Lidelse

Tog Skopje

Hva gjør du når noen lider? Kanskje de har fått dårlige nyheter, og de er i nød – hvordan takler du situasjonen? Jeg mistenker at mange av oss ønsker å hjelpe, ønsker å gi noen trøst, men vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi er redd for å bli involvert, fordi vi ikke vet hva vi skal si eller hvordan vi skal si det, så vi rygger litt unna. Eller kanskje vi bykser inn i det altfor fort og brutalt og alt går galt.

Hva hvis personen begynner å snakke, og en flom av ord kommer ut – noen sjokkerende ting, ting vi ikke var forberedt på, ting vi ikke forventet å høre. Jeg skal skrive litt om mine tanker bak Job 3, og da er det kanskje akkurat her vi befinner oss. Lyttende, uten å vite helt hva jeg skal gjøre med Jobs tanker og følelser og ord, som driver av sted.

Hva om den personen som sliter er deg? Er det ok å føle slikt? Er det en plass for tvil, mørke og forferdelse i det kristne livet?

Jeg har møtt noen kristne som mener at man ikke kan føle på vonde følelser når man er kristen, fordi Jesus har satt oss til frihet og vi skal bli fylt av Den Hellige Ånd og føle glede og lykke.

Det jeg foreslår vi gjør er noe vi er befalt å gjøre i Romerne 12, 15. «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. » Vi er nok bedre rustet for en fest enn en sorg, men vi er kalt til å gråte sammen med dem som gråter.

Enkelte har referert til kapittel 3 som Jobs Getsemane. Det er det stedet hvor Job er testet, og på overflaten ser det ut til at han har feilet – klage og fortvilelse snarere enn ydmyk underkastelse. Det er tre hovedtrekk i Jobs klage – hans fødselsdag, hans ønske om død, og hans klage mot Gud.

Husk at dette er utgytelser etter en uke med angst. Han har sittet stille på haugen av aske, og skrapt sårene sine mens tankene har rast gjennom hodet hans, og angst og hjelpeløshet har hele tiden bygd seg opp. Det ligner på hvordan vi finner profeten Elia etter hans store seier over Ba’al-profetene, og som svar på Jesabels drapstrusler løper han bort og ber

«Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»
(1. Kongebok 19, 04).

Først klager Job på sin fødselsdag. Ikke på den måten noen av oss beklager at enda en bursdag kommer med økende alder, men han klager på det faktum at han ble født. Legg merke til den store mengden av forbannelser han ramser opp mot dagen for hans fødsel:
Vers 2-9: – la dagen gå til grunne, la det bli mørke, la skyer legge seg over den, mørke gripe den, la den være ufruktbar, mørk, forbannet. Hvorfor ønsker han alle disse tingene over sin fødselsdag? Fordi han ønsker han aldri hadde vært født. Til tross for et langt og velstående liv med lykkelige øyeblikk og et godt hjem, så ser vi sammenlignet med forrige ukes elendighet, at han ønsker han aldri hadde levd.

Selv om dagen har hatt aldri så mye solskinn, fører natten med seg fortvilelse og frykt. Alt mørkner og blir svart, og alt Job kan se nå er de problemene han står overfor og føler på i sitt tap og sin lidelse. Dødens tungsinn er å foretrekke fremfor den smerten han nå opplever, tror han.

Så finner vi Jobs ønske om død. Fra der han sitter oppå askehaugen, mener Job at graven er å foretrekke – og han lengter mer etter døden enn etter skjulte skatter (vers 21). Hvorfor er det slik at døden synes å være så attraktiv at han ville juble og fryde seg når han finner graven (vers 22)? Det ser ut til at Job ser på døden som et sted for hvile og søvn (vers 13), fri fra de smertene og byrdene han nå bærer på.

Døden virker som en stor opptur. Se på vers 19:

Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre.

Det er det som omtales som «dødens demokrati» – konger og dronninger, prinser og prinsesser, fanger, slaver, alle er der sammen og lever i frihet og fred. Dette virket sikkert attraktivt for den som hadde vært den største mannen i øst, men så hadde mistet alt etter en serie forferdelige hendelser.

Lengten etter døden er noe vi ser i bevegelsene for aktiv dødshjelp, eller assistert selvmord. Vi har de siste årene lest i avisene om folk som reiser utenlands for å få hjelp til å ta sitt eget liv, fast bestemt på å ende sitt liv slik de selv vil. Men legg merke til at Job aldri tenker på å ta sitt eget liv. Selvmord er ikke et alternativ for han. Selv om Job klager og skriker, så erkjenner han at Gud er tilstede i disse omstendihetene.

Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige
(Job 3, 20)

[Hvorfor er lys gitt] en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham?
(Job 3, 23)

Selv om Job klager, er han klar over at Gud er til stede, og at han har fått lys og liv midt i lidelsen. Se tilbake til kapittel 1, vers 10. Satan anklager Gud for å beskytte Job. En kommentator skrev en gang at sikringen og beskyttelsen var blitt et fengsel for Job. Lytter Job nå til stemmen til demoner, plaget av halvsannheter som vris for å få maks effekt?

Job fortsetter sin klage mot Gud med sukk og stønn. Det viser seg at dette er hva han hadde fryktet hele tiden, at selv i de gode dagene var det en frykt for det hele skulle bli tatt bort.

Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå.
(Job 3, 25)

Vers 26 oppsummerer klagen hans så langt. Hans liv er stikk motsatt av hvordan han forestiller seg døden: Han har ikke fred (vers 18), han er ikke stille (vers 13), og han har ingen hvile (vers 17).

Så hva sier man til Job? Hvordan håndterer vi denne flommen av fortvilelse som er sluppet ut etter en ukes stillhet? Vil du gå opp til ham og si «Ikke bekymre deg Job», «Det ordner seg»? Vårt råd om å fortsette å be og ha tillit virker nesten banalt i lys av hva han har sagt. Vi har to fordeler ved å se Job fra den vinkelen vi gjør i Jobs bok. Vi vet hvordan det vil ende opp, og vi vet også om diskusjonen i himmelen. Men Job vet ingen av delene. Han er midt i det hele og han responderer på det han ser.

Det er to ting vi må huske her. Først snakker Job om en «mann som ikke finner vei» (vers 23). Dette betyr at veien er skjult for mannen som skal vandre på den. Det betyr ikke at Gud ikke bryr seg lenger, er fraværende, fjern eller ubekymret. Her ligger selve essensen av den troendes vandring med Gud: Vi vandrer ved tro, og ikke ved synet – vi vet ikke hva som er rett rundt hjørnet – ellers ville det være «sebart», og ikke tro. Det er bare gjennom bortgjemthet, gjennom lidelser, at vår tro er testet og bevist. Det faktum at vi har lys og liv er beviset på at Gud ikke er ferdig med oss! Det gjør at vi kan fortsette å tro.

Den andre tingen vi må huske på, er Guds dom over Job. Gud snakker om sin «tjener Job» i det første kapitlet (1, 8 og 2, 3), og igjen i kapittel 42 når han forteller vennene

«Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.»
(Jobs bok 42, 7).

Jobs utbrudd er ikke regnet som synd, og Job frelse er ikke i tvil – selv den stødigste troende kan ha en mørk natten i sjelen, samtidig som han sitter godt i Herrens hånd.

Så hvordan responderer vi til Job? Hva ville du si til Job etter utbruddet hans? Kanskje vår klokeste reaksjon i kjølvannet er, som Romerbrevet sier, «gråt med dem som gråter.» Guds svar er 35 kapitler unna ennå. Vi må be sammen med og for dem vi vet kan gå gjennom slik angst som Job hadde.

Job spør hvorfor lyset er gitt, og grunnen til at døden ikke er gitt. Når vi ser tilbake fra denne siden av Golgata, ser vi Jobs spørsmål med en annens ord som ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor …?
På grunn av den forlatte er vi aldri alene, og han står med oss når vi lider. Som en moderne sang uttrykker det: «‘I’m forgiven because you were forsaken, I’m accepted, you were condemned… Amazing love, how can it be, that you my king should die for me!»

Salme 121

Salme 121:

En sang ved festreisene.
Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

Det er ca 1990 år siden Jesus døde og stod opp igjen. Det tok mellom 400 og 600 år før evangeliet om frelse for alle folkeslag nådde frem til vår krok av verden.
På den tida var det vikingene som kontrollerte Norge. Du kan si at det fantes to typer mennesker på den tida. Det var bønder, som også fungerte som soldater og krigere, og så fantes det konger som regjerte over små områder der bøndene bodde.
Når en konge fikk nok av nabokongen, samlet han sammen bøndene, gav dem økser og spyd, og sendte dem over for å ta knekken på nabokongen.
Da gikk det gjerne hardt for seg, og folk ble frastjålet alt de hadde, drept, og så satte de gjerne fyr på husene til fienden etterpå.

På den tida var det mye som foregikk som i dag blir sett på som uakseptabelt.
Barn som ikke var ønsket ble satt ut i skogen for at ville dyr skulle spise dem, og det var vanlig å ha slaver.

