Mormonere (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige)

Når du snakker til våre mormonske venner om religiøse spørsmål, er det ikke uvanlig å høre dem fortelle oss: «Vi er kristne, akkurat som deg.» Det kan være mange grunner til et svar som dette. Kanskje mormonerne du snakker ikke egentlig forstår hva kristne har trodd på gjennom århundrene, eller det kan være at de egentlig ikke er kjent med det deres egen kirke står for. Det kan være at fordi både «vanlige kristne» og mormonere deler et ønske om å leve moralske liv, og at dette kvalifiserer dem til tittelen «kristen.» Imidlertid er denne påstanden tilbakebevist av det faktum at mange religioner vektlegger et sunt moralsk liv som en del av sin tro. Kristendommen, som en religiøs tro, er kjent for sin lære (doktrine), og ikke nødvendigvis for oppførselen til sine tilhengere (selv om jeg håper at kristne i sin tro reflekterer kristen moral i sin praksis).

En ting jeg har funnet, er at i de fleste tilfeller er det er svært sjeldent at den gjennomsnittlige siste-dagers-hellige er i stand til fullt ut å forklare den unike læren i mormonismen. I Mormoner-kirken har det vært lært at melk må gis før kjøtt. Siden mange mormonere vet at noen av deres unike læresetninger vil bli stilt spørsmål ved av deres evangeliske bekjente, gir de ofte en forklaring på mormonsk tro som er alt annet enn presis.

Det er vanskelig å forstå hvorfor mormonere vil si at de er kristne «akkurat som oss» gitt at grunnlaget for deres kirke forutsetter at alle bekjennende kristne kirker utenfor «siste dagers hellige»-kirken er i en tilstand av frafall. Tror da personene som gjør disse påstandene, at de også er «frafalne»? Uansett må du stille deg selv noen viktige spørsmål før du automatisk kan akseptere forestillingen om at de forskjeller som skiller kristne fra mormonere er ubetydelige. For eksempel, hvis din Mormonske venn egentlig er en «kristen akkurat som deg», betyr det at du mener:

 Gud har ikke alltid vært Gud?

Joseph Smith, grunnleggeren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige lærte bort at

«Vi har trodd og ment at Gud var Gud fra evighet. Jeg vil motbevise den ideen, og ta bort sløret, slik at du kan se. Disse ideene er uforståelige for noen, men de er enkle. Det er det første prinsipp i evangeliet å kjenne Guds karakter med sikkerhet, og å vite at vi kan snakke med ham som en mann samtaler med en annen, og at han var en gang en mann som oss «(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345, også sitert i Evangeliets Prinsipper, p.305).

I kontrast til dette sier Salmene 90:2

«Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud.»

Gud er et herliggjort, perfeksjonert menneske med en kropp av kjøtt og bein?

Joseph Smith sa,

«Gud selv var en gang som vi er nå, og er en opphøyet mann, som sitter på tronen i den fjerne himmelen! Det er den store hemmeligheten. Hvis sløret revnet i dag, og den store Gud som holder denne verden i dens bane, og som opprettholder alle verdener, og alle ting ved sin makt, gjorde seg synlig ,-jeg sier, hvis du skulle se ham i dag, ville du se ham som en mann i samme form som dere selv med både personlighet, utseende, og egenskapene som en mann, for Adam ble skapt i samme fasong, bilde og likhet med Gud, og mottok instruksjon fra, og gikk, snakket og konverserte med ham, som en mann snakker, og kommuniserte med hverandre«(Teachings of the Prophet Joseph Smith, side 345. Også sitert i Achieving a Celestial Marriage, p.129).
The Doctrines of Covenants,  som anses av Siste Dagers Hellige å være en del av Skriften, lærer at, «Faderen har en kropp av kjøtt og ben like følbart som menneskets» (130:22).

Jesus lærte at Gud Faderen var ikke en mann i det hele tatt. Faktisk sier Jesus i Johannes 4:24 :

«Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

Gud er bare en blant mange guder? 

Joseph Smith sa: «Jeg ønsker å erklære at jeg alltid og i alle menigheter når jeg har forkynt om emnet Guddommen, har det vært et mangfold av guder. Det har blitt forkynt av de eldste i femten år» (Discourses of the Prophet Joseph Smith, side 35).

