Kategorier
Bibeltime

Er det frelse i dåpen?

Temaet dåp er noe som til stadighet dukker opp, og jeg ser meg nødt til å legge ut noen notater om hvorfor jeg mener dåpen faktisk utretter noe, og ikke er noe vi er bedt om å gjøre for å «adlyde Gud» eller «offentlig uttrykke vår tro». Jeg mener at å offentlig uttrykke troen gjøres ved trosbekjennelsen og vitnetjenesten, og å adlyde Gud er å tro på Hans Sønn.

Bibelen er ganske klar på hva dåpen gjør. Til dere som strever med å tro på at Bibelen faktisk sier at dåpen utretter noe, så oppfordrer jeg deg til å lese alle bibeltekstene som handler om dåp, og spør deg selv om dette virker som en lydighetshandling, eller er det en handling Gud gjør?

Du kan starte med disse enkle tekstene fra Bibelen:

Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.
(Apostlenes gjerninger 2,38-39 NBM11)

Her kobles dåp sammen med Den Hellige Ånd. Det er ikke bare et tegn, men det er både tilgivelse for syndene og Den Hellige Ånd som gis i dåpen! Konteksten for disse versene er at Peter taler på pinsedagen, og han forteller folket at Jesus som de drepte, han har Gud gjort til Herre og Messias. Det stikker dem i hjertet, og de spør «Hva skal vi gjøre brødre?» Med andre ord så spør de «Hva har vi gjort? Hvor kan vi få tilgivelse for syndene våre?» Og som en respons så peker Peter på dåpen. Hvis Peter ikke trodde at det var frelse i dåpen, ville han da ha svart på dette spørsmålet på denne måten?

«Jeg føler vekten av min synd og skyld. Hva skal jeg gjøre?» Er svaret her «Vend om og la deg døpe» dersom dåpen ikke gir syndenes forlatelse? Hvis svaret ditt til skyld og skam ikke er dåp, så er det kanskje rett og rimelig å spørre deg selv om du virkelig forstår dette på samme måte som apostlene.

Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn.
(Apostlenes gjerninger 22,16 NBM11)

Syndene vaskes vekk! Noen vil kanskje si at å få syndene vasket vekk kun handler om å påkalle Herrens navn, men apostelen skiller ikke mellom disse tingene slik vi kanskje ønsker å gjøre. Og hvis du tenker på språkbruken i verset, som handler om å vaske, så peker det ikke i retning å påkalle Herrens navn i så stor grad som det peker på dåp. Det er påfallende nært å koble sammen dåp i vann med å vaske vekk synd! Vannet er i stand til å vaske vekk synd på grunn av Guds ord og løftene han har gitt om dette vannet.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
(Galaterbrevet 3,26-29 NBM11)

Her ser vi at å være i Abrahams slekt, et Guds barn, er knyttet til å være døpt. Når du blir døpt i Jesu navn, så blir du plassert «i Kristus». Dåpen kobler deg til Jesus og Hans frelsende verk på korset. Det er den klare og åpenbare måten å lese denne teksten på. Det er ingen grunn til å tro at dette handler om noe annet enn dåp. Og det er ikke nevnt noe om «åndsdåp» som en egen type dåp, det nevnes kun ordet «dåp». Og når Paulus sier dåp, så mener han dåp. Vi får høre at dåpen kobler oss til Jesus og hans frelsende gjerning, og gjennom dåpen blir vi en del av Guds familie.

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.
(Romerbrevet 6,3-4 NBM11)

Dåpen kobler oss til Kristus. Den forener oss med Jesus i hans frelsende død, og den forener oss med ham i oppstandelsen. Det er ingen grunn til å mene at ordet «døpt» betyr noe annet enn «døpt» i teksten. Paulus sier ikke «åndsdåp» eller «vanndåp», men bruker ganske enkelt ordet «dåp». Hvis vi skal ta disse tekstene og lese dem slik Paulus mente at de skulle forstås, og slik galaterne og romerne skulle forstå dem, så er det veldig klart at det faktisk er frelse i dåpen.

For Kristus selv led for synder,
én gang for alle,
den rettferdige for urettferdige,
for å føre dere fram til Gud.
Med kroppen døde han,
men ved Ånden ble han gjort levende,
og slik gikk han bort og forkynte
for åndene som var i fangenskap.
De hadde vært ulydige i Noahs dager, den gang Gud ventet tålmodig mens arken ble bygd. I den ble noen få mennesker, åtte i alt, frelst gjennom vann. Dette er et bilde på dåpen, som nå frelser også dere. Dåpen er ikke å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse.
(1. Peters brev 3,18-21 NBM11)

Vi får høre at det er en parallell mellom det Gud gjorde for og med Noah, og det Gud gjør for oss nå i dåpen. Han sier at det som skjedde med Noah var et tegn, et bilde på det som skjer med oss nå.
Det skjedde flere ganger i løpet av historien i Det Gamle Testamentet at Gud gir seremonielle lover eller andre forordninger som skulle peke på ting som enda ikke var hendt eller skjedd. Jesus skildres for eksempel som «påskelammet», som var en ordning med å ofre et lam i påsken for å sone for folkets synd. Så får vi høre at flommen er et bilde på dåpen, og hensikten med flommen er nå oppfylt i dåpen. Åtte personer i Arken ble reddet gjennom vann. Det er ganske åpenbart at det gjøres en kobling med at det er vann med i begge historiene, og vi får høre at kryssingen av rødehavet var et bilde på dåpen, som forresten var en frelseshistorie og ikke bare en symbolsk hendelse.

Så vi må spørre oss selv hva som er fellesnevneren her? Vi hører snakk om frelse, og vi hører om vann. Hva skjedde med Noah og familien hans?
Ble Noah og familien hans virkelig reddet i arken gjennom vannet, eller ble de reddet symbolsk? Var det et symbol på en frelse som skjedde et annet sted?
Nei, det kan se ut som at de faktisk ble frelst. De ble frelst fra Guds vrede som kom over jorden som en ødeleggende flom.De ble frelst gjennom Guds gjerning med å gi de arken, og redde de gjennom flommens vann. Det var en faktisk frelse, og ikke bare et bilde på det.

Og hvis dåpen er motstykket til denne flommen, så er heller ikke dåp bare en symbolsk handling, men den redder deg faktisk! Og vi får til og med høre at dåpen frelser også oss! Slik Noah og familien ble frest gjennom vannet i flommen, slik blir vi frelst gjennom vannet i dåpen. Slik blir vi, på samme måte som Noah, frelst fra Guds vrede og dom over verden. Det er koblingen som gjøres av Paulus her.

Så dersom vi tar disse tekstene på alvor, så kan vi helt og fullt hevde at vi blir frelst i dåpen.

Noen vil kanskje hevde at Paulus sier at dåpen ikke er å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet. Og det er helt sant. Paulus sier på ingen måte at dette ikke er en dåp i vann, og han kobler klart og tydelig dåpen opp mot en ren samvittighet.

Det er ikke ritualet «dåp» som frelser. Det er ikke slik at vi blir frelst av det fysiske vannet som vasker bort skitt fra kroppen. Det er bare en fysisk ting, og det er ikke frelse i dette. Det som frelser oss er løftet Gud har knyttet til dette vannet!

Kraften i dåpen er i Guds Ord som blir forkynt gjennom vannet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Vi blir frelst, og dåpen gir oss derfor en ren samvittighet. Dåpen sletter ut vår synd, vasker oss ren for skyld, og vi står tilgitt! Vi blir forenet med Kristus i hans død og oppstandelse, og det frelser oss.

Det er oppsummeringen av det Bibelen sier i disse tekstene om dette temaet.

Hvis du har noe mer å utsette på dåpen, så tenk over om Bibelen noen steder hinter om at dåpen er en symbolsk handling?

Kategorier
Andre saker og ting

Det lutherske synet på dåp

Ofte hører jeg at enkelte mener at barnedåp ikke tillater at barnet selv får ta en avgjørelse om å følge Jesus. Mange mener dette er dypt urettferdig, og at man derfor må vente til barnet blir eldre og selv kan «akseptere Jesus».

Så hvor kommer denne tanken fra at det er urettferdig å døpe et barn før det er i stand til å ta denne avgjørelsen selv? Generelt kan vi si at det er fordi det krenker læren om fri vilje, slik den blir lært i baptist-miljøerDet er krenkende fordi man tar bort barnets valg fra frelsen. Å si at en baby blir frelst ved dåp når babyen ikke har tatt et aktivt valg, synes skandaløst for teologer som omfavner doktrinen om fri vilje, og det er veldig støtende mot den gamle Adam. Den gamle Adam tåler ikke monergisme. Monergisme er i teologien en motvekt mot synergisme. Synergisme er en beskrivelse av at det er to parter som samarbeider om frelsen, nemlig Gud og deg selv. Du bidrar med din avgjørelse, eler din vilje, og Gud sørger for resten. I monergisme derimot er det kun Gud alt står og faller på. I barnedåp er det altså snakk om monergisme, og det tåler ikke den gamle Adam, for i barnedåp er det ikke noe rom for å hevde at fri vilje er utøvd. Det er kun drukning av den gamle Adam.

