Barnedåpen – enda et innlegg

Jeg har over lengre tid fått mange gjentatte spørsmål om dette med dåpssyn, og hvorfor barn blir døpt. Finnes det historisk støtte for barnedåpen? Var dette noe folk flest i utmenigheten mente var riktig og rett?

Uten tvil. Vi som mener barnedåp er både riktig og bibelsk har en del bagasje med oss. Vi har Bibelen, hvor og når anabaptismen oppstod, og hvor den anabaptistiske eller «gjendåps»-teologiske «stilen» kommer fra. Det er forresten ikke den samme teologien i baptismen nå som da Luther levde, men det er mange av de samme argumentene som ble brukt av de andre reformatorene som har blitt raffinert og pusset på opp gjennom den overtroiske middelalderen til den mer rasjonalistiske vitenskapelige modernismen.

Men tilbake til spørsmålet! Er det historisk støtte for barnedåpen, og var dette noe folk mente var rett og riktig? Ja, med ett unntak. Gnostisismen. Og hvis du vet litt om gnostikerne, så vet du at det ikke er den siden du ønsker å være på. De benektet blant annet at Jesus er Gud.

Vi må begynne med å se på hva et individ er. Vi i den vestlige verden er opplært til å tenke på alle mennesker som enkeltindivider. Du er selvstendig og løsrevet fra foreldre. Men denne tankegangen er fremmed i den gamle verden. På en måte er det et resultat av den kristne forståelsen av frelse og verdien av enkeltmennesker i Guds øyne, men på en annen side er det en opphøyelse av vår arroganse og den første synden til å tenke at vi alle er fullstendig frigjort fra vårt opphav og det vi bærer med oss. Den gamle verden var rett og slett ikke slik folk tenker den var.

Vi kan altså ikke ta våre forutantagelser og legge de på verden slik den var da. Vi kan tenke på det som ganske arrogant å si at hvis faren i huset tror på noe, så må resten av huset også tro det samme, men det var slik det var, og det er ikke nødvendigvis noe galt med det! Det handler om fellesskap, som er noe vi har mer og mer vanskeligheter med å finne og innfinne oss i, fordi vi alle sammen insisterer på å være selvstendige individer som er uvillige til på noen som helst måte å underkaste oss en leder.

Vi kan se denne felles identiteten (eller fellesskapet, om du vil) omtalt i Bibelen. I en av de vanligste «det-står-ingen-ting-om-noen-baby-her»-tekstene fra Apostlenes Gjerninger 16, har vi fangevokteren. Han sier «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst». Her snakker han i entall om seg selv. Så svarer Paulus og Silas: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Ordet «tro» er entall og det brukes om det ene mennesket, til det ene mennesket. «Du» er entall, men så skifter setningen til flertall, plural. Dersom han tror så skal altså hele hans hus bli frelst!

Når han tror, så tror de. Det er ikke bare et håp, men noe man gikk ut ifra. Det var ikke slik at Paulus og Silas nå måtte bort til huset og snakke med hver enkelt av dem og få dem til å ta et standpunkt for Jesus. En modernistisk, rasjonalistisk, individualistisk kristen må ikke ta sitt syn som er arvet gjennom kulturen og legge det på det Bibelen, i stedet for å ta Bibelen for det Bibelen sier. Vi har gjerne en tendens til å tenke på dette som umoralsk at bare fordi mannen i huset trodde, så måtte alle andre tro det samme. Hver enkelt av dem hadde jo ikke gitt livet sitt til Jesus enda! Men det spiller ingen rolle.

De er i faren, åndelig sett. Det er jo unntak fra dette, fordi man godtok personer som gikk bort fra sine foreldres tro og vendte om til kristen tro.

Men man kan uansett ikke komme bort ifra at omvendelsen av fangevokteren innebar hele hans hus. Det er fellesskap på en måte vi ikke lenger har kjennskap til i det moderne vesten. Det var så grunnleggende innbakt at barn ikke ble sett på som isolerte individer, men som en del av et fellesskap. Det er så selvsagt at dåp av barn ikke ble omtalt spesifikt i Det Nye Testamente. Jeg foretar ikke et argument ut fra taushet her, men jeg sier at det er en grunn til at det er taushet. De som har et baptistisk standpunkt mener at årsaken til Bibelens taushet rundt barnedåp er fordi det ikke foregikk, men denne antagelsen om kulturen dåpen skjedde i er helt forskjellig fra slik den faktisk var.

Så er det et annet punkt vi må ta med, og det er proselyttdåp. Det er hedninger som ble døpt inn i jødedommen, og dette var en praksis som begynte lenge før Jesus ble født.

Denne har slående likheter med kristen dåp, og Jesus bruker denne dåpen som mal for den kristne dåpen. Spørsmålet blir da om denne proselyttdåpen involverer barn? Svaret er et rungende ja. De eldste rabbinske kildene gir flere eksempler på at barn og spedbarn blir døpt med proselyttdåp for å tas opp i det jødiske folket sammen med sine foreldre. Og det gis flere regler for denne dåpen. F.eks. hvis en kvinne er gravid og skal døpes til å bli med i den jødiske troen, og barnet fødes før hun rekker å døpes, så skulle barnet døpes samtidig med henne. Hvis barnet ble født etter at kvinnen var døpt, så ble ikke barnet døpt fordi barnet ble født jødisk.

Og i en slik kultur er det selvsagt at barn ikke blir nevnt spesifikt i forbindelse med dåp fordi det var utenkelig at barn ikke ble døpt når både far og mor ble det. Jentene ble døpt, og guttene ble døpt etter å ha blitt omskjært. Og det peker oss interessant nok til Kollosserbrevet kapittel 2 hvor dåp og omskjæring har en sammenheng.

Men de historiske bevisene stopper ikke der. Hippolytus, som levde på 100-tallet, skriver om at dette skjer i kristne kirker lenge før sin tid; hele familier ble døpt i forbindelse med påskefesten. Han skriver om at barna ble døpt først, og foreldre etterpå. Dette inkluderte de som ikke kunne snakke selv. Tertullian er den første som skriver om tradisjonen med gudforeldre, og at dette er de som kommer og tar del i dåpsseremonien og gir løfter om fremtidig opplæring og vekst for barnet som ikke kan snakke på egne vegne. Det vi ser er at kirken på ingen måte forsøker å rive istykker fellesskapet som er en familie ved å kalle noen kristne og andre ikke. Og dette er på en tid der det også ble trodd at dåpen virket syndenes forlatelse. Vi har til og med skrift på barns gravsteiner som bevis for dette. En innskrift fra det tredje århundret har en fascinerende vri: «Dedikert til de avgåtte, Florent gir dette til sin verdige sønn Apernienes, som levde ett år og ni måneder og fem dager. Han var høyt elsket av sin bestemor og hun visste at døden var uunngåelig, og hun ba kirken om at han måtte reise fra denne verden som en troende.»

Her har vi et tilfelle av primitiv nøddåp for barn.

Så kan du kanskje si at de ikke døpte barn med mindre de skulle dø. Men de døpte barn. Og det er mer som foregår her. Det at bestemoren nevnes i forbindelse med at hun griper inn og får barnet døpt kan gi en pekepinn på at faren Florent ikke var en kristen, og dette blir bekreftet av den hedenske beskrivelsen av døden som gis til de avdøde. Språkbruket med at de avdøde går videre er hedensk, selv om vi kristne bruker det nå til dags. Det som er saken med denne gravsteinen er et eksempel på misjonal dåp ovenfor en døende baby som har ikke-kristne foreldre.

