Kategorier
Bibeltime

Er det frelse i dåpen?

Temaet dåp er noe som til stadighet dukker opp, og jeg ser meg nødt til å legge ut noen notater om hvorfor jeg mener dåpen faktisk utretter noe, og ikke er noe vi er bedt om å gjøre for å «adlyde Gud» eller «offentlig uttrykke vår tro». Jeg mener at å offentlig uttrykke troen gjøres ved trosbekjennelsen og vitnetjenesten, og å adlyde Gud er å tro på Hans Sønn.

Bibelen er ganske klar på hva dåpen gjør. Til dere som strever med å tro på at Bibelen faktisk sier at dåpen utretter noe, så oppfordrer jeg deg til å lese alle bibeltekstene som handler om dåp, og spør deg selv om dette virker som en lydighetshandling, eller er det en handling Gud gjør?

Du kan starte med disse enkle tekstene fra Bibelen:

Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.
(Apostlenes gjerninger 2,38-39 NBM11)

Her kobles dåp sammen med Den Hellige Ånd. Det er ikke bare et tegn, men det er både tilgivelse for syndene og Den Hellige Ånd som gis i dåpen! Konteksten for disse versene er at Peter taler på pinsedagen, og han forteller folket at Jesus som de drepte, han har Gud gjort til Herre og Messias. Det stikker dem i hjertet, og de spør «Hva skal vi gjøre brødre?» Med andre ord så spør de «Hva har vi gjort? Hvor kan vi få tilgivelse for syndene våre?» Og som en respons så peker Peter på dåpen. Hvis Peter ikke trodde at det var frelse i dåpen, ville han da ha svart på dette spørsmålet på denne måten?

«Jeg føler vekten av min synd og skyld. Hva skal jeg gjøre?» Er svaret her «Vend om og la deg døpe» dersom dåpen ikke gir syndenes forlatelse? Hvis svaret ditt til skyld og skam ikke er dåp, så er det kanskje rett og rimelig å spørre deg selv om du virkelig forstår dette på samme måte som apostlene.

Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn.
(Apostlenes gjerninger 22,16 NBM11)

Syndene vaskes vekk! Noen vil kanskje si at å få syndene vasket vekk kun handler om å påkalle Herrens navn, men apostelen skiller ikke mellom disse tingene slik vi kanskje ønsker å gjøre. Og hvis du tenker på språkbruken i verset, som handler om å vaske, så peker det ikke i retning å påkalle Herrens navn i så stor grad som det peker på dåp. Det er påfallende nært å koble sammen dåp i vann med å vaske vekk synd! Vannet er i stand til å vaske vekk synd på grunn av Guds ord og løftene han har gitt om dette vannet.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
(Galaterbrevet 3,26-29 NBM11)

Her ser vi at å være i Abrahams slekt, et Guds barn, er knyttet til å være døpt. Når du blir døpt i Jesu navn, så blir du plassert «i Kristus». Dåpen kobler deg til Jesus og Hans frelsende verk på korset. Det er den klare og åpenbare måten å lese denne teksten på. Det er ingen grunn til å tro at dette handler om noe annet enn dåp. Og det er ikke nevnt noe om «åndsdåp» som en egen type dåp, det nevnes kun ordet «dåp». Og når Paulus sier dåp, så mener han dåp. Vi får høre at dåpen kobler oss til Jesus og hans frelsende gjerning, og gjennom dåpen blir vi en del av Guds familie.

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.
(Romerbrevet 6,3-4 NBM11)

Dåpen kobler oss til Kristus. Den forener oss med Jesus i hans frelsende død, og den forener oss med ham i oppstandelsen. Det er ingen grunn til å mene at ordet «døpt» betyr noe annet enn «døpt» i teksten. Paulus sier ikke «åndsdåp» eller «vanndåp», men bruker ganske enkelt ordet «dåp». Hvis vi skal ta disse tekstene og lese dem slik Paulus mente at de skulle forstås, og slik galaterne og romerne skulle forstå dem, så er det veldig klart at det faktisk er frelse i dåpen.

For Kristus selv led for synder,
én gang for alle,
den rettferdige for urettferdige,
for å føre dere fram til Gud.
Med kroppen døde han,
men ved Ånden ble han gjort levende,
og slik gikk han bort og forkynte
for åndene som var i fangenskap.
De hadde vært ulydige i Noahs dager, den gang Gud ventet tålmodig mens arken ble bygd. I den ble noen få mennesker, åtte i alt, frelst gjennom vann. Dette er et bilde på dåpen, som nå frelser også dere. Dåpen er ikke å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse.
(1. Peters brev 3,18-21 NBM11)

Vi får høre at det er en parallell mellom det Gud gjorde for og med Noah, og det Gud gjør for oss nå i dåpen. Han sier at det som skjedde med Noah var et tegn, et bilde på det som skjer med oss nå.
Det skjedde flere ganger i løpet av historien i Det Gamle Testamentet at Gud gir seremonielle lover eller andre forordninger som skulle peke på ting som enda ikke var hendt eller skjedd. Jesus skildres for eksempel som «påskelammet», som var en ordning med å ofre et lam i påsken for å sone for folkets synd. Så får vi høre at flommen er et bilde på dåpen, og hensikten med flommen er nå oppfylt i dåpen. Åtte personer i Arken ble reddet gjennom vann. Det er ganske åpenbart at det gjøres en kobling med at det er vann med i begge historiene, og vi får høre at kryssingen av rødehavet var et bilde på dåpen, som forresten var en frelseshistorie og ikke bare en symbolsk hendelse.

Så vi må spørre oss selv hva som er fellesnevneren her? Vi hører snakk om frelse, og vi hører om vann. Hva skjedde med Noah og familien hans?
Ble Noah og familien hans virkelig reddet i arken gjennom vannet, eller ble de reddet symbolsk? Var det et symbol på en frelse som skjedde et annet sted?
Nei, det kan se ut som at de faktisk ble frelst. De ble frelst fra Guds vrede som kom over jorden som en ødeleggende flom.De ble frelst gjennom Guds gjerning med å gi de arken, og redde de gjennom flommens vann. Det var en faktisk frelse, og ikke bare et bilde på det.

Og hvis dåpen er motstykket til denne flommen, så er heller ikke dåp bare en symbolsk handling, men den redder deg faktisk! Og vi får til og med høre at dåpen frelser også oss! Slik Noah og familien ble frest gjennom vannet i flommen, slik blir vi frelst gjennom vannet i dåpen. Slik blir vi, på samme måte som Noah, frelst fra Guds vrede og dom over verden. Det er koblingen som gjøres av Paulus her.

Så dersom vi tar disse tekstene på alvor, så kan vi helt og fullt hevde at vi blir frelst i dåpen.

Noen vil kanskje hevde at Paulus sier at dåpen ikke er å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet. Og det er helt sant. Paulus sier på ingen måte at dette ikke er en dåp i vann, og han kobler klart og tydelig dåpen opp mot en ren samvittighet.

Det er ikke ritualet «dåp» som frelser. Det er ikke slik at vi blir frelst av det fysiske vannet som vasker bort skitt fra kroppen. Det er bare en fysisk ting, og det er ikke frelse i dette. Det som frelser oss er løftet Gud har knyttet til dette vannet!

Kraften i dåpen er i Guds Ord som blir forkynt gjennom vannet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Vi blir frelst, og dåpen gir oss derfor en ren samvittighet. Dåpen sletter ut vår synd, vasker oss ren for skyld, og vi står tilgitt! Vi blir forenet med Kristus i hans død og oppstandelse, og det frelser oss.

Det er oppsummeringen av det Bibelen sier i disse tekstene om dette temaet.

Hvis du har noe mer å utsette på dåpen, så tenk over om Bibelen noen steder hinter om at dåpen er en symbolsk handling?

