Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10,25-37 NMB11)
Vis meg et menneske som har elsket Gud av hele sitt, hele sin sjel, hele sitt sinn og all sin kraft. Det mennesket finnes ikke. Ingen mennesker, født under syndefallet, har noen sinne elsket Gud slik Gud fortjener å bli elsket. Vi har enklere for å brygge frem hat og egoisme enn kjærlighet og uselviskhet. Hvis det finnes så mye som et snev av egoisme eller noe annet negativt i meg, så duger ikke resten av meg til noe. Jeg har da ikke greid å oppfylle Guds lov. Og i meg bor det ikke bare en gnist av det onde, men en hel ovn. Det onde jeg ikke vil, det gjør jeg, og det gode jeg vil, det gjør jeg ikke. Det finnes ikke noe som er helt godt i meg. Og da blir Guds lov et speil som viser meg alt jeg gjør galt, og alt som bor i meg og fører meg til fall og fordømmelse. Fordømmelse og forbannelse er det jeg fortjener og det jeg får, fordi Jesus sier
«Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.» (Matteus 5,18 NBM11)
Og jord og himmel står fortsatt.
Jeg greier ikke av et helt hjerte, et helt sinn, hel sjel og med all min kraft å gjøre det Loven sier, og derfor er jeg under Guds dom og har fortjent min plass i fortapelsen. Dette står ganske klart for meg. Jeg tilhører djevelen, og hvis historien stopper her, så er jeg fortapt. Jeg kjenner den onde lyst i mitt hjerte, og er derfor under fordømmelsen, og skal etter Loven forderves i all evighet.
Men så kommer den andre delen inn, nemlig evangeliet. Evangeliet er lyset som skinner inn i dette mørket. Det trøster og bærer oss, og det viser oss hva vi kan støtte oss på. Når jeg etter Loven ligger halvdød, slått av røvere, hvor djevelen har plyndret min sjel og tatt vekk all tro og all rettferdighet og ikke latt meg beholde noe annet enn det livet jeg lever i kjødet, som snart skal blåses ut. Da kommer prestene og levittene som lærer at jeg bare må gjøre et eller annet. Jeg trenger «bare å komme frem» eller «bare rekke opp hånda» eller «bare be denne bønnen». Men det hjelper ingen ting. De går forbi.
Så kommer samaritanen. Denne personen som ingen ville vite noe av. Utstøtt av prestene og levittene, sett ned på og foraktet. Hjørnesteinen som bygningsmennene vraket. Det er Kristus selv som kommer og tilbyr meg sin barmhjertighet idet Han sier «Du skylder å elske Gud av hele ditt hjerte, men du gjør det ikke. Tro på meg, og jeg skal gi deg min lidelse. Så løfter Han meg opp på sitt muldyr, det vil si på seg selv, og tar meg inn i herberget som er kirken. Så salver Han meg med nådens olje så jeg føler jeg ligger på Hans skuldre. Da renses min samvittighet. Så gir Han meg vin, som biter igjennom og demper den gamle Adam. Jeg er ikke helt frisk, og det er ikke helt fullkomment. Men Kristus pleier og renser meg ved nåden, så jeg hver dag blir renere, mildere og mer troende, helt til døden kommer og gjør meg fullkommen, slik Han er fullkommen.
Så kommer vi frem for Gud Faderen og får spørsmålet om vi har trodd og elsket Gud slik Han fortjener å bli trodd og elsket. Da kommer samaritanen frem og sier «Far. Hvis de ikke har oppfylt Loven helt, så har jeg gjort det for dem. La det komme dem til gode, fordi de tror på meg.»
Slik må alle, både prester og lekfolk, hvor fromme og troende de enn er, ligge på Jesu skuldre.
