Nyttårsforsetter v2.0

For snart to år siden skrev jeg et innlegg som het “Nyttårsforsetter” der jeg sa at jeg ikke hadde noen nyttårsforsetter.

Jeg vil også påstå at de fleste nyttårsforsetter kan deles inn i tre “kategorier”:
– Forsetter som gjør meg selv bedre
– Forsetter som gjør at jeg får mer
– Forsetter som gjør at jeg får et bedre forhold til noen

Det handler om strev og kav for å fikse på seg selv.
Jeg var på konsert med Kirk Franklin for mange år siden, og der sa han noe jeg bet meg merke i (oversatt til norsk):

Hvorfor bruker folk så mye tid på å fikse på ansiktet, fikse på håret, fikse på huset, fikse på utseendet, men ingen tid til å fikse på hjertet sitt?

Når det gjelder at folk vil fikse på ting, så vil jeg fortelle at Bibelen sier:

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! (2. Korinterbrev 5,17 BM11)

Hva er det å være en ny skapning? Det er å være i Kristus!

Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus. (1. Tessalonikerbrev 5,16-18 BM11)

I år vil jeg dyrke en gudfryktig holdning!

Å alltid være glad kan høres vanskelig ut, men det er fordi vi tenker på det som å presse frem en “god følelse” når vi har det vanskelig, men det er ikke det verset handler om. Gleden er basert på hva Gud har gjort for deg, og ikke på hvordan du har det akkurat nå.
Å be uavbrutt handler om å snakke med Gud. Å snakke med Gud er ikke bare å gå til forbønn, eller bare å folde hendene og fortelle hva du trenger og har lyst på. Det handler om å takke Gud, og om å lovsynge, meditere over Hans ord, og lytte til Hans stemme til deg i hverdagen!
Å takke Gud kan ofte være vanskelig fordi vi tenker at det handler om å takke Gud for alt som skjer, men det handler mer om at vi kan takke Gud I alt som skjer!

Prøv alt og hold fast på det gode.  Hold dere borte fra ondskap av alle slag! (1. Tessalonikerbrev 5,21-22 BM11)

I år vil jeg rense mitt liv!

Det er en del ting som kan virke helt åpenbare i denne sammenhengen. Jeg kan la være å se filmer jeg vet ikke fører til et mer gudfryktig liv. Jeg kan la være å surfe på nettsider jeg vet kolliderer med hva Bibelen sier jeg bør fylle hodet mitt med. Jeg kan la være å se såpeserier på Netflix. Jeg kan holde meg unna utroskap, banning, voldsbruk, og så videre.
Så har vi de ikke fullt så åpenbare tingene, som kanskje er mye vanskeligere å distansere seg fra, som baktalelse, sladder, feil omgangskrets, uærlighet.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperne 4,6-7 BM11)

I år vil jeg slutte å bekymre meg og heller stole på Gud!

Gud har vært trofast mot andre. Se på hvordan Han har vært trofast! Gud har allerede vært trofast mot deg så langt. Hvis du ikke greier å stole på at Gud har kontroll, så kan du trøste deg med at du ikke har så mye kontroll over hva som skjer uansett. Du har ingen ting du skulle sagt i forhold til det aller meste, men dersom du tenker over det så kan det godt vise seg at Gud har oversikt og at Han vet hva som skjer med deg og resten av verden, og Han bryr seg og elsker deg. Han svikter ikke og Han slipper deg ikke.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Romerbrevet 8,28 BM11)

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1. Petersbrev 5,7 BM11)

Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matteus 6,31-33)

Det er ofte slik at tillit bygges opp over tid. Dersom du ikke stoler på Gud, så la Han vise seg pålitelig i de små tingene først, slik at du kan begynne å stole på at Han er den eneste som kan ta hele ditt liv.

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Galaterbrevet 6,9 BM11)

I år vil jeg ikke gi opp med å gjøre det som er rett!

Det som er riktig i øyeblikket kan variere, men jeg mener at det ikke er snakk om de flyktige tingene, men heller om det Bibelen sier er rett og riktig å gjøre. Jeg vet at Gud gjennom Bibelen ber oss om å be, om å gi, om å tjene og om å vitne. Det er rett å gjøre fordi Bibelen ber oss om å gjøre det.

Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. (Efeserne 5,15-16 BM11)

I år vil jeg slutte å kaste bort Guds tid!

Gud står utenfor tiden og har derfor ikke bruk for den. Tiden er lagd for oss mennesker, og det er meningen vi skal benytte oss av den. Tiden er begrenset, og når den er gått, så er den borte og den kommer aldri igjen. Måten man bruker tiden på kan deles i to. Uvettig og vettig. Den kloke bruker tiden sin klokt, og bruke den til å gjøre det som er rett og riktig.

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. (2. Petersbrev 1,5-8 BM11)

I år vil jeg vokse i Herren!

Vi er en ny skapning i Kristus! Vi vet alle at med en gang vi får noe nytt så er vi veldig begeistret for det, men etter en tid så dabber begeistringen av. Slik må det ikke gå med vårt forhold til Kristus! Hvis vi er nye i troen, så må vi passe på å beholde fokus og gleden! Hvis vi har vandret et stykke på veien, så må vi gjenoppdage gleden i å være frelst! Det er det største vi noen gang kan forestille oss som har skjedd! Gud selv ble et menneske som tok bolig iblant oss! Hvis du har vandret lenge på veien, så pass på å gi videre din iver og begeistring for Jesus! Det er nye som må vandre veien, og du som er et frelst menneske må gi veiledning og støtte, og sørge for at de som er nye på veien må beholde blikket festet på Jesus som er troens opphavsmann og fullender!

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1. Petersbrev 4,10-11)

I år vil jeg være en tjener!

Mitt første kall er min kone og mine barn. Min familie er de jeg skal tjene ved å gi av meg selv, elske og støtte, hjelpe og veilede. Jeg skal be for dem, be sammen med dem, lese i Bibelen sammen med dem, lære ungene mine sanger om Jesus, og være en far som peker på Jesus.

Mitt andre kall er kirken. Jeg skal tjene kirken ved å ikke være tilskuer men deltager. Jeg skal be for lederskapet og de ansatte, for gudstjenester, møter, prester, frivillige og andre som deltar i kirkens liv. Jeg skal forkynne Guds ord, og la Guds ord bli forkynt for meg. Jeg skal støtte og korrigere og la meg selv bli korrigert. Jeg skal la Gud tale til meg gjennom kirken, og gi av meg selv og mine gaver og talenter for fellesskapets beste.

Mitt tredje kall er alle andre. Jeg skal gi av min tid og mine ressurser for å være lys og salt i lokalmiljøet. Jeg skal gi til misjon, selv misjonere når sjansen byr seg, bry meg om mine medmennesker, og være en hjelp for de som trenger det.

Det handler ikke om å gjøre meg selv til et bedre menneske, men om å la Gud gjøre meg til et bedre menneske!

Å stole på Gud i motgang

Det er en del gamle «ordtak» som gjentas til det kjedsommelige her i Norge. «Life is tough and then you die», «Drikk, pul og stjæl, du skal dø allikavæl..» og så videre.

Det var en gang en mann som hadde et budskap. Han var overbevist om at beskjeden hans måtte ut til hele verden. Så han la ut i verden for å fortelle det han hadde på hjertet. Det første som skjedde var at kollegene hans begynte å hate han. Det gikk så langt at de begynte å snakke sammen om å ta livet av han. På et punkt angrep de han med stokker og steiner. Likevel fortsatte han å fortelle sitt budskap til menneskene rundt seg. Så en dag da han var på reise til en annen by, så ble skipet hans fanget av en storm og forliste. Likevel fortsatte han å fortelle verden sitt budskap. De truet ham, men han fortsatte å fortelle. De pisket han, men han fortsatte å fortelle. De fengslet han, men han fortsatte å fortelle.

Alt så ut til å gå galt, og til slutt henrettet de han.
Livet er tøft.

I livet er det slik at ting vil gå galt, enten du vil det eller ikke. Folk som du elsker vil avvise deg, du vil miste både ting og personer du er glad i, og drømmene dine vil knuses. Hvis de ikke allerede har blitt det, så vil de bli det en dag.
Alt du synes er verdifullt kan bli revet i stykker rett foran deg. Du vil bli etterlatt knust og ødelagt, og du kan ende opp redd, ensom, bitter, såret og ufølsom. Du setter kanskje opp noen psykiske murer rundt deg, og det er mulig du trenger dem sårt for å overleve. Livet er tøft.

Enda en historie om en gutt på tretten år. Han hadde vokst opp i England i et kontrollert og veloppdragent miljø i den britiske skolen. En dag ble han kastet inn i en uregjerlig amerikansk high-school der det fløt dop. Noen av dere som leser dette kjenner igjen beskrivelsen av en videregående skole med rusproblematikk, men for den unge gutten på tretten år var det et sjokk. Han var yngst i klassen på tretten år hvor alle andre var minst 15. Og han var kristen. Og på toppen av det hele mente han at alle andre burde være det også. Og alle hatet han for det. Greier du å se for deg en mer traumatisk tid i livet? Han ble ertet, mishandlet, slått og hatet.
Trettenåringen brukte mange kvelder på å gråte seg i søvn. Hvordan kunne han få slutt på alt sammen? Hvordan kunne han bli kvitt smerten av å bli avvist og mobbet? Gutten brukte mange timer på å spørre Gud «Hvorfor?». «Hvorfor lar du meg gå gjennom dette? Hva må jeg gjøre annerledes? Hvorfor?»

Livet er tøft, og trettenåringen begynte å bygge opp forsvarsverk, og han begynte å slutte å stole på Gud. Fordi Gud var den som hadde gjort dette mot han. Han gikk fortsatt i kirken og gjorde alle de kristne tingene, men han hadde sakte men sikkert sluttet å stole på Gud.

Folk begynner livet sitt i en relasjon. Etter hvert forelsker de seg, og planlegger å gifte seg og snakker om fremtiden. De har drømmer. Så en dag sier personen de har forelsket seg i at «Nei, jeg kan ikke gifte meg med deg.» Det er slutt, og de skiller lag. Men det er mye som er verre enn dette. Det kan hale ut og ingen skiller lag med en gang. Det fører til at man kanskje begynner å få håp igjen før den andre parten plutselig bryter opp, og ikke bare knuser håpet, men river det i stykker og tråkker på det. Da er smerten alt som er igjen. Og da begynner en å spørre «Hvorfor?». «Hvorfor lot du dette skje, Gud?» Og en begynner å avvise Gud, fordi Gud var den som lot dette skje.

For mange år siden fikk jeg en CD av en venninne av et band som heter Jerusalem. Jeg likte ikke skiva først, men etter noen år så tok jeg den fram og hørte mer nøye på den. Platen begynner med et rop om tilstanden i verden. Den er på vei ned i ødeleggelse. Vi har Sodoma og Gomorra over alt. Sodoma er Europa, Sodoma er Sverige, Sodoma er Tyskland, Sodoma er vår by og ingen bryr seg lenger.

Men. Så fikk vi Jesus. Verden er på vei ned i en spiral, og vi ser katastrofen komme. Men vi fikk Jesus.

Jesus er ikke bare en frelser. Han er hele vårt liv. Livet er tøft, men vi har håp!

Ja, det er vel og bra, sier du kanskje. Du lurte ikke på om du skulle bli reddet ut av verden en eller annen gang etter at du dør. Du har ingen problemer med å tro på det. Det er akkurat NÅ at problemer eksisterer. «Kommer jeg til å overleve akkurat nå?»
Vi har et håp, og det er ikke bare for vår frelse, men også for morgendagen! Fordi for 2000 år siden så kom Jesus til jorden og led alt det vi lider. Det er Gud selv som sier til deg «Jeg bryr meg.» Gud forstår fordi Gud har opplevd lidelse.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Du kan komme i dag fordi Gud ikke bare har reddet oss fra evig fortapelse, men han styrker oss og gir oss fred også i dag!

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette. (Jesaja 40:28-31 BM11)

Gud er en Gud av nåde og barmhjertighet.

Slutten på historien er ikke at to ensomme mennesker møtes, gifter seg, og forblir ensomme. For hvis de ydmyker seg for Gud og stoler på ham, så er det håp. Da er livet verdt å leve.
Vi tenker gjerne på relasjoner som noe mellom mennesker, og da gjerne mellom en mann og en kvinne. Saken med Gud er at Gud ikke er en mann. Ja visst omtales Han som “Han”, “Far” og “Herre”, men vi vet også at Gud er ånd. Han er ikke som en mann, for han forlater oss aldri. Det er håp. Livet kan leves i glede. Ved nåde kan vi få se at Gud er så mye større enn et menneske! Han er trofast og slipper deg aldri.