Kategorier
Andre saker og ting

Barnedåpen – enda et innlegg

Jeg har over lengre tid fått mange gjentatte spørsmål om dette med dåpssyn, og hvorfor barn blir døpt. Finnes det historisk støtte for barnedåpen? Var dette noe folk flest i utmenigheten mente var riktig og rett?

Uten tvil. Vi som mener barnedåp er både riktig og bibelsk har en del bagasje med oss. Vi har Bibelen, hvor og når anabaptismen oppstod, og hvor den anabaptistiske eller «gjendåps»-teologiske «stilen» kommer fra. Det er forresten ikke den samme teologien i baptismen nå som da Luther levde, men det er mange av de samme argumentene som ble brukt av de andre reformatorene som har blitt raffinert og pusset på opp gjennom den overtroiske middelalderen til den mer rasjonalistiske vitenskapelige modernismen.

Men tilbake til spørsmålet! Er det historisk støtte for barnedåpen, og var dette noe folk mente var rett og riktig? Ja, med ett unntak. Gnostisismen. Og hvis du vet litt om gnostikerne, så vet du at det ikke er den siden du ønsker å være på. De benektet blant annet at Jesus er Gud.

Vi må begynne med å se på hva et individ er. Vi i den vestlige verden er opplært til å tenke på alle mennesker som enkeltindivider. Du er selvstendig og løsrevet fra foreldre. Men denne tankegangen er fremmed i den gamle verden. På en måte er det et resultat av den kristne forståelsen av frelse og verdien av enkeltmennesker i Guds øyne, men på en annen side er det en opphøyelse av vår arroganse og den første synden til å tenke at vi alle er fullstendig frigjort fra vårt opphav og det vi bærer med oss. Den gamle verden var rett og slett ikke slik folk tenker den var.

Vi kan altså ikke ta våre forutantagelser og legge de på verden slik den var da. Vi kan tenke på det som ganske arrogant å si at hvis faren i huset tror på noe, så må resten av huset også tro det samme, men det var slik det var, og det er ikke nødvendigvis noe galt med det! Det handler om fellesskap, som er noe vi har mer og mer vanskeligheter med å finne og innfinne oss i, fordi vi alle sammen insisterer på å være selvstendige individer som er uvillige til på noen som helst måte å underkaste oss en leder.

Vi kan se denne felles identiteten (eller fellesskapet, om du vil) omtalt i Bibelen. I en av de vanligste «det-står-ingen-ting-om-noen-baby-her»-tekstene fra Apostlenes Gjerninger 16, har vi fangevokteren. Han sier «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst». Her snakker han i entall om seg selv. Så svarer Paulus og Silas: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Ordet «tro» er entall og det brukes om det ene mennesket, til det ene mennesket. «Du» er entall, men så skifter setningen til flertall, plural. Dersom han tror så skal altså hele hans hus bli frelst!

Når han tror, så tror de. Det er ikke bare et håp, men noe man gikk ut ifra. Det var ikke slik at Paulus og Silas nå måtte bort til huset og snakke med hver enkelt av dem og få dem til å ta et standpunkt for Jesus. En modernistisk, rasjonalistisk, individualistisk kristen må ikke ta sitt syn som er arvet gjennom kulturen og legge det på det Bibelen, i stedet for å ta Bibelen for det Bibelen sier. Vi har gjerne en tendens til å tenke på dette som umoralsk at bare fordi mannen i huset trodde, så måtte alle andre tro det samme. Hver enkelt av dem hadde jo ikke gitt livet sitt til Jesus enda! Men det spiller ingen rolle.

De er i faren, åndelig sett. Det er jo unntak fra dette, fordi man godtok personer som gikk bort fra sine foreldres tro og vendte om til kristen tro.

Men man kan uansett ikke komme bort ifra at omvendelsen av fangevokteren innebar hele hans hus. Det er fellesskap på en måte vi ikke lenger har kjennskap til i det moderne vesten. Det var så grunnleggende innbakt at barn ikke ble sett på som isolerte individer, men som en del av et fellesskap. Det er så selvsagt at dåp av barn ikke ble omtalt spesifikt i Det Nye Testamente. Jeg foretar ikke et argument ut fra taushet her, men jeg sier at det er en grunn til at det er taushet. De som har et baptistisk standpunkt mener at årsaken til Bibelens taushet rundt barnedåp er fordi det ikke foregikk, men denne antagelsen om kulturen dåpen skjedde i er helt forskjellig fra slik den faktisk var.

Så er det et annet punkt vi må ta med, og det er proselyttdåp. Det er hedninger som ble døpt inn i jødedommen, og dette var en praksis som begynte lenge før Jesus ble født.

Denne har slående likheter med kristen dåp, og Jesus bruker denne dåpen som mal for den kristne dåpen. Spørsmålet blir da om denne proselyttdåpen involverer barn? Svaret er et rungende ja. De eldste rabbinske kildene gir flere eksempler på at barn og spedbarn blir døpt med proselyttdåp for å tas opp i det jødiske folket sammen med sine foreldre. Og det gis flere regler for denne dåpen. F.eks. hvis en kvinne er gravid og skal døpes til å bli med i den jødiske troen, og barnet fødes før hun rekker å døpes, så skulle barnet døpes samtidig med henne. Hvis barnet ble født etter at kvinnen var døpt, så ble ikke barnet døpt fordi barnet ble født jødisk.

Og i en slik kultur er det selvsagt at barn ikke blir nevnt spesifikt i forbindelse med dåp fordi det var utenkelig at barn ikke ble døpt når både far og mor ble det. Jentene ble døpt, og guttene ble døpt etter å ha blitt omskjært. Og det peker oss interessant nok til Kollosserbrevet kapittel 2 hvor dåp og omskjæring har en sammenheng.

Men de historiske bevisene stopper ikke der. Hippolytus, som levde på 100-tallet, skriver om at dette skjer i kristne kirker lenge før sin tid; hele familier ble døpt i forbindelse med påskefesten. Han skriver om at barna ble døpt først, og foreldre etterpå. Dette inkluderte de som ikke kunne snakke selv. Tertullian er den første som skriver om tradisjonen med gudforeldre, og at dette er de som kommer og tar del i dåpsseremonien og gir løfter om fremtidig opplæring og vekst for barnet som ikke kan snakke på egne vegne. Det vi ser er at kirken på ingen måte forsøker å rive istykker fellesskapet som er en familie ved å kalle noen kristne og andre ikke. Og dette er på en tid der det også ble trodd at dåpen virket syndenes forlatelse. Vi har til og med skrift på barns gravsteiner som bevis for dette. En innskrift fra det tredje århundret har en fascinerende vri: «Dedikert til de avgåtte, Florent gir dette til sin verdige sønn Apernienes, som levde ett år og ni måneder og fem dager. Han var høyt elsket av sin bestemor og hun visste at døden var uunngåelig, og hun ba kirken om at han måtte reise fra denne verden som en troende.»

Her har vi et tilfelle av primitiv nøddåp for barn.

Så kan du kanskje si at de ikke døpte barn med mindre de skulle dø. Men de døpte barn. Og det er mer som foregår her. Det at bestemoren nevnes i forbindelse med at hun griper inn og får barnet døpt kan gi en pekepinn på at faren Florent ikke var en kristen, og dette blir bekreftet av den hedenske beskrivelsen av døden som gis til de avdøde. Språkbruket med at de avdøde går videre er hedensk, selv om vi kristne bruker det nå til dags. Det som er saken med denne gravsteinen er et eksempel på misjonal dåp ovenfor en døende baby som har ikke-kristne foreldre.