I det første århundret har vi ingen direkte bevis for barnedåpen bortsett fra Bibelen selv, men i det andre århundret har vi bevis for at dåp av barn ble tatt som en selvfølge. I tillegg er bevismaterialet for at det ble tatt som en selvfølge, ganske stor. Det å vente med å døpe barn av kristne foreldre var fullstendig ukjent i den tidlige kirken. Det er ikke før i år 329 at vi finner eksempel på at et barn i et kristent hjem vokser opp uten å bli døpt. Det er ingen ting i kirkehistorien som beskriver to typer kristne, døpte og ikke-døpte. Å bli døpt er å bli kristen, og å ikke bli døpt er å fortsette å ikke være en kristen. Dette undergraver ikke det at man kan bli frelst av nåde ved tro ved å tro på løftet i evangeliet. Men hva gjør det evangeliet? Det sier: kom og få mer evangelie. Så har vi historien om røveren på korset. Det kan vi snakke mye om, men vi kommer ikke unna at røveren på korset hadde noe du og jeg ikke har. Han hadde Jesus håndfast, fysisk tilstede. Og Jesus gav ham et spesielt «Jeg-til-deg»-løfte. Og røveren på korset er et flott eksempel på at vi trenger dåp, fordi dåpen er et «jeg-til-deg»-løfte fra Jesus. Men ingen steder før år 329 er det noen spørsmål om man skal døpe barn eller ikke. Hvis dette med å døpe barn var en ny ting som ble innført, så ville det blitt snakket om. Det var bare én dåp, og det er den samme dåpen vi praktiserer i dag! Det var ikke før Tertullian begynte å argumentere imot barnedåp, som var grunngitt i at han var på vei mot en sekt hvor han opphørte å være en kristen, at dette ble et spørsmål. Og han argumenterte ut ifra det at det ble tatt for gitt at alle døpte barna sine. Og ettersom vi går dypere ned i historien, så blir det bare mer og mer fastslått at barnedåp var vanlig praksis. Origenes (en annen kjetter som muligens var kristen helt til han døde), nevner tre ganger dåp av barn som en vanlig skikk i kirken, og med det mener han at det stammer fra apostlene. Etter som de gnostiske sektene begynte å bli større og hindret folk ifra å døpe barna sine, så begynte endelig kirken å si «Nei, nei, nei. Du må døpe barn.»Hvis du går til de stedene det ikke gjøres, så går du utenfor kirken. Jeg sier ikke at baptister i dag er utenfor kirken, men at gnostikerne var det.

Poenget her er at uansett hvilken side av «Bibelen sier at»-debatter du faller på, så vil uansett den tidlige kristne majoriteten demonstrere hva kristne gjorde fra ca år 70 og opp til 300-tallet, da gnostikerne som ikke trodde på kristendommen i det hele tatt begynte å rive dette fra hverandre.

Og hva gjorde så kirken da? De døpte barn. Og hvis vi går enda lenger tilbake, så ser vi at jødene gjorde det samme. Tradisjon og historie er ikke det avgjørende punktet i hva vi skal utøve av teologi, men når Bibelen faktisk lærer at dåpen frelser, at hele husholdninger ble døpt, at Guds ord har makt til å skape og gjøre ting vi ikke kan, så burde vi ha ganske spesifikk tekst fra Bibelen for å gå imot en tradisjon som virker å være basert på hva Bibelen faktisk sier. Vi trenger et eksempel på en baby som ikke blir døpt. Vi har faktisk noe av det motsatte i historien hvor disiplene forsøker å holde barn borte fra Jesus, men Jesus sier «Nei, nei. Disse er enkle, de gjør ikke motstand. La de komme til meg så jeg kan velsigne dem.» Kan vi i det minste være enige om at dersom jeg har forsøkt meg på et argument ut fra taushet, så er det at vi ikke har eksempler i Det Nye Testamente på at barn blir døpt så er det også et argument ut fra taushet. Argumentet med at vi ikke kan døpe barn fordi vi ikke har noen eksempler på at barn blir døpt i Det Nye Testamente vil da også føre til at vi ikke kan la kvinner få nattverd. Det finnes rett og slett ingen eksempler i Det Nye Testamente på at kvinner får nattverd. Det ville være galskap å nekte kvinner nattverd. Røveren på korset, og «jeg ser ingen babyer» er de mest brukte argumentene imot barnedåp, men det er ikke nok til å kaste over bord alt Bibelen så tydelig sier om dåp.

I tillegg er dåp av barn et fantastisk eksempel på ren nåde, og nåde er noe baptister forstår og kommuniserer veldig godt! Babyen gjør ingen ting. Babyen har ikke gjort seg fortjent til noe, og den kunne like gjerne vært død. Selv om dersom den hadde vært død så hadde ikke dåpen «virket», men det er en annen diskusjon. Babyen tar ikke med seg noe til dåpen, akkurat slik du og jeg som er voksne og tror på Jesus fordi han har vekket deg opp fra døden til livet, så tar du fortsatt ikke med deg noe til dåpen. Gud gjør alt. Akkurat det samme gjelder nattverden. Du tar ikke med deg noe. Du har med deg tvil, vantro og synd, og Gud kommer med rettferd.

Fra vårt perspektiv er alt dette knyttet til det samme spørsmålet. Jesus kom med rettferdiggjørelse  og nå utfører hans ord og sakramentene den rettferdiggjørelsen på deg, helt fra begynnelsen av ditt kristne liv, og hele veien gjennom det.

Når du dør så dør du i Kristus slik at på samme måte som han ble oppreist fra de døde, kan du også oppstå i ham, og dåpen er i den sammenhengen i Bibelen.

Hvis du virkelig vil forstå hvorfor vi lutheranere er så opptatte av dette med barnedåp, så kan du slå opp alle steder i Bibelen som nevner dåp. I Apostlenes Gjerninger får vi også en beskrivelse av hva som foregår, og vi er ikke imot den boken, men ikke begynn der. Gå gjennom alt fra Paulus til Peter som nevner ordet «dåp», og la så ordene som står på sidene forbli sanne. Ikke erstatt ordet «dåp» med en annen definisjon av ordet (som «dåp i Den Hellige Ånd» eller noe). Vi ser ikke det noen andre steder i Bibelen enn i selve dåpen. Vi ser Den Hellige Ånd falle over grupper av mennesker i Apostlenes Gjerninger for å demonstrere at Gud gir til hedningene og nasjonene den troen som tidligere var forbeholdt bare noen få utvalgte. Dette henger sammen med håndspåleggelse, men også gjennom det talte ord. Dette hverken motsier eller snur på noe som Jesus har sagt. Faktisk så er det første Peter sier når han ser at hedningene også kan få Den Hellige Ånd, at de også burde døpes, fordi det var merkelig at de hadde Ånden uten dåpen. Så da burde de døpes fordi Den Hellige Ånd og dåp henger sammen. Vi lutheranere er muligens litt opphengte i hva Bibelen sier, og vi har enda til gode å se tekster fra Bibelen som sier at det vi tror er feil.

Hvis jeg har opprørt noen med denne teksten, så unnskylder jeg meg ikke helt uten videre. Jeg er opptatt av hva Bibelen faktisk sier, og jeg håper at du er like opptatt av det samme. Jeg håper det var noe klargjørende.

Jeg tilgir deg

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Johannes 1:9 BM11)

Har du hatt noen av de dagene hvor alt ser ut til å gå galt?
Uansett hva du gjør så ender du opp med å være misfornøyd, sur, og det kjennes ut som om hele verden motarbeider deg.
Her kommer en setning du ikke vil like: Slik ER du.
Det er som om Gud er imot deg, folkene rundt deg hjelper ikke, og syndene dine vokser i stedet for å avta. Og det er ikke sånn at du prøver å synde mer for å få mer tilgivelse, nei du forsøker å synde mindre, men jo mer du forsøker å la være å synde jo mer fiasko ser du i livet ditt.
Du ser på deg selv, og du tenker «Jeg kan ikke forstå at Gud vil frelse en som meg.»
Du frykter dommedag, siden Gud kommer til å se hvilken hykler du er. Og du vet at du er en hykler, og du bekjenner at du er en hykler, og du ønsker ikke å være en hykler! Men du kommer liksom ikke ut av det.

Det vi har i den kristne troen er de tre ordene som endrer livet og universet: «Jeg tilgir deg.»
Evangeliet har en stemme. Jesus korsfestet for deg og reist opp fra de døde har en stemme, og den høres ut som «Jeg tilgir deg».
Jeg tilgir deg alle dine synder. Jeg tilgir alt du noen sinne har gjort. Jeg tilgir deg for det du feilet i, og jeg tilgir deg for alt du har lyktes med. Du kan ikke stå foran Gud med det du har eller ikke har gjort, og jeg tilgir deg for alt det.
Ikke på grunn av deg, men på grunn av Jesus. Alt du har mislyktes i kommer til å være helt greit, all din sykdom kommer i til å være helt ok på grunn av tilgivelsen i Jesus Kristus, gitt deg gjennom vannet, ordet, i ordene «Jeg tilgir deg» og i brødet og vinen som er Hans kropp og blod.

