Budene er kjærlighet

Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.

(Romerbrevet 13:8 N11BM)

De mest siterte verset fra Det Gamle Testamente er fra 3. Mosebok:

du skal elske din neste som deg selv.

(3. Mosebok 19:13b N11BM)

Det er muligens litt juks, for Jesus selv siterer dette verset to ganger i hvert av de synoptiske evangeliene, så det er noe vi legger godt merke til. Paulus ser ingen ting galt med å elske sin neste, og han strekker det så langt at han sier at kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Det dras så langt at dersom du tok de ti bud og skulle koke ut alt vannet i dem, så du sitter igjen med bare det aller, aller viktigste, så hadde det stått

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ 

(Markus 12:30-31 N11BM)

På disse to hviler hele Loven og Profetene. Altså, dersom du komprimerer de ti bud, så kommer du frem til at du skal elske Gud og din neste. Og dersom du fortsetter å komprimere, så ender du opp med ett ord. Kjærlighet.

Paulus sier at kjærlighet er oppfyllelsen av loven. De ti bud er altså kjærlighet. Faren vi står ovenfor i dag er at folk vil ta kjærlighet og sette det opp mot de ti bud. Da blir ikke kjærlighet en oppfyllelse av loven, men noe helt annet, som at kjærlighet står i motsetning til de ti bud. Og dette ser vi tydelig i hvordan folk blir presset til å være fysiske. Mange gutter pleier å si noe slikt som at “Hvis du elsker meg så..” etterfulgt av en henvisning til å bryte det sjette budet og begå hor. Dette setter kjærlighet i motsetning til de ti bud, og det er jo slett ikke slik det skal være!
Det sies at budene er restriktive, men kjærligheten er ekspansiv, men det er rett og slett ikke sant.

Mye av argumentet for at homofile skal få gifte seg er “Hvordan kan du forhindre kjærlighet?”, eller “Hvordan kan du diktere hvordan jeg skal få uttrykke min kjærlighet?” Først av alt så vil jeg si at kjærligheten ikke forhindres eller begrenses. Kan to karer være glade i hverandre? Ja, selvsagt! De er påbudt å være glade i hverandre! Det står at vi skal elske vår neste som oss selv. Det er det som er å være en neste! Men av en eller annen grunn så har ordet “elske” blitt oversatt til å mene å oppføre seg som om man er gift!

Når man først har satt kjærlighet opp mot de ti bud, så blir denne typen synd kalt kjærlighet. Og å holde de ti bud blir definert som hat.

Taktikken som brues er effektiv, og spesielt med tanke på ekteskapet og livet som mann og kvinne, far og mor. Det samme skjer med penger i det syvende bud, og med liv i det femte budet. Vi kan f.eks. ta eksempelet med aktiv dødshjelp. Her sies det at dersom vi virkelig elsker noen så lar vi de ikke gå gjennom slike lidelser, og vi må tilby dødshjelp. Igjen har vi satt kjærlighet opp i mot de ti bud. Og det er derfor anklagen sitter så godt fast. Folk som vil holde budene, eller mener at de ti bud er gode, blir ansett for å være fulle av hat, fordi premisset om at kjærlighet står i motsetning til de ti bud allerede er satt.

Men vi vil være i opposisjon mot dette, og vi ønsker å si at dersom du ønsker å vite hvordan kjærlighet ser ut, så se til de ti bud! Kjærlighet er ikke abstrakt. Vi har en kjærlighet som er formet som de ti bud.

Kjærligheten en prest har til sin menighet er formet som det tredje budet. Han forkynner evangeliet og underviser Skriften i klarhet og tydelighet.
Og det er annerledes enn kjærligheten som er formet av det fjerde budet. Det er kjærligheten jeg som far har til mine barn. Hvis jeg begynner å ta menighetsmedlemmene ut for å kjøpe nye strømpebukser og vinterjakker til dem, så er det merkelig. Det er noe en forelder gjør for sine barn. Kjærligheten tar en form alt etter hvilket bud den er formet av og etter hvem den vises for.

Måten ektemenn og hustruer elsker hverandre er fullstendig unik. Den kjærligheten har man ikke for noen andre. Det er eksklusiviteten til det sjette budet: Du skal ikke bryte eksteskapet.

Og i følge det syvende budet så er måten en ansatt og en sjef elsker hverandre fullstendig annerledes enn det! Kjærligheten tar form etter hvem den vises for, og måten den skal vises er formet etter budene.

Kjærligheten en mann viser en annen mann, eller en kvinne viser en annen kvinne er annerledes enn den man skal finne mellom ektemann og hustru. Det er en av de store farene ved å tenke på kjærlighet som en abstraksjon, og som seksualitet. Det er en veldig pervers måte å tenke på kjærlighet!

På gresk finnes det flere ord for kjærlighet. De mest kjente er fileo, som er kjærligheten mellom venner. Så er det agape som er en mer generell kjærlighet. Noen har sagt at det er ordet for gudommelig kjærlighet, men det er rett og slett ikke dekning for å hevde det. Det er ordet som brukes om hvordan Gud elsker menneskene, men det brukes også for å beskrive hvordan menneskene elsket mørket mer enn lyset, og da er det slett ikke snakk om gudommelig kjærlighet. Det betyr ganske enkelt “kjærlighet”.

