En dame kjørte en gang til flyplassen. I bilen var det en annen passasjer også. Når hun spurte hvorfor han var på reise, svarte passasjeren at en forretningspartner plutselig hadde omkommet, og at han måtte dra av sted i begravelsen. Damen misforstod hva mannen hadde sagt, og svarte «Så flott da!». Hun forstod med en gang at hun hadde sagt noe upassende.
Litt flau, sa hun «Unnskyld meg.»
Da mannen gjentok svaret sitt, forstod hun at hennes høflige svar hadde vært en katastrofe.
Jeg skriver denne andakten over kapittel 8 i Jobs bok. Jobs venner har begynt å si temmelig upassende ting til Job, men de forstår det ikke. De bare fortsetter, selv om det de sier sårer Job.
Mye av det de sier er utmerket teologi. Mye av det de sier kunne jeg selv funnet på å sagt fra prekestolen. Uheldigvis (for dem) passet ikke utsagnene deres på Job og hans situasjon. Det vi kan lære av det, er at den konvensjonelle visdommen ikke alltid er riktig. Vi må tenke oss nøye om, og be, når vi skal si noe på vegne av Gud.
Job har tre venner.
Venn nr 1, Elifas.
Alle de tre vennene til Job bruker det samme resonnementet for å forklare hvorfor Job har det som han har det. Vår fordel i Jobs bok er at vi vet at det ikke er Jobs feil at det skjer ulykker.
Det største problemet hos Elifas er holdningen hans. «Om noen vil tale til deg, orker du det? Men hvem kan vel la være?»
Han er arrogant. «Ja, dette har vi gransket, og slik er det. Hør det og ta det til deg!»
Så er det argumentene hans. Han påstår at hans visdom kommer fra personlig observasjon, og ut fra det har han trukket følgende resonnement:
1. Gud belønner de som adlyder ham.
2. Gud straffer de som gjør synd.
3. Job lider, altså må han ha gjort noe galt.
Videre påstår han at Gud disiplinerer Job.
1. Gud vil velsigne Job igjen (5, 19)
2. Velsignelse betyr at han skal unnslippe all lidelse.
Vi vet ut fra vår posisjon i starten av Jobs bok at dette ikke er tilfelle.
Venn nr. 2. Bildad, tradisjonalisten. Job 8.
Bildads utfordringer er de samme som hos Elifas.
Først ut er det hans holdninger. Han er hjerterå, og viser ikke medfølelse med Job. «Hvis dine barn synder mot ham, så gir han dem i syndens vold.» (8, 4)
Han argumenterer ikke ulikt Elifas:
Han sier at hans visdom kommer fra tidligere generasjoner, og at tidligere generasjoners nedfortellinger viser at Gud alltid har handlet på denne måten. Altså at Gud straffer de som synder. Det at dette skjer med Job kan bare bety at Job har glemt Gud og har oppført seg dårlig. Han mener at Job må stole på Gud.
Venn nr 3, Sofar, den religiøse.
Igjen er det holdningen vi ser først på. Han er sint på Job. «Ditt tomme snakk gjør folk tause. Du spotter uten skam» (11, 3)
Sofar er den mest arrogante vennen Job har. Det kan vi se på måten han argumenterer på:
Han påstår at hans visdom kommer fra Gud, og at synden er glemt og tilgitt. Hvordan kan Sofar vite dette?
Han påstår at om bare Gud ville tale, så ville han sette Job på plass. Man skal ikke stille spørsmål til Gud. Det beste, i følge Sofar, er å vise uretten bort, og legge av seg all synd, og på den måten gjøre Gud glad igjen.
Det er mye av dette som florerer rundt oss i dag også. For ikke så lenge siden var den en debatt om synd var en direkte årsak til sykdom. Det var en profilert predikant som gikk ut i media og sa at om man ikke syndet, så ble man ikke syk, og at derfor måtte all sykdom være en konsekvens av synd. Selvsagt holder ikke slikt mål, ettersom folk kan bli født syke. Job så også at dette ikke holdt mål, ettersom han ikke hadde gjort noe galt i Guds øyne.
Det Jobs venner gjorde, og du ikke bør gjøre.
Ikke gjør feil antagelser om hvordan vår lidende venn har det.
