Det ondes problem

Hvis Gud finnes, hvorfor er det så mye hat, vold og ondskap i verden?

Du har sikkert sett rundt deg og sett at det er drap, urettferdighet og ondskap og tenkt «Her kan det ikke finnes en god og rettferdig Gud.»

Vi må imidlertid begynne med å finne ut av hva ondskap er. Hva er «ondt»?

I ordet «ondt» ligger det et begrep om et «burde». Du ser noe ondt skje, og du tenker «Slik burde det ikke vært.» Det burde ikke skjedd. Det burde ikke vært tillatt. Se på det Hitler gjorde, se på det Stalin og Pol Pot gjorde, eller se på volden i midtøsten.

Det burde ikke vært slik som det ble.

Problemet er bare at dersom Gud ikke finnes, og vi lever i et rent ateistisk (ikke-teistisk, altså gudløst) univers, så er det jo slik at alt som skjer bare skjer. Det finnes ikke noe «burde». Alt skjer på grunn av den blinde, omsorgsløse, upersonlige kraften bak tid + tilfeldighet + naturlig utvalg. Ingen ting «burde» skjedd eller ikke skjedd. Det beste du som ateist kan si er at du ikke liker noe, eller ikke foretrekker det slik.

Du liker ikke mord. Du liker ikke etnisk rensing. Du foretrekker ikke voldtekt. Men det blir bare dine personlige preferanser. Du kan ikke kalle det «ondt» fordi det er ingen måte verden «burde» vært på.

På 70-tallet var det en ateistisk filosof som het Arthur Allen Leff som jobbet ved Universitetet i Yale som skrev et essay som het «Unspeakable Ethics, Unnatural Law» som tok for seg akkurat dette.

Der resonnerte han seg frem til at dersom man tok bort Gud, slik ateister gjerne gjør, så er det to ting du kan grunngi moral i. Enten får alle mennesker lage sin egen moral, men da er problemet at du har ca syv milliarder forskjellige oppfatninger av hvem som får dømme i moralske spørsmål, og ingen kan si at noe er hverken rett eller galt. Eller så får staten bestemme hva som er rett og galt, og da har du flertallets tyranni. Uansett hvem av de to du velger, så kan du da hver gang noen sier til deg at du burde gjøre noe, respondere med «Ja vel. Hvem sier det?»

Alle moralske påstander om godt og ondt er totalt meningsløse dersom det ikke finnes noen gud, fordi det i et ateistisk perspektiv ikke kan handle om noe annet enn personlig preferanse.

Men saken er at vi ikke kan leve på den måten.

Av en eller annen grunn har vi alle nedarvet denne forståelsen av rett og galt. Vi reagerer instinktivt på vold, drap og urettferdighet, og sier «Nei, det er galt. Det er ondt. Det burde ikke være slik.»

Men dette skriket som kommer fra dypet av mennesket gir bare mening dersom det er en Gud bak universet som gir grunnlaget for godt og ondt, og ekte moral. Paradokset her er at i det øyeblikket du sier «Ondskap, derfor ingen Gud» så har du samtidig åpnet opp for at det går an å argumentere for Gud ut ifra de samme premissene du har lagt til grunn for å avvise Gud.

Det at ondskap eksisterer fører oss ikke vekk fra Gud, men fører faktisk til at vi ser at det er en god sjans for at Han faktisk finnes.

Men det fører oss videre til neste spørsmål som er «Ja, vel, hvis Gud finnes, hva har han gjort med ondskapen?» Og akkurat det har kristen tro veldig mye å si om!

Hvorfor er det så mye ondskap i verden?

Figur på kirke

Jeg har noen spørsmål som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste overskriften.

Hvorfor diskuterer vi problemet med ondskap, egentlig, hvis det ikke finnes noen Gud? Hva definerer hva ondskap er? For å ha ”ondt”, må man ikke da ha et objektivt ”godt”, som ondskap måles mot? Og hvis det finnes et objektivt ”godt”, må det ikke da finnes en Gud som har skapt det som er godt?

Hvem definerer hva objektiv moralsk ondskap er?

Hvordan forstår vi problemet med ”godt”?

Hvis det finnes ondskap, så må det finnes godhet, men hvorfor finnes det godhet, og ikke bare ondskap hele tiden?
Folk tror at det ondes problem er noe som bekjemper tro på Gud, men bare det at vi kan stille spørsmålet i utgangspunktet er å ta utgangspunkt i at det finnes en universell normativ kilde til en god verden, og at ondskap er en feil ved verden.

