Dette er livet

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinterbrev 5:17-21 BM11)

Det er en sangtekst av Trygve Bjerkrheim som sier «Gud har ein plan med ditt liv.» og denne er sammenfallende med meningen med livet.
Gud har en tanke om hvor han vil ha deg, og han har invitert deg til å gjennomføre Hans plan med ditt liv. Det er en drøm for livet ditt og for evigheten. Det gjelder både deg, folkene rundt deg og hele verden.

Guds drøm er at du skal leve hvert sekund av livet ditt med en visshet om at han elsker deg endeløst og bunnløst. Han ønsker også at du villig skal risikere å elske andre fordi du vet at Gud risikerte alt ved å elske deg.

Når vi en dag våkner opp hjemme hos Jesus på den andre siden av døden, så kan vi åpne opp øynene og si «Det er DETTE som er livet!» Det er større, bedre og mer meningsfullt enn noen sinne før.

Din nye, livslange vandring med Jesus er en reise du aldri gjennomfører alene. Du trenger aldri å leve adskilt fra din himmelske Far igjen. Hvis du oppdager at du holder på å drive ut i selvtilfredshet på leting etter dårlige erstatninger for Gud, og hvor du tror du har alle svarene du trenger, så vet du hva du må gjøre.

Kom tilbake til livet som virkelig er å leve! Du kjenner veien, og hjemme hos Gud er der du hører hjemme. Det er der du alltid har hørt til.

Vær forberedt i årene foran deg på et liv som er annerledes fra alt annet du hadde tenkt var mulig den dagen du gjorde en U-sving på veien og ba Gud om hjelp. Oppvåkningen til livet bærer med seg uforutsette muligheter, og det er fordi Jesus lever i deg, og det endrer alt.

Nå kan du ha håp der det før var håpløshet, du kan være fri der du før var en fange, og du kan være et lys i mørket!

Og det er å virkelig leve!

Dinn ditt sted i samfunnet av andre takknemlige sønner og døtre av Faderen. Lytt, lær, engasjer deg, og gå ved siden av dem for å gjøre en forskjell til det bedre i ekteskap, hjem, skoler, arbeidssteder og samfunn.

Hjelp andre til å finne Jesus og veien tilbake til Gud. Det oppstår jubel i himmelen som venter på alle som vender om og tror.

Om døden

I dag var jeg i en begravelse til en gutt som bare ble 21 år. Det virker så meningsløst at et liv tar slutt så tidlig. Presten sa at «Det er så mange år som ikke blir levd. Så mange ting som blir ugjort. Ting blir ikke slik vi planla.» Og det er noe sant i det.

Men så er det samtidig på en måte både enklere og mye vanskeligere. På den enkle siden er livet kun det øyeblikket vi har nå, for livet leves ikke i fortid eller fremtid, men akkurat her og akkurat nå. Vi har bare det øyeblikket vi er i nå. Så kan vi lengte frem imot det som ligger foran, og se tilbake på det som ligger bak, men det er her og nå som gjelder. Hva gjør vi med det vi har fått? Hvordan går vi med Gud i dag?

Så på den andre siden er det så vanskelig. Livet leves og forstås ut fra enten fortid eller fremtid. Vi blir alle formet av det som har hendt oss, eller det vi ser for oss skal hende.

Og det er veldig lov å se fremover på det som ligger foran oss.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. (Åpenbaringen 21:4a BM11)

Døden er noe vi må bære med oss, et eller annet sted. Men det er ikke noe som er så populært å holde fram. Samfunnet vi lever i nevner døden i meget liten grad. Det er skremmende og skummelt å tenke på at vi selv en dag skal dø, eller at familie, ektefelle, barn, venner og kjente skal dø.

Vi som tror på Jesus trenger ikke å være redd for døden. Døden er ikke slutten, men et komma på veien videre. Gud har lovet oss evig liv der det ikke finnes sorg, smerte, skrik eller død.