I det første århundret har vi ingen direkte bevis for barnedåpen bortsett fra Bibelen selv, men i det andre århundret har vi bevis for at dåp av barn ble tatt som en selvfølge. I tillegg er bevismaterialet for at det ble tatt som en selvfølge, ganske stor. Det å vente med å døpe barn av kristne foreldre var fullstendig ukjent i den tidlige kirken. Det er ikke før i år 329 at vi finner eksempel på at et barn i et kristent hjem vokser opp uten å bli døpt. Det er ingen ting i kirkehistorien som beskriver to typer kristne, døpte og ikke-døpte. Å bli døpt er å bli kristen, og å ikke bli døpt er å fortsette å ikke være en kristen. Dette undergraver ikke det at man kan bli frelst av nåde ved tro ved å tro på løftet i evangeliet. Men hva gjør det evangeliet? Det sier: kom og få mer evangelie. Så har vi historien om røveren på korset. Det kan vi snakke mye om, men vi kommer ikke unna at røveren på korset hadde noe du og jeg ikke har. Han hadde Jesus håndfast, fysisk tilstede. Og Jesus gav ham et spesielt «Jeg-til-deg»-løfte. Og røveren på korset er et flott eksempel på at vi trenger dåp, fordi dåpen er et «jeg-til-deg»-løfte fra Jesus. Men ingen steder før år 329 er det noen spørsmål om man skal døpe barn eller ikke. Hvis dette med å døpe barn var en ny ting som ble innført, så ville det blitt snakket om. Det var bare én dåp, og det er den samme dåpen vi praktiserer i dag! Det var ikke før Tertullian begynte å argumentere imot barnedåp, som var grunngitt i at han var på vei mot en sekt hvor han opphørte å være en kristen, at dette ble et spørsmål. Og han argumenterte ut ifra det at det ble tatt for gitt at alle døpte barna sine. Og ettersom vi går dypere ned i historien, så blir det bare mer og mer fastslått at barnedåp var vanlig praksis. Origenes (en annen kjetter som muligens var kristen helt til han døde), nevner tre ganger dåp av barn som en vanlig skikk i kirken, og med det mener han at det stammer fra apostlene. Etter som de gnostiske sektene begynte å bli større og hindret folk ifra å døpe barna sine, så begynte endelig kirken å si «Nei, nei, nei. Du må døpe barn.»Hvis du går til de stedene det ikke gjøres, så går du utenfor kirken. Jeg sier ikke at baptister i dag er utenfor kirken, men at gnostikerne var det.

Poenget her er at uansett hvilken side av «Bibelen sier at»-debatter du faller på, så vil uansett den tidlige kristne majoriteten demonstrere hva kristne gjorde fra ca år 70 og opp til 300-tallet, da gnostikerne som ikke trodde på kristendommen i det hele tatt begynte å rive dette fra hverandre.

Og hva gjorde så kirken da? De døpte barn. Og hvis vi går enda lenger tilbake, så ser vi at jødene gjorde det samme. Tradisjon og historie er ikke det avgjørende punktet i hva vi skal utøve av teologi, men når Bibelen faktisk lærer at dåpen frelser, at hele husholdninger ble døpt, at Guds ord har makt til å skape og gjøre ting vi ikke kan, så burde vi ha ganske spesifikk tekst fra Bibelen for å gå imot en tradisjon som virker å være basert på hva Bibelen faktisk sier. Vi trenger et eksempel på en baby som ikke blir døpt. Vi har faktisk noe av det motsatte i historien hvor disiplene forsøker å holde barn borte fra Jesus, men Jesus sier «Nei, nei. Disse er enkle, de gjør ikke motstand. La de komme til meg så jeg kan velsigne dem.» Kan vi i det minste være enige om at dersom jeg har forsøkt meg på et argument ut fra taushet, så er det at vi ikke har eksempler i Det Nye Testamente på at barn blir døpt så er det også et argument ut fra taushet. Argumentet med at vi ikke kan døpe barn fordi vi ikke har noen eksempler på at barn blir døpt i Det Nye Testamente vil da også føre til at vi ikke kan la kvinner få nattverd. Det finnes rett og slett ingen eksempler i Det Nye Testamente på at kvinner får nattverd. Det ville være galskap å nekte kvinner nattverd. Røveren på korset, og «jeg ser ingen babyer» er de mest brukte argumentene imot barnedåp, men det er ikke nok til å kaste over bord alt Bibelen så tydelig sier om dåp.

I tillegg er dåp av barn et fantastisk eksempel på ren nåde, og nåde er noe baptister forstår og kommuniserer veldig godt! Babyen gjør ingen ting. Babyen har ikke gjort seg fortjent til noe, og den kunne like gjerne vært død. Selv om dersom den hadde vært død så hadde ikke dåpen «virket», men det er en annen diskusjon. Babyen tar ikke med seg noe til dåpen, akkurat slik du og jeg som er voksne og tror på Jesus fordi han har vekket deg opp fra døden til livet, så tar du fortsatt ikke med deg noe til dåpen. Gud gjør alt. Akkurat det samme gjelder nattverden. Du tar ikke med deg noe. Du har med deg tvil, vantro og synd, og Gud kommer med rettferd.

Fra vårt perspektiv er alt dette knyttet til det samme spørsmålet. Jesus kom med rettferdiggjørelse  og nå utfører hans ord og sakramentene den rettferdiggjørelsen på deg, helt fra begynnelsen av ditt kristne liv, og hele veien gjennom det.

Når du dør så dør du i Kristus slik at på samme måte som han ble oppreist fra de døde, kan du også oppstå i ham, og dåpen er i den sammenhengen i Bibelen.

Hvis du virkelig vil forstå hvorfor vi lutheranere er så opptatte av dette med barnedåp, så kan du slå opp alle steder i Bibelen som nevner dåp. I Apostlenes Gjerninger får vi også en beskrivelse av hva som foregår, og vi er ikke imot den boken, men ikke begynn der. Gå gjennom alt fra Paulus til Peter som nevner ordet «dåp», og la så ordene som står på sidene forbli sanne. Ikke erstatt ordet «dåp» med en annen definisjon av ordet (som «dåp i Den Hellige Ånd» eller noe). Vi ser ikke det noen andre steder i Bibelen enn i selve dåpen. Vi ser Den Hellige Ånd falle over grupper av mennesker i Apostlenes Gjerninger for å demonstrere at Gud gir til hedningene og nasjonene den troen som tidligere var forbeholdt bare noen få utvalgte. Dette henger sammen med håndspåleggelse, men også gjennom det talte ord. Dette hverken motsier eller snur på noe som Jesus har sagt. Faktisk så er det første Peter sier når han ser at hedningene også kan få Den Hellige Ånd, at de også burde døpes, fordi det var merkelig at de hadde Ånden uten dåpen. Så da burde de døpes fordi Den Hellige Ånd og dåp henger sammen. Vi lutheranere er muligens litt opphengte i hva Bibelen sier, og vi har enda til gode å se tekster fra Bibelen som sier at det vi tror er feil.

Hvis jeg har opprørt noen med denne teksten, så unnskylder jeg meg ikke helt uten videre. Jeg er opptatt av hva Bibelen faktisk sier, og jeg håper at du er like opptatt av det samme. Jeg håper det var noe klargjørende.

Kategorier
Andre saker og ting

Barnedåpen – en solid gjennomgang

BarnedåpDen følgende teksten er hentet fra bloggen til en av brukerne på kristenblogg.no. Jeg gjengir her materialet i sin helhet med noen modifikasjoner for å gjøre teksten mer forståelig. Den var opprinnelig skrevet på noe som virket som en form for dansk, så den er forsøkt oversatt i den grad det lot seg gjøre.

For en tid siden stilte jeg meg selv spørsmålet: Skal jeg la meg døpe en gang til? Jeg jobbet lenge og vel med det, og kom fram til at, nei, det skulle jeg ikke. Jeg vil med denne teksten forsøke å belyse betydningen av barnedåpen, og kanskje gi dere som nekter for barnedåpens gyldighet, noen tanker til refleksjon. Først og fremst: Hvordan er dette spørsmålet om gjendåp oppstått? Er det et spørsmål som har trengt seg på ved lesning av Bibelen, eller er det gjennom andre mennesker at spørsmålet er blitt alvorlig?