Brigham Young, den andre presidenten i Siste Dagers Hellige-kirken, uttalte en gang,

«Hvor mange guder det er, vet jeg ikke. Men det var aldri en tid da det ikke var guder og verdener, og da menneskene ikke gikk gjennom de samme prøvelsene som vi nå går gjennom. Denne kursen har vært fra evighet, og det er og vil være i all evighet. Du kan ikke fatte dette, men når du kan, vil det være en sak til stor trøst for deg«(Brigham Young, Journal of 7:334 Discourses 8. oktober 1859).
Men, Jesaja 44:6,8 forteller oss at Bibelens Gud ikke kjenner noen andre guder.

«Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud … Er det noen Gud ved siden av meg? Jeg vet ikke om noen annen klippe.»

Gud er gift?

Gordon B. Hinckley, mormonismen sin 15. president, bemerket en gang i en konferansemelding: «Logikk og fornuft vil sikkert foreslå at hvis vi har en Far i himmelen, har vi en mor i himmelen. Den læren hviler godt i meg» («Døtre av Gud, «Daughters of God,” Ensign (Conference Edition), November 1991, side 100. Dete er også sitert i «The Teachings of Gordon B. Hinckley», side 257).

Mormonerapostelen Bruce R. McConkie skrev,

«Implisitt i den kristne sannhet at alle mennesker er åndsbarn av en evige Fader, er vanligvis den uuttalte sannheten at de også er avkom av en evig mor. En opphøyet og herliggjort Mann av Hellighet (Moses bok 6:57) kunne ikke være en far med mindre en kvinne av lik herlighet, fullkommenhet og hellighet var assosiert med ham som en mor. Unnfangelsen av barn gjør en mann til en far og en kvinne til en mor om vi har å gjøre med mannen i hans dødelige eller udødelige tilstand «(Mormons Lære, side 516).

Akkurat på samme måte som at det er ingenting i mormonismens unike skrift som nevner at Gud er gift med en «himmelsk mor,» er det ingenting som kan underbygge en slik lære i Bibelen heller.

Jesus er Lucifers åndelige bror?

Den 12. Mormonerpresident Spencer W. Kimball skrev,

«Lenge før du ble født, ble et program utviklet av skaperne … De viktigste personlighetene i dette store dramaet var en far Elohim, fullkommen i visdom, dømmekraft og person, og to sønner, Lucifer og Jehova. «(Teachings of Spencer W. Kimball, side 32-33).
Siden Det nye testamente hevder at det var gjennom Jesus er alt blitt skapt (Johnannes 1:3; Kolosserbrevet 1:16, 17), er det vanskelig å anta en slik familiær sammenheng. Lucifer er beskrevet som en engel og engler, ifølge Salme 148:1-5, er skapte vesener, ikke pro-skapte vesener i en seksuell forstand.

Jesus er den bokstavelige «Guds sønn» som ble født naturlig ved en udødelig far? 

I en brosjyre utgitt av Siste Dagers Helli- kirkens første presidentskap, sies det:

«Jesus Kristus er Guds Sønn av Elohim både som åndelig og kroppslig avkom. Det vil si, Elohim er bokstavelig talt Far av ånden i Jesus Kristus og også av kroppen hvor Jesus Kristus utførte sin misjon i kjødet, og hvis kropp døde på korset og etterpå ble tatt opp av prosessen med oppstandelsen, og er nå det udødeliggjorte tabernakel av den evige ånd av vår Herre og frelser» («The Father and The Son; A Doctrinal Exposition by The First Presidency and The Twelve,» 30. Juni, 1916. Gjengitt i «Articles of Faith», side 421).

Mormonerapostelen Bruce McConkie lærte at Gud steg ned fra sin trone for å «slå seg sammen med en som er begrenset og dødelig for å bringe frem, på samme måte som kjødet» (Bruce R. McConkie, The Mortal Messiah: From Bethlehem to Calvary, 1:315).

Bibelen beskriver inkarnasjonen av Kristus som et mirakel kjent som jomfrufødselen. Maria, Jesu mor ble gravid uten hjelp av mannen, hverken kroppslig eller på annen måte (Lukas 2:35).

Kristne er frelst av nåde kombinert med gjerninger? 