Det handler ikke om å leve i trass og dø i trass. Det handler om å stole på at Gud vet det beste for deg, fordi vi vet at Jesus har lidd med oss.

Adam og Kristus

Jesus er verdens viktigste person, med to unntak. Gud Fader og Den Hellige Ånd. Han er ikke viktigere. Han er lik med tanke på verdi, sannhet, rettferdighet, nåde, og visdom og alle andre guddommelige aspekter og sider. De tre personene i treenigheten er like og ett, men Jesus er overlegen alle andre i verden. Pastorer, prester, paver, misjonærer, fotballstjerner, filosofer, filmstjerner, og alle som noen sinne har levd eller kommer til å leve. Han er suveren i all evighet. Jesus skinner så uendelig klart mot vår syndige natur, slik at vi skal elske ham mer, beundre ham mer, følge ham mer oppriktig, glede oss i ham, adlyde ham, gjøre ham mer kjent. Alt eksisterer, inkludert ondskap, for å få Ham til å skinne klarere og sterkere. Alt eksisterer for å opphøye Jesus.

Herren skapte alt for et formål, også den urettferdige for ulykkens dag. (Ordspråkene 16,4 BM11)

Gud har gjort det slik at de ulydige er skyldige og verdige straff, Gud er fullstendig uten synd, samtidig som alle ting er lagd for Jesu herlighet.

Kristi herlighet skinner gjennom alle ting, til og med synd. Og det er slik fordi Gud vil det slik.
Jeg har i det siste vært opptatt av temaet «Hva er sannhet?». Eksistensialister og relativister har forsøkt å si at vi kan definere sannhet selv, med de fatale følger det kan få. I dagens opplyste samfunn blir flere drept og flere brutalt voldtatt og ødelagt enn noen sinne før. Flere ble drept forrige århundre enn alle tidligere århundrer til sammen. Det sier noe om at vi ikke har blitt bedre av å «finne vår egen sannhet». Guds sannhet er en helt annen:

«‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ (Matteus 22, 37-39 BM11)

Guds skapelse gir oss verdi. Vår verdi er begrunnet i at vi er skapt av Ham. Hvis du tror at vi er et kjemisk og biologisk produkt, så er det ikke vanskelig å fjerne menneskets verdi, og uten verdi kan du behandle alle som dine personlige eiendeler.
Slikt blir det verdenskriger av.

Saken er at Gud bestemmer hva sannhet er, og han bestemmer hvordan du er. Du bestemmer ikke hvordan Gud er. Gud er suveren, og bestemmer helt og holdent alt, fordi han eier alt.
Du er skapt av ham, derfor eier han deg og kan egentlig gjøre som han vil med deg.

Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam. Adam er her et motstykke til ham som skulle komme. Men med nåden er det annerledes enn med fallet. På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus. Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt. Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. (Romerbrevet 5, 12-21 BM11)

Forholdet mellom Adam og Jesus er designet av Gud for å herliggjøre Jesus.
Paulus tenker på forholdet mellom Adam og Jesus, og ser for seg at det er slik at Adam er et motstykke til Jesus. Og det er en del likheter mellom Adam og Jesus; Begge er avgjørende for menneskeheten. Men det er enorme forskjeller, og det er her Paulus legger inn trykket i avsnittet. Med Adam kom synden inn i verden, og med synden kom døden. Det skjedde en forandring i mennesket som ikke kan endres eller slettes ut av andre enn Gud selv. I stedet for den selvsagte kjærligheten til Gud og den glade lydigheten mot Ham, så kom den like selvsagte egoismen som først av alt søker sitt eget. Slik blir vi født, og denne arvesynden tar etter hvert form av syndige gjerninger hos oss alle. Døden er noe Gud innfører for å begrense hvor galt alt kan gå. Konkrete bud var ikke nødvendige. Loven kom jo lenge etter syndefallet. Det er ikke bare synd som skiller oss fra Gud. Det er den iboende egoismen.

Gjennom Adams fall fikk Guds fiende fotfeste i vår verden, og hele slekten kom inn under den dom som hører til synden. Og den dommen er den evige død. Hele tiden har djevelen stått og sett på at mennesker har ført seg selv til dommen, selv om de tror på Gud. Mennesker ble kalt rettferdige og ble gitt adgang til Guds rike, selv om de hadde brutt loven. Hvordan kan dette skje? Hvis Gud sier at synd må straffes, og han likevel lar folk «gå fri», så kan vi vel ikke kalle Ham rettferdig?

Så djevelen står på sidelinjen og ser folk som fortjener evig straff gå fri, og han roper til Gud «HVORDAN KAN DU LA DETTE SKJE?» Hvordan kan en rettferdig Gud som ikke tåler synd, og som har gitt befaling om at alle syndere skal straffes, la syndere gå ustraffet?

Det fins et svar på det. Gud gjorde noe som overgikk alle djevelens forventninger, og som utfordrer vår tanke og våre liv. Det utfordrer oss på en måte som overgår virkningene av syndefallet. Gjennom syndefallet fikk synden makt i verden, men Guds nådegave har ført oss til et helt annet sted enn verden. Den har gjort oss til konger og arvinger, slik at også vi kan være herrer over døden. Hva var det som skjedde?

Jesus kom med liv. Et nytt liv. Loven han oppfylte ble ikke gitt oss for at vi skulle forsøke å holde den og bevise oss rettferdige, men for at vi skal se at vi ikke har en sjanse. Han levde et plettfritt liv, ikke bare etter vår oppfatning av loven, men etter Guds oppfatning av perfeksjon. Han motstod alle fristelser vi hadde falt for med en gang. Paul Washer sa en gang at det ikke bare var en fristelse, men Fristelse med stor F. Sammenlign det med at jeg står ved siden av en vektløfter. Legg på en stang. Jeg er ikke helt veik, så en vektstang greier jeg. Legg på 50 kilo. Det går greit. Legg på 50 til, og det begynner å bli tungt, og jeg svetter. Legg på 50 til. Jeg skjelver, og knærne begynner å få problemer. Legg på 50 til, og jeg går i bakken. Vektløfteren tar 50 til, 50 til, 50 til, 50 til, 50 til, 50 til. Han står. Der vi falt for lenge siden, der står Jesus.
Det var fristelsene Jesus gikk gjennom, for å bevise sin herlighet. Han oppfylte HELE loven. Der ett menneske falt for en liten fristelse, står en mann imot uendelig mye.

Adam døde etter hvert, og det gjorde Jesus også. Jesus, før han døde, ba i hagen

Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil. (Matteus 26, 39 BM11)

Og da er det ikke selve korset det er snakk om. Det er Guds vrede som er i begeret, døden som Gud har lovet skal være syndens lønn, som djevelen har ventet på skal helles over dem som virkelig fortjener det, altså deg og meg. Så føres Jesus opp til Golgata og henges på korset, og DER forteller Gud til alle makter og myndigheter og for hele verden hvem som skal få syndens lønn! Det er ikke synderen, men den syndfrie! Det er Guds fulle vrede som utøses i sin fulle bredde og dybde over han som ikke har kjent synd! Du og jeg hadde blitt pulverisert under denne byrden, men Jesus holdt ut for deg og for meg. Det er ikke slik at han hadde det enklere enn oss fordi han er Gud, men guddommeligheten holdt han oppe til verket var fullført. Gud vendte ryggen til Jesus fordi Jesus ble synd for oss. Gud, som ikke kan vite av synd, ble synd for oss, så vi kan gå fri.

Da Adam åpnet seg for synden og trodde slangen mer enn Gud, så ble menneskeheten forgiftet. Alle har fått del i fallet og ulydigheten. Men da Kristus var lydig til døden og oppfylte all rettferdighet samtidig med at han døde for urettferdige, så gjorde han det mulig for oss urettferdige å få del i hans rettferdighet og på den måten bli rettferdige for Gud.
Og ikke bare betalte han for synden ved å dø. Han gikk ned i dødsriket og forkynte for dem som var der! Så etter å ha fullført sin gjerning også der, så stod han opp, og viste seg som seierherre også over døden! Jesus stod opp som et menneske, og gikk rundt i 39 dager før han fôr opp til himmelen. Det første mennesket i Himmelen! Han steg opp, og satte seg på sin rettmessige plass ved Guds høyre side på tronen. Som hersker over absolutt alle ting, døden inkludert.

Djevelen står målløs. Kristus tok bort alle muligheter for at han skulle vinne. Synden er uendelig syndig, men Jesus er uendelig ren. Ikke bare betalte han for oss, men han gir oss et liv sammen med seg. Det er en gave som er av ren nåde. Fordi vi har fått loven, så kan vi se hvor syndige vi er, og da ser vi at vi ikke fortjener nåden. Men nåden blir gitt til oss, og vi får ta imot den, uten å ha noen verdens ting å gi tilbake. Vi får bli Guds barn, adoptert inn i Hans familie, og medarvinger med Kristus! Du kan ikke tro at du duger slik du er, ikke engang om du forbedrer deg. Nettopp derfor er det klart at det er uendelig langt mellom oss og Gud, men Jesus går foran oss, og vi får gå bak ham.
Når vi går frem for domstolen, kledd i Kristi drakt, som er renere enn det hviteste hvitt, virkelig vasket i Hans blod, så er det ikke oss Gud ser, men Kristi fullførte verk på korset. Det er snakk om ufortjent lykke og trygghet, som overgår våre villeste forestillinger. Og idet vi tror vi har forstått omfanget at det og dybden i det, så ser vi at det strekker seg så uendelig mye lengre og dypere enn vi kan forestille oss.

Det er Jesu kjærlighet, som langt overgår kjærligheten Adam hadde. Adams synd er ingen ting i forhold til Jesu nåde. Det var Guds plan fra begynnelsen av. Adam, som representant for menneskeheten, ville være et bilde på Kristus som representant for en ny menneskehet. Gud bestemte at dette skulle være et bilde slik at Kristi herlighet skulle skinne enda klarere.

Jesus tok imot Guds fulle vrede, så du skulle få slippe. Han tok straffen så du kan gå fri. Du har fått invitasjonen til å ta Jesu rettferdighet og bli med til Guds evige rike.

Spørsmålet er da om du har tatt imot Guds store nåde og rettferdighetens gave?
Legg merke til at det står «gave». Det betyr gratis. Kristi rettferdighet er gratis. Vil du ha det som skatten i livet ditt? Motta og vitne om det. Og vær en levende del av fellesskapet av hellige.

For jeg skammer meg ikke over evangeliet

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Romerbrevet 1,16 BM11)

Det handler ikke bare om doktrine og om læresetninger, men om Guds egen Sønn. Det er kraft til frelse, og det er aktivt i verden. Det er noe som griper inn i hverdagen vår og som stiller oss opp mot Guds speil. Evangeliet har med seg noe vi alle trenger, nemlig rettferdighet for Gud, og det er bare evangeliet som har med seg denne rettferdigheten.

I alle andre religioner så handler det om at vi må gjøre noe for å fortjene frelse eller utfrielse, og selv om du har oppfylt alt, så kan det fort hende du står i usikkerhet likevel. Slik har noen det med kristendommen også. Og det er kanskje ikke så rart når Bibelen snakker om at Guds lov er nedfelt i vår samvittighet, og dersom vi får dårlig samvittighet for noe, så har vi jo gjort galt imot Gud, og det er farlig! For å rettferdiggjøre oss selv da, så kommer vi fort inn på det de fleste tror, at så lenge man gjør gode ting, og er mer god enn ond, så fortjener man å bli frelst. Gud elsker gode mennesker, og du er da god, er du ikke?

Det er ikke det at det er helt feil. Paulus sier flere ganger at Gud skal belønne enhver etter sine gjerninger. Alle som gjør godt skal få belønning, men problemet er at det ikke er noen som er gode og som gjør godt. Ingen er gode etter Guds standard, og det må jo være Hans standard vi måler etter ettersom det er Hans himmel det er snakk om å komme til. Hele menneskeheten står skyldig fremfor han. Alle mennesker er skyldige i å ikke elske Gud slik han fortjener å bli elsket, og vi behandler ikke vår neste som oss selv. Selv om vi kanskje oppfatter oss selv som gode, så er Guds krav til oss mye høyere, og det med rette.