I livet her og nå går det an å bære med seg dette perspektivet. Når døden får være nærværende i livet, er livet så dramatisk at det ryster våre grunnvoller. Det mangler ikke innhold og er slett ikke trist. Når vi velger bort det ukomfortable, og velger å fokusere på det som behager oss, så blir vi overfladiske og triste mennesker.

Men et menneske som har døden med seg, og lever livet ut ifra håpet om evig liv med Gud, vil i stedet se livets fantastiske storhet. Døden gjør oss friskere og mer levende! Døden viser oss livet på en måte som vi ikke er herre over og ikke kan kontrollere.

Det evige livet med Gud er fantastisk, nettopp fordi Gud er opphavet til alt som er godt.

Skyld

Denne andakten blir i lengste laget, men det er kun fordi det er mye å si om dette temaet. Dagens tema er «Skyld»:

Skyld er noe vi føler fordi vi har gjort noe galt.

Skyldfølelse er i utgangspunktet en god ting. Det hjelper oss til å forstå når vi har gjort noe galt.

Har du en samvittighet som forteller deg når du gjør noe galt? Jeg tror og mener at alle er født med en fungerende samvittighet. Den er som et tannhjul med kvasse kanter som gnager i oss når vi gjør noe galt. Dersom vi behandler den dårlig, blir kantene slipt ned, og vi kan komme til å ikke føle at den er der etter en stund.

Angrer du like mye på ting du gjør galt nå, som for ti år siden? Ikke med mindre du har gjort veldig lite galt, eller bærer på mye skam.

Ingen av oss en ufeilbarlig samvittighet.
Det er ting vi gjør helt galt, hvor vår samvittighet ikke kicker inn, og det er stunder vi gjør alt rett, og likevel har vi dårlig samvittighet.

Skyldfølelse kan deles i to typer.

Den berettigede skyldfølelsen.

Som f.eks hvis jeg stjeler penger fra kassa i resepsjonen og bruker dem på å kjøpe ny TV. Da har jeg all grunn til å føle skyld, og til og med skam.

Så er det den uberettigede skyldfølelsen.

Det er skyld jeg selv har diktet opp. Som når jeg har gitt tilbake pengene, fått tilgivelse fra resepsjonisten og rektor, sonet et år i fengsel, og likevel har en gnagende skyldfølelse for det jeg gjorde. Jeg har da betalt for det jeg har gjort, og fått tilgivelse, og likevel blir jeg plaget av skyldfølelse. Da er det noe galt.

Mange folk rundt i Norge i dag forteller seg selv at de er gode nok til å komme til Himmelen. De mener at de ikke har skyld, eller hvertfall ikke skyld nok til å ikke fortjene å være sammen med Gud. På en annen side har du tusenvis av folk som Gud har erklært rene og rettferdige som likevel føler på skyldfølelse.

Du har all rett til å føle deg skyldig hvis:

  1. Du ikke har bedt Gud om tilgivelse for din synd, og stoler ikke på at Jesus har betalt hele straffen for din synd ved å dø på korset for deg. Kristus alene er i stand til det gudommelige mirakel å utslette all skyld.
  2. Du ønsker ikke at Gud skal ta dine synder fra deg. Å ikke ville bli reddet fra synden er som en druknende mann som nekter å bli reddet opp fra havet. Hvis du ikke har intensjoner om å gi opp en bestemt synd, vil du dø i synden. Syndene du elsker er like dødelige som syndene du forakter.

Dersom du ikke stoler på Jesus for tilgivelse, eller ikke ønsker å leve et syndfritt liv, spiller det ingen rolle hva du føler eller ikke føler. Du er skyldig uansett.

Hvis du derimot stoler på Jesus, og at det han gjorde var nok, og ønsker å leve et syndfritt liv, smiler Gud til deg. Alle følelser av frykt, skam eller skyld er bare en illusjon, på lik linje med frykten for innbruddstyver i huset når det bare er vinden som suser. Følelsene er der, og de kan være ubehagelige, men de er grunnløse. De har ingen rot i virkeligheten.

