Kategorier
Bibeltime

Er det frelse i dåpen?

Temaet dåp er noe som til stadighet dukker opp, og jeg ser meg nødt til å legge ut noen notater om hvorfor jeg mener dåpen faktisk utretter noe, og ikke er noe vi er bedt om å gjøre for å “adlyde Gud” eller “offentlig uttrykke vår tro”. Jeg mener at å offentlig uttrykke troen gjøres ved trosbekjennelsen og vitnetjenesten, og å adlyde Gud er å tro på Hans Sønn.

Bibelen er ganske klar på hva dåpen gjør. Til dere som strever med å tro på at Bibelen faktisk sier at dåpen utretter noe, så oppfordrer jeg deg til å lese alle bibeltekstene som handler om dåp, og spør deg selv om dette virker som en lydighetshandling, eller er det en handling Gud gjør?

Du kan starte med disse enkle tekstene fra Bibelen:

Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.
(Apostlenes gjerninger 2,38-39 NBM11)

Her kobles dåp sammen med Den Hellige Ånd. Det er ikke bare et tegn, men det er både tilgivelse for syndene og Den Hellige Ånd som gis i dåpen! Konteksten for disse versene er at Peter taler på pinsedagen, og han forteller folket at Jesus som de drepte, han har Gud gjort til Herre og Messias. Det stikker dem i hjertet, og de spør “Hva skal vi gjøre brødre?” Med andre ord så spør de “Hva har vi gjort? Hvor kan vi få tilgivelse for syndene våre?” Og som en respons så peker Peter på dåpen. Hvis Peter ikke trodde at det var frelse i dåpen, ville han da ha svart på dette spørsmålet på denne måten?

“Jeg føler vekten av min synd og skyld. Hva skal jeg gjøre?” Er svaret her “Vend om og la deg døpe” dersom dåpen ikke gir syndenes forlatelse? Hvis svaret ditt til skyld og skam ikke er dåp, så er det kanskje rett og rimelig å spørre deg selv om du virkelig forstår dette på samme måte som apostlene.

Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn.
(Apostlenes gjerninger 22,16 NBM11)

Syndene vaskes vekk! Noen vil kanskje si at å få syndene vasket vekk kun handler om å påkalle Herrens navn, men apostelen skiller ikke mellom disse tingene slik vi kanskje ønsker å gjøre. Og hvis du tenker på språkbruken i verset, som handler om å vaske, så peker det ikke i retning å påkalle Herrens navn i så stor grad som det peker på dåp. Det er påfallende nært å koble sammen dåp i vann med å vaske vekk synd! Vannet er i stand til å vaske vekk synd på grunn av Guds ord og løftene han har gitt om dette vannet.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
(Galaterbrevet 3,26-29 NBM11)

Her ser vi at å være i Abrahams slekt, et Guds barn, er knyttet til å være døpt. Når du blir døpt i Jesu navn, så blir du plassert “i Kristus”. Dåpen kobler deg til Jesus og Hans frelsende verk på korset. Det er den klare og åpenbare måten å lese denne teksten på. Det er ingen grunn til å tro at dette handler om noe annet enn dåp. Og det er ikke nevnt noe om “åndsdåp” som en egen type dåp, det nevnes kun ordet “dåp”. Og når Paulus sier dåp, så mener han dåp. Vi får høre at dåpen kobler oss til Jesus og hans frelsende gjerning, og gjennom dåpen blir vi en del av Guds familie.

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.
(Romerbrevet 6,3-4 NBM11)

Dåpen kobler oss til Kristus. Den forener oss med Jesus i hans frelsende død, og den forener oss med ham i oppstandelsen. Det er ingen grunn til å mene at ordet “døpt” betyr noe annet enn “døpt” i teksten. Paulus sier ikke “åndsdåp” eller “vanndåp”, men bruker ganske enkelt ordet “dåp”. Hvis vi skal ta disse tekstene og lese dem slik Paulus mente at de skulle forstås, og slik galaterne og romerne skulle forstå dem, så er det veldig klart at det faktisk er frelse i dåpen.