For å beskytte doktrinen om fri vilje har mange evangeliske kirkesamfunn valgt å utsette dåpen til barnet selv er i stand til å ta et valg. Dette sørger imidlertid for en rekke nye problemer. Hvordan skal man håndtere arvesynd og det at barnet synder i tidsrommet mellom fødsel og når barnet er i stand til å ta en beslutning om å tro? For å motvirke dette er det videre utviklet en flytende alder for ansvarlighet. Altså har mange valgt å tenke at barnet ikke selv er ansvarlig for syndene sine før denne alderen oppnås, og det har dermed fått en periode med nåde. Ansvarets alder handler om at barn under en viss alder som dør ikke holdes ansvarlig for sine synder fordi de ikke var i stand til å forstå forskjell på rett og galt, og kunne ikke forstå Jesu død på korset. Enkelte trossamfunn som praktiserer barnedåp kan også bli bytte for den samme tenkningen. De døper barnet i den treenige Guds navn, men tenker at dåpens nåde bare strekker seg frem til barnet selv kan ta en beslutning for Kristus på et senere tidspunkt. Når avgjørelsen blir tatt, så er det dette som blir ansett som forsikringen på at barnet faktisk er frelst, og ikke selve dåpen. Både dette synet og de evangelikales forsøker å beskytte fri vilje som doktrine, og unngå de guddommelige monergistiske egenskapene i dåpens fornyelse. 

Er barnedåp virkelig så radikalt? Her er det viktig å huske på at barnedåp ikke er en useriøs teologi som er i strid med resten av Bibelen. Ta f.eks. Jesu mirakler. Personene som er omtalt som blinde var ikke bare svaksynte, de var fullstendig, hjelpeløst blinde fra fødselen av (f.eks. Matteus 9). De lamme var ikke bare halte, men fullstendig, hjelpeløst lamme (Matteus 9). De spedalske var ikke bare litt syke, men fullstendig, håpløst rammet av spedalskhet (Matteus 8), og de døde var ikke bare nesten døde, men fullstendig, komplett og ugjenkallelig døde (Johannes 11). Disse personene var, akkurat som spedbarna, hjelpeløse. Likevel ser vi den mirakuløse kraften i Ordet! Jesus snakker ut handlekraftige ord som taler disse miraklene inn i eksistensen! «La det skje!», «Stå opp og gå!», «Vær ren!», «Kom ut!». Disse menneskene, akkurat som spedbarna, bidro på ingen som helst måte til at miraklene skulle skje. Akkurat som at verden begynte å eksistere ved at Gud talte, slik talte Kristus disse helbredende miraklene inn i eksistensen (Romerbrevet 10, 17). Ordet er virksomt, Ordet virker tro, og det er sant også for spedbarn. 

Som lutheranere så tror vi, og vi bekjenner at barnedåp ikke virker gjenfødelse uten tro (Markus 16,15-16; Romerbrevet 4,20-25). Når det er sagt så tror, lærer og bekjenner vi at tro ikke er et produkt av menneskets intellekt, eller et resultat av menneskets vilje, eller noe som er opprørt av menneskets følelser. Tro er en gave som er gitt av Den Hellige Ånd gjennom Ordet (f.eks. Romerbrevet 10,17 og Efeserne 2,8). Luther lærte altså med rette at Ordet er i og med vannet, noe som gjør at dåpens virkning er helt og fullt avhengig av evangeliets løfter (1. Petersbrev 3,21; Apostlenes Gjerninger 2,38). Fordi evangeliet også er knyttet til dåp så er dåp et effektivt virkemiddel hvor Den Hellige Ånd gir tro og nåde til spedbarn, uavhengig av alle rettferdighetsverk som de gjør eller kan gjøre (Titus 3,5). 

Martin Luther innså problemet dersom vi på noen som helst måte var delaktige i vår egen frelse. Dersom vi diskuterer dette temaet om dåp med noen av våre evangelikale brødre og søstre, kan vi sitere Luther.

«Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt… Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsats eller mitt løp, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.» (De Servo Arbitrio, Martin Luther). 

Så hvorfor synes mange evangelikal at det er vanskelig å akseptere barnedåp? Det er vanskelig fordi det er dårlige nyheter for den gamle Adam, og det gjør det vanskelig å holde fast i «beslutnings-» eller «fri vilje-teologien». I barnedåpen kan ikke tro misforstås som en handling som produseres av den frie vilje. Tro gjør ikke dåp, men får den. I barnedåpen er frelsen først og fremst en tydelig gave fra Gud som blir gitt til en hjelpeløs baby, i stedet for at den gamle Adam bruker dåpen som et tegn på sin lydighet ovenfor Gud. Selvsagt fører samtaler om dette temaet til konflikter og spenninger! 

Uansett hvilke argumenter vi møter mot denne Guds gave som er vår dåp, så kan vi elske vår dåp som et plagg vi alltid kler oss med, slik at vi kan bli funnet i troen. For barnedåp er ikke bare et bilde på monergisme. Det ER monergisme i aksjon! Rikt, livgivende vann som sammen med Ordet gir tro, syndenes tilgivelse, redder oss fra død og djevel, og som gir oss et evig liv sammen med Gud. Frelsen gjør oss til Guds egne. Vi vasker ikke spedbarna, men Gud vasker dem og gjør dem til sine!

Måtte vi alle huske på at Gud har handlet med oss i dåpen, gitt oss tro, og be om at Han må holde oss fast i en sann tro til det evige liv. Amen!

Kategorier
Andre saker og ting

Dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger

Dåp i vann og dåp i Den Hellige Ånd.

Apostlenes Gjerninger starter med at Jesus sier farvel til apostlene før Han stiger opp og inntar sin plass ved Gud Faders høyre hånd. Jesus gir løftet om Den Hellige Ånd, og han gjør det ved å skille mellom dåpen Johannes gav og Den Hellige Ånds komme.

Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd. (APG 1,5)

Johannes vitnet det samme om den dåpen han gav.

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.

(Matteus 3,11 og alle de andre evangeliene: Markus 1,8; Lukas 3,16; Johannes 1,33)

Peter legger merke til denne differensieringen, og bruker den til å forklare de mektige hendelsene i huset hos Kornelius.

Da husket jeg Herrens ord, at han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd.’ (APG 11,16)

Så det er to typer dåp i Apostlenes Gjerninger, og de gamle teologene kalte disse baptismus flaminis (utøsingen av gavene fra Den Hellige Ånd) og baptismis fluminis (dåpen i vann som er et sakrament for tilgivelsen av syndene). 

Dåp i vann: Johannes, Jesus og Kirkens dåp (baptismis fluminis)

Av disse to typer dåp så er den første Johannes’ dåp, som senere ble befalt av Jesus (Matteus 28,12-20) og gitt til alle som omvendte seg på pinsedagen. Dette er den normale dåpen som fortsetter like til i dag. Vi ser mange av disse i Apostlenes Gjerninger, som APG 2,41; 8,12-16 og 36-38; 9,18; 10,47; 16,15 og 33; 18,8; 19,5; 22,16.

Dette er dåp med vann og ord for syndenes tilgivelse, og det kommer med (det teologene kaller) de «vanlige» Åndens gaver: tro, tillit til Gud, bekjennelse av Jesus, osv. Så Den Hellige Ånd blir gitt i dåpen i vann.

Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. (APG 2,38)

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. (Johannes 3,5)

For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. (1. Kor 12,13)

Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss  ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, 
(Titus 3,5)

Og så må vi ikke glemme Jesu dåp (i Matt 3) hvor Den Hellige Ånd kommer ned i form av en due.

Vi ser at Den Hellige Ånd er tilstede i en «normal» dåp. Men det er en unik dåp som følger av apostlenes forkynnelse.

Dåp i Ånden og i Apostlenes Gjerninger (baptismus flaminis)

Dåpen i Ånden er en annen type dåp som, selv om den er relatert til dåp i vann, skjer noen utvalgte ganger i Apostlenes Gjerninger og i de apostoliske kirkene (slik vi ser i epistlene). Det er dåpen som er gitt løfte om ved Johannes og Jesus, og den skjer for første gang på pinsedagen.

Pinsedag, APG 2

Som vi ser ovenfor, så er løftet om dåp i Ånden funnet  Matteus 3,11, Markus 1,8, Johannes 1,33 og se nøye på hvordan APG 1,5 utvider dette løftet:

Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (APG 1,7-8)

Dette er de siste ord fra Jesus som er nedskrevet av Lukas. Dette løftet blir oppfylt først på pinsedagen. 

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. (APG 2,1-4)

Noen ting å legge merke til: Mens disiplene var samlet (omtrent 120 av dem, se APG 1,15), så virker det tydelig ut fra teksten at Den Hellige Ånd falt på apostlene (de 12, uten Judas, men med Mathias). Videre, så hadde alle apostlene som ble døpt i Den Hellige Ånd på pinsedag, vært døpt tidligere (antagelig av Johannes eller en av de andre apostlene). Og, de hadde alle Den Hellige Ånd før pinsedag. For eksempel, så pustet Jesus Den Hellige Ånd på dem i Johannes 20,22:

Ta imot Den Hellige Ånd. (Joh 20,22)

Faktisk, så er det at de bekjenner Jesus et tegn på at de har mottatt Den Hellige Ånd.

Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd. (1. Kor 12,3)

Så dåpen med Den Hellige Ånd betyr ikke at Den Hellige Ånd ikke allerede er tilstede. For det tredje, så viser denne dåpen i Den Hellige Ånd seg ved tegn, og spesielt det å forkynne med fremmede (og hittil ukjente) språk. Legg merke til hvordan språkene som er nevnt oppfyller Jesu profeti om at de skulle være vitner i Jerusalem, Judea, Samaria og like til verdens ende i APG 1,8. Til slutt, så legg merke til at de som så dåpen i Den Hellige Ånd og hørte Peters forkynnelse ikke selv ble døpt med Den Hellige Ånd, men med vann. 