Egentlig det siste, ved at andre har påstått at voksendåp er det eneste riktige og at barnedåp er ubibelsk og ikke har noen gyldighet, hvorpå man søker å bevise at barnedåpen ikke har noen gyldighet etter skriftene. Er du blitt overbevist om du skal la deg døpe på nytt? Har vedkommende du har snakket med, og har de skriftene du har lest overbevist deg om at du skal ta dette skrittet? Eller er det bare slik at spørsmålet har vakt uro i ditt sinn? Når en får saken lagt fram bare fra en side, blir man lett påvirket. Du ønsker å se saken fra begge sider for å finne ut av hva som er riktig og galt, ikke sant?

Du har lest skrifter som taler imot barnedåpen. Godt! Og nå ønsker du å finne ut hva som taler til fordel for barnedåpen? Har din samvittighet overbevist deg om at voksendåpen er nødvendig, er det til ingen nytte å lese dette innlegget. For anser man voksendåpen som en nødvendighet, kommer en ikke til ro før den er fullbyrdet. Altså: Hva er det som i særlig grad har foruroliget deg?

Står det noe i Bibelen om barnedåpen? Er den ikke først oppstått senere? La oss undersøke det i lys av Bibelen: Vi vil først ta beretningen om offiseren Kornelius. Det står om han i Ap.gj. 10,2, at han var en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus. Så kom Peter til han etter at Gud hadde veiledet han gjennom et spesielt syn, og Den Hellige Ånd falt ned på alle som hørte ordet, og de ble døpt som førstegrøden av hedningene. Ja, men det står da ikke noe om at barn ble døpt. Nei, det gjør det ikke. Det står ikke særlig omtalt, men det heter: «Med hele hans hus», så er det minst like stor sannsynlighet for at det har vært barn, som det ikke har vært barn. For med uttrykket «Med hele hans hus», forstår vi hele familien, som omfatter både store og små.

«Ja. Men jeg er ikke overbevist.» sier du da. Godt! Vi går videre.

Jeg vil ikke i særlig grad fremheve denne historien alene. I Ap.gj. 16 har vi fortellingen om Lydias omvendelse, der står det enda tydeligere: «Men da hun og hennes hus var blitt døpt». Nå sier man ganske visst igjen at det heller ikke har vært barn til stede. Men det blir en påstand som ikke lar seg bevise. Det mest sannsynlige er at det har vært barn, ellers er det vanskelig å forstå uttrykket «og hennes hus». Når man snakker om hr. N.N. og hans hus eller fru NN. og hennes hus så forstår man at det gjelder hele husstanden, og i første rekke naturligvis samtlige familiemedlemmer. Og så kan man etter språkbruken heller neppe tenke seg noe annet enn at det også har vært barn med. Men legg merke til at det står ikke om noen andre enn Lydia som ble troende. Det står ikke om at hennes husstand ble troende. Men allikevel heter det: «Da hun og hennes hus ble døpt». Gir ikke det noe å tenke på, når man påstår at det i skriftene kun omtales voksne som var blitt troende og deretter døpt?

Men, dette blir bare en påstand som ikke kan bevises. Jeg er overbevist om at det motsatte var tilfelle. Jeg tror ikke jeg gjør galt mot ordet når jeg forestiller meg saken slik at Lydia, da hun var kommet til troen, ønsket at de som hørte til henne også skulle døpes sammen med henne. Hun ville gi uttrykk for dette: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren». Var det øvrige medlemmer av familien som ble døpt og ennå ikke var kommet til troen, så tvilte ikke Lydia på at det under hennes innflytelse nok skulle skje.

Du sier kanskje: «Jeg må tilstå at man kan se slik på saken, men jeg skulle likevel ønske at det hadde stått der med klare ord». Jeg vil da lede oppmerksomheten på en annen begivenhet som er omtalt i samme kapittel, og som synes for meg å være enda mer avgjørende: Fangevokteren i Filippi, en hedning, som nettopp hadde tenkt å ta sitt eget liv, ble en troende ved Paulus’ forkynnelse. «Han ble straks døpt med alle sine.»

Lydia var en gudfryktig kvinne. Hun var vant til å gå i synagogen, og i hennes hus var man vant til å be. Men det kan en ikke si om fangevokteren. Han var en romersk soldat, en mann som plikttro og samvittighetsfullt passet sitt embete. Derfor ville han ta sitt liv da han trodde fangene var flyktet. Sammen med alle dem som var i hans hus, hører han en preken av Paulus og tror ordet, og til tegn på at hans hus fra nå av skal være et kristent hjem, vil han at alle i familien skal døpes, «For alle sine», var det kun voksne? Var de alle sammen blitt troende samtidig? Det står det ikke noe om.

Tvert imot: «Han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fatt troen på Gud.» Det kan tolkes som at han var kommet til troen, for deretter å ha bestemt at resten av familien og tjenestefolkene i huset også skulle tilhøre Gud, (Ap.gj. 16, 34). Det ville egentlig være høyst usedvanlig om alle var blitt troende over natten. Det ville ha vært et så stort under at det sikkert på en særlig måte ville vært fremhevet. Jeg har ennå til gode å høre at en hel familie på en og samme dag er blitt troende. Vi vil la ordet stå, slik som Lukas har skrevet det.

Fangevokteren kom til troen, han bøyde seg for den korsfestede, som i denne natt hadde møtt han med sin makt og nåde, og han stilte ikke seg ikke alene, men også hans hus og alle sine under Guds herredømme. Vi ser altså at Kornelius, Lydia og fangevokteren kom til troen. Men de ble ikke døpt alene, men sammen med hele deres hus. Det var for dem ganske selvfølgelig å la seg døpe sammen med hele deres hus, og dette var like selvfølgelig for apostelen Paulus. Derfor sa han til fangevokteren: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.»
Og så døpte Paulus alle husfolkene i den overbevisning at også de andre ville komme til troen på Kristus.

Viser ikke kirkehistorien at barnedåpen er en senere innretning? Jeg er ikke i stand til å kontrollere det selv, men i et skrift er det henvist til at flere kirkefedre allerede på et tidlig tidspunkt har erklært seg imot barnedåpen. Ja, det kan ikke benektes, men det kommer her an på fra hvilket synspunkt man ser på et bevis, og hvordan man vurderer det.

Når en kirkefader som Tertullian, for å nevne ett eksempel, uttaler seg imot barnedåpen, så kan man med full rett si: “Se, Tertullian var også motstander av barnedåpen”. Men man kan også av Tertullians motstand konkludere med at barnedåpen eksisterte. Han bekjemper ikke en praksis som er på vei til bli innført, men en praksis som allerede eksisterer. Derfor kan man si at barnedåpen ble praktisert. Slik kan man altså være både for og imot barnedåpen, alt etter hvordan man ser på saken. Her gjelder det å være så nøktern som mulig og ikke forutinntatt når man vil prøve Skriftens vitnesbyrd og det som kirkefedrene har sagt. Du sier kanskje: «Ja, jeg har allerede innsett at man ut av de samme skriftene kan lese noe forskjellig, alt etter det standpunktet man selv har». Vel, derfor er det godt og riktig at du nå også ser på spørsmålet fra et annet synspunkt, etter at du har lest de skriftene som forkaster barnedåpen og alene holder voksendåpen for bibelsk. Jeg er overbevist om at både voksendåp og barnedåp har vært i bruk samtidig.