For Kristus selv led for synder,
én gang for alle,
den rettferdige for urettferdige,
for å føre dere fram til Gud.
Med kroppen døde han,
men ved Ånden ble han gjort levende,
og slik gikk han bort og forkynte
for åndene som var i fangenskap.
De hadde vært ulydige i Noahs dager, den gang Gud ventet tålmodig mens arken ble bygd. I den ble noen få mennesker, åtte i alt, frelst gjennom vann. Dette er et bilde på dåpen, som nå frelser også dere. Dåpen er ikke å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse.
(1. Peters brev 3,18-21 NBM11)

Vi får høre at det er en parallell mellom det Gud gjorde for og med Noah, og det Gud gjør for oss nå i dåpen. Han sier at det som skjedde med Noah var et tegn, et bilde på det som skjer med oss nå.
Det skjedde flere ganger i løpet av historien i Det Gamle Testamentet at Gud gir seremonielle lover eller andre forordninger som skulle peke på ting som enda ikke var hendt eller skjedd. Jesus skildres for eksempel som “påskelammet”, som var en ordning med å ofre et lam i påsken for å sone for folkets synd. Så får vi høre at flommen er et bilde på dåpen, og hensikten med flommen er nå oppfylt i dåpen. Åtte personer i Arken ble reddet gjennom vann. Det er ganske åpenbart at det gjøres en kobling med at det er vann med i begge historiene, og vi får høre at kryssingen av rødehavet var et bilde på dåpen, som forresten var en frelseshistorie og ikke bare en symbolsk hendelse.

Så vi må spørre oss selv hva som er fellesnevneren her? Vi hører snakk om frelse, og vi hører om vann. Hva skjedde med Noah og familien hans?
Ble Noah og familien hans virkelig reddet i arken gjennom vannet, eller ble de reddet symbolsk? Var det et symbol på en frelse som skjedde et annet sted?
Nei, det kan se ut som at de faktisk ble frelst. De ble frelst fra Guds vrede som kom over jorden som en ødeleggende flom.De ble frelst gjennom Guds gjerning med å gi de arken, og redde de gjennom flommens vann. Det var en faktisk frelse, og ikke bare et bilde på det.

Og hvis dåpen er motstykket til denne flommen, så er heller ikke dåp bare en symbolsk handling, men den redder deg faktisk! Og vi får til og med høre at dåpen frelser også oss! Slik Noah og familien ble frest gjennom vannet i flommen, slik blir vi frelst gjennom vannet i dåpen. Slik blir vi, på samme måte som Noah, frelst fra Guds vrede og dom over verden. Det er koblingen som gjøres av Paulus her.

Så dersom vi tar disse tekstene på alvor, så kan vi helt og fullt hevde at vi blir frelst i dåpen.

Noen vil kanskje hevde at Paulus sier at dåpen ikke er å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet. Og det er helt sant. Paulus sier på ingen måte at dette ikke er en dåp i vann, og han kobler klart og tydelig dåpen opp mot en ren samvittighet.

Det er ikke ritualet “dåp” som frelser. Det er ikke slik at vi blir frelst av det fysiske vannet som vasker bort skitt fra kroppen. Det er bare en fysisk ting, og det er ikke frelse i dette. Det som frelser oss er løftet Gud har knyttet til dette vannet!

Kraften i dåpen er i Guds Ord som blir forkynt gjennom vannet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Vi blir frelst, og dåpen gir oss derfor en ren samvittighet. Dåpen sletter ut vår synd, vasker oss ren for skyld, og vi står tilgitt! Vi blir forenet med Kristus i hans død og oppstandelse, og det frelser oss.

Det er oppsummeringen av det Bibelen sier i disse tekstene om dette temaet.

Hvis du har noe mer å utsette på dåpen, så tenk over om Bibelen noen steder hinter om at dåpen er en symbolsk handling?

