Kategorier
Bibeltime

Kan vi velge Jesus?

Kan du bestemme deg for å gjøre Jesus til Herre i ditt liv?

Dette er et av de viktigste spørsmålene som surrer rundt i kristen-Norge i dag. La oss ta en kikk på hva Bibelen sier om saken.

På mange møter, gudstjenester, konserter og lignende får vi spørsmål om vi har tatt imot Jesus. Har vi bestemt oss for å følge Jesus og gjøre Han til Herre i våre liv?

Vi ser det i det berømte bildet der det er en avgrunn hvor vi står på den ene siden, Gud på den andre, og korset kommer og tetter igjen avgrunnen, og nå må du selv ta avgjørelsen om å gå over til Guds side. Store deler av norsk kristenhet baserer seg på akkurat den avgjørelsen. En handling utøvd av fri vilje. Min frihet til å velge Kristus, og invitere Ham inn i hjertet mitt. 

Det er viktig å se på dette i lys av Bibelen, og om den åpner for muligheten for at vi kan ta en avgjørelse på dette området. 

Tillater Bibelen at vi kan akseptere Jesus og invitere Ham inn i hjertene våre? Det enkle svaret fra Bibelen er, nei. 

Et av de klareste stedene i Bibelen synes jeg er Efeserbrevet 2,1: 

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. (Efeserne 2,1 NBM11)

Så før vi tror på Jesus, så er vi døde på grunn av syndene! Vi har ikke frihet eller liv til å gjøre noen verdens ting. Det er hva det menes med å være ikke-troende. Det betyr å ikke tro. Da tror man ikke, og man er ikke i stand til å tro. For de lutherske reformatorene, så var 1. Korinterbrev 2,14 et nøkkelvers:

Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1. Korinterbrev 2,14 NBM11)

Vårt sinn er ikke i stand til å ta imot det Guds Ånd har å gi. Den Hellige Ånd må gi oss kapasiteten til å tro. Kapasiteten til å vite ting som ikke er mulig å vite. Paulus sier at evangeliet er dårskap. 

men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger (1. Korinterbrev 1,23 NBM11)

Guds Ord er dårskap for de som ikke tror. 

For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. (Galaterbrevet 5,17 NBM11)

Kroppen og Ånden står imot hverandre. Kroppen gjør ikke det Ånden vil, og Ånden gjør ikke det kroppen vil. Før vi ble kristne hadde vi ikke Ånden. Da hadde vi kun kroppen, og da var vi helt ute av stand til å gjøre som Ånden vil. Kroppen vil ikke gjøre det Gud vil vi skal gjøre, og slik var vi ute av stand til å velge å gjøre det Gud vil vi skal gjøre uten å ha Ånden. Vi er nødt til å ha Ånden for i det hele tatt å være i stand til å ønske å gjøre slik Gud vil vi skal gjøre. 

Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.(Apostlenes Gjerninger 7,51 NBM11)

Å kjempe imot Ånden er den naturlige tilstanden vi alle er i.

deres forstand [er] formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. (Efeserbrevet 4,18 NBM11)

Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. (Romerbrevet 8,7 NBM11)

Så vi har altså ikke mulighet eller egenskap til å tro på egen hånd. Vi kan ikke ta en avgjørelse på egen hånd. 

Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. (Romerbrevet 3,10-12 NBM11)

Paulus siterer Salmenes bok, og det er dermed ikke bare Paulus som mener dette, det er også David. 

Jesus sier selv at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er tilstanden vi er i når vi ikke tror. Vi kjemper imot lyset. Det er dypet vi har falt ned i. Vi har ikke friheten til å på noen som helst måte samarbeide med Gud i vår frelse. Det må være et verk av Gud alene. Det er dette de gamle teologene kalte guddommelige monergisme. 

Jesus kom ikke til Lasarus’ grav og sa «Ta avgjørelsen om å leve!» Lasarus kunne ikke, fordi han var død. Vi som er døde i våre misgjerninger og synd kan ikke velge å komme ut av graven, men Jesus kan kalle oss ut. Det er Guds verk, og Hans alene. Gud står for 100 prosent av vår frelse, og Gud alene skaper tro. Troen er en gave fra Gud så vi ikke kan skryte av oss selv. Gud er den som gir tro, liv og omvendelse. 

Kategorier
Andre saker og ting

Det lutherske synet på dåp

Ofte hører jeg at enkelte mener at barnedåp ikke tillater at barnet selv får ta en avgjørelse om å følge Jesus. Mange mener dette er dypt urettferdig, og at man derfor må vente til barnet blir eldre og selv kan «akseptere Jesus».

Så hvor kommer denne tanken fra at det er urettferdig å døpe et barn før det er i stand til å ta denne avgjørelsen selv? Generelt kan vi si at det er fordi det krenker læren om fri vilje, slik den blir lært i baptist-miljøerDet er krenkende fordi man tar bort barnets valg fra frelsen. Å si at en baby blir frelst ved dåp når babyen ikke har tatt et aktivt valg, synes skandaløst for teologer som omfavner doktrinen om fri vilje, og det er veldig støtende mot den gamle Adam. Den gamle Adam tåler ikke monergisme. Monergisme er i teologien en motvekt mot synergisme. Synergisme er en beskrivelse av at det er to parter som samarbeider om frelsen, nemlig Gud og deg selv. Du bidrar med din avgjørelse, eler din vilje, og Gud sørger for resten. I monergisme derimot er det kun Gud alt står og faller på. I barnedåp er det altså snakk om monergisme, og det tåler ikke den gamle Adam, for i barnedåp er det ikke noe rom for å hevde at fri vilje er utøvd. Det er kun drukning av den gamle Adam.