Ordene «Jeg tilgir deg» vil gi deg liv og kraft til å gå ut og streve mer mot djevelen, verden og din syndige natur. Kjemp med alt du har for å leve et liv for andre. Ikke lev for deg selv som om du betyr mer og de andre mindre, men lev i frihet for de rundt deg. Deres behov før dine behov, og deres ønsker før dine ønsker. Sett andre først, og ha omsorg for dem slik Gud i Kristus har omsorg for deg. Tilgi dem deres synd og endre deres univers med ordene som har forandret ditt. Jeg tilgir deg alle dine synder.

De ordene som sies hver søndag i kirken av presten eller pastoren er like gyldige og pålitelige som om Jesus selv hadde stått og sagt dem rett til deg.
Fordi Han har sagt det selv gjennom munnen til den han har sendt. Ordene ble sagt til deg, av dine kristne medmennesker, brødre og søstre.
Ordene «Jeg tilgir deg» som forandret universet for deg er de ordene som åpner opp himmelen for folkene rundt deg.
Ordene blir gitt for ingen ting, og mottas kun med tro, med Golgata bak og himmelens rike foran. Prisen betalt av Jesus!

Han ble korsfestet for vår synd og oppreist for vår rettferdiggjørelse. Hans «Jeg tilgir deg» er hans evangelium, hans frigjørelse som forandrer alt. Det forandrer deg, og det forandrer meg fra å være en synder til å bli en helgen. Det betyr ikke at du ikke kommer til å synde igjen, men det betyr at du ikke kommer til å leve i dine synder lenger. Der hvor du lever i synd vil du løpe for å bekjenne og motta mer tilgivelse fra Gud. For Han forandrer deg, begraver deg med Kristus, og reiser deg opp igjen i tilgivelsen for alle dine synder. «Jeg tilgir deg». Ordene som forandrer universet, deg og de rundt deg.

Dette er livet

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinterbrev 5:17-21 BM11)

Det er en sangtekst av Trygve Bjerkrheim som sier «Gud har ein plan med ditt liv.» og denne er sammenfallende med meningen med livet.
Gud har en tanke om hvor han vil ha deg, og han har invitert deg til å gjennomføre Hans plan med ditt liv. Det er en drøm for livet ditt og for evigheten. Det gjelder både deg, folkene rundt deg og hele verden.

Guds drøm er at du skal leve hvert sekund av livet ditt med en visshet om at han elsker deg endeløst og bunnløst. Han ønsker også at du villig skal risikere å elske andre fordi du vet at Gud risikerte alt ved å elske deg.

Når vi en dag våkner opp hjemme hos Jesus på den andre siden av døden, så kan vi åpne opp øynene og si «Det er DETTE som er livet!» Det er større, bedre og mer meningsfullt enn noen sinne før.

Din nye, livslange vandring med Jesus er en reise du aldri gjennomfører alene. Du trenger aldri å leve adskilt fra din himmelske Far igjen. Hvis du oppdager at du holder på å drive ut i selvtilfredshet på leting etter dårlige erstatninger for Gud, og hvor du tror du har alle svarene du trenger, så vet du hva du må gjøre.

Kom tilbake til livet som virkelig er å leve! Du kjenner veien, og hjemme hos Gud er der du hører hjemme. Det er der du alltid har hørt til.

Vær forberedt i årene foran deg på et liv som er annerledes fra alt annet du hadde tenkt var mulig den dagen du gjorde en U-sving på veien og ba Gud om hjelp. Oppvåkningen til livet bærer med seg uforutsette muligheter, og det er fordi Jesus lever i deg, og det endrer alt.

Nå kan du ha håp der det før var håpløshet, du kan være fri der du før var en fange, og du kan være et lys i mørket!

Og det er å virkelig leve!

Dinn ditt sted i samfunnet av andre takknemlige sønner og døtre av Faderen. Lytt, lær, engasjer deg, og gå ved siden av dem for å gjøre en forskjell til det bedre i ekteskap, hjem, skoler, arbeidssteder og samfunn.

Hjelp andre til å finne Jesus og veien tilbake til Gud. Det oppstår jubel i himmelen som venter på alle som vender om og tror.

Befrielsen

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. (1. Peters brev 1:6-7 BM11)

For å kjempe mot den iboende, nedarvede ondskapen som bor i deg, så insisterer Gud på at du skal få litt vann på hodet ditt, og få brød og vin på leppene dine. Gjennom disse tingene så snakker Han til deg og forteller deg at de er fra Kristus. Han sier at disse ordene og tegnene er Hans godtgjørelse, Hans overtagelse av din død, skyld, og feil til Jesu kors, og den store omvendte podingen av Jesu oppståtte helse, evige rikdom og guddommelige velstand til deg . . . gjennom tro alene. Du ser ham ikke, men du tror på Ham (1. Peters brev 1:8). Hans sinn er ditt sinn (1. Korinterbrev 2:16). Hans fremtid er din fremtid (2. Timoteus 2:11). Han er trygg (1. Peters brev 1:4), udødelig (1. Timoteus 1:17), uforgjengelig (1. Korinterbrev 15:54), og har overvunnet døden en gang for aldri å dø igjen (Romerbrevet 6:9). Han har vunnet over denne forgjengelige verden (Johannes 16:33), og har lykkes (Matteus 28:6) på den sanne, gudgitte måten (Johannes 14:6) for deg (1. Johannes 4:4).

Dette er teologien som gjennom Jesu kors, sluppet ut over hele verden gjennom kirken som er forsamlingen av syndere, bundet til løftene om rettferdighet på den siste dagen, mottas  gjennom troen alene. Det er en hellig åndelighet som handler kun om løftene i Guds ord. Det er aldri så forlokkende som «helse, rikdom og velstands-evangeliet», men så er det heller ikke en løgn. Som sannhet, så kan du bygge på det med full tillit.

Ren Kristendom er uendelig mer frigjørende enn alle håp og forventninger og påfølgende konstante nederlag vi opplever i denne falne, onde tiden vi lever i.

Skyldfølelse

Det er ingen skyldfølelse som er så sterk som skyldfølelsen etter en fiasko. Det er en ting å se verden rundt deg jage konstant etter en større, bedre morgendag, fylt av kjøtt og drikke og ferier i solen. Det er en annen ting å tro på løgnen om at det er dette som en kristendom. Ja, det er sant at Bibelen lærer oss at Gud planlegger å gi hver enkelt person i verden overflod i og gjennom Jesus Kristus. Men Jesus Kristus var klinkende klar på hva akkurat det betyr. Han sa

«Min overflod er ikke av denne verden. (Johannes 18:36 BM11) Denne verden er fylt av alle slags kriger og rykter om krig (Matteus 24:& BM11)
hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler (Matteus 6:19), ynde svikter, og skjønnhet forgår (Ordspråkene 31:30), hvor jakten på velstand er en snare fylt med sanseløse, skadelige begjær som truer med å kaste deg ut i undergang og fortapelse (1. Timoteus 6:9), en bred og enkel vei fylt med mer enn nok vekst, men som bare fører til ødeleggelse (Matteus 7:13).»
Mot dette sandfylte landet hvor stormer vil komme og blåse, så står ekte kristendom støtt som et hus bygd på fjell. Denne verden med alt sitt forfall, råte og anti-velstand kan ikke røre det fordi den kan ikke røre Jesus. Jesus Kristus er oppstått, og Han er skatten som er gjemt i Himmelen for deg. Disse gode nyhetene i evangeliet er løftet om at Gud ikke forventer at du skal finne overflod (eller til og med lykke) i denne døende verden.
Kristen tilfredshet er å vite at både det å bli satt dypt ned og å ha overflod er gudfryktig for Jesu skyld, for korsets skyld, og for Jesu sonende blods skyld. Både å møte sult og å ha rikelig vil skade kroppen etter hvert, men ingen av dem kan røre ved sjelen som er gjemt trygt hos Kristus. Kristendom har aldri rikket seg fra denne sannheten fordi kristendom er ikke om denne verden.
Mer enn dette er det en spesiell velsignelse når, for Jesu navns skyld, en utholder svakhet, fornærmelser, prøvelser, forfølgelse og ulykker som går ut over de normale prøvelsene og smertene et menneskeliv har på en syndig planet (1. Peters brev 2:20). Kristen tro er tro på at all din sykdom, fattigdom og katastrofer bare er toppen av isfjellet, og reflekterer det mye dypere problemet du bærer begravd under den hud-tykke overflaten din: din synd.
Gjennom alt sammen, så er den eneste tingen Gud vil at du skal føle, en angrende bevissthet om at du trenger å bli frelst fra det.

