Deg å få skode

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

(Markus 10:17-27 BM11)

Dette er vanskelig. Jesus ser rett gjennom denne mannen, og det betyr at han ser rett gjennom meg også. Jesus vet om alle mine svake punkt. Det står også at Jesus så på ham og fikk ham kjær. Jesus var ikke ute etter å ta denne mannen som kom løpende og falt på kne for ham, men han så hvor han hadde hjertet sitt. Han hadde sikkert levd et eksemplarisk liv i egne og andres øyne, og det var helt sikkert mange som så opp til han, men hjertet var et annet sted.

Det kan også hende at mannen som kom løpende var selvgod og dermed ikke erkjente sin synd. En ting vi kan vet er at han eide et og annet, for han ble bedrøvet ved tanken på å skilles ad med det han eide.

Og slik er det med oss også. Vi har så lett for å la tingene våre ta eierskap over oss. Det tar oppmerksomheten vår og styrer livene vår. Denne teksten skal svi litt. Jeg kjenner selv at jeg har godt av å bli minnet om dette. Vi har så lett for å styres av det materielle, for det finnes alltid noe vi har mer lyst på enn det vi har. Det er materialismens grunnsannhet.

Vi blir derfor aldri fornøyd. Det er ikke lenge vi kan glede oss over den nye båten, bilen, telefonen, kjøkkenet, sofaen eller hva det enn måtte være før det har kommet en modell som er enda mer fancy og moderne. Det er enklere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Dette rister litt i oss.

Det er godt å komme inn i et hjem der det er rent, pent og ordentlig, men der alt tyder på nøysomhet. Der man har tatt vare på det man har og stelt pent med det, men der det er enkelt og nøkternt.

Tingene kan så lett få makt over oss.

Teksten i dag minner oss om at det er noe som er mye viktigere. Den handler om det ene nødvendige: seierskransen. Den uendelige skatten i himmelen. I tillegg til dette er vi gitt mange ting her på jorda. Fellesskap, familie, venner, den vakre naturen, mat, hus, klær, og alt annet vi har fått. Dette må tas vare på med nøysomhet og nøkternhet.

Rikdom og ære som menneske gjev,
er ikkje meir enn den morknande vev.
Du er min arv som varer til sist,
himmelske konge, det veit eg for visst.

Denne sangen handler om dette temaet vi er inne på i dag. Det er noe større og viktigere som går ut over dette livet og denne verdenen. Vi trenger mat, klær og hus. Hvis ikke klarer vi ikke overleve i dette landet.

Men det handler om hva som er fokus og hva som får lov til å ta eierskap over oss. Hva får plass i livene våre? Hvordan forvalter vi det vi har fått? Er vi villige til å dele med dem som ikke har?

«Deg å få skode» har mange sannheter i seg. Salmen er irsk og fra 700-tallet, og dette er en av de gamle, gode som er til å leve og dø på:

Deg å få skode er sæla å nå.
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå.
Ver du for tanken min dyraste skatt,
Ljoset som stråler vved dag og ved natt.

Dette er en kamp som vi stadig må kjempe. Det er alltid noe som vil ta oppmerksomheten vår bort fra Gud. Noe som kan synes større og viktigere. Når livet stopper oss, når vonde ting skjer, så minnes vi hva som er viktig i livet. Men det skjer også når gode ting skjer. Det å få barn f.eks. gir innblikk i noe som er større; Guds store under.

Gud gir oss også noe som er gratis. Guds nåde. Vi er alle kalt til å følge ham og legge fra oss det som tar oppmerksomheten vår, og følge ham.

 

Dette er livet

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinterbrev 5:17-21 BM11)

Det er en sangtekst av Trygve Bjerkrheim som sier «Gud har ein plan med ditt liv.» og denne er sammenfallende med meningen med livet.
Gud har en tanke om hvor han vil ha deg, og han har invitert deg til å gjennomføre Hans plan med ditt liv. Det er en drøm for livet ditt og for evigheten. Det gjelder både deg, folkene rundt deg og hele verden.

Guds drøm er at du skal leve hvert sekund av livet ditt med en visshet om at han elsker deg endeløst og bunnløst. Han ønsker også at du villig skal risikere å elske andre fordi du vet at Gud risikerte alt ved å elske deg.

Når vi en dag våkner opp hjemme hos Jesus på den andre siden av døden, så kan vi åpne opp øynene og si «Det er DETTE som er livet!» Det er større, bedre og mer meningsfullt enn noen sinne før.

Din nye, livslange vandring med Jesus er en reise du aldri gjennomfører alene. Du trenger aldri å leve adskilt fra din himmelske Far igjen. Hvis du oppdager at du holder på å drive ut i selvtilfredshet på leting etter dårlige erstatninger for Gud, og hvor du tror du har alle svarene du trenger, så vet du hva du må gjøre.

Kom tilbake til livet som virkelig er å leve! Du kjenner veien, og hjemme hos Gud er der du hører hjemme. Det er der du alltid har hørt til.

Vær forberedt i årene foran deg på et liv som er annerledes fra alt annet du hadde tenkt var mulig den dagen du gjorde en U-sving på veien og ba Gud om hjelp. Oppvåkningen til livet bærer med seg uforutsette muligheter, og det er fordi Jesus lever i deg, og det endrer alt.

Nå kan du ha håp der det før var håpløshet, du kan være fri der du før var en fange, og du kan være et lys i mørket!

Og det er å virkelig leve!

Dinn ditt sted i samfunnet av andre takknemlige sønner og døtre av Faderen. Lytt, lær, engasjer deg, og gå ved siden av dem for å gjøre en forskjell til det bedre i ekteskap, hjem, skoler, arbeidssteder og samfunn.

Hjelp andre til å finne Jesus og veien tilbake til Gud. Det oppstår jubel i himmelen som venter på alle som vender om og tror.

Radikal tro

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19 BM11)

Mange tenker på Gud som noe man holder seg fast i når livet blir for tøft og vanskelig til at man takler det selv. Eller så tenker man på kristne som en gjeng som passivt sitter og venter på å komme til himmelen, som forresten er beskrevet som en rosa sky hvor engler spiller harpe, og man får gjøre det man liker best hele tiden.

Og de fleste tror at bare man gjør mer godt enn ondt, så får man selv velge om man kommer til himmelen eller ikke. Hvis man ikke bare dør og forsvinner, eller fødes på nytt, eller blir et gjenferd. Det er muligens opp til oss selv, tenker de.

Men da jeg begynte å lese i Bibelen og så hva som stod der, så fant jeg en Gud som ikke vil ha den ukritiske, tankeløse troen som jeg var så overbevist lå i bunnen av alle troende mennesker. Gud vil at vi skal slite litt med Ham. Han vil vil ha oss gjennom tro og tvil, sorg og glede. Og Gud vil ha knuste, ødelagte folk, ikke selvrettferdige godtroende mennesker. Vår frelse ligger ikke i å forsøke å fortjene en plass i skyen gjennom gode gjerninger. Tvert imot! Det er ingen ting vi kan gjøre for å forsone oss med Gud.