Det beviser også Tertullian for meg. Omkring år 200 utsendte han et skrift om dåpen. Han var en lærd mann, en jurist. I artikkel 18 snakker han om at man ikke skulle døpe barn. Han sier: «En utsetting av dåpen er å anbefale, spesielt når det gjelder de små. Og hvorfor skal man også utsette faddere for at de ved å dø (før barnet vokser til) hindres i å oppfylle det de har lovet, eller at de skal skuffes i sine forhåpninger ved at barnet ikke oppfører seg vel. Ganske visst sier Herren: «Hindre dem ikke i å komme til meg». Ja vel. Så la dem komme når de lærer, når de er blitt undervist om hvem det er de skal komme til. La dem bli kristne, når de kan bekjenne Kristus.

«Og hvorfor skal man ta uskyldige små barn til syndenes forlatelse? Man ville jo alltid handlet mer forsiktig med jordiske ting. Her betror man himmelske verdier til slike som man ennå ikke vil kunne forstå jordiske. La dem først ha lyst på frelsen, og deretter kan man, når de selv ber om det, døpe dem».

Tertullian stod altså på det baptistiske standpunkt. Som en dyktig jurist har han her stilt opp grunnene som man enda i dag bruker mot barnedåpen. Men som jeg allerede har sagt blir han, etter min erkjennelse og oppfattelse, selv et vitne for barnedåpen. For det første fremgår det tydelig av hans skrift at barnedåpen ble praktisert på hans tid. For det andre taler også et annet forhold til fordel for barnedåpen: Tertullian nevner ikke med et eneste ord at Apostlene ikke har døpt noen barn. Hvis han hadde sagt det, hadde spørsmålet vært avgjort. Det beviset ville vært avgjørende. Hvorfor har han ikke benyttet det? Fordi et slikt bevis ikke eksisterte.

Barnedåpen var en overlevering fra den apostoliske tid. Hadde dette ikke vært tilfellet, ville han ikke ha glemt å fremheve dette punktet. Han snakker jo heller ikke som en som bekjemper en nylig oppstått uskikk, men som en som uttrykker sin bekymring over noe som allerede foregår, noe nedarvet som han anser for å være galt, og noe han mener å måtte gjøre front imot. Det nye er at Tertullian drar til felts imot denne. Jeg finner slik i Tertullians skrift et sterkt bevis for at barnedåpen allerede på hans tid var i bruk i kirken.

Men er det ingen andre stemmer fra kirkehistorien? Jovisst, men de taler mer til gunst for barnedåpen og dens apostoliske opprinnelse. En yngre samtidig var kirkefaderen Origenes, den mest fremragende lærde på sin tid. Han er den første som uttrykkelig bekrefter at barnedåpen var en skikk fra apostlenes tid. Han sier det forbigående ved utlegningen av et bibelsted. Saken er for han ennå ikke noe stridsspørsmål, og derfor har hans ord mye større vekt. I hans utlegging av Romerbrevet sier han: «Kirken har fra apostlene mottatt den overlevering også å meddele de små barn dåpen».

For meg virker det som saken er avgjort. Origens hadde sikkert ikke skrevet slik dersom en av hans samtidige, som jo måtte vite det, hadde kunnet motbevise ham. Han levde jo også så nært den apostoliske tid (år 183-252), at det er utenkelig at han ikke skulle være nøye informert gjennom pålitelige kilder. Hans egne foreldre var kristne, dannede, vidtskuende mennesker. Han var fra ungdommen nær forbundet med biskopen i Aleksandria, som var rik på erfaring, og selv sto han som lærer for en kateketskole, midt i menighetslivet, der hvor det pulserte sterkest. Origens har altså ganske tydelig sagt at kirken har mottatt barnedåpen som en overlevering fra apostlene.

Men for å gjøre denne henvisningen til kirkefedrene kort, vil jeg nevne at kort tid etter Origens død i år 256, ble det i Kartago i Afrika avholdt et kirkemøte under ledelse av den senere martyrbiskop Cypian. 66 biskoper deltok. På dette møtet ble det b.la. behandlet et stridsspørsmål vedrørende barnedåpen. Det var ingen uenighet om man skulle døpe barna eller ikke, men kun om man skulle vente til de var 8 dager gamle. Kirkemøtet holdt på at man skulle foreta dåpen den 2. eller 3. dag. Det ble ikke diskutert om dåpen var nødvendig eller ikke. Det var man enige om.

Jeg tenker å ha gitt deg tilstrekkelig svar på dette første punktet. For meg står det klart at utfra skriftenes og kirkefedrenes vitnesbyrd, kan det ikke være noen tvil om at barnedåpen fra begynnelsen av er blitt praktisert av apostlene side om side med voksendåp.

Et annet punkt som jeg har møtt i de skriftene jeg har lest, er at dåpen forutsetter troen hos den som døpes, og at altså barn ikke kan bli døpt fordi de ennå ikke har noen tro. Riktig. Det er en av hovedinnvendingene mot barnedåpen.

I Markus 16,16 står det: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Altså først tro og så dåp, slik det står. Men nå spør jeg: «Og hva så?»
Det er ikke et overflødig og tåpelig spørsmål. La oss tenke oss at et menneske blir døpt, men etter dåpen begynner det daglige liv med alle dets prøvelser og vanskeligheter, med strev og kamp utenfra og innenfra. Hvor vil han hente kraft til å leve fra? Hva vil han åndelig talt ernære seg ved? Og hva vil han engang dø på? Kan han nøye seg med sin dåp? Det var derfor jeg spurte: «Og hva så»
Hører ikke troen til også etter dåpen? Jo, må den ikke være alt?

Det går ett år etter dåpen. Det går 5 år. Minnet om dåpen er nesten borte, og de følelsene som han hadde den gang han ble døpt er forsvunnet. Alle og enhver som overhodet har et åndelig liv, må leve av tro. Dåpen, som man hadde ventet så mye av, skrumper inn, men troen vokser seg stor og sterk. Det er en sunn utvikling. Troen er i liv og død det avgjørende. Derfor fortsetter Jesus også: «Men den som ikke tror, han skal bli fordømt». Derfor spør jeg: «Og hva så?» Jeg må advare mot en overvurdering av dåpen, og så må jeg videre si:

Det gis en bestemt regel for utlegging av skriften. Den er slik: Man må forstå skriften i sammenheng. Kontekst, kontekst, kontekst. La oss derfor også sette Markus 16,16 inn i sammenhengen. I verset foran har Jesus sagt: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!»

Han har vist dem misjonsbefalingen. Det dreier seg altså her om en ordre fra Jesus om grunnleggelse av menigheter, altså i hedningeverdenen. Der går man fram i overenstemmelse med Jesu’ ord: Forkynnelse, tro, dåp. Men hvordan skal man gå frem når det allerede er dannet en menighet? Det sies det ingen ting om i dette skriftstedet. Den som ikke anvender Mark. 16, 16 på menighetsplanting, men på tid og forhold der det allerede finnes en menighet, river ordet ut av sin sammenheng og bruker det galt.

Og videre, en annen grunnsetning for skrifttolkning lyder slik: Man må fortolke skriften ved hjelp av skriften. Og nå har ikke Jesus snakket kun om dåpen i Mark. 16, 16. men også i Mt.28. Vi har forøvrig allerede snakket om det. Der heter det i vers i 9: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere».

Etter disse ord skal det altså først døpes og deretter læres, og det er slett ikke snakk om tro. Hvis nå et menneske lar seg døpe igjen, handler han i motsatt rekkefølge av hva dette skriftstedet lærer, i og med at han først er blitt undervist og deretter døpt. Hvis altså noen vil støtte seg til bokstaven i Mark. 16, kan man med like full rett støtte seg til bokstaven i Mt.28. Jeg vil ikke dermed si at man etter Mt.28 alltid først skal døpe og siden lære. Også dette er en misjonsbefaling. Jeg vil kun peke på hvordan man ved en bokstavelig utlegging av det ene skriftstedet kan slå det andre til jorden, og at man ved slik å presse bokstaven kommer i motsigelser og får galt resultat av det. Dåpsbefalingen i Mt.28 setter dåpen først, og deretter kommer undervisningen. Det ville være ganske galt å klynge seg til bokstaven kun det ene stedet.