Kategorier
Bibeltime

Kan vi velge Jesus?

Kan du bestemme deg for å gjøre Jesus til Herre i ditt liv?

Dette er et av de viktigste spørsmålene som surrer rundt i kristen-Norge i dag. La oss ta en kikk på hva Bibelen sier om saken.

På mange møter, gudstjenester, konserter og lignende får vi spørsmål om vi har tatt imot Jesus. Har vi bestemt oss for å følge Jesus og gjøre Han til Herre i våre liv?

Vi ser det i det berømte bildet der det er en avgrunn hvor vi står på den ene siden, Gud på den andre, og korset kommer og tetter igjen avgrunnen, og nå må du selv ta avgjørelsen om å gå over til Guds side. Store deler av norsk kristenhet baserer seg på akkurat den avgjørelsen. En handling utøvd av fri vilje. Min frihet til å velge Kristus, og invitere Ham inn i hjertet mitt. 

Det er viktig å se på dette i lys av Bibelen, og om den åpner for muligheten for at vi kan ta en avgjørelse på dette området. 

Tillater Bibelen at vi kan akseptere Jesus og invitere Ham inn i hjertene våre? Det enkle svaret fra Bibelen er, nei. 

Et av de klareste stedene i Bibelen synes jeg er Efeserbrevet 2,1: 

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. (Efeserne 2,1 NBM11)

Så før vi tror på Jesus, så er vi døde på grunn av syndene! Vi har ikke frihet eller liv til å gjøre noen verdens ting. Det er hva det menes med å være ikke-troende. Det betyr å ikke tro. Da tror man ikke, og man er ikke i stand til å tro. For de lutherske reformatorene, så var 1. Korinterbrev 2,14 et nøkkelvers:

Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1. Korinterbrev 2,14 NBM11)

Vårt sinn er ikke i stand til å ta imot det Guds Ånd har å gi. Den Hellige Ånd må gi oss kapasiteten til å tro. Kapasiteten til å vite ting som ikke er mulig å vite. Paulus sier at evangeliet er dårskap. 

men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger (1. Korinterbrev 1,23 NBM11)

Guds Ord er dårskap for de som ikke tror. 

For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. (Galaterbrevet 5,17 NBM11)

Kroppen og Ånden står imot hverandre. Kroppen gjør ikke det Ånden vil, og Ånden gjør ikke det kroppen vil. Før vi ble kristne hadde vi ikke Ånden. Da hadde vi kun kroppen, og da var vi helt ute av stand til å gjøre som Ånden vil. Kroppen vil ikke gjøre det Gud vil vi skal gjøre, og slik var vi ute av stand til å velge å gjøre det Gud vil vi skal gjøre uten å ha Ånden. Vi er nødt til å ha Ånden for i det hele tatt å være i stand til å ønske å gjøre slik Gud vil vi skal gjøre. 

Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.(Apostlenes Gjerninger 7,51 NBM11)

Å kjempe imot Ånden er den naturlige tilstanden vi alle er i.

deres forstand [er] formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. (Efeserbrevet 4,18 NBM11)

Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. (Romerbrevet 8,7 NBM11)

Så vi har altså ikke mulighet eller egenskap til å tro på egen hånd. Vi kan ikke ta en avgjørelse på egen hånd. 

Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. (Romerbrevet 3,10-12 NBM11)

Paulus siterer Salmenes bok, og det er dermed ikke bare Paulus som mener dette, det er også David. 

Jesus sier selv at lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er tilstanden vi er i når vi ikke tror. Vi kjemper imot lyset. Det er dypet vi har falt ned i. Vi har ikke friheten til å på noen som helst måte samarbeide med Gud i vår frelse. Det må være et verk av Gud alene. Det er dette de gamle teologene kalte guddommelige monergisme. 