Da jeg fant ut av dette, så gav det mening. Det er for mye vold, urettferdighet og fattigdom i verden til å tenke at vi skulle kunne redde oss selv ved å bygge et utopisk samfunn, enten ved hjelp av vitenskap eller noe annet.

Kristendom er radikalt. Mye mer enn jeg hadde trodd. Guds kjærlighet er ulik alt annet jeg har erfart eller hørt om, og til og med ulikt det som gir mening. Ved å bli et menneske i Jesus så oppførte Gud seg veldig lite guddommelig. Misforstå meg rett. Hvorfor gå gjennom dødens mørke dal, eller holde de spedalskes sprukne hender, hvis du er Gud?

Hvorfor la deg ydmyke og dø på et kors for å berge de som hater deg? Gud gikk gjennom smerte og lidelse i vårt sted på grunn av radikal kjærlighet. Denne oppofrende kjærligheten står i sterk kontrast til individualismen, forbrukermentaliteten, utnyttelsen, objektifiseringen i vår kultur.

Men ikke nok med det. Like radikalt er den nye skapelsen som Jesus begynte. Dette snudde hele bildet mitt av himmelen på hodet. Jesu oppstandelse begynte Guds rikes utbredelse på jorda. Det er gode nyheter til fattige, fanger slippes fri, blinde får synet igjen og de undertrykte settes fri. Å leve som en kristen er et kall til å være en del av denne nye, radikale skapelsen. Jeg venter ikke passivt på en plass på en sky. Jeg er gjenløst av Kristus, så nå har jeg en jobb å gjøre! Ved Guds nåde har jeg blitt utvalgt til å tjene – hvordan enn Gud ser det best – til å være med å bygge Hans rike på jord. Vi har et sikkert håp i at

så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3:16 BM11)

Befrielsen

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. (1. Peters brev 1:6-7 BM11)

For å kjempe mot den iboende, nedarvede ondskapen som bor i deg, så insisterer Gud på at du skal få litt vann på hodet ditt, og få brød og vin på leppene dine. Gjennom disse tingene så snakker Han til deg og forteller deg at de er fra Kristus. Han sier at disse ordene og tegnene er Hans godtgjørelse, Hans overtagelse av din død, skyld, og feil til Jesu kors, og den store omvendte podingen av Jesu oppståtte helse, evige rikdom og guddommelige velstand til deg . . . gjennom tro alene. Du ser ham ikke, men du tror på Ham (1. Peters brev 1:8). Hans sinn er ditt sinn (1. Korinterbrev 2:16). Hans fremtid er din fremtid (2. Timoteus 2:11). Han er trygg (1. Peters brev 1:4), udødelig (1. Timoteus 1:17), uforgjengelig (1. Korinterbrev 15:54), og har overvunnet døden en gang for aldri å dø igjen (Romerbrevet 6:9). Han har vunnet over denne forgjengelige verden (Johannes 16:33), og har lykkes (Matteus 28:6) på den sanne, gudgitte måten (Johannes 14:6) for deg (1. Johannes 4:4).

Dette er teologien som gjennom Jesu kors, sluppet ut over hele verden gjennom kirken som er forsamlingen av syndere, bundet til løftene om rettferdighet på den siste dagen, mottas  gjennom troen alene. Det er en hellig åndelighet som handler kun om løftene i Guds ord. Det er aldri så forlokkende som «helse, rikdom og velstands-evangeliet», men så er det heller ikke en løgn. Som sannhet, så kan du bygge på det med full tillit.

Ren Kristendom er uendelig mer frigjørende enn alle håp og forventninger og påfølgende konstante nederlag vi opplever i denne falne, onde tiden vi lever i.

Skapt for noe mer

Har du strøket på en prøve, sviktet en venn, eller feilet på noe du tenkte du skulle greie? Følelsen er ikke god.

Henry Ford var helt blakk da han var 40, og likevel greide han å lage det første bil-imperiet. Det heter Ford. Du har hørt om det.
Albert Einstein strøk i matte. Likevel står han bak noen av de beste lignelsene som finnes.
Donald Trump vet vi jo altfor godt hvem er, og han har gått konkurs flere ganger, skilt seg flere ganger, og lyver og svikter på flere forskjellige måter.

Disse folkene har feilet grovt på en del ting, men likevel har de kommet seg opp og fram. Enkelte av dem er (eller var) overbevist om at de har mening og verdi – en mening med livet som handikapene deres ikke kunne stoppe dem fra.

Abraham Lincoln gikk på en rekke smell både i privatlivet og i jobbsituasjonen, men han er kjent som en av de beste presidentene i USA. Han forklarte hvorfor han hadde vært i stand til å oppnå så mye i livet:

«Gud hadde da ikke skapt noe slikt som mennesket med mulighet til å gripe det uendelige, hvis vi var skapt for å leve bare en kort tid. Nei, nei. Mennesket ble lagd for udødelighet.»

I Salme 139 så har David landet på den samme konklusjonen.

Du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
(Salme 139:13b-14 BM11)

Han har kommet fram til at han må være skapt av Gud. Han innså at Gud har «vevd» ham sammen. Kanskje satt han og passet sauer og så på hendene sine.

Se på hendene dine. Nitten bein er satt sammen for å forme en kopp, en vinkel, en flate, eller en ball. Og alle disse formene oppstår ved hjelp av viljen! Fingrene dine er i stand til å forsiktig løfte en nål opp fra et bord, eller skru opp et litt vanskelig syltetøyglass, eller kjenne forskjellen på en femkroning og en tjuekroning ved å bare være borti den. Ingen robothånd har noen gang vært i nærheten av å nærme seg slik perfeksjon.

Tenk på ørene dine. De er formet slik at du kan fange opp lyder over et rimelig bredt frekvensspekter. Du kan høre dyp bass og veldig lyse toner. Og du kan høre hvor lydene kommer fra!

Eller tenk på luften du puster inn. Pust inn nå, og pust ut. Tenk om du måtte kontrollere den handlingen hele livet ditt? Hvis du ikke konsentrerte deg, så glemte du å puste!
Da hadde du ikke blitt gammel.. Gud har designet lungene og hodene våre slik at dette skjer automatisk!

Når David begynte å tenke, så kom han alltid frem til at Gud hadde skapt han. Og da kom han frem til at han måtte bety innmari mye for Gud.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.
(Salme 139:7-10 BM11)

Hvor langt kan man komme fra Gud? Opp til himmelen, dypt ned, over havet, langt unna. Det spiller ingen rolle. Gud er der. Og David innså det. Han fant ut at uansett hvor han så, bare han så dypt nok, så fant han Gud.

Men det er folk der ute som ikke tror at Gud har skapt, eller som til og med påstår at Gud ikke finnes. De tror at vi mennesker bare er veldig avanserte dyr. En kompleks, men tilfeldig sammenklumping av stjernestøv som ble til kjemikalier som ikke har noen mening og som ikke har noen verdi utenom å reprodusere.

Men du er skrudd sammen helt utrolig!
Og det var det David så. Han var designet av Gud.

