Andaktsbloggen

Kategori: Andakt

  • Lidelse

    Lidelse

    Hva gjør du når noen lider? Kanskje de har fått dårlige nyheter, og de er i nød – hvordan takler du situasjonen? Jeg mistenker at mange av oss ønsker å hjelpe, ønsker å gi noen trøst, men vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi er redd for å bli involvert, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller hvordan vi skal si det, så vi rygger litt unna. Eller kanskje vi bykser inn i det altfor fort og brutalt og alt går galt.

    Hva hvis personen begynner å snakke, og en flom av ord kommer ut – noen sjokkerende ting, ting vi ikke var forberedt på, ting vi ikke forventet å høre. Jeg skal skrive litt om mine tanker bak Job 3, og da er det kanskje akkurat her vi befinner oss. Lyttende, uten å vite helt hva jeg skal gjøre med Jobs tanker og følelser og ord, som driver av sted.

    Hva om den personen som sliter er deg? Er det ok å føle slikt? Er det en plass for tvil, mørke og forferdelse i det kristne livet?

    Jeg har møtt noen kristne som mener at man ikke kan føle på vonde følelser når man er kristen, fordi Jesus har satt oss til frihet og vi skal bli fylt av Den Hellige Ånd og føle glede og lykke.

    Det jeg foreslår vi gjør er noe vi er befalt å gjøre i Romerne 12, 15. «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. » Vi er nok bedre rustet for en fest enn en sorg, men vi er kalt til å gråte sammen med dem som gråter.

    Enkelte har referert til kapittel 3 som Jobs Getsemane. Det er det stedet hvor Job er testet, og på overflaten ser det ut til at han har feilet – klage og fortvilelse snarere enn ydmyk underkastelse. Det er tre hovedtrekk i Jobs klage – hans fødselsdag, hans ønske om død, og hans klage mot Gud.

    Husk at dette er utgytelser etter en uke med angst. Han har sittet stille på haugen av aske, og skrapt sårene sine mens tankene har rast gjennom hodet hans, og angst og hjelpeløshet har hele tiden bygd seg opp. Det ligner på hvordan vi finner profeten Elia etter hans store seier over Ba’al-profetene, og som svar på Jesabels drapstrusler løper han bort og ber

    «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»
    (1. Kongebok 19, 04).

    Først klager Job på sin fødselsdag. Ikke på den måten noen av oss beklager at enda en bursdag kommer med økende alder, men han klager på det faktum at han ble født. Legg merke til den store mengden av forbannelser han ramser opp mot dagen for hans fødsel:
    Vers 2-9: – la dagen gå til grunne, la det bli mørke, la skyer legge seg over den, mørke gripe den, la den være ufruktbar, mørk, forbannet. Hvorfor ønsker han alle disse tingene over sin fødselsdag? Fordi han ønsker han aldri hadde vært født. Til tross for et langt og velstående liv med lykkelige øyeblikk og et godt hjem, så ser vi sammenlignet med forrige ukes elendighet, at han ønsker han aldri hadde levd.

    Selv om dagen har hatt aldri så mye solskinn, fører natten med seg fortvilelse og frykt. Alt mørkner og blir svart, og alt Job kan se nå er de problemene han står overfor og føler på i sitt tap og sin lidelse. Dødens tungsinn er å foretrekke fremfor den smerten han nå opplever, tror han.

    Så finner vi Jobs ønske om død. Fra der han sitter oppå askehaugen, mener Job at graven er å foretrekke – og han lengter mer etter døden enn etter skjulte skatter (vers 21). Hvorfor er det slik at døden synes å være så attraktiv at han ville juble og fryde seg når han finner graven (vers 22)? Det ser ut til at Job ser på døden som et sted for hvile og søvn (vers 13), fri fra de smertene og byrdene han nå bærer på.

    Døden virker som en stor opptur. Se på vers 19:

    Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre.

    Det er det som omtales som «dødens demokrati» – konger og dronninger, prinser og prinsesser, fanger, slaver, alle er der sammen og lever i frihet og fred. Dette virket sikkert attraktivt for den som hadde vært den største mannen i øst, men så hadde mistet alt etter en serie forferdelige hendelser.

    Lengten etter døden er noe vi ser i bevegelsene for aktiv dødshjelp, eller assistert selvmord. Vi har de siste årene lest i avisene om folk som reiser utenlands for å få hjelp til å ta sitt eget liv, fast bestemt på å ende sitt liv slik de selv vil. Men legg merke til at Job aldri tenker på å ta sitt eget liv. Selvmord er ikke et alternativ for han. Selv om Job klager og skriker, så erkjenner han at Gud er tilstede i disse omstendihetene.

    Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige
    (Job 3, 20)

    [Hvorfor er lys gitt] en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham?
    (Job 3, 23)

    Selv om Job klager, er han klar over at Gud er til stede, og at han har fått lys og liv midt i lidelsen. Se tilbake til kapittel 1, vers 10. Satan anklager Gud for å beskytte Job. En kommentator skrev en gang at sikringen og beskyttelsen var blitt et fengsel for Job. Lytter Job nå til stemmen til demoner, plaget av halvsannheter som vris for å få maks effekt?

    Job fortsetter sin klage mot Gud med sukk og stønn. Det viser seg at dette er hva han hadde fryktet hele tiden, at selv i de gode dagene var det en frykt for det hele skulle bli tatt bort.

    Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå.
    (Job 3, 25)

    Vers 26 oppsummerer klagen hans så langt. Hans liv er stikk motsatt av hvordan han forestiller seg døden: Han har ikke fred (vers 18), han er ikke stille (vers 13), og han har ingen hvile (vers 17).

    Så hva sier man til Job? Hvordan håndterer vi denne flommen av fortvilelse som er sluppet ut etter en ukes stillhet? Vil du gå opp til ham og si «Ikke bekymre deg Job», «Det ordner seg»? Vårt råd om å fortsette å be og ha tillit virker nesten banalt i lys av hva han har sagt. Vi har to fordeler ved å se Job fra den vinkelen vi gjør i Jobs bok. Vi vet hvordan det vil ende opp, og vi vet også om diskusjonen i himmelen. Men Job vet ingen av delene. Han er midt i det hele og han responderer på det han ser.

    Det er to ting vi må huske her. Først snakker Job om en «mann som ikke finner vei» (vers 23). Dette betyr at veien er skjult for mannen som skal vandre på den. Det betyr ikke at Gud ikke bryr seg lenger, er fraværende, fjern eller ubekymret. Her ligger selve essensen av den troendes vandring med Gud: Vi vandrer ved tro, og ikke ved synet – vi vet ikke hva som er rett rundt hjørnet – ellers ville det være «sebart», og ikke tro. Det er bare gjennom bortgjemthet, gjennom lidelser, at vår tro er testet og bevist. Det faktum at vi har lys og liv er beviset på at Gud ikke er ferdig med oss! Det gjør at vi kan fortsette å tro.

    Den andre tingen vi må huske på, er Guds dom over Job. Gud snakker om sin «tjener Job» i det første kapitlet (1, 8 og 2, 3), og igjen i kapittel 42 når han forteller vennene

    «Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.»
    (Jobs bok 42, 7).