Vi er alle fylt av baktanker, hat, misunnelse og andre onde tanker og følelser. Men det er til oss Gud har kommet med sine gode nyheter! Evangeliet har med seg forklaringen på hvordan du kan ha et rett forhold til Gud. Evangeliet er en Guds kraft til frelse!

Vi er selv ikke i stand til å bli rettferdige for Gud, men i evangeliet – som er en gave fra himmelen – åpenbares den rettferdigheten vi selv ikke kan skaffe oss! Og evangeliene er svært klare på denne saken: Rettferdigheten kommer fra Gud, og blir gitt til oss gjennom troen på Jesus Kristus. Det handler altså ikke om hva du kan gjøre for Gud, men om hva Gud har gjort for deg!

Kristendommen er det eneste verdenssynet som fungerer på denne måten. Gud visste at vi var falne og svake mennesker, ute av stand til å leve opp til Hans standard. Så han kom ned til oss, levde sammen med oss, og ved at han oppfylte hele loven så ble han det første rettferdige mennesket som noen gang har levd, og som noen gang vil leve. Det gjorde han i stand til å ta på seg all vår synd, og lide den straffen som Gud hadde sagt måtte betales for å bøte for synden. Syndens lønn er døden, og Jesus døde. Den eneste virkelig rettferdige, og helt syndfrie, døde den døden syndere skulle hatt.

Men døden kunne ikke holde på ham, fordi han ikke hadde begått noen synd selv, og i kraft av sin guddommelighet, stod han opp for å vise at han er seierherre også over døden! Det betyr at Jesu rettferdighet betyr at vi kan få leve evig sammen med han!

Vi som ikke er i stand til å legge en millimeter til vår egen frelse, fikk Jesu rettferdighet og det evige liv i gave. Alt er av nåde, og nåden holder.

Og det er ikke noe å skamme seg over! Guds kraft som er i evangeliet er til for deg og meg, og det er noe vi kan få del i. Å tro på Jesus er altså å tro på hvem han er, og stole på at det han sa er rett.

Hvis du ikke har gjort det før, så vil jeg anbefale deg å lese et evangelium, og bli kjent med Jesus. Se hva han sier, og spør Gud om hvordan du kan dele videre det Bibelen gir deg!

Hvem er Jesus for meg?

Jeg ble for noen dager siden bedt om å holde et innlegg på et møte over dette spørsmålet. Jeg takket selvsagt ja til å få si noen ord, men ti minutter etterpå, så raste det en del tanker gjennom hodet mitt. Hva er egentlig Jesus for meg? Man kan vektlegge spørsmålet på flere måter. Hvem er Jesus for MEG? Hvem ER Jesus for meg? Jeg må innrømme at jeg slet med det ganske lenge før jeg greide å stable tankene mine sånn noen lunde sammen.

Jeg endte opp med et bibelvers. Jesus spurte disiplene sine en gang

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. (Matteus 16, 13b-17 BM11)

Der ønsker jeg å være. Der at jeg kan si “Du er Messias, den levende Guds sønn”, og at Jesus kan si til meg at “dette har Gud selv gitt deg å kjenne!” Men det er ikke lett å føle seg der alltid. Følelsen av å være frelst og av å “kjenne Jesus i hjertet” er slett ikke alltid der. Og da kan det være godt å minne seg selv på hvem Jesus er. Ikke bare for meg, men hvem Jesus faktisk ER!

Jesus er Gud selv, født som et menneske. Han gikk rundt på jorda sammen med oss, og opplevde vanskeligheter, gode tider, og han identifiserte seg fullt og helt med oss. Til slutt, etter å ha levd et perfekt og totalt syndefritt liv på alle måter, ble han korsfestet, døde og ble begravd. Etter tre dager stod han opp igjen og viste seg som seierherre også over døden!

Ikke bare betalte han for all vår synd ved å lide døden på korset, men han triumferte over alt vondt, over verden og viste seg som herre over både død og liv! Han for opp til Himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Et menneske! Jesus stod opp fra de døde som et menneske av kjøtt og blod! Han kunne spise, og disiplene kunne ta på han. Dette mennesket lever enda, og han vil at du skal kjenne han. Han vil at jeg skal kjenne han, og jeg vil så gjerne være kjent av han!

Uten Jesus kan du kanskje leve til du blir 80 år, og så dør du. Med Jesus beveger du deg i en god retning, fordi Gud er god. Og denne vandringen fortsetter inn i evigheten! Det handler om en relasjon, og å bli kjent med din skaper og frelser. Det er universets Herre, verdens Frelser. Ikke bare min, men også din.

Paul Washer snakket en gang om et møte med en ung gutt som hadde sagt “Jeg vil bare ha Jesus!”, og Paul Washer svarte “Du har ingen ting annet enn Jesus.”.

Uten Jesus, har du i grunnen ikke noe håp, fordi livet er kort og døden er evig. Med Jesus har du et håp inn i evigheten, og det er et håp forankret i en grunn som holder! Du har fått til tilbud fra et levende menneske om evig liv sammen med Ham. Vil du ta imot tilbudet fra en Gud som elsker deg uten grenser?

Gud vil ha meg, og jeg må ha Gud.

Hvordan er det med deg?

Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn

Lovsang

Jeg var på et møte i helga som ble etterfulgt av en lovsangskonsert, og det slo meg hvor forskjellige folk er i måten de lovsynger på. Noen sitter, noen står. Noen lukker øynene, noen har de åpne. Noen løfter hendene, mens andre folder de, eller har de i lommene. Finnes det en riktig eller en feil måte å lovsynge på? Finnes det en riktig eller feil måte å tilbe på?

Møtet i helga hadde høyt volum, elgitar og slagverk, og sanger med fart og rytme. En del folk liker det slik. Andre liker det rolig og kontemplativt. Noen liker moderne lovsang, inspirert av U2 og Coldplay, mens andre liker salmer spilt på piano bedre. Noen igjen liker viser, mens noen liker barokkinspirert orgelmusikk.
Noen folk leser bønnene sine fra et ark, noen forteller Gud det som dukker opp i hodet der og da, mens andre taler i tunger når de ber. Noen tar nattverd hver uke, noen annen hver uke, mens andre tar nattverd mye sjeldnere. Noen lovsynger i nydelige kirkebygg, noen i varehus, huler, eller hjemme hos folk. For enkelte er prekenen senteret i gudstjenesten, mens for andre er det en mindre del.

Så er spørsmålet mitt: Finnes det noe riktig eller galt i dette landskapet?
Ja, det tror jeg det er. Men det som gjør tilbedelse riktig eller galt har ingen ting med om du står eller sitter, eller folder hender eller løfter hender. En kvinne spurte en gang Jesus om den riktige måten å tilbe på, og da svarte han:

Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. (Johannes 4:23 BM11)

Å tilbe i ånd betyr at du mener det. At du tilber med innsiden ut, og ikke bare går gjennom følelsene du får der og da.
Å tilbe i sannhet betyr at du tilber den eneste sanne Gud, og ikke en eller annen avgud du har lagd deg. Det betyr at du er sann mot ordene og tankene du tar med deg inn i lovsangen. Du prøver ikke å imponere noen ved å stå og synge.

Gjennom historien så har kristne vært enige om enkelte nøkkelelementer i tilbedelse:

  • Lovsang. Å gi lov og pris til Gud med ord og sang.
  • Bekjennelse. Tilbedelse betyr å erkjenne hvem Gud er (hellig og god) og hvem vi er (ikke så hellige og ikke så gode) i relasjon til ham. Det betyr å innrømme og bekjenne vår synd, og akseptere Guds tilbud om syndenes forlatelse.
  • Bønn. I lovsang og kanskje spesielt i tilbedelse, så snakker vi direkte til Gud om det som ligger oss på hjertet. Det er våre og andres behov). Men det er også å erkjenne hva som ligger på Guds hjerte (Hans ønske om kjærlighet og rettferdighet, og forsoning med verden)!
  • Høre Guds ord. Det betyr å lese Bibelen. Det betyr å lytte til hva Gud sier til deg gjennom musikken, preken og alt annet som skjer i tilbedelsen.
  • Huske Jesu offer. Dette skjer tydeligst gjennom nattverden. Å tenke på hvordan Gud har reddet oss fra syndens konsekvens er midtpunktet i tilbedelsen!
  • Respondere på Guds kjærlighet. Tilbedelsen slutter ikke når møtet er over. Tilbedelse betyr at vi går fra møtet med en overbevisning om Guds storhet og godhet som gjør at vi adlyder og ærer Ham gjennom hele uken!

Før vi kommer sammen for å lovsynge vår Herre og Gud, så be om å få disse kvalitetene. Det vil gjøre at lovsangen blir mye mer betydningsfull og uunnværlig!

Hvorfor er det så mye ondskap i verden?

Figur på kirke

Jeg har noen spørsmål som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste overskriften.

Hvorfor diskuterer vi problemet med ondskap, egentlig, hvis det ikke finnes noen Gud? Hva definerer hva ondskap er? For å ha ”ondt”, må man ikke da ha et objektivt ”godt”, som ondskap måles mot? Og hvis det finnes et objektivt ”godt”, må det ikke da finnes en Gud som har skapt det som er godt?

Hvem definerer hva objektiv moralsk ondskap er?

Hvordan forstår vi problemet med ”godt”?

Hvis det finnes ondskap, så må det finnes godhet, men hvorfor finnes det godhet, og ikke bare ondskap hele tiden?
Folk tror at det ondes problem er noe som bekjemper tro på Gud, men bare det at vi kan stille spørsmålet i utgangspunktet er å ta utgangspunkt i at det finnes en universell normativ kilde til en god verden, og at ondskap er en feil ved verden.

Hvordan svarer kristendommen på dette spørsmålet?
Når man går gjennom religionene og filosofiene i denne verden, er en av tingene som går igjen at ondskap blir forklart som at ”det er bare sånn det er”. I kristendommen er det ganske annerledes. Verdens opphav er treenigheten som i evighet elsker hverandre, og ut fra deres felles kjærlighet til hverandre og deres glede over hverandres eksistens lagde de sammen en verden som reflekterer den gleden og kjærligheten. Mennesker med fri vilje, skapt i Guds bilde, valgte å ikke lenger være bærere av det bildet. De ville være Gud selv. I stedet for å være månen som reflekterer solas lys, ville de være sola selv.
Som et resultat av den ulydigheten, og bruddet på pakten med Gud, er hele menneskeheten kastet ut i synd og fordervelse.

Det finnes ingen god filosofisk forklaring på det ondes problem, fordi det er utenfor vår fatteevne. Likevel fins det en historisk løsning på det ondes problem, og det er Jesu død, begravelse og oppstandelse!
Jobs bok i Bibelen har ofte vært utgangspunktet for å snakke om lidelsens problem, som er nært knyttet til det ondes problem. Der er spørsmålet ”Hvordan kan en god Gud tillate lidelse?” Der hører du mange svar frem og tilbake, på samme måte som mange teologer og filosofer snakker. Men etter å ha hørt på alle forslagene på svar, så sier Job

Jeg vet at min gjenløser lever. som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel! (Jobs bok 19, 25-27 BM11)

Det er vårt håp. Jeg vet ikke hvorfor Gud tillater ondskap, men Bibelen sier en del om hva Han har gjort med det. Han har tatt på seg skylden vi ikke kan betale og har med det omgjort den dommen og forbannelsen som vi mennesker har lagt på verden. Han gjorde opp dommen og betalte prisen. Og han stod opp igjen, frigjort fra syndens og dødens bånd, så han kunne være den første frukten! Den første i en ny skapelse!

Så vi kan være sikker på at Han som stod opp fra de døde tredje dag etter skriftene er pålitelig når han sier at

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» (Johannes Åpenbaring 21, 24-25a BM11)

Frem til da kan jeg ikke si at jeg forstår Guds tanker.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. (Salme 139, 17-18 BM11)

Jeg har ikke de filosofiske svarene, men det vil bli gjort klart! Hvordan kan jeg vite det? Jo, fordi det allerede har blitt det i Jesu død og oppstandelse.

Forsoning

Gruppeklem

Jeg tenker at forsoning kan være tre ting.

Du kan forsone deg med noe. Du kan bli forsont med noen, og Gud kan forsone seg med deg. La oss gå gjennom de tre i rekkefølge.