Hvordan svarer kristendommen på dette spørsmålet?
Når man går gjennom religionene og filosofiene i denne verden, er en av tingene som går igjen at ondskap blir forklart som at ”det er bare sånn det er”. I kristendommen er det ganske annerledes. Verdens opphav er treenigheten som i evighet elsker hverandre, og ut fra deres felles kjærlighet til hverandre og deres glede over hverandres eksistens lagde de sammen en verden som reflekterer den gleden og kjærligheten. Mennesker med fri vilje, skapt i Guds bilde, valgte å ikke lenger være bærere av det bildet. De ville være Gud selv. I stedet for å være månen som reflekterer solas lys, ville de være sola selv.
Som et resultat av den ulydigheten, og bruddet på pakten med Gud, er hele menneskeheten kastet ut i synd og fordervelse.

Det finnes ingen god filosofisk forklaring på det ondes problem, fordi det er utenfor vår fatteevne. Likevel fins det en historisk løsning på det ondes problem, og det er Jesu død, begravelse og oppstandelse!
Jobs bok i Bibelen har ofte vært utgangspunktet for å snakke om lidelsens problem, som er nært knyttet til det ondes problem. Der er spørsmålet ”Hvordan kan en god Gud tillate lidelse?” Der hører du mange svar frem og tilbake, på samme måte som mange teologer og filosofer snakker. Men etter å ha hørt på alle forslagene på svar, så sier Job

Jeg vet at min gjenløser lever. som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel! (Jobs bok 19, 25-27 BM11)

Det er vårt håp. Jeg vet ikke hvorfor Gud tillater ondskap, men Bibelen sier en del om hva Han har gjort med det. Han har tatt på seg skylden vi ikke kan betale og har med det omgjort den dommen og forbannelsen som vi mennesker har lagt på verden. Han gjorde opp dommen og betalte prisen. Og han stod opp igjen, frigjort fra syndens og dødens bånd, så han kunne være den første frukten! Den første i en ny skapelse!

Så vi kan være sikker på at Han som stod opp fra de døde tredje dag etter skriftene er pålitelig når han sier at

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» (Johannes Åpenbaring 21, 24-25a BM11)

Frem til da kan jeg ikke si at jeg forstår Guds tanker.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. (Salme 139, 17-18 BM11)

Jeg har ikke de filosofiske svarene, men det vil bli gjort klart! Hvordan kan jeg vite det? Jo, fordi det allerede har blitt det i Jesu død og oppstandelse.

Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?

Jeg og kona fikk den nye oversettelsen av Bibelen til jul, og jeg har begynt å lese. Den utgaven vi fikk er delt i tre deler; 1. mosebok til og med Ruth, Jobs bok til og med Malaki, og hele Det Nye Testamente.

Jeg tar for meg bok nr 2 først, og starter derfor med Job. Jeg begynte først med kapittel 1, selvsagt, og vil her legge ut noen tanker om dette kapittelet.

Jeg håper å fortsette med denne vanen ut Malaki, dersom jeg ser at det går an.

Job virker som en veldig bra fyr, og jeg tror folk flest ser på seg selv som skikkelige folk. En del ender da opp med samme spørsmål som Job; «Hvorfor skjer onde ting med gode mennesker?»
Vennene til Job forklarte dette med at man måtte ha gjort noe galt for at det skulle skje noe ondt med en, men Job kjøpte ikke den forklaringen.
Det finnes rett og slett ingen enkle svar på dette.
Job er ikke tilfeldig observatør i denne historien. Han sitter ikke i lenestolen sin og vurderer noen andres situasjon. Job er ingen lenestolteolog. Han en rullestolteolog. Job kjemper med disse spørsmålene (og hans såkalte venner) fra toppen av en haug med aske, etter å ha blitt personlig rammet.

De første versene av Jobs bok gir oss en fin introduksjon av Job selv. Dersom du har lest Jobs bok, så er det flere ting du kan ha lagt merke til. For meg var det at han hadde utrolig mye. Han hadde mange tusen dyr og mange barn. Han hadde mange tjenere og mye penger. Det står så i vers 3 at han var «den største blant folkene i øst.»
Det som gikk mest inn på meg var det aller første som blir nevnt: «Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt.»