    Jobs utbrudd er ikke regnet som synd, og Job frelse er ikke i tvil – selv den stødigste troende kan ha en mørk natten i sjelen, samtidig som han sitter godt i Herrens hånd.

    Så hvordan responderer vi til Job? Hva ville du si til Job etter utbruddet hans? Kanskje vår klokeste reaksjon i kjølvannet er, som Romerbrevet sier, «gråt med dem som gråter.» Guds svar er 35 kapitler unna ennå. Vi må be sammen med og for dem vi vet kan gå gjennom slik angst som Job hadde.

    Job spør hvorfor lyset er gitt, og grunnen til at døden ikke er gitt. Når vi ser tilbake fra denne siden av Golgata, ser vi Jobs spørsmål med en annens ord som ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor …?
    På grunn av den forlatte er vi aldri alene, og han står med oss når vi lider. Som en moderne sang uttrykker det: «‘I’m forgiven because you were forsaken, I’m accepted, you were condemned… Amazing love, how can it be, that you my king should die for me!»

  • Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?

    Jeg og kona fikk den nye oversettelsen av Bibelen til jul, og jeg har begynt å lese. Den utgaven vi fikk er delt i tre deler; 1. mosebok til og med Ruth, Jobs bok til og med Malaki, og hele Det Nye Testamente.

    Jeg tar for meg bok nr 2 først, og starter derfor med Job. Jeg begynte først med kapittel 1, selvsagt, og vil her legge ut noen tanker om dette kapittelet.

    Jeg håper å fortsette med denne vanen ut Malaki, dersom jeg ser at det går an.

    Job virker som en veldig bra fyr, og jeg tror folk flest ser på seg selv som skikkelige folk. En del ender da opp med samme spørsmål som Job; «Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?»
    Vennene til Job forklarte dette med at man måtte ha gjort noe galt for at det skulle skje noe ondt med en, men Job kjøpte ikke den forklaringen.
    Det finnes rett og slett ingen enkle svar på dette.
    Job er ikke tilfeldig observatør i denne historien. Han sitter ikke i lenestolen sin og vurderer noen andres situasjon. Job er ingen lenestolteolog. Han en rullestolteolog. Job kjemper med disse spørsmålene (og hans såkalte venner) fra toppen av en haug med aske, etter å ha blitt personlig rammet.

    De første versene av Jobs bok gir oss en fin introduksjon av Job selv. Dersom du har lest Jobs bok, så er det flere ting du kan ha lagt merke til. For meg var det at han hadde utrolig mye. Han hadde mange tusen dyr og mange barn. Han hadde mange tjenere og mye penger. Det står så i vers 3 at han var «den største blant folkene i øst.»
    Det som gikk mest inn på meg var det aller første som blir nevnt: «Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt.»

    Det vil ikke si at Job aldri syndet. Han var ikke uskyldig ved å være perfekt. Det er heller sånn at han var ulastelig og rettskaffen fordi han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde. Han var en som fryktet og derfor stolte på Gud, og vender seg bort fra det onde.

    Job er en sånn man ønsker seg i menighetsrådet, eller i eldsterådet. Dersom han hadde hatt evnen til å lære fra seg hadde han nok blitt oppmuntret til å tenke på ordinasjon. En solid og «skikkelig» kristen. En søyle i samfunnet.

    Men så, i løpet av bare én dag, blir hele hans tilværelse snudd opp ned. Det er som en personlig Utøya-katastrofe. En 11. september som rammer hans eiendom, familie og helse. Dette fortsetter og fortsetter, og ser ikke ut til å stoppe. Tjenerne hans kommer løpende til han for å fortelle om den ene katastrofen etter den andre. Hver for seg ville hendelsene ha vært tragiske, men til sammen blir de katastrofale. Først får han høre at oksene og eslene er tatt av Sabeerne. Deretter kommer enda en tjener og sier at Guds ild (torden?) tok  sauene. Deretter tok kaldeerne kamelene og drepte tjenerne som var i nærheten. Så kommer det verste av alt: Alle de ti barna hans var blitt drept. Han var etterlatt med bare fire tjenere og en kone. Det var rett og slett en katastrofe.

    Hvordan ville du reagert? Ville du gjort slik Job gjorde videre?

    Da reiste Job seg, flerret kappen og klippet av seg håret. Han kastet seg til jorden og tilba. Han sa: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!»

    (Jobs bok 1, 20)

    Hans første reaksjon var ikke å forbanne Gud, men å tilbe Gud. Hans sikkerhet var ikke i hans eiendeler, men i Gud.

    Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!

    (Jobs bok 1, 21)

    Legg merke til at dette ikke er den typiske «Que sera sera«, «det som skjer, det skjer«, «whatever will be, will be«-holdningen. Han sier ikke at «vi skal nok takle det, uansett hva som skjer«, og han skylder ikke på uflaks, tilfeldigheter eller skjebne.

    Nei, det Job uttrykker er en fast, urokkelig tro i møte med fryktelige hendelser. Han anerkjenner Herrens suverenitet, både i å gi og å ta, og vil velsigne Herren uansett.
    Husk hva Paulus sier i Filipperbrevet 4, 12-13:

    Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

    Men selv nå lurer du kanskje på hvordan Job kunne gå gjennom en så smertefull periode. Hvorfor rammet all denne ondskapen han?

    I populær tenkning er det ofte en slags idé om form for kosmisk karma. Det du gir er hva du får. «Gjør gode ting og gode ting vil skje med deg«. Eller gjør dårlige ting og pass på.

    Men selv inne i kirken kan vi se denne typen ting – hvis du betaler kollekt, eller deltar på alle møtene eller gudstjenestene, eller er hyggelig mot folk, så vil gode ting vil skje med deg. Og hvis noe galt skjer, så må det være fordi Gud ikke liker deg – eller du må ha gjort noe virkelig ille. I løpet av de neste innleggene vil vi se dette komme opp i boken som Jobs «trøstere» (altså venner), som prøver å bruke denne typen velstands-teologi mot Job. Det er virkelig intet nytt under solen.

    Så gjorde Job noe galt? Var han en skap-synder som måtte lide under sine ugjerninger? Er det en enkel sammenheng mellom godhet og velstand, mellom ondskap og dårlig helse?

    Det ville vært så lett hvis det var slik. Da kunne man gått rett til Rikshospitalet og forkynne omvendelse fra store synder, fordi de verste folkene hadde vært innlagt med de verste sykdommene. Men det er ikke sånn. Vi ser kristne som går gjennom enorme lidelser, eller som er rammet hardt av sykdom i ung alder, mens den ugudelige går fra mye penger og et godt liv til mer penger og et bedre liv. Vi ser troende slite med å livnære seg av dårlige avlinger, og må leve sparsommelig, mens syndere kaster mer mat enn de spiser.

    Bak kulissene, ute av syne for Job, det er en annen serie med hendelser. Vi ser dette i vers 6-12. Det er som om TV-programmet kutter fra den jordiske scenen til det himmelske tronerommet, og deretter tilbake til jorden. Den samme bevegelsen frem og tilbake gjentas i kapittel 2. Vi ser hele greia, men Job er uvitende om hva som har skjedd.