Jesus kom ikke til Lasarus’ grav og sa «Ta avgjørelsen om å leve!» Lasarus kunne ikke, fordi han var død. Vi som er døde i våre misgjerninger og synd kan ikke velge å komme ut av graven, men Jesus kan kalle oss ut. Det er Guds verk, og Hans alene. Gud står for 100 prosent av vår frelse, og Gud alene skaper tro. Troen er en gave fra Gud så vi ikke kan skryte av oss selv. Gud er den som gir tro, liv og omvendelse. 

Kategorier
Bibeltime

Budene er kjærlighet

Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.

(Romerbrevet 13:8 N11BM)

De mest siterte verset fra Det Gamle Testamente er fra 3. Mosebok:

du skal elske din neste som deg selv.

(3. Mosebok 19:13b N11BM)

Det er muligens litt juks, for Jesus selv siterer dette verset to ganger i hvert av de synoptiske evangeliene, så det er noe vi legger godt merke til. Paulus ser ingen ting galt med å elske sin neste, og han strekker det så langt at han sier at kjærligheten er oppfyllelsen av loven. Det dras så langt at dersom du tok de ti bud og skulle koke ut alt vannet i dem, så du sitter igjen med bare det aller, aller viktigste, så hadde det stått

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ 

(Markus 12:30-31 N11BM)

På disse to hviler hele Loven og Profetene. Altså, dersom du komprimerer de ti bud, så kommer du frem til at du skal elske Gud og din neste. Og dersom du fortsetter å komprimere, så ender du opp med ett ord. Kjærlighet.

Paulus sier at kjærlighet er oppfyllelsen av loven. De ti bud er altså kjærlighet. Faren vi står ovenfor i dag er at folk vil ta kjærlighet og sette det opp mot de ti bud. Da blir ikke kjærlighet en oppfyllelse av loven, men noe helt annet, som at kjærlighet står i motsetning til de ti bud. Og dette ser vi tydelig i hvordan folk blir presset til å være fysiske. Mange gutter pleier å si noe slikt som at “Hvis du elsker meg så..” etterfulgt av en henvisning til å bryte det sjette budet og begå hor. Dette setter kjærlighet i motsetning til de ti bud, og det er jo slett ikke slik det skal være!
Det sies at budene er restriktive, men kjærligheten er ekspansiv, men det er rett og slett ikke sant.

Mye av argumentet for at homofile skal få gifte seg er “Hvordan kan du forhindre kjærlighet?”, eller “Hvordan kan du diktere hvordan jeg skal få uttrykke min kjærlighet?” Først av alt så vil jeg si at kjærligheten ikke forhindres eller begrenses. Kan to karer være glade i hverandre? Ja, selvsagt! De er påbudt å være glade i hverandre! Det står at vi skal elske vår neste som oss selv. Det er det som er å være en neste! Men av en eller annen grunn så har ordet “elske” blitt oversatt til å mene å oppføre seg som om man er gift!

Når man først har satt kjærlighet opp mot de ti bud, så blir denne typen synd kalt kjærlighet. Og å holde de ti bud blir definert som hat.

Taktikken som brues er effektiv, og spesielt med tanke på ekteskapet og livet som mann og kvinne, far og mor. Det samme skjer med penger i det syvende bud, og med liv i det femte budet. Vi kan f.eks. ta eksempelet med aktiv dødshjelp. Her sies det at dersom vi virkelig elsker noen så lar vi de ikke gå gjennom slike lidelser, og vi må tilby dødshjelp. Igjen har vi satt kjærlighet opp i mot de ti bud. Og det er derfor anklagen sitter så godt fast. Folk som vil holde budene, eller mener at de ti bud er gode, blir ansett for å være fulle av hat, fordi premisset om at kjærlighet står i motsetning til de ti bud allerede er satt.

Men vi vil være i opposisjon mot dette, og vi ønsker å si at dersom du ønsker å vite hvordan kjærlighet ser ut, så se til de ti bud! Kjærlighet er ikke abstrakt. Vi har en kjærlighet som er formet som de ti bud.

