjertige samaritan

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
        «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10,25-37 NMB11)

Vis meg et menneske som har elsket Gud av hele sitt, hele sin sjel, hele sitt sinn og all sin kraft. Det mennesket finnes ikke. Ingen mennesker, født under syndefallet, har noen sinne elsket Gud slik Gud fortjener å bli elsket. Vi har enklere for å brygge frem hat og egoisme enn kjærlighet og uselviskhet. Hvis det finnes så mye som et snev av egoisme eller noe annet negativt i meg, så duger ikke resten av meg til noe. Jeg har da ikke greid å oppfylle Guds lov. Og i meg bor det ikke bare en gnist av det onde, men en hel ovn. Det onde jeg ikke vil, det gjør jeg, og det gode jeg vil, det gjør jeg ikke. Det finnes ikke noe som er helt godt i meg. Og da blir Guds lov et speil som viser meg alt jeg gjør galt, og alt som bor i meg og fører meg til fall og fordømmelse. Fordømmelse og forbannelse er det jeg fortjener og det jeg får, fordi Jesus sier

«Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» (Matteus 5,18 NBM11)

Og jord og himmel står fortsatt.

Jeg greier ikke av et helt hjerte, et helt sinn, hel sjel og med all min kraft å gjøre det Loven sier, og derfor er jeg under Guds dom og har fortjent min plass i fortapelsen. Dette står ganske klart for meg. Jeg tilhører djevelen, og hvis historien stopper her, så er jeg fortapt. Jeg kjenner den onde lyst i mitt hjerte, og er derfor under fordømmelsen, og skal etter Loven forderves i all evighet.

Men så kommer den andre delen inn, nemlig evangeliet. Evangeliet er lyset som skinner inn i dette mørket. Det trøster og bærer oss, og det viser oss hva vi kan støtte oss på. Når jeg etter Loven ligger halvdød, slått av røvere, hvor djevelen har plyndret min sjel og tatt vekk all tro og all rettferdighet og ikke latt meg beholde noe annet enn det livet jeg lever i kjødet, som snart skal blåses ut. Da kommer prestene og levittene som lærer at jeg bare må gjøre et eller annet. Jeg trenger «bare å komme frem» eller «bare rekke opp hånda» eller «bare be denne bønnen». Men det hjelper ingen ting. De går forbi.

Så kommer samaritanen. Denne personen som ingen ville vite noe av. Utstøtt av prestene og levittene, sett ned på og foraktet. Hjørnesteinen som bygningsmennene vraket. Det er Kristus selv som kommer og tilbyr meg sin barmhjertighet idet Han sier «Du skylder å elske Gud av hele ditt hjerte, men du gjør det ikke. Tro på meg, og jeg skal gi deg min lidelse. Så løfter Han meg opp på sitt muldyr, det vil si på seg selv, og tar meg inn i herberget som er kirken. Så salver Han meg med nådens olje så jeg føler jeg ligger på Hans skuldre. Da renses min samvittighet. Så gir Han meg vin, som biter igjennom og demper den gamle Adam. Jeg er ikke helt frisk, og det er ikke helt fullkomment. Men Kristus pleier og renser meg ved nåden, så jeg hver dag blir renere, mildere og mer troende, helt til døden kommer og gjør meg fullkommen, slik Han er fullkommen.

Så kommer vi frem for Gud Faderen og får spørsmålet om vi har trodd og elsket Gud slik Han fortjener å bli trodd og elsket. Da kommer samaritanen frem og sier «Far. Hvis de ikke har oppfylt Loven helt, så har jeg gjort det for dem. La det komme dem til gode, fordi de tror på meg.» 

Slik må alle, både prester og lekfolk, hvor fromme og troende de enn er, ligge på Jesu skuldre.

Kategorier
Andakt

Kirken

Hva er kirken?

Dette spørsmålet har blitt stilt av et hav av teologer! Svarene har som oftest landet på at det ikke er en bygning, men er den en organisasjon, eller er det en samliv av mennesker som tenker likt? Hva nøyaktig er kirken? Vi sier at det ikke er bygningen, men menneskene som er samlet der, men det må da mer til enn en samling mennesker for å kunne kalle seg noe så fantastisk som en kirke?

Men barnlig enkelthet kan vi vite hva kirken er. Det er de troende. Sauer som hører den gode hyrden, Jesus, sin røst. Det er det Jesus snakker om i Johannes kapittel 10, vers 4. Her sier han at han er den gode hyrden, og sauene hans plukkes ut. 