Vi tror at vi er skapt av Gud. Og fordi vi er skapt av Gud, så kan vi tro at vi er skapt til noe mer enn egoisme og å søke etter adrenalin og endorfiner. Vi ble skapt for å være noe stort.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Efeserne 2:10 BM11)

Selv om vi faller gang på gang, feiler grovt og miserabelt og føler oss som en bunnløs avgrunn, så kan vi vite at det er noe i oss som er skapt for å være bedre. Vi har gudgitt verdi, og vi er i stand til å gjøre det vi er ment å gjøre, fordi Gud utruster oss med det vi trenger for å gjøre det vi er skapt for å gjøre.
Men det er ikke nok å tenke «Jeg kan få det til» og så får du det til. Ofte vil du merke at nei, dette er klin umulig.

Du kan ikke tenke «Jeg skal bli milliardær» og så plutselig har det dukket opp en milliard på kontoen din. Du kan ikke tenke «Disse kvisene i panna kommer til å være borte når jeg åpner øynene». De kommer nok til å være der.
Det handler ikke om tillit til det DU kan få til, men til hva Gud allerede har gjort og sagt. Stol på Guds løfter til deg, og gjør Hans gode vilje, så gir Han deg det du trenger.

David, som vi snakker om her, møtte en gang en svær mann som skulle ta livet av ham. Den store mannen het Goliat. David fikk tilbud om sverd og rustning, men de var store og tunge. David valgte å ikke bruke rustning, og han valgte bort sverdet. Han stilte med tillit til Gud, og til at Gud ville han vel. Historien endte med at David vant ved hjelp av en liten stein!

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
(Salme 139:1-6 BM11)

Dette er ikke bare en salme. Det er en kjærlighetssang. Det er David som skriver en kjærlighetssang til Gud. Se for deg følgende:
En gutt er forelsket i ei jente.

Han kan ikke tenke på noe annet enn jenta.
Han snakker bare om jenta.
Han vil være sammen med henne hele tida.
Når han har møtt henne og snakket med henne, så vrir han hjernen for å tenke på alt han sa og gjorde, og prøver å tenke på om det var noe han hadde sagt eller gjort som ødela for en mulig fremtid med denne jenta.

Den gutten har forstått hvor mye han har, og hvor fortapt han ville være uten henne.
Og sånn er det med David og Gud, og sånn er det med oss også.

Vi ser hvor uendelig stort det er at Gud elsker oss, og hvor uendelig fortapt vi er uten Gud.

I dødens skygge

Historien er full av menn og kvinner som har lagt ned livene sine for en større sak. Det er vidt kjent at Abraham Lincoln forutså at hans rolle i borgerkrigen i USA ville føre til hans død, men fortsatt så stod han på fordi han trodde at frihet for alle var en sak det var verdt å dø for. I sin siste tale før han døde, så sa han «Som alle andre, så vil jeg gjerne leve et langt liv. Lang levetid har sitt sted, men jeg er ikke bekymret for det akkurat nå.» Disse modige menn stod frimodig for sin sak når de ble truet med død. De følte dødens skygge nærme seg, men de hold ved å kjempe fremover i tro på at deres sak var verdt å dø for.

Bibelen forteller oss at Jesus Kristus visste at hans død var nødvendig for å fullføre oppdraget. Han sa

Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp. (Lukas 24:7 BM11)

Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. Han sendte bud foran seg, og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»Så dro de til en annen landsby.
Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Lukas 9:51-62 BM11)

Det er en forskjell på å tro at saken din kan få deg drept og å vite at din død er nødvendig. Teksten over her viser at Jesus ville dra til Jerusalem. Dette var øyeblikket der Jesus gikk inn på veien mot ydmykelse, og lidelse som ville føre til hans korsfestelse og død. Du kan nesten høre nøden i ordene «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på». Dette er Kristus Kongen, Herrenes Herre, Herskernes Hersker, Gud, den som stoppet vind og sa til bølgene, «Vær stille!» (Markus 4:39). Han er den som snakket inn i graven og sa «Lasarus, kom ut!» (Johannes 11:43). Dette er Guds Ord inkarnert, som går inn i dødsskyggens dal, legger sin hånd på plogen, vender ansiktet mot korset og ikke ser bort.

Når Martin Luther King Jr gav sin siste tale, så henviste han til Moses som stod på Pisga-fjellet og så ut over Det Lovede Land. Gud hadde tillat at han gikk opp på fjellet for å få se landet, Det Lovede Land. Han fikk ikke gå ned til landet sammen med folket sitt, men han visste at folket ville få det.

Jesus gikk ned til Jerusalem fra Oljeberget mens folket sang «Velsignet er han, kongen, som kommer i herrens navn!», men da han kom nærmere byen, så han på den og gråt (Lukas 19:41). Jesus visste at om fem korte dager så ville jubelropene til folkene endres til «Korsfest, korsfest!», og det ville være hans blod som ville renne i stedet for tårer.

Se for deg at jubelropene tiltar, og Jesus gråter. Men han fortsetter fremover fordi han vet at det eneste som kan åpne dørene til Det Lovede Land er hans blod. Det eneste som kan sette hans folk fri er hans død.

Vi vil gjerne klatre opp på fjellet for å se landet selv, men Jesus kommer ned fra Himmelen, legger hånden på plogen og roper ut «Det er fullbrakt!» og overgir seg selv til døden og åpner døren til Paradis for alle som tror. Historien er full av folk som dør for en sak. Men det er bare En som dødsengelen ikke kunne holde på. Det er bare en som har stått opp til evig liv. Tro på ham, og du skal ikke bare se Det Lovede Land, du skal få gå inn i det og være der i all evighet.

Velg noe bedre

Denne talen begynner noe utradisjonelt. Jeg skal snakke om Jesus. Jesus var Gud selv, født som menneske.
Han ble født i en stall under meget uhygieniske forhold. Han ble plassert i et mat-trau etter fødselen. Jesus kunne valgt å blitt født i dag i et moderne sykehus i et land hvor barnedødeligheten er lik null, og menneskerettighetene blir respektert og anerkjent. Han kunne blitt født på Ullevål sykehus f.eks.

Men han kom ikke til jorda for å leve som oss som har alt. Han kom til oss på en ydmyk måte. Han satte aldri seg selv høyt i denne verdens øyne. Han hang med vanlige folk, og han valgte vanlige folk til disipler. Han identifiserer seg med oss, slik vi er.

Jesus gikk omkring og snakket med folk, fortalte historier og gjorde mirakler. Dette gjorde at han etter hvert fikk mange følgere. Av og til var det flere tusen folk som fulgte etter Jesus.

Dagen etter var det ennå mange mennesker på den andre siden av sjøen. De hadde sett at det var bare én båt der, og at Jesus ikke var gått om bord i den sammen med disiplene; de hadde dratt bort alene. Noen båter fra Tiberias la nå til nær stedet hvor Herren hadde bedt takkebønnen og de hadde spist brødet. Da folk så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter ham. De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.»
Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Johannes 6:22-35 BM11)

«Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?»
Det er et innmari bra spørsmål!
De hadde sett miraklene, og hadde blitt nysgjerrige. Vi burde kanskje stille oss selv det samme spørsmålet: Hva vil du jeg skal gjøre? Hva er virkelig viktig? Hva er så viktig i livet at du vil at jeg skal forsøke å nå det?