Kjærligheten en prest har til sin menighet er formet som det tredje budet. Han forkynner evangeliet og underviser Skriften i klarhet og tydelighet.
Og det er annerledes enn kjærligheten som er formet av det fjerde budet. Det er kjærligheten jeg som far har til mine barn. Hvis jeg begynner å ta menighetsmedlemmene ut for å kjøpe nye strømpebukser og vinterjakker til dem, så er det merkelig. Det er noe en forelder gjør for sine barn. Kjærligheten tar en form alt etter hvilket bud den er formet av og etter hvem den vises for.

Måten ektemenn og hustruer elsker hverandre er fullstendig unik. Den kjærligheten har man ikke for noen andre. Det er eksklusiviteten til det sjette budet: Du skal ikke bryte eksteskapet.

Og i følge det syvende budet så er måten en ansatt og en sjef elsker hverandre fullstendig annerledes enn det! Kjærligheten tar form etter hvem den vises for, og måten den skal vises er formet etter budene.

Kjærligheten en mann viser en annen mann, eller en kvinne viser en annen kvinne er annerledes enn den man skal finne mellom ektemann og hustru. Det er en av de store farene ved å tenke på kjærlighet som en abstraksjon, og som seksualitet. Det er en veldig pervers måte å tenke på kjærlighet!

På gresk finnes det flere ord for kjærlighet. De mest kjente er fileo, som er kjærligheten mellom venner. Så er det agape som er en mer generell kjærlighet. Noen har sagt at det er ordet for gudommelig kjærlighet, men det er rett og slett ikke dekning for å hevde det. Det er ordet som brukes om hvordan Gud elsker menneskene, men det brukes også for å beskrive hvordan menneskene elsket mørket mer enn lyset, og da er det slett ikke snakk om gudommelig kjærlighet. Det betyr ganske enkelt “kjærlighet”.

Så er det eros, som betyr intim, sekuell kjærlighet. Den er ment å være unik for ektemenn og hustruer i følge Bibelen og de ti bud. Det er bare ett ord, men alt dette absorberes i dette ordet. Det betyr slett ikke at dersom to menn er glade i hverandre, så må de oppføre seg som om de var gift. Slett ikke! To menn som er glade i hverandre pleide mann å kalle vennskap. Jeg er redd en av farene ved ekteskap mellom likekjønnede er at man begynner å miste vennskap. Alle former for vennskap blir eros. Det blir mistenkeliggjort å være vennskapelig men andre likekjønnede.

Anklagen mot oss her er at vi er fulle av hat. Hvordan kan en kristen hate noen? Jesus sier at de vil kjenne oss på vår kjærlighet til hverandre. Jesus sier at vi skal elske våre fiender, velsigne de som forfølger oss, be for de som hater oss, gjøre godt mot de som taler ondt om oss. Dette er kjærligheten: Ikke at vi elsker Ham, men at Han elsket oss først, slik at vi derfor kan elske hverandre. Den som elsker er av Gud.

Johannes sier to ganger i sitt evangelium at Gud er kjærlighet. Hvordan kan det være at kristne hater? Ja, vi kan på sett og vis hate døden, og kanskje djevelen, men å se på en annen person og hate vedkommende er en kristen umulighet. Jeg sier ikke at de ikke skjer, men at det ikke passer inn i hva en kristen skal være. Fordi når vi ser på en annen person så ser vi fire ting som de kanskje ikke visste om seg selv.

  1. De er skapt i Guds bilde.
  2. De har falt i synd så bidet er ødelagt.
  3. Jesus er deres bror i følge inkarnasjonen. Han tok på seg deres menneskelighet og bar deres synd.
  4. Jesus døde for dem på korset og stod opp, og skal reise dem opp på den siste dagen.

Og dette sier oss at de ikke er våre fiender. Vi er ikke gitt autoritet fra Jesus til å kalle noen som helst våre fiender. Vår kamp står ikke mot kjøtt og blod.