Jeg finner også i disse forskjellige ordlydene av dåpsbefalingen en bekreftelse på min oppfattelse at barnedåp og voksendåp har foregått ved siden av hverandre. Naturligvis var voksendåp det første. Først døpte man de menneskene som var kommet til troen i overenstemmelse med Mark. 16. Men like naturlig var det at foreldrene, som var blitt troende, også lot deres barn døpe i overensstemmelse med Mt.28. Begge slags dåp foregikk ved siden av hverandre, slik man ennå ser på misjonsmarken.

Når våre misjonærer kommer ut på misjonsmarken, tenker de ikke først og fremst på å døpe barna. De forkynner evangeliet for å føre mennesker til tro på den korsfestede frelser. Først når det finnes kristne familier og barna kan få en kristen oppdragelse, først når det er opprettet kristne menigheter, da trer barnedåpen i kraft. Slik var det fra begynnelsen. Barnedåpen er den selvfølgelige følge av voksendåpen.

Hvordan var barnas stilling i den gamle pakts tid? Man opptok barna i pakten ved å omskjære dem på den åttende dag (gutter). Du sier: «Ja, men man kan da ikke sammenlikne dåpen med omskjærelse. Enhver israelitt hørte jo ved fødselen med til paktsfolket, og derfor måtte han også motta paktstegnet, omskjærelsen. Men i den nye pakt er det likevel annerledes. Ingen hører med til den som følge av den naturlige fødsel. Det som er født av kjødet, er kjød».

La oss undersøke saken. Vi leser i 1.Mos.17,9-14 om hvordan Abraham fikk befaling fra Gud om omskjærelsen, og i vers 23-27 om hvordan han utførte den. Omskjærelsen er det synlige tegn på den pakt som Gud har sluttet med Abraham. For i vers 13 heter det: “Slik skal min pakt vise seg på kroppen deres, en evig pakt.”

Gud hadde kalt Abraham og opprettet en pakt med han. Abraham var gått inn i denne pakten. Han trodde Gud og var villig til å vandre i hans bud, og så er det forståelig at omskjærelsen nå ble gitt han som det synlige tegn på den allerede fullbyrdede inngåelsen av pakten. Men det er verdt å legge merke til at dette paktstegnet skulle fullbyrdes på hans etterkommere når de var 8 dager gamle. Det leser vi om i vers 12: «I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt». Og saken blir enda merkeligere når vi tilføyer det som Paulus sier om omskjærelsens betydning i Rom.4,1 1: «Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret.»

For Abraham var omskjærelsen altså seglet, den synlige bekreftelsen på troens rettferdighet, som han ifølge 1 Mos. 15,6 hadde før han mottok det synlige bekreftende tegn. Altså var det hos Abraham først tro og deretter omskjærelse. Men nå skal hans etterkommere motta det samme tegnet med den samme betydningen – for det fortelles ikke om noen endring når de er 8 dager gamle og altså ennå er ganske umyndige.

Du sier: «Ja, det gjelder alt sammen om omskjærelsen. Men ikke om dåpen. Hvordan våger man å anvende det på dåpen?» La oss se.
I Kol 2, 11-12: «I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som er av kjøtt og blod. For i dåpen ble dere begravet med ham». Betydningen er kort oppsummert med disse ordene: «Dere ble omskåret da dere ble døpt. Det omskjærelsen betydde under den gamle pakt, betyr dåpen under den nye pakt». Så svarer altså den nytestamentlige dåp til den gammeltestamentlige omskjærelsen.

Jeg tror at Gud har ledet kirken i dåpsspørsmålet. Det trengs ingen ny åpenbaring når det gjelder dåpen, da anvendelsen av paktstegnet klart fremgår av de gammeltestamentlige rettledninger vedrørende omskjærelsen. Vi følger den linjen som den hellige skrift viser, når vi konkluderer med at det må være med det nytestamentlige paktstegn som det etter Guds befaling forholdt seg med det gammeltestamentlige. En ny rettledning er overflødig. 1 .Mos. 17 er tilstrekkelig for å bli klar over Guds vilje, og derfor savner vi heller ikke i det Nye Testamente rettledning angående dåpen. Vil man protestere med at barna ikke vet noe om deres dåp og ikke forstår noe av dens betydning, så stiller jeg motspørsmålet: -Hva kan en liten gutt på åtte dager vite og forstå om sin omskjærelse?

Anser man dåpen av umyndige barn for verdiløs og tåpelig, så kritiserer man dermed Gud, som har befalt at paktstegnet skal meddeles til de umyndige. Vi må under den gamle pakt, akkurat som under den nye, regne med to klasser av mennesker. Ikke alle som hørte til Israel etter kjødet hørte til Israel etter ånden. Alle hadde mottatt paktstegnet, altså omskjærelsen, etter Guds befaling. Men hvor mange av dem har ikke levd i synd og er gått fortapt? Judas, som forrådte Jesus, og yppersteprestene som dømte Jesus. De var alle omskåret etter Guds befaling. Det synlige tegn plasserte dem i ytre forstand blant Guds folk. Men det frelste dem ikke.

Men hos Åndens Israel, den lille flokken midt i det store folket, hersket tro, lydighet og vandring i Guds bud, og de som hørte til dette Israel hadde del i den samme åndelige velsignelsen ved omskjærelsen som Abraham.

Det forholder seg på nøyaktig samme måte i den nye pakt og paktstegnet i den. Millioner mottar paktstegnet og kommer derved innenfor rammene av den synlige kirke og nyter derved på mange måter fortrinn, men det gjør dem ikke salige. Men midt i den store mengden av døpte – på samme måte som under den gamle pakt, midt imellom store mengder av omskårne – finnes det et nytestamentlig Israel etter ånden, et Guds folk, en usynlig kirke. Og kun de, som ved omvendelse og tro er blitt knyttet til den og av takknemlighet er villig til å vandre etter Herrens bud ved troen, har del i den egentlige åndelige velsignelsen ved paktstegnet. Men ettersom det ikke står at en israelitt, når han omvendte seg, skulle la seg omskjære en gang til, så er det heller ikke Guds vilje at den som nå ved omvendelse og gjenfødelse blir innlemmet i det sanne Guds folk, skal la seg døpe en gang til. Det en gang mottatte paktstegn gjelder for bestandig. Bryter mennesket pakten, bryter ikke Gud den. Derfor må det en sann omvendelse til. Det er noe innlysende i denne tankegangen. Når barna under den gamle pakt fikk del i paktstegnet, kan man heller ikke under den nye pakt nekte dem det.

Jeg har lest hva en omvendt jøde, J.C.F. Frei har sagt om det spørsmålet: «Om en ting er jeg overbevist: Når engang mine kjære brødre av Israels og Judeas hus omvender seg til Messias og bringes til Hans kirke, så vil de aldri gå med på at deres barn skal frarøves deres medlemskap og være utelukket fra den synlige kirke. Siden Abrahams dager var barna medlemmer og delaktige i paktstegnet. «Hva for noe», vil de si, «Er Messias’ kirke med det forunderlige frelsesbudskap dårligere enn vår gamle mosaiske kirke?». Nei, det kan ikke være riktig. Denne uttalelsen legger jeg mye vekt på. Den viser oss hvordan jøder føler det. Gjennom århundrer har barna vært medlemmer av pakten, og det skulle nå ikke lenger være tilfellet. Det var etter jødisk oppfattelse en ganske umulig tanke. Jødiske foreldre, som kom til tro på Messias, måtte etter deres århundrelange tradisjon anse det for ganske selvfølgelig at deres barn måtte ha del i pakten som foreldrene var gått inn i.