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. (APG 2,41)

Dåp og Den Hellige Ånd i Samaria, APG 8

Den andre gangen dåp i Den Hellige Ånd blir nevnt er i kapittel 8. Etter at Stefanus har blitt steinet og gjort til martyr så drar disiplene fra Jerusalem. Diakonen Filip drar ned til Samaria, forkynner Kristus og utførte mirakler (APG 8,5-7). Mange trodde og ble døpt (med vann), APG 8,12-13, inkludert Simon som holdt på med trolldom. 

Disiplene i Samaria sendte en beskjed til Jerusalem og apostlene Peter og Johannes hørte de gode nyhetene, dro ned til Samaria og døpte de nye troende med Den Hellige Ånd.

De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. 1For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd. (APG 8,15-17)

Legg merke til forskjellen mellom å døpe i Jesu navn og det å motta Den Hellige Ånd, og for det andre, at Den Hellige Ånd kommer gjennom håndspåleggelse av en apostel. Simon legger merke til dette: 

Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger. (APG 8,18)

Det som følger er en kontrovers om et ondt og griskt ønske om å få Den Hellige Ånds gaver. 

Dåp og Den Hellige Ånd i Kornelius’ hus

Den tredje hendelsen hvor vi ser dåp i Den Hellige Ånd er i Kornelius’ hus. Kornelius bodde i Cæsarea, og var en Centurion, altså en offiser i den romerske hæren. Dette er viktig å huske på fordi frem til dette punktet så hadde den kristne kirken bare bestått av jødiske og samaritanske konvertitter (selv om de jødiske konvertittene var fra hele verden), men ingen hedninger. Og selv om Jesus hadde beordret at kirken skulle nå ut til alle verdens nasjoner (Matteus 28,19), så gjenstod det fortsatt å holde hans befaling. Og legg merke til at disiplene var meget tilbakeholdne med å inkludere hedningene i kirken. Dette er jo egentlig konflikten i de siste to tredjedelene av Apostlenes Gjerninger.

Det som utfolder seg i APG 10 og 11 er en serie med hendelser som er igangsatt av Den Hellige Ånd for å etablere dåpens sakrament (f.eks. dåp i vann) for hedningene. Først så snakker Gud til Kornelius gjennom en engel i et syn og sier at han skal sende bud etter Peter (APG 10,1-8). Så ber Peter på taket dagen etterpå og får et syn av en duk med all slags ikke-kosher dyr, og Herren befaler Peter å spise.

Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time. Han ble sulten og ville spise. Mens de holdt på å lage maten, kom han i ekstase. Han så at himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene. I den var alle slags firbeinte dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen. Og en stemme sa til ham: «Stå opp, Peter, slakt og spis!» Men Peter svarte: «Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent.» For andre gang talte stemmen til ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.» 1Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen. (APG 10,9-16).

Mens Peter forsøker å forstå det han har sett i synet, så kommer sendebudet fra Kornelius frem og ber ham om å komme. Den Hellige Ånd forteller Peter at han må gå sammen med sendebudet (APG 10,17-23). Peter reiser til Kornelius den neste dagen, og rapporterer at selv om reisen hans muligens var ulovlig i følge jødisk lov, så var synet med de urene dyrene Guds åpenbaring om at besøket var godt.

Neste dag ga han seg i vei sammen med dem, og noen av brødrene fra Jaffa fulgte med. Dagen etter nådde de Cæsarea. Kornelius ventet dem og hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg, jeg er også bare et menneske.» Peter snakket med ham mens de gikk inn, og han så at mange mennesker hadde kommet sammen. Han sa til dem: «Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg da jeg ble budsendt, uten å gjøre innvendinger. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg?» (APG 10,23-29)

Kornelius forteller Peter om sitt syn av engelen (APG 10,30-33).
Peter forkynner evangeliet, og begynner med sin forståelse av at «Gud gjør ikke forskjell på folk» og begynner med Jesu liv, død og oppstandelse, og den kommende dommen som Jesus skal avholde. (APG 10,34-43) Så faller Den Hellige Ånd på alle som hører Peters preken (APG 10,44-48).

Dette er en unik hendelse. Den Hellige Ånd falt på de troende før de ble døpt med vann. Dette er den eneste gangen tingene skjer i denne rekkefølgen, og som vi ser så ble de jødiske troende forbløffet over dette. 

De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den hellige ånds gave også ble øst ut over hedningene. (APG 10,45)

Peter svarer på denne dåpen i Den Hellige Ånd med å kalle dette for vanndåpens gave.

Disse har fått Den hellige ånd slik som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt? (Apg 10,47).

Og alle som trodde ble døpt i Jesu Kristi navn.

Det vi ser her er at Herren løser opp den jødiske tradisjonen med å holde seg adskilt fra hedningene, og viser at også hedningene har et sted i Guds rike. Herren lærer Peter først ved synet av de urene dyrene, og deretter ved å utøse Den Hellige Ånd over hedningekristne. Denne spenningen som utgjør omtrent to tredjedeler av Apostlenes Gjerninger vises når Peter returnerer til Jerusalem og blir kritisert for å spise sammen med hedninger (APG 11,1-3). Peter gjenforteller disse hendelsene og konkluderer med

Og da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, akkurat som over oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, at han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd.’ Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle kunne hindre Gud?» Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de lovpriste Gud og sa: «Så har da Gud også latt hedningene få vende om til livet!»  (APG 11,15-18)

Dette er en unik hendelse i kirkehistorien. Herren løsner på apostlenes motvilje mot å gå til hedningene ved å øse ut sin Ånd på de udøpte hedningene. Dåp i vann følger tett etter dåpen i ild og vann. 

Dåp og Den Hellige Ånd og de tolv efeserne (APG 19,1-7)

Denne hendelsen i Paulus sitt virke i Efesos er det fjerde og siste gangen vi hører om dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger. Det er en vanskelig tekst på mange måter: Noen har sett denne teksten som at den lærer at Johannesdåpen ikke var komplett, og at de som ble døpt av Johannes måtte døpes på nytt i Jesu navn. 

Men det er ikke vanskelig gå se ut fra teksten at de tolv disiplene fra Efesos ble døpt med vann, og så, gjennom håndspåleggelse fra apostelen Paulus, så skjer Åndsdåpen.

«Da de hørte dette ble de døpt til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de begynte å tale i tunger og profetere.» (APG 19,5-6).

Her ser vi igjen dåpen i Den Hellige Ånd som skjer gjennom håndspåleggelse fra apostlene (i dette tilfellet Paulus), og at det er fulgt av tegn og undre for å validere apostlenes forkynnelse.

Disse fire hendelsene er de fire som er nevnt når det gjelder dåp i Den Hellige Ånd i Apostlenes Gjerninger, som oppfyller løftet til Johannes og Jesus om at Han ville døpe med Den Hellige Ånd og ild. Det var helt åpenbart andre tilfeller med dåp i Den Hellige Ånd som ikke er omtalt i Apostlenes Gjerninger, men som vi leser om i brevene til Paulus, og spesielt i 1. Kor 12-14. Spørsmålet reiser seg nå om at selv om vi vet at kirken fortsatt døper med vann, er det slik at dåp i Den Hellige Ånd foregår slik den gjorde i Apostlenes Gjerninger ved Apostlene? 

Døper Jesus fortsatt med Den Hellige Ånd og ild i dag? Det er helt sikkert at Den Hellige Ånd blir gitt i vanndåpen (se APG 2,38, Joh 3,5, 1. Kor 12,13, Titus 3,5), og at Den Hellige Ånd er tilstede i kirken. Vi skal se på fire punkter som indikerer at denne unike dåpen i Den Hellige Ånd som fulgte apostlenes virke ikke er normativt for Herrens kirke.

Først, så er det slik at ikke alle som ble døpt med vann også ble døpt i Den Hellige Ånd. 

Faktisk, av de omtrent ni omtalene av dåp i Apostlenes Gjerninger, så er det bare to som etterfølges av dåp i Den Hellige Ånd, og en av hendelsene har dåp i Den Hellige Ånd før dåp i vann (APG 10). Pinsen er en unik hendelse hvor tre tusen ble døpt med vann etter at apostlene ble døpt i Den Hellige Ånd. Så vi ser allerede i APG at dåp i Den Hellige Ånd ikke er den normale og normative formen for dåp.

På den andre siden, så er alle som konverterer til den hellige kirken i APG, døpt med vann. Det er derfor kirken har lært at dåp i vann i den hellige treenighetens navn er et sakrament som virker tro og gir tilgivelse for syndene, men den unike åndsdåpen i Den Hellige Ånd ikke er et sakrament, men et tegn på Jesu unike virke (han steg opp til Guds høyre hånd), og til apostlene (sendt av Jesus for å forkynne Hans ord).

For det andre, slik nevnt ovenfor, så er det de samme tegnene som følger Jesu virke, som også følger apostlenes forkynnelse, og viser at deres ord var rent og rett (APG 2,22, Hebreerbrevet 2,4).

Peter hold sin første preken

Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. (APG 2,22).

Tegnene som Jesus utførte var bevis for at han var utsendt fra Gud.

Den ble først forkynt av Herren og siden stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham. Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje. (Heb 2,3b-4)

Tegnene Jesus utførte, og spesielt det å gi Den Hellige Ånd, er Faderens vitne for Jesu guddommelighet (se også Johannes 5,36).

For det tredje, så er dåp i Ånden direkte knyttet til apostlene (og hendene deres).

