Jeg var på et møte i helga som ble etterfulgt av en lovsangskonsert, og det slo meg hvor forskjellige folk er i måten de lovsynger på. Noen sitter, noen står. Noen lukker øynene, noen har de åpne. Noen løfter hendene, mens andre folder de, eller har de i lommene. Finnes det en riktig eller en feil måte å lovsynge på? Finnes det en riktig eller feil måte å tilbe på?
Møtet i helga hadde høyt volum, elgitar og slagverk, og sanger med fart og rytme. En del folk liker det slik. Andre liker det rolig og kontemplativt. Noen liker moderne lovsang, inspirert av U2 og Coldplay, mens andre liker salmer spilt på piano bedre. Noen igjen liker viser, mens noen liker barokkinspirert orgelmusikk.
Noen folk leser bønnene sine fra et ark, noen forteller Gud det som dukker opp i hodet der og da, mens andre taler i tunger når de ber. Noen tar nattverd hver uke, noen annen hver uke, mens andre tar nattverd mye sjeldnere. Noen lovsynger i nydelige kirkebygg, noen i varehus, huler, eller hjemme hos folk. For enkelte er prekenen senteret i gudstjenesten, mens for andre er det en mindre del.
Så er spørsmålet mitt: Finnes det noe riktig eller galt i dette landskapet?
Ja, det tror jeg det er. Men det som gjør tilbedelse riktig eller galt har ingen ting med om du står eller sitter, eller folder hender eller løfter hender. En kvinne spurte en gang Jesus om den riktige måten å tilbe på, og da svarte han:
Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. (Johannes 4:23 BM11)
Å tilbe i ånd betyr at du mener det. At du tilber med innsiden ut, og ikke bare går gjennom følelsene du får der og da.
Å tilbe i sannhet betyr at du tilber den eneste sanne Gud, og ikke en eller annen avgud du har lagd deg. Det betyr at du er sann mot ordene og tankene du tar med deg inn i lovsangen. Du prøver ikke å imponere noen ved å stå og synge.
Gjennom historien så har kristne vært enige om enkelte nøkkelelementer i tilbedelse:
- Lovsang. Å gi lov og pris til Gud med ord og sang.
- Bekjennelse. Tilbedelse betyr å erkjenne hvem Gud er (hellig og god) og hvem vi er (ikke så hellige og ikke så gode) i relasjon til ham. Det betyr å innrømme og bekjenne vår synd, og akseptere Guds tilbud om syndenes forlatelse.
- Bønn. I lovsang og kanskje spesielt i tilbedelse, så snakker vi direkte til Gud om det som ligger oss på hjertet. Det er våre og andres behov). Men det er også å erkjenne hva som ligger på Guds hjerte (Hans ønske om kjærlighet og rettferdighet, og forsoning med verden)!
- Høre Guds ord. Det betyr å lese Bibelen. Det betyr å lytte til hva Gud sier til deg gjennom musikken, preken og alt annet som skjer i tilbedelsen.
- Huske Jesu offer. Dette skjer tydeligst gjennom nattverden. Å tenke på hvordan Gud har reddet oss fra syndens konsekvens er midtpunktet i tilbedelsen!
- Respondere på Guds kjærlighet. Tilbedelsen slutter ikke når møtet er over. Tilbedelse betyr at vi går fra møtet med en overbevisning om Guds storhet og godhet som gjør at vi adlyder og ærer Ham gjennom hele uken!
Før vi kommer sammen for å lovsynge vår Herre og Gud, så be om å få disse kvalitetene. Det vil gjøre at lovsangen blir mye mer betydningsfull og uunnværlig!