Mormons bok lærer i 2. Nephi 25:23, «For vi arbeider flittig med å skrive, å overbevise våre barn, og også våre brødre, å tro på Kristus, og bli forsonet med Gud, for vi vet at det er av nåde at vi er frelst, etter alt vi kan gjøre. »

President Spencer W. Kimball sa:

«En av de mest villedende doktriner stammer fra Satan, og som er løftet fram av mennesket, er at mennesket er frelst av Guds nåde alene, at troen på Jesus Kristus alene er alt som er nødvendig for frelse» («12th Prophet Spencer W. Kimball, The Miracle of Forgiveness», side 206; også sitert i «The Book of Mormon Student Manual», religion 121 og 122, 1996, side 36). .
Selv om kristne er frelst «til gode gjerninger» (Efeserne 2:10), kan ikke gode gjerninger rettferdiggjøre, eller gjøre den troende høyere ansett ovenfor Gud. Apostelen Paulus gjorde dette veldig klart da han skrev:

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» (Efeserne 2:8-9).

Nåde er gitt av Gud bare etter at en person har nektet seg selv all ugudelighet? 

BYU professor Clyde J. Williams sa da han skrev for Mormonermagasinet Ensign,

«Det perfekte forholdet mellom Kristi forsonende nåde og den lydige innsatsen til menneskeheten er mektig oppgitt av Nephi: «Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst, etter alt vi kan gjøre» (2. Nephi 25:23). Videre er vi invitert til å «komme til Kristus og bli fullkomne i ham» Når vi fornekter oss selv «all ugudelighet, da og bare da» er hans nåde tilstrekkelig for oss (Moroni 10:32) (“Plain and Precious Truths Restored,” Ensign, Oktober 2006, side 53).
Mormonerapostlen Bruce McConkie skrev: «Og med mindre menn har muligheten til å velge å gjøre godt og arbeide rettferdig – og faktisk gjør det, kan de ikke bli frelst. Det fins ingen annen måte«(The Mortal Messiah 1:406).

Men i hans pastorale brev til Titus, skrev apostelen Paulus dette om den troendes frelse:

«Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig, han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd»

Han fortsatte med å skrive at denne store godhet var rikelig

«øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, så vi ved hans nåde skulle stå rettferdige for Gud og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.»(Titus 3:5-7 ).

Mennesker kan bli guder? 

Ifølge Encyclopedia of mormonismen,

«Logisk og naturlig, er det ultimate ønske hos et kjærlig Høyeste vesen å hjelpe sine barn til å nyte alt som han nyter. For Siste Dagers Hellige, betegner begrepet «guddommelighet» oppnåelsen av en slik tilstand, en av å ha alle guddommelige egenskaper og gjør slik Gud gjør og være som Gud «(2:553).

Brigham Young erklærte

«Herren skapte deg og meg for det formål å bli Guder som seg selv, når vi har blitt godkjente i vår nåværende kapasitet, og vært trofast med alle ting han setter inn i vår besittelse. Vi er skapt, vi er født for det uttrykkelige formål å vokse opp fra det lave stadiet manndom, til å bli guder lik vår Far i himmelen. Det er sannheten om det, akkurat som det er«(Brigham Young 8. august 1852, Journal of Discourses 3:93).
Historisk har en slik forestilling vært ansett blasfemisk av kristne. Aldri har kristne lært at menneskeheten har kapasitet til å bli ontologisk lik Gud. Som Gud selv sa gjennom profeten Jesaja:

«Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme» (Jesaja 43:10).

Mennesker må tro at Joseph Smith var en Guds profet for å komme til himmelen? 

«Det er i enhver betydning ingen større profet enn Joseph Smith … Joseph Smith var en profet, og all bakvaskelse og forhåpninger om det motsatte kan ikke motsi det faktum. Alle som har bekymringer for hans evige sjel bør gi oppmerksomhet til denne meldingen. Enhver mann som har levd siden dagene Joseph Smith levde er underlagt å akseptere ham som en profet fra Gud for å inngå i vår himmelske fars tilstedeværelse «(A. Theodore Tuttle, “Joseph Smith re-established fullness of true gospel, Church,” Church News, 17. mars, 2001, side 14).

Dette stemmer med hva Brigham Young sa i 1859:

«Fra den dag Prestedømmet ble tatt bort fra jorden til den avviklende scene av alle ting, må hver mann og kvinne har sertifikat for Joseph Smith, junior, som et pass til inngangen inn i herskapshuset hvor Gud og Kristus er – jeg med deg og du med meg. Jeg kan ikke gå dit uten hans [Joseph Smith] samtykke» (Brigham Young, 9. oktober 1859, Journal of Discourses 7:289).
Bibelen erklærer at Jesus er den kristnes levende profet og det er Jesus som kristne må lytte til og adlyde (5. Mosebok 18:15, Johannes 5:46, 6:44, 7:40, Apg 3:22, 23; 07:37 ; Hebreerne 1:1-2). Dommen har blitt gitt til Jesus alene ved Faderens autoritet.