For å beskytte doktrinen om fri vilje har mange evangeliske kirkesamfunn valgt å utsette dåpen til barnet selv er i stand til å ta et valg. Dette sørger imidlertid for en rekke nye problemer. Hvordan skal man håndtere arvesynd og det at barnet synder i tidsrommet mellom fødsel og når barnet er i stand til å ta en beslutning om å tro? For å motvirke dette er det videre utviklet en flytende alder for ansvarlighet. Altså har mange valgt å tenke at barnet ikke selv er ansvarlig for syndene sine før denne alderen oppnås, og det har dermed fått en periode med nåde. Ansvarets alder handler om at barn under en viss alder som dør ikke holdes ansvarlig for sine synder fordi de ikke var i stand til å forstå forskjell på rett og galt, og kunne ikke forstå Jesu død på korset. Enkelte trossamfunn som praktiserer barnedåp kan også bli bytte for den samme tenkningen. De døper barnet i den treenige Guds navn, men tenker at dåpens nåde bare strekker seg frem til barnet selv kan ta en beslutning for Kristus på et senere tidspunkt. Når avgjørelsen blir tatt, så er det dette som blir ansett som forsikringen på at barnet faktisk er frelst, og ikke selve dåpen. Både dette synet og de evangelikales forsøker å beskytte fri vilje som doktrine, og unngå de guddommelige monergistiske egenskapene i dåpens fornyelse. 

Er barnedåp virkelig så radikalt? Her er det viktig å huske på at barnedåp ikke er en useriøs teologi som er i strid med resten av Bibelen. Ta f.eks. Jesu mirakler. Personene som er omtalt som blinde var ikke bare svaksynte, de var fullstendig, hjelpeløst blinde fra fødselen av (f.eks. Matteus 9). De lamme var ikke bare halte, men fullstendig, hjelpeløst lamme (Matteus 9). De spedalske var ikke bare litt syke, men fullstendig, håpløst rammet av spedalskhet (Matteus 8), og de døde var ikke bare nesten døde, men fullstendig, komplett og ugjenkallelig døde (Johannes 11). Disse personene var, akkurat som spedbarna, hjelpeløse. Likevel ser vi den mirakuløse kraften i Ordet! Jesus snakker ut handlekraftige ord som taler disse miraklene inn i eksistensen! «La det skje!», «Stå opp og gå!», «Vær ren!», «Kom ut!». Disse menneskene, akkurat som spedbarna, bidro på ingen som helst måte til at miraklene skulle skje. Akkurat som at verden begynte å eksistere ved at Gud talte, slik talte Kristus disse helbredende miraklene inn i eksistensen (Romerbrevet 10, 17). Ordet er virksomt, Ordet virker tro, og det er sant også for spedbarn. 

Som lutheranere så tror vi, og vi bekjenner at barnedåp ikke virker gjenfødelse uten tro (Markus 16,15-16; Romerbrevet 4,20-25). Når det er sagt så tror, lærer og bekjenner vi at tro ikke er et produkt av menneskets intellekt, eller et resultat av menneskets vilje, eller noe som er opprørt av menneskets følelser. Tro er en gave som er gitt av Den Hellige Ånd gjennom Ordet (f.eks. Romerbrevet 10,17 og Efeserne 2,8). Luther lærte altså med rette at Ordet er i og med vannet, noe som gjør at dåpens virkning er helt og fullt avhengig av evangeliets løfter (1. Petersbrev 3,21; Apostlenes Gjerninger 2,38). Fordi evangeliet også er knyttet til dåp så er dåp et effektivt virkemiddel hvor Den Hellige Ånd gir tro og nåde til spedbarn, uavhengig av alle rettferdighetsverk som de gjør eller kan gjøre (Titus 3,5). 

Martin Luther innså problemet dersom vi på noen som helst måte var delaktige i vår egen frelse. Dersom vi diskuterer dette temaet om dåp med noen av våre evangelikale brødre og søstre, kan vi sitere Luther.

«Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt… Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsats eller mitt løp, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.» (De Servo Arbitrio, Martin Luther). 

Så hvorfor synes mange evangelikal at det er vanskelig å akseptere barnedåp? Det er vanskelig fordi det er dårlige nyheter for den gamle Adam, og det gjør det vanskelig å holde fast i «beslutnings-» eller «fri vilje-teologien». I barnedåpen kan ikke tro misforstås som en handling som produseres av den frie vilje. Tro gjør ikke dåp, men får den. I barnedåpen er frelsen først og fremst en tydelig gave fra Gud som blir gitt til en hjelpeløs baby, i stedet for at den gamle Adam bruker dåpen som et tegn på sin lydighet ovenfor Gud. Selvsagt fører samtaler om dette temaet til konflikter og spenninger! 

Uansett hvilke argumenter vi møter mot denne Guds gave som er vår dåp, så kan vi elske vår dåp som et plagg vi alltid kler oss med, slik at vi kan bli funnet i troen. For barnedåp er ikke bare et bilde på monergisme. Det ER monergisme i aksjon! Rikt, livgivende vann som sammen med Ordet gir tro, syndenes tilgivelse, redder oss fra død og djevel, og som gir oss et evig liv sammen med Gud. Frelsen gjør oss til Guds egne. Vi vasker ikke spedbarna, men Gud vasker dem og gjør dem til sine!

Måtte vi alle huske på at Gud har handlet med oss i dåpen, gitt oss tro, og be om at Han må holde oss fast i en sann tro til det evige liv. Amen!