Jesus er veien!

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. (Johannes 14:6 BM11)

Når du skal et sted så trenger du å vite hvor du skal, og du trenger en eller annen form for hjelp til å finne stedet. Det kan enten være et kart, en forklaring på hvordan du kommer deg dit, eller en annen form for veiledning.

La oss tenke oss at du har veldig lyst til å dra til Paris, og du bestemmer deg for å reise.
Du har billett, og du dukker opp på flyplassen og du ser et flightnummer på en skjerm: SK4885 til Paris.
Ved siden av flightnummeret står «Gate 4 – 21».
Du synes ikke det gir noe mening, men du går i den retningen og går ut ifra at noen vil si ifra når du kommer til riktig gate. Når du kommer til området med gatene, så ser du at ingen av gatene har noen informasjon om hvilken avgang de har.
Det er folk der, og flere fly som står og venter med folk om bord, men du vet ikke hvor noen av dem skal.
Du snur deg og spør noen andre «Vet dere hvilket fly som skal ti Paris?» og de svarer «Vi stod akkurat og diskuterte det. Kåre her liker den 747-en som står der, så han skal ta den, men 20 har alltid vært mitt lykketall, så jeg prøver den gaten.»
En dame i nærheten sier «Sønnen min har tatt et fly en gang, og det var fra gate 12, og han har vært i Paris, så jeg prøver det nummeret.» Du sier, «Men hvordan vet dere hvilket fly som går til Paris?»
«Jeg har vel like god sjans til å komme til Paris som noen andre?» sier de andre.
Du går til resepsjonen og spør hvilket fly som går til Paris, og resepsjonisten sier «Det er ikke vår jobb å fortelle dere hvilken gate dere skal bruke. Det ville vært ganske trangsynt, ville det ikke? Det er så mange fly med så mange hardtarbeidende folk om bord og oppriktige passasjerer. Ta et fly, alle går et sted.»

Ville det vært teit?

På samme måte er påstanden om at alle veien fører til Himmelen teit.
Hvis du ikke bryr deg om hvor du tilbringer evigheten, så er det ikke så nøye hvilken vei du tar. Men hvis du vil til Himmelen, så må du gå på riktig vei.

Jesus lover deg riktig vei, og Jesus leverer!

Han kan ta deg dit du har aller mest lyst til å dra; hjem til Gud.
Han kan gi deg det du aller helst vil ha; frihet fra synd og en mening med livet.
Og alle har tilgang på dette!

Du kan høre det Jesus sier og tenke at det er intolerant og arrogant. Eller du kan se den mest kjærlighetsfylte handlingen i historien; at Guds Sønn kom ned til oss og gir oss det vi trenger aller mest, nemlig seg selv.
Hva vil du gjøre med Jesus?
Ta i mot ham som Herre og frelser i ditt liv, og ikke vent! Det kan hende flyet går fra deg.

I dødens skygge

Historien er full av menn og kvinner som har lagt ned livene sine for en større sak. Det er vidt kjent at Abraham Lincoln forutså at hans rolle i borgerkrigen i USA ville føre til hans død, men fortsatt så stod han på fordi han trodde at frihet for alle var en sak det var verdt å dø for. I sin siste tale før han døde, så sa han «Som alle andre, så vil jeg gjerne leve et langt liv. Lang levetid har sitt sted, men jeg er ikke bekymret for det akkurat nå.» Disse modige menn stod frimodig for sin sak når de ble truet med død. De følte dødens skygge nærme seg, men de hold ved å kjempe fremover i tro på at deres sak var verdt å dø for.

Bibelen forteller oss at Jesus Kristus visste at hans død var nødvendig for å fullføre oppdraget. Han sa

Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp. (Lukas 24:7 BM11)

Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. Han sendte bud foran seg, og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»Så dro de til en annen landsby.
Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Lukas 9:51-62 BM11)

Det er en forskjell på å tro at saken din kan få deg drept og å vite at din død er nødvendig. Teksten over her viser at Jesus ville dra til Jerusalem. Dette var øyeblikket der Jesus gikk inn på veien mot ydmykelse, og lidelse som ville føre til hans korsfestelse og død. Du kan nesten høre nøden i ordene «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på». Dette er Kristus Kongen, Herrenes Herre, Herskernes Hersker, Gud, den som stoppet vind og sa til bølgene, «Vær stille!» (Markus 4:39). Han er den som snakket inn i graven og sa «Lasarus, kom ut!» (Johannes 11:43). Dette er Guds Ord inkarnert, som går inn i dødsskyggens dal, legger sin hånd på plogen, vender ansiktet mot korset og ikke ser bort.

Når Martin Luther King Jr gav sin siste tale, så henviste han til Moses som stod på Pisga-fjellet og så ut over Det Lovede Land. Gud hadde tillat at han gikk opp på fjellet for å få se landet, Det Lovede Land. Han fikk ikke gå ned til landet sammen med folket sitt, men han visste at folket ville få det.

Jesus gikk ned til Jerusalem fra Oljeberget mens folket sang «Velsignet er han, kongen, som kommer i herrens navn!», men da han kom nærmere byen, så han på den og gråt (Lukas 19:41). Jesus visste at om fem korte dager så ville jubelropene til folkene endres til «Korsfest, korsfest!», og det ville være hans blod som ville renne i stedet for tårer.

Se for deg at jubelropene tiltar, og Jesus gråter. Men han fortsetter fremover fordi han vet at det eneste som kan åpne dørene til Det Lovede Land er hans blod. Det eneste som kan sette hans folk fri er hans død.

Vi vil gjerne klatre opp på fjellet for å se landet selv, men Jesus kommer ned fra Himmelen, legger hånden på plogen og roper ut «Det er fullbrakt!» og overgir seg selv til døden og åpner døren til Paradis for alle som tror. Historien er full av folk som dør for en sak. Men det er bare En som dødsengelen ikke kunne holde på. Det er bare en som har stått opp til evig liv. Tro på ham, og du skal ikke bare se Det Lovede Land, du skal få gå inn i det og være der i all evighet.

Et barn er oss født

Tvillinger

Jeg vet om ei jente som ble gravid utenfor ekteskapet, og familien presset henne for å få henne til å velge abort for å ikke «skitne til» familien som var etablerte i en menighet. Jeg vet om ei annen jente som ble gravid da hun var 16 år, og da hun kom på legekontoret så skrev legen ut en aborthenvisning uten å spørre henne om det var et ønsket valg.
Ei siste jente jeg kjenner ble sammen med en eldre mann, og ble gravid, og også hun ble anbefalt abort av legen hun møtte på første samtale på legekontoret.

Det har nettopp vært Oslo Symposium, og der ble vi minnet om alle de barna som ikke blir født i Norge i dag på grunn av at det ikke føles bekvemt å få barn «akkurat nå». Vi ble minnet på at vi bor i et land som tenker på barnet i mors mage som en celleklump, eller om det er gammelt nok til å ikke kunne aborteres, så kan det fortsatt nedgraderes til celleklump igjen dersom det er sykt eller «ikke kompatibelt med liv».
Jeg tror ikke svaret på dette problemet ligger i å endre lovene. Bare fordi lovene i et land endres, så endrer ikke lovene folkene, og det er hos folkene problemet ligger. Bare Guds ord og evangeliets kraft kan skape ekte endring i folks liv og hjerte. Svaret ligger i lov og evangelium som kaller folk til omvendelse og tro på Herren.