Vi har sikkert sett slike amerikanske TV-programmer der en eller annen lat mann kommer hjem fra jobben, og kona har jobbet hele dagen med klesvask og barnepass, og han setter seg rett ned og forventer at hun skal fortsette å jobbe mens han slapper av.
I andre tilfeller har vi kanskje en mann som slår kona si fordi hun ikke har gjort alt slik han så for seg.
Det står i Bibelen i første Johannes 1,8:

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. (1. Johannes 1,8 BM11)

Dersom du slår kona di, så vit dette: Gud lar ikke en ugjerning gå ustraffet. Å mishandle en Guds datter vil utvilsomt få Guds vrede til å vendes mot deg, og det forferdelig å havne i Guds hender!

Hvis noen gjør noe galt mot deg, hvordan er det riktig å reagere?

Det heter at man må legge det vonde bak seg og gå videre i livet. Men hvordan gjør man det? Det fins ingen bruksanvisning på det!
Hva om noen gjorde noe som var så vondt mot meg at jeg ikke kan bare «la det gå»? Det gjør vondt, og tankene vil ikke forsvinne. Hvordan «legger du det bak deg»?

Jeg tror ikke det er mulig å legge alt mulig bak seg. Noen ting er så kjipe og vonde at de henger fast på deg resten av livet. Det gjør kanskje at dersom du forsøker å «legge det bak deg», og «komme deg videre i livet», så greier du ikke det. Da kan du få skyldfølelse på toppen av det hele, og ingen er tjent med å få sorg oppå sorg.
Den oppleste og vedtatte sannheten om at «du må komme deg videre i livet», går ikke an å leve opp til.
Den som leste opp og vedtok at «man må komme seg videre i livet, og glemme det», kan umulig ha blitt utsatt for noe spesielt ille.

Vi har kanskje et ganske teoretisk forhold til store krenkelser og svik. Uten å ha opplevd det kan vi tro det er enklere enn det rent faktisk er, å gå videre. Det betyr ikke at det ikke er viktig.
Hva er det verste noen har gjort mot deg?
Husker du hva det var? Kjenner du litt av følelsen enda?
Sånn er det nemlig. Hvis det du har opplevd er ille nok, så henger det med deg og påvirker deg hver dag resten av livet, og det er heller lite du kan gjøre med det.
For livet leves ikke i fortiden, det leves her og nå. Mange forfølges av fortidens spøkelser i en slik grad som gjør det er umulig å leve et god liv.

Tilgivelse og forsoning

Hva er forskjellen?
Tilgivelse er noe man bestemmer seg for. Det innebærer å si, først og fremst til seg selv, at man ikke vil bære nag.
Forsoning innebærer å akseptere og integrere det som har skjedd som en del av din historie det er mulig å leve med. Forsoning med andre innebærer både tilgivelse og fornyet tillit.
Forsoning innebærer at du blir venner med den som har gjort noe galt mot deg. Tilgivelse trenger ikke innebære dette.
Dersom vi mennesker er dårlige på tilgivelse, så er vi desto dårligere på forsoning.

Da Gud skapte mennesket

så skapte han det uten synd, men med mulighet for å synde. Jeg har noen ganger tenkt «kunne ikke Gud bare ha satt det teite treet oppå en klippe, der vi ikke kunne få tak i det?»
Da hadde hverken Adam eller Eva rukket opp for å hente frukten, og mennesket ville fortsatt levd i fred i hagen, tenkte jeg. Men etter å ha tenkt gjennom saken, så tror jeg ikke poenget er å frata oss muligheten. Hvis det ikke hadde vært treet, så hadde det vært noe annet.
Om Gud ikke hadde gitt oss muligheten til å synde, hadde vi ikke hatt frihet, egentlig. Med friheten så følger det at vi har mulighet til å synde og såre.
Og dette gjelder ikke bare mellommenneskelige forhold.

Saken er at vi har alle gjort noe som har såret Gud så mye at han ikke kan «la det gå». Du tenker kanskje «Jeg er da ikke så ille», eller «Gud tilgir meg nok», men husk hva jeg sa om tilgivelse og forsoning. Gud er både hellig og rettferdig, og han elsker oss. Det betyr at tilgivelse ikke er nok. Han vi ha et forhold til oss, og at vi skal stå i et far – barn forhold til Han. Da må det forsoning til.

Forsoning er et sammensatt ord

For og soning.
Gud sier at syndens lønn er døden. Vi har gjort så mye synd at vi virkelig fortjener døden, til og med etter menneskelig målestokk. Hvis du er uenig i min påstand, så tenk på et land hvor dødsstraff er tillatt. Så tenk deg at jeg er et skikkelig godt menneske. Jeg gjør så lite som fem synder om dagen. Det er fem lovbrudd på Guds hellige lov, hver dag. Hvis jeg lever til jeg blir 70, så har jeg utført 127.000 lovbrudd. Det er mer enn nok til å få deg dømt til døden i ganske mange land her på jorda, og det er etter en mye lavere målestokk enn Gud måler oss etter. Syndens lønn er altså døden, og det er en straff ingen kan unnslippe.

Gud så det, og ønsket ikke at vi skulle dø. Ikke på grunn av at det er noe elskelig med oss, men fordi Han er hellig og rettferdig. Han valgte da å ta straffen for våre lovbrudd på seg selv. Jesus tok straffen, så vi skulle slippe. Gud visste at vi ikke ville klare å leve perfekt, og derfor kom han ned til oss i stedet, for å forsone oss med seg selv. Jesus sonet, så vi ble forsonet.

Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. (2. Korinterbrev 5,18-19 BM11)

Jesus tok straffen, og går foran oss inn til Gud. Det betyr at vi kan stå rene og rettferdige foran Gud, fordi Gud ikke ser alt det gale vi har gjort, men bare Jesu plettfrie liv og vesen. Jesus betalte straffen ved å leve et syndefritt liv, og deretter betale syndens lønn.

Gud visste at vi kom til å trenge forsoning

Gjennom Jesus er du et perfekt menneske. Ved troen har du fått mange og store synder tilgitt, og det gjør at vi skylder andre å se gjennom Jesu briller, for å si det på den måten.

Se det positive i deg selv og andre!
For livet leves her og nå, og det er fullt av muligheter. De fleste mennesker vil oss bare godt og fortjener at vi stoler på dem. Veien dit er ikke alltid lett, men den er viktig og nødvendig.
Still deg selv spørsmålet: Hva er bra i livet mitt?
Hva betyr det for deg at Jesus har gjort deg ren og rettferdig? Har du tatt imot Jesus som din Herre og Frelser?
Hva har det å si for hvordan du kan møte andre mennesker?
Gud har forsonet seg med oss. Hvordan kan vi forsones med andre?

Det føles kanskje ikke lett å komme seg «dit» hvor man kan åpent og ærlig si «Jeg tror på Jesus, og at han døde for meg». Kanskje trenger du hjelp for å nå dit. Kanskje er du en av dem som alltid har trodd, og som står trygt i din barnetro. Kanskje er du tvilende og er usikker på hvordan du skal forholde deg til dette med Jesus. Uansett hvor du er, så tror jeg denne andakten har talt til deg. Hvis du trenger en til å hjelpe deg det siste stykket på veien mot Jesus, så ta kontakt med nærmeste kirke eller menighet som tror på Jesus som Herre og Frelser.
Tro. Det er det som skal til. Jesus har gitt sitt liv for deg, og alt han ber om til gjengjeld er at du skal tro på at han har gjort det han har gjort.

Bibelen – verdens viktigste bok

Den Norske Bibelen

Det er ingen ende på de bøker som skrives (Forkynneren 12, 12 BM11)

Og det er jammen tvers gjennom sant. Jeg kan skrive og skrive, og det vil fortsatt være andre som kan ta de samme bokstavene, stable dem i en annen rekkefølge, og gi dem ut som noe helt annet. En av hensiktene med denne nettsiden er å få deg til å lese den beste boka som noen gang har blitt skrevet, hvor Gud selv er forfatteren: Bibelen, verdens største bestselger. Den fins i flere kopier, utgaver og oversettelser enn noen annen bok i verden. Og til tross for at den er så utbredt, er det for mange en uåpnet bok

Jeg har brukt litt tid på denne boken. Helt fra jeg begynte å lese i den i ei lita bibelgruppe, gjennom studiene i kristendom og noe teologi, gjennom jobbene jeg har hatt, og frem til nå. Jeg vil gjerne forstå innholdet i Bibelen, og vil gjerne leve det ut, og dele dens sannhet og lys med andre. Det er mitt privilegie å få åpne den og forsøke å forklare dens mening, gjerne flere ganger i uka, i mange forskjellige sammenhenger, til mange slags folk, både troende og skeptikere. Jeg har undersøkt Bibelens påstander, og den har aldri sviktet meg. Uansett hvor du drar, uansett hvilken kultur, så snakker Bibelen til menneskehjertets og sinnets grunnleggende behov med en kraft og relevans som bare kan forklares med dens guddommelige opphav.

For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud. (2. Petersbrev 1, 21 BM11)

Jeg tror på Bibelen fordi det er Guds bok, som med menneskelige ord beskriver tankene og sinnet til Gud som lagde oss til å ha fellesskap med seg selv. Det er gjennom Bibelen at vi kan kjenne Han og Hans vesen, og forstå Guds handlinger og tanker.
Det er her vi møter Gud ansikt til ansikt i det vi møter Jesus Kristus, som er hele Bibelens midtpunkt. Vi blir kalt til å omvende oss fra vårt opprør ved å erkjenne Gud som Gud i våre liv, og til å gi Han hans rettmessige plass på tronen i vårt hjerte. Bibelen er ikke en bok om Gud. Det er Gud som snakker til oss, på en direkte måte. Der kan Han lære, irettesette, korrigere, trene oss og utruste oss til å leve i Hans verden nå, i forberedelse til livet i den kommende verden.

Som alle gode gaver, så kan også Bibelen misbrukes, og det har den ofte blitt av de som har som formål å vri på budskapet og skade dens troverdighet. Det er ofte sagt at du kan få Bibelen til å bety og mene hva som helst, og da helst akkurat det du selv helst vil. Men det er bare sant dersom du ignorerer de grunnleggende reglene for hvordan du tolker en hvilken som helst tekst. Selvsagt, hvis en setning blir tatt ut av sin sammenheng og brukt alene, så kan man få Bibelen til å si en del merkelige ting. Det første stedet jeg tenker på i den sammenhengen er Galaterne 3,13

Forbannet er hver den som henger på et tre

Eller Salmenes bok 14, 1

Det finnes ingen Gud.

Dette er et direkte sitat fra Bibelen, men det gir ikke mening å ta det ut av sin kontekst. Det blir barnslig lek med Bibeltekster, og en trivialisering av det hellige.
Mange av grunnene til at Bibelen er en lukket bok for så mange, er like trivielle. Det som er så tragisk er at svarene på mange av verdens dilemmaer er beskrevet i denne boken, og likevel ligger den der uåpnet og ignorert. Det er som om noen skulle ha funnet en kur mot kreft, malaria og forkjølelse, skrevet den ned i en bok som blir spredt over hele kloden, og som deretter står uåpnet og støver ned i en bokhylle mens folk fortsatte å dø av sykdommene. Hvis alle fikk vite at Gud kom til å la seg intervjue på TV i kveld, så ville de fleste av oss sett på. I hvertfall ville vi tatt opp programmet eller sett det senere på youtube. Vi ville vært interessert i å høre hva Han har å si. Men Han har allerede sagt oss alt vi trenger å høre for å få evig liv, og boken ligger uåpnet og ulest!

Jeg håper at du leser Bibelen selv. Om du aldri har prøvd før, så prøv i dag. Det er en tjukk bok, men det sies at du kan spise en elefant hvis du bare deler den inn i små nok stykker. Det er ikke alltid vi liker det vi leser i Bibelen, fordi Bibelen har en tendens til å komme under huden på oss, og dytter oss ut av vår komfortsone. Den setter spørsmålstegn ved det vi synes er viktig i livet, og staker ut en ny kurs for oss. Å lese i Bibelen er et risikoprosjekt. Det vi gjør med det vi finner ut kan være av avgjørende betydning for evigheten, fordi vi kan aldri gå bort upåvirket av et møte med Gud gjennom Bibelen.
Enten blir hjertet mykt i det vi forstår og aksepterer det Han sier til oss, og internaliserer det gjennom tro og handling, eller så blir hjertet hardt i det vi nekter for Hans åpenbaring til oss og avviser Hans krav til oss. Bibelen vil ikke la noen som leser den forbli nøytral.