«Og Far dømmer ingen, men har overlatt hele dommen til Sønnen» (Johannes. 5:22).

Kristendommen opphørte å eksistere etter de tolv apostlenes død? 

Ifølge Siste Dagers Hellige-kirkens manual Evangeliets Prinsipper,

«En etter en ble apostlene drept. På grunn av forfølgelsen kunne ikke overlevende apostler møtes for å velge og ordinere menn til å erstatte de som var døde. Til slutt var lokale prestedømsledere de eneste som hadde myndighet til å dirigere de spredte grener av Kirken. Den perfekte organiseringen av Kirken eksisterte ikke lenger, og forvirring fulgte. Flere og flere feil krøp inn i Kirkens lære, og snart var ødeleggelsen fullført. Tiden da den sanne kirke ikke fantes på jorden kalles det store frafallet»(Evangeliets Prinsipper, side 105,).
Men Jesus lovet å være med sin kirke til «verdens ende (eller alder)» (Matteus 28:20).

Apostelen Johannes er fortsatt i live? 

«Doctrine and Covenants» 7:1-3 sier,

«Og Herren sa til meg: Johannes, min elskede, hva ønsker du? For hvis du spør om hva du vil, skal det gis deg. Og jeg sa til ham: Herre, gi meg makt over døden, så jeg kan leve og bringe sjeler til deg. Og Herren sa til meg: Sannelig, sannelig, jeg sier deg at siden du begjærer dette skal du vente til jeg kommer i min herlighet, og du skal profetere foran nasjoner, slekter, tungemål og folk» 
BYU Professor Robert Millet bemerket at ikke bare var apostelen Johannes ennå i live, men at de tre» nephittene» som nevnes i Mormons bok også lever i dag i en annen tilstand.

«Vi vet fra Mormons bok (se 3. Nephi 28:6) og fra moderne åpenbaring (se D&C 7) at Johannes ble oversatt-endret til en jordisk tilstand, slik at han ikke lenger er offer for virkningene av syndefallet, herunder fysisk lidelse, kroppslig forfall og død. Som de tre nephittene, er han fortsatt i tjeneste blant folkene på jorden og vil forsette med det inntil Jesus Kristi andre komme, da han og de vil bli endret fra dødelighet til udødelighet (se 3. Nephi 28:8, 27 – 30)»(«Selected Writings» av Robert L. Millet: «Gospel Scholars Series», side 85).
Jesus har aldri avgitt et slikt løfte. Det er klart at en slik konklusjon er basert på en misforståelse som Johannesevangeliet korrigerer i Johannes 21:22, 23.

Indianerne er «jødiske»? 

Joseph Smith sa

«At Amerika i gammel tid har vært bebodd av to ulike raser av mennesker. De første ble kalt jaredittene og kom direkte fra Babels tårn. Den andre kom direkte fra byen Jerusalem, omtrent seks hundre år før Kristus. De var hovedsakelig israelitter av etterkommerne til Josef. Jaredittene ble utryddet på den tiden israelittene kom fra Jerusalem, som arvet landet av dem. Den viktigste nasjonen i den andre rase falt i kamp mot slutten av det fjerde århundre. Resten er indianerne som nå bebor dette landet.»(Joseph Smith, Times and Seasons 3:707).

Harold B. Lee, mormonismen sin 11. president uttalte,

«Indianerne på det amerikanske kontinent er etterkommere av stammene Efraim, Juda, og Manasse, blir vi fortalt av Mormons bok. (Omni 15-19;. Jeg Nephi 5:14-16) Deres mørke hud er en forbannelse satt over dem på grunn av deres overtredelser, som på en dag som skal komme for deres etterkommere, skal løftes bort og de vil bli hvite og tiltalende idet de aksepterer evangeliet og vender seg til Herren» («Decisions for Successful Living», side 166-167.)
Genetiske bevis benekter en slik kobling. Moderne data konkluderer med at amerikanske indianere ikke er av hebraisk opphav, men er i stedet av asiatisk avstamning.

Edens hage lå i Missouri? 