    Det vi ser bak kulissene hjelper oss til å forstå mer enn Job kan vite, og hjelper oss til å se litt bedre hvordan dette grusomme kunne skje, og hvorfor vi noen ganger står overfor lidelse.

    Vers 6 presenterer oss med hoffet til kongen i det himmelske tronerommet. Sønner av Gud (engler) er til stede, og blant dem er Satan. Satan betyr bokstavelig anklager, og den nye oversettelsen sier «Anklageren» her i stedet for «Satan». Det er fristende å se for seg en slags åndelig Riksadvokat, med ansvar for å anklage for et eller annet. Hans jobb er å undersøke om Guds folk er som de burde være, og få anklaget dem for en forseelse.

    Gud bringer samtalen inn på Job, og Satan reagerer. Selvfølgelig tilber Job Gud – bare se hvor mye han tjener på å være trofast mot Gud. Hvis Gud beskytter ham og gir ham så mye, ville ikke Job være en tosk om han ikke tok parti med Gud? Men Satan mener det at dersom Jobs rikdom var borte, så ville Job forbanne Gud.

    Det er et utfordrende spørsmål, er det ikke? Hvorfor tilber vi Gud? Gjør vi det bare fordi vi får noe ut av det? Hvordan er dine motiver? Det er dette spørsmålet som går igjen i hele Jobs bok: Er troen ekte eller falsk?

    Gud tar utfordringen, og tillater Satan å ta bort alt det Job har, men uten å røre Job selv. Så løper Satan av sted og planlegger den ødeleggelsens dag som kom. Job visste ikke hvorfor det skjedde, men han bestod utfordringen. Satan sa i vers 11 «Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.», men vers 22 slås det fast at «Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.» Så det er 1-0 til Gud.

    Så selv om Job ikke vet hva som skjer foran Guds trone, så er det saker og ting vi kan lære av dette. Det er tre viktige ting å legge merke til her, som vi tar med oss i innleggene som kommer:

    1. Satan har reell innflytelse. Satan er faktisk anklager av menneskene, og han blir hørt av Herren. Men la det være klart –
    2. Gud er helt suveren. Satan og Gud er ikke to like mektige agenter som er i konstant kamp, som får overtaket på hverandre ettersom ting går fram og tilbake mellom dem. Nei, Gud er suveren – Herren regjerer, og Satan er underlagt ham. Det er Herren som først nevner Job og bringer ham inn i fortellingen. Det er Herren som inviterer Satan å vurdere ham. Og det er Herren som setter grensene for Satans aktivitet – vers 12 «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!.»
      Luther kalte Satan for «Guds Satan» – som en hund i bånd. Men Gud gir i sin suverenitet en forferdelig tillatelse. Dette kan bare være det mest skandaløse aspektet av Jobs bok. Gud gir forferdelige tillatelser.
    3. Job er virkelig ulastelig. Vi har allerede lagt merke til dette tidligere, men det er viktig å nevne det igjen. Herren stadfester det som står i vers 1 når han snakker til Satan: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
      Job er ulastelig og har ingen utilgitte synder å bli straffet for, men disse tingene skjer med ham likevel. Noen ganger i Bibelen ser vi mennesker som lider for sin synd, kanskje umiddelbart. Vi ser f.eks Israelittene som surmuler i ørkenen og blir bitt av slanger, eller Ananias og Safira som faller død om etter å ha løyet til apostlene om inntektene av salget av eiendommen. Men ikke all lidelse er et resultat av synd.

    Satan har innflytelse, Job er virkelig ulastelig, og Gud er virkelig suveren.
    Job vet ikke hva som har skjedd, men han forblir trofast til Herren, og fortsetter å stole på ham. Bruk litt tid de neste ukene på å lese gjennom denne boken, og da gjerne den nye oversettelsen. For å reise sammen med Job gjennom boken, må vi sitte sammen med ham, lyttet til hans smerte, og la han dele av sin tro.

    Kanskje du lider akkurat nå. Job er en følgesvenn, en lidende fyr, som forteller oss at vi må tro på Herren. Job er beskrevet som «min tjener Job«, men det er ingen garanti for immunitet mot lidelse. Vi ser det tydelig på Golgata, da den lidende tjener Jesus hadde fått alle ting tatt fra seg, nettopp på grunn av den han var.

    Men selv om Jesus måtte lide og dø, er han vår fred og vår frelse. Han er den som gjør at vi kan stå foran Gud.

  • Han står for døren og banker

    «og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.»

    (Luk. 2.7)

    Det greske ordet katalyma, som tidligere har vært oversatt til «herberge», brukes også om gjesterommet i et privathus. Dette var et rom som ofte lå i andre etasje, over det stedet hvor husdyrene var. Ut i fra vårt eget ståsted ser vi gjerne for oss en norsk stall, men den gang oppholdt dyrene seg i et rom i huset eller i en grotte i tilknytning til huset. På grunn av at så mange hadde kommet for å la seg innskrive i manntallet var alle gjesterommene fylt opp. Maria og Josef ble henvist til det rommet hvor dyrene oppholdt seg. Det var ikke vertshus men vanlige mennesker, som deg og meg, som fikk besøk.

    I morgen feirer vi Jesu fødsel over hele verden. Ingen fødsel har i ettertid fått større oppmerksomhet enn akkurat denne fødselen. Jeg lurer på om de som bodde i Betlehem virkelig forstod hvem det var som banket på døra den dagen? Jeg tror at hadde de visst at det var «himmelens Gud» som var på vei til dem, så er det mulig de hadde gitt dem en helt annen velkomst.

    Også i dag er det mange som banker på vår egen dør. Alle vil ha en bit av vårt liv eller av vår tid. Vi må hele tiden gjøre valg, hva skal vi avvise og hva skal vi slippe inn? Spørsmålet er om vi har greid å si ja til de rette tingene? «Jeg har ikke tid», «dessverre så går ikke det, jeg skal på…». Kjenner du deg igjen?
    Det er ikke plass for mer.
    I all travelheten kommer Jesus på besøk til oss i dag.

    Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.

    (Åp 3:20)

    Spørsmålet er om vi skjønner i dag hvor stort det er at Jesus ønsker husrom hos oss? Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde ble han invitert inn til noen i Emmaus. Det ble et møte som forvandlet deres liv. Motløshet ble til håp, sorg til glede (jfr. Luk 24:28-31). Hva med deg? Har du husrom for Jesus i dag?

  • Bekjenn!

    En gang sykla jeg ned en bratt bakke uten bremser på sykkelen. Det var en vei som gikk ned og kryssa veien fra ferjekaia. Jeg visste ikke da jeg starta ned bakken at bremsene var så dårlige som de var, og jeg bestemte meg ca halvveis nedi bakken at «det er kanskje like greit å ha maks fart over den veien, for å unngå å bli påkjørt».

    Så jeg dundra over veien, og unngikk såvidt å bli truffet av en trailer.

    Følelsen du sitter igjen med etter noe sånt kan være noe blandet. Jeg satt igjen med en del adrenalin. Jeg vet at en del folk setter livet sitt på spill for det adrenalinkicket. Jeg vil ikke anbefale deg det.

    Hva har du gjort som har gitt deg et kick?