Da Martin Luther ble anklagd for å være besatt av Bibelen og for å være dømmende i dens favør, så nektet han ikke for det. I stedet så argumenterte han for at det var naturlig for alle å være i favør av ens egen mor, og at han ble født på ny gjennom Bibelen. Født på ny til et nytt liv i Kristus.
Det er opplevelsen enhver Bibeltroende kristen har. Guds Ånd bruker fortsatt Guds Ord til å lage Guds folk. De som tilhører den flokken bekjenner at alt de tror kommer fra Guds åpenbaring i Den Hellige Skrift.
Det er de som tror på Bibelen.
Hvis du ikke er en av de som tror på det som står i Bibelen, så håper jeg at du med dette enten er blitt provosert til å lese selv, eller inspirert til å lese selv. Uansett hvem du er, så er Bibelen for deg.

Ingen fordømmelse

fordømmelse

Så er det da ingen fordømmelse for de som er i Kristus.
Å ikke ha noen fordømmelse er et juridisk språk. Det betyr å ha blitt funnet uskyldig i anklagen, at du slipper rulleblad og dom. Ved Guds nåde vil de som tror på Jesus Kristus ikke bli fordømt av Gud. Vi har gått over fra døden til livet!

Bibelen lærer oss at ethvert menneske vil bli stilt foran Guds trone for å få en endelig og avgjørende dom (2. Korinterbrev 5, 10), og Kristus selv vil være dommer. Men de kristne vil ikke bli funnet skyldige på dommens dag (Johannes 3, 18 og Matteus 25, 32-34).

Men det å ikke ha noen fordømmelse vil si mer enn frifinnelse på dommens dag. I Romerbrevet 8,1 snakker apostelen Paulus i presens, nåtid. Legg også merke til ordet ”derfor” som peker tilbake på Romerbrevet 7, 21-25. I kapittel 7 forteller Paulus om en kamp som alle troende erfarer. ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.” , og ”Jeg ulykkelige menneske!
Paulus uttrykker sitt hat mot den syndige naturen som går til krig mot den nye naturen i Kristus. Paulus hater synden han begår, men han er også takknemlig for at han har blitt satt fri fra slaveri til synd. Han har nå muligheten til å gjøre det som er bra fordi Kristus har satt han fri.

Paulus tar dette et skritt videre i Romerbrevet 8 når han sier at troende ikke bare er fri fra syndens slaveri, men de er fri fra følelsene og tankene som har en tendens til å bringe med seg følelsen av fordømmelse for den kristne når han begår synden.
Kristne er fri fra ”syndens lov”, som betyr at selv om man vil begå synd, har loven ingen ting å fordømme han for, fordi Jesus har oppfylt loven helt perfekt. Fordi den troende er i Kristus, har en gleden av å bli regnet som rettferdig, rett og slett fordi Kristus er rettferdig!

For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. (Filipperne 3, 9 BM11)

Paulus peker på at ekte kristne selv om de sliter med synd, ikke vil leve ”etter kjødet”, det vil si at de ikke vil leve i konstant synd. Paulus sier at vi ikke trenger å frykte fordømmelse fordi vi kan komme til Gud som vår kjærlige, tilgivende Far.

Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. (Romerne 8, 15-16 BM11)

Kristne som stadig tenker tilbake på tidligere synd og skammer seg over den burde heller ”glemme det som er bak og strekke seg etter det som ligger foran. (Filipperne 3,13)
Som kristne må vi forstå at vår rettferdighet kommer fra Kristus og fra hans fullbrakte verk på korset, og ikke i det vi er eller gjør. Vi kristne kan finne trøst i vissheten om at vi har blitt adoptert inn i Guds familie, og har blitt gjort til arvinger og medarvinger sammen med Kristus (Romerne 8, 17).

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerbrevet 8, 38-39)

Vranglære – hvordan forholde seg til det

Norwich katedral detalj fra taket

Mine barn, dette er den siste tid. Dere har hørt at Antikrist skal komme, og mange antikrister har alt stått fram. Derfor vet vi at dette er den siste tid. De kom fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært av oss, ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss. Men dere er alle salvet av Den hellige og kjenner sannheten. Jeg skriver ikke til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn kommer fra sannheten. Og hvem er løgneren, om ikke den som fornekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen. Den som fornekter Sønnen, har ikke fellesskap med Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også fellesskap med Faderen. La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli værende i dere. For dersom det dere har hørt fra begynnelsen, blir i dere, vil også dere bli værende i Sønnen og i Faderen. Og dette er det han har lovet oss: det evige liv.
Når jeg skriver dette, tenker jeg på dem som fører dere vill. Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere, så dere trenger ikke opplæring fra noen. For hans salve lærer dere om alt, og den er sann og uten løgn. Bli da i ham, slik den har lært dere. (1. Johannes 2, 18-27 BM11)

 

Vi nærmer oss tiden da Jesus skal komme igjen, og det vil bli mer og mer vanskelig å skille mellom usunn og sunn forkynnelse og lære. Bibelen gjør det helt klart at mange falske lærere (antikrister) vil komme for å bedra troende før den tiden kommer at Antikrist står i templet gjør seg selv til gud.

Forførelse kommer i mange former, men for enkelhets skyld skal vi diskutere de tre viktigste formene som vanligvis brukes til å spre falsk lære. Disse tre formene for bedrag er også de kriteriene som vanligvis brukes til å avgjøre om en gruppe kan kategoriseres som en sekt.

Bedrag er ofte pakket inn i sannhet.

Enhver person eller gruppe som ønsker å lure deg vil ikke komme rett ut og fortelle deg sine intensjoner. Hvis noen gikk opp til deg og sa: “La oss gå og tilbe Satan”, så ville du vært i stand til å gjennomskue det ganske kjapt.

På den annen side, hvis noen kommer opp til deg og sier: “Vi tror at Jesus var en klok lærer med et godt hjerte, men han var bare et menneske”, så burde du som kristen forstå at du akkurat har blitt servert et stort stykke vranglære. Alle andre har ikke like lett for å forstå hva som er feil med setningen.

Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. (2. Korinterbrev 11,3 BM11)

Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til demoners lære fra løgnaktige hyklere med avsvidd samvittighet. Disse forbyr folk å gifte seg og krever avhold fra mat, den som Gud har skapt for at de som tror og kjenner sannheten, skal ta imot den med takk. (1. Timoteus 4,1-3 BM11)

Forførelse forvrenger sannheten om hvem Jesus er.

Jeg er ikke kjent for å være rund i kantene, og jeg kommer av og til med uttalelser som kan støte folk. Jeg skal nå komme med enda en, men jeg tror og mener at det handler om kjernen i vår tro. Dersom en person eller menighet prøver å fortelle deg at Jesus ikke var Gud, at Han var bare en mann (eller noe annet enn Gud) , da de er falske lærere om kristendommen vranglærere og har plassert seg selv utenfor den kristne troen.

Som kristne er det en ting vi ikke kan være uenige om. Mange grupper hevder å være kristne, men hvis de fornekter Jesu guddommelighet, er de vranglærere. Bibelen gjør det klinkende klart at Jesus var og er Gud. Og, hvis noen kommer og sier til deg at vi kan bli guder vi også, så kan du med god samvittighet si til vedkommende at det har han ikke fra Bibelen, og han har dermed satt seg over Gud og kan ikke kalles en kristen.

Jeg kommer til å liste opp noen vers fra Bibelen her som sier noe om Jesu guddommelighet, og jeg vil oppfordre deg til å merke av stedene i Bibelen din, slik at når du blir kontaktet av folk som hevder at Jesus ikke er Gud, så kan du vise til hvorfor de tar feil.

Mange kristne er åndelig utslitt etter møte med sekter og grupper fordi de ikke vet hvordan de skal forklare hva de mener. Å bare si: “Vel, jeg tror slik og slik fordi det står i Bibelen” hjelper ikke når de blir utfordret til å vise hvor det står.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» (Johannes 8,58 BM11)

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. (Matteus 1,23 BM11)

Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder, sine tjenere til flammende ild.
Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, din herskerstav er rettferdighetens septer. (Hebreerbrevet 1,7-8 BM11)

Se også Johannes 10, 30-33, Johannes 1, 1, Mika 5, 2, 1. Timoteus 3, 16, og Johannes 5, 18 for å nevne noen. Det er litt vanskelig å argumentere for at Jesus ikke er Gud når Faderen selv sier til Jesus i Hebreerne 1, 8 : “Din trone, Gud” Det er ett vers som binder tungen på vranglærerne.

Vranglære sier at vi er frelst av gjerninger og ikke av nåde.

Alle kristne er frelst av Guds nåde og ikke av hva vi gjør eller har gjort. Vi har aldri og kommer aldri til å bli i stand til å fortjene frelse. Det er bare ved å akseptere det ferdige arbeidet av Jesus på korset at vi er frelst.

Mange sekter tror at hvis de gjør nok, eller gjør de riktige tingene, så blir de frelst. Alle som forteller deg at du må holde visse menneskeskapte lover for å bli frelst, er en vranglærer. Det er mange religiøse grupper som har en form for kristendom som pålegger loviskhet i Guds navn. Men husk at du er frelste enten av nåde eller av gjerningen. Det kan ikke være begge deler.

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. (Efeserbrevet 2,8-9 BM11)

I Galaterne 1, 6-9 blir vi bedt om å være forsiktig for ikke å bli lurt av vranglærere. Paulus tok falsk lære veldig seriøst. Han fortsetter med å si at hvis noen underviser et “annerledes” evangelium enn det han forkynte, så skulle de være forbannet. Det Paulus sier er “la dem dra til helvete!”
Dette er ganske sterke ord.

Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han! Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han! (Galaterbrevet 1,6-9 BM11)

Paul stopper ikke der. I Galaterne 3, 1-3 fortsetter han med å si at hvis vi godtar falsk undervisning da vi har blitt forhekset.

Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere, dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som den korsfestede? Svar meg på én ting: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro? Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden, vil dere nå fullføre med kjøttet? (Galaterbrevet 3,1-3 BM11)

Paulus gjør det veldig klart at falsk lære er en alvorlig sak. Jeg oppfordrer deg med dette til å gjøre det til en prioritet å vite hva du mener. Vi lever i en tid da mange kristne faller for bedrag og vranglære. Menn og kvinner av Gud som burde vite bedre har falt for vranglære og er dermed på vei bort fra troen.

Som etterfølgere av Jesus Kristus er det viktig at vi er forankret i de grunnleggende prinsippene som Gud lagt ut for oss som troende. Mange har allerede begynt å føre vranglære inn i kirker og hjem. Vær forberedt. Vit hva du mener.

Husk, du er den eneste som er ansvarlig for hva du mener. Du kan ikke skylde på noen andre for dine beslutninger. Det er ikke opp til dine venner, din ektefelle, dine foreldre, eller din prest eller pastor å fortelle deg hva du skal tro. Det er opp til deg selv.

Barnedåpen – en solid gjennomgang

Barnedåp

BarnedåpDen følgende teksten er hentet fra bloggen til en av brukerne på kristenblogg.no. Jeg gjengir her materialet i sin helhet med noen modifikasjoner for å gjøre teksten mer forståelig. Den var opprinnelig skrevet på noe som virket som en form for dansk, så den er forsøkt oversatt i den grad det lot seg gjøre.

For en tid siden stilte jeg meg selv spørsmålet: Skal jeg la meg døpe en gang til? Jeg jobbet lenge og vel med det, og kom fram til at, nei, det skulle jeg ikke. Jeg vil med denne teksten forsøke å belyse betydningen av barnedåpen, og kanskje gi dere som nekter for barnedåpens gyldighet, noen tanker til refleksjon. Først og fremst: Hvordan er dette spørsmålet om gjendåp oppstått? Er det et spørsmål som har trengt seg på ved lesning av Bibelen, eller er det gjennom andre mennesker at spørsmålet er blitt alvorlig?

Egentlig det siste, ved at andre har påstått at voksendåp er det eneste riktige og at barnedåp er ubibelsk og ikke har noen gyldighet, hvorpå man søker å bevise at barnedåpen ikke har noen gyldighet etter skriftene. Er du blitt overbevist om du skal la deg døpe på nytt? Har vedkommende du har snakket med, og har de skriftene du har lest overbevist deg om at du skal ta dette skrittet? Eller er det bare slik at spørsmålet har vakt uro i ditt sinn? Når en får saken lagt fram bare fra en side, blir man lett påvirket. Du ønsker å se saken fra begge sider for å finne ut av hva som er riktig og galt, ikke sant?

Du har lest skrifter som taler imot barnedåpen. Godt! Og nå ønsker du å finne ut hva som taler til fordel for barnedåpen? Har din samvittighet overbevist deg om at voksendåpen er nødvendig, er det til ingen nytte å lese dette innlegget. For anser man voksendåpen som en nødvendighet, kommer en ikke til ro før den er fullbyrdet. Altså: Hva er det som i særlig grad har foruroliget deg?

