Det er ikke ofte jeg forteller om folk jeg kjenner eller har snakket med, men i dag skal jeg gjøre et unntak. Jeg kjenner ei jente, la oss kalle henne Lisa.
Første gang jeg møtte Lisa var på en samtalegruppe for ungdom, drevet av en kateket jeg jobbet sammen med. Det var nesten bare jenter der, og jeg var innom for å fortelle om temaet «Når livet gjør vondt», i forbindelse med en oppgave jeg holdt på å skrive på.
Det var 6 eller 7 ungdommer i rommet når jeg gikk inn. De hadde potetgull, og det lå noen bibler åpne, så de kunne følge med dersom jeg siterte noen skriftsteder.
Kateketen spurte jentene om de kunne dele noe fra livene sine, og fortelle om hvordan de hadde endt opp som kristne, og den første jenta var ganske kjapp med å komme med sitt vitnesbyrd. Hun kom fra en familie med nok penger, og hun fortalte om det å innse at verden ikke roterte rundt henne, men at Jesus betyr mer enn det materielle.
Noen flere kastet seg på og fortalte sine historier, noen lange og noen korte. Jeg satt i sofaen og lyttet, og i det jeg skulle til å komme med noen kommentarer, reiste Lisa seg opp.
Hun fortalte at hun hadde vokst opp utfor byen, og da hun var 6 år begynte faren å gi henne øl så han kunne gjøre ting med henne. Da hun var 8 gav han henne hasj så han kunne fortsette.
Da hun var 11, stakk hun hjemmefra, men hun ble funnet igjen, og da fikk hun virkelig gjennomgå.
Da hun var 12 år prøvde hun første gang å ta sitt eget liv.
Nå hadde faren flyttet til Tyrkia, så ting var litt roligere.
Hun hadde forsøkt å stikke av igjen da hun var 14, og da hadde hun blitt funnet av kateketen. Hun sa «Siden da har jeg funnet kjærligheten, for første gang i mitt liv. Jeg hadde aldri hørt om Jesus før jeg kom hit. Etter et par dager ble jeg kristen ved å spørre Jesus om å tilgi meg, og nå jobber jeg med å tilgi faren min.»
Her satt jeg foran en helt ødelagt jente, vokst opp i et hjem med omsorgssvikt, seksuelle overgrep og rusmisbruk. Hun var skjør og ødelagt, ensom og fortapt i smerte, langt fra kjærlighet og helbredelse, langt fra Gud.
Men så møtte hun Jesus.
Dette er noe av det Jesus gjør. Han gir liv.
Han tar de som er såret og knust, som er fanget i fortvilelse og isolasjon, og han gir dem liv. Han gir bokstavelig talt liv!
Bibelteksten jeg limer inn her nå, er fra ganske tidlig i Jesu virke. Døperen Johannes er fortsatt i live, men Jesus har rukket å kalle alle 12 disiplene. Og det er nå Jesus kommer med en skikkelig overraskelse.
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Lukas 7:11-17 BM11)
Hvis vi ikke er forsiktige, så går vi glipp av all desperasjonen og frustrasjonen i øyeblikket Lukas forteller oss om. Lukas er en som tar alle detaljene i betraktning. Han forteller at Jesus hadde gjengen med 12 disipler med seg, sammen med en god del andre folk. De var alle sammen på vei mot en liten by som het Nain. Ironisk nok betyr Nain «hyggelig», men Jesus så da han kom dit at det var alt annet enn hyggelig. Lukas forteller at det var en død gutt som ble båret ut av byen. Gravfølget var stort, og alle sørget. To store folkemengder samles midt på gaten. Den ene i sorg, den andre fulgte etter Jesus. Ingen av dem visste at de snart skulle være vitne til et av de største miraklene Jesus gjorde.
Vi blir fortalt at den døde gutten var sin mors ene sønn, og hun var enke. Jeg har selv en sønn, men jeg kan nok ikke begynne å ane hva hun måtte ha gått gjennom. Hun hadde mistet sin sønn, og måtte gå gjennom livet videre alene. Mannen hadde også gått bort tidligere.
Jeg har tenkt noen ganger på at det er veldig greit å ikke være alenefar, og at det hadde vært ensomt å mistet min kone. Men å miste både kone og sønn er noe helt annet. Da er man HELT alene, og jeg tror (uten å egentlig helt ha evne til å strekke empatien min så langt at jeg kan sette meg inn i følelsene) at det må være over grensen til grusomt.
Men det lå mer i det enn det på den tiden. Denne kvinnen har ingen slekt til å bære familien videre. Det er ingen flere menn til å bære familiens navn. Det var rett og slett slik at slekten døde ut med henne.
Hun har ingen til å ta vare på seg. Kvinnene var avhengige av sine ektemenn og sønner. De var ikke akkurat hjelpeløse, men kvinnene kunne ikke ha jobb, så de var avhengige av menn for å få ting til å gå rundt. Nå når alle mennene i livet hennes var borte, var hun blitt avhengig av samfunnets støtte, i den grad samfunnet ville støtte opp om henne.
