samboerskap – Andaktsbloggen

Lørdag kveld hørte jeg en flott andakt om samboerskap og ekteskap, og om samliv og realistiske og urealistiske forventninger.
Jeg skal forsøke å gjengi noen tanker jeg fikk underveis, og noen refleksjoner jeg som ektemann gjorde meg mens jeg satt og hørte på.

Ekteskapet er uten tvil under stort press. Samboerskap er den dominerende samlivsformen blant unge mennesker, og ekteskap blir sett på som skummelt og bakstreversk. Noen har enda den romantiserte tanken om selve bryllupsdagen, og noen kanskje drømmer om hvor fantastisk det vil være om man bare gifter seg, selv om man lever som samboere frem til dagen man sier sitt tja i kirka.
Samboerskap ble «oppfunnet» på sekstitallet som et opprør mot ektekskapet. Man ville leve sammen uten rammene et juridisk bindende ekteskapsløfte gav. Samboerskap er nå i dag mulig å få kontraktsfestet med en samboerskapskontrakt.
Det er i grunnen veldig likt et ekteskap dersom man skriver kontrakt. Samboerskap med kontrakt likestilles juridisk med ekteskapet, og regjering og storting har allerede lykkes med å sidestille heterofilt og homofilt samboerskap. Snart vil også Den Norske Kirke sidestille heterofilt og homofilt ekteskap som en gudgitt ordning, selv om Bibelen er meget tydelig på at Gud ikke gir sin velsignelse over homofilt samliv.

I praksis skriver veldig få kontrakt på samboerskapet sitt. Jeg har hørt 13%.
Dette fordi man er redd for spørsmålet «Stoler du ikke nok på meg? Trenger vi virkelig en kontrakt på dette?», og dersom man skriver en kontrakt så er samboerskapskontrakten likevel såpass lik ekteskapskontrakten at de like gjerne kunne giftet seg. Men det er for skummelt, fordi et ekteskap er bindende.
Så det som holder tilbake er likevel frykt for å binde seg. Derfor er et samboerskap en løsere og mer flyktig samlivsform enn et ekteskap. Det er et «ekteskap med bakdøra åpen». De aller fleste samboerskap oppløses etter en tid. Oppløsningsraten for samboere med barn er tre ganger så høy som for ekteskap med barn. Det er også sånn at de som først er samboere og deretter gifter seg, har dobbelt så stor sjanse, statistisk sett, for å skille seg dersom vi sammenligner med ekteskap som starter uten å ha samboerskap bak seg.
Vi har snart en skilsmisserate på 50% her i landet, og slik jeg ser det er det jammen ikke rart når vi hver dag bombarderes med verdier som strider rett imot Guds vilje for samlivet mellom en mann og en kvinne.
Bibelen har en ramme for samlivet, og det kalles ekteskapet. I Matteus 19 sier Jesus

Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. ’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» (Matteus 19:4-9 BM11)

Fyller samboerskap de vilkårene som skal til for å kalles ekteskap? Både ut fra samboerskapets idé og praksis og ut fra samfunnets innplassering av det som noe annet enn ekteskap ser vi at dette ikke samsvarer. Dersom samboerskap er ekteskap, er oppløsning av det å se som skilsmisse, med de konsekvenser det har for tenking omkring skilsmisse og gjengifte. Trolig har de rett som sier at samboerskapet for flertallet har avløst forlovelsestiden fram mot ekteskap. Men Guds ord åpner aldri for at denne tida før ekteskapsinngåelsen skal brukes til å foregripe ekteskapet som samlivsform med felles bord og seng.

Unge kristne er selvsagt forvirret. Vi har de siste årene lagt mye vekt på at å følge Jesus handler om tro alene, og det er på en side riktig. Men jeg vil stille spørsmålet om man virkelig tror på Jesus om man går rett imot det Han sier? Ta f.eks kvinnen som ble grepet i å ha sex utenfor ekteskapet.

Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»}} (Johannes 8:3-11 BM11)

Jesus sa til henne «Gå bort og synd ikke mer». Dette alene burde si oss at Jesus mener seksuelt samliv uten ekteskapet som ramme, er synd.

Generelt har vi tatt for lett på forkynnelsen og bibelundervisningen og slik skapt grobunn for tro uten vesentlig substans og med svekket relasjon til etterfølgelsen av Jesus. Troens gave har i liten grad blitt til troens lydighet. Da blir det vår oppgave å holde frem at det å tro er nok, men at troen er død uten gjerninger, og gjerninger er etterfølgelse.
Det blir ofte sagt at kristne miljøer er så opptatte av sex og at det er fælt og syndig, men det kunne ikke vært lengre fra sannheten. De gangene sex har vært tema i kirken, har jeg hørt utelukkende positivt om det. Det er Guds gave, og det er noe dyrebart og hellig vi har blitt gitt. De jeg har hørt snakke negativt om kirkens holdning til seksualitet, er folk som sjeldent eller aldri har vært i ei kirke.
Den seksuelle manien er et særpreg ved den allmenne kulturen.