Se spesielt APG 8,18 og 19,6. Herren har nå apostlene foran seg, og ikke her på jorda. Sammen med dem forsvant tegnene de gjorde her på jorda som fulgte deres virke. Det som er igjen er selvsagt ordene deres, og spesielt apostlene Johannes, Peter, Jakob og Paulus. Tegnene de gjorde vitner og autoriteten tekstene deres har. 

For det fjerde, så profeterte profeten Joel denne spesielle utøsingen av Den Hellige Ånd (Joel 2,30-31, sitert av Peter når han forklarte pinse-mirakelet i APG 2,16-21). Joel 2,23-24 omtaler den begrensede naturen til denne spesielle hendelsen.

Fryd dere, Sions barn, gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere regn i rett tid, han lar regnet falle som før, både høst og vår. (Joel 2,23)

En nærmere kikk på sammenhengen teksten står i forteller oss at Herren ville øse ut en dobbel dose av Hans Hellige Ånd i den første måneden, at disse gavene skulle komme i kirkens tidlige start. 

Det kan også være nyttig å merke seg løftet til Paulus i 1. Kor 13:

Kjærligheten tar aldri slutt. Profetier vil forsvinne, tungene vil tie, og kunnskap skal forgå. (1. Kor 13,8)

Konklusjon

Apostlenes Gjerninger står som et utrolig vitnesbyrd om Herren Jesu godhet og nåde mot sin kirke. Han holdt løftet om at Han skulle være med oss, helt til tidens ende (Matteus 28,10). Hans dåp fortsetter å vaske vekk syndene og planter sitt kongerike midt i blant oss. 

Tegnene og undrene som fulgte apostlene og dåpen i Den Hellige Ånd vitner om at deres doktrine og lære ble gitt av Gud. Lik profetene før dem og til og med Herren selv, så skulle miraklene som ble utført av apostlene peke på sannheten i Skriften. Vi, på samme måte som våre brødre og søstre som vitnet om mirakelet på pinsedag og ble døpt den dagen, skal fortsette å vie oss til apostlenes lære og fellesskap i brødsbrytelsen og bønnen (APG 2,24). Måtte Herren holde oss i Sine gaver til Han kommer igjen i herlighet. Amen!

Kategorier
Andre saker og ting

Barnedåpen – en solid gjennomgang

BarnedåpDen følgende teksten er hentet fra bloggen til en av brukerne på kristenblogg.no. Jeg gjengir her materialet i sin helhet med noen modifikasjoner for å gjøre teksten mer forståelig. Den var opprinnelig skrevet på noe som virket som en form for dansk, så den er forsøkt oversatt i den grad det lot seg gjøre.

For en tid siden stilte jeg meg selv spørsmålet: Skal jeg la meg døpe en gang til? Jeg jobbet lenge og vel med det, og kom fram til at, nei, det skulle jeg ikke. Jeg vil med denne teksten forsøke å belyse betydningen av barnedåpen, og kanskje gi dere som nekter for barnedåpens gyldighet, noen tanker til refleksjon. Først og fremst: Hvordan er dette spørsmålet om gjendåp oppstått? Er det et spørsmål som har trengt seg på ved lesning av Bibelen, eller er det gjennom andre mennesker at spørsmålet er blitt alvorlig?

Egentlig det siste, ved at andre har påstått at voksendåp er det eneste riktige og at barnedåp er ubibelsk og ikke har noen gyldighet, hvorpå man søker å bevise at barnedåpen ikke har noen gyldighet etter skriftene. Er du blitt overbevist om du skal la deg døpe på nytt? Har vedkommende du har snakket med, og har de skriftene du har lest overbevist deg om at du skal ta dette skrittet? Eller er det bare slik at spørsmålet har vakt uro i ditt sinn? Når en får saken lagt fram bare fra en side, blir man lett påvirket. Du ønsker å se saken fra begge sider for å finne ut av hva som er riktig og galt, ikke sant?

Du har lest skrifter som taler imot barnedåpen. Godt! Og nå ønsker du å finne ut hva som taler til fordel for barnedåpen? Har din samvittighet overbevist deg om at voksendåpen er nødvendig, er det til ingen nytte å lese dette innlegget. For anser man voksendåpen som en nødvendighet, kommer en ikke til ro før den er fullbyrdet. Altså: Hva er det som i særlig grad har foruroliget deg?

Står det noe i Bibelen om barnedåpen? Er den ikke først oppstått senere? La oss undersøke det i lys av Bibelen: Vi vil først ta beretningen om offiseren Kornelius. Det står om han i Ap.gj. 10,2, at han var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus. Så kom Peter til han etter at Gud hadde veiledet han gjennom et spesielt syn, og Den Hellige Ånd falt ned på alle som hørte ordet, og de ble døpt som førstegrøden av hedningene. Ja, men det står da ikke noe om at barn ble døpt. Nei, det gjør det ikke. Det står ikke særlig omtalt, men det heter: «Med hele hans hus», så er det minst like stor sannsynlighet for at det har vært barn, som det ikke har vært barn. For med uttrykket «Med hele hans hus», forstår vi hele familien, som omfatter både store og små.

«Ja. Men jeg er ikke overbevist.» sier du da. Godt! Vi går videre.

Jeg vil ikke i særlig grad fremheve denne historien alene. I Ap.gj. 16 har vi fortellingen om Lydias omvendelse, der står det enda tydeligere: «Men da hun og hennes hus var blitt døpt». Nå sier man ganske visst igjen at det heller ikke har vært barn til stede. Men det blir en påstand som ikke lar seg bevise. Det mest sannsynlige er at det har vært barn, ellers er det vanskelig å forstå uttrykket «og hennes hus». Når man snakker om hr. N.N. og hans hus eller fru NN. og hennes hus så forstår man at det gjelder hele husstanden, og i første rekke naturligvis samtlige familiemedlemmer. Og så kan man etter språkbruken heller neppe tenke seg noe annet enn at det også har vært barn med. Men legg merke til at det står ikke om noen andre enn Lydia som ble troende. Det står ikke om at hennes husstand ble troende. Men allikevel heter det: «Da hun og hennes hus ble døpt». Gir ikke det noe å tenke på, når man påstår at det i skriftene kun omtales voksne som var blitt troende og deretter døpt?

Men, dette blir bare en påstand som ikke kan bevises. Jeg er overbevist om at det motsatte var tilfelle. Jeg tror ikke jeg gjør galt mot ordet når jeg forestiller meg saken slik at Lydia, da hun var kommet til troen, ønsket at de som hørte til henne også skulle døpes sammen med henne. Hun ville gi uttrykk for dette: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren». Var det øvrige medlemmer av familien som ble døpt og ennå ikke var kommet til troen, så tvilte ikke Lydia på at det under hennes innflytelse nok skulle skje.

Du sier kanskje: «Jeg må tilstå at man kan se slik på saken, men jeg skulle likevel ønske at det hadde stått der med klare ord». Jeg vil da lede oppmerksomheten på en annen begivenhet som er omtalt i samme kapittel, og som synes for meg å være enda mer avgjørende: Fangevokteren i Filippi, en hedning, som nettopp hadde tenkt å ta sitt eget liv, ble en troende ved Paulus’ forkynnelse. «Han ble straks døpt med alle sine.»

Lydia var en gudfryktig kvinne. Hun var vant til å gå i synagogen, og i hennes hus var man vant til å be. Men det kan en ikke si om fangevokteren. Han var en romersk soldat, en mann som plikttro og samvittighetsfullt passet sitt embete. Derfor ville han ta sitt liv da han trodde fangene var flyktet. Sammen med alle dem som var i hans hus, hører han en preken av Paulus og tror ordet, og til tegn på at hans hus fra nå av skal være et kristent hjem, vil han at alle i familien skal døpes, «For alle sine», var det kun voksne? Var de alle sammen blitt troende samtidig? Det står det ikke noe om.

Tvert imot: «Han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fatt troen på Gud.» Det kan tolkes som at han var kommet til troen, for deretter å ha bestemt at resten av familien og tjenestefolkene i huset også skulle tilhøre Gud, (Ap.gj. 16, 34). Det ville egentlig være høyst usedvanlig om alle var blitt troende over natten. Det ville ha vært et så stort under at det sikkert på en særlig måte ville vært fremhevet. Jeg har ennå til gode å høre at en hel familie på en og samme dag er blitt troende. Vi vil la ordet stå, slik som Lukas har skrevet det.

Fangevokteren kom til troen, han bøyde seg for den korsfestede, som i denne natt hadde møtt han med sin makt og nåde, og han stilte ikke seg ikke alene, men også hans hus og alle sine under Guds herredømme. Vi ser altså at Kornelius, Lydia og fangevokteren kom til troen. Men de ble ikke døpt alene, men sammen med hele deres hus. Det var for dem ganske selvfølgelig å la seg døpe sammen med hele deres hus, og dette var like selvfølgelig for apostelen Paulus. Derfor sa han til fangevokteren: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.»
Og så døpte Paulus alle husfolkene i den overbevisning at også de andre ville komme til troen på Kristus.

Viser ikke kirkehistorien at barnedåpen er en senere innretning? Jeg er ikke i stand til å kontrollere det selv, men i et skrift er det henvist til at flere kirkefedre allerede på et tidlig tidspunkt har erklært seg imot barnedåpen. Ja, det kan ikke benektes, men det kommer her an på fra hvilket synspunkt man ser på et bevis, og hvordan man vurderer det.