Vi trenger å stille oss dette spørsmålet. Hva skal vi gjøre med livet?
Og da får vi et valg. Skal jeg gjøre A eller skal jeg gjøre B. Og valg kan ha stor betydning, fordi det kan handle om Guds velsignelse over livet ditt. Tenk det. Gud har skapt hele universet og holder det i sin hånd, og han har fullstendig kontroll på alt. Og så gir han oss valgfrihet!
Jeg kan få lov til å velge det som er viktigst i livet og ha hans velsignelse, eller jeg kan velge noe som ikke er så viktig, og så ikke ha hans velsignelse.

Så frykt da Herren og tjen ham helhjertet og trofast! Skill dere av med de gudene som fedrene deres dyrket på den andre siden av Eufrat og i Egypt, og tjen Herren! Men hvis det byr dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene som fedrene deres dyrket bortenfor elven, eller gudene til amorittene, i det landet der dere nå bor. Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. (Josva 24:14-15 BM11)

Så svarte folket at de ville tjene Gud. Men så sier Josva noe som er verdt å legge merke til.

Josva sa til folket: «Dere makter ikke å tjene Herren, for han er en hellig Gud. Han er en nidkjær Gud, som ikke bærer over med deres lovbrudd og synder. Hvis dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, vil han igjen føre ulykke over dere og gjøre ende på dere, hvor mye godt han enn har gjort mot dere før.» (Josva 24:19-20 BM11)

Verbet for «føre ulykke over» er det samme ordet som brukes når vi sier «forbannelse». Stammen i det hebraiske ordet for «forbannelse» betyr «veldig lett» eller «tomt».

Jeg tenker at når jeg velger bort Gud, så velger jeg å være tom. Vil jeg leve med Guds velsignelse eller ikke? Hvis jeg sier nei til Gud, så har jeg selv valgt å være tom og utenfor Guds velsignelse.

Så spørsmålet om hvilke gjerninger vi skal gjøre er veldig relevant! Og her er det Jesus svarte:

Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt. (Johannes 6:29 BM11)

Så det er det viktigste! Å tro på Jesus – fordi Jesus var den Gud sendte til jorda. Det som virkelig betyr noe i livet mitt er at jeg stoler på Jesus, at jeg lever slik han sa jeg skulle, og følger eksempelet han gav!

GJERNINGEN er å TRO. Det er kanskje ikke helt det vi så for oss? Mange mener at man må gjøre noe for å komme til Himmelen. F.eks å gjøre mer godt enn ondt, eller be så og så mange ganger om dagen. Men her sier Jesus at jobben består i at HAN gjorde jobben!
Jesu død og oppstandelse for oss er den eneste jobben som får jobben gjort!

Folkene som fulgte Jesus gjorde det nok for å få se mirakler, få se fem brød og to fisk mette 5000 folk, se folk bli helbredet, og kanskje til og med høre en god historie av og til. Alle elsker en god historie.. Jesus mettet folk med fisk og brød, det er greit, men de ble sultne igjen. Jesus sier «Jeg er livets brød. Den som spiser det brødet blir aldri sulten igjen.»

Det forteller oss to viktige ting:

1. Åndelige behov kommer foran kroppslige behov.

De åndelige behovene våre er viktigere enn de kroppslige. Og denne kampen taper vi ofte! Det er så fort gjort å miste synet for hva som er viktigst i livet når vi er så besatt av materialisme! Jeg er en gadgetfreak, og det er så mye ting jeg bare MÅ ha. Oppi alt så glemmer jeg fort å ha fokuset på det viktigste.

Vi tilber materielle ting. Vi tilber det skapte i stedet for skaperen.
Hva bli vi fortalt betyr noe?
Jobb, penger, utdannelse, fint hus, pen bil, pen kone eller mann.
Det er ikke noe galt i å ha noe av dette, men det er IKKE disse tingene som er viktigst. Jesus er ikke imot at vi eier ting, men han er imot at tingene eier oss!

Om rikdommen vokser, la deg ikke merke med det! (Salme 62,11b)

Jeg synes jobben min er viktig. Jeg jobber med å fortelle om Jesus! Men jobben min er ikke så viktig som at jeg ber om kvelden. Huset mitt er viktig, men det er kirka også. Det er viktig at familien min har mat på bordet, men det er også viktig å sørge for at de fattige har noe å spise. Det er greit å lykkes i livet, men ikke på bekostning av å kutte moralske hjørner.

Men tilbake til Jesus! Jesus hadde akkurat svart på hva man måtte gjøre, og så stilte de et oppfølgingsspørsmål:

Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre? (Johannes 6:30 BM11)

Det er egentlig ikke noe galt i å spørre, men Jesus så at de nok fulgte ham av feil grunn. Det er en grunn til at Jesus gjorde mirakler. Det var for å vise folk at han virkelig var Gud. Han gav dem en plattform for å tro. Men når vi har sett det, så er det på tide å spørre oss selv om hva vi skal gjøre med det? Hva lærte Jesus oss, og hvordan skal vi bruke det i våre liv?

2. Søk det Gud kan gi over det mennesker kan gi oss.

Folkemengden hadde sett Jesus få fem brød til å mette 5000 folk. I andre Mosebok kan vi lese om da Gud gav israelsfolket brød fra Himmelen. De kunne stå opp hver morgen og plukke det de trengte for å bli mette. Ville Jesus sørge for at det skjedde igjen?

Syv ganger i dette kapittelet sier Jesus at han er livets brød. Han var ikke det samme som Gud sendte til israelsfolket i ørkenen. De spiste brødet og døde, men den som spiser det brødet Jesus gir, skal leve evig.

Jesus vil løfte oss opp fra denne verdenen og opp til der han selv er.
Jeg skrev for snart to år siden at Jesus er et menneske fortsatt. Han stod opp i en kropp, og dro opp til himmelen og sitter ved Guds den Allmektiges høyre hånd og skal derfra komme igjen. Når vi ber, så ber vi til et menneske. Jesus vil løfte oss opp.

Kirken den er et gammelt hus

Kirken er i sin natur et bygg av levende steiner. Kirken er ikke et hus, og ikke en forsamling, men den består av mennesker som er kalt av Gud. Vi er samlet for å utgjøre et nytt bygg som går langt ut over våre forsamlingslokaler. Vi er ødelagte, knuste steiner, uegnet for å konstruere et solid bygg, men Gud sier «Se, jeg gjør noe nytt!»

Det reises et bygg hvor Jesus er hjørnestein! Det er det bygget vi ble skapt til å være med og forme, hvor Gud er arkitekt og byggherre. Gud bygger, og vi tilhører. Og det er tvers gjennom Guds verk, fordi troen er det som forener oss som utgjør dette bygget, og troen er gitt av Gud. Det er ikke noe vi kan bidra med ut over å ta imot og tilhøre. Gud planter troen i oss og adopterer oss inn i sin familie. Vi får ta våre knuste, ødelagte liv og gi de til Jesus, og Han gir oss ved sin Hellige Ånd et helt nytt liv som er hans eget!