Når vi prøver å tenke oss inn i den tiden da kristendommen begynte og den første kristne menighet ble dannet, den som opprinnelig besto av jøder som var blitt troende, da vil vi forstå at det slett ikke kunne være annerledes enn at foreldrene også ønsket å se deres barn som medlemmer av den nye pakt, på samme måte som de tidligere hadde vært medlemmer av den gamle pakt. Da Gud sluttet sin pakt med Abraham, de troendes far, sa Han til han: «Du skal holde min pakt, du og ditt avkom etter deg fra slekt til slekt». Og det første Abraham gjorde med sine barn for å oppfylle Herrens befaling, var å omskjære dem for dermed å gjøre dem til medlemmer av denne pakten, og formane dem til å leve i den. Spør vi: «Hvilken stilling har Gud tildelt barna i det gamle og det nye testamente?» så kan svaret i begge tilfeller kun bli: «Paktstilling».

Du sier; «Jeg må tilstå at det har jeg ikke hittil forstått, men det virker innlysende at for jødene var opptakelsen av barna i den nye pakt selvfølgelig». Ja, sikkert. Det er ennå et spørsmål om hvorvidt barna er skikket og verdige til å bli paktsmedlemmer. Nå vil jeg gå inn på et skriftsted som egentlig ikke har noe med dåpen å gjøre, men som likevel kaster lys over spørsmålet. Jeg tenker på det avsnittet hvor Jesus velsigner barna. Foreldrene brakte små barn til Jesus for at Han skulle legge hendene på dem. Det dreier seg om de som ennå var så små at de måtte bæres på armen. Foreldrene var av den oppfattelse at om frelseren rørte ved barna, betydde det velsignelse, selv om de selv ikke forstod noe av det. Men disiplene truet dem som bar dem, antageligvis av to grunner: Først fordi de ikke ville at Herren skulle forstyrres, og deretter fordi de tenkte at umyndige barn ikke hadde noe hos frelseren å gjøre. Men Jesus bebreidet sine disipler og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

Jeg vet godt nok at det her ikke snakkes om barnedåpen, men det dreier seg her om et annet spørsmål, nemlig: «I hvilket forhold står umyndige barn til Guds rike?» Og på det spørsmålet svarer Herren: «Guds rike tilhører slike som dem». Det vil si at Guds rike er for alle som har barnesinn, som er så enfoldige, ydmyke og hjelpeløse som et barn. Så må barna selv i første linje kunne få del i Jesu’ velsignelse. Disse barn som ble bragt til Jesus trengte også velsignelse. Og slik blir dette ordet, som egentlig ikke har med dåpen å gjøre likevel et fast støttepunkt for barnedåpen. Ingen grunner eller motbevis kan avkrefte dette ord: «Guds rike tilhører slike som dem”. Derfor døper vi barna på dette ord fra Jesu munn. På denne grunn, av dette ord har jeg brakt mitt barn til Herren i den Hellige dåp, og jeg lar meg det ikke frata at det var en bibelsk dåp, en dåp etter Jesu vilje. Og når noen snakker nedsettende om en slik dåp, er det ikke med Kristi sinn eller drevet av Guds ånd. Det er jeg overbevist om.

Men vi har også andre ord fra Jesu munn som viser oss hvordan Han ser på barna og vil at de skal behandles. F.eks. Mat. 18,1-4,. Her stiller Han et barn midt i blant sine disipler og sier: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.», dvs. så enfoldige og så beskjedne. Av dette fremgår det likevel utvilsomt at barna står himlenes rike nærmere enn de voksne. For disse må først bli gjort små, ofte gjennom vanskelige prøvelser, mens barna er små og vet at de ikke kan noe av seg selv.

Noe ganske lignende leser vi om i Lukas 9, 47-48. Og jeg regner også de ord Jesus gav Peter ved Genesaretsjøen blant disse ordene: «Vokt mine lam». Det hadde Han lagt på sitt hjerte, slik at Han på første pinsedag vektla det Han sa: «For løftet gjelder dere og barna deres». Hvordan man ansikt til ansikt med slike ord fra skriftene kan snakke foraktelig om barna og dåpen, slik det har blitt gjort, er for meg uforståelig. Man setter seg opp imot Guds ord. Paulus sier f.eks. i 1. Kor. 7,14: «For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke- troende konen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror. Ellers ville jo barna deres være urene, men nå er de hellige.» Og disse ord skrev apostelen om barn av slike foreldre der kun den ene parten var troende.

Vi har sett at barn fra begynnelsen av har blitt døpt inn i den kristne menighet. Og vi har også sett at barnedåpen er begrunnet slik i Skriften at den ikke betyr en utglattelse av kirken, heller ikke en verdsliggjørelse av denne, men at menigheten fra begynnelsen av på Jesu ord har rett og plikt til å utføre den.

Jeg er spesielt opphengt i det Jesus sa til Johannes da Han ble døpt av ham: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Fremgår det her at dåpen er en lydighetshandling, noe Gud forlanger av oss?

Kjære bror, hvordan kan dette gjøre deg urolig? Jesu dåp ved Johannes fant sted ved begynnelsen av Hans virksomhet, og innstiftelsen av den kristnes dåp fant først sted etter oppstandelsen, før Jesu’ himmelfart. Allerede av denne grunn kan Jesu’ dåp ikke komme i betraktning for vårt vedkommende. Og likesom Jesu’ person og kall var ganske enestående, slik var også Hans dåp noe enestående.

Johannes døpte med omvendelsens dåp til syndenes forlatelse. Derfor vegret han seg for å døpe Jesus da Han kom til han ved Jordan og ville bli døpt. Han avviste det og sa: «Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg?» Johannes hadde rett. Jesus trengte ikke den dåp han døpte med.

Hans dåp var å vaske bort syndene, og den som sto for han nå, var uten synd. Jesus trengte ikke la seg døpe for sine synders skyld. Han gjorde det likevel. Han gjorde seg syndere lik.

Allerede i dåpen gikk Han inn under konsekvensene av vår synd, og ordet: «Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden», gjelder allerede fra Hans dåp. Nå står Han midt i rekken av syndere, som en av deres likemenn.

Han oppfyller i lydighet all rettferdighet, som hans Far har pålagt Han å oppfylle. Hele Hans liv er en oppfyllelse av den gudommelige rettferdighet, i lydighet overfor Gud til døden på korset. Vil du vite hva det har kostet Han å oppfylle all rettferdighet, så se på Han som ligger der i Getsemane på sitt ansikt og skjelver foran lidelsens kalk, eller som Han henger på korset og roper ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Men da Han kunne rope: «Det er fullbrakt!», da var all rettferdighet oppfylt, da var lydighetens vei til ende. Og nå skal vi ta dette ordet fra Herrens munn, det ord hvis rekkevidde vi aner, når vi tenker på Jesu lydighet og Hans lidelser.

Det finnes mange befalinger i Bibelen. Les Bergprekenen og Apostlenes brev, og les om hvordan det der snakkes om en kjærlighet til Gud som skal fylle hele hjertet, at vi skal elske vår neste som oss selv, om sann ydmykhet, om fordragelighet, langmodighet, tålmodighet og mange andre dyder. Vi må gå i gang med å oppfylle all rettferdighet. Hva kan det nytte å peke seg ut ett enkelt område, dåpen f.eks., som er det letteste av dem alle sammen og la det øvrige ligge? Jakob sier: «den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Oppfyllelsen av den ene befalingen hjelper ingen ting, når overtredelsen av et eneste bud allerede har gjort den andre lydigheten til intet.