Svært mange av våre medborgere sliter i sine liv og samliv med det bildet som tegnes av seksuell appetitt og forbruk i film og underholdning. I frykt for å stemples som seksualfiksert – fordi vi setter andre standarder enn omgivelsene, har altfor mange bedehus og kirker, leirer og lag holdt tilbake nødvendig veiledning om sex og samliv. Den seksualiserte kulturen som vi lever i, har likevel gjort slik veiledning mer nødvendig enn noen gang.

Han som holdt talen over dette, sa at de som vokser opp i dag har et bilde av seksualitet som hentet rett fra Paradise Hotel. Og det var ganske betegnende å høre hva de to spørsmålene deltagerne ble stilt da de skulle inn i huset. Det handlet ikke om de skulle ha det kjekt eller få nye venner der inne. Det første spørsmålet var «Skal du ha sex på TV?». Det andre spørsmålet var «Skal du ha sex første kvelden?».
Svarene som kom var mange «Det som skjer, det skjer.». Det var ei jente som var litt i tvil om hun skulle hoppe rett i det, og hun ble da sett på som den tilbakeholdne og kjipe deltageren.

Slike holdninger vokser barn og unge opp med i dag!
Det handler ikke om å dele noe fint sammen. Det handler ikke om å ta vare på hverandre og respektere hverandre. Det handler hvertfall ikke om å være trofast, tålmodig, velvillig, og om å forplikte seg på det andre mennesket!
Ekteskapet er noe helt annet. Det er innstiftet av Gud selv, og er den eneste rammen hvor begge partene og eventuelle barn kan føle seg trygge.
Vi trenger å bryte både de tabuer vi måtte ha i det kristne fellesskapet for å snakke om disse tingene, og vi trenger å bryte med angsten for å stemples som seksualfiendtlige i en kultur som reduserer sex fra relasjon, troskap og forplantning til teknikk og forbruk. Den beiske frukten er at halvparten av alle graviditeter i Oslo for unge under 25 år ender i abort. Og da holder vi utenfor alle som bruker angrepiller eller prevensjon som hindrer befruktede egg i å leve videre. Vi ofrer menneskeverdet for å kunne dyrke sex – Guds gode gave!, som en avgud.

Vi må snakke klart og tydelig når det gjelder dette. Vi må peke på ekteskapet som den beste samlivsformen, og vi har både statistikk og sunn fornuft til å underbygge våre påstander og holdninger. Når det gjelder ekteskap, er Bibelen, Jesus og Apostlene svært tydelig på at ekteskapet er den eneste rett samlivsform, og at det er ment for en mann og en kvinne. Dersom vi kan regne med at apostelen har rett i at den som driver hor, ikke skal arve Guds rike, må vi tørre å være tydelige i forkynnelsen. Vi må tale så tydelig at folk får gjort opp sine synder mot Guds sjette bud og reises opp til nytt liv og frimodig etterfølgelse, også om det er motkulturelt.

(fritt etter kronikk i VL av Øivind Benestad; prosjektleder
MorFarBarn, forøvrig kopiert fra lillesandfrikirke.no)

Stadig flere nordmenn, også kristne, har problemer med å akseptere at det er noen vesentlig forskjell på samboerskap og ekteskap. De aller fleste kirkesamfunn har hittil vært tydelige på at samboerskap ikke er i pakt med Guds vilje for samliv i Bibelen. Samboere får f.eks ikke stillinger i Den norske kirke. Jeg mener kirken bør holde fast på sin avvisning av samboerskap som bibelsk og etisk forsvarlig. Når kirkens teologi og praksis stadig oftere problematiseres i disse spørsmålene er det grunn til å spørre: Er det Den Hellige Ånd eller tidsånden som bærer argumentasjonen? Kommer en til nye konklusjoner fordi en er gått dypere inn i Skriften, eller skifter en mening fordi det er ubehagelig å være umoderne og motkulturell? Finnes det bibelske grunner for å hevde at ekteskapet mellom mann og kvinne ikke lenger står i noen særstilling som Guds design for famlien?

Samboerskap mangler mye av den beskyttelse som ekteskapet gir begge parter i forholdet. Samboerskap gir på ingen måte en sikkerhet som svarer til den investering og utlevering som partene gjør i forhold til hverandre. Fordi forpliktelsen i utgangspunktet er så svak, blir det lettere i et samboerskap å velge minste motstands vei når vanskene melder seg. Hvis paret har sikret seg med en samboerkontrakt, er forholdene allerede så likt et ekteskap at det er god grunn til å spørre: Hvorfor ønsker de ikke å gifte seg? Er de bundet av et urealistisk frihetsideal der individets selvrealisering står i fokus? En slik tankegang kolliderer med Bibelens verdier.

Trofasthet og forpliktelse er nøkkelord i alt ansvarlig samliv. I kristen samlivsetikk må disse ordene løftes høyt. Ektepar lover «Jeg vil satse 100% på forholdet vår og være trofast inntil døden skiller oss.» Samboere sier: «La oss prøve og se. Går det ikke, får vi heller skille lag.» I følge Bibelsk etikk er samboerskap en for løs og uforpliktende måte å ordne samlivet mellom mann og kvinne på. En av de aller viktigste i menneskelivet, og også en av de mest sårbare trenger sterkere strukturer og mekanismer innebygget enn det samboerskap gir. Det gjelder både for voksne og for eventuelle barn.