«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.» (Jeremia 1:5 BM11)

Gud vet veldig godt hva han gjør med oss, selv før vi blir født. Jeg ble nylig trebarnsfar og har nå en sønn og to tvillingjenter. Da det første barnet mitt ble født så var det en sak i nyhetene om at ganespalte var selvstendig abortgrunnlag. Min sønn ble født med ganespalte, og jeg ytret meg da og sa at de som aborterte på det grunnlaget var uegnede til å bli foreldre og burde kastreres. Bakgrunnen for uttalelsen var min erfaring med at ganespalte ikke fører med seg større problemer enn man virkelig må regne med å få med et barn. Jeg vil fortsatt si at f.eks. kolikk, det å knekke et bein, ha skjeve tenner, en talefeil eller til og med dysleksi, er en mye større og mer alvorlig «defekt» enn en spalte i ganen som opereres bort etter ett år.
Hvis grunnlaget for å abortere bort barn med ganespalte er fordi man må mate barnet med flaske, være med på sykehuset under operasjonen, eller snakke med en logoped hvert fjerde år, så tenker jeg at man automatisk er diskvalifiserte til å bli foreldre. Og jeg kan virkelig ikke se så veldig mange flere bakdeler med å ha et barn med ganespalte.

Livet er ikke noe uhell. Gud formet oss i mors liv på samme måte som han formet verden i sin hånd.

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. (Salme 139:13-14 BM11)

Livet i seg selv er fantastisk! Vårt DNA har 3 milliarder kjemiske stoffer som definerer hvem vi er. Hvis vi tar ut DNA-et fra en celle og strekker det ut, vil det bli en ca to meter lang tråd. Hvis vi skulle lest av alle bokstavene i DNA-et vårt (gitt at vi kan sette C, T, A og G som verdier for de kjemiske stoffene), og vi leste en bokstav i sekundet dag og natt uten pause, så ville det tatt oss 96 år å bli ferdig med ett menneske.

Det som er utrolig er at det ikke har eksistert og ikke kommer til å eksistere noen som er helt lik deg. Mens vi vokste i mors liv, så skjedde det mirakler. Når øynene våre ble formet, så lå det et lag av hud over dem. Men på en eller annen måte så dukket det opp en åpning som spredte seg tvers over dette hudlaget, og plutselig hadde vi øyelokk!

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. (Salme 139:17-18 BM11)

Guds visdom og kjærlighet var virksom da Han formet oss i mors liv. Han gav oss evner, talenter og gaver, og han satte oss til å leve akkurat der vi er. Vi forstår ikke alltid hvorfor de som ønsker seg barn ikke får barn, og de som (i våre øyne) ikke egner seg som foreldre får barn. Hvorfor er noen barn født med enkelte utfordringer mens andre får gå gjennom livet uten de store plagene? Det gir en påminner om at syndens konsekvenser rammer oss alle i alle livets faser, helt inn i mors liv. Livet er en gave fra Gud.

Selv om dette er en syndig og fallen verden, så fortsetter Gud å gi liv til en ny generasjon. Gud bryr seg om hver enkelt av oss, og det er det som er så fantastisk! Tenk på Jeremia. Hvorfor gav Gud ham liv? Hva tenkte Gud? Hva var Guds plan for Jeremia? Gud planla at han skulle bli en profet og en taler. Han skulle fortelle folket om Guds kjærlighet.

Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klagesangene 3:22-23 BM11)

Det største uttrykket for Guds kjærlighet var enda ikke utført. Gud ville at hver enkelt av oss skulle vite om Hans kjærlighet for verden. Gud planla at et barn skulle fødes inn i verden. Et mirakelbarn! Guds egen Sønn! Livets Herre har ingen problemer med å arrangere en jomfrufødsel. Men det handler ikke bare om barnets fødsel, men også om barnets død! Gud sendte sin egen sønn til verden for å bli født og dø, men det livet og den døden skulle ikke være bortkastet!

Gud ville at hele verden skulle få vite om frelsen Han har forberedt for oss. Dette livet er det eneste vi har for å lære å kjenne denne fantastiske kjærligheten fra Gud! Livet er en nådens tid.

Gud, som brakte Jeremia inn i denne verden, hadde også ord for å trøste og holde ham oppe.

«Du skal ikke si: Jeg er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå, og alt jeg befaler deg, skal du si. Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» (Jeremia 1:7-8 BM11)

Jeremia kom til å oppleve vanskelige tider, men Herren sa «Jeg er med deg.» Når Gud sa «berge deg», så kan man bare begynne å ane hva Gud visste at Jeremia måtte gjennom.

Ser vi Guds hånd gjennom alle vanskelighetene og prøvelsene i livet? Ser vi at Han endret retningen vår fordi Han hadde en annen plan for livene våre enn vi selv hadde? Der hvor vi har sviktet Ham og valgt stikk motsatt vei av det Han hadde pekt ut for oss, der har han elsket oss likevel! Hvis vi ikke har vist respekt for det livet vi har blitt gitt, hvis vi har kastet bort nådetiden som er gitt oss, hvis vi har ødelagt egne eller andres liv, så er tiden kommet for å vende om og tro Gud. Bare hos Gud kan du finne fred for skylden som plager deg for synder som er begått.
Hvorfor har Gud gitt oss livet og en nådens tid for å vende tilbake til Ham? Hvilken hensikt har Han med livene våre?

Heldigvis så setter han nye liv til verden slik at det kristne budskapet kan bringes videre! Han setter til live mennesker som skal bli pastorer og forkynnere, forbedere og lovsangere! Han setter til live folk som skal få være med og spre evangeliet videre slik at folk i verden fortsatt skal ha en sjanse til å vende om og bli frelst!
Når vi oppdager denne kjærligheten Gud har vist oss, så er det også vårt ansvar å dele den. Det er en ting å sette et barn til verden, men en helt annen ting å vise dette barnet kjærlighet og omsorg. Bare det å være abortmotstander gjør ikke at du kan ta deg av et barn i tiden som kommer. Vi jubler når et barn er født, men så begynner det fulle ansvaret! Dette vet alle som har tatt seg av et barn. Barn handler om å ta det ansvaret som er gitt deg. Da kan det hjelpe å stole på at Gud tar seg av deg.

Han skapte deg av en grunn, og han har skapt barn av den samme grunnen. Han slipper deg ikke og forlater deg ikke. Faktisk så sa Jesus selv en gang

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matteus 28:20b BM11)

Det kan vi både vi som er foreldre og alle andre ha godt av å stole fullt og fast på av og til!

Adam og Kristus

Jesus er verdens viktigste person, med to unntak. Gud Fader og Den Hellige Ånd. Han er ikke viktigere. Han er lik med tanke på verdi, sannhet, rettferdighet, nåde, og visdom og alle andre guddommelige aspekter og sider. De tre personene i treenigheten er like og ett, men Jesus er overlegen alle andre i verden. Pastorer, prester, paver, misjonærer, fotballstjerner, filosofer, filmstjerner, og alle som noen sinne har levd eller kommer til å leve. Han er suveren i all evighet. Jesus skinner så uendelig klart mot vår syndige natur, slik at vi skal elske ham mer, beundre ham mer, følge ham mer oppriktig, glede oss i ham, adlyde ham, gjøre ham mer kjent. Alt eksisterer, inkludert ondskap, for å få Ham til å skinne klarere og sterkere. Alt eksisterer for å opphøye Jesus.

Herren skapte alt for et formål, også den urettferdige for ulykkens dag. (Ordspråkene 16,4 BM11)

Gud har gjort det slik at de ulydige er skyldige og verdige straff, Gud er fullstendig uten synd, samtidig som alle ting er lagd for Jesu herlighet.

Kristi herlighet skinner gjennom alle ting, til og med synd. Og det er slik fordi Gud vil det slik.
Jeg har i det siste vært opptatt av temaet «Hva er sannhet?». Eksistensialister og relativister har forsøkt å si at vi kan definere sannhet selv, med de fatale følger det kan få. I dagens opplyste samfunn blir flere drept og flere brutalt voldtatt og ødelagt enn noen sinne før. Flere ble drept forrige århundre enn alle tidligere århundrer til sammen. Det sier noe om at vi ikke har blitt bedre av å «finne vår egen sannhet». Guds sannhet er en helt annen:

«‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ (Matteus 22, 37-39 BM11)

Guds skapelse gir oss verdi. Vår verdi er begrunnet i at vi er skapt av Ham. Hvis du tror at vi er et kjemisk og biologisk produkt, så er det ikke vanskelig å fjerne menneskets verdi, og uten verdi kan du behandle alle som dine personlige eiendeler.
Slikt blir det verdenskriger av.