Det vil ikke si at Job aldri syndet. Han var ikke uskyldig ved å være perfekt. Det er heller sånn at han var ulastelig og rettskaffen fordi han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde. Han var en som fryktet og derfor stolte på Gud, og vender seg bort fra det onde.

Job er en sånn man ønsker seg i menighetsrådet, eller i eldsterådet. Dersom han hadde hatt evnen til å lære fra seg hadde han nok blitt oppmuntret til å tenke på ordinasjon. En solid og «skikkelig» kristen. En søyle i samfunnet.

Men så, i løpet av bare én dag, blir hele hans tilværelse snudd opp ned. Det er som en personlig Utøya-katastrofe. En 11. september som rammer hans eiendom, familie og helse. Dette fortsetter og fortsetter, og ser ikke ut til å stoppe. Tjenerne hans kommer løpende til han for å fortelle om den ene katastrofen etter den andre. Hver for seg ville hendelsene ha vært tragiske, men til sammen blir de katastrofale. Først får han høre at oksene og eslene er tatt av Sabeerne. Deretter kommer enda en tjener og sier at Guds ild (torden?) tok  sauene. Deretter tok kaldeerne kamelene og drepte tjenerne som var i nærheten. Så kommer det verste av alt: Alle de ti barna hans var blitt drept. Han var etterlatt med bare fire tjenere og en kone. Det var rett og slett en katastrofe.

Hvordan ville du reagert? Ville du gjort slik Job gjorde videre?

Da reiste Job seg, flerret kappen og klippet av seg håret. Han kastet seg til jorden og tilba. Han sa: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!»

(Jobs bok 1, 20)

Hans første reaksjon var ikke å forbanne Gud, men å tilbe Gud. Hans sikkerhet var ikke i hans eiendeler, men i Gud.

Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!

(Jobs bok 1, 21)

Legg merke til at dette ikke er den typiske «Que sera sera«, «det som skjer, det skjer«, «whatever will be, will be«-holdningen. Han sier ikke at «vi skal nok takle det, uansett hva som skjer«, og han skylder ikke på uflaks, tilfeldigheter eller skjebne.

Nei, det Job uttrykker er en fast, urokkelig tro i møte med fryktelige hendelser. Han anerkjenner Herrens suverenitet, både i å gi og å ta, og vil velsigne Herren uansett.
Husk hva Paulus sier i Filipperbrevet 4, 12-13:

Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

Men selv nå lurer du kanskje på hvordan Job kunne gå gjennom en så smertefull periode. Hvorfor rammet all denne ondskapen han?

I populær tenkning er det ofte en slags idé om form for kosmisk karma. Det du gir er hva du får. «Gjør gode ting og gode ting vil skje med deg«. Eller gjør dårlige ting og pass på.

Men selv inne i kirken kan vi se denne typen ting – hvis du betaler kollekt, eller deltar på alle møtene eller gudstjenestene, eller er hyggelig mot folk, så vil gode ting vil skje med deg. Og hvis noe galt skjer, så må det være fordi Gud ikke liker deg – eller du må ha gjort noe virkelig ille. I løpet av de neste innleggene vil vi se dette komme opp i boken som Jobs «trøstere» (altså venner), som prøver å bruke denne typen velstands-teologi mot Job. Det er virkelig intet nytt under solen.

Så gjorde Job noe galt? Var han en skap-synder som måtte lide under sine ugjerninger? Er det en enkel sammenheng mellom godhet og velstand, mellom ondskap og dårlig helse?

Det ville vært så lett hvis det var slik. Da kunne man gått rett til Rikshospitalet og forkynne omvendelse fra store synder, fordi de verste folkene hadde vært innlagt med de verste sykdommene. Men det er ikke sånn. Vi ser kristne som går gjennom enorme lidelser, eller som er rammet hardt av sykdom i ung alder, mens den ugudelige går fra mye penger og et godt liv til mer penger og et bedre liv. Vi ser troende slite med å livnære seg av dårlige avlinger, og må leve sparsommelig, mens syndere kaster mer mat enn de spiser.

Bak kulissene, ute av syne for Job, det er en annen serie med hendelser. Vi ser dette i vers 6-12. Det er som om TV-programmet kutter fra den jordiske scenen til det himmelske tronerommet, og deretter tilbake til jorden. Den samme bevegelsen frem og tilbake gjentas i kapittel 2. Vi ser hele greia, men Job er uvitende om hva som har skjedd.