Da blir vi en solid og perfekt stein i Guds hus, hvor Jesus er alt i alle. Det er Jesus som er huset vi skal tilhøre, og det er til ham vi har vår tjeneste. Det er sted hvor det er godt å være, som gir ly for storm, og ro i sjelen. Huset er fylt med lys som skinner for deg når du er inne, og opplyst ute når du er hjemmefra så du finner vei i mørket. For det er det huset er. Hjem.

Det er det hjemmet Gud vet vi trenger, og vi får være der fordi Jesus dekker oss med ufortjent nåde! Det er godt å komme hjem, men så uendelig mye bedre å komme hjem til det hjemmet du er skapt for å tilhøre. Hjemme hos Gud!

Så er vårt mål at flere skal få tilhøre denne familien og dette bygget. La oss be både for den lokale og den verdensvide kirken. Be for de andre menighetene rundt deg, og be at alle kristne må bevares i en sann tro til det evige liv! Så vil vi til slutt få seierskransen, og møte Gud slik Han Er!

Vi kan få komme med våre ødelagte liv, så vil Jesus gi oss en ny start, og til slutt ta sin kirke til ekte!

Vi er hans hus og kirke nu, bygget av levende stene, som under kors med ærlig hu, troen og dåpen forene. Var vi på jord ei mer enn to, bygge dog ville han og bo hos oss i hele sin velde!

Adam og Kristus

Jesus er verdens viktigste person, med to unntak. Gud Fader og Den Hellige Ånd. Han er ikke viktigere. Han er lik med tanke på verdi, sannhet, rettferdighet, nåde, og visdom og alle andre guddommelige aspekter og sider. De tre personene i treenigheten er like og ett, men Jesus er overlegen alle andre i verden. Pastorer, prester, paver, misjonærer, fotballstjerner, filosofer, filmstjerner, og alle som noen sinne har levd eller kommer til å leve. Han er suveren i all evighet. Jesus skinner så uendelig klart mot vår syndige natur, slik at vi skal elske ham mer, beundre ham mer, følge ham mer oppriktig, glede oss i ham, adlyde ham, gjøre ham mer kjent. Alt eksisterer, inkludert ondskap, for å få Ham til å skinne klarere og sterkere. Alt eksisterer for å opphøye Jesus.

Herren skapte alt for et formål, også den urettferdige for ulykkens dag. (Ordspråkene 16,4 BM11)

Gud har gjort det slik at de ulydige er skyldige og verdige straff, Gud er fullstendig uten synd, samtidig som alle ting er lagd for Jesu herlighet.

Kristi herlighet skinner gjennom alle ting, til og med synd. Og det er slik fordi Gud vil det slik.
Jeg har i det siste vært opptatt av temaet «Hva er sannhet?». Eksistensialister og relativister har forsøkt å si at vi kan definere sannhet selv, med de fatale følger det kan få. I dagens opplyste samfunn blir flere drept og flere brutalt voldtatt og ødelagt enn noen sinne før. Flere ble drept forrige århundre enn alle tidligere århundrer til sammen. Det sier noe om at vi ikke har blitt bedre av å «finne vår egen sannhet». Guds sannhet er en helt annen:

«‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ (Matteus 22, 37-39 BM11)

Guds skapelse gir oss verdi. Vår verdi er begrunnet i at vi er skapt av Ham. Hvis du tror at vi er et kjemisk og biologisk produkt, så er det ikke vanskelig å fjerne menneskets verdi, og uten verdi kan du behandle alle som dine personlige eiendeler.
Slikt blir det verdenskriger av.

Saken er at Gud bestemmer hva sannhet er, og han bestemmer hvordan du er. Du bestemmer ikke hvordan Gud er. Gud er suveren, og bestemmer helt og holdent alt, fordi han eier alt.
Du er skapt av ham, derfor eier han deg og kan egentlig gjøre som han vil med deg.

Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam. Adam er her et motstykke til ham som skulle komme. Men med nåden er det annerledes enn med fallet. På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus. Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt. Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. (Romerbrevet 5, 12-21 BM11)

Forholdet mellom Adam og Jesus er designet av Gud for å herliggjøre Jesus.
Paulus tenker på forholdet mellom Adam og Jesus, og ser for seg at det er slik at Adam er et motstykke til Jesus. Og det er en del likheter mellom Adam og Jesus; Begge er avgjørende for menneskeheten. Men det er enorme forskjeller, og det er her Paulus legger inn trykket i avsnittet. Med Adam kom synden inn i verden, og med synden kom døden. Det skjedde en forandring i mennesket som ikke kan endres eller slettes ut av andre enn Gud selv. I stedet for den selvsagte kjærligheten til Gud og den glade lydigheten mot Ham, så kom den like selvsagte egoismen som først av alt søker sitt eget. Slik blir vi født, og denne arvesynden tar etter hvert form av syndige gjerninger hos oss alle. Døden er noe Gud innfører for å begrense hvor galt alt kan gå. Konkrete bud var ikke nødvendige. Loven kom jo lenge etter syndefallet. Det er ikke bare synd som skiller oss fra Gud. Det er den iboende egoismen.

Gjennom Adams fall fikk Guds fiende fotfeste i vår verden, og hele slekten kom inn under den dom som hører til synden. Og den dommen er den evige død. Hele tiden har djevelen stått og sett på at mennesker har ført seg selv til dommen, selv om de tror på Gud. Mennesker ble kalt rettferdige og ble gitt adgang til Guds rike, selv om de hadde brutt loven. Hvordan kan dette skje? Hvis Gud sier at synd må straffes, og han likevel lar folk «gå fri», så kan vi vel ikke kalle Ham rettferdig?

Så djevelen står på sidelinjen og ser folk som fortjener evig straff gå fri, og han roper til Gud «HVORDAN KAN DU LA DETTE SKJE?» Hvordan kan en rettferdig Gud som ikke tåler synd, og som har gitt befaling om at alle syndere skal straffes, la syndere gå ustraffet?

Det fins et svar på det. Gud gjorde noe som overgikk alle djevelens forventninger, og som utfordrer vår tanke og våre liv. Det utfordrer oss på en måte som overgår virkningene av syndefallet. Gjennom syndefallet fikk synden makt i verden, men Guds nådegave har ført oss til et helt annet sted enn verden. Den har gjort oss til konger og arvinger, slik at også vi kan være herrer over døden. Hva var det som skjedde?

Jesus kom med liv. Et nytt liv. Loven han oppfylte ble ikke gitt oss for at vi skulle forsøke å holde den og bevise oss rettferdige, men for at vi skal se at vi ikke har en sjanse. Han levde et plettfritt liv, ikke bare etter vår oppfatning av loven, men etter Guds oppfatning av perfeksjon. Han motstod alle fristelser vi hadde falt for med en gang. Paul Washer sa en gang at det ikke bare var en fristelse, men Fristelse med stor F. Sammenlign det med at jeg står ved siden av en vektløfter. Legg på en stang. Jeg er ikke helt veik, så en vektstang greier jeg. Legg på 50 kilo. Det går greit. Legg på 50 til, og det begynner å bli tungt, og jeg svetter. Legg på 50 til. Jeg skjelver, og knærne begynner å få problemer. Legg på 50 til, og jeg går i bakken. Vektløfteren tar 50 til, 50 til, 50 til, 50 til, 50 til, 50 til. Han står. Der vi falt for lenge siden, der står Jesus.
Det var fristelsene Jesus gikk gjennom, for å bevise sin herlighet. Han oppfylte HELE loven. Der ett menneske falt for en liten fristelse, står en mann imot uendelig mye.