Så er det eros, som betyr intim, sekuell kjærlighet. Den er ment å være unik for ektemenn og hustruer i følge Bibelen og de ti bud. Det er bare ett ord, men alt dette absorberes i dette ordet. Det betyr slett ikke at dersom to menn er glade i hverandre, så må de oppføre seg som om de var gift. Slett ikke! To menn som er glade i hverandre pleide mann å kalle vennskap. Jeg er redd en av farene ved ekteskap mellom likekjønnede er at man begynner å miste vennskap. Alle former for vennskap blir eros. Det blir mistenkeliggjort å være vennskapelig men andre likekjønnede.

Anklagen mot oss her er at vi er fulle av hat. Hvordan kan en kristen hate noen? Jesus sier at de vil kjenne oss på vår kjærlighet til hverandre. Jesus sier at vi skal elske våre fiender, velsigne de som forfølger oss, be for de som hater oss, gjøre godt mot de som taler ondt om oss. Dette er kjærligheten: Ikke at vi elsker Ham, men at Han elsket oss først, slik at vi derfor kan elske hverandre. Den som elsker er av Gud.

Johannes sier to ganger i sitt evangelium at Gud er kjærlighet. Hvordan kan det være at kristne hater? Ja, vi kan på sett og vis hate døden, og kanskje djevelen, men å se på en annen person og hate vedkommende er en kristen umulighet. Jeg sier ikke at de ikke skjer, men at det ikke passer inn i hva en kristen skal være. Fordi når vi ser på en annen person så ser vi fire ting som de kanskje ikke visste om seg selv.

  1. De er skapt i Guds bilde.
  2. De har falt i synd så bidet er ødelagt.
  3. Jesus er deres bror i følge inkarnasjonen. Han tok på seg deres menneskelighet og bar deres synd.
  4. Jesus døde for dem på korset og stod opp, og skal reise dem opp på den siste dagen.

Og dette sier oss at de ikke er våre fiender. Vi er ikke gitt autoritet fra Jesus til å kalle noen som helst våre fiender. Vår kamp står ikke mot kjøtt og blod.

Vi ser tvert imot mennesker som snubler og faller i sin ferd mot død og ødeleggelse, og vi hater dem ikke. Vi skal elske dem. Dersom vi sier at det finnes noe som er galt og noe som er rett, så er det ikke å hate, selv om det kan påstås. Det er absurd.

Et annet argument er at vi er dømmende mot det de elsker, og at det er galt. Men det er også absurd. Det er dypt menneskelig å dømme. Du bruker sunn fornuft til å dømme hele tiden. F.eks. dersom jeg sier at jeg holder med HamKam, og du sier at jeg har gått fra sans og samlig, og at jeg rett og slett holder med feil lag, så er det meget mulig du har helt rett i det!

Eller vi kan ta noe mindre kontroversielt. Jeg så for en tid tilbake en dokumentar om en mann som elsket å spionere på mennesker som sov. Han kunne gjøre det i timesvis. Midt på natten kunne han sitte i et tre på utsiden av hus og se på folk som sov. Dette gav ham nok en eller annen form for tilfreddsstillelse. La oss si at du spiste lunch sammen med denne fyren, og han sitter foran det og sier “Hvem tror du at du er, som dømmer meg? Jeg elsker å se på folk som sover. Hvem er du til å sitte der og fortelle at jeg ikke kan gjøre det jeg elsker?” Og du svarer “Jeg er et menneske som vet at noen ting er bra å elske og noen ting er ikke bra. Og å spionere på andre mennesker er ikke bra.”

Å spionere på andre mennesker på et hvilket som helst tid på døgnet er galt. Du kan si til han at det han elsker er galt. Det er en viss risiko for at du blir anklaget for hat, men det er ikke riktig. Det er ikke hat. Du kan si med all medfølelse og inderlighet du klarer å oppdrive, at vi er nødt til å være i stand til å kritisere det vi elsker, eller det vi ønsker eller begjærer.

Hvis vi ikke kan dømme det vi begjærer som godt eller ondt, som skadelig eller oppbyggelig, til å lede til liv eller til død, lede til større menneskelig netto profitt eller ikke, så er vi bare dyr. Vi er ikke lenger mennesker.

Vi er bare folk med grunnleggende instinkt. Det er som Paulus sier når han sier at magen har blitt vår gud. Magen din sier “Det er dette jeg vil”, og du nikker og sier “Ingen kan dømme meg for det jeg vil. Ingen kan stå med pekefingeren og holde opp sin eldgamle moral foran meg. Fordi min mage er min gud.” Det er hedensk moral.

Så vi ønsker å la budene få forme vår kjærlighet. Det er ingen unnskyldning for å være dømmende, fulle av kritikk eller på noen som helst måte ekle med andre mennesker. Vi skal være snille, gode, forståelsesfulle og så kjærlige som mulig, men vi ønsker å holde opp at det finnes noe galt og noe rett. Og at grunnen til at rett er rett er at Gud sier at det er slik, og det fører til liv. Og grunnen til at galt er galt er fordi Gud forbyr det og det fører til død og ødeleggelse.