Vi ser tvert imot mennesker som snubler og faller i sin ferd mot død og ødeleggelse, og vi hater dem ikke. Vi skal elske dem. Dersom vi sier at det finnes noe som er galt og noe som er rett, så er det ikke å hate, selv om det kan påstås. Det er absurd.

Et annet argument er at vi er dømmende mot det de elsker, og at det er galt. Men det er også absurd. Det er dypt menneskelig å dømme. Du bruker sunn fornuft til å dømme hele tiden. F.eks. dersom jeg sier at jeg holder med HamKam, og du sier at jeg har gått fra sans og samlig, og at jeg rett og slett holder med feil lag, så er det meget mulig du har helt rett i det!

Eller vi kan ta noe mindre kontroversielt. Jeg så for en tid tilbake en dokumentar om en mann som elsket å spionere på mennesker som sov. Han kunne gjøre det i timesvis. Midt på natten kunne han sitte i et tre på utsiden av hus og se på folk som sov. Dette gav ham nok en eller annen form for tilfreddsstillelse. La oss si at du spiste lunch sammen med denne fyren, og han sitter foran det og sier “Hvem tror du at du er, som dømmer meg? Jeg elsker å se på folk som sover. Hvem er du til å sitte der og fortelle at jeg ikke kan gjøre det jeg elsker?” Og du svarer “Jeg er et menneske som vet at noen ting er bra å elske og noen ting er ikke bra. Og å spionere på andre mennesker er ikke bra.”

Å spionere på andre mennesker på et hvilket som helst tid på døgnet er galt. Du kan si til han at det han elsker er galt. Det er en viss risiko for at du blir anklaget for hat, men det er ikke riktig. Det er ikke hat. Du kan si med all medfølelse og inderlighet du klarer å oppdrive, at vi er nødt til å være i stand til å kritisere det vi elsker, eller det vi ønsker eller begjærer.

Hvis vi ikke kan dømme det vi begjærer som godt eller ondt, som skadelig eller oppbyggelig, til å lede til liv eller til død, lede til større menneskelig netto profitt eller ikke, så er vi bare dyr. Vi er ikke lenger mennesker.

Vi er bare folk med grunnleggende instinkt. Det er som Paulus sier når han sier at magen har blitt vår gud. Magen din sier “Det er dette jeg vil”, og du nikker og sier “Ingen kan dømme meg for det jeg vil. Ingen kan stå med pekefingeren og holde opp sin eldgamle moral foran meg. Fordi min mage er min gud.” Det er hedensk moral.

Så vi ønsker å la budene få forme vår kjærlighet. Det er ingen unnskyldning for å være dømmende, fulle av kritikk eller på noen som helst måte ekle med andre mennesker. Vi skal være snille, gode, forståelsesfulle og så kjærlige som mulig, men vi ønsker å holde opp at det finnes noe galt og noe rett. Og at grunnen til at rett er rett er at Gud sier at det er slik, og det fører til liv. Og grunnen til at galt er galt er fordi Gud forbyr det og det fører til død og ødeleggelse.

Det er også bra for oss å huske på at vår kjærlighet for hverandre har forskjellig form. Og det kan være veldig bra å huske på at Guds kjærlighet for oss også har forskjellig form av og til. Den tar formen til Jesus på korset.

Gu forlanger ikke bare kjærlighet fra oss, men Han gir oss også kjærlighet.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

(Johannes 3:16-17 N11BM)

Kjærligheten gir. Guds kjærlighet er at Han døde for oss mens vi enda var syndere. Gud elsker oss meget spesifikt. Formen på Hans kjærlighet for oss er Jesu lidelse og død. Formen på Hans kjærlighet for oss er syndenes tilgivelse. Formen på Hans kjærlighet til oss er dåp og nattverd. Formen på Hans kjærlighet til oss er oppstandelsen og det evige livet. Slik ser kjærligheten ut. Og vi gleder oss i det!

Kjærligeten er formet som budene, og kjærligheten er formet som korset!

Det er evangeliet.