Saken er at Gud bestemmer hva sannhet er, og han bestemmer hvordan du er. Du bestemmer ikke hvordan Gud er. Gud er suveren, og bestemmer helt og holdent alt, fordi han eier alt.
Du er skapt av ham, derfor eier han deg og kan egentlig gjøre som han vil med deg.

Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet. Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam. Adam er her et motstykke til ham som skulle komme. Men med nåden er det annerledes enn med fallet. På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus. Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt. Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. (Romerbrevet 5, 12-21 BM11)

Forholdet mellom Adam og Jesus er designet av Gud for å herliggjøre Jesus.
Paulus tenker på forholdet mellom Adam og Jesus, og ser for seg at det er slik at Adam er et motstykke til Jesus. Og det er en del likheter mellom Adam og Jesus; Begge er avgjørende for menneskeheten. Men det er enorme forskjeller, og det er her Paulus legger inn trykket i avsnittet. Med Adam kom synden inn i verden, og med synden kom døden. Det skjedde en forandring i mennesket som ikke kan endres eller slettes ut av andre enn Gud selv. I stedet for den selvsagte kjærligheten til Gud og den glade lydigheten mot Ham, så kom den like selvsagte egoismen som først av alt søker sitt eget. Slik blir vi født, og denne arvesynden tar etter hvert form av syndige gjerninger hos oss alle. Døden er noe Gud innfører for å begrense hvor galt alt kan gå. Konkrete bud var ikke nødvendige. Loven kom jo lenge etter syndefallet. Det er ikke bare synd som skiller oss fra Gud. Det er den iboende egoismen.

Gjennom Adams fall fikk Guds fiende fotfeste i vår verden, og hele slekten kom inn under den dom som hører til synden. Og den dommen er den evige død. Hele tiden har djevelen stått og sett på at mennesker har ført seg selv til dommen, selv om de tror på Gud. Mennesker ble kalt rettferdige og ble gitt adgang til Guds rike, selv om de hadde brutt loven. Hvordan kan dette skje? Hvis Gud sier at synd må straffes, og han likevel lar folk «gå fri», så kan vi vel ikke kalle Ham rettferdig?

Så djevelen står på sidelinjen og ser folk som fortjener evig straff gå fri, og han roper til Gud «HVORDAN KAN DU LA DETTE SKJE?» Hvordan kan en rettferdig Gud som ikke tåler synd, og som har gitt befaling om at alle syndere skal straffes, la syndere gå ustraffet?

Det fins et svar på det. Gud gjorde noe som overgikk alle djevelens forventninger, og som utfordrer vår tanke og våre liv. Det utfordrer oss på en måte som overgår virkningene av syndefallet. Gjennom syndefallet fikk synden makt i verden, men Guds nådegave har ført oss til et helt annet sted enn verden. Den har gjort oss til konger og arvinger, slik at også vi kan være herrer over døden. Hva var det som skjedde?

Jesus kom med liv. Et nytt liv. Loven han oppfylte ble ikke gitt oss for at vi skulle forsøke å holde den og bevise oss rettferdige, men for at vi skal se at vi ikke har en sjanse. Han levde et plettfritt liv, ikke bare etter vår oppfatning av loven, men etter Guds oppfatning av perfeksjon. Han motstod alle fristelser vi hadde falt for med en gang. Paul Washer sa en gang at det ikke bare var en fristelse, men Fristelse med stor F. Sammenlign det med at jeg står ved siden av en vektløfter. Legg på en stang. Jeg er ikke helt veik, så en vektstang greier jeg. Legg på 50 kilo. Det går greit. Legg på 50 til, og det begynner å bli tungt, og jeg svetter. Legg på 50 til. Jeg skjelver, og knærne begynner å få problemer. Legg på 50 til, og jeg går i bakken. Vektløfteren tar 50 til, 50 til, 50 til, 50 til, 50 til, 50 til. Han står. Der vi falt for lenge siden, der står Jesus.
Det var fristelsene Jesus gikk gjennom, for å bevise sin herlighet. Han oppfylte HELE loven. Der ett menneske falt for en liten fristelse, står en mann imot uendelig mye.

Adam døde etter hvert, og det gjorde Jesus også. Jesus, før han døde, ba i hagen

Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil. (Matteus 26, 39 BM11)

Og da er det ikke selve korset det er snakk om. Det er Guds vrede som er i begeret, døden som Gud har lovet skal være syndens lønn, som djevelen har ventet på skal helles over dem som virkelig fortjener det, altså deg og meg. Så føres Jesus opp til Golgata og henges på korset, og DER forteller Gud til alle makter og myndigheter og for hele verden hvem som skal få syndens lønn! Det er ikke synderen, men den syndfrie! Det er Guds fulle vrede som utøses i sin fulle bredde og dybde over han som ikke har kjent synd! Du og jeg hadde blitt pulverisert under denne byrden, men Jesus holdt ut for deg og for meg. Det er ikke slik at han hadde det enklere enn oss fordi han er Gud, men guddommeligheten holdt han oppe til verket var fullført. Gud vendte ryggen til Jesus fordi Jesus ble synd for oss. Gud, som ikke kan vite av synd, ble synd for oss, så vi kan gå fri.

Da Adam åpnet seg for synden og trodde slangen mer enn Gud, så ble menneskeheten forgiftet. Alle har fått del i fallet og ulydigheten. Men da Kristus var lydig til døden og oppfylte all rettferdighet samtidig med at han døde for urettferdige, så gjorde han det mulig for oss urettferdige å få del i hans rettferdighet og på den måten bli rettferdige for Gud.
Og ikke bare betalte han for synden ved å dø. Han gikk ned i dødsriket og forkynte for dem som var der! Så etter å ha fullført sin gjerning også der, så stod han opp, og viste seg som seierherre også over døden! Jesus stod opp som et menneske, og gikk rundt i 39 dager før han fôr opp til himmelen. Det første mennesket i Himmelen! Han steg opp, og satte seg på sin rettmessige plass ved Guds høyre side på tronen. Som hersker over absolutt alle ting, døden inkludert.

Djevelen står målløs. Kristus tok bort alle muligheter for at han skulle vinne. Synden er uendelig syndig, men Jesus er uendelig ren. Ikke bare betalte han for oss, men han gir oss et liv sammen med seg. Det er en gave som er av ren nåde. Fordi vi har fått loven, så kan vi se hvor syndige vi er, og da ser vi at vi ikke fortjener nåden. Men nåden blir gitt til oss, og vi får ta imot den, uten å ha noen verdens ting å gi tilbake. Vi får bli Guds barn, adoptert inn i Hans familie, og medarvinger med Kristus! Du kan ikke tro at du duger slik du er, ikke engang om du forbedrer deg. Nettopp derfor er det klart at det er uendelig langt mellom oss og Gud, men Jesus går foran oss, og vi får gå bak ham.
Når vi går frem for domstolen, kledd i Kristi drakt, som er renere enn det hviteste hvitt, virkelig vasket i Hans blod, så er det ikke oss Gud ser, men Kristi fullførte verk på korset. Det er snakk om ufortjent lykke og trygghet, som overgår våre villeste forestillinger. Og idet vi tror vi har forstått omfanget at det og dybden i det, så ser vi at det strekker seg så uendelig mye lengre og dypere enn vi kan forestille oss.

Det er Jesu kjærlighet, som langt overgår kjærligheten Adam hadde. Adams synd er ingen ting i forhold til Jesu nåde. Det var Guds plan fra begynnelsen av. Adam, som representant for menneskeheten, ville være et bilde på Kristus som representant for en ny menneskehet. Gud bestemte at dette skulle være et bilde slik at Kristi herlighet skulle skinne enda klarere.

Jesus tok imot Guds fulle vrede, så du skulle få slippe. Han tok straffen så du kan gå fri. Du har fått invitasjonen til å ta Jesu rettferdighet og bli med til Guds evige rike.