Det er også bra for oss å huske på at vår kjærlighet for hverandre har forskjellig form. Og det kan være veldig bra å huske på at Guds kjærlighet for oss også har forskjellig form av og til. Den tar formen til Jesus på korset.

Gu forlanger ikke bare kjærlighet fra oss, men Han gir oss også kjærlighet.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

(Johannes 3:16-17 N11BM)

Kjærligheten gir. Guds kjærlighet er at Han døde for oss mens vi enda var syndere. Gud elsker oss meget spesifikt. Formen på Hans kjærlighet for oss er Jesu lidelse og død. Formen på Hans kjærlighet for oss er syndenes tilgivelse. Formen på Hans kjærlighet til oss er dåp og nattverd. Formen på Hans kjærlighet til oss er oppstandelsen og det evige livet. Slik ser kjærligheten ut. Og vi gleder oss i det!

Kjærligeten er formet som budene, og kjærligheten er formet som korset!

Det er evangeliet.

Hvordan behandler du din neste?

Det finnes mange merkelige oppfatninger av hva som står og ikke står i Bibelen. Bibelen er en bok, skrevet på papir med blekk. Det er sort tekst på hvitt papir, og det er ikke vanskelig å se hva som står der. Likevel er det mange som påstår at det står ting i Bibelen som ikke står der, eller så blir det påstått at det ikke står ting der, som klart og tydelig står der.

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

Lukas 10, 25-28

Loven er kort forklart alle lovene det jødiske folk hadde å forholde seg til. Disse finner man i all hovedsak i tredje og femte mosebok. Den lovkyndige var en mann som var opplært til å kunne disse lovene. Han kunne dem utenat, og hadde stort sett full oversikt. Nå skulle han teste Jesus for å se om Jesus hadde like god oversikt som han selv mente han hadde.

Den lovkyndige visste nok at Jesus hadde peiling på lovene, så han måtte forsøke seg på å lure Jesus ut i et tolkningsspørsmål. Han visste at han ikke kunne leve opp til disse budene GUd hadde gitt, og ville forsøke å “pynte på situasjonen” ved å stille seg selv i et bedre lys. Han spurte om “Hvem er min neste?” fordi dette var det vageste punktet, og sannsynligvis noe han selv hadde lett for å snevre inn.

«Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk  han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Lukas 10, 29b-37

Det står ikke så mye i Lukas om responsen Jesus fikk på dette, men jeg kan se for meg to mulige. Den ene er at den lovkyndigeble bedrøvet i det han innså at han hadde fusket med å være god mot sin neste, og ikke elsket sin neste som seg selv. Det andre er at han ble sint fordi Jesus var urimelig.

For oss i vesten som ikke kjenner så godt til tradisjoner og skikker i Israel for 2000 år siden, kan det virke ganske teit å tenke på dette som en urimelig tankegang. Vi er oppvokst med historien om den barmhjertige samaritan, og har fått høre “Du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.”
La meg fortelle litt rundt historien.

Først og fremst er det området dette skjer i. Når man gikk fra Jerusalem til Jeriko, måtte man gjennom en øde og trang dal der det ofte holdt til røvere. Røverne pleide av og til å nesten slå ihjel folk leg legge dem på steder der det var enkelt å overfalle de som skulle finne på å driste seg frempå til å hjelpe. Det var altså en viss risiko involvert i å hjelpe folk som lå langs veien.

Den første som kom forbi var en prest. Presten skulle sannsynligvis til Jerusalem for å gjøre tempeltjeneste. Prestene som skulle innom tempelet måtte overholde svært strenge renhetsregler. Dersom mannen i veikanten døde, ville presten ikke kunne gjøre tempeltjeneste, og det ville bli en aldri så liten krise i tempelet.
Den andre som kom var en levitt. Levittene hadde også tempeltjeneste, og måtte gjennom de samme renselsesritualene som prestene. Sånn sett kan man jo forstå at de valgte å gå forbi.

Samaritanerne og jødene var ikke bestevenner. De levde i forskjellige deler av landet, og ble aldri sett sammen. Jeg hørte en gang en lignelse over denne lignelsen. “Historien om den barmhjertige terrorist.” Jødene hadde omtrent samme innstilling til samaritanerne som amerikanerne har i forhold til al-Qaida.

Det virket kanskje urimelig å forslå at man skulle gi blaffen i tjenesten for Gud, risikere uendelig lange og krevende renselsesritualer, for å berge en man ikke liker, eller kanskje til og med hater.
Men det er det Jesus ba mannen om å gjøre.

Og det er det Jesus ber oss om å gjøre i dag!
Hvordan behandler vi dem rundt oss? Hvor mye er vi villige til å ofre?
Er vi villige til å risikere sosial utestengelse og dårlig økonomi, for å redde han eller hun som mobba deg gjennom hele barne- og undomsskolen?

Jesus ber oss om å elske dem som oss selv.