fellesskap – Andaktsbloggen

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

(Markus 10:17-27 BM11)

Dette er vanskelig. Jesus ser rett gjennom denne mannen, og det betyr at han ser rett gjennom meg også. Jesus vet om alle mine svake punkt. Det står også at Jesus så på ham og fikk ham kjær. Jesus var ikke ute etter å ta denne mannen som kom løpende og falt på kne for ham, men han så hvor han hadde hjertet sitt. Han hadde sikkert levd et eksemplarisk liv i egne og andres øyne, og det var helt sikkert mange som så opp til han, men hjertet var et annet sted.

Det kan også hende at mannen som kom løpende var selvgod og dermed ikke erkjente sin synd. En ting vi kan vet er at han eide et og annet, for han ble bedrøvet ved tanken på å skilles ad med det han eide.

Og slik er det med oss også. Vi har så lett for å la tingene våre ta eierskap over oss. Det tar oppmerksomheten vår og styrer livene vår. Denne teksten skal svi litt. Jeg kjenner selv at jeg har godt av å bli minnet om dette. Vi har så lett for å styres av det materielle, for det finnes alltid noe vi har mer lyst på enn det vi har. Det er materialismens grunnsannhet.

Vi blir derfor aldri fornøyd. Det er ikke lenge vi kan glede oss over den nye båten, bilen, telefonen, kjøkkenet, sofaen eller hva det enn måtte være før det har kommet en modell som er enda mer fancy og moderne. Det er enklere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Dette rister litt i oss.

Det er godt å komme inn i et hjem der det er rent, pent og ordentlig, men der alt tyder på nøysomhet. Der man har tatt vare på det man har og stelt pent med det, men der det er enkelt og nøkternt.

Tingene kan så lett få makt over oss.

Teksten i dag minner oss om at det er noe som er mye viktigere. Den handler om det ene nødvendige: seierskransen. Den uendelige skatten i himmelen. I tillegg til dette er vi gitt mange ting her på jorda. Fellesskap, familie, venner, den vakre naturen, mat, hus, klær, og alt annet vi har fått. Dette må tas vare på med nøysomhet og nøkternhet.

Rikdom og ære som menneske gjev,
er ikkje meir enn den morknande vev.
Du er min arv som varer til sist,
himmelske konge, det veit eg for visst.

Denne sangen handler om dette temaet vi er inne på i dag. Det er noe større og viktigere som går ut over dette livet og denne verdenen. Vi trenger mat, klær og hus. Hvis ikke klarer vi ikke overleve i dette landet.

Men det handler om hva som er fokus og hva som får lov til å ta eierskap over oss. Hva får plass i livene våre? Hvordan forvalter vi det vi har fått? Er vi villige til å dele med dem som ikke har?

«Deg å få skode» har mange sannheter i seg. Salmen er irsk og fra 700-tallet, og dette er en av de gamle, gode som er til å leve og dø på:

Deg å få skode er sæla å nå.
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå.
Ver du for tanken min dyraste skatt,
Ljoset som stråler vved dag og ved natt.

Dette er en kamp som vi stadig må kjempe. Det er alltid noe som vil ta oppmerksomheten vår bort fra Gud. Noe som kan synes større og viktigere. Når livet stopper oss, når vonde ting skjer, så minnes vi hva som er viktig i livet. Men det skjer også når gode ting skjer. Det å få barn f.eks. gir innblikk i noe som er større; Guds store under.

Gud gir oss også noe som er gratis. Guds nåde. Vi er alle kalt til å følge ham og legge fra oss det som tar oppmerksomheten vår, og følge ham.

Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap.Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus.
Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!

Paulus brev til Filipperne 3, 7-11

Jeg kikka på en undersøkelse av hva norsk ungdom syntes var viktig, og ble egentlig ikke så veldig overraska. Trist, men ikke overraska.

Det viktigste er familie og venner, og det minst viktigste er festing og religion. Akkurat det med religion visste jeg godt kom langt ned, og at venner er viktigere enn festing er heller ikke så rart. Det triste er at det gjerne er en slags automatikk i at venner møtes på fest, og da blir festing viktig likevel, selv om det ikke er festingen i seg selv som er årsaken til at man fester.

Det er ganske trist at vi som elsker Jesus, kirken, det kristne fellesskapet og som definerer oss som «godt innfor» den kristne sfæren, ikke greier å få andre til å se at Jesus er relevant for også dem! Relasjon er viktigst, og religion minst viktig. Vi vet at relasjon og kristen tro hører sammen.

Det å tro på Jesus handler ikke om å si de riktige setningene, eller gjøre de riktige tingene. Man trenger ikke gå på møte, be, lese i Bibelen eller delta på gudstjenester. Jeg sier ikke at det er feil å gjøre disse tingene, men din frelse er ikke avhengig av dem. Det å tro på Jesus handler om å ha en relasjon til han! Det å gå på møte, be, lese i Bibelen og delta på gudstjenester kan hjelpe deg med å bli bedre kjent med Jesus, og derfor burde du gjøre det, selv om det ikke er et krav.

Jeg vil også påstå at selv om du KAN være kristen helt på egen hånd, så er det innmari vanskelig. Pluss at det er en anelse egoistisk. Gud har gjort store ting for deg, og dersom du ved å fortelle om det kan få andre folk til å tro, eller bli sterkere i troen, så skylder du Gud såpass at du burde gjøre det.

I Johannes evangelium kapittel 1, vers 35-39 står det

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

Jesus begynte ikke å fortelle dem om alt de måtte gjøre for å bli frelst, eller nøyaktig hva de måtte tro på. Han sa «Kom og se!».

Vi kan ikke dra hjem til huset til Jesus på samme måte som disiplene kunne, men vi kan få snakke med Jesus, vi kan møte han i Bibelen, på møte, gjennom sang og musikk, gjennom bønn, gjennom andre mennesker, gjennom naturen. Kristendom handler ikke om kunnskap, bud, formaninger, pekefingre og leveregler, selv om alt dette er en del av den kristne kulturen. Kristendom handler om en relasjon til Jesus.