Det er to utsagn vi må holde oss vekke fra. Det første er «Jeg vet akkurat hvordan du har det». Du gjør ikke det. Om du gjør det, så vil ikke din venn føle at du gjør det. Dette utsagnet gjør at man skifter fokuset fra din venn til deg selv, og da spesielt om du følger opp med forklaringen på hvorfor du vet akkurat hvordan din venn føler seg.
«Ikke føl det på den måten». Ikke fortell at man ikke skal være deprimert, sint eller negativ. Vi forteller gjerne vår venn at Gud elsker han eller henne, så de skulle ikke trenge å føle seg slik.
Å fortelle dette gir vedkommende bare enda større grunn til å føle slik han eller hun gjør. La heller din venn vite at du er der, uansett hvor negativ man måtte være.
Å gjøre feil antagelser om Guds plan bak lidelsen.
Å misbruke religion er et stort feilsteg, men dessverre et ganske vanlig feiltrinn. Mange kristne pleier å si «Gud forsøker nok å lære deg noe.»
Dette er en temmelig nedlatende holdning. Du har kanskje peiling, men du har ikke alle svarene. Vi er ofte sløve, ufølsomme og usympatiske.
Jobs største klage er at vennene hans ikke har noe medfølelse for ham. «Den som ikke viser godvilje mot sin neste, har oppgitt sin frykt for Den veldige.»
Når mennesker er syke eller i sorg, er de følelsesmessig skjøre. Husk at man trenger mye bekreftelse, selv på små ting.
What to do?
«Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» (Jakobs brev 1, 19)
Nøkkelen til å være en god lytter, er å slutte å snakke. Vi er gjerne ivrige etter å få slutt på lidelsen hos andre, og da er vi kjappe til å si noe «lurt».
Se på Job. Han legger fritt ut om hvordan han har det, men han vil at vennene skal tie stille.
Hvordan responderer vi når noen har det vondt?
La oss lytte til en ekspert.
Paul Welter sier at «en respons, ikke lengre enn 12 sekunder, er vanligvis en effektiv lengde i en rådgivnings- eller hjelpende situasjon.»
På 12 sekunder rekker man å si en eller ti setninger, eller totalt ca 25 ord.
Welter sier at «en konsekvent respons med lengde på over 20-30 sekunder, gir oss et stort problem.»
Det vi kommuniserer ved å svare lange svar er, «Jeg vil heller snakke TIL deg eller MED deg.»
Dersom responsen din er for lang, vil den ta bort fokuset fra den du snakker med, og flytte det over til deg selv, og da hindrer vi den hjelpende prosessen i å komme videre.
En av grunnene til at vi heller snakker enn å lytte, er at vi ikke liker å møte negative følelser.
Vi føler oss ikke komfortable når venner er sinte på Gud, eller hvis de føler at de mister troen. Disse følelsene utfordrer vår egen tro, og vi har ingen enkle svar til dem.
Å lytte krever en forståelsesfull ånd.
Det handler om mer enn å ikke snakke. Prøv å forstå hva som ligger bak ordene vi hører. Etter å ha lyttet, så vis vennen din at du har hørt. Ofte er en setning nok. Deretter kan vedkommende oppklare, eller legge til mer informasjon.
Henri Nouwen sier i boken «Out of Solitude, «When we honestly ask ourselves which persons in our lives mean the most to us, we often find that it is those who, instead of giving much advice, solutions, or cures, have chosen rather to share our pain and touch our wounds with a gentle and tender hand.»
Vis medfølelse. Å bare være der for noen, gjør et inntrykk. Be for dem når de ikke føler de kan be selv. Rekk ut en hjelpende hånd.
Løsningen.
Tre ting som ikke fungerer:
1) Job kan ikke glemme hvordan han har det. (9, 27) Å legge på et smil vil ikke fungere.
2) Job kan ikke rense seg selv. (9, 30) Hvis Gud ikke vil ha ham ren, så vil ingen ting fungere.
3) Job kan ikke saksøke Gud og forvente å vinne. (9, 32)
Det vi trenger er en dommer, en mekler. (9, 33)
En som kan stå mellom to parter. En som er ærlig og ikke har en egen agenda oppi det hele. Bare da vil vil smerten gå bort.
Det Job lengtet etter, har vi fått i Jesus. Han er mellommannen mellom Gud og mennesker (1. Tim 2, 5)! Han har «vært der», og opplevd smerte akkurat som oss.
Jesus er den vi kan stole på fører vår sak.