Les i Bibelen. Finn ut at den lærer at Jesus, og bare Jesus kan fjerne din synd. Når du setter din tro til Gud, det vil si at du stoler på at han vet det beste og vil det beste for deg, vil du gå for det Gud vil for deg, selv om det kanskje koster litt av og til. Dette er bare en beslutning og en sinnstilstand.

Det kan hende det er noen synder du har litt vanskelig for å gi slipp på. Jeg vet jeg har det. Men dersom vi stoler på at Gud vet best og vil det beste, og vi vet at Gud ikke vil synd, så er det beste for oss å høre på Gud, og ikke synde. Det gir mening, ikke sant?

Du kommer til å betale tilbake pengene du har stjålet, forteller sannheten om en løgn du har fått folk til å tro på, holder fartsgrensa, og så videre.

Og det betyr at du velger å tilgi andre, fordi du er tilgitt av Gud.

Syndens lønn er døden, og den syndfrie Guds Sønn døde for deg. Hvorfor trenger du å straffe deg selv da? Han har allerede tatt din straff! Er du moralsk konkurs? Nei!

Din konto hos Gud har stått i minus siden din første synd, men Jesus har betalt det du skyldte og vel så det, og brent bankboken!

Ved å si «Jesus, ta min synd og gjør meg ren», og gir deg selv til Ham, foregår det en gudommelig utveksling. Jesus tar din synd på seg (det var det som drepte ham), og hans perfeksjon blir din. Jesu hellighet gjennomstrømmer hele ditt vesen, og skyller bort alle spor etter din synd. Det gjør at du er gullende ren og perfekt i Guds øyne!

Den allmektige Gud kan omfavne deg og glede seg over deg på samme måte som han gleder seg over sin egen, syndfrie Sønn. Hver eneste lille smule eller skramme som måtte være igjen etter synden i deg, utsletter Jesus fordi han døde for dine synder. Bibelen sier dette om og om igjen, men ingen steder står det at du kommer til å føle at dette har skjedd. Det handler om å velge å tro på en åndelig virkelighet, i stedet for dine indre følelser.

Salme 121

Salme 121:

En sang ved festreisene.
Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

Det er ca 1990 år siden Jesus døde og stod opp igjen. Det tok mellom 400 og 600 år før evangeliet om frelse for alle folkeslag nådde frem til vår krok av verden.
På den tida var det vikingene som kontrollerte Norge. Du kan si at det fantes to typer mennesker på den tida. Det var bønder, som også fungerte som soldater og krigere, og så fantes det konger som regjerte over små områder der bøndene bodde.
Når en konge fikk nok av nabokongen, samlet han sammen bøndene, gav dem økser og spyd, og sendte dem over for å ta knekken på nabokongen.
Da gikk det gjerne hardt for seg, og folk ble frastjålet alt de hadde, drept, og så satte de gjerne fyr på husene til fienden etterpå.

På den tida var det mye som foregikk som i dag blir sett på som uakseptabelt.
Barn som ikke var ønsket ble satt ut i skogen for at ville dyr skulle spise dem, og det var vanlig å ha slaver.

Tenk deg nå at alle folkene som skulle fortelle om Jesus til vikingene ble plassert i en båt. Denne båten skulle over til Norge. Du sitter i båten, og en av de som sitter ved siden av deg begynner å fortelle om hvordan ting fungerer i Norge. Folk blir drept og plyndret, og den sterkestes rett gjelder. Øye for øye, tann for tann.
Ville du snudd båten?

Heldigvis gikk det ikke sånn!