Legger vi hånden på et bud, da må vi legge den på alle. Med det aller største alvor må jeg si: «Den som legger hånden på lydigheten, han skal vite hva han gjør. Han skal da også virkelig leve et liv i lydighet og ane rekkevidden av dette. Så vil han komme til den rette forståelse av evangeliet»

Er du klar over at saken er uhyre alvorlig for den som gir seg selv til å oppfylle all rettferdighet? At han er kommet under loven og forstår ikke evangeliet? Når vi leser apostlenes brev: Romerbrevet, Efeserbrevet, 1. Petersbrev osv., finner vi at rettferdiggjørelse av tro alene, rettferdiggjørelse av den vantro uten vår fortjeneste og for Kristi skyld alene, blir klart og tydelig lært. Men når et menneske har gjort den erfaringen, når rettferdiggjørelsens guddommelige gave er blitt hans, da våkner det i han en takknemmelighet til å leve etter alle Guds bud. Der finner skriftens formaninger sin rette plass.

Der er ikke lenger noen snakk om at man skal oppfylle all rettferdighet, men man gleder seg over at den er oppfylt i Kristus og av Kristus, og villigheten etter å oppfylle formaningene kommer ikke av tanken om at jeg skal fullende den rettferdighet som gjelder for Gud. Kristi død er forgjeves for den som vil det.

Paulus snakker veldig alvorlig til dem som mente at de skulle legge noe til Kristi verk på korset. Han sier til galaterne: «Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.» Dette er et meget alvorlig punkt. Og derfor må jeg inntrengende advare deg mot denne veien, fordi jeg ser farene på den. Farer for deres sjeler og deres salighet; at du vil sette noe annet i Jesu sted og komme inn under loven, og derfor miste Jesus. Det ville være fryktelig. Gud bevare deg mot det!

Nei, nei, vi skal ikke oppfylle rettferdigheten, den er oppfylt. Jeg begriper ikke at mennesker ut fra disse ord fra Jesus kan avlede nødvendigheten av å la seg døpe på samme måte som Jesus ble døpt.

Kan vi overhode oppfylle rettferdigheten? Nei, aldri. Der kommer vi for evig til kort. Vi kan ikke oppfylle noen rettferdighet. Jesus har oppfylt den! Jesus har fullbrakt verket. Vi rettferdiggjøres uten fortjeneste ved tro på Jesus Kristus og den forløsning Han har gjort for oss. Den som vil etterligne Jesu dåp, han må også etterligne Hans forløsende død. Du ser at det er fullstendig feil å dra slutningen at vi må oppfylle all rettferdighet, og at vi derfor må la oss døpe på samme måte som Jesus.

Og enda en bemerkning angående den lydighetshandlingen Jesus forlanger av oss. Det hadde vært lett hvis lydigheten består i at vi skal la oss neddykke. Men så billig er ikke lydigheten. Nei, det hører med et daglig liv i selvfornektelse og hengivelse der det hører med å bestandig si «Nei» til verden og deg selv, og bestandig «Ja» til Gud og Hans ord. Hvis det var sant at voksendåpen er en lydighetshandling, da lar jeg meg ikke døpe bare en gang, men igjen og igjen.

Men det er en stor misforståelse. Når har Jesus forlangt kun en utvendig handling og sagt seg tilfreds med oppfyllelsen av en formalitet? For Han kommer det alltid an på hjertet og på viljen. Han var den største motstander av seremonivesen og bokstavtrelldom. Frelseren forlanger noe helt annet: Han forlanger mye mer enn en såkalt lydighetshandling. Han forlanger et liv i daglig lydighet, i daglig etterfølgelse i Hans fotspor, av hjertets tro, som bringer kjærligheten fram. Dette er noe ganske annet enn bare en gang å la seg neddykke.

Du sier: «Men mange velsignede Guds menn har oppfattet det slik og har latt seg døpe igjen. I skriftene jeg har lest fant jeg ved en hel fortegnelse over menn som har latt seg døpe igjen»

Ja, det er riktig. Jeg har også sett dette. Men jeg synes ikke det blir riktig å bruke de som eksempler i dette tilfellet. Det kan da nevnes mange, mange flere, som ikke har latt seg døpe på nytt.

Antallet av dem som holder på voksendåpen er forholdsvis liten i forhold til de som tror og praktiserer barnedåp, men de med det baptistiske synspunktet er for det meste meget virksomme og arbeider ivrig for å verve folk for sitt syn. Og vi som tror barnedåpen har tidd stille. Og dermed er det oppstått en oppfatning av at vi ikke har noe å si til forsvar for vårt synspunkt. Ja, at vi i grunnen skulle være overbevist om at sannheten er på den andre siden. Men vi tør bare ikke å gi dem vårt syn, fordi vi frykter følgene av et slikt skritt. Det har en bror en gang skrevet: «at i mitt hjerte sluttet jeg meg sikkert til sannheten om dåpen, men jeg torde bare ikke åpent uttale det for ikke å miste mitt levebrød. Det var også mens jeg var prest i Mülheim. Så lavt tenker de om oss. Og det er dessverre ikke noe unntak. Man anser oss for å være mennesker som er ulydige mennesker som ikke vil gi sannheten ære, som imot bedre vitende fastholder barnedåpen osv. Dette er en stor urett, og det skylder man å gjøre avbikt for».

Et betydelig antall av dem som har latt seg døpe igjen, er senere kommet til den erkjennelsen at gjendåpen var en villfarelse. Flere sier at de ikke snakker så høyt om det. Men de har erklært: «Hvis det var nå at jeg sto overfor spørsmålet, så hadde jeg ikke gjort det».

Noen av dem som er nevnt som tilhengere av voksendåpen, har latt sine barn døpe. I så stor grad har deres oppfattelse endret seg. Ja, slik har det seg med denne såkalte lydighetshandlingen. Man får så mange ensidige og bastante inntrykk at man kommer inn i en ensidig og bokstavelig skriftoppfattelse, og man ser ikke lenger noen annen vei. Og deretter, når man er falt til ro og overveier saken, erkjenner man: «Det var en villfarelse». Tenk også på dette: Hvis det er sant at trosdåpen er slik en lydighetshandling, så ville den naturlige følgen være den at Gud på en særlig måte ville vedkjenne seg alle dem som har latt seg døpe igjen. Det er jo klart. Guds velbehag hviler over lydigheten. Da Jesus lot seg døpe og dermed erklærte seg klar til å gå forløserveien som Gudslammet, da åpnet Himmelen seg, og det hørtes en røst: “Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”

Så burde man også merke noe, at de “døpte” brødrene var mer velsignet enn de “udøpte”, som man ofte kaller oss. Men det kan man ikke si. Jeg vil ikke dermed si at de brødrene som har latt seg døpe igjen er mindre velsignet enn oss andre. Det ville være å lyve.

Når de i deres daglige vandel trofast følger Herren, velsigner Herren dem. Men Guds velsignelse avhenger ikke av om man lar seg døpe en gang til eller ikke. Voksendåpen er altså i virkeligheten ikke noen særlig lydighetshandling. Det må en innrømme, når en kjenner forholdene i Guds rike. Til og med baptistprester har beklaget at det var så mye død i deres menighet, fordi så mange hvilte på sin dåp og derfor ikke kom videre i sine liv. Det tyder ikke på at en har fullbyrdet en spesiell lydighetshandling, som Guds velbehag i særlig grad hviler over. Og det kunne ikke være tilfellet hvis voksendåpen var en så ubetinget nødvendig lydighetshandling. Gud ville heller ikke ha latt sine barn forbli i uvitenhet om et så viktig punkt, hvis voksendåpen var et tegn på særlig lydighet. Vi vil også være lydige mot Herren slik som våre brødre. Det vet Gud, som kjenner hjertene.

Den påstanden lar seg ikke opprettholde, at vi skal oppfylle all rettferdighet, og at voksendåpen er en lydighetshandling. Det stemmer ikke med skriften og erfaringen.

Kilde: werner1 på kristenblogg.no

http://www.kristenblogg.no/?author=697