loven – Andaktsbloggen

Hvis Gud gir oss en kommando – betyr ikke det at vi kan gjøre det?

Hvilken gud ville be oss om å gjøre noe som vi ikke er i stand til å gjøre? Se for deg en far som sier til sitt barn «Hvis du ikke får til å skyte ballen i krysset, så får du ikke middag.» Hvilken tyrann! Spesielt når treåringen knapt greier å holde ballen. Hvis vi tror at Guds bud er slik at vi er fullstendig ute av stand til å gjennomføre dem, så må vi jo tenke at Gud er ond! Slik er resonnementet som gjøres av enkelte. At dersom Gud befaler noe, så må vi være i stand til å gjennomføre det. Men vi må være forsiktige med å trekke slike konklusjoner, fordi Lovens hensikt er ikke å fortelle oss hva vi skal gjøre, men å vise oss hva vi ikke får til å gjøre. Slik sier Paulus det i Romerbrevet kapittel 3, vers 19 og 20:

«Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (NMB11)

Så vi må endre historien. Barnet sier til faren sin at «Jeg er den beste fotballspilleren som har levd. Jeg trenger ikke å følge dine regler, fordi jeg kan skyte i krysset både med venstre og høyre fot fra hvor som helst.» Så faren sier «Så vis meg. Bevis det.» Og da virker ikke faren som en tyrann lenger. Faktisk, så bruker faren loven til å vise sønnen hans desperate behov. Og slik er det med oss også. Guds Lov peker ikke på hva vi er i stand til å gjøre, men viser oss heller vår mangel på evne til å holde den.

Den viser oss ikke veien til hellighet, men viser oss vår vanhellighet og bretter nådig ut vårt behov for en frelser, Jesus! Jesus er enden på Loven for alle som tror. Fordi Jesus, og ikke Loven eller våre gjerninger, er vår rettferdighet.

Johannes skriver: Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Johannes 13:35 BM11)

Det er meningen at kristne skal være kjærlige, og faktisk vise kjærlighet.
Kjærlighet ser ut som de første åtte budene, men slik ser ikke vi ut.
Gud gir oss to ekstra, for å sørge for at vi forstår hva han mener vi skal være.

Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. (2. Mosebok 20:17 BM11)

Luther sier i den store katekismen:

Det siste budet er derfor ikke gitt for dem som verden anser for skurker og bedragere. Det er tvert imot gitt for de mest hederlige, de som vil ha et godt ord på seg og bli kalt redelige og oppriktige folk, som ikke gjør noen synd mot de foregående bud. (Luthers store katekisme, Om det 9. og 10. bud)

Dette er f.eks. de som vil bli sett på som kjærlige og kristne, slike som meg.

Loven tegner ikke et bilde av meg, i alle fall ikke på en fin måte. Hver gang den beskriver meg, så ender jeg opp som en synder som ikke fortjener å eksistere. Men loven, når den holdes opp i kjærlighet, ser ut som Jesus. Hele avsnittet der de ti bud står, og alle budene, tegner et bilde av Kristus. Når vi forsøker å være som Jesus så gir Gud oss ti bud, ikke bare åtte. De to siste budene viser oss at det er en forskjell på et syndig hjerte og et kjærlig hjerte. Dersom du ønsker å bli sett på som klok, gudfryktig eller kjærlig i verdens øyne, så er disse to budene også til deg. Det er slik du skal se ut, for kjærlighet ser ut som noe. Det ser ut som Kristus som blør for deg og meg og for syndere over alt, slik at vi kan bli tilgitt. Det ser ut som en kjærlighet som ikke bare elsker deg, men også naboen din. Når vi ser på disse to siste budene «Du skal ikke begjære din nestes hustru», og «du skal ikke begjære din nestes eiendom.» så handler det ikke bare om at vi ikke skal ta naboens ting, men at vi ønsker godt for dem slik Gud ønsker alt godt for dem.

«Det er nå det samme hvilken måte slikt skjer på, så skal du vite at Gud ikke tillater at du – for å tilfredsstille ditt begjær – tar fra nesten noe av det han eier» (Luthers store katekisme, Om det 9. og 10. bud)

Hele Guds lov maler et bilde av av Jesus som ikke bare fremstår gudfryktig og snill, men som elsker både deg og din neste med et syndfritt hjerte som faktisk ønsker å se deg og alle godt ivaretatt. Derfor befaler han oss å ikke begjære, ikke legge planer mot hverandre, selv om du på utsiden kan klare å fremstå «kjærlig».

Loven tegner ikke et bilde av deg, den tegner et bilde av Jesus. Og det er en befriende tanke! For nå trenger du ikke å bekymre deg så mye for om du lever opp til standarden den setter. Om du ser kjærlig nok ut, om du ser gudfryktig nok ut. Loven maler et bilde av Jesus, og evangeliet tegner et bilde av deg.

Du er en som Jesus døde for. Du er døpt, og din identitet ligger i Hans blod og rettferdighet. Loven tegner et bilde av Jesus, men det betyr ikke at vi avviser den. Hvorfor skulle vi det? Hvorfor vil du avvise noe som ser ut som din Gud?

Vil du ikke være nær det som ser ut som din Gud? Hvorfor finner du ikke trøst og oppmuntring i hvordan kjærlighet faktisk ser ut?

Kjærlighet ser ut som Jesus, og de skal kjenne oss ved vår kjærlighet til hverandre. Ved kjærligheten som er gitt oss, som lar oss se vekk fra vårt utseende og hvordan vi fremstår, og som får oss til å se på vår nestes beste. Den som Jesus elsker.