Kategorier
Ukategorisert

Luthersk omvendelse

«Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!»

Markus 1,15 (NBM11)

Når du hører ordet «omvendelse», så tenker du kanskje på noen som må slutte med et eller annet. En som må slutte å være utro, slutte å drikke seg full, slutte å lyve, slutte å banne. Du har jo allerede renset livet ditt, så du trenger ikke omvende seg. Eller hva?

Først og fremst, så trenger vi å høre at alle mennesker trenger å vende om.

For det andre, så er ikke omvendelse noe vi gjør eller presterer. Gud virker omvendelse i deg. 

For det tredje, så består ikke omvendelse av gjerninger alene. 

I Den augsburgske bekjennelsen, så skriver Melanchton at «boten er egentlig sammensatt av disse to delene: den ene er angeren eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent, den andre er troen, som avles av evangeliet eller avløsningen, og som stoler på at syndene forlates for Kristi skyld» (Den augsburgske bekjennelse, artikkel XII).

I Melanchtons apologi legges det til at dersom noen vil legge til et tredje element, gode gjerninger, så vil de ikke protestere på det (Apologien XII v28). Men både i den augsburgske bekjennelsen og i apologien så er gjerningene en frukt av omvendelsen. De følger anger og tro, som er de to egentlige delene av omvendelsen. 

Anger

Anger er «den sanne skrekk som samvittigheten føler når den merker Guds vrede over synden og sørger over at den har syndet. En slik anger blir til når syndene blir anklaget av Guds ord.» (Apologi for den augsburgske bekjennelse, XII, art 29. Anger er en frykt og forferdelse i samvittigheten som føler Guds hat og vrede mot synd. For å gi et eksempel fra Bibelen, så siterer Melanchton Salme 38,4 og 8: «Skylden vokser meg over hodet lik en bør som er altfor tung. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage

Anger er passiv. Det er noe som skjer i mennesker ved Guds Lov. Melanchton bruker Paulus´ språk i å «kle av dere kroppen», og at Gud «dreper» som eksempler på anger. På samme måte snakker Luther i De Smalkaldiske artikler om anger som noe som kommer av Loven. Sann anger er en passiv anger som skapes av Guds Lov, ikke noe vi fremprovoserer eller produserer selv.

Tro

Tro på Jesus, eller tro I Jesus; troen på at for Jesu skyld er syndene tilgitt – er noe som oppmuntrer, holder oppe, og gir liv til den angrende. Denne troen får tilgivelse, for den griper tilgivelsen for syndene som tilgis for Jesu skyld. Melanchton inkluderer troen som en del av omvendelsen. Luther plasserte også tro rett etter anger. De som gjennom omvendelse vet at de er fortapte og er klare til å ta imot Herren og Hans nåde gjennom tro.

Det er altså slik at anger og gjerninger ikke er frelsende. Bare troen gjør frelst. Anger og gjerninger har altså ikke noe med rettferdiggjørelsen å gjøre. Tro kan ikke eksistere i en ond intensjon om å synde (det er, et hjerte uten anger), og gode gjerninger følger frelsende tro. Anger og gjerninger gjør ikke fortjent til rettferdiggjørelse. 

Gjerninger

Hva så med gjerninger? Det er to sider av gjerninger og omvendelse. Gode gjerninger følger omvendelse. Gjerninger er frukt, befalt av Gud, som omvendelsen skal produsere. Melanchton stiller seg ikke kritisk til å føye gjerninger inn som en del av omvendelsen ved siden av anger og tro. Luther inkluderer gjerninger i de De Smalkaldiske artikler når han sier «Ingen av dere er noe, enten dre er åpenbare syndere eller hellige. Dere må alle bli annerledes og handle annerledes enn dere nå er og handler. Og det er det samme hvem dere er, hvor store, vise, mektige og hellige der mener å være. Her er ingen from.» (Schmalkaldiske artikler, III, III, 3)

Her er gjerninger inkludert sammen med anger i forkynnelsen av omvendelse. Og ingen slipper unna dette kallet til omvendelse.

Visshet og omvendelse

Omvendelse blir feil når man glemmer Kristus og troen, sier Luther. Dette skjer når omvendelse bare blir sett på som vår gjerning, og når det blir brukt i debatten om hva som er rett og hva som er galt. Luther skriver at sann omvendelse blander alt sammen og sier «Alt som er i oss er bare synd.» Sann omvendelse lærer oss å skjelne synd ved å si «Vi er fullstendig fortapt; det finnes ikke godt i oss fra hode til tå; og vi må bli absolutt nye og annerledes mennesker,» Den typen omvendelse fortsetter gjennom hele livet hos en kristen. En slik omvendelse forbereder hjertet for Kristus og hans gaver som mottas i tro.