    Det kan hende du har hoppet i strikk, fallskjerm eller balansert på en line over en foss. Eller du har fått til noe du ikke så for deg at du skulle greie, gjennomført noe du har venta på, eller du har sykla ned en bakke uten bremser på sykkelen. Det er mye rart som kan gi deg et kick.

    Av og til handler det om å få kicket, om å være modig, og ta sjansen. Du må tørre å stole på strikket som er festa i foten, eller du må tørre å fyre av det skuddet fra sekstenmeteren før du kan treffe krysset.

    En ting som er virkelig modig, er å bekjenne troen på Jesus på skolen. Det er kanskje enkelt for noen som har gjort det før, men for oss som ikke gjør det «til vanlig», så er det en stor terskel å gå over. Men det at det føles vanskelig, betyr ikke at det faktisk er det, eller at man ikke skal gjøre det. Har du noen gang prøvd å bekjenne troen på Jesus til noen?

    Det gir meg et kick hver gang jeg får fortelle om Jesus til noen som ikke er kristne! Når det dukker opp noen som vil høre om Jesus, så ikke tenk at du ikke er i stand til det!

    Josva, da han var ung, ble satt til å forkynne Herrens ord, nesten på samme måte som vi er det. Han fikk høre fra Moses:

    «Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.» (Josva 1,9).

    En moderne oversettelse gjengir:

    «Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» .»

    Jeg vet om mange kristne som tenker «Ja, men jeg vil ikke tvinge min tro på noen, de kan jo bli fornærmet.» Kan det hende det er fordi vi ikke vet hva vi har fått?

    Se for deg at du vinner 190 millioner i Lotto. Hvor lenge klarer du å tie stille om det?
    Se for deg at du har hatt dødelig kreft, men så har kreften plutselig forsvunnet! Hvor lenge klarer du å tie stille om det?
    Eller se for deg at du har hatt besøk av kong Harald, og han har bestemt seg for å bo i samme hus som deg. Hvor lenge klarer du å tie stille om det?

    Du har fått frelse og evig liv i Jesus Kristus! Gud elsket verden så høyt at han sendte sin sønn til jorda for å dø, slik at vi skulle slippe! Det betyr at vi kan ha direkte tilgang til Gud gjennom Jesus.
    Hvorfor skal det være forbudt å fortelle om at Jesus er god? Bekjenner du deg som en etterfølger av Jesus, er han med deg hvert skritt du tar.

    Du vandrer blant unge som Jesus er glad i. De har et hjerte som lengter etter å bli elsket og akseptert av Gud. Vær frimodig! Vær sterk!

  • Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

    Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» Jesus stanset og ba at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

    (Lukas 18: 35-43)

    Det er to ting som slår meg med denne teksten. Det ene er at Jesus spør «Hva kan jeg gjøre for deg?». Dersom vi møtte en blind og fattig mann i dag, så kan vi regne med at han enten vil ha penger, eller synet tilbake. Og vi kan vel gå ut fra at Jesus visste at mannen var blind, og at det var en av disse to tingene mannen ville ha.

    Det andre som slår meg er at Jesus sier «Din tro har frelst deg.»
    Hva var det med denne mannens tro som gjorde at han ble frelst?

    Vi kan lære to ting av disse to observasjonene jeg gjorde meg om teksten. For det første, så spør Jesus også oss om «Hva kan jeg gjøre for deg?». Det betyr at vi får lov til å komme til Jesus med det som ligger oss på hjertet, og vi kan få ha en forventning til at han hjelper oss. Kanskje svarer ikke Jesus akkurat slik vi tenker at han kommer til å gjøre. Dette leder oss inn på punkt nummer to igjen.

    Jesus svarte «Din tro har frelst deg.»
    Bartimeus hadde nok neppe dette i tankene når han henvendte seg til Jesus og ba om å få synet igjen. Men jeg tror ikke bartimeus forventninger om Jesu verbale respons er viktig. Det viktige er at Jesus gjør ham seende igjen. Bartimeus hadde ingen valg. Han henvendte seg til Jesus i desperasjon med rop om hjelp. Han trengte Jesus , og han var smertelig klar over det.

    Trenger du Jesus?
    Jesus ble hengt opp på et kors for å sone for hele verdens synd og skyld. Det betyr at det er kun Jesus som kan gjøre deg ren og rettferdig fremfor Gud.
    Derfor tror jeg at alle trenger Jesus, hver dag. Jesus står og spør «Hva kan jeg gjøre for deg?». Legg frem de tingene du vet at bare Jesus kan hjelpe deg med, og stol på at han tar seg av det på best mulige måte. Da kan vi få svaret «Din tro har frelst deg.»

  • Jesaja 1

    Dette er de syner som Jesaja, sønn av Amos, fikk om Juda og Jerusalem i den tiden da Ussia, Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda. Hør, du himmel, og lytt, du jord! For Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. (Jesaja 1, 1-2).

    Jesaja skrev til folk som bodde i Juda og Jerusalem under disse kongene til forskjellige tider, men som var i trøbbel, og som hadde problemer som f.eks ødeleggelse forårsaket av babylonerne som nærmet seg i horisonten. Jesaja går til kjernen i problemet, selve årsaken, og gir dermed en beskjed som er like aktuelt for oss i dag, som for israelerne for mange tusen år siden.

    Profeten Jesaja gir oss i denne introduksjonen en klar oversikt over hele beskjeden han har tenkt å gi. Han viser årsaken til problemene, hvordan folkene feilaktig forsøker å takle dem, og forklarer deretter den eneste sanne veien til utfrielse og befrielse.
    Hans beskjed til de syndefulle israelittene i akkurat denne epoken av historien er derfor Guds beskjed til hele menneskeheten midt i våre problemer og vanskeligheter.

    Og selvfølgelig er problemet for dem, så vel som for oss, det samme: det er synd. Verden slik den er nå er ikke den samme som da den ble skapt, fordi synden kom inn. Gud sier: «Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg» (vers 2).

    Her kommer vi over noe interessant. Jesaja sier at de har satt seg opp i mot Gud. Synd er altså ikke så mye et spørsmål om hva vi gjør, men det handler mer om vårt forhold til Gud. Profeten snakker her om essensen av synd: det er opprør, opprør mot Gud.
    Gud skapte seg et folk, eller som Augustin sa: «Du har lagd oss for deg selv og våre hjerter er urolige til de finner hvile i Deg».

    Og hva gjør synd? Det gjør at folk slutter å tenke, og det fører til uvitenhet.

    En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe; men Israel kjenner ingen ting, mitt folk er uten forstand.  (Jesaja 1, 3)

    Selv de dummeste dyr søker til sine herrer for å få næring, og følger sitt instinkt. Men menneskeheten kjemper mot sine «instinkter av evigheten». Selv om vi vet at vi ikke er lagd for denne verden, argumenterer vi likevel mot vårt instinkt.

