Hvor er Gud?

Hvor er Gud oppi alt dette? Du hører spørsmålet hver gang det skjer en tragedie. «Hvor var Gud da..» og så fyller du inn en hendelse. Hvor var Gud da andre verdenskrig skjedde, da en tornado traff Oklahoma, eller da tsunamien traff Thailand? Hvor var Gud da Utøya-massakren skjedde? Hvor var du, Gud? Hvorfor lot du dette skje?

Eller la oss trekke det nærmere. Hvor er Gud når en nær venn, så aktiv, sprek og snill som man bare kan tenke seg, plutselig blir rykket bort av et hjerteinfarkt? Kanskje er det til og med en aktiv kristen det er snakk om. Bryr ikke Gud seg? Hvor er Gud når en av våre elskede endelig får operasjonen han eller hun så sårt trengte, og så faller vedkommende, og trenger en enda større og mer farefull operasjon? Hvorfor lot Gud dette skje? Hvor er Gud når ektefellen din forlater deg tilsynelatende uten noen som helst god grunn? Har Gud glemt deg? Hvorfor lot Han dette skje? Hvor er Gud når han må vite at vår lille menighet strever, og desperat trenger flere medlemmer, oppmøte og pengegaver? Vi er trofaste i vår doktrine og praksis. Så hvorfor velsigner ikke Gud vår kirke med vekst?

Dette er vanskelige spørsmål. De handler om den tøffe virkeligheten vi har i vår verden, i vår kirke, og i våre liv. Hvor er Gud oppi alt dette? Det fins ingen enkle svar på dette. Ja, det fins et svar, og vi skal komme inn på det, men det betyr ikke at Gud rydder vekk all smerte, alle tap og all lidelse vi opplever. Men det fins et svar på spørsmålet vårt, og det er et bra svar. Faktisk er det veldig bra. Mye bedre enn noe vi kunne funnet på. Og det har å gjøre med julen. 

Hvor er Gud? Hvorfor lot Han dette skje? Visste du at vi ikke er de første menneskene som stiller dette spørsmålet? Det er faktisk et veldig gammelt spørsmål som folk stiller hver gang de møter en tragedie eller en krise eller en forferdelig situasjon i livet. Se for deg følgende: Du er en mann som er forlovet med en ung kvinne, en kvinne du tenker er en hengiven og gudfryktig person. Du gleder deg og ser frem til å dele resten av livet ditt med henne. Men så, ganske uventet, så viser det seg at hun er gravid. Og du vet, med godt og vel hundre prosent sikkerhet, at du ikke kan være faren. Nei, du har oppført deg som en riktig gentleman, og har spart intimitet til den passende tid. Men likevel er hun helt tydelig gravid. Dette kommer selvsagt som et sjokk. Du føler deg bedratt. Hvordan kunne dette skje med deg? Du føler deg ydmyket og sint. Nå må du gjøre det slutt. Du trodde at Gud hadde en plan og at det var Han som ledet dere. Hvordan kunne han la dette skje? Gud, hvor er du i denne forferdelige situasjonen?

Dette kunne ha vær Josefs tanker. Han stod foran en personlig krise. Hans trolovede, Maria, var den unge kvinnen som hadde blitt gravid. Hans betrodde hadde bedratt ham. Det var den eneste konklusjonen han kunne komme på. Og i alle andre tilfeller enn dette, så hadde han nok hatt rett, men det var ikke tilfelle denne gangen. Josef visste ikke hvor Gud var i alt dette. Han hadde ikke et svar på spørsmålet, i alle fall ikke et godt et. Men så viser det seg at Gud var der, sammen med Josef, og Gud skulle gjøre noe godt ut av denne dårlige situasjonen.

En Herrens engel viste seg for Josef i en drøm og sa:

«Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matteus 1, 20b-21 BM11)

Selvsagt er dette et fullstendig unikt svar, uttalt spesielt for Josef i hans situasjon, fordi det er et helt spesielt barn som blir født. Men poenget for oss, i lys av «Hvor er Gud»-spørsmålet, er at Gud jobbet, og arbeidet for Josefs beste – for ikke å glemme, til det beste for hele verden – selv om Josef ikke kunne se det på det tidspunktet.