Det er stor trøst i denne forståelsen av omvendelse. Å inkludere tro i omvendelsen løfter blikket ditt vekk fra deg selv og det halvhjertede forsøket på å vurdere om din omvendelse var genuin nok til å oppnå tilgivelse. I stedet, ved å inkludere tro, så pekes øynene dine på Jesus, slik at du kan finne trøst i tilgivelsen som tilbys deg i Jesus gjennom tro. Denne læren alene kan sette deg fri fra tvil, og gi deg sikkerhet i Jesus alene.

Kategorier
Ukategorisert

Ordet er evig

Følgende er sakset fra en ukjent bok:

«Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje
med klokker for daude?

Kva hjelp det å skapa
all venleik i verda,
når Ordet lyt tapa
for svolten og sverda?»

Slik skrev dikteren og tvileren Tor Jonsson i et dikt. For dikteren var Ordet ikke et synonym for Jesus Kristus, men apostelen Johannes skriver med overbevisning:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud

Joh 1,1 NBM11

Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet.

Joh 1,14 NBM11

Det er ikke vanskelig å oppdage tilværelsens ondskap, for den finner frem til oss av seg selv. Det onde er en rød tråd i verdensveven. Når vi hører de verste skrekkhistorier husker vi hvor veldig ondskapens problem er – hvis det er en realitet som lar seg glemme. Naturkatastrofer, terror, konsentrasjonsleirer, global urettferdighet, sykdom og allslags lidelser skriker i våre ører. Og så er det alt som er skjult og ikke rammer oss. Men vi husker i alle fall bønnen:

Frels oss fra det onde

Matt 6,13 NBM11

Hvis vi vender oss fra verdensbildet og ser ærlig inn i vår sjel, er det ikke mye som trøster og bærer oss. «Jeg er i bunn og grunn ikke så forskjellig fra disse forferdelige skikkelsene,» skriver C.S. Lewis når han skildrer Hitler og Stalins ugjerninger. Vi har i alle fall vage anelser om de demoniske kreftene i oss selv. Riktignok kan vi identifisere oss med ofrene – «det kunne ha vært en av oss» – men vi registrerer også risikoen i vårt eget bryst.Himmelen vil imidlertid ikke tie for alltid, for det onde har én løsning: Jesus Kristus. Ordet. Vår ondskap var årsaken til korsfestelsen, men hans død er garantien for helbredelsen. De siste ordene i Bibelen: «Kom, Herre Jesus!» minner oss om bønnen: «Frels oss fra det onde.» For en underfull dag!

«Dei gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve,
og evig er Ordet»

skriver Tor Jonsson i den siste strofen. Når vi står uten ord, er Ordet iblant oss.

Kategorier
Ukategorisert

Å stole på Gud i motgang

Det er en del gamle «ordtak» som gjentas til det kjedsommelige her i Norge. «Life is tough and then you die», «Drikk, pul og stjæl, du skal dø allikavæl..» og så videre.

Det var en gang en mann som hadde et budskap. Han var overbevist om at beskjeden hans måtte ut til hele verden. Så han la ut i verden for å fortelle det han hadde på hjertet. Det første som skjedde var at kollegene hans begynte å hate han. Det gikk så langt at de begynte å snakke sammen om å ta livet av han. På et punkt angrep de han med stokker og steiner. Likevel fortsatte han å fortelle sitt budskap til menneskene rundt seg. Så en dag da han var på reise til en annen by, så ble skipet hans fanget av en storm og forliste. Likevel fortsatte han å fortelle verden sitt budskap. De truet ham, men han fortsatte å fortelle. De pisket han, men han fortsatte å fortelle. De fengslet han, men han fortsatte å fortelle.

Alt så ut til å gå galt, og til slutt henrettet de han.
Livet er tøft.

I livet er det slik at ting vil gå galt, enten du vil det eller ikke. Folk som du elsker vil avvise deg, du vil miste både ting og personer du er glad i, og drømmene dine vil knuses. Hvis de ikke allerede har blitt det, så vil de bli det en dag.
Alt du synes er verdifullt kan bli revet i stykker rett foran deg. Du vil bli etterlatt knust og ødelagt, og du kan ende opp redd, ensom, bitter, såret og ufølsom. Du setter kanskje opp noen psykiske murer rundt deg, og det er mulig du trenger dem sårt for å overleve. Livet er tøft.