Hva hadde du tenkt om livet i en slik situasjon? Uten familie, uten mulighet for å få jobb, totalt avhengig av veldedighet for å overleve. Hva ville du tenkt om Gud?
Hvis det var noen som hadde rett til å føle seg hjelpeløs og ensom, så var det denne kvinnen.
Det er bra å se at Jesus ser situasjonen med en gang, og handler!
Vanligvis så foregikk begravelsesfølgene slik at først kom moren, så kom slektninger, så venner, så kom båren med liket, så bekjente.
Da Jesus så kvinnen foran begravelsesfølget med ingen mellom henne og kisten, så forstod han med en gang at kvinnen var enke og ikke hadde slekt.
Jesus gikk ut til kvinnen, og fikk medfølelse med henne. Han handlet på en måte som ingen andre rabbinere eller lærere hadde gjort. Han gjorde seg opptatt med en sak som omhandlet en kvinne. Og han tok på båren der det lå en død mann. En slik handling hadde i følge loven gjort en mann uren, og han måtte da gjennom en hel serie renselsesritualer. Men siden Jesus er Gud, så bekymret han seg ikke for det. Jesus distanserer seg fra rabbinerne, de skriftlærde og fariseerne. Han tok på båren, vekket gutten til live igjen, og sørget for at enken fikk et videre livsgrunnlag.
Og handlingen gav avkastning ut over kvinnen og gutten. Alle folkene ropte «Gud har gjestet sitt folk.»
Disse menneskene begynte å forstå hva Jesus kom for å gjøre! Tross alt, det var Jesus som sa:
For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» (Lukas 19:10 BM11)
Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matteus 20:28 BM11)
Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Johannes 10:10 BM11)
Dette er ikke historier om ting som skjedde for veldig lenge siden, og som har mistet relevans for oss i dag. Historien står der fordi den skal fortelle oss noe. Jesus gav denne gutten nytt liv, og han gav Lisa et nytt liv. Og de gode nyhetene er at dette gjelder enda, også for deg. Jesus er kommet for å gi deg et nytt liv!
Noen ganger er livet forferdelig. Du møter situasjoner og ting som gjør at du føler deg utslått og hjelpeløs. Kanskje har noen løyet for deg, kanskje har noen lurt deg, kanskje har noen slått opp med deg, kanskje er det totalt kaos i livet ditt. Det er mye som kan gi oss følelsen av å være alene og fortapt.
Men noen av oss føler oss forlatt og ensom på grunn av noe vi selv har gjort. Kanskje har du drevet litt for langt bort fra det livet Gud mente du skulle leve, og hvis du er ærlig, så vil du måtte innse at selv om du kaller deg kristen og går på møter og synger i lovsangsteam, og hva det måtte være, så kan synd i livet ditt gjøre at du flyter vekk fra Gud.
Synd gjør at du isolerer deg. Djevelen ligger klar og forteller deg at du nok er den eneste som begår denne synden, og at vi må skjule det. Til slutt er vi skamfulle og alene.
Eller det kan hende du aldri har startet et forhold til Gud gjennom Jesus. Du har aldri bekjent synd og bedt om tilgivelse, og du har aldri bedt Jesus om å lede livet ditt. Du har ikke fått et nytt liv, rett og slett fordi du ikke har bedt om det.
Jesus ser våre behov like klart og tydelig som han gjorde da han så denne kvinnen utfor landsbyen. Han ser også våre behov, selv om vi forsøker å gjemme dem fra han. Når vi lar Ham gi oss et nytt liv, så handler Jesus på en best mulig måte for oss, på samme måte som han gjorde for enken for to tusen år siden.
Og til slutt: Enken hadde kanskje ikke gjort noe selv for å havne i en slik situasjon, og det har kanskje du. Det betyr ikke at ikke Jesus vil hjelpe deg også. Jesus fant og frelste tyver, opprørere, prostituerte, folk som var åndelig forvirret og som var besatt av demoner. Han tok de verste utgangspunktene, gav de et nytt liv, og sørget for at veien til Gud ble åpnet.
Ta et lite minutt i stillhet og be Gud om å gi oss en ny begynnelse. Vær ærlig med Ham og fortell at du er fortapt og ensom. La Ham vise deg barmhjertighet slik at ditt liv kan bli fornyet.
Det fins ingen feil måte å gjøre dette på. Hvis du aldri har trodd på Jesus som Frelser og Herre før, men vet at du må, så bruk øyeblikket nå til å gjøre han til din frelser. La ham fornye livet i deg.
Hvis du har akseptert Jesus som Herre og Frelser i ditt liv, men trenger at Gud leder deg gjennom situasjonen eller tilstanden du er i nå, så spør han om det.
Gud er kommet for å hjelpe sitt folk, og du er en del av Guds folk!