Står det noe i Bibelen om barnedåpen? Er den ikke først oppstått senere? La oss undersøke det i lys av Bibelen: Vi vil først ta beretningen om offiseren Kornelius. Det står om han i Ap.gj. 10,2, at han var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus. Så kom Peter til han etter at Gud hadde veiledet han gjennom et spesielt syn, og Den Hellige Ånd falt ned på alle som hørte ordet, og de ble døpt som førstegrøden av hedningene. Ja, men det står da ikke noe om at barn ble døpt. Nei, det gjør det ikke. Det står ikke særlig omtalt, men det heter: «Med hele hans hus», så er det minst like stor sannsynlighet for at det har vært barn, som det ikke har vært barn. For med uttrykket «Med hele hans hus», forstår vi hele familien, som omfatter både store og små.

«Ja. Men jeg er ikke overbevist.» sier du da. Godt! Vi går videre.

Jeg vil ikke i særlig grad fremheve denne historien alene. I Ap.gj. 16 har vi fortellingen om Lydias omvendelse, der står det enda tydeligere: «Men da hun og hennes hus var blitt døpt». Nå sier man ganske visst igjen at det heller ikke har vært barn til stede. Men det blir en påstand som ikke lar seg bevise. Det mest sannsynlige er at det har vært barn, ellers er det vanskelig å forstå uttrykket «og hennes hus». Når man snakker om hr. N.N. og hans hus eller fru NN. og hennes hus så forstår man at det gjelder hele husstanden, og i første rekke naturligvis samtlige familiemedlemmer. Og så kan man etter språkbruken heller neppe tenke seg noe annet enn at det også har vært barn med. Men legg merke til at det står ikke om noen andre enn Lydia som ble troende. Det står ikke om at hennes husstand ble troende. Men allikevel heter det: «Da hun og hennes hus ble døpt». Gir ikke det noe å tenke på, når man påstår at det i skriftene kun omtales voksne som var blitt troende og deretter døpt?

Men, dette blir bare en påstand som ikke kan bevises. Jeg er overbevist om at det motsatte var tilfelle. Jeg tror ikke jeg gjør galt mot ordet når jeg forestiller meg saken slik at Lydia, da hun var kommet til troen, ønsket at de som hørte til henne også skulle døpes sammen med henne. Hun ville gi uttrykk for dette: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren». Var det øvrige medlemmer av familien som ble døpt og ennå ikke var kommet til troen, så tvilte ikke Lydia på at det under hennes innflytelse nok skulle skje.

Du sier kanskje: «Jeg må tilstå at man kan se slik på saken, men jeg skulle likevel ønske at det hadde stått der med klare ord». Jeg vil da lede oppmerksomheten på en annen begivenhet som er omtalt i samme kapittel, og som synes for meg å være enda mer avgjørende: Fangevokteren i Filippi, en hedning, som nettopp hadde tenkt å ta sitt eget liv, ble en troende ved Paulus’ forkynnelse. «Han ble straks døpt med alle sine.»

Lydia var en gudfryktig kvinne. Hun var vant til å gå i synagogen, og i hennes hus var man vant til å be. Men det kan en ikke si om fangevokteren. Han var en romersk soldat, en mann som plikttro og samvittighetsfullt passet sitt embete. Derfor ville han ta sitt liv da han trodde fangene var flyktet. Sammen med alle dem som var i hans hus, hører han en preken av Paulus og tror ordet, og til tegn på at hans hus fra nå av skal være et kristent hjem, vil han at alle i familien skal døpes, «For alle sine», var det kun voksne? Var de alle sammen blitt troende samtidig? Det står det ikke noe om.

Tvert imot: «Han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fatt troen på Gud.» Det kan tolkes som at han var kommet til troen, for deretter å ha bestemt at resten av familien og tjenestefolkene i huset også skulle tilhøre Gud, (Ap.gj. 16, 34). Det ville egentlig være høyst usedvanlig om alle var blitt troende over natten. Det ville ha vært et så stort under at det sikkert på en særlig måte ville vært fremhevet. Jeg har ennå til gode å høre at en hel familie på en og samme dag er blitt troende. Vi vil la ordet stå, slik som Lukas har skrevet det.

Fangevokteren kom til troen, han bøyde seg for den korsfestede, som i denne natt hadde møtt han med sin makt og nåde, og han stilte ikke seg ikke alene, men også hans hus og alle sine under Guds herredømme. Vi ser altså at Kornelius, Lydia og fangevokteren kom til troen. Men de ble ikke døpt alene, men sammen med hele deres hus. Det var for dem ganske selvfølgelig å la seg døpe sammen med hele deres hus, og dette var like selvfølgelig for apostelen Paulus. Derfor sa han til fangevokteren: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.»
Og så døpte Paulus alle husfolkene i den overbevisning at også de andre ville komme til troen på Kristus.

Viser ikke kirkehistorien at barnedåpen er en senere innretning? Jeg er ikke i stand til å kontrollere det selv, men i et skrift er det henvist til at flere kirkefedre allerede på et tidlig tidspunkt har erklært seg imot barnedåpen. Ja, det kan ikke benektes, men det kommer her an på fra hvilket synspunkt man ser på et bevis, og hvordan man vurderer det.

Når en kirkefader som Tertullian, for å nevne ett eksempel, uttaler seg imot barnedåpen, så kan man med full rett si: “Se, Tertullian var også motstander av barnedåpen”. Men man kan også av Tertullians motstand konkludere med at barnedåpen eksisterte. Han bekjemper ikke en praksis som er på vei til bli innført, men en praksis som allerede eksisterer. Derfor kan man si at barnedåpen ble praktisert. Slik kan man altså være både for og imot barnedåpen, alt etter hvordan man ser på saken. Her gjelder det å være så nøktern som mulig og ikke forutinntatt når man vil prøve Skriftens vitnesbyrd og det som kirkefedrene har sagt. Du sier kanskje: «Ja, jeg har allerede innsett at man ut av de samme skriftene kan lese noe forskjellig, alt etter det standpunktet man selv har». Vel, derfor er det godt og riktig at du nå også ser på spørsmålet fra et annet synspunkt, etter at du har lest de skriftene som forkaster barnedåpen og alene holder voksendåpen for bibelsk. Jeg er overbevist om at både voksendåp og barnedåp har vært i bruk samtidig.

Det beviser også Tertullian for meg. Omkring år 200 utsendte han et skrift om dåpen. Han var en lærd mann, en jurist. I artikkel 18 snakker han om at man ikke skulle døpe barn. Han sier: «En utsetting av dåpen er å anbefale, spesielt når det gjelder de små. Og hvorfor skal man også utsette faddere for at de ved å dø (før barnet vokser til) hindres i å oppfylle det de har lovet, eller at de skal skuffes i sine forhåpninger ved at barnet ikke oppfører seg vel. Ganske visst sier Herren: «Hindre dem ikke i å komme til meg». Ja vel. Så la dem komme når de lærer, når de er blitt undervist om hvem det er de skal komme til. La dem bli kristne, når de kan bekjenne Kristus.

«Og hvorfor skal man ta uskyldige små barn til syndenes forlatelse? Man ville jo alltid handlet mer forsiktig med jordiske ting. Her betror man himmelske verdier til slike som man ennå ikke vil kunne forstå jordiske. La dem først ha lyst på frelsen, og deretter kan man, når de selv ber om det, døpe dem».

Tertullian stod altså på det baptistiske standpunkt. Som en dyktig jurist har han her stilt opp grunnene som man enda i dag bruker mot barnedåpen. Men som jeg allerede har sagt blir han, etter min erkjennelse og oppfattelse, selv et vitne for barnedåpen. For det første fremgår det tydelig av hans skrift at barnedåpen ble praktisert på hans tid. For det andre taler også et annet forhold til fordel for barnedåpen: Tertullian nevner ikke med et eneste ord at Apostlene ikke har døpt noen barn. Hvis han hadde sagt det, hadde spørsmålet vært avgjort. Det beviset ville vært avgjørende. Hvorfor har han ikke benyttet det? Fordi et slikt bevis ikke eksisterte.

Barnedåpen var en overlevering fra den apostoliske tid. Hadde dette ikke vært tilfellet, ville han ikke ha glemt å fremheve dette punktet. Han snakker jo heller ikke som en som bekjemper en nylig oppstått uskikk, men som en som uttrykker sin bekymring over noe som allerede foregår, noe nedarvet som han anser for å være galt, og noe han mener å måtte gjøre front imot. Det nye er at Tertullian drar til felts imot denne. Jeg finner slik i Tertullians skrift et sterkt bevis for at barnedåpen allerede på hans tid var i bruk i kirken.

Men er det ingen andre stemmer fra kirkehistorien? Jovisst, men de taler mer til gunst for barnedåpen og dens apostoliske opprinnelse. En yngre samtidig var kirkefaderen Origenes, den mest fremragende lærde på sin tid. Han er den første som uttrykkelig bekrefter at barnedåpen var en skikk fra apostlenes tid. Han sier det forbigående ved utlegningen av et bibelsted. Saken er for han ennå ikke noe stridsspørsmål, og derfor har hans ord mye større vekt. I hans utlegging av Romerbrevet sier han: «Kirken har fra apostlene mottatt den overlevering også å meddele de små barn dåpen».

For meg virker det som saken er avgjort. Origens hadde sikkert ikke skrevet slik dersom en av hans samtidige, som jo måtte vite det, hadde kunnet motbevise ham. Han levde jo også så nært den apostoliske tid (år 183-252), at det er utenkelig at han ikke skulle være nøye informert gjennom pålitelige kilder. Hans egne foreldre var kristne, dannede, vidtskuende mennesker. Han var fra ungdommen nær forbundet med biskopen i Aleksandria, som var rik på erfaring, og selv sto han som lærer for en kateketskole, midt i menighetslivet, der hvor det pulserte sterkest. Origens har altså ganske tydelig sagt at kirken har mottatt barnedåpen som en overlevering fra apostlene.

Men for å gjøre denne henvisningen til kirkefedrene kort, vil jeg nevne at kort tid etter Origens død i år 256, ble det i Kartago i Afrika avholdt et kirkemøte under ledelse av den senere martyrbiskop Cypian. 66 biskoper deltok. På dette møtet ble det b.la. behandlet et stridsspørsmål vedrørende barnedåpen. Det var ingen uenighet om man skulle døpe barna eller ikke, men kun om man skulle vente til de var 8 dager gamle. Kirkemøtet holdt på at man skulle foreta dåpen den 2. eller 3. dag. Det ble ikke diskutert om dåpen var nødvendig eller ikke. Det var man enige om.

Jeg tenker å ha gitt deg tilstrekkelig svar på dette første punktet. For meg står det klart at utfra skriftenes og kirkefedrenes vitnesbyrd, kan det ikke være noen tvil om at barnedåpen fra begynnelsen av er blitt praktisert av apostlene side om side med voksendåp.

Et annet punkt som jeg har møtt i de skriftene jeg har lest, er at dåpen forutsetter troen hos den som døpes, og at altså barn ikke kan bli døpt fordi de ennå ikke har noen tro. Riktig. Det er en av hovedinnvendingene mot barnedåpen.

I Markus 16,16 står det: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Altså først tro og så dåp, slik det står. Men nå spør jeg: «Og hva så?»
Det er ikke et overflødig og tåpelig spørsmål. La oss tenke oss at et menneske blir døpt, men etter dåpen begynner det daglige liv med alle dets prøvelser og vanskeligheter, med strev og kamp utenfra og innenfra. Hvor vil han hente kraft til å leve fra? Hva vil han åndelig talt ernære seg ved? Og hva vil han engang dø på? Kan han nøye seg med sin dåp? Det var derfor jeg spurte: «Og hva så»
Hører ikke troen til også etter dåpen? Jo, må den ikke være alt?

Det går ett år etter dåpen. Det går 5 år. Minnet om dåpen er nesten borte, og de følelsene som han hadde den gang han ble døpt er forsvunnet. Alle og enhver som overhodet har et åndelig liv, må leve av tro. Dåpen, som man hadde ventet så mye av, skrumper inn, men troen vokser seg stor og sterk. Det er en sunn utvikling. Troen er i liv og død det avgjørende. Derfor fortsetter Jesus også: «Men den som ikke tror, han skal bli fordømt». Derfor spør jeg: «Og hva så?» Jeg må advare mot en overvurdering av dåpen, og så må jeg videre si:

Det gis en bestemt regel for utlegging av skriften. Den er slik: Man må forstå skriften i sammenheng. Kontekst, kontekst, kontekst. La oss derfor også sette Markus 16,16 inn i sammenhengen. I verset foran har Jesus sagt: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!»