Tenk deg nå at alle folkene som skulle fortelle om Jesus til vikingene ble plassert i en båt. Denne båten skulle over til Norge. Du sitter i båten, og en av de som sitter ved siden av deg begynner å fortelle om hvordan ting fungerer i Norge. Folk blir drept og plyndret, og den sterkestes rett gjelder. Øye for øye, tann for tann.
Ville du snudd båten?

Heldigvis gikk det ikke sånn!

Gud ville at evangeliet skulle komme til Norge. Det er mye som har skjedd med Norge etter at kristendommen kom til landet.
Folk fikk nye lover å forholde seg til, og dette gav håp og framtidsutsikter. Det gav et håp som er til å leve og dø for.
Det gav nye verdier. Det ble blant annet ulovlig å sette barn ut i skogen!
Nestekjærlighet ble et ideal, og man skulle nå være et medmenneske, i stedet for å slå ihjel naboen med en gang han gjorde noe galt.
Salme 121 starter med “Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?”
Det er et rop om hjelp. Vi har veldig lett for å stoppe der, og ikke ta med oss resten av kapittelet. I dag er mange på leting etter hjelp. Over alt i Norge er det folk som søker etter noe større, og en mening med livet.
Det fins mange tilbud i nyreligiøse retninger, reklamekampanjer, og velmente råd og tips fra familie og venner. Det virker som om folk flest har en litt plukk-og-miks holdning til religion og tro. Man får tusen tilbud, og skrur sammen sin egen tro.
I kirka har vi bare ett tilbud.

Vi tror på EN Gud, og vi har EN tro.

Det handler om å gi identitet. Det handler om å bygge livet sitt på en fast grunnvoll, og å være seg bevisst den grunnvollen. “Min hjelp kommer fra Herren.”

Å ha én tro over livet sitt handler om å la den troen være grunnmuren i livet ditt. Den er en rettesnor for hvordan du skal leve livet ditt – en vokter, så foten din ikke blir ustø.
Troen bor i hjertet ditt, og holder deg i hånden når ytre farer nærmer seg.
Det går an å legge spørsmålene dine om livet og alle dets bekymringer i Herrens hender. Da går det an å stole på at Han hører din bønn og at Han vil ta seg av problemene. Det er som i klagesalmene, hvor det starter med en klage som rettes mot Gud. Deretter følges det opp med en takk og lovprisning for at Gud hører og tar seg av det du har klagd om.
Min mor pleide å si at “Det hjelper ikke å klage”. Men det er ikke sant.
Rett din klage til Gud, så tar han seg av saken!

Herren skal bevare oss fra alt ondt, men det skjer fortsatt mye vondt i verden. Det er et av de største ankepunktene ikke-kristne har mot oss kristne. Hvordan kan det finnes en allmektig og god Gud når det eksisterer så mye ondt i verden?
Det er et meget godt spørsmål. Det kalles “Det ondes problem”, og har blitt forsøkt besvart på tusen forskjellige måter. Men spørsmålet om hvordan Gud kan tillate det onde, sier egentlig ingen ting om at Gud ikke er der.
Gud hjelper oss gjennom vanskelighetene vi opplever ved at Han er tilstede sammen med oss. Han bevarer oss fra det onde ved at Han får en plass i livene våre. Ved å bekjenne, og ved å rette vår klage mot Gud, gir vi Gud en sjanse til å “lede oss til grønne enger og vann der vi finner hvile”.

Hva bygger du livet ditt på?

Det er viktig å spørre seg om av og til.
Vi har akkurat feiret grunnlovsdagen. Grunnloven gir oss vern og rettferdighet her i landet. Grunnloven er en del av grunnen til at Norge er Norge slik det er. Loven er der for å gjøre livet levelig. Den er ikke ufeilbarlig, og må derfor justeres når man finner et svakt punkt ved den. Grunnloven er noe av det som gjør at jeg er en nordmann. Dersom jeg ikke hadde fulgt noen av de norske lovene og reglene, hadde jeg på mange måter ikke vært norsk lenger. Jeg er meget glad for at jeg er en kristen nordmann, i stedet for en viking som plyndrer og dreper.

Det handler om vår identitet.

Hva er det vi bygger livet vårt på?
Troen vår er som et anker, festet i Jesus som er i Himmelen. Vi seiler gjennom livet, på vei mot Guds evige rike. Vi kan få leve i troen på Guds frelsesverk og la det få styre retningen båten vår går. Troen er noe som skal beholdes, fordi det er en tro på en som aldri vil forandres. Gud er i går og i dag den samme, ja til evig tid!
Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde.
Selv om hele verden skulle smuldre opp og forgå, er Gud den samme. Han som skapte himmelen og jorden har sagt at Han skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.