Mormonerapostelen John A. Widtsoe skrev,

«De Siste Dagers Hellige vet, gjennom moderne åpenbaring, at Edens hage var på det nordamerikanske kontinentet, og at Adam og Eva begynte sin erobring av jorden i den øvre delen av det som nå er delstaten Missouri. Det virker veldig sannsynlig at barn av våre første jordiske foreldre flyttet nedover langs det fruktbare, hyggelige landet i Mississippi dalen. De store flommene som ofte skjer der gjør beskrivelsen i 1. Mosebok svært sannsynlig faktisk. Og hvis historikeren så flommen der, er det ikke usannsynlig at vannet dekket de høyeste punktene eller toppene, for fjellene er mer som åser der» (Evidences and Reconciliations, side 127).
Milton R. Hunter, en Mormon 70, uttalte, «Fra det foregående bevis, er det sikkert at Edens Hage lå i Amerika,i det som i dag er kjent som staten Missouri, og trolig den tilstøtende regionen» («Pearl of Great Price Commentary», side 109).

Ovennevnte representerer bare en liten mengde av de mange motstridende oppfatninger mellom mormonismen og bibelsk kristendom. Min bønn er at du tar deg tid til å nøye studere kravene Mormonerkirken gjør på sannhet, og sammenligne dem med hva Bibelen allerede erklærer. Ved å gjøre det vil du være bedre forberedt til å se hva mormonismen handler om.

Det levende vannet

Johannes 4,5-26

og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket
Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter
vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette
time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne:
«La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun
sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få
drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent
Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og
han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra
opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er
vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv,
sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette
vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal
aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som
veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet,
så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa
Jesus til henne: «Gå og hent mannen din, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,»
svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,» sa Jesus,
«For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er
sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på
dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus
sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette
fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke
kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den
time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og
sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må
tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer,» sier kvinnen – Messias er
det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus
sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

Hva tenker du på når jeg sier ordet «vann»?
– det smaker ingen ting
– det lukter ingen ting
– det er flytende
– det kan drikkes
– man kan vaske seg med det
– det kan fordampe
– det kan fryse til is
– det er gøy å bade i det
– det holder kroppstemperaturen din på 37 grader
– det transporterer næring ut til hele kroppen din

Ingen ting kan leve uten vann!
Vi som bor her i Norge plages ikke noe særlig verken av tørke eller tørste som følge av vannmangel.
Likevel har vel de fleste av oss vært tørste en eller annen gang.
Hva skjer når du er tørst?
Jo, du får lyst til å drikke noe.
I bibelteksten som ble sitert over her får vi lese om Jesus. Han er ute og går i et veldig tørt landskap, omgitt av mye sand, og han er tørst.
Han måtte også ha vann, akkurat som oss. Den følelsen du har når du er tørst, den hadde også Jesus da han stod ved brønnen og spurte om å få vann. Jesus hadde de samme følelsene som du har. Vi kan kjenne oss igjen i Jesus. Men samtidig vet vi at Jesus er mer enn bare et menneske. Jesus var både Gud og menneske samtidig. Og likevel var han tørst, slik at vi skulle kunne kjenne oss igjen i han.
Damen som Jesus møtte var på mange måter en som folk flest ikke ville snakket med til vanlig. Hun var samaritaner. Jødene var aldri sammen med samaritanere. I tillegg var det litt rart for menn å snakke med kvinner de ikke kjente godt fra før, sånn helt uten videre.
Kvinnen var også alene ved brønnen. Damene gikk ofte i flokk for å hente vann, og småsnakket på veien, litt på samme måte som en sylubb eller en bibelgruppe. Denne dama var alene, og kan derfor ikke ha vært særlig populær. Likevel spør Jesus henne om å få noe å drikke. Men det er ikke det denne fortellingen egentlig
handler om.

Den handler om hvordan Jesus kommer bort og snakker med de som kanskje ikke er så innmari populære, og må gå alene til skolen. Jesus satte seg ned og snakka med denne dama, og i løpet av samtalen fant hun ut at Jesus virkelig er Messias, frelseren for alle folkeslag.
Fordi Jesus er kilden til det levende vannet.
Ved denne brønnen sier Jesus noe MEGET viktig.
Det levende vannet er Guds gave til oss.
Det finnes en kilde med levende vann, en kilde med vann som gir evig liv! Den som drikker seg utørst på vanlig vann, blir snart tørst og sliten igjen, men den som drikker av det vann Jesus snakker om, skal drikke seg utørst og aldri mer tørste. Det “levende vannet” er uttrykk for frelsesgodene som Jesus gir oss, et personlig tilegnet indre liv med Gud.
“Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.” V.24

Kilden er Jesus selv. Det er i ham vi skal få drikke oss utørste.
Det skjer noe med den som drikker vannet, som tar i mot ordet fra Jesus, som tar i mot Jesus selv: Ordet/vannet/Jesus gir nytt liv!
Jesu ord ved brønnen førte til omvendelse for den samaritanske kvinnen. Jesus spurte kvinnen etter å få vann, men kvinnen endte opp med å bli tilbudt levende vann fra Jesus.
Ingen ting kan leve uten vann, men ingen kan overleve uten det levende vannet!