«når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.» (NMB11)

Sauer er egentlig ganske svake og sårbare dyr, men de er gode på en ting. De er gode til å ha en kritisk hørsel. De kan skille lyden fra en fremmed fra lyden av noen kjente. Og det er slik Jesus bedriver oss, hans folk. 

Vi hører hans røst, og det er dette kirken er.

Kirken er gruppen med mennesker som hører på Jesu stemme. Hvis du ikke har Jesu stemme, Guds Ord, løftet om syndenes tilgivelse, Skriftene som gir oss Guds trøst og Guds mot og Guds visdom, så har du ikke kirken. 

Men når Skriften forkynnes og folk er samlet for å høre og tro det, der finner du kirken, og der finner du den gode hyrden som gir sitt liv for sauene. Vi hører ikke bare hans stemme, men vi gleder oss i hans løfter!

Kategorier
Andakt

Guds Lov og vår avmakt

Hvis Gud gir oss en kommando – betyr ikke det at vi kan gjøre det?

Hvilken gud ville be oss om å gjøre noe som vi ikke er i stand til å gjøre? Se for deg en far som sier til sitt barn «Hvis du ikke får til å skyte ballen i krysset, så får du ikke middag.» Hvilken tyrann! Spesielt når treåringen knapt greier å holde ballen. Hvis vi tror at Guds bud er slik at vi er fullstendig ute av stand til å gjennomføre dem, så må vi jo tenke at Gud er ond! Slik er resonnementet som gjøres av enkelte. At dersom Gud befaler noe, så må vi være i stand til å gjennomføre det. Men vi må være forsiktige med å trekke slike konklusjoner, fordi Lovens hensikt er ikke å fortelle oss hva vi skal gjøre, men å vise oss hva vi ikke får til å gjøre. Slik sier Paulus det i Romerbrevet kapittel 3, vers 19 og 20:

«Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (NMB11)

Så vi må endre historien. Barnet sier til faren sin at «Jeg er den beste fotballspilleren som har levd. Jeg trenger ikke å følge dine regler, fordi jeg kan skyte i krysset både med venstre og høyre fot fra hvor som helst.» Så faren sier «Så vis meg. Bevis det.» Og da virker ikke faren som en tyrann lenger. Faktisk, så bruker faren loven til å vise sønnen hans desperate behov. Og slik er det med oss også. Guds Lov peker ikke på hva vi er i stand til å gjøre, men viser oss heller vår mangel på evne til å holde den. 

Den viser oss ikke veien til hellighet, men viser oss vår vanhellighet og bretter nådig ut vårt behov for en frelser, Jesus! Jesus er enden på Loven for alle som tror. Fordi Jesus, og ikke Loven eller våre gjerninger, er vår rettferdighet. 

Kategorier
Andakt

Rettferdighet

Hvordan kan evangeliet gi Guds rettferdighet?

Hva tenker du på når du hører ordet «rettferdighet»? Jeg tenker på gode gjerninger. Det er slik vi snakker om personer som gjør mye godt. Vi sier at en person er rettferdig og at en annen ikke er det. En person gjør det som er rett i Guds øyne, og en annen som ikke er rettferdig, gjør ikke det. Vi tenker på rettferdighet som lydighet mot Loven. Dette har lang tradisjon i måten vi leser ordet «rettferdighet» i Bibelen. Men hva skjer når vi kommer til Romerbrevet kapittel 1, vers 16 og 17?

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» (NMB11)

Det ville være veldig farlig å tenke at ikke bare lærer Loven oss Guds rettferdighet, men at evangeliet lærer oss enda mer. Vi tenker kanskje at de ti bud lærer oss en viss del av Guds rettferdighet, men at evangeliet krever mye mer av oss. Det er en veldig farlig tanke. Hvis vi tenker slik, så kan vi ende opp med å bli sint på Gud fordi Han krever et slikt nivå av rettferdighet av oss. 

Men vi øsnker å ha konteksten med i betraktningen. Paulus sier at rettferdigheten av evangeliet kommer ved tro, og ikke ved gjerninger. Og vi vet at når Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre det. Hvis Gud sier «Gjør dette», så holder vi budet ved å gjøre det, men hvis Gud gir oss et løfte, så holder vi det ikke ved å gjøre noe, men ved å tro på det. 

Hvis Gud gir oss et løfte om at det kommer til å regne i morgen, så går vi ikke ut og tresker kornet. Han sier ikke hva vi skal gjøre, men hva vi skal tro. Og slik er det med rettferdigheten fra evangeliet! Dette er ikke en påbudt rettferdighet, men en gitt rettferdighet! Og vi gleder og fryder oss i at Gud har gitt oss sin egen rettferdighet i dette løftet!