Spørsmålet er da om du har tatt imot Guds store nåde og rettferdighetens gave?
Legg merke til at det står «gave». Det betyr gratis. Kristi rettferdighet er gratis. Vil du ha det som skatten i livet ditt? Motta og vitne om det. Og vær en levende del av fellesskapet av hellige.

For jeg skammer meg ikke over evangeliet

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Romerbrevet 1,16 BM11)

Det handler ikke bare om doktrine og om læresetninger, men om Guds egen Sønn. Det er kraft til frelse, og det er aktivt i verden. Det er noe som griper inn i hverdagen vår og som stiller oss opp mot Guds speil. Evangeliet har med seg noe vi alle trenger, nemlig rettferdighet for Gud, og det er bare evangeliet som har med seg denne rettferdigheten.

I alle andre religioner så handler det om at vi må gjøre noe for å fortjene frelse eller utfrielse, og selv om du har oppfylt alt, så kan det fort hende du står i usikkerhet likevel. Slik har noen det med kristendommen også. Og det er kanskje ikke så rart når Bibelen snakker om at Guds lov er nedfelt i vår samvittighet, og dersom vi får dårlig samvittighet for noe, så har vi jo gjort galt imot Gud, og det er farlig! For å rettferdiggjøre oss selv da, så kommer vi fort inn på det de fleste tror, at så lenge man gjør gode ting, og er mer god enn ond, så fortjener man å bli frelst. Gud elsker gode mennesker, og du er da god, er du ikke?

Det er ikke det at det er helt feil. Paulus sier flere ganger at Gud skal belønne enhver etter sine gjerninger. Alle som gjør godt skal få belønning, men problemet er at det ikke er noen som er gode og som gjør godt. Ingen er gode etter Guds standard, og det må jo være Hans standard vi måler etter ettersom det er Hans himmel det er snakk om å komme til. Hele menneskeheten står skyldig fremfor han. Alle mennesker er skyldige i å ikke elske Gud slik han fortjener å bli elsket, og vi behandler ikke vår neste som oss selv. Selv om vi kanskje oppfatter oss selv som gode, så er Guds krav til oss mye høyere, og det med rette.

Vi er alle fylt av baktanker, hat, misunnelse og andre onde tanker og følelser. Men det er til oss Gud har kommet med sine gode nyheter! Evangeliet har med seg forklaringen på hvordan du kan ha et rett forhold til Gud. Evangeliet er en Guds kraft til frelse!

Vi er selv ikke i stand til å bli rettferdige for Gud, men i evangeliet – som er en gave fra himmelen – åpenbares den rettferdigheten vi selv ikke kan skaffe oss! Og evangeliene er svært klare på denne saken: Rettferdigheten kommer fra Gud, og blir gitt til oss gjennom troen på Jesus Kristus. Det handler altså ikke om hva du kan gjøre for Gud, men om hva Gud har gjort for deg!

Kristendommen er det eneste verdenssynet som fungerer på denne måten. Gud visste at vi var falne og svake mennesker, ute av stand til å leve opp til Hans standard. Så han kom ned til oss, levde sammen med oss, og ved at han oppfylte hele loven så ble han det første rettferdige mennesket som noen gang har levd, og som noen gang vil leve. Det gjorde han i stand til å ta på seg all vår synd, og lide den straffen som Gud hadde sagt måtte betales for å bøte for synden. Syndens lønn er døden, og Jesus døde. Den eneste virkelig rettferdige, og helt syndfrie, døde den døden syndere skulle hatt.

Men døden kunne ikke holde på ham, fordi han ikke hadde begått noen synd selv, og i kraft av sin guddommelighet, stod han opp for å vise at han er seierherre også over døden! Det betyr at Jesu rettferdighet betyr at vi kan få leve evig sammen med han!

Vi som ikke er i stand til å legge en millimeter til vår egen frelse, fikk Jesu rettferdighet og det evige liv i gave. Alt er av nåde, og nåden holder.

Og det er ikke noe å skamme seg over! Guds kraft som er i evangeliet er til for deg og meg, og det er noe vi kan få del i. Å tro på Jesus er altså å tro på hvem han er, og stole på at det han sa er rett.

Hvis du ikke har gjort det før, så vil jeg anbefale deg å lese et evangelium, og bli kjent med Jesus. Se hva han sier, og spør Gud om hvordan du kan dele videre det Bibelen gir deg!

Jesus gir deg et nytt liv!

Jesus holder deg

20130306-221643.jpgDet er ikke ofte jeg forteller om folk jeg kjenner eller har snakket med, men i dag skal jeg gjøre et unntak. Jeg kjenner ei jente, la oss kalle henne Lisa.

Første gang jeg møtte Lisa var på en samtalegruppe for ungdom, drevet av en kateket jeg jobbet sammen med. Det var nesten bare jenter der, og jeg var innom for å fortelle om temaet «Når livet gjør vondt», i forbindelse med en oppgave jeg holdt på å skrive på.

Det var 6 eller 7 ungdommer i rommet når jeg gikk inn. De hadde potetgull, og det lå noen bibler åpne, så de kunne følge med dersom jeg siterte noen skriftsteder.

Kateketen spurte jentene om de kunne dele noe fra livene sine, og fortelle om hvordan de hadde endt opp som kristne, og den første jenta var ganske kjapp med å komme med sitt vitnesbyrd. Hun kom fra en familie med nok penger, og hun fortalte om det å innse at verden ikke roterte rundt henne, men at Jesus betyr mer enn det materielle.

Noen flere kastet seg på og fortalte sine historier, noen lange og noen korte. Jeg satt i sofaen og lyttet, og i det jeg skulle til å komme med noen kommentarer, reiste Lisa seg opp.

Hun fortalte at hun hadde vokst opp utfor byen, og da hun var 6 år begynte faren å gi henne øl så han kunne gjøre ting med henne. Da hun var 8 gav han henne hasj så han kunne fortsette.
Da hun var 11, stakk hun hjemmefra, men hun ble funnet igjen, og da fikk hun virkelig gjennomgå.
Da hun var 12 år prøvde hun første gang å ta sitt eget liv.
Nå hadde faren flyttet til Tyrkia, så ting var litt roligere.

Hun hadde forsøkt å stikke av igjen da hun var 14, og da hadde hun blitt funnet av kateketen. Hun sa «Siden da har jeg funnet kjærligheten, for første gang i mitt liv. Jeg hadde aldri hørt om Jesus før jeg kom hit. Etter et par dager ble jeg kristen ved å spørre Jesus om å tilgi meg, og nå jobber jeg med å tilgi faren min.»

Her satt jeg foran en helt ødelagt jente, vokst opp i et hjem med omsorgssvikt, seksuelle overgrep og rusmisbruk. Hun var skjør og ødelagt, ensom og fortapt i smerte, langt fra kjærlighet og helbredelse, langt fra Gud.
Men så møtte hun Jesus.

Dette er noe av det Jesus gjør. Han gir liv.

Han tar de som er såret og knust, som er fanget i fortvilelse og isolasjon, og han gir dem liv. Han gir bokstavelig talt liv!

Bibelteksten jeg limer inn her nå, er fra ganske tidlig i Jesu virke. Døperen Johannes er fortsatt i live, men Jesus har rukket å kalle alle 12 disiplene. Og det er nå Jesus kommer med en skikkelig overraskelse.

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. (Lukas 7:11-17 BM11)

Hvis vi ikke er forsiktige, så går vi glipp av all desperasjonen og frustrasjonen i øyeblikket Lukas forteller oss om. Lukas er en som tar alle detaljene i betraktning. Han forteller at Jesus hadde gjengen med 12 disipler med seg, sammen med en god del andre folk. De var alle sammen på vei mot en liten by som het Nain. Ironisk nok betyr Nain «hyggelig», men Jesus så da han kom dit at det var alt annet enn hyggelig. Lukas forteller at det var en død gutt som ble båret ut av byen. Gravfølget var stort, og alle sørget. To store folkemengder samles midt på gaten. Den ene i sorg, den andre fulgte etter Jesus. Ingen av dem visste at de snart skulle være vitne til et av de største miraklene Jesus gjorde.