Adam døde etter hvert, og det gjorde Jesus også. Jesus, før han døde, ba i hagen

Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil. (Matteus 26, 39 BM11)

Og da er det ikke selve korset det er snakk om. Det er Guds vrede som er i begeret, døden som Gud har lovet skal være syndens lønn, som djevelen har ventet på skal helles over dem som virkelig fortjener det, altså deg og meg. Så føres Jesus opp til Golgata og henges på korset, og DER forteller Gud til alle makter og myndigheter og for hele verden hvem som skal få syndens lønn! Det er ikke synderen, men den syndfrie! Det er Guds fulle vrede som utøses i sin fulle bredde og dybde over han som ikke har kjent synd! Du og jeg hadde blitt pulverisert under denne byrden, men Jesus holdt ut for deg og for meg. Det er ikke slik at han hadde det enklere enn oss fordi han er Gud, men guddommeligheten holdt han oppe til verket var fullført. Gud vendte ryggen til Jesus fordi Jesus ble synd for oss. Gud, som ikke kan vite av synd, ble synd for oss, så vi kan gå fri.

Da Adam åpnet seg for synden og trodde slangen mer enn Gud, så ble menneskeheten forgiftet. Alle har fått del i fallet og ulydigheten. Men da Kristus var lydig til døden og oppfylte all rettferdighet samtidig med at han døde for urettferdige, så gjorde han det mulig for oss urettferdige å få del i hans rettferdighet og på den måten bli rettferdige for Gud.
Og ikke bare betalte han for synden ved å dø. Han gikk ned i dødsriket og forkynte for dem som var der! Så etter å ha fullført sin gjerning også der, så stod han opp, og viste seg som seierherre også over døden! Jesus stod opp som et menneske, og gikk rundt i 39 dager før han fôr opp til himmelen. Det første mennesket i Himmelen! Han steg opp, og satte seg på sin rettmessige plass ved Guds høyre side på tronen. Som hersker over absolutt alle ting, døden inkludert.

Djevelen står målløs. Kristus tok bort alle muligheter for at han skulle vinne. Synden er uendelig syndig, men Jesus er uendelig ren. Ikke bare betalte han for oss, men han gir oss et liv sammen med seg. Det er en gave som er av ren nåde. Fordi vi har fått loven, så kan vi se hvor syndige vi er, og da ser vi at vi ikke fortjener nåden. Men nåden blir gitt til oss, og vi får ta imot den, uten å ha noen verdens ting å gi tilbake. Vi får bli Guds barn, adoptert inn i Hans familie, og medarvinger med Kristus! Du kan ikke tro at du duger slik du er, ikke engang om du forbedrer deg. Nettopp derfor er det klart at det er uendelig langt mellom oss og Gud, men Jesus går foran oss, og vi får gå bak ham.
Når vi går frem for domstolen, kledd i Kristi drakt, som er renere enn det hviteste hvitt, virkelig vasket i Hans blod, så er det ikke oss Gud ser, men Kristi fullførte verk på korset. Det er snakk om ufortjent lykke og trygghet, som overgår våre villeste forestillinger. Og idet vi tror vi har forstått omfanget at det og dybden i det, så ser vi at det strekker seg så uendelig mye lengre og dypere enn vi kan forestille oss.

Det er Jesu kjærlighet, som langt overgår kjærligheten Adam hadde. Adams synd er ingen ting i forhold til Jesu nåde. Det var Guds plan fra begynnelsen av. Adam, som representant for menneskeheten, ville være et bilde på Kristus som representant for en ny menneskehet. Gud bestemte at dette skulle være et bilde slik at Kristi herlighet skulle skinne enda klarere.

Jesus tok imot Guds fulle vrede, så du skulle få slippe. Han tok straffen så du kan gå fri. Du har fått invitasjonen til å ta Jesu rettferdighet og bli med til Guds evige rike.

Spørsmålet er da om du har tatt imot Guds store nåde og rettferdighetens gave?
Legg merke til at det står «gave». Det betyr gratis. Kristi rettferdighet er gratis. Vil du ha det som skatten i livet ditt? Motta og vitne om det. Og vær en levende del av fellesskapet av hellige.

Forsoning

Gruppeklem

Jeg tenker at forsoning kan være tre ting.

Du kan forsone deg med noe. Du kan bli forsont med noen, og Gud kan forsone seg med deg. La oss gå gjennom de tre i rekkefølge.

Vi har sikkert sett slike amerikanske TV-programmer der en eller annen lat mann kommer hjem fra jobben, og kona har jobbet hele dagen med klesvask og barnepass, og han setter seg rett ned og forventer at hun skal fortsette å jobbe mens han slapper av.
I andre tilfeller har vi kanskje en mann som slår kona si fordi hun ikke har gjort alt slik han så for seg.
Det står i Bibelen i første Johannes 1,8:

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. (1. Johannes 1,8 BM11)

Dersom du slår kona di, så vit dette: Gud lar ikke en ugjerning gå ustraffet. Å mishandle en Guds datter vil utvilsomt få Guds vrede til å vendes mot deg, og det forferdelig å havne i Guds hender!

Hvis noen gjør noe galt mot deg, hvordan er det riktig å reagere?

Det heter at man må legge det vonde bak seg og gå videre i livet. Men hvordan gjør man det? Det fins ingen bruksanvisning på det!
Hva om noen gjorde noe som var så vondt mot meg at jeg ikke kan bare «la det gå»? Det gjør vondt, og tankene vil ikke forsvinne. Hvordan «legger du det bak deg»?

Jeg tror ikke det er mulig å legge alt mulig bak seg. Noen ting er så kjipe og vonde at de henger fast på deg resten av livet. Det gjør kanskje at dersom du forsøker å «legge det bak deg», og «komme deg videre i livet», så greier du ikke det. Da kan du få skyldfølelse på toppen av det hele, og ingen er tjent med å få sorg oppå sorg.
Den oppleste og vedtatte sannheten om at «du må komme deg videre i livet», går ikke an å leve opp til.
Den som leste opp og vedtok at «man må komme seg videre i livet, og glemme det», kan umulig ha blitt utsatt for noe spesielt ille.

Vi har kanskje et ganske teoretisk forhold til store krenkelser og svik. Uten å ha opplevd det kan vi tro det er enklere enn det rent faktisk er, å gå videre. Det betyr ikke at det ikke er viktig.
Hva er det verste noen har gjort mot deg?
Husker du hva det var? Kjenner du litt av følelsen enda?
Sånn er det nemlig. Hvis det du har opplevd er ille nok, så henger det med deg og påvirker deg hver dag resten av livet, og det er heller lite du kan gjøre med det.
For livet leves ikke i fortiden, det leves her og nå. Mange forfølges av fortidens spøkelser i en slik grad som gjør det er umulig å leve et god liv.