Det vi ser bak kulissene hjelper oss til å forstå mer enn Job kan vite, og hjelper oss til å se litt bedre hvordan dette grusomme kunne skje, og hvorfor vi noen ganger står overfor lidelse.

Vers 6 presenterer oss med hoffet til kongen i det himmelske tronerommet. Sønner av Gud (engler) er til stede, og blant dem er Satan. Satan betyr bokstavelig anklager, og den nye oversettelsen sier «Anklageren» her i stedet for «Satan». Det er fristende å se for seg en slags åndelig Riksadvokat, med ansvar for å anklage for et eller annet. Hans jobb er å undersøke om Guds folk er som de burde være, og få anklaget dem for en forseelse.

Gud bringer samtalen inn på Job, og Satan reagerer. Selvfølgelig tilber Job Gud – bare se hvor mye han tjener på å være trofast mot Gud. Hvis Gud beskytter ham og gir ham så mye, ville ikke Job være en tosk om han ikke tok parti med Gud? Men Satan mener det at dersom Jobs rikdom var borte, så ville Job forbanne Gud.

Det er et utfordrende spørsmål, er det ikke? Hvorfor tilber vi Gud? Gjør vi det bare fordi vi får noe ut av det? Hvordan er dine motiver? Det er dette spørsmålet som går igjen i hele Jobs bok: Er troen ekte eller falsk?

Gud tar utfordringen, og tillater Satan å ta bort alt det Job har, men uten å røre Job selv. Så løper Satan av sted og planlegger den ødeleggelsens dag som kom. Job visste ikke hvorfor det skjedde, men han bestod utfordringen. Satan sa i vers 11 «Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.», men vers 22 slås det fast at «Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.» Så det er 1-0 til Gud.

Så selv om Job ikke vet hva som skjer foran Guds trone, så er det saker og ting vi kan lære av dette. Det er tre viktige ting å legge merke til her, som vi tar med oss i innleggene som kommer:

  1. Satan har reell innflytelse. Satan er faktisk anklager av menneskene, og han blir hørt av Herren. Men la det være klart –
  2. Gud er helt suveren. Satan og Gud er ikke to like mektige agenter som er i konstant kamp, som får overtaket på hverandre ettersom ting går fram og tilbake mellom dem. Nei, Gud er suveren – Herren regjerer, og Satan er underlagt ham. Det er Herren som først nevner Job og bringer ham inn i fortellingen. Det er Herren som inviterer Satan å vurdere ham. Og det er Herren som setter grensene for Satans aktivitet – vers 12 «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!.»
    Luther kalte Satan for «Guds Satan» – som en hund i bånd. Men Gud gir i sin suverenitet en forferdelig tillatelse. Dette kan bare være det mest skandaløse aspektet av Jobs bok. Gud gir forferdelige tillatelser.
  3. Job er virkelig ulastelig. Vi har allerede lagt merke til dette tidligere, men det er viktig å nevne det igjen. Herren stadfester det som står i vers 1 når han snakker til Satan: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»
    Job er ulastelig og har ingen utilgitte synder å bli straffet for, men disse tingene skjer med ham likevel. Noen ganger i Bibelen ser vi mennesker som lider for sin synd, kanskje umiddelbart. Vi ser f.eks Israelittene som surmuler i ørkenen og blir bitt av slanger, eller Ananias og Safira som faller død om etter å ha løyet til apostlene om inntektene av salget av eiendommen. Men ikke all lidelse er et resultat av synd.

Satan har innflytelse, Job er virkelig ulastelig, og Gud er virkelig suveren.
Job vet ikke hva som har skjedd, men han forblir trofast til Herren, og fortsetter å stole på ham. Bruk litt tid de neste ukene på å lese gjennom denne boken, og da gjerne den nye oversettelsen. For å reise sammen med Job gjennom boken, må vi sitte sammen med ham, lyttet til hans smerte, og la han dele av sin tro.

Kanskje du lider akkurat nå. Job er en følgesvenn, en lidende fyr, som forteller oss at vi må tro på Herren. Job er beskrevet som «min tjener Job«, men det er ingen garanti for immunitet mot lidelse. Vi ser det tydelig på Golgata, da den lidende tjener Jesus hadde fått alle ting tatt fra seg, nettopp på grunn av den han var.

Men selv om Jesus måtte lide og dø, er han vår fred og vår frelse. Han er den som gjør at vi kan stå foran Gud.