Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.
Matt 22,15-22 N11BM
Det sies at man ikke skal snakke om politikk fra prekestolen, og det er mye sant i det! Men Jesus må være unntaket. Han var i alle fall ikke rammet av berøringsangst når han ble stilt et spørsmål som handlet i stor grad om politikk: Skal man betale skatt til keiseren eller ikke?
Noen mennesker ønsket å sette Jesus fast. Hvis han svarte nei, kunne han bli anklaget for å være mot myndighetene, og han kunne angis til romerne for oppvigleri. Hvis han svarte ja, kunne folkemengden bli sinte på han fordi han oppfordret til å støtte okkupasjonsmakten. De mente at de hadde laget en umulig felle.
Men Jesus lot seg ikke fange. Han ba dem vise fram en mynt og spurte: «Hvem sitt bilde er dette?»
De svarte: «Keiserens.» Da sa Jesus: «Gi da keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»
Jesus viste at vi både har et ansvar i samfunnet og et ansvar overfor Gud. Vi lever alle under myndigheter og lover. Vi skal vise respekt for dem og gjøre vår del av det som forventes av oss. Men Jesus vil samtidig løfte blikket vårt mot noe som er enda viktigere: vårt forhold til Gud.
For når Jesus sier: «Gi Gud det som tilhører Gud», kommer spørsmålet: Hva tilhører egentlig Gud? Svaret er enkelt: Alt.
Jorden, livet, tiden vår og alt vi eier kommer til syvende og sist fra ham. Men mest av alt tilhører vi selv Gud. Mynten bar keiserens bilde og kunne derfor gis til keiseren. Men vi bærer Guds bilde. Ja, vi er skapt i Guds bilde! Derfor hører vi til hos ham.
Samtidig vet vi at ingen av oss har levd det livet Gud ønsket fullt og helt. Vi har alle gjort feil. Vi har sagt ting vi angrer på, forsømt mennesker vi er glad i, eller tenkt tanker og gjort handlinger vi helst skulle vært foruten. Derfor er det gode budskapet at Gud ikke bare ber oss om å komme til ham. Han kommer selv til oss i Jesus Kristus!
Jesus kom til jorden som et menneske. Han levde det livet vi ikke klarte å leve, tok på seg alle våre synder, og han døde på korset for å betale prisen for alle våre overtredelser. På den måten åpnet han veien til Gud. Vi blir ikke frelst fordi vi er gode nok, men fordi Jesus er god nok. Vi får komme til Gud med tomme hender og ta imot hans nåde. Det er dette som er hjertet i den kristne tro: å stole på Jesus. Gjennom dåpen har Gud satt sitt navn på oss og sagt: «Du er min.» Selv når vi føler oss svake, syke eller slitne, holder han fast ved sitt løfte.
Det kan være en stor trøst, særlig når kreftene blir færre og livet forandrer seg. Mange ting som før betydde mye, blir mindre viktige etter hvert. Men Guds kjærlighet forandrer seg ikke. Hans omsorg varer gjennom alle livets år.
Bibelen minner oss om at vårt egentlige hjem ikke er her på jorden. Vi er på reise mot et hjem hos Gud. Derfor kan vi møte framtiden med håp.
Apostelen Paulus skriver at Jesus en dag skal gjøre alt nytt. Da skal det ikke lenger være sykdom, smerte eller død. Det som nå er svakt, skal reises opp i herlighet.
Det er et håp som bærer når dagene er tunge, og som gir fred når vi tenker på framtiden.
Så hva skal vi gi Gud? Først og fremst våre hjerter. Vår tillit. Vår takk. Vi får legge livet vårt i hans hender og si: «Herre, jeg tilhører deg. Takk for at du har båret meg gjennom livet. Takk for din nåde i Jesus Kristus. Hold meg fast også i dag og alle dager.»