Omvendelse

Lukas 15:

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden. Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem,’ svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’
Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Hvor mye penger som tilhører dine foreldre har du kastet bort på tull?
Hva sier foreldrene dine om du får 100,- av dem, og du kaster de ut av vinduet?
Hva om foreldrene dine hadde solgt huset sitt, og gitt halvparten av pengene til deg, ca 2 millioner, og du hadde brukt dem opp på å være på Liseberg eller Disney World i ett helt år? Hva hadde de sagt da? Hva hadde de gjort da om du forsøkte å komme hjem?

Dette var de første spørsmålene som dukket opp da jeg leste denne teksten i dag. Jeg må jo sette meg inn i situasjonen som hjemmeboende ungdom, helst på videregående skole, og da er det kanskje ikke Liseberg eller Disney World som er det helt store lenger. Uansett hvilken posisjon vi er i, så handler denne lignelsen om omvendelse. Å vende seg bort fra noe, og peke snuten hjemover igjen.

Fordi vi roter oss bort stadig vekk. Rett før denne teksten fra Lukas, så står lignelsen om sauen som ble funnet igjen, og om sølvmynten som ble funnet igjen. Disse to lignelsene er viktige å ha i bakhodet mens du leser ferdig dette innlegget.
På søndagsskolen så er det ofte man får se et bilde av en sau som står alene og forlatt oppe i en fjellvegg. Hyrden står litt nedfor, på vei opp for å hente sauen. Hyrden må klatre opp og gjøre en innsats for å hente sauen igjen. Hva tror du sauen tenker når den står der oppe i fjellveggen og ikke kommer seg hverken opp eller ned? Kanskje den tenker «Hvorfor er jeg så dum?». Det er hvertfall spørsmålet vi burde stille oss selv av og til. Det burde vi hvertfall tenke, vi som er noen hakk smartere enn en sau, og likevel roter oss bort.

Poenget med lignelsen er at hyrden, altså Gud, vil ha oss med hjem igjen. Han leter alltid etter oss. Gud har også kontroll på flokken sin. Det er ikke lett å se at en sau er borte blant hundre sauer som vimser frem og tilbake. Han følger med oss, og merker om vi vender oss bort fra han og drar våre egne veier. Han legger ut etter oss, og vil ha oss hjem igjen.
Vi er skapt for å leve sammen med Ham, og det er det vi først og fremst er kalt til å gjøre.
I lignelsen om sølvmynten, kan vi lese noe om vår verdi for Gud. En slik mynt var en dags lønn. En dagslønn skulle dekke absolutt alt man trengte i løpet av en dag. Dersom dagslønna di forsvant, så hadde du ikke råd til mat den dagen. Damen i lignelsen hadde to sølvmynter, og valgte å lete skikkelig etter den, helt til hun fant den. Så kalte hun sammen til feiring!
Verdien vår gjør at Gud gjør alt Han kan for å få tilbake dem han har mistet.

Ut fra menneskelig logikk er det forståelig at faren i huset holdt fest når sønnen kom hjem igjen. Det er tilogmed forståelig at broren blr gretten. Det som imidlertid er litt vanskeligere å forstå, er at dette handler om meg og deg og alle.
Jeg, du, og alle folk vi liker og avskyr, er så verdifulle for Gud, at han vurderer det slik at han må gjøre alt han kan for å berge både dem og oss.

Vi er ingen ting sammenlignet med skaperen av himmel og jord.
Hvordan behandler vi folk som vi ikke liker noe særlig? Kanskje er vi ekle mot dem, eller vi bare overser dem? Dersom du ser langt nok ned på noen, blir de som luft for deg. Det er som om du ikke anerkjenner denne personens eksistens. Slik burde Gud behandlet oss.
I Jesaja 40, 6-7 kan vi lese om hvordan Gud burde behandlet mennesker

«Alle mennesker er som gress, all deres skjønnhet som blomster på marken. Gresset tørker bort, og blomstene visner Herrens ånde blåser på dem; ja, sannelig, folket er som gress. Gresset tørker bort, og blomstene visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.»