Vi blir fortalt at den døde gutten var sin mors ene sønn, og hun var enke. Jeg har selv en sønn, men jeg kan nok ikke begynne å ane hva hun måtte ha gått gjennom. Hun hadde mistet sin sønn, og måtte gå gjennom livet videre alene. Mannen hadde også gått bort tidligere.

Jeg har tenkt noen ganger på at det er veldig greit å ikke være alenefar, og at det hadde vært ensomt å mistet min kone. Men å miste både kone og sønn er noe helt annet. Da er man HELT alene, og jeg tror (uten å egentlig helt ha evne til å strekke empatien min så langt at jeg kan sette meg inn i følelsene) at det må være over grensen til grusomt.

Men det lå mer i det enn det på den tiden. Denne kvinnen har ingen slekt til å bære familien videre. Det er ingen flere menn til å bære familiens navn. Det var rett og slett slik at slekten døde ut med henne.
Hun har ingen til å ta vare på seg. Kvinnene var avhengige av sine ektemenn og sønner. De var ikke akkurat hjelpeløse, men kvinnene kunne ikke ha jobb, så de var avhengige av menn for å få ting til å gå rundt. Nå når alle mennene i livet hennes var borte, var hun blitt avhengig av samfunnets støtte, i den grad samfunnet ville støtte opp om henne.

Hva hadde du tenkt om livet i en slik situasjon? Uten familie, uten mulighet for å få jobb, totalt avhengig av veldedighet for å overleve. Hva ville du tenkt om Gud?

Hvis det var noen som hadde rett til å føle seg hjelpeløs og ensom, så var det denne kvinnen.

Det er bra å se at Jesus ser situasjonen med en gang, og handler!
Vanligvis så foregikk begravelsesfølgene slik at først kom moren, så kom slektninger, så venner, så kom båren med liket, så bekjente.
Da Jesus så kvinnen foran begravelsesfølget med ingen mellom henne og kisten, så forstod han med en gang at kvinnen var enke og ikke hadde slekt.

Jesus gikk ut til kvinnen, og fikk medfølelse med henne. Han handlet på en måte som ingen andre rabbinere eller lærere hadde gjort. Han gjorde seg opptatt med en sak som omhandlet en kvinne. Og han tok på båren der det lå en død mann. En slik handling hadde i følge loven gjort en mann uren, og han måtte da gjennom en hel serie renselsesritualer. Men siden Jesus er Gud, så bekymret han seg ikke for det. Jesus distanserer seg fra rabbinerne, de skriftlærde og fariseerne. Han tok på båren, vekket gutten til live igjen, og sørget for at enken fikk et videre livsgrunnlag.

Og handlingen gav avkastning ut over kvinnen og gutten. Alle folkene ropte «Gud har gjestet sitt folk.»

Disse menneskene begynte å forstå hva Jesus kom for å gjøre! Tross alt, det var Jesus som sa:

For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» (Lukas 19:10 BM11)

Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matteus 20:28 BM11)

Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Johannes 10:10 BM11)

Dette er ikke historier om ting som skjedde for veldig lenge siden, og som har mistet relevans for oss i dag. Historien står der fordi den skal fortelle oss noe. Jesus gav denne gutten nytt liv, og han gav Lisa et nytt liv. Og de gode nyhetene er at dette gjelder enda, også for deg. Jesus er kommet for å gi deg et nytt liv!

Noen ganger er livet forferdelig. Du møter situasjoner og ting som gjør at du føler deg utslått og hjelpeløs. Kanskje har noen løyet for deg, kanskje har noen lurt deg, kanskje har noen slått opp med deg, kanskje er det totalt kaos i livet ditt. Det er mye som kan gi oss følelsen av å være alene og fortapt.

Men noen av oss føler oss forlatt og ensom på grunn av noe vi selv har gjort. Kanskje har du drevet litt for langt bort fra det livet Gud mente du skulle leve, og hvis du er ærlig, så vil du måtte innse at selv om du kaller deg kristen og går på møter og synger i lovsangsteam, og hva det måtte være, så kan synd i livet ditt gjøre at du flyter vekk fra Gud.

Synd gjør at du isolerer deg. Djevelen ligger klar og forteller deg at du nok er den eneste som begår denne synden, og at vi må skjule det. Til slutt er vi skamfulle og alene.

Eller det kan hende du aldri har startet et forhold til Gud gjennom Jesus. Du har aldri bekjent synd og bedt om tilgivelse, og du har aldri bedt Jesus om å lede livet ditt. Du har ikke fått et nytt liv, rett og slett fordi du ikke har bedt om det.

Jesus ser våre behov like klart og tydelig som han gjorde da han så denne kvinnen utfor landsbyen. Han ser også våre behov, selv om vi forsøker å gjemme dem fra han. Når vi lar Ham gi oss et nytt liv, så handler Jesus på en best mulig måte for oss, på samme måte som han gjorde for enken for to tusen år siden.

Og til slutt: Enken hadde kanskje ikke gjort noe selv for å havne i en slik situasjon, og det har kanskje du. Det betyr ikke at ikke Jesus vil hjelpe deg også. Jesus fant og frelste tyver, opprørere, prostituerte, folk som var åndelig forvirret og som var besatt av demoner. Han tok de verste utgangspunktene, gav de et nytt liv, og sørget for at veien til Gud ble åpnet.

Ta et lite minutt i stillhet og be Gud om å gi oss en ny begynnelse. Vær ærlig med Ham og fortell at du er fortapt og ensom. La Ham vise deg barmhjertighet slik at ditt liv kan bli fornyet.

Det fins ingen feil måte å gjøre dette på. Hvis du aldri har trodd på Jesus som Frelser og Herre før, men vet at du må, så bruk øyeblikket nå til å gjøre han til din frelser. La ham fornye livet i deg.

Hvis du har akseptert Jesus som Herre og Frelser i ditt liv, men trenger at Gud leder deg gjennom situasjonen eller tilstanden du er i nå, så spør han om det.

Gud er kommet for å hjelpe sitt folk, og du er en del av Guds folk!

«Jeg jobber med saken»

20130116-095115.jpgJeg er nå godt igang med årets Bibelleseplan, Robert Roberts! I fjor hadde jeg flere små, lettleste, temabaserte leseplaner, men nå tenkte jeg at jeg skulle klemme til med en litt tyngre. Det er såpass mye å lese at man faktisk må planlegge og prioritere å lese for å komme seg gjennom hver dag.
Jeg synes det er flott.

Når jeg leser, så legger jeg ofte merke til nye ting, og av og til får jeg en ny forståelse for noe jeg har lest før, som jeg trodde jeg forstod.
I dag lest jeg blant annet dette:

Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. (Matteus 10:22 BM11)

Alle oppgaver man må gjøre er ikke like morsomme. Faktisk, så tror jeg at alle oppgaver har en eller annen ubehagelig side. Jeg kjente en gang en kar som hadde som eneste mål i livet å følge minste motstands vei. Han endte opp med å aldri forlate huset uten bruk av tvang, og kunne ikke reise seg opp av sengen i frykt for at underlaget han gikk på ble for mye motstand mot føttene hans. Han levde et dypt ulykkelig liv.
I verset jeg har funnet frem så snakker Jesus om hva man kan forvente som kristne. Jesus har aldri sagt at det er enkelt å følge Ham. Det vil følge motstand og «ubehageligheter».
Da er det viktig å ikke grave seg ned og holde sengen! Du har hørt uttrykket om å «komme seg opp på hesten igjen», og det er mye sant i det. Man må børste av seg støvet og ikke gi opp!

Jeg har en tendens til å klage mye, gjerne mens jeg gjør noe jeg ikke liker. Folk som mg, som klager mens de gjør en oppgave, har ofte feil fokus. Vi fokuserer på innsatsen vår, hvor vanskelig det er, ansvaret som må bæres, og ikke minst hvor synd det er i oss når vi må gjøre noe.

Det jeg lærte av Mattus 10:22 i dag er rett og slett at vi må lære å dyrke fokuset på sluttresultatet! Vi må se frem til det ferdige resultatet, fordi det er der målet vårt ligger.
Snakk om tro, og se frem til frelsen. Da blir du en vinner!