    Jesaja maler et veldig realistisk bilde av synd. Det er bare ved å forstå hva synd er at vi kan se oss selv som syndere, og det er da vi kan få et håp om å bli befridd fra den! Bibelen setter omvendelse før tro. Vi må gå ned før vi kan gå opp. Så det nytter ikke å stå og si: «Kom til Jesus.»
    «Hvorfor skal vi komme til Jesus?» sier de da. Og det er vår oppgave å vise dem hvorfor. Bibelen sier: «Vend om og tro på evangeliet»  (Markus 1,15)

    Bibelen insisterer på at vi skal møte årsaken til våre bekyringer, ansikt til ansikt. Og bare da forteller den oss om den rette veien ut av det: Evangeliet, frelsens vei, som alene kan håndtere og helbrede!
    Og dette var problemet med Israels folk. De hadde ikke skjønt at det var noe var galt. I stedet lyttet de til de falske profetene som sa «Fred, fred – og så er det ingen fred.» (Jeremia 6, 14).

    Og vi er ikke noe bedre i dag. Vi er akkurat som Israels folk på den tiden. Vi vil ikke høre at det er problemer vi må ta tak i og få helbredelse for. Vi vil høre at alt er bra, at Gud elsker oss, og at vi garantert kommer til himmelen. Gud sier at vi er som Sodoma og Gomorra (vers 9). Men Gud har latt oss slippe unna.

    I dette verset får vi et glimt av håp. Jesaja har presentert karakteren, naturen og resultatene av synd. Men nå kommer et ord om nåde.

    For noen herlige ord, disse «slippe unna». Det introduserer hele evangeliet. I dette ene verset har vi en perfekt oppsummering av det kristne budskap, noe som Bibelen er veldig glad i å gjøre. Den liker å gi en beskjed i en oppsummering som dette, slik at vi kan huske det! Johannes 3, 16 er evangeliet i et nøtteskall. Og det er akkurat det samme her.
    Jeg vil forsøke med på å oppsummere ved hjelp av tre setninger:

    Synd fortjener straff og total ødeleggelse

    Mennesker er fullstendig ute av stand til å gjøre noe som helst for sin egen frelse

    Vi er totalt avhengige av Gud for å få frelse

    Den Gud som vi har hånet og fornærmet, den Gud vi har spottet, den Gud vi har kranglet med og kritisert, er den som selv utleverer oss! Han er den som har makt til å sende oss til fortapelse. Denne Herren, Allhærs Gud, bruker den selvsamme makten i vår frelse og for vår befrielse.

    Vi er derfor frelst av Guds nåde, som er Guds makt i oss. Vend om, og tro på evangeliet!

  • Du har overvunnet den onde

    Dere unge, jeg har skrevet til dere fordi dere er sterke: Guds ord blir værende i dere, og dere har seiret over den onde.

    (1. Johannes 2,14b)

    Du har overvunnet den onde fordi du er sterk. Du er sterk fordi Guds ord bor i deg.
    Det den onde gjør er å anklage og å friste. Når vi har tatt imot Jesus, har han tatt all vår synd på seg, og djevelen har ingen ting å anklage oss for. Når vi har tatt imot Jesus, er Jesu Kristi rettferdighet blitt vår, og vi kan ikke fristes til noe som gjør at djevelen kan anklage oss.

    Det ordet som skal bo i oss, er evangeliet om at Jesus døde for våre synder, så vi kan stå rene og hellige foran Gud. Guds vrede er tatt ut på Jesus. Jesus stod opp fra de døde, og går nå i forbønn for oss i himmelen hos Gud. Vi får lese og ta imot evangeliet!

    Sett av tid til å lese Guds ord, og la det ta bolig i deg. På den måten skal du aldri bli overvunnet!

  • Dagens første oppgave

    Følgende er sakset fra «Gleden uten grenser» av C.S. Lewis.

    Kristenlivets virkelige problem støter du vanligvis på der hvor folk ikke ser etter det – akkurat i det øyeblikket du våkner opp om morgenen. Alle ønsker og håp du har for dagen kaster seg over deg som ville dyr. Det første du da skal gjøre, er ganske enkelt å skyve dem bort. Lytt til den andre stemmen, se på det fra en annen synsvinkel, la det andre større, sterkere, stille livet strømme på. Om igjen og om igjen, hele dagen. Trekk deg tilbake, bort fra kjas og mas, søk ly for vinden.

    I begynnelsen klarer vi bare dette i korte øyeblikk. Men fra disse øyeblikkene vil et nytt liv begynne å spre seg gjennom systemet vårt. Vi lar Ham arbeide med den rette siden av oss. Det er som forskjellen mellom maling som legger seg på overflaten, og fargestoff som trenger helt igjennom.

    Han snakket aldri i vage, idealistiske vendinger. Da Han sa «Vær fullkomne», mente Han det. Vi må gjennomgå full behandling. Det er vanskelig, men den slags kompromisser vi helst ønsker, er vanskeligere – faktisk helt umulig å gjennomføre. Det er kanskje vanskelig for et egg å bli til en fugl, men det ville være temmelig mye verre for det å lære å fly mens det ennå var et egg.

    For øyeblikket er vi som egg. Og du kan ikke fortsette med bare å være et vanlig egg i det uendelige. Vi må klekkes, eller forgå.

  • Hvordan behandler du din neste?

    Det finnes mange merkelige oppfatninger av hva som står og ikke står i Bibelen. Bibelen er en bok, skrevet på papir med blekk. Det er sort tekst på hvitt papir, og det er ikke vanskelig å se hva som står der. Likevel er det mange som påstår at det står ting i Bibelen som ikke står der, eller så blir det påstått at det ikke står ting der, som klart og tydelig står der.

    Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

    Lukas 10, 25-28

    Loven er kort forklart alle lovene det jødiske folk hadde å forholde seg til. Disse finner man i all hovedsak i tredje og femte mosebok. Den lovkyndige var en mann som var opplært til å kunne disse lovene. Han kunne dem utenat, og hadde stort sett full oversikt. Nå skulle han teste Jesus for å se om Jesus hadde like god oversikt som han selv mente han hadde.

    Den lovkyndige visste nok at Jesus hadde peiling på lovene, så han måtte forsøke seg på å lure Jesus ut i et tolkningsspørsmål. Han visste at han ikke kunne leve opp til disse budene GUd hadde gitt, og ville forsøke å «pynte på situasjonen» ved å stille seg selv i et bedre lys. Han spurte om «Hvem er min neste?» fordi dette var det vageste punktet, og sannsynligvis noe han selv hadde lett for å snevre inn.

    «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
    «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk  han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

    Lukas 10, 29b-37

    Det står ikke så mye i Lukas om responsen Jesus fikk på dette, men jeg kan se for meg to mulige. Den ene er at den lovkyndigeble bedrøvet i det han innså at han hadde fusket med å være god mot sin neste, og ikke elsket sin neste som seg selv. Det andre er at han ble sint fordi Jesus var urimelig.

    For oss i vesten som ikke kjenner så godt til tradisjoner og skikker i Israel for 2000 år siden, kan det virke ganske teit å tenke på dette som en urimelig tankegang. Vi er oppvokst med historien om den barmhjertige samaritan, og har fått høre «Du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.»
    La meg fortelle litt rundt historien.

