Kategorier
Andakt

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke

Du har kanskje sittet og hørt noen skryte av hvor fulle de ble på fest i helga. Og så skryter de av å ha gjort et eller annet teit, hvem «prøvde seg» på hvem, hvor mye drakk de, hvor sterkt var det de drakk. Det kan være vanskelig å forholde seg til. Hvordan skal du reagere? Du kan le med, eller være stille, himle med øynene eller si «Hvem bryr seg?». Det kan hende de synes du er teit som prioriterer annerledes.
Tenker du på folkene rundt deg som noen du skal overleve? Eller kanskje ser du på dem som misjonsmark? Tenker du «Jeg har mine egne venner, og trenger ikke forholde meg til dem.»
Eller er du av de heldige som ser på dem som medmennesker?

Problemet er hvordan vi tenker om andre mennesker som er annerledes enn oss. Vi har et holdningsproblem. Spesielt dersom vi har Jesus som forbilde.

Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
(Matteus 9, 9-13 BM11)

Tollere og syndere er bibelske ord for folk som lyver, stjeler og er litt på kjøret. Fariseerne (de religiøse nerdene) tenkte at Jesus , som tross alt var en respektert religiøs lærer, burde holde seg for god til å være sammen med slike folk, men Jesus avviste denne tankegangen.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.
(Lukas 15, 1 BM11)

Jesus tilbrakte mye tid sammen med folk som var utrolig ulik ham selv, og som levde liv som var veldig på kanten. Og selvsagt var det en hel del pliktoppfyllende, religiøse folk som ikke likte det og som klagde over at Jesus prioriterte de syke fremfor dem selv.

Saken er at vi alle er syke, men det er ikke alle som vil innse det. Vi som kaller oss kristne løper en stor risiko for å være skinnhellige, fordomsfulle og avvisende ovenfor dem som tydelig trenger Jesus. De som ikke kaller seg kristne opplever derfor ofte at vi kristne oppfører oss ugreit. Enten ved å være stille, himle med øynene, eller på en eller annen måte vise at vi ikke liker dem.

Kaller du deg en kristen?
Kristen betyr «Som Kristus». Du er kalt til å være en liten Jesus, og da skal du ikke gjemme deg bort i kirka og spille ludo og se på gullrekka på TV i helga. Det er helt fint å være på møte, treffe andre kristne, og høre om Jesus, men du er kalt til å være lys og salt også!
Og det gjør du utenfor kirka, og utenfor stua. Du må ut til der de er de som snakker om hvor fulle de ble, og hvor mye teit de har gjort.
Jeg sier ikke at du skal bli som dem, drikke deg full og skryte av at du gjorde et eller annet teit. Du skal stå i kampen, og gjøre som Jesus ville gjort!

Be for dem, og kanskje til og med sammen med dem. Og ikke be om at de skal ta til fornuft og bli som deg, men be for at Jesus må møte dem der de er. Be for familiene deres og for at det skal gå bra med dem.

Snakk med dem og vis interesse for livene deres. Hva liker de å gjøre? Hva tenker de om fremtiden?

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og vi er alle syke.