Tørketiden kommer, og gresset visner. Det er ikke verdt noen ting lenger. I samme kapittel i Jesaja kan vi lese om “For Herren er alle folk som ingen ting.”, og “Han lar fyrster gå til grunne”.
Vi er ingen ting i forhold til Gud, men Han verdsetter oss altså så høyt som det Jesus her har fortalt oss i lignelsene. Mektige menn behandler oss som luft. Gud burde behandlet oss som luft. Men det går ikke an å bry seg mer om oss enn det Gud gjør. “For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Gud elsker oss mer enn kvinnen som mistet pengestykket, elsket pengen. Og han elsker oss mer enn hyrden elsket sauen. Han elsker oss som bare han, vår Far, kan elske oss.
Gud gjør alt han kan for å frelse deg, meg, og alle vi liker og ikke liker!
Alle disse lignelsene vi nå har vært innom, handler om omvendelse. Det tales lite om omvendelse nå for tida. Det tales mye om frelse og kjærlighet, men veldig lite om omvendelse. Kanskje er det fordi vi ikke vet hva synd er? Alle vet at det er synd å drepe, og synd å stjele, og synd å lyve og sånn. Men jeg er jo ikke kriminell, og jeg lyver ikke så mye. Hvertfall ingen store og alvorlige løgner. Trenger jeg omvendelse da? Kan det hende at vi har misforstått hva synd er?

Jesaja, kapittel 1, vers 1-4

Hør, du himmel, og lytt, du jord! For Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe; men Israel kjenner ingen ting, mitt folk er uten forstand. Ve det syndige folk, et folk som er tynget av skyld, ætlinger av ugjerningsmenn, sønner som bare gjør ondt. De har gått bort fra Herren, har foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen.

Er vi dummere enn stut og esel?

Hva skjer når man vender noen ryggen? Jo, du bryter fellesskapet. Når du vender Gud ryggen, bryter du fellesskapet med Ham. Å vende om er å snu seg 180 grader fra noe, og tilsvarende mye mot noe annet som du tidligere hadde vendt ryggen.

Når man bryter et av budene, handler det om at man har brutt det første budet. Man har vendt seg bort fra Gud.
Det er ikke et spørsmål om å stjele eller begjære. Det er snakk om å ha tillit til at Gud forsørger deg, og skaffer deg alt du trenger.
Det er ikke et spørsmål om å lyve eller å komme med falskt vitnesbyrd, men å ha trygghet for at Gud elsker deg, og vil ha deg slik du er.
Det er ikke et spørsmål om drap eller baktalelse, men om at jeg har tiltro til at Gud dømmer rettferdig.
Det er heller ikke et spørsmål om man respekterer og følger foreldre og øvrighet i samfunnet, men om å innordne seg under Guds ordninger. Foreldre, ektefelle, samfunnets øvrighet.
Det er vår innbilske egoisme som gjør at vi vil dømme over Guds bud, og sette oss selv i Guds sted.
Vi er sauer som har gått oss vill, men Gud vender oss ikke ryggen, men prøver å finne oss igjen!
Vi tilhører Gud! Han har omsorg for oss.

Men hva er det han vil ha oss tilbake til? Hva er det som gjør at englene jubler og har fest når man vender om?
Det er fordi man vender seg tilbake til fellesskapet med Gud, og med alle dem som er sammen med han. Det er ikke selvsagt at vi vender om. Fordi når vi vender Gud ryggen, så får det konsekvenser.
veien tilbake er jo stengt. Den ble stengt på Adam og Evas tid. Moses ville gjerne se Gud. Men fikk til svar at ingen kunne se Gud og leve. Jeg skrev et innlegg den 28. mars der jeg blant annet omtalte tempelet i Jerusalem. I den gamle pakt kunne ingen andre enn øverstepresten gå inn for å gjøre noen spesielle ofre, og det bare en gang i året.
Da Jesus døde, revnet teppet i tempelet, og adgangen inn til Det Aller Helligste i tempelet ble åpnet. Gud har åpnet adgangen tilbake til seg. Han lot konsekvensene av vårt opprør gå ut over seg selv.

Jesus sier i Johannes 14, 23:

Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.

Det betyr at den treenige Gud vil slå seg ned hos deg, som vil høre ham til. Han vil være din nærmeste venn. Det er Han som oppsøker deg. Du kan ikke makte å komme til Gud på egen hånd. Han søker etter deg når du kommer bort, og han har satt himmel og jord i bevegelse for å få tak i deg. Fordi du er så verdifull for han, var han villig til å gi sin egen sønn for å få deg hjem til seg!
Døden minner oss om konsekvensen av syndefallet, men oppstandelsen forteller oss om håpet om det nye livet, i Himmelen hos Gud, der vi kan være sammen med Gud til evig tid!