Når en kirkefader som Tertullian, for å nevne ett eksempel, uttaler seg imot barnedåpen, så kan man med full rett si: “Se, Tertullian var også motstander av barnedåpen”. Men man kan også av Tertullians motstand konkludere med at barnedåpen eksisterte. Han bekjemper ikke en praksis som er på vei til bli innført, men en praksis som allerede eksisterer. Derfor kan man si at barnedåpen ble praktisert. Slik kan man altså være både for og imot barnedåpen, alt etter hvordan man ser på saken. Her gjelder det å være så nøktern som mulig og ikke forutinntatt når man vil prøve Skriftens vitnesbyrd og det som kirkefedrene har sagt. Du sier kanskje: «Ja, jeg har allerede innsett at man ut av de samme skriftene kan lese noe forskjellig, alt etter det standpunktet man selv har». Vel, derfor er det godt og riktig at du nå også ser på spørsmålet fra et annet synspunkt, etter at du har lest de skriftene som forkaster barnedåpen og alene holder voksendåpen for bibelsk. Jeg er overbevist om at både voksendåp og barnedåp har vært i bruk samtidig.

Det beviser også Tertullian for meg. Omkring år 200 utsendte han et skrift om dåpen. Han var en lærd mann, en jurist. I artikkel 18 snakker han om at man ikke skulle døpe barn. Han sier: «En utsetting av dåpen er å anbefale, spesielt når det gjelder de små. Og hvorfor skal man også utsette faddere for at de ved å dø (før barnet vokser til) hindres i å oppfylle det de har lovet, eller at de skal skuffes i sine forhåpninger ved at barnet ikke oppfører seg vel. Ganske visst sier Herren: «Hindre dem ikke i å komme til meg». Ja vel. Så la dem komme når de lærer, når de er blitt undervist om hvem det er de skal komme til. La dem bli kristne, når de kan bekjenne Kristus.

«Og hvorfor skal man ta uskyldige små barn til syndenes forlatelse? Man ville jo alltid handlet mer forsiktig med jordiske ting. Her betror man himmelske verdier til slike som man ennå ikke vil kunne forstå jordiske. La dem først ha lyst på frelsen, og deretter kan man, når de selv ber om det, døpe dem».

Tertullian stod altså på det baptistiske standpunkt. Som en dyktig jurist har han her stilt opp grunnene som man enda i dag bruker mot barnedåpen. Men som jeg allerede har sagt blir han, etter min erkjennelse og oppfattelse, selv et vitne for barnedåpen. For det første fremgår det tydelig av hans skrift at barnedåpen ble praktisert på hans tid. For det andre taler også et annet forhold til fordel for barnedåpen: Tertullian nevner ikke med et eneste ord at Apostlene ikke har døpt noen barn. Hvis han hadde sagt det, hadde spørsmålet vært avgjort. Det beviset ville vært avgjørende. Hvorfor har han ikke benyttet det? Fordi et slikt bevis ikke eksisterte.

Barnedåpen var en overlevering fra den apostoliske tid. Hadde dette ikke vært tilfellet, ville han ikke ha glemt å fremheve dette punktet. Han snakker jo heller ikke som en som bekjemper en nylig oppstått uskikk, men som en som uttrykker sin bekymring over noe som allerede foregår, noe nedarvet som han anser for å være galt, og noe han mener å måtte gjøre front imot. Det nye er at Tertullian drar til felts imot denne. Jeg finner slik i Tertullians skrift et sterkt bevis for at barnedåpen allerede på hans tid var i bruk i kirken.

Men er det ingen andre stemmer fra kirkehistorien? Jovisst, men de taler mer til gunst for barnedåpen og dens apostoliske opprinnelse. En yngre samtidig var kirkefaderen Origenes, den mest fremragende lærde på sin tid. Han er den første som uttrykkelig bekrefter at barnedåpen var en skikk fra apostlenes tid. Han sier det forbigående ved utlegningen av et bibelsted. Saken er for han ennå ikke noe stridsspørsmål, og derfor har hans ord mye større vekt. I hans utlegging av Romerbrevet sier han: «Kirken har fra apostlene mottatt den overlevering også å meddele de små barn dåpen».

For meg virker det som saken er avgjort. Origens hadde sikkert ikke skrevet slik dersom en av hans samtidige, som jo måtte vite det, hadde kunnet motbevise ham. Han levde jo også så nært den apostoliske tid (år 183-252), at det er utenkelig at han ikke skulle være nøye informert gjennom pålitelige kilder. Hans egne foreldre var kristne, dannede, vidtskuende mennesker. Han var fra ungdommen nær forbundet med biskopen i Aleksandria, som var rik på erfaring, og selv sto han som lærer for en kateketskole, midt i menighetslivet, der hvor det pulserte sterkest. Origens har altså ganske tydelig sagt at kirken har mottatt barnedåpen som en overlevering fra apostlene.

Men for å gjøre denne henvisningen til kirkefedrene kort, vil jeg nevne at kort tid etter Origens død i år 256, ble det i Kartago i Afrika avholdt et kirkemøte under ledelse av den senere martyrbiskop Cypian. 66 biskoper deltok. På dette møtet ble det b.la. behandlet et stridsspørsmål vedrørende barnedåpen. Det var ingen uenighet om man skulle døpe barna eller ikke, men kun om man skulle vente til de var 8 dager gamle. Kirkemøtet holdt på at man skulle foreta dåpen den 2. eller 3. dag. Det ble ikke diskutert om dåpen var nødvendig eller ikke. Det var man enige om.

Jeg tenker å ha gitt deg tilstrekkelig svar på dette første punktet. For meg står det klart at utfra skriftenes og kirkefedrenes vitnesbyrd, kan det ikke være noen tvil om at barnedåpen fra begynnelsen av er blitt praktisert av apostlene side om side med voksendåp.

Et annet punkt som jeg har møtt i de skriftene jeg har lest, er at dåpen forutsetter troen hos den som døpes, og at altså barn ikke kan bli døpt fordi de ennå ikke har noen tro. Riktig. Det er en av hovedinnvendingene mot barnedåpen.

I Markus 16,16 står det: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Altså først tro og så dåp, slik det står. Men nå spør jeg: «Og hva så?»
Det er ikke et overflødig og tåpelig spørsmål. La oss tenke oss at et menneske blir døpt, men etter dåpen begynner det daglige liv med alle dets prøvelser og vanskeligheter, med strev og kamp utenfra og innenfra. Hvor vil han hente kraft til å leve fra? Hva vil han åndelig talt ernære seg ved? Og hva vil han engang dø på? Kan han nøye seg med sin dåp? Det var derfor jeg spurte: «Og hva så»
Hører ikke troen til også etter dåpen? Jo, må den ikke være alt?

Det går ett år etter dåpen. Det går 5 år. Minnet om dåpen er nesten borte, og de følelsene som han hadde den gang han ble døpt er forsvunnet. Alle og enhver som overhodet har et åndelig liv, må leve av tro. Dåpen, som man hadde ventet så mye av, skrumper inn, men troen vokser seg stor og sterk. Det er en sunn utvikling. Troen er i liv og død det avgjørende. Derfor fortsetter Jesus også: «Men den som ikke tror, han skal bli fordømt». Derfor spør jeg: «Og hva så?» Jeg må advare mot en overvurdering av dåpen, og så må jeg videre si:

Det gis en bestemt regel for utlegging av skriften. Den er slik: Man må forstå skriften i sammenheng. Kontekst, kontekst, kontekst. La oss derfor også sette Markus 16,16 inn i sammenhengen. I verset foran har Jesus sagt: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!»

Han har vist dem misjonsbefalingen. Det dreier seg altså her om en ordre fra Jesus om grunnleggelse av menigheter, altså i hedningeverdenen. Der går man fram i overenstemmelse med Jesu’ ord: Forkynnelse, tro, dåp. Men hvordan skal man gå frem når det allerede er dannet en menighet? Det sies det ingen ting om i dette skriftstedet. Den som ikke anvender Mark. 16, 16 på menighetsplanting, men på tid og forhold der det allerede finnes en menighet, river ordet ut av sin sammenheng og bruker det galt.

Og videre, en annen grunnsetning for skrifttolkning lyder slik: Man må fortolke skriften ved hjelp av skriften. Og nå har ikke Jesus snakket kun om dåpen i Mark. 16, 16. men også i Mt.28. Vi har forøvrig allerede snakket om det. Der heter det i vers i 9: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere».

Etter disse ord skal det altså først døpes og deretter læres, og det er slett ikke snakk om tro. Hvis nå et menneske lar seg døpe igjen, handler han i motsatt rekkefølge av hva dette skriftstedet lærer, i og med at han først er blitt undervist og deretter døpt. Hvis altså noen vil støtte seg til bokstaven i Mark. 16, kan man med like full rett støtte seg til bokstaven i Mt.28. Jeg vil ikke dermed si at man etter Mt.28 alltid først skal døpe og siden lære. Også dette er en misjonsbefaling. Jeg vil kun peke på hvordan man ved en bokstavelig utlegging av det ene skriftstedet kan slå det andre til jorden, og at man ved slik å presse bokstaven kommer i motsigelser og får galt resultat av det. Dåpsbefalingen i Mt.28 setter dåpen først, og deretter kommer undervisningen. Det ville være ganske galt å klynge seg til bokstaven kun det ene stedet.

Jeg finner også i disse forskjellige ordlydene av dåpsbefalingen en bekreftelse på min oppfattelse at barnedåp og voksendåp har foregått ved siden av hverandre. Naturligvis var voksendåp det første. Først døpte man de menneskene som var kommet til troen i overenstemmelse med Mark. 16. Men like naturlig var det at foreldrene, som var blitt troende, også lot deres barn døpe i overensstemmelse med Mt.28. Begge slags dåp foregikk ved siden av hverandre, slik man ennå ser på misjonsmarken.