    Først og fremst er det området dette skjer i. Når man gikk fra Jerusalem til Jeriko, måtte man gjennom en øde og trang dal der det ofte holdt til røvere. Røverne pleide av og til å nesten slå ihjel folk leg legge dem på steder der det var enkelt å overfalle de som skulle finne på å driste seg frempå til å hjelpe. Det var altså en viss risiko involvert i å hjelpe folk som lå langs veien.

    Den første som kom forbi var en prest. Presten skulle sannsynligvis til Jerusalem for å gjøre tempeltjeneste. Prestene som skulle innom tempelet måtte overholde svært strenge renhetsregler. Dersom mannen i veikanten døde, ville presten ikke kunne gjøre tempeltjeneste, og det ville bli en aldri så liten krise i tempelet.
    Den andre som kom var en levitt. Levittene hadde også tempeltjeneste, og måtte gjennom de samme renselsesritualene som prestene. Sånn sett kan man jo forstå at de valgte å gå forbi.

    Samaritanerne og jødene var ikke bestevenner. De levde i forskjellige deler av landet, og ble aldri sett sammen. Jeg hørte en gang en lignelse over denne lignelsen. «Historien om den barmhjertige terrorist.» Jødene hadde omtrent samme innstilling til samaritanerne som amerikanerne har i forhold til al-Qaida.

    Det virket kanskje urimelig å forslå at man skulle gi blaffen i tjenesten for Gud, risikere uendelig lange og krevende renselsesritualer, for å berge en man ikke liker, eller kanskje til og med hater.
    Men det er det Jesus ba mannen om å gjøre.

    Og det er det Jesus ber oss om å gjøre i dag!
    Hvordan behandler vi dem rundt oss? Hvor mye er vi villige til å ofre?
    Er vi villige til å risikere sosial utestengelse og dårlig økonomi, for å redde han eller hun som mobba deg gjennom hele barne- og undomsskolen?

    Jesus ber oss om å elske dem som oss selv.

  • Svikt dine elskede synder!

    Det er få ting et menneske er villig til å ofre så mye for som at det skjulte i mitt liv skal forbli i det skjulte.

    Det er få ting et menneske er villig til å investere så enormt i som dette at det navnløse i meg skal forbli navnløst, det anonyme forbli anonymt. Det bortstuede skal forbli bortstuet, det nedpressede skal forbli nedpresset.

    Dette er syndens levende, alvorlige åndsmakt, at det legger beslag på min lojalitet.

    Det er ingenting i mitt liv jeg har vært så lojal mot som mine nederlag.
    De må ingen få vite om, ikke for noen pris. Det som skjer når jeg gir min lojalitet til mine synder, er at de får slippe så langt inn i sentrum i mitt eget sinn at jeg tror det er min egen stemme jeg hører. Og de sier: «Hvis mennesker får vite hvem du egentlig er, så er det slutt.» Og fordi disse stemmer stiger opp fra det innerste i mitt sinn, tror jeg det er min egen stemme jeg hører.

    Men mine synder kom en dag sm fremmede inn i mitt liv, og om de har slått seg ned og tatt husvære hos meg og latt meg glemme at de er gjest, så vet Jesus at slik er det ikke!
    Mine synder har ikke rett til, og krav på, å skrive historien om mitt liv. Alt kan bli annerledes. Men valget er: Hvem skal få styre min lojalitet, mine synder eller Kristus? Hvilket blod skal få flyte i mine årer, sine synders eller Kristus? Hvem skal få de sterkeste brorsbånd, mine synder eller Kristus?

    Synden sitter så tett klistert inn i sentrum av mitt liv at den blir som blod i mine årer, og den forer min selvfordømmelse. Da feller jeg kanskje hardere dommer over meg selv enn Gud i himmelen noensinne vil gjøre.

    Så sterk er syndens åndsmakt at den klarer fullstendig å fylle det rom i oss som Gud har skapt for Jesus, som Gud har skapt for nåden, som Gud har skapt for den fred Jesus alene kan legge inn i et menneskes hjerte.

    Jesus kommer ikke inn, fordi det allerede er noen der. De har fylt opp hele plassen, de har latt meg tro at de er en del av mitt liv, og de taler fra dypet av min bevissthet; mine synder som gjør det mesterverk at de klarer å legge beslag på min lojalitet.

    Derfor hadde jeg lyst til å la disse linjer munne ut med det smertefulle: «Svikt dem! Svik dine synder! Prisgi dem! La dem ikke lenger få din lojalitet!»

    Når et menneske gir sine synder sin lojalitet, da bruker et menneske sine beste krefter på å motarbeide seg selv. Din oppmerksomhet, din årvåkenhet, din ydmykhet, din varme, din fintfølelse.
    Det er nesten ikke noe igjen til deg og dine nærmeste, fordi dine synder har tatt hele potten.

    Mennesker som er fanget i det garn at de er blitt lojale med sin fortid, med sine nederlag, med sine uoppgjortheter, med sine synder, lever langt under sitt potensiale. Fordi de bruker sine beste krefter til å motarbeide seg selv. De tror synden er deres – for tid og evighet. Og synden er kamuflasjens mester.

    Når synden blir konturløs, blir nåde et fremmedord, og Jesus forsvinner fra våre øyne.

    Ta deg derfor tid til å ta et oppgjør med din synd! Svikt dine synder! Vend dem ryggen og snu blikket mot Jesus!

  • Kom deg ut, og hold deg ute!

    Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Stå opp, ta din kone og dine to døtre som er her, så dere ikke blir revet bort på grunn av det onde som byen har gjort seg skyldig i!» Da han betenkte seg, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For Herren ville skåne ham.
    Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!» Men Lot svarte: «Å nei, min herre! Du har jo vist godvilje mot din tjener. Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv. 

    (1. Mosebok 19:15-19a)

    Det er lett å bli oppslukt av synd, og miste sin frelse.

    Hvis vi ser på Sodoma, så var det en livlig by. En by fylt av energi og spenning. Det var et sånt sted som ble vekket til live når sola gikk ned. I Sodoma var «mangfold» et hedersord, fordi de elsket sine «mangfoldige livsstiler» som oppfordret til alle mulige former for skamløs og usømmelig adferd, og da spesielt homoseksualitet. Menn lå med menn, kvinner med kvinner. De hadde til og med dyr med. Paradise Hotel eller Big Brother hadde kunnet få en livstid med klipp til showene sine i Sodoma. Men folkene i Sodoma visste lite eller ingen ting om at Gud hadde tenkt å straffe dem for deres handlinger.

    Gud lar deg bare gå så langt som til et visst punkt før han straffer deg for dine handlinger på en eller annen måte. Bibelen sier at «syndens lønn er døden!» (Romerbrevet 6,23)
    Det betyr blant annet at det eneste som synden belønner, er døende.

    I historien om Sodoma gjør Gud seg klar til å straffe dem for deres stolthet, likegyldighet og ulydighet mot Hans vilje, men den delen av denne historien som virkelig plager meg, er at dette stedet fanget Lots oppmerksomhet.

    Jeg tror ikke Lot var en ond person. Lot ble oppslukt av livet i Sodoma.
    Bibelen sier at

    Lot så utover landet og la merke til at hele Jordan-sletten, like ned til Soar, var svært rik på vann, likesom Herrens hage, som Egypterlandet. Dette var før Herren hadde lagt Sodoma og Gomorra øde. Så valgte Lot seg hele Jordan-sletten og drog østover.