Tilgivelse og forsoning

Hva er forskjellen?
Tilgivelse er noe man bestemmer seg for. Det innebærer å si, først og fremst til seg selv, at man ikke vil bære nag.
Forsoning innebærer å akseptere og integrere det som har skjedd som en del av din historie det er mulig å leve med. Forsoning med andre innebærer både tilgivelse og fornyet tillit.
Forsoning innebærer at du blir venner med den som har gjort noe galt mot deg. Tilgivelse trenger ikke innebære dette.
Dersom vi mennesker er dårlige på tilgivelse, så er vi desto dårligere på forsoning.

Da Gud skapte mennesket

så skapte han det uten synd, men med mulighet for å synde. Jeg har noen ganger tenkt «kunne ikke Gud bare ha satt det teite treet oppå en klippe, der vi ikke kunne få tak i det?»
Da hadde hverken Adam eller Eva rukket opp for å hente frukten, og mennesket ville fortsatt levd i fred i hagen, tenkte jeg. Men etter å ha tenkt gjennom saken, så tror jeg ikke poenget er å frata oss muligheten. Hvis det ikke hadde vært treet, så hadde det vært noe annet.
Om Gud ikke hadde gitt oss muligheten til å synde, hadde vi ikke hatt frihet, egentlig. Med friheten så følger det at vi har mulighet til å synde og såre.
Og dette gjelder ikke bare mellommenneskelige forhold.

Saken er at vi har alle gjort noe som har såret Gud så mye at han ikke kan «la det gå». Du tenker kanskje «Jeg er da ikke så ille», eller «Gud tilgir meg nok», men husk hva jeg sa om tilgivelse og forsoning. Gud er både hellig og rettferdig, og han elsker oss. Det betyr at tilgivelse ikke er nok. Han vi ha et forhold til oss, og at vi skal stå i et far – barn forhold til Han. Da må det forsoning til.

Forsoning er et sammensatt ord

For og soning.
Gud sier at syndens lønn er døden. Vi har gjort så mye synd at vi virkelig fortjener døden, til og med etter menneskelig målestokk. Hvis du er uenig i min påstand, så tenk på et land hvor dødsstraff er tillatt. Så tenk deg at jeg er et skikkelig godt menneske. Jeg gjør så lite som fem synder om dagen. Det er fem lovbrudd på Guds hellige lov, hver dag. Hvis jeg lever til jeg blir 70, så har jeg utført 127.000 lovbrudd. Det er mer enn nok til å få deg dømt til døden i ganske mange land her på jorda, og det er etter en mye lavere målestokk enn Gud måler oss etter. Syndens lønn er altså døden, og det er en straff ingen kan unnslippe.

Gud så det, og ønsket ikke at vi skulle dø. Ikke på grunn av at det er noe elskelig med oss, men fordi Han er hellig og rettferdig. Han valgte da å ta straffen for våre lovbrudd på seg selv. Jesus tok straffen, så vi skulle slippe. Gud visste at vi ikke ville klare å leve perfekt, og derfor kom han ned til oss i stedet, for å forsone oss med seg selv. Jesus sonet, så vi ble forsonet.

Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. (2. Korinterbrev 5,18-19 BM11)

Jesus tok straffen, og går foran oss inn til Gud. Det betyr at vi kan stå rene og rettferdige foran Gud, fordi Gud ikke ser alt det gale vi har gjort, men bare Jesu plettfrie liv og vesen. Jesus betalte straffen ved å leve et syndefritt liv, og deretter betale syndens lønn.

Gud visste at vi kom til å trenge forsoning

Gjennom Jesus er du et perfekt menneske. Ved troen har du fått mange og store synder tilgitt, og det gjør at vi skylder andre å se gjennom Jesu briller, for å si det på den måten.

Se det positive i deg selv og andre!
For livet leves her og nå, og det er fullt av muligheter. De fleste mennesker vil oss bare godt og fortjener at vi stoler på dem. Veien dit er ikke alltid lett, men den er viktig og nødvendig.
Still deg selv spørsmålet: Hva er bra i livet mitt?
Hva betyr det for deg at Jesus har gjort deg ren og rettferdig? Har du tatt imot Jesus som din Herre og Frelser?
Hva har det å si for hvordan du kan møte andre mennesker?
Gud har forsonet seg med oss. Hvordan kan vi forsones med andre?

Det føles kanskje ikke lett å komme seg «dit» hvor man kan åpent og ærlig si «Jeg tror på Jesus, og at han døde for meg». Kanskje trenger du hjelp for å nå dit. Kanskje er du en av dem som alltid har trodd, og som står trygt i din barnetro. Kanskje er du tvilende og er usikker på hvordan du skal forholde deg til dette med Jesus. Uansett hvor du er, så tror jeg denne andakten har talt til deg. Hvis du trenger en til å hjelpe deg det siste stykket på veien mot Jesus, så ta kontakt med nærmeste kirke eller menighet som tror på Jesus som Herre og Frelser.
Tro. Det er det som skal til. Jesus har gitt sitt liv for deg, og alt han ber om til gjengjeld er at du skal tro på at han har gjort det han har gjort.

Bibelen – verdens viktigste bok

Den Norske Bibelen

Det er ingen ende på de bøker som skrives (Forkynneren 12, 12 BM11)

Og det er jammen tvers gjennom sant. Jeg kan skrive og skrive, og det vil fortsatt være andre som kan ta de samme bokstavene, stable dem i en annen rekkefølge, og gi dem ut som noe helt annet. En av hensiktene med denne nettsiden er å få deg til å lese den beste boka som noen gang har blitt skrevet, hvor Gud selv er forfatteren: Bibelen, verdens største bestselger. Den fins i flere kopier, utgaver og oversettelser enn noen annen bok i verden. Og til tross for at den er så utbredt, er det for mange en uåpnet bok

Jeg har brukt litt tid på denne boken. Helt fra jeg begynte å lese i den i ei lita bibelgruppe, gjennom studiene i kristendom og noe teologi, gjennom jobbene jeg har hatt, og frem til nå. Jeg vil gjerne forstå innholdet i Bibelen, og vil gjerne leve det ut, og dele dens sannhet og lys med andre. Det er mitt privilegie å få åpne den og forsøke å forklare dens mening, gjerne flere ganger i uka, i mange forskjellige sammenhenger, til mange slags folk, både troende og skeptikere. Jeg har undersøkt Bibelens påstander, og den har aldri sviktet meg. Uansett hvor du drar, uansett hvilken kultur, så snakker Bibelen til menneskehjertets og sinnets grunnleggende behov med en kraft og relevans som bare kan forklares med dens guddommelige opphav.