Gud ville at evangeliet skulle komme til Norge. Det er mye som har skjedd med Norge etter at kristendommen kom til landet.
Folk fikk nye lover å forholde seg til, og dette gav håp og framtidsutsikter. Det gav et håp som er til å leve og dø for.
Det gav nye verdier. Det ble blant annet ulovlig å sette barn ut i skogen!
Nestekjærlighet ble et ideal, og man skulle nå være et medmenneske, i stedet for å slå ihjel naboen med en gang han gjorde noe galt.
Salme 121 starter med “Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?”
Det er et rop om hjelp. Vi har veldig lett for å stoppe der, og ikke ta med oss resten av kapittelet. I dag er mange på leting etter hjelp. Over alt i Norge er det folk som søker etter noe større, og en mening med livet.
Det fins mange tilbud i nyreligiøse retninger, reklamekampanjer, og velmente råd og tips fra familie og venner. Det virker som om folk flest har en litt plukk-og-miks holdning til religion og tro. Man får tusen tilbud, og skrur sammen sin egen tro.
I kirka har vi bare ett tilbud.

Vi tror på EN Gud, og vi har EN tro.

Det handler om å gi identitet. Det handler om å bygge livet sitt på en fast grunnvoll, og å være seg bevisst den grunnvollen. “Min hjelp kommer fra Herren.”

Å ha én tro over livet sitt handler om å la den troen være grunnmuren i livet ditt. Den er en rettesnor for hvordan du skal leve livet ditt – en vokter, så foten din ikke blir ustø.
Troen bor i hjertet ditt, og holder deg i hånden når ytre farer nærmer seg.
Det går an å legge spørsmålene dine om livet og alle dets bekymringer i Herrens hender. Da går det an å stole på at Han hører din bønn og at Han vil ta seg av problemene. Det er som i klagesalmene, hvor det starter med en klage som rettes mot Gud. Deretter følges det opp med en takk og lovprisning for at Gud hører og tar seg av det du har klagd om.
Min mor pleide å si at “Det hjelper ikke å klage”. Men det er ikke sant.
Rett din klage til Gud, så tar han seg av saken!

Herren skal bevare oss fra alt ondt, men det skjer fortsatt mye vondt i verden. Det er et av de største ankepunktene ikke-kristne har mot oss kristne. Hvordan kan det finnes en allmektig og god Gud når det eksisterer så mye ondt i verden?
Det er et meget godt spørsmål. Det kalles “Det ondes problem”, og har blitt forsøkt besvart på tusen forskjellige måter. Men spørsmålet om hvordan Gud kan tillate det onde, sier egentlig ingen ting om at Gud ikke er der.
Gud hjelper oss gjennom vanskelighetene vi opplever ved at Han er tilstede sammen med oss. Han bevarer oss fra det onde ved at Han får en plass i livene våre. Ved å bekjenne, og ved å rette vår klage mot Gud, gir vi Gud en sjanse til å “lede oss til grønne enger og vann der vi finner hvile”.

Hva bygger du livet ditt på?

Det er viktig å spørre seg om av og til.
Vi har akkurat feiret grunnlovsdagen. Grunnloven gir oss vern og rettferdighet her i landet. Grunnloven er en del av grunnen til at Norge er Norge slik det er. Loven er der for å gjøre livet levelig. Den er ikke ufeilbarlig, og må derfor justeres når man finner et svakt punkt ved den. Grunnloven er noe av det som gjør at jeg er en nordmann. Dersom jeg ikke hadde fulgt noen av de norske lovene og reglene, hadde jeg på mange måter ikke vært norsk lenger. Jeg er meget glad for at jeg er en kristen nordmann, i stedet for en viking som plyndrer og dreper.

Det handler om vår identitet.

Hva er det vi bygger livet vårt på?
Troen vår er som et anker, festet i Jesus som er i Himmelen. Vi seiler gjennom livet, på vei mot Guds evige rike. Vi kan få leve i troen på Guds frelsesverk og la det få styre retningen båten vår går. Troen er noe som skal beholdes, fordi det er en tro på en som aldri vil forandres. Gud er i går og i dag den samme, ja til evig tid!
Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde.
Selv om hele verden skulle smuldre opp og forgå, er Gud den samme. Han som skapte himmelen og jorden har sagt at Han skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.