La oss se litt nærmere på det engelen sa til Josef, for å se hvorfor dette var gode nyheter for Josef og for oss. Først, så kaller engelen ham «Josef, Davids sønn.» Hva er greia med det? Vel, det betyr at Josef er en etterkommer etter kong David, som levde tusen år tidligere. Og Herren hadde lovet David at en av hans sønner, en av hans etterkommere, skulle bli den største kongen som noen sinne har levd, og som skulle komme med et evig kongerike av velsignelse. Denne Davids sønn skulle være den lovede Messias. Engelen kaller Josef for Davids sønn, ikke fordi han var Messias, men på grunn av barnet Maria bar på. Han ville bli Messias, Kristus, den lovede kongen. Og selv om Josef ikke er barnets biologiske far, så ville Josef ved å gi ham et navn, bli hans juridiske far, og derfor en arvtager til Davids trone, som Messias må være. 

Og så er det navnet som engelen gir barnet. «Jesus,» det skal være guttens navn. Det var en hel del barn som het Jesus på den tiden, og det var et ganske vanlig navn. På hebraisk så uttales det Yeshua, som er et annet navn på «Josva». Josva var en stor leder for det israelske folket, og dermed et populært navn på jødiske gutter. Men denne Yeshua, Jesus, ville virkelig leve opp til navnet sitt. For navnet «Yeshua» betyr «Herren frelser.» Med andre ord, så betyr Jesus «Frelser». Babyen ble gitt dette navnet for å peke på hans oppdrag. For han kom for å bli Frelseren, Josefs frelser og din frelser, ha hele verdens Frelser! Og hva frelser han oss fra? Fra vårt mest grunnleggende, mest alvorlige, altomfattende problem, som er vår synd.

«Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Dette er vårt grunnleggende problem, som leder til alle de andre problemene og vanskelighetene og tragediene i våre liv og i verden. Det er syndens problem. Det påvirker oss alle. Og sluttresultatet er død. Våre synder består av alt galt vi kan gjøre mot Guds vilje. Og det er dette som forårsaker all smerte og lidelse i verden – synd. Det er derfor hele verden er så ødelagt. Det er en sky av skyld som henger over oss. Det er dødens klamme grep som omslutter oss. Hvis Gud skal komme med et svar som er sterkt nok til å takle all død og tragedie, så må det være et som går til roten av problemet, nemlig menneskets synd.

Og det er derfor dette barnet blir født. Jesus vokser opp til navnet sitt. Han vil bli Frelseren. Han vil redde oss fra alle våre synder ved å ta alle syndene på seg selv. Fra krybben til korset gikk veien for han. Der vil Jesus dø en synders død, i vårt sted, og befrir oss fra dommen over synden som vi er satt til å motta. Kristus kommer og setter oss fri. Hans død betyr ditt liv – ditt evige liv, slik det ble vist i Jesu mektige oppstandelse, som du også er blitt en del av i din dåp.

Begynner du å se svaret? Svaret er mye større enn at Gud forhindrer en eller annen personlig katastrofe. Guds svar går til roten av alle tragedier og katastrofer og all smerte og lidelse. Det er et større svar enn vi kunne ha tenkt på, og ironisk nok så kommer det i form av denne lille babyen. Han som kalles Jesus, Frelseren. 

Hvor er Gud i alt dette? Her er svaret. Evangelieforfatteren Matteus forteller oss at «Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.» (Matt 1,22-23 BM11)

Immanuel. Slik er det! På hebraisk betyr Immanu – med oss. Immanuel betyr altså «Gud med oss.» Det er dette barnet Jesus. Han er Immanuel, Gud med oss. Vil du vite hvor Gud er? Se etter en baby i en stall denne kvelden. Et uvanlig sted for en konge å bli født, men her er han. Hvor er Gud? Du kan se ham senere når han helbreder de syke, får de lamme til å gå, og en blind mann får synet igjen. Du kan se ham reise opp en fars datter og en enkes eneste sønn – reise opp fra de døde. Dette er Gud med oss, Immanuel, som gjør det bare Gud kan gjøre og viser oss hva vi har i vente, på den dagen Jesus kommer tilbake. Hvor er Gud? Du kan finne ham – vel du kan finne ham her og nå. Han har lovet å være sammen med sitt folk, for å tilgi dem syndene deres, styrke troen deres og forme dem til et fellesskap som elsker og støtter hverandre – spesielt for de gangene vi har det vondt og lurer på hvor Gud er. Ja, i kirka og i fellesskapet, hvor Jesus er tilstede med sitt folk – det er der Gud er i dag. 