Når våre misjonærer kommer ut på misjonsmarken, tenker de ikke først og fremst på å døpe barna. De forkynner evangeliet for å føre mennesker til tro på den korsfestede frelser. Først når det finnes kristne familier og barna kan få en kristen oppdragelse, først når det er opprettet kristne menigheter, da trer barnedåpen i kraft. Slik var det fra begynnelsen. Barnedåpen er den selvfølgelige følge av voksendåpen.

Hvordan var barnas stilling i den gamle pakts tid? Man opptok barna i pakten ved å omskjære dem på den åttende dag (gutter). Du sier: «Ja, men man kan da ikke sammenlikne dåpen med omskjærelse. Enhver israelitt hørte jo ved fødselen med til paktsfolket, og derfor måtte han også motta paktstegnet, omskjærelsen. Men i den nye pakt er det likevel annerledes. Ingen hører med til den som følge av den naturlige fødsel. Det som er født av kjødet, er kjød».

La oss undersøke saken. Vi leser i 1.Mos.17,9-14 om hvordan Abraham fikk befaling fra Gud om omskjærelsen, og i vers 23-27 om hvordan han utførte den. Omskjærelsen er det synlige tegn på den pakt som Gud har sluttet med Abraham. For i vers 13 heter det: “Slik skal min pakt vise seg på kroppen deres, en evig pakt.”

Gud hadde kalt Abraham og opprettet en pakt med han. Abraham var gått inn i denne pakten. Han trodde Gud og var villig til å vandre i hans bud, og så er det forståelig at omskjærelsen nå ble gitt han som det synlige tegn på den allerede fullbyrdede inngåelsen av pakten. Men det er verdt å legge merke til at dette paktstegnet skulle fullbyrdes på hans etterkommere når de var 8 dager gamle. Det leser vi om i vers 12: «I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt». Og saken blir enda merkeligere når vi tilføyer det som Paulus sier om omskjærelsens betydning i Rom.4,1 1: «Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret.»

For Abraham var omskjærelsen altså seglet, den synlige bekreftelsen på troens rettferdighet, som han ifølge 1 Mos. 15,6 hadde før han mottok det synlige bekreftende tegn. Altså var det hos Abraham først tro og deretter omskjærelse. Men nå skal hans etterkommere motta det samme tegnet med den samme betydningen – for det fortelles ikke om noen endring når de er 8 dager gamle og altså ennå er ganske umyndige.

Du sier: «Ja, det gjelder alt sammen om omskjærelsen. Men ikke om dåpen. Hvordan våger man å anvende det på dåpen?» La oss se.
I Kol 2, 11-12: «I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som er av kjøtt og blod. For i dåpen ble dere begravet med ham». Betydningen er kort oppsummert med disse ordene: «Dere ble omskåret da dere ble døpt. Det omskjærelsen betydde under den gamle pakt, betyr dåpen under den nye pakt». Så svarer altså den nytestamentlige dåp til den gammeltestamentlige omskjærelsen.

Jeg tror at Gud har ledet kirken i dåpsspørsmålet. Det trengs ingen ny åpenbaring når det gjelder dåpen, da anvendelsen av paktstegnet klart fremgår av de gammeltestamentlige rettledninger vedrørende omskjærelsen. Vi følger den linjen som den hellige skrift viser, når vi konkluderer med at det må være med det nytestamentlige paktstegn som det etter Guds befaling forholdt seg med det gammeltestamentlige. En ny rettledning er overflødig. 1 .Mos. 17 er tilstrekkelig for å bli klar over Guds vilje, og derfor savner vi heller ikke i det Nye Testamente rettledning angående dåpen. Vil man protestere med at barna ikke vet noe om deres dåp og ikke forstår noe av dens betydning, så stiller jeg motspørsmålet: -Hva kan en liten gutt på åtte dager vite og forstå om sin omskjærelse?

Anser man dåpen av umyndige barn for verdiløs og tåpelig, så kritiserer man dermed Gud, som har befalt at paktstegnet skal meddeles til de umyndige. Vi må under den gamle pakt, akkurat som under den nye, regne med to klasser av mennesker. Ikke alle som hørte til Israel etter kjødet hørte til Israel etter ånden. Alle hadde mottatt paktstegnet, altså omskjærelsen, etter Guds befaling. Men hvor mange av dem har ikke levd i synd og er gått fortapt? Judas, som forrådte Jesus, og yppersteprestene som dømte Jesus. De var alle omskåret etter Guds befaling. Det synlige tegn plasserte dem i ytre forstand blant Guds folk. Men det frelste dem ikke.

Men hos Åndens Israel, den lille flokken midt i det store folket, hersket tro, lydighet og vandring i Guds bud, og de som hørte til dette Israel hadde del i den samme åndelige velsignelsen ved omskjærelsen som Abraham.

Det forholder seg på nøyaktig samme måte i den nye pakt og paktstegnet i den. Millioner mottar paktstegnet og kommer derved innenfor rammene av den synlige kirke og nyter derved på mange måter fortrinn, men det gjør dem ikke salige. Men midt i den store mengden av døpte – på samme måte som under den gamle pakt, midt imellom store mengder av omskårne – finnes det et nytestamentlig Israel etter ånden, et Guds folk, en usynlig kirke. Og kun de, som ved omvendelse og tro er blitt knyttet til den og av takknemlighet er villig til å vandre etter Herrens bud ved troen, har del i den egentlige åndelige velsignelsen ved paktstegnet. Men ettersom det ikke står at en israelitt, når han omvendte seg, skulle la seg omskjære en gang til, så er det heller ikke Guds vilje at den som nå ved omvendelse og gjenfødelse blir innlemmet i det sanne Guds folk, skal la seg døpe en gang til. Det en gang mottatte paktstegn gjelder for bestandig. Bryter mennesket pakten, bryter ikke Gud den. Derfor må det en sann omvendelse til. Det er noe innlysende i denne tankegangen. Når barna under den gamle pakt fikk del i paktstegnet, kan man heller ikke under den nye pakt nekte dem det.

Jeg har lest hva en omvendt jøde, J.C.F. Frei har sagt om det spørsmålet: «Om en ting er jeg overbevist: Når engang mine kjære brødre av Israels og Judeas hus omvender seg til Messias og bringes til Hans kirke, så vil de aldri gå med på at deres barn skal frarøves deres medlemskap og være utelukket fra den synlige kirke. Siden Abrahams dager var barna medlemmer og delaktige i paktstegnet. «Hva for noe», vil de si, «Er Messias’ kirke med det forunderlige frelsesbudskap dårligere enn vår gamle mosaiske kirke?». Nei, det kan ikke være riktig. Denne uttalelsen legger jeg mye vekt på. Den viser oss hvordan jøder føler det. Gjennom århundrer har barna vært medlemmer av pakten, og det skulle nå ikke lenger være tilfellet. Det var etter jødisk oppfattelse en ganske umulig tanke. Jødiske foreldre, som kom til tro på Messias, måtte etter deres århundrelange tradisjon anse det for ganske selvfølgelig at deres barn måtte ha del i pakten som foreldrene var gått inn i.

Når vi prøver å tenke oss inn i den tiden da kristendommen begynte og den første kristne menighet ble dannet, den som opprinnelig besto av jøder som var blitt troende, da vil vi forstå at det slett ikke kunne være annerledes enn at foreldrene også ønsket å se deres barn som medlemmer av den nye pakt, på samme måte som de tidligere hadde vært medlemmer av den gamle pakt. Da Gud sluttet sin pakt med Abraham, de troendes far, sa Han til han: «Du skal holde min pakt, du og ditt avkom etter deg fra slekt til slekt». Og det første Abraham gjorde med sine barn for å oppfylle Herrens befaling, var å omskjære dem for dermed å gjøre dem til medlemmer av denne pakten, og formane dem til å leve i den. Spør vi: «Hvilken stilling har Gud tildelt barna i det gamle og det nye testamente?» så kan svaret i begge tilfeller kun bli: «Paktstilling».

Du sier; «Jeg må tilstå at det har jeg ikke hittil forstått, men det virker innlysende at for jødene var opptakelsen av barna i den nye pakt selvfølgelig». Ja, sikkert. Det er ennå et spørsmål om hvorvidt barna er skikket og verdige til å bli paktsmedlemmer. Nå vil jeg gå inn på et skriftsted som egentlig ikke har noe med dåpen å gjøre, men som likevel kaster lys over spørsmålet. Jeg tenker på det avsnittet hvor Jesus velsigner barna. Foreldrene brakte små barn til Jesus for at Han skulle legge hendene på dem. Det dreier seg om de som ennå var så små at de måtte bæres på armen. Foreldrene var av den oppfattelse at om frelseren rørte ved barna, betydde det velsignelse, selv om de selv ikke forstod noe av det. Men disiplene truet dem som bar dem, antageligvis av to grunner: Først fordi de ikke ville at Herren skulle forstyrres, og deretter fordi de tenkte at umyndige barn ikke hadde noe hos frelseren å gjøre. Men Jesus bebreidet sine disipler og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

Jeg vet godt nok at det her ikke snakkes om barnedåpen, men det dreier seg her om et annet spørsmål, nemlig: «I hvilket forhold står umyndige barn til Guds rike?» Og på det spørsmålet svarer Herren: «Guds rike tilhører slike som dem». Det vil si at Guds rike er for alle som har barnesinn, som er så enfoldige, ydmyke og hjelpeløse som et barn. Så må barna selv i første linje kunne få del i Jesu’ velsignelse. Disse barn som ble bragt til Jesus trengte også velsignelse. Og slik blir dette ordet, som egentlig ikke har med dåpen å gjøre likevel et fast støttepunkt for barnedåpen. Ingen grunner eller motbevis kan avkrefte dette ord: «Guds rike tilhører slike som dem”. Derfor døper vi barna på dette ord fra Jesu munn. På denne grunn, av dette ord har jeg brakt mitt barn til Herren i den Hellige dåp, og jeg lar meg det ikke frata at det var en bibelsk dåp, en dåp etter Jesu vilje. Og når noen snakker nedsettende om en slik dåp, er det ikke med Kristi sinn eller drevet av Guds ånd. Det er jeg overbevist om.