For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud. (2. Petersbrev 1, 21 BM11)

Jeg tror på Bibelen fordi det er Guds bok, som med menneskelige ord beskriver tankene og sinnet til Gud som lagde oss til å ha fellesskap med seg selv. Det er gjennom Bibelen at vi kan kjenne Han og Hans vesen, og forstå Guds handlinger og tanker.
Det er her vi møter Gud ansikt til ansikt i det vi møter Jesus Kristus, som er hele Bibelens midtpunkt. Vi blir kalt til å omvende oss fra vårt opprør ved å erkjenne Gud som Gud i våre liv, og til å gi Han hans rettmessige plass på tronen i vårt hjerte. Bibelen er ikke en bok om Gud. Det er Gud som snakker til oss, på en direkte måte. Der kan Han lære, irettesette, korrigere, trene oss og utruste oss til å leve i Hans verden nå, i forberedelse til livet i den kommende verden.

Som alle gode gaver, så kan også Bibelen misbrukes, og det har den ofte blitt av de som har som formål å vri på budskapet og skade dens troverdighet. Det er ofte sagt at du kan få Bibelen til å bety og mene hva som helst, og da helst akkurat det du selv helst vil. Men det er bare sant dersom du ignorerer de grunnleggende reglene for hvordan du tolker en hvilken som helst tekst. Selvsagt, hvis en setning blir tatt ut av sin sammenheng og brukt alene, så kan man få Bibelen til å si en del merkelige ting. Det første stedet jeg tenker på i den sammenhengen er Galaterne 3,13

Forbannet er hver den som henger på et tre

Eller Salmenes bok 14, 1

Det finnes ingen Gud.

Dette er et direkte sitat fra Bibelen, men det gir ikke mening å ta det ut av sin kontekst. Det blir barnslig lek med Bibeltekster, og en trivialisering av det hellige.
Mange av grunnene til at Bibelen er en lukket bok for så mange, er like trivielle. Det som er så tragisk er at svarene på mange av verdens dilemmaer er beskrevet i denne boken, og likevel ligger den der uåpnet og ignorert. Det er som om noen skulle ha funnet en kur mot kreft, malaria og forkjølelse, skrevet den ned i en bok som blir spredt over hele kloden, og som deretter står uåpnet og støver ned i en bokhylle mens folk fortsatte å dø av sykdommene. Hvis alle fikk vite at Gud kom til å la seg intervjue på TV i kveld, så ville de fleste av oss sett på. I hvertfall ville vi tatt opp programmet eller sett det senere på youtube. Vi ville vært interessert i å høre hva Han har å si. Men Han har allerede sagt oss alt vi trenger å høre for å få evig liv, og boken ligger uåpnet og ulest!

Jeg håper at du leser Bibelen selv. Om du aldri har prøvd før, så prøv i dag. Det er en tjukk bok, men det sies at du kan spise en elefant hvis du bare deler den inn i små nok stykker. Det er ikke alltid vi liker det vi leser i Bibelen, fordi Bibelen har en tendens til å komme under huden på oss, og dytter oss ut av vår komfortsone. Den setter spørsmålstegn ved det vi synes er viktig i livet, og staker ut en ny kurs for oss. Å lese i Bibelen er et risikoprosjekt. Det vi gjør med det vi finner ut kan være av avgjørende betydning for evigheten, fordi vi kan aldri gå bort upåvirket av et møte med Gud gjennom Bibelen.
Enten blir hjertet mykt i det vi forstår og aksepterer det Han sier til oss, og internaliserer det gjennom tro og handling, eller så blir hjertet hardt i det vi nekter for Hans åpenbaring til oss og avviser Hans krav til oss. Bibelen vil ikke la noen som leser den forbli nøytral.

Da Martin Luther ble anklagd for å være besatt av Bibelen og for å være dømmende i dens favør, så nektet han ikke for det. I stedet så argumenterte han for at det var naturlig for alle å være i favør av ens egen mor, og at han ble født på ny gjennom Bibelen. Født på ny til et nytt liv i Kristus.
Det er opplevelsen enhver Bibeltroende kristen har. Guds Ånd bruker fortsatt Guds Ord til å lage Guds folk. De som tilhører den flokken bekjenner at alt de tror kommer fra Guds åpenbaring i Den Hellige Skrift.
Det er de som tror på Bibelen.
Hvis du ikke er en av de som tror på det som står i Bibelen, så håper jeg at du med dette enten er blitt provosert til å lese selv, eller inspirert til å lese selv. Uansett hvem du er, så er Bibelen for deg.

Ingen fordømmelse

fordømmelse

Så er det da ingen fordømmelse for de som er i Kristus.
Å ikke ha noen fordømmelse er et juridisk språk. Det betyr å ha blitt funnet uskyldig i anklagen, at du slipper rulleblad og dom. Ved Guds nåde vil de som tror på Jesus Kristus ikke bli fordømt av Gud. Vi har gått over fra døden til livet!

Bibelen lærer oss at ethvert menneske vil bli stilt foran Guds trone for å få en endelig og avgjørende dom (2. Korinterbrev 5, 10), og Kristus selv vil være dommer. Men de kristne vil ikke bli funnet skyldige på dommens dag (Johannes 3, 18 og Matteus 25, 32-34).

Men det å ikke ha noen fordømmelse vil si mer enn frifinnelse på dommens dag. I Romerbrevet 8,1 snakker apostelen Paulus i presens, nåtid. Legg også merke til ordet ”derfor” som peker tilbake på Romerbrevet 7, 21-25. I kapittel 7 forteller Paulus om en kamp som alle troende erfarer. ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.” , og ”Jeg ulykkelige menneske!
Paulus uttrykker sitt hat mot den syndige naturen som går til krig mot den nye naturen i Kristus. Paulus hater synden han begår, men han er også takknemlig for at han har blitt satt fri fra slaveri til synd. Han har nå muligheten til å gjøre det som er bra fordi Kristus har satt han fri.

Paulus tar dette et skritt videre i Romerbrevet 8 når han sier at troende ikke bare er fri fra syndens slaveri, men de er fri fra følelsene og tankene som har en tendens til å bringe med seg følelsen av fordømmelse for den kristne når han begår synden.
Kristne er fri fra ”syndens lov”, som betyr at selv om man vil begå synd, har loven ingen ting å fordømme han for, fordi Jesus har oppfylt loven helt perfekt. Fordi den troende er i Kristus, har en gleden av å bli regnet som rettferdig, rett og slett fordi Kristus er rettferdig!

For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. (Filipperne 3, 9 BM11)

Paulus peker på at ekte kristne selv om de sliter med synd, ikke vil leve ”etter kjødet”, det vil si at de ikke vil leve i konstant synd. Paulus sier at vi ikke trenger å frykte fordømmelse fordi vi kan komme til Gud som vår kjærlige, tilgivende Far.

Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. (Romerne 8, 15-16 BM11)

Kristne som stadig tenker tilbake på tidligere synd og skammer seg over den burde heller ”glemme det som er bak og strekke seg etter det som ligger foran. (Filipperne 3,13)
Som kristne må vi forstå at vår rettferdighet kommer fra Kristus og fra hans fullbrakte verk på korset, og ikke i det vi er eller gjør. Vi kristne kan finne trøst i vissheten om at vi har blitt adoptert inn i Guds familie, og har blitt gjort til arvinger og medarvinger sammen med Kristus (Romerne 8, 17).

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerbrevet 8, 38-39)