Hvor er Gud i alt dette, i våre tragedier og vanskeligheter? Det fins ingen enkle svar, som på magisk vis børster vekk all smerte og sorg. Men det finnes likevel et svar. Svaret til Josef er svaret til oss. Guds svar er det ene fullstendige svaret, det som går rett til roten av alle problemene på en gang. Det går rett til denne lille pakken med glede, født en natt, kledd og lagt i en krybbe, og navnet er Jesus, Frelseren. Hvor er Gud? Immanuel. Gud med oss. 

Det ondes problem

Hvis Gud finnes, hvorfor er det så mye hat, vold og ondskap i verden?

Du har sikkert sett rundt deg og sett at det er drap, urettferdighet og ondskap og tenkt «Her kan det ikke finnes en god og rettferdig Gud.»

Vi må imidlertid begynne med å finne ut av hva ondskap er. Hva er «ondt»?

I ordet «ondt» ligger det et begrep om et «burde». Du ser noe ondt skje, og du tenker «Slik burde det ikke vært.» Det burde ikke skjedd. Det burde ikke vært tillatt. Se på det Hitler gjorde, se på det Stalin og Pol Pot gjorde, eller se på volden i midtøsten.

Det burde ikke vært slik som det ble.

Problemet er bare at dersom Gud ikke finnes, og vi lever i et rent ateistisk (ikke-teistisk, altså gudløst) univers, så er det jo slik at alt som skjer bare skjer. Det finnes ikke noe «burde». Alt skjer på grunn av den blinde, omsorgsløse, upersonlige kraften bak tid + tilfeldighet + naturlig utvalg. Ingen ting «burde» skjedd eller ikke skjedd. Det beste du som ateist kan si er at du ikke liker noe, eller ikke foretrekker det slik.

Du liker ikke mord. Du liker ikke etnisk rensing. Du foretrekker ikke voldtekt. Men det blir bare dine personlige preferanser. Du kan ikke kalle det «ondt» fordi det er ingen måte verden «burde» vært på.

På 70-tallet var det en ateistisk filosof som het Arthur Allen Leff som jobbet ved Universitetet i Yale som skrev et essay som het «Unspeakable Ethics, Unnatural Law» som tok for seg akkurat dette.

Der resonnerte han seg frem til at dersom man tok bort Gud, slik ateister gjerne gjør, så er det to ting du kan grunngi moral i. Enten får alle mennesker lage sin egen moral, men da er problemet at du har ca syv milliarder forskjellige oppfatninger av hvem som får dømme i moralske spørsmål, og ingen kan si at noe er hverken rett eller galt. Eller så får staten bestemme hva som er rett og galt, og da har du flertallets tyranni. Uansett hvem av de to du velger, så kan du da hver gang noen sier til deg at du burde gjøre noe, respondere med «Ja vel. Hvem sier det?»

Alle moralske påstander om godt og ondt er totalt meningsløse dersom det ikke finnes noen gud, fordi det i et ateistisk perspektiv ikke kan handle om noe annet enn personlig preferanse.

Men saken er at vi ikke kan leve på den måten.

Av en eller annen grunn har vi alle nedarvet denne forståelsen av rett og galt. Vi reagerer instinktivt på vold, drap og urettferdighet, og sier «Nei, det er galt. Det er ondt. Det burde ikke være slik.»

Men dette skriket som kommer fra dypet av mennesket gir bare mening dersom det er en Gud bak universet som gir grunnlaget for godt og ondt, og ekte moral. Paradokset her er at i det øyeblikket du sier «Ondskap, derfor ingen Gud» så har du samtidig åpnet opp for at det går an å argumentere for Gud ut ifra de samme premissene du har lagt til grunn for å avvise Gud.

Det at ondskap eksisterer fører oss ikke vekk fra Gud, men fører faktisk til at vi ser at det er en god sjans for at Han faktisk finnes.

Men det fører oss videre til neste spørsmål som er «Ja, vel, hvis Gud finnes, hva har han gjort med ondskapen?» Og akkurat det har kristen tro veldig mye å si om!