Enda en historie om en gutt på tretten år. Han hadde vokst opp i England i et kontrollert og veloppdragent miljø i den britiske skolen. En dag ble han kastet inn i en uregjerlig amerikansk high-school der det fløt dop. Noen av dere som leser dette kjenner igjen beskrivelsen av en videregående skole med rusproblematikk, men for den unge gutten på tretten år var det et sjokk. Han var yngst i klassen på tretten år hvor alle andre var minst 15. Og han var kristen. Og på toppen av det hele mente han at alle andre burde være det også. Og alle hatet han for det. Greier du å se for deg en mer traumatisk tid i livet? Han ble ertet, mishandlet, slått og hatet.
Trettenåringen brukte mange kvelder på å gråte seg i søvn. Hvordan kunne han få slutt på alt sammen? Hvordan kunne han bli kvitt smerten av å bli avvist og mobbet? Gutten brukte mange timer på å spørre Gud «Hvorfor?». «Hvorfor lar du meg gå gjennom dette? Hva må jeg gjøre annerledes? Hvorfor?»

Livet er tøft, og trettenåringen begynte å bygge opp forsvarsverk, og han begynte å slutte å stole på Gud. Fordi Gud var den som hadde gjort dette mot han. Han gikk fortsatt i kirken og gjorde alle de kristne tingene, men han hadde sakte men sikkert sluttet å stole på Gud.

Folk begynner livet sitt i en relasjon. Etter hvert forelsker de seg, og planlegger å gifte seg og snakker om fremtiden. De har drømmer. Så en dag sier personen de har forelsket seg i at «Nei, jeg kan ikke gifte meg med deg.» Det er slutt, og de skiller lag. Men det er mye som er verre enn dette. Det kan hale ut og ingen skiller lag med en gang. Det fører til at man kanskje begynner å få håp igjen før den andre parten plutselig bryter opp, og ikke bare knuser håpet, men river det i stykker og tråkker på det. Da er smerten alt som er igjen. Og da begynner en å spørre «Hvorfor?». «Hvorfor lot du dette skje, Gud?» Og en begynner å avvise Gud, fordi Gud var den som lot dette skje.

For mange år siden fikk jeg en CD av en venninne av et band som heter Jerusalem. Jeg likte ikke skiva først, men etter noen år så tok jeg den fram og hørte mer nøye på den. Platen begynner med et rop om tilstanden i verden. Den er på vei ned i ødeleggelse. Vi har Sodoma og Gomorra over alt. Sodoma er Europa, Sodoma er Sverige, Sodoma er Tyskland, Sodoma er vår by og ingen bryr seg lenger.

Men. Så fikk vi Jesus. Verden er på vei ned i en spiral, og vi ser katastrofen komme. Men vi fikk Jesus.

Jesus er ikke bare en frelser. Han er hele vårt liv. Livet er tøft, men vi har håp!

Ja, det er vel og bra, sier du kanskje. Du lurte ikke på om du skulle bli reddet ut av verden en eller annen gang etter at du dør. Du har ingen problemer med å tro på det. Det er akkurat NÅ at problemer eksisterer. «Kommer jeg til å overleve akkurat nå?»
Vi har et håp, og det er ikke bare for vår frelse, men også for morgendagen! Fordi for 2000 år siden så kom Jesus til jorden og led alt det vi lider. Det er Gud selv som sier til deg «Jeg bryr meg.» Gud forstår fordi Gud har opplevd lidelse.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Du kan komme i dag fordi Gud ikke bare har reddet oss fra evig fortapelse, men han styrker oss og gir oss fred også i dag!

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette. (Jesaja 40:28-31 BM11)

Gud er en Gud av nåde og barmhjertighet.

Slutten på historien er ikke at to ensomme mennesker møtes, gifter seg, og forblir ensomme. For hvis de ydmyker seg for Gud og stoler på ham, så er det håp. Da er livet verdt å leve.
Vi tenker gjerne på relasjoner som noe mellom mennesker, og da gjerne mellom en mann og en kvinne. Saken med Gud er at Gud ikke er en mann. Ja visst omtales Han som “Han”, “Far” og “Herre”, men vi vet også at Gud er ånd. Han er ikke som en mann, for han forlater oss aldri. Det er håp. Livet kan leves i glede. Ved nåde kan vi få se at Gud er så mye større enn et menneske! Han er trofast og slipper deg aldri.

Det handler ikke om å leve i trass og dø i trass. Det handler om å stole på at Gud vet det beste for deg, fordi vi vet at Jesus har lidd med oss.