Han har vist dem misjonsbefalingen. Det dreier seg altså her om en ordre fra Jesus om grunnleggelse av menigheter, altså i hedningeverdenen. Der går man fram i overenstemmelse med Jesu’ ord: Forkynnelse, tro, dåp. Men hvordan skal man gå frem når det allerede er dannet en menighet? Det sies det ingen ting om i dette skriftstedet. Den som ikke anvender Mark. 16, 16 på menighetsplanting, men på tid og forhold der det allerede finnes en menighet, river ordet ut av sin sammenheng og bruker det galt.

Og videre, en annen grunnsetning for skrifttolkning lyder slik: Man må fortolke skriften ved hjelp av skriften. Og nå har ikke Jesus snakket kun om dåpen i Mark. 16, 16. men også i Mt.28. Vi har forøvrig allerede snakket om det. Der heter det i vers i 9: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere».

Etter disse ord skal det altså først døpes og deretter læres, og det er slett ikke snakk om tro. Hvis nå et menneske lar seg døpe igjen, handler han i motsatt rekkefølge av hva dette skriftstedet lærer, i og med at han først er blitt undervist og deretter døpt. Hvis altså noen vil støtte seg til bokstaven i Mark. 16, kan man med like full rett støtte seg til bokstaven i Mt.28. Jeg vil ikke dermed si at man etter Mt.28 alltid først skal døpe og siden lære. Også dette er en misjonsbefaling. Jeg vil kun peke på hvordan man ved en bokstavelig utlegging av det ene skriftstedet kan slå det andre til jorden, og at man ved slik å presse bokstaven kommer i motsigelser og får galt resultat av det. Dåpsbefalingen i Mt.28 setter dåpen først, og deretter kommer undervisningen. Det ville være ganske galt å klynge seg til bokstaven kun det ene stedet.

Jeg finner også i disse forskjellige ordlydene av dåpsbefalingen en bekreftelse på min oppfattelse at barnedåp og voksendåp har foregått ved siden av hverandre. Naturligvis var voksendåp det første. Først døpte man de menneskene som var kommet til troen i overenstemmelse med Mark. 16. Men like naturlig var det at foreldrene, som var blitt troende, også lot deres barn døpe i overensstemmelse med Mt.28. Begge slags dåp foregikk ved siden av hverandre, slik man ennå ser på misjonsmarken.

Når våre misjonærer kommer ut på misjonsmarken, tenker de ikke først og fremst på å døpe barna. De forkynner evangeliet for å føre mennesker til tro på den korsfestede frelser. Først når det finnes kristne familier og barna kan få en kristen oppdragelse, først når det er opprettet kristne menigheter, da trer barnedåpen i kraft. Slik var det fra begynnelsen. Barnedåpen er den selvfølgelige følge av voksendåpen.

Hvordan var barnas stilling i den gamle pakts tid? Man opptok barna i pakten ved å omskjære dem på den åttende dag (gutter). Du sier: «Ja, men man kan da ikke sammenlikne dåpen med omskjærelse. Enhver israelitt hørte jo ved fødselen med til paktsfolket, og derfor måtte han også motta paktstegnet, omskjærelsen. Men i den nye pakt er det likevel annerledes. Ingen hører med til den som følge av den naturlige fødsel. Det som er født av kjødet, er kjød».

La oss undersøke saken. Vi leser i 1.Mos.17,9-14 om hvordan Abraham fikk befaling fra Gud om omskjærelsen, og i vers 23-27 om hvordan han utførte den. Omskjærelsen er det synlige tegn på den pakt som Gud har sluttet med Abraham. For i vers 13 heter det: “Slik skal min pakt vise seg på kroppen deres, en evig pakt.”

Gud hadde kalt Abraham og opprettet en pakt med han. Abraham var gått inn i denne pakten. Han trodde Gud og var villig til å vandre i hans bud, og så er det forståelig at omskjærelsen nå ble gitt han som det synlige tegn på den allerede fullbyrdede inngåelsen av pakten. Men det er verdt å legge merke til at dette paktstegnet skulle fullbyrdes på hans etterkommere når de var 8 dager gamle. Det leser vi om i vers 12: «I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt». Og saken blir enda merkeligere når vi tilføyer det som Paulus sier om omskjærelsens betydning i Rom.4,1 1: «Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret.»

For Abraham var omskjærelsen altså seglet, den synlige bekreftelsen på troens rettferdighet, som han ifølge 1 Mos. 15,6 hadde før han mottok det synlige bekreftende tegn. Altså var det hos Abraham først tro og deretter omskjærelse. Men nå skal hans etterkommere motta det samme tegnet med den samme betydningen – for det fortelles ikke om noen endring når de er 8 dager gamle og altså ennå er ganske umyndige.

Du sier: «Ja, det gjelder alt sammen om omskjærelsen. Men ikke om dåpen. Hvordan våger man å anvende det på dåpen?» La oss se.
I Kol 2, 11-12: «I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som er av kjøtt og blod. For i dåpen ble dere begravet med ham». Betydningen er kort oppsummert med disse ordene: «Dere ble omskåret da dere ble døpt. Det omskjærelsen betydde under den gamle pakt, betyr dåpen under den nye pakt». Så svarer altså den nytestamentlige dåp til den gammeltestamentlige omskjærelsen.

Jeg tror at Gud har ledet kirken i dåpsspørsmålet. Det trengs ingen ny åpenbaring når det gjelder dåpen, da anvendelsen av paktstegnet klart fremgår av de gammeltestamentlige rettledninger vedrørende omskjærelsen. Vi følger den linjen som den hellige skrift viser, når vi konkluderer med at det må være med det nytestamentlige paktstegn som det etter Guds befaling forholdt seg med det gammeltestamentlige. En ny rettledning er overflødig. 1 .Mos. 17 er tilstrekkelig for å bli klar over Guds vilje, og derfor savner vi heller ikke i det Nye Testamente rettledning angående dåpen. Vil man protestere med at barna ikke vet noe om deres dåp og ikke forstår noe av dens betydning, så stiller jeg motspørsmålet: -Hva kan en liten gutt på åtte dager vite og forstå om sin omskjærelse?

Anser man dåpen av umyndige barn for verdiløs og tåpelig, så kritiserer man dermed Gud, som har befalt at paktstegnet skal meddeles til de umyndige. Vi må under den gamle pakt, akkurat som under den nye, regne med to klasser av mennesker. Ikke alle som hørte til Israel etter kjødet hørte til Israel etter ånden. Alle hadde mottatt paktstegnet, altså omskjærelsen, etter Guds befaling. Men hvor mange av dem har ikke levd i synd og er gått fortapt? Judas, som forrådte Jesus, og yppersteprestene som dømte Jesus. De var alle omskåret etter Guds befaling. Det synlige tegn plasserte dem i ytre forstand blant Guds folk. Men det frelste dem ikke.

Men hos Åndens Israel, den lille flokken midt i det store folket, hersket tro, lydighet og vandring i Guds bud, og de som hørte til dette Israel hadde del i den samme åndelige velsignelsen ved omskjærelsen som Abraham.

Det forholder seg på nøyaktig samme måte i den nye pakt og paktstegnet i den. Millioner mottar paktstegnet og kommer derved innenfor rammene av den synlige kirke og nyter derved på mange måter fortrinn, men det gjør dem ikke salige. Men midt i den store mengden av døpte – på samme måte som under den gamle pakt, midt imellom store mengder av omskårne – finnes det et nytestamentlig Israel etter ånden, et Guds folk, en usynlig kirke. Og kun de, som ved omvendelse og tro er blitt knyttet til den og av takknemlighet er villig til å vandre etter Herrens bud ved troen, har del i den egentlige åndelige velsignelsen ved paktstegnet. Men ettersom det ikke står at en israelitt, når han omvendte seg, skulle la seg omskjære en gang til, så er det heller ikke Guds vilje at den som nå ved omvendelse og gjenfødelse blir innlemmet i det sanne Guds folk, skal la seg døpe en gang til. Det en gang mottatte paktstegn gjelder for bestandig. Bryter mennesket pakten, bryter ikke Gud den. Derfor må det en sann omvendelse til. Det er noe innlysende i denne tankegangen. Når barna under den gamle pakt fikk del i paktstegnet, kan man heller ikke under den nye pakt nekte dem det.

Jeg har lest hva en omvendt jøde, J.C.F. Frei har sagt om det spørsmålet: «Om en ting er jeg overbevist: Når engang mine kjære brødre av Israels og Judeas hus omvender seg til Messias og bringes til Hans kirke, så vil de aldri gå med på at deres barn skal frarøves deres medlemskap og være utelukket fra den synlige kirke. Siden Abrahams dager var barna medlemmer og delaktige i paktstegnet. «Hva for noe», vil de si, «Er Messias’ kirke med det forunderlige frelsesbudskap dårligere enn vår gamle mosaiske kirke?». Nei, det kan ikke være riktig. Denne uttalelsen legger jeg mye vekt på. Den viser oss hvordan jøder føler det. Gjennom århundrer har barna vært medlemmer av pakten, og det skulle nå ikke lenger være tilfellet. Det var etter jødisk oppfattelse en ganske umulig tanke. Jødiske foreldre, som kom til tro på Messias, måtte etter deres århundrelange tradisjon anse det for ganske selvfølgelig at deres barn måtte ha del i pakten som foreldrene var gått inn i.

Når vi prøver å tenke oss inn i den tiden da kristendommen begynte og den første kristne menighet ble dannet, den som opprinnelig besto av jøder som var blitt troende, da vil vi forstå at det slett ikke kunne være annerledes enn at foreldrene også ønsket å se deres barn som medlemmer av den nye pakt, på samme måte som de tidligere hadde vært medlemmer av den gamle pakt. Da Gud sluttet sin pakt med Abraham, de troendes far, sa Han til han: «Du skal holde min pakt, du og ditt avkom etter deg fra slekt til slekt». Og det første Abraham gjorde med sine barn for å oppfylle Herrens befaling, var å omskjære dem for dermed å gjøre dem til medlemmer av denne pakten, og formane dem til å leve i den. Spør vi: «Hvilken stilling har Gud tildelt barna i det gamle og det nye testamente?» så kan svaret i begge tilfeller kun bli: «Paktstilling».

Du sier; «Jeg må tilstå at det har jeg ikke hittil forstått, men det virker innlysende at for jødene var opptakelsen av barna i den nye pakt selvfølgelig». Ja, sikkert. Det er ennå et spørsmål om hvorvidt barna er skikket og verdige til å bli paktsmedlemmer. Nå vil jeg gå inn på et skriftsted som egentlig ikke har noe med dåpen å gjøre, men som likevel kaster lys over spørsmålet. Jeg tenker på det avsnittet hvor Jesus velsigner barna. Foreldrene brakte små barn til Jesus for at Han skulle legge hendene på dem. Det dreier seg om de som ennå var så små at de måtte bæres på armen. Foreldrene var av den oppfattelse at om frelseren rørte ved barna, betydde det velsignelse, selv om de selv ikke forstod noe av det. Men disiplene truet dem som bar dem, antageligvis av to grunner: Først fordi de ikke ville at Herren skulle forstyrres, og deretter fordi de tenkte at umyndige barn ikke hadde noe hos frelseren å gjøre. Men Jesus bebreidet sine disipler og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

Jeg vet godt nok at det her ikke snakkes om barnedåpen, men det dreier seg her om et annet spørsmål, nemlig: «I hvilket forhold står umyndige barn til Guds rike?» Og på det spørsmålet svarer Herren: «Guds rike tilhører slike som dem». Det vil si at Guds rike er for alle som har barnesinn, som er så enfoldige, ydmyke og hjelpeløse som et barn. Så må barna selv i første linje kunne få del i Jesu’ velsignelse. Disse barn som ble bragt til Jesus trengte også velsignelse. Og slik blir dette ordet, som egentlig ikke har med dåpen å gjøre likevel et fast støttepunkt for barnedåpen. Ingen grunner eller motbevis kan avkrefte dette ord: «Guds rike tilhører slike som dem”. Derfor døper vi barna på dette ord fra Jesu munn. På denne grunn, av dette ord har jeg brakt mitt barn til Herren i den Hellige dåp, og jeg lar meg det ikke frata at det var en bibelsk dåp, en dåp etter Jesu vilje. Og når noen snakker nedsettende om en slik dåp, er det ikke med Kristi sinn eller drevet av Guds ånd. Det er jeg overbevist om.