Palmesøndag

Johannes 12:12-24

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å feire høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Historien om Jesus som red inn i Jerusalem kan ses på to forskjellige måter, eller på to forskjellige nivåer.
Det første er Jesus som rir inn i byen hvor det til vanlig bor ca 140.000 folk. Det var påske og da var det omtrent 2,5 millioner folk i byen. Ryktet om at Jesus var på vei hadde spredt seg. Han hadde gjort mange undre og tegn. Blant annet hadde han nettopp vekket Lasarus opp fra de døde, og dette var et klart og tydelig tegn på at han var Messias.
Mange folk hadde sett og hørt om det Jesus var i stand til, og kjempemange hadde møtt opp ved inngangen til Jerusalem for å ta imot han.
De ville gjøre han til konge over Israel, slik at landet kunne rive seg løs fra romerne, og bli stort og mektig slik det en gang hadde vært.
De ropte «Hosianna» mens de la ned palmegrener på bakken foran ham, da han red inn.
Mange tror at Hosianna betyr hurra, men det gjør det nok ikke. Det betyr «frels». De var nok passe lei av å være under romersk okkupasjon.
Vi leser også at saddukeerne, fariseerne og øverstepresten rottet seg sammen og ville få han henrettet.

Det andre nivået er at Jesus er på vei opp til Jerusalem, opp til tempelet, og opp til Det Aller Helligste.
Det Aller Helligste var det aller helligste stedet i hele verden, fordi der bodde Gud. Det lå innerst i tempelet i Jerusalem. Det var så hellig at det bare var én mann som fikk gå inn dit, én gang i året. Rommet var gjemt bort innerst i tempelet, som ikke hadde særlig mange vinduer. I tillegg, for å gjøre det HELT mørkt der inne, var rommet dekket til av et kjempestort og kjempetykt forheng. Det fantes ikke lys der inne i det heletatt.
Stedet var så hellig at ypperstepresten, som var mannen som fikk lov til å gå inn en gang i året, måtte ha et tau rundt foten da han gikk inn, fordi om han skulle omkomme mens han var der inne, kunne ingen gå inn og hente ham. Han måtte dras ut ved hjelp av dette tauet.
Det som skjedde når ypperstepresten gikk inn i Det Aller Helligste, var at han skulle si Guds navn, som er så hellig at det bare kunne uttales en gang i året. Deretter skulle det ofres et lytefritt lam, for å bøte for Israels synder.

Gud hater synd, og har bestemt at all synd må straffes med døden. Det som skjer når ypperstepresten gikk inn for å ofre et dyr for menneskenes skyld, var at Gud holdt igjen vreden og straffen, fordi han ventet på det endelige, siste, store offeret.
Jesus er det aller siste offerlammet. Hans liv ble gitt for at alle skal kunne leve i fellesskap med Gud.
Det er Gud som ofrer Jesus ved yppersteprestens hånd. Jesus gir jo sitt liv frivillig.
Jesus er altså ikke bare på vei opp mot Jerusalem. Han skal til alteret inne i Det Aller Helligste.

I Hebreerbrevet kan vi lese om at det foregår en parallell handling i Himmelen.
Det som skjer i Himmelen med vår synd, er at Jesus nærmer seg Faderen, nedlesset i vår synd, skam og alt som er vondt. Han går nærmere og nærmere Faderen i Det Aller Helligste. Så nært at Far og Sønn blir ett. Det er kun Jesus som blir til syne, nedlesset av synd. DA slipper Faderen løs sin straff, som er den straff Gud gir synd.

Jesus ba om å få slippe straffen, men fikk til svar at dersom hvetekornet ikke faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Det er det palmesøndag dreier seg om.
Å ri inn i Jerusalem, gå inn i tempelet, inn i Det Hellige, inn i det Aller Helligste, og gjøre det ene offer, som gjøres en gang for alle.

Det er bare da Gud kan tilgi all synd for alltid, og det er da det er frelse for både meg og deg. Dommeren tok steget ned fra tronen, ble et menneske, og tok på seg straffen du og jeg skulle hatt. Forsoningen ligger åpen ved troen på Jesu frelsesverk.
Han har gitt deg to valg:
Ta i mot syndenes forlatelse, eller bær din egen skyld.

Dø så bort fra synden, og lev for Guds rettferdighet!