Men vi har også andre ord fra Jesu munn som viser oss hvordan Han ser på barna og vil at de skal behandles. F.eks. Mat. 18,1-4,. Her stiller Han et barn midt i blant sine disipler og sier: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.», dvs. så enfoldige og så beskjedne. Av dette fremgår det likevel utvilsomt at barna står himlenes rike nærmere enn de voksne. For disse må først bli gjort små, ofte gjennom vanskelige prøvelser, mens barna er små og vet at de ikke kan noe av seg selv.

Noe ganske lignende leser vi om i Lukas 9, 47-48. Og jeg regner også de ord Jesus gav Peter ved Genesaretsjøen blant disse ordene: «Vokt mine lam». Det hadde Han lagt på sitt hjerte, slik at Han på første pinsedag vektla det Han sa: «For løftet gjelder dere og barna deres». Hvordan man ansikt til ansikt med slike ord fra skriftene kan snakke foraktelig om barna og dåpen, slik det har blitt gjort, er for meg uforståelig. Man setter seg opp imot Guds ord. Paulus sier f.eks. i 1. Kor. 7,14: «For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke- troende konen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror. Ellers ville jo barna deres være urene, men nå er de hellige.» Og disse ord skrev apostelen om barn av slike foreldre der kun den ene parten var troende.

Vi har sett at barn fra begynnelsen av har blitt døpt inn i den kristne menighet. Og vi har også sett at barnedåpen er begrunnet slik i Skriften at den ikke betyr en utglattelse av kirken, heller ikke en verdsliggjørelse av denne, men at menigheten fra begynnelsen av på Jesu ord har rett og plikt til å utføre den.

Jeg er spesielt opphengt i det Jesus sa til Johannes da Han ble døpt av ham: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Fremgår det her at dåpen er en lydighetshandling, noe Gud forlanger av oss?

Kjære bror, hvordan kan dette gjøre deg urolig? Jesu dåp ved Johannes fant sted ved begynnelsen av Hans virksomhet, og innstiftelsen av den kristnes dåp fant først sted etter oppstandelsen, før Jesu’ himmelfart. Allerede av denne grunn kan Jesu’ dåp ikke komme i betraktning for vårt vedkommende. Og likesom Jesu’ person og kall var ganske enestående, slik var også Hans dåp noe enestående.

Johannes døpte med omvendelsens dåp til syndenes forlatelse. Derfor vegret han seg for å døpe Jesus da Han kom til han ved Jordan og ville bli døpt. Han avviste det og sa: «Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg?» Johannes hadde rett. Jesus trengte ikke den dåp han døpte med.

Hans dåp var å vaske bort syndene, og den som sto for han nå, var uten synd. Jesus trengte ikke la seg døpe for sine synders skyld. Han gjorde det likevel. Han gjorde seg syndere lik.

Allerede i dåpen gikk Han inn under konsekvensene av vår synd, og ordet: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden», gjelder allerede fra Hans dåp. Nå står Han midt i rekken av syndere, som en av deres likemenn.

Han oppfyller i lydighet all rettferdighet, som hans Far har pålagt Han å oppfylle. Hele Hans liv er en oppfyllelse av den gudommelige rettferdighet, i lydighet overfor Gud til døden på korset. Vil du vite hva det har kostet Han å oppfylle all rettferdighet, så se på Han som ligger der i Getsemane på sitt ansikt og skjelver foran lidelsens kalk, eller som Han henger på korset og roper ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Men da Han kunne rope: «Det er fullbrakt!», da var all rettferdighet oppfylt, da var lydighetens vei til ende. Og nå skal vi ta dette ordet fra Herrens munn, det ord hvis rekkevidde vi aner, når vi tenker på Jesu lydighet og Hans lidelser.

Det finnes mange befalinger i Bibelen. Les Bergprekenen og Apostlenes brev, og les om hvordan det der snakkes om en kjærlighet til Gud som skal fylle hele hjertet, at vi skal elske vår neste som oss selv, om sann ydmykhet, om fordragelighet, langmodighet, tålmodighet og mange andre dyder. Vi må gå i gang med å oppfylle all rettferdighet. Hva kan det nytte å peke seg ut ett enkelt område, dåpen f.eks., som er det letteste av dem alle sammen og la det øvrige ligge? Jakob sier: «den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Oppfyllelsen av den ene befalingen hjelper ingen ting, når overtredelsen av et eneste bud allerede har gjort den andre lydigheten til intet.

Legger vi hånden på et bud, da må vi legge den på alle. Med det aller største alvor må jeg si: «Den som legger hånden på lydigheten, han skal vite hva han gjør. Han skal da også virkelig leve et liv i lydighet og ane rekkevidden av dette. Så vil han komme til den rette forståelse av evangeliet»

Er du klar over at saken er uhyre alvorlig for den som gir seg selv til å oppfylle all rettferdighet? At han er kommet under loven og forstår ikke evangeliet? Når vi leser apostlenes brev: Romerbrevet, Efeserbrevet, 1. Petersbrev osv., finner vi at rettferdiggjørelse av tro alene, rettferdiggjørelse av den vantro uten vår fortjeneste og for Kristi skyld alene, blir klart og tydelig lært. Men når et menneske har gjort den erfaringen, når rettferdiggjørelsens guddommelige gave er blitt hans, da våkner det i han en takknemmelighet til å leve etter alle Guds bud. Der finner skriftens formaninger sin rette plass.

Der er ikke lenger noen snakk om at man skal oppfylle all rettferdighet, men man gleder seg over at den er oppfylt i Kristus og av Kristus, og villigheten etter å oppfylle formaningene kommer ikke av tanken om at jeg skal fullende den rettferdighet som gjelder for Gud. Kristi død er forgjeves for den som vil det.

Paulus snakker veldig alvorlig til dem som mente at de skulle legge noe til Kristi verk på korset. Han sier til galaterne: «Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.» Dette er et meget alvorlig punkt. Og derfor må jeg inntrengende advare deg mot denne veien, fordi jeg ser farene på den. Farer for deres sjeler og deres salighet; at du vil sette noe annet i Jesu sted og komme inn under loven, og derfor miste Jesus. Det ville være fryktelig. Gud bevare deg mot det!

Nei, nei, vi skal ikke oppfylle rettferdigheten, den er oppfylt. Jeg begriper ikke at mennesker ut fra disse ord fra Jesus kan avlede nødvendigheten av å la seg døpe på samme måte som Jesus ble døpt.

Kan vi overhode oppfylle rettferdigheten? Nei, aldri. Der kommer vi for evig til kort. Vi kan ikke oppfylle noen rettferdighet. Jesus har oppfylt den! Jesus har fullbrakt verket. Vi rettferdiggjøres uten fortjeneste ved tro på Jesus Kristus og den forløsning Han har gjort for oss. Den som vil etterligne Jesu dåp, han må også etterligne Hans forløsende død. Du ser at det er fullstendig feil å dra slutningen at vi må oppfylle all rettferdighet, og at vi derfor må la oss døpe på samme måte som Jesus.

Og enda en bemerkning angående den lydighetshandlingen Jesus forlanger av oss. Det hadde vært lett hvis lydigheten består i at vi skal la oss neddykke. Men så billig er ikke lydigheten. Nei, det hører med et daglig liv i selvfornektelse og hengivelse der det hører med å bestandig si «Nei» til verden og deg selv, og bestandig «Ja» til Gud og Hans ord. Hvis det var sant at voksendåpen er en lydighetshandling, da lar jeg meg ikke døpe bare en gang, men igjen og igjen.

Men det er en stor misforståelse. Når har Jesus forlangt kun en utvendig handling og sagt seg tilfreds med oppfyllelsen av en formalitet? For Han kommer det alltid an på hjertet og på viljen. Han var den største motstander av seremonivesen og bokstavtrelldom. Frelseren forlanger noe helt annet: Han forlanger mye mer enn en såkalt lydighetshandling. Han forlanger et liv i daglig lydighet, i daglig etterfølgelse i Hans fotspor, av hjertets tro, som bringer kjærligheten fram. Dette er noe ganske annet enn bare en gang å la seg neddykke.

Du sier: «Men mange velsignede Guds menn har oppfattet det slik og har latt seg døpe igjen. I skriftene jeg har lest fant jeg ved en hel fortegnelse over menn som har latt seg døpe igjen»

Ja, det er riktig. Jeg har også sett dette. Men jeg synes ikke det blir riktig å bruke de som eksempler i dette tilfellet. Det kan da nevnes mange, mange flere, som ikke har latt seg døpe på nytt.