    (1. Mosebok 13, 10-11)

    Lot og Abraham hadde hengt mye sammen, men de begynte å krangle om vannrettigheter til kveg og slikt, så de skilte lag i stedet for å sloss og krangle. Gud ba dem da om å velge hvor de hadde lyst til å dra, og Lot fikk øye på Sodoma, og han syntes det så skikkelig bra ut!

    Det Lot gjorde feil her, var å velge Sodoma, uten å spørre Gud først. Nå skal det sies at Lot ikke bosatte seg i Sodoma, men oppe på en ås utfor byen. Men til slutt.. Til slutt ble fristelsene i byen store.
    Lydene i byen, lysene i byen, folkene i byen. De fanget oppmerksomheten hans, og drog Lot ned til byen.

    Se hva som skjedde med Lot. Han flyttet fra teltet sitt utfor byen, til et hus i en av hovedgatene i byen.

    Han tok med seg familien sin dit. Han lot døtrene sine vokse opp der og gå på Sodoma videregående. Kona hans ble med i Sodoma kvinneforening. Han ble en mann med innflytelse i byen, og var en av dem som ble sett ute på gata. Familien hans ble forelsket i Sodoma. Det mest triste var at han var fullstendig klar over det som foregikk rundt ham.
    Han var fullt klar over ryktet byen hadde på seg. Men det han ikke så, var dommen som var på vei mot byen.

    Du vet hva som skjedde med Sodoma hvis du har lest din Bibel. Gud sendte engler for å ødelegge stedet. Abraham prøvde å redde byen. Bibelen sier at han spurte om å få stedet spart om englene kunne finne hundre rettferdige i byen. Men englene kunne ikke finne hundre personer som var rettferdige. Så de letter etter 90. De lette etter femti. De lette etter ti. Men de kunne ikke finne ti stykker til sammen i hele Sodoma og Gomorra. Men takk Gud for barmhjertighet og nåde!

    Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv.

    (1. Mosebok 19,19)

    Jeg vil du skal vite at Gud har vist nåde mot deg, og at Han har vært meget tålmodig med deg. Men ikke ta Gud for en senil bestefar. På et eller annet tidspunkt kan det hende Guds tålmodighet tar slutt. Den siste gangen kan ha vært den siste gangen.

    Ett siste lidenskapelig kyss kan lede til graviditet. En siste dram kan lede til alkoholisme. Et siste sniff eller et siste skudd kan føre til avhengighet.
    En siste kamp.
    En siste løgn.
    En siste flørt.
    Et siste raserianfall og du sitter kanskje fast. Det er derfor jeg skrev i tittelen «Kom deg ut, og hold deg ute».

    La meg se om jeg kan kutte noen hjørner.. Lots kone ville bare se seg tilbake en siste gang, men problemet er bare at den siste gangen vil aldri være tilfredsstillende.

    En gang til er aldri nok. En siste gang vil alltid ha enda en. Hvis du leser historien, så ser du at Lots kones siste gang, virkelig ble hennes siste gang.
    Et siste blikk, ble hennes aller siste blikk.
    En siste tanke, ble hennes aller siste tanke.
    Bibelen sier at hun ble forvandlet til en saltstøtte.

    Hvorfor akkurat salt? Hvorfor tok hun ikke bare fyr og forsvant?
    Jo, du skjønner at Lots kones ulydighet var ikke bare et siste blikk tilbake. Det var en avvisning av Gud. Gud gjorde henne til en saltstøtte for å vise hva han mente om å bli avvist.

    Nå, se på hva Jesus sier om salt:

    Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

    (Matteus 5,13)

    Når vi er ulydige mot Gud, mister vi vår kraft, og vi blir udugelige og ubrukelige.
    Ikke la det samme skje med deg som med Lots kone.
    Gud ser etter lydige folk som vil sette smak på verden.
    Hvis Gud har hjulpet deg ut av noe, så ikke se deg tilbake – for solen går ned, og snart blir det mørkt.
    Så, uansett hvilken synd du lever i, så er det på tide å «Kom deg ut, og hold deg ute».

    Det som er så flott med Gud, er at han KAN få deg ut av det!
    Det er sikkert mange av dere som har vært i et eller annet, som bare Gud kan ha hjulpet deg ut av. Legg gjerne igjen en kommentar dersom det er tilfelle! Vi trenger vitnesbyrd til oppbyggelse!
    Kanskje brukte du dop, men nå er du fylt av kjærlighet til Jesus!
    Du brukte å drikke deg sanseløs, men nå er du fylt av Den Hellige Ånd!
    Du brukte å skjelle ut folk, men nå velsigner du dem i Guds navn!

    Jeg vet ikke med deg, men jeg har funnet ut at Gud er svaret på mine problemer:
    – Gud er min vei ut av nødens dal.
    – Gud er min kur mot å være ufullstendig.
    – Gud er løsningen på mine bekymringer.
    – Gud er mitt eneste håp for frelse!

    I kirken har jeg lært at
    – Bare Gud kan gi meg fred som overgår all forstand.
    – Bare Gud kan lære meg å si, i hvilken som helst situasjon jeg enn måtte befinne meg i, at jeg har lært å være tilfreds.
    – Bare Gud vil stå ved min side gjennom tykt og tynt.
    – Bare Gud vil bære meg gjennom rett og galt, godt og ondt.
    – Bare Gud er en venn som er nærmere enn en bror.
    – Bare Gud vil fortsatt være der når alle andre har snudd ryggen og gått sin vei.
    – Bare Gud vil gå gjennom vann, ild, storm og regn sammen med meg.

    Ja, Gud har en plan for frelse og håp for ditt liv!
    Men jeg har lært at Gud har bare en plan for frelse. Gud la ikke to eller sytten planer, men EN. Gud har ikke en egen plan for rike eller vellykkede folk, og en annen for fattige og mislykkede.

    Gud har ikke en plan for hvite folk og en for sorte. Men Gud har en plan, og det er ikke en plan som kan tilpasses slik at du kan plukke litt fra den ene siden og litt fra den andre siden. Gud har bare EN plan! Og den planen er frelse av nåde, gjennom troen på Hans Sønn, Jesus Kristus!

    Da Gud ødela Sodoma og Gomorra, brukte Gud engler for å redde Lot og hans familie fra misgjerningene. Gud har alltid noe eller noen han kan bruke for å få sine barn ut av synd og fangenskap.

    – Under syndefloden brukte Gud en ark for å berge Noah og hans familie.
    – Under tørketiden brukte Gud Josef og korn.
    – Da det dukket opp en ny farao i Egypt som ikke kjente til avtalen med Josef og Israel, brukte Gud blod fra lam over dørstokkene. Og da dødsengelen så blodet, gikk han forbi huset.

    Legg merke til, i teksten øverst i dette innlegget, at engelen dro til Lot og vekte han for å få han og hans familie bort derfra. De skyndte seg for å få han til å unnslippe det som skulle komme.