Mange unge forteller at de flytter sammen for å «prøve om de passer sammen». En del ser på samboerskap som et «prøve-ekteskap». Men går det an å elske på prøve uten at noe av kjærlighetens vesen går tapt? Ekte kjærlighet mellom mann og kvinne forutsetter helhjertet vilje og forpliktelse. Disse kvalitetene (og mange flere) kan godt prøves uten at en lever sammen seksuelt. Fordi erotikken lett overdøver faresignaler som paret burde tatt på alvor, vil et kjærlighetsforhold uten fullt seksuelt samliv ofte gi et mer realistisk bilde av hvor ekte og slitesterk kjærligheten er. «Jeg elsker deg så høyt at jeg er villig til å vente med sex til vi gifter oss.»

Mange lever på en illusjon når de tror samboerskap vil hjelpe dem til å forberede seg på ekteskapet. Sannheten er faktisk stikk motsatt: Studier viser at ektepar som har vært samboere før de giftet seg, skiller seg oftere enn ektepar som ikke har vært samboere. En fersk rapport fra England dokumenterer at risikoen for skilsmisse øker med 60% hvis paret har vært samboere først. Dersom paret får barn, blir prosenten ennå høyere. Rapporten avliver myten om at samboerskap er en god forberedelse til ekteskapet.

Ekteskapet utfordres av samboerskap i forkant og skilsmisse i etterkant. På
hver sin måte undergraver de det stabile ekteskapet. Det finnes ikke grunnlag
for å hevde at samboerskap forebygger skilsmisser, snarere tvert i mot.
Frekvensen av skilsmisser har økt parallelt med at samboerforhold er blitt
stadig mer vanlig. Samboerskap har gjort terskelen lavere for å gå inn i nye
forhold, men på samme måte er også terskelen for å gå ut av et forhold blitt
lavere.

Utbredelsen av samboerskap både i Norge og andre vestlige land har sin forutsetning i 1960- og 70-tallets seksuelle revolusjon. Seksuell utfoldelse er blitt mer og mer løsrevet fra forpliktende og varige forhold. Å gå til sengs med kjæresten noen dager eller uker etter at noen har blitt kjent, er nå rimelig vanlig. Veien til samboerskap blir dermed svært kort. Skole, NRK og hele ungdomskulturen forkynner at uforpliktende sex er «sunt og naturlig». Da er det ikke til å undres over at en del kristne blir forført til å tro at samboerskap er en god samlivsform. Det er jo «slik moderne mennesker lever».

Vår situasjon i dag er kanskje ikke så moderne som mange tror. Apostelen Peter
og Paulus skrev f.eks. i sine brev til kristne i en kultur med utbredt
«frigjøring på det seksuelle området:» oppløsning av famliestrukturer,
homoseksualitet, løse parforhold, hor, prostitusjon og så videre. Korinterbrevet
i Det nye testamente gir oss et levende bilde av situasjonen. Apostlene og
oldkirken proklamerte ikke tilpasning til samfunnets moral og omtolking av Guds
bud som løsningen for de kristne. Tvert imot: de insisterte på at de kristne
måtte våge å være annerledes. Dessuten skulle de vise at Guds vilje er på livets
side.

Ifølge Bibelen er ekteskapet Guds ordning for samliv og seksualitet. Bibelen legger vekt på følgende elementer når et par inngår ekteskap:

i) De avgir et offentlig troskapsløfte.
ii) De danner en ny sosial enhet.
iii) De innleder det fulle seksuelle samliv.

Diss tre punktene er fundamentale i bibelsk tankegang og må være utgangspunktet for kristen samlivsetikk. Fra første til siste side taler Bibelen klart om det livslange ekteskapet som den samlivsform Gud har innstiftet mellom mann og kvinne. Grunnleggende utsagn og samliv og kjærlighet står alltid i sammenheng med ekteskapet. Vi finner dem dessuten i så sentrale tekster som Skapelsesberetningen, De ti bud, Bergprekenen og i etisk veiledning til de første menighetene. Felles for alle disse tekstene er ønsket om å bygge og verne om forpliktende og livsvarig samliv mellom mann og kone. Positiv omtale av uforpliktende og uformelt samliv utenfor ekteskapets rammer finnes ikke.

Når en del kristne tror at Bibelen ikke sier noe om samboerskap, glemmer de at Det nye testamente over 30 ganger advarer mot seksuell umoral, også kalt utukt eller «hor». I Bibelen har «hor» lite med horer og prostitusjon å gjøre, men med alle seksuelle forhold som bryter ut/inn av ekteskap. I samfunnet generelt er kanskje kampen for Kirkens syn på ekteskap og samboerskap tapt, inntil videre. De som ønsker å innrette livet sitt etter Jesu bud og budskap, har imidlertid en annen målestokk. Den handler om å finne og gjøre Guds vilje, slik vi finner den i Bibelen. Intet mer og intet mindre. Utfordringen fra Jesus gjelder også sex og samliv.