Men vi har også andre ord fra Jesu munn som viser oss hvordan Han ser på barna og vil at de skal behandles. F.eks. Mat. 18,1-4,. Her stiller Han et barn midt i blant sine disipler og sier: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.», dvs. så enfoldige og så beskjedne. Av dette fremgår det likevel utvilsomt at barna står himlenes rike nærmere enn de voksne. For disse må først bli gjort små, ofte gjennom vanskelige prøvelser, mens barna er små og vet at de ikke kan noe av seg selv.

Noe ganske lignende leser vi om i Lukas 9, 47-48. Og jeg regner også de ord Jesus gav Peter ved Genesaretsjøen blant disse ordene: «Vokt mine lam». Det hadde Han lagt på sitt hjerte, slik at Han på første pinsedag vektla det Han sa: «For løftet gjelder dere og barna deres». Hvordan man ansikt til ansikt med slike ord fra skriftene kan snakke foraktelig om barna og dåpen, slik det har blitt gjort, er for meg uforståelig. Man setter seg opp imot Guds ord. Paulus sier f.eks. i 1. Kor. 7,14: «For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke- troende konen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror. Ellers ville jo barna deres være urene, men nå er de hellige.» Og disse ord skrev apostelen om barn av slike foreldre der kun den ene parten var troende.

Vi har sett at barn fra begynnelsen av har blitt døpt inn i den kristne menighet. Og vi har også sett at barnedåpen er begrunnet slik i Skriften at den ikke betyr en utglattelse av kirken, heller ikke en verdsliggjørelse av denne, men at menigheten fra begynnelsen av på Jesu ord har rett og plikt til å utføre den.

Jeg er spesielt opphengt i det Jesus sa til Johannes da Han ble døpt av ham: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Fremgår det her at dåpen er en lydighetshandling, noe Gud forlanger av oss?

Kjære bror, hvordan kan dette gjøre deg urolig? Jesu dåp ved Johannes fant sted ved begynnelsen av Hans virksomhet, og innstiftelsen av den kristnes dåp fant først sted etter oppstandelsen, før Jesu’ himmelfart. Allerede av denne grunn kan Jesu’ dåp ikke komme i betraktning for vårt vedkommende. Og likesom Jesu’ person og kall var ganske enestående, slik var også Hans dåp noe enestående.

Johannes døpte med omvendelsens dåp til syndenes forlatelse. Derfor vegret han seg for å døpe Jesus da Han kom til han ved Jordan og ville bli døpt. Han avviste det og sa: «Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg?» Johannes hadde rett. Jesus trengte ikke den dåp han døpte med.

Hans dåp var å vaske bort syndene, og den som sto for han nå, var uten synd. Jesus trengte ikke la seg døpe for sine synders skyld. Han gjorde det likevel. Han gjorde seg syndere lik.

Allerede i dåpen gikk Han inn under konsekvensene av vår synd, og ordet: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden», gjelder allerede fra Hans dåp. Nå står Han midt i rekken av syndere, som en av deres likemenn.

Han oppfyller i lydighet all rettferdighet, som hans Far har pålagt Han å oppfylle. Hele Hans liv er en oppfyllelse av den gudommelige rettferdighet, i lydighet overfor Gud til døden på korset. Vil du vite hva det har kostet Han å oppfylle all rettferdighet, så se på Han som ligger der i Getsemane på sitt ansikt og skjelver foran lidelsens kalk, eller som Han henger på korset og roper ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Men da Han kunne rope: «Det er fullbrakt!», da var all rettferdighet oppfylt, da var lydighetens vei til ende. Og nå skal vi ta dette ordet fra Herrens munn, det ord hvis rekkevidde vi aner, når vi tenker på Jesu lydighet og Hans lidelser.

Det finnes mange befalinger i Bibelen. Les Bergprekenen og Apostlenes brev, og les om hvordan det der snakkes om en kjærlighet til Gud som skal fylle hele hjertet, at vi skal elske vår neste som oss selv, om sann ydmykhet, om fordragelighet, langmodighet, tålmodighet og mange andre dyder. Vi må gå i gang med å oppfylle all rettferdighet. Hva kan det nytte å peke seg ut ett enkelt område, dåpen f.eks., som er det letteste av dem alle sammen og la det øvrige ligge? Jakob sier: «den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Oppfyllelsen av den ene befalingen hjelper ingen ting, når overtredelsen av et eneste bud allerede har gjort den andre lydigheten til intet.

Legger vi hånden på et bud, da må vi legge den på alle. Med det aller største alvor må jeg si: «Den som legger hånden på lydigheten, han skal vite hva han gjør. Han skal da også virkelig leve et liv i lydighet og ane rekkevidden av dette. Så vil han komme til den rette forståelse av evangeliet»

Er du klar over at saken er uhyre alvorlig for den som gir seg selv til å oppfylle all rettferdighet? At han er kommet under loven og forstår ikke evangeliet? Når vi leser apostlenes brev: Romerbrevet, Efeserbrevet, 1. Petersbrev osv., finner vi at rettferdiggjørelse av tro alene, rettferdiggjørelse av den vantro uten vår fortjeneste og for Kristi skyld alene, blir klart og tydelig lært. Men når et menneske har gjort den erfaringen, når rettferdiggjørelsens guddommelige gave er blitt hans, da våkner det i han en takknemmelighet til å leve etter alle Guds bud. Der finner skriftens formaninger sin rette plass.

Der er ikke lenger noen snakk om at man skal oppfylle all rettferdighet, men man gleder seg over at den er oppfylt i Kristus og av Kristus, og villigheten etter å oppfylle formaningene kommer ikke av tanken om at jeg skal fullende den rettferdighet som gjelder for Gud. Kristi død er forgjeves for den som vil det.

Paulus snakker veldig alvorlig til dem som mente at de skulle legge noe til Kristi verk på korset. Han sier til galaterne: «Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.» Dette er et meget alvorlig punkt. Og derfor må jeg inntrengende advare deg mot denne veien, fordi jeg ser farene på den. Farer for deres sjeler og deres salighet; at du vil sette noe annet i Jesu sted og komme inn under loven, og derfor miste Jesus. Det ville være fryktelig. Gud bevare deg mot det!

Nei, nei, vi skal ikke oppfylle rettferdigheten, den er oppfylt. Jeg begriper ikke at mennesker ut fra disse ord fra Jesus kan avlede nødvendigheten av å la seg døpe på samme måte som Jesus ble døpt.

Kan vi overhode oppfylle rettferdigheten? Nei, aldri. Der kommer vi for evig til kort. Vi kan ikke oppfylle noen rettferdighet. Jesus har oppfylt den! Jesus har fullbrakt verket. Vi rettferdiggjøres uten fortjeneste ved tro på Jesus Kristus og den forløsning Han har gjort for oss. Den som vil etterligne Jesu dåp, han må også etterligne Hans forløsende død. Du ser at det er fullstendig feil å dra slutningen at vi må oppfylle all rettferdighet, og at vi derfor må la oss døpe på samme måte som Jesus.

Og enda en bemerkning angående den lydighetshandlingen Jesus forlanger av oss. Det hadde vært lett hvis lydigheten består i at vi skal la oss neddykke. Men så billig er ikke lydigheten. Nei, det hører med et daglig liv i selvfornektelse og hengivelse der det hører med å bestandig si «Nei» til verden og deg selv, og bestandig «Ja» til Gud og Hans ord. Hvis det var sant at voksendåpen er en lydighetshandling, da lar jeg meg ikke døpe bare en gang, men igjen og igjen.

Men det er en stor misforståelse. Når har Jesus forlangt kun en utvendig handling og sagt seg tilfreds med oppfyllelsen av en formalitet? For Han kommer det alltid an på hjertet og på viljen. Han var den største motstander av seremonivesen og bokstavtrelldom. Frelseren forlanger noe helt annet: Han forlanger mye mer enn en såkalt lydighetshandling. Han forlanger et liv i daglig lydighet, i daglig etterfølgelse i Hans fotspor, av hjertets tro, som bringer kjærligheten fram. Dette er noe ganske annet enn bare en gang å la seg neddykke.

Du sier: «Men mange velsignede Guds menn har oppfattet det slik og har latt seg døpe igjen. I skriftene jeg har lest fant jeg ved en hel fortegnelse over menn som har latt seg døpe igjen»

Ja, det er riktig. Jeg har også sett dette. Men jeg synes ikke det blir riktig å bruke de som eksempler i dette tilfellet. Det kan da nevnes mange, mange flere, som ikke har latt seg døpe på nytt.

Antallet av dem som holder på voksendåpen er forholdsvis liten i forhold til de som tror og praktiserer barnedåp, men de med det baptistiske synspunktet er for det meste meget virksomme og arbeider ivrig for å verve folk for sitt syn. Og vi som tror barnedåpen har tidd stille. Og dermed er det oppstått en oppfatning av at vi ikke har noe å si til forsvar for vårt synspunkt. Ja, at vi i grunnen skulle være overbevist om at sannheten er på den andre siden. Men vi tør bare ikke å gi dem vårt syn, fordi vi frykter følgene av et slikt skritt. Det har en bror en gang skrevet: «at i mitt hjerte sluttet jeg meg sikkert til sannheten om dåpen, men jeg torde bare ikke åpent uttale det for ikke å miste mitt levebrød. Det var også mens jeg var prest i Mülheim. Så lavt tenker de om oss. Og det er dessverre ikke noe unntak. Man anser oss for å være mennesker som er ulydige mennesker som ikke vil gi sannheten ære, som imot bedre vitende fastholder barnedåpen osv. Dette er en stor urett, og det skylder man å gjøre avbikt for».

Et betydelig antall av dem som har latt seg døpe igjen, er senere kommet til den erkjennelsen at gjendåpen var en villfarelse. Flere sier at de ikke snakker så høyt om det. Men de har erklært: «Hvis det var nå at jeg sto overfor spørsmålet, så hadde jeg ikke gjort det».

Noen av dem som er nevnt som tilhengere av voksendåpen, har latt sine barn døpe. I så stor grad har deres oppfattelse endret seg. Ja, slik har det seg med denne såkalte lydighetshandlingen. Man får så mange ensidige og bastante inntrykk at man kommer inn i en ensidig og bokstavelig skriftoppfattelse, og man ser ikke lenger noen annen vei. Og deretter, når man er falt til ro og overveier saken, erkjenner man: «Det var en villfarelse». Tenk også på dette: Hvis det er sant at trosdåpen er slik en lydighetshandling, så ville den naturlige følgen være den at Gud på en særlig måte ville vedkjenne seg alle dem som har latt seg døpe igjen. Det er jo klart. Guds velbehag hviler over lydigheten. Da Jesus lot seg døpe og dermed erklærte seg klar til å gå forløserveien som Gudslammet, da åpnet Himmelen seg, og det hørtes en røst: “Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”

Så burde man også merke noe, at de “døpte” brødrene var mer velsignet enn de “udøpte”, som man ofte kaller oss. Men det kan man ikke si. Jeg vil ikke dermed si at de brødrene som har latt seg døpe igjen er mindre velsignet enn oss andre. Det ville være å lyve.

Når de i deres daglige vandel trofast følger Herren, velsigner Herren dem. Men Guds velsignelse avhenger ikke av om man lar seg døpe en gang til eller ikke. Voksendåpen er altså i virkeligheten ikke noen særlig lydighetshandling. Det må en innrømme, når en kjenner forholdene i Guds rike. Til og med baptistprester har beklaget at det var så mye død i deres menighet, fordi så mange hvilte på sin dåp og derfor ikke kom videre i sine liv. Det tyder ikke på at en har fullbyrdet en spesiell lydighetshandling, som Guds velbehag i særlig grad hviler over. Og det kunne ikke være tilfellet hvis voksendåpen var en så ubetinget nødvendig lydighetshandling. Gud ville heller ikke ha latt sine barn forbli i uvitenhet om et så viktig punkt, hvis voksendåpen var et tegn på særlig lydighet. Vi vil også være lydige mot Herren slik som våre brødre. Det vet Gud, som kjenner hjertene.

Den påstanden lar seg ikke opprettholde, at vi skal oppfylle all rettferdighet, og at voksendåpen er en lydighetshandling. Det stemmer ikke med skriften og erfaringen.

Kilde: werner1 på kristenblogg.no

http://www.kristenblogg.no/?author=697