    Men hva er det som skjer etterpå? Jo, Lot tok seg tid til å stå der og tenke. Han rørte seg ikke. Han stod der. Han fikk det ikke travelt. Han stod der, midt i byen. Det grusomme, korrupte og syndige stedet. Det er noen av oss som står og har betenkeligheter når vi egentlig burde latt skoene stå igjen, og løpt det vi greier!

    Hva har Gud sagt at du skal komme seg bort fra?
    Har har Gud sagt at du må legge igjen?
    Du må komme deg ut, og holde deg ute! Ikke bli fortapt i betenkeligheter! Utnytt Guds godvilje, slik det er beskrevet i vers 19: «Du har jo vist godvilje mot din tjener.»

    Ordet «godvilje» er i grunnteksten «gâdal chêsêd», som egentlig betyr «forstørret nåde».

    Det er Guds nåde som ser forbi mine feil og misgjerninger.
    Guds nåde sparer mitt liv når jeg ikke fortjener det.
    Guds nåde hang Jesus opp på korset.
    Guds nåde la han ned i graven.
    Guds godvilje reiste ham opp tidlig en søndags morgen med all makt i hans hender!

    Guds nåde vil få deg til å klappe i hendene!
    Guds nåde vil få deg til å løpe!
    Guds nåde vil få deg til å reise deg opp for å prise Herren!
    Guds nåde vil få deg til å si amen!
    Guds nåde vil gi deg en sang ikke engang englene kan!
    Guds nåde vil føde deg på ny!

    Har du nåde i livet ditt?
    Har du prøvd Ham?

    Takk Gud for at han har vist deg nåde. Nåde som kjenner våre behov bedre enn vi selv gjør. Nåde som lager en vei, på tross av oss. Til tross for at vi kommer til kort. Til tross for at vi er troløse. Takk Gud for hans nåde!

    Det er på tide å komme seg ut, og holde seg ute!

  • Skyld

    Denne andakten blir i lengste laget, men det er kun fordi det er mye å si om dette temaet. Dagens tema er «Skyld»:

    Skyld er noe vi føler fordi vi har gjort noe galt.

    Skyldfølelse er i utgangspunktet en god ting. Det hjelper oss til å forstå når vi har gjort noe galt.

    Har du en samvittighet som forteller deg når du gjør noe galt? Jeg tror og mener at alle er født med en fungerende samvittighet. Den er som et tannhjul med kvasse kanter som gnager i oss når vi gjør noe galt. Dersom vi behandler den dårlig, blir kantene slipt ned, og vi kan komme til å ikke føle at den er der etter en stund.

    Angrer du like mye på ting du gjør galt nå, som for ti år siden? Ikke med mindre du har gjort veldig lite galt, eller bærer på mye skam.

    Ingen av oss en ufeilbarlig samvittighet.
    Det er ting vi gjør helt galt, hvor vår samvittighet ikke kicker inn, og det er stunder vi gjør alt rett, og likevel har vi dårlig samvittighet.

    Skyldfølelse kan deles i to typer.

    Den berettigede skyldfølelsen.

    Som f.eks hvis jeg stjeler penger fra kassa i resepsjonen og bruker dem på å kjøpe ny TV. Da har jeg all grunn til å føle skyld, og til og med skam.

    Så er det den uberettigede skyldfølelsen.

    Det er skyld jeg selv har diktet opp. Som når jeg har gitt tilbake pengene, fått tilgivelse fra resepsjonisten og rektor, sonet et år i fengsel, og likevel har en gnagende skyldfølelse for det jeg gjorde. Jeg har da betalt for det jeg har gjort, og fått tilgivelse, og likevel blir jeg plaget av skyldfølelse. Da er det noe galt.

    Mange folk rundt i Norge i dag forteller seg selv at de er gode nok til å komme til Himmelen. De mener at de ikke har skyld, eller hvertfall ikke skyld nok til å ikke fortjene å være sammen med Gud. På en annen side har du tusenvis av folk som Gud har erklært rene og rettferdige som likevel føler på skyldfølelse.

    Du har all rett til å føle deg skyldig hvis:

    1. Du ikke har bedt Gud om tilgivelse for din synd, og stoler ikke på at Jesus har betalt hele straffen for din synd ved å dø på korset for deg. Kristus alene er i stand til det gudommelige mirakel å utslette all skyld.
    2. Du ønsker ikke at Gud skal ta dine synder fra deg. Å ikke ville bli reddet fra synden er som en druknende mann som nekter å bli reddet opp fra havet. Hvis du ikke har intensjoner om å gi opp en bestemt synd, vil du dø i synden. Syndene du elsker er like dødelige som syndene du forakter.

    Dersom du ikke stoler på Jesus for tilgivelse, eller ikke ønsker å leve et syndfritt liv, spiller det ingen rolle hva du føler eller ikke føler. Du er skyldig uansett.

    Hvis du derimot stoler på Jesus, og at det han gjorde var nok, og ønsker å leve et syndfritt liv, smiler Gud til deg. Alle følelser av frykt, skam eller skyld er bare en illusjon, på lik linje med frykten for innbruddstyver i huset når det bare er vinden som suser. Følelsene er der, og de kan være ubehagelige, men de er grunnløse. De har ingen rot i virkeligheten.

    Les i Bibelen. Finn ut at den lærer at Jesus, og bare Jesus kan fjerne din synd. Når du setter din tro til Gud, det vil si at du stoler på at han vet det beste og vil det beste for deg, vil du gå for det Gud vil for deg, selv om det kanskje koster litt av og til. Dette er bare en beslutning og en sinnstilstand.

    Det kan hende det er noen synder du har litt vanskelig for å gi slipp på. Jeg vet jeg har det. Men dersom vi stoler på at Gud vet best og vil det beste, og vi vet at Gud ikke vil synd, så er det beste for oss å høre på Gud, og ikke synde. Det gir mening, ikke sant?

    Du kommer til å betale tilbake pengene du har stjålet, forteller sannheten om en løgn du har fått folk til å tro på, holder fartsgrensa, og så videre.

    Og det betyr at du velger å tilgi andre, fordi du er tilgitt av Gud.

    Syndens lønn er døden, og den syndfrie Guds Sønn døde for deg. Hvorfor trenger du å straffe deg selv da? Han har allerede tatt din straff! Er du moralsk konkurs? Nei!

    Din konto hos Gud har stått i minus siden din første synd, men Jesus har betalt det du skyldte og vel så det, og brent bankboken!

    Ved å si «Jesus, ta min synd og gjør meg ren», og gir deg selv til Ham, foregår det en gudommelig utveksling. Jesus tar din synd på seg (det var det som drepte ham), og hans perfeksjon blir din. Jesu hellighet gjennomstrømmer hele ditt vesen, og skyller bort alle spor etter din synd. Det gjør at du er gullende ren og perfekt i Guds øyne!

    Den allmektige Gud kan omfavne deg og glede seg over deg på samme måte som han gleder seg over sin egen, syndfrie Sønn. Hver eneste lille smule eller skramme som måtte være igjen etter synden i deg, utsletter Jesus fordi han døde for dine synder. Bibelen sier dette om og om igjen, men ingen steder står det at du kommer til å føle at dette har skjedd. Det handler om å velge å tro på en åndelig virkelighet, i stedet for dine indre følelser.