Antallet av dem som holder på voksendåpen er forholdsvis liten i forhold til de som tror og praktiserer barnedåp, men de med det baptistiske synspunktet er for det meste meget virksomme og arbeider ivrig for å verve folk for sitt syn. Og vi som tror barnedåpen har tidd stille. Og dermed er det oppstått en oppfatning av at vi ikke har noe å si til forsvar for vårt synspunkt. Ja, at vi i grunnen skulle være overbevist om at sannheten er på den andre siden. Men vi tør bare ikke å gi dem vårt syn, fordi vi frykter følgene av et slikt skritt. Det har en bror en gang skrevet: «at i mitt hjerte sluttet jeg meg sikkert til sannheten om dåpen, men jeg torde bare ikke åpent uttale det for ikke å miste mitt levebrød. Det var også mens jeg var prest i Mülheim. Så lavt tenker de om oss. Og det er dessverre ikke noe unntak. Man anser oss for å være mennesker som er ulydige mennesker som ikke vil gi sannheten ære, som imot bedre vitende fastholder barnedåpen osv. Dette er en stor urett, og det skylder man å gjøre avbikt for».

Et betydelig antall av dem som har latt seg døpe igjen, er senere kommet til den erkjennelsen at gjendåpen var en villfarelse. Flere sier at de ikke snakker så høyt om det. Men de har erklært: «Hvis det var nå at jeg sto overfor spørsmålet, så hadde jeg ikke gjort det».

Noen av dem som er nevnt som tilhengere av voksendåpen, har latt sine barn døpe. I så stor grad har deres oppfattelse endret seg. Ja, slik har det seg med denne såkalte lydighetshandlingen. Man får så mange ensidige og bastante inntrykk at man kommer inn i en ensidig og bokstavelig skriftoppfattelse, og man ser ikke lenger noen annen vei. Og deretter, når man er falt til ro og overveier saken, erkjenner man: «Det var en villfarelse». Tenk også på dette: Hvis det er sant at trosdåpen er slik en lydighetshandling, så ville den naturlige følgen være den at Gud på en særlig måte ville vedkjenne seg alle dem som har latt seg døpe igjen. Det er jo klart. Guds velbehag hviler over lydigheten. Da Jesus lot seg døpe og dermed erklærte seg klar til å gå forløserveien som Gudslammet, da åpnet Himmelen seg, og det hørtes en røst: “Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”

Så burde man også merke noe, at de “døpte” brødrene var mer velsignet enn de “udøpte”, som man ofte kaller oss. Men det kan man ikke si. Jeg vil ikke dermed si at de brødrene som har latt seg døpe igjen er mindre velsignet enn oss andre. Det ville være å lyve.

Når de i deres daglige vandel trofast følger Herren, velsigner Herren dem. Men Guds velsignelse avhenger ikke av om man lar seg døpe en gang til eller ikke. Voksendåpen er altså i virkeligheten ikke noen særlig lydighetshandling. Det må en innrømme, når en kjenner forholdene i Guds rike. Til og med baptistprester har beklaget at det var så mye død i deres menighet, fordi så mange hvilte på sin dåp og derfor ikke kom videre i sine liv. Det tyder ikke på at en har fullbyrdet en spesiell lydighetshandling, som Guds velbehag i særlig grad hviler over. Og det kunne ikke være tilfellet hvis voksendåpen var en så ubetinget nødvendig lydighetshandling. Gud ville heller ikke ha latt sine barn forbli i uvitenhet om et så viktig punkt, hvis voksendåpen var et tegn på særlig lydighet. Vi vil også være lydige mot Herren slik som våre brødre. Det vet Gud, som kjenner hjertene.

Den påstanden lar seg ikke opprettholde, at vi skal oppfylle all rettferdighet, og at voksendåpen er en lydighetshandling. Det stemmer ikke med skriften og erfaringen.

Kilde: werner1 på kristenblogg.no

http://www.kristenblogg.no/?author=697

Kategorier
Preken

Jesus og eselet

Johannes 12, 12-24:

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:

Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å feire høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Det at Jesus rir på et esel, dukker opp to ganger i løpet av kirkeåret. Den første gangen ved inngangen til advent, da Jesus rir inn i Jerusalem og roper ut et nådens år fra Herren, og den andre gangen i påsken.
Nå har vi nettopp vært gjennom fastetida, og vi har fått hørt om da Jesus gikk opp mot Jerusalem for å fullføre verket, og vi går nå inn i «Den stille uke» som varer fra i dag, og frem til neste søndag (Da får man vite svaret på mysteriet på melkekartongene).

Den stille uke er en uke til ettertanke. Den er til for å tenke på hva Jesus gjorde for oss. Den er til for å tenke på lidelse, død og frelse.
Og så kan man stoppe opp underveis og tenke på nattverden på skjærtorsdag.
Min påske handler om å lese, spise sjokolade, være sammen med familie, og sist, men ikke minst, kirke.

Påske er kontrast, og kirken får frem denne kontrasten ekstra godt.
Påsken er tida da vinter blir til vår, hosianna blir korsfest, og Jesus dør og blir levende igjen. «Nytt liv av daude gror» er virkelig en linje som passer til påsken.

På palmesøndag red Jesus inn i Jerusalem, og det står at folket viftet med palmegrener.
Da jeg var mindre var dette et av de store mysteriumene i Bibelen for meg. Hvorfor i all verden stod de der med grener i hendene? Hvorfor la de dem ned på bakken foran eselet? Var det for at eselet ikke skulle bli skitten på beina?
Jeg er enda ikke helt sikker på hvorfor de vifta med palmegrenene, men jeg tror noe av årsaken var at folket var lykkelige. De jublet og ropte. De var fulle av forventninger til denne Jesus som var på vei opp til byen. De forventet en messias, og en Ny Tid!
De hadde hørt at han var i stand til å gjøre syke friske, gjøre sultne folk mette (han matet mange tusen mennesker med litt brød og et par fisk en gang), han kunne gjøre døde folk levende, og han kunne lage vann om til vin!
Jeg tror rett og slett det var feststemning i Jerusalem den dagen. Da er det litt merkelig at Jesus ble korsfestet etter under en uke..

Jeg tror noe av svaret på hvorfor det skjedde, var at Jesus ikke gav folket det de ville ha.
Han hoppet av eselet og gikk til tempelet, der han kastet ut selgere og svindlere, irriterte prestene og lederne i byen. Jesus var en av de mest politisk ukorrekte personene som må ha levd.
Men Jesu mål var aldri å bli politiker. Hans mål var frelse!

En liten digresjon:
Dersom jeg gjør ca 5 synder om dagen, som ikke er et helt urealistisk tall, og jeg lever til jeg blir 70, så har jeg utført 127.000 lovbrudd mot Guds lov. Det er medregnet noen år med færre synder enn gjennomsnittet.
127.000 lovbrudd er mer enn nok til å få dødsstraff i mange land (USA, Kina, Pakistan osv).

Det som skjedde på Langfredag var at Gud selv stilte seg på dommerstolen og sa «Jeg gir dere dødsstraff for deres synder. Men jeg vil selv ta straffen.»
Vi i Norge ville sikkert blitt sinte og synes denne måten å gjøre rettssaken på var urettferdig, men det var faktisk dette som skjedde Langfredag.
Gud sendte sin Sønn Jesus for å sone straffen VI egentlig skulle ha, og Han gjorde det ikke bare for oss, men for ALLE.

«Her er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet.»

(Romerbrevet 3)
Straffen er allerede tatt av Jesus, og vi får forsoning med Gud gjennom å tro på vår stedfortreder på korset.

I den tida Jesus var i Jerusalem, antas det at det bodde ca 100.000 mennesker i byen, men i påskehøytiden var det omtrent 2,5 millioner pilgrimmer der i tillegg. Det var et yrende liv, og ettersom Jesus var en meget populær fyr, hadde de aller fleste i byen hørt om ham.
Man Måtte ha en mening om Jesus. De ropte hosianna palmesøndag, og korsfest på langfredag. Ble de revet med av strømmen? Ble de grepet av øyeblikkets stemning?
Ja, det er mulig.

Spørsmål til oss alle: Var vi tilstede i påskedramaet?
Jeg vil påstå: ja.
Det er kanskje lenge siden, og langt borte, men vårt medfødte opprør mot Gud ble spikret til korset.
Døperen Johannes som stod ved Jordan og døpte, sa en gang: «Se, der går Guds Lam som bærer verdens synd.»
I 1. Petersbrev 2, 24 står det:

«Han bar våre synder opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten.»

og i Titus 3, 5 står det:

«Han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd»

Jesus gikk fra dåpen til døden.

Dåp for oss er en gjenfødelse til et nytt liv sammen med Jesus. Når vi dør, er det dette nye livet som lever videre.
Som vi alle vet, trenger liv næring.
Troens næring er kontakt med Jesus, Guds ord, bønn og nattverd.

Får det nye livet leve i oss?
Roper vi hosianna?
Hosianna er egentlig et rop om frelse.

«Timen er kommet da menneskesønnen skal bli forherliget» sa Jesus
Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Når et korn plantes i jorda, slår det rot, og en ny plante kommer opp.
Det frøet vi puttet i jorda visner og dør. Hvetekornet dør, slik at en ny plante kan komme opp.

Jesus brukte dette bildet om seg selv. Han måtte dø, slik at vi kunne få nytt liv.
Jeus kom ikke for å tilfredsstille menneskene, men for å frelse.
Han ble ikke kongen og krigsherren vi ønsket oss, men frelseren vi trengte.

Jesus fullførte Guds frelsesplan.

«For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»