Forsoning

Gruppeklem

Jeg tenker at forsoning kan være tre ting.

Du kan forsone deg med noe. Du kan bli forsont med noen, og Gud kan forsone seg med deg. La oss gå gjennom de tre i rekkefølge.

Vi har sikkert sett slike amerikanske TV-programmer der en eller annen lat mann kommer hjem fra jobben, og kona har jobbet hele dagen med klesvask og barnepass, og han setter seg rett ned og forventer at hun skal fortsette å jobbe mens han slapper av.
I andre tilfeller har vi kanskje en mann som slår kona si fordi hun ikke har gjort alt slik han så for seg.
Det står i Bibelen i første Johannes 1,8:

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. (1. Johannes 1,8 BM11)

Dersom du slår kona di, så vit dette: Gud lar ikke en ugjerning gå ustraffet. Å mishandle en Guds datter vil utvilsomt få Guds vrede til å vendes mot deg, og det forferdelig å havne i Guds hender!

Hvis noen gjør noe galt mot deg, hvordan er det riktig å reagere?

Det heter at man må legge det vonde bak seg og gå videre i livet. Men hvordan gjør man det? Det fins ingen bruksanvisning på det!
Hva om noen gjorde noe som var så vondt mot meg at jeg ikke kan bare «la det gå»? Det gjør vondt, og tankene vil ikke forsvinne. Hvordan «legger du det bak deg»?

Jeg tror ikke det er mulig å legge alt mulig bak seg. Noen ting er så kjipe og vonde at de henger fast på deg resten av livet. Det gjør kanskje at dersom du forsøker å «legge det bak deg», og «komme deg videre i livet», så greier du ikke det. Da kan du få skyldfølelse på toppen av det hele, og ingen er tjent med å få sorg oppå sorg.
Den oppleste og vedtatte sannheten om at «du må komme deg videre i livet», går ikke an å leve opp til.
Den som leste opp og vedtok at «man må komme seg videre i livet, og glemme det», kan umulig ha blitt utsatt for noe spesielt ille.

Vi har kanskje et ganske teoretisk forhold til store krenkelser og svik. Uten å ha opplevd det kan vi tro det er enklere enn det rent faktisk er, å gå videre. Det betyr ikke at det ikke er viktig.
Hva er det verste noen har gjort mot deg?
Husker du hva det var? Kjenner du litt av følelsen enda?
Sånn er det nemlig. Hvis det du har opplevd er ille nok, så henger det med deg og påvirker deg hver dag resten av livet, og det er heller lite du kan gjøre med det.
For livet leves ikke i fortiden, det leves her og nå. Mange forfølges av fortidens spøkelser i en slik grad som gjør det er umulig å leve et god liv.

Tilgivelse og forsoning

Hva er forskjellen?
Tilgivelse er noe man bestemmer seg for. Det innebærer å si, først og fremst til seg selv, at man ikke vil bære nag.
Forsoning innebærer å akseptere og integrere det som har skjedd som en del av din historie det er mulig å leve med. Forsoning med andre innebærer både tilgivelse og fornyet tillit.
Forsoning innebærer at du blir venner med den som har gjort noe galt mot deg. Tilgivelse trenger ikke innebære dette.
Dersom vi mennesker er dårlige på tilgivelse, så er vi desto dårligere på forsoning.

Da Gud skapte mennesket

så skapte han det uten synd, men med mulighet for å synde. Jeg har noen ganger tenkt «kunne ikke Gud bare ha satt det teite treet oppå en klippe, der vi ikke kunne få tak i det?»
Da hadde hverken Adam eller Eva rukket opp for å hente frukten, og mennesket ville fortsatt levd i fred i hagen, tenkte jeg. Men etter å ha tenkt gjennom saken, så tror jeg ikke poenget er å frata oss muligheten. Hvis det ikke hadde vært treet, så hadde det vært noe annet.
Om Gud ikke hadde gitt oss muligheten til å synde, hadde vi ikke hatt frihet, egentlig. Med friheten så følger det at vi har mulighet til å synde og såre.
Og dette gjelder ikke bare mellommenneskelige forhold.

Saken er at vi har alle gjort noe som har såret Gud så mye at han ikke kan «la det gå». Du tenker kanskje «Jeg er da ikke så ille», eller «Gud tilgir meg nok», men husk hva jeg sa om tilgivelse og forsoning. Gud er både hellig og rettferdig, og han elsker oss. Det betyr at tilgivelse ikke er nok. Han vi ha et forhold til oss, og at vi skal stå i et far – barn forhold til Han. Da må det forsoning til.

Forsoning er et sammensatt ord

For og soning.
Gud sier at syndens lønn er døden. Vi har gjort så mye synd at vi virkelig fortjener døden, til og med etter menneskelig målestokk. Hvis du er uenig i min påstand, så tenk på et land hvor dødsstraff er tillatt. Så tenk deg at jeg er et skikkelig godt menneske. Jeg gjør så lite som fem synder om dagen. Det er fem lovbrudd på Guds hellige lov, hver dag. Hvis jeg lever til jeg blir 70, så har jeg utført 127.000 lovbrudd. Det er mer enn nok til å få deg dømt til døden i ganske mange land her på jorda, og det er etter en mye lavere målestokk enn Gud måler oss etter. Syndens lønn er altså døden, og det er en straff ingen kan unnslippe.

Gud så det, og ønsket ikke at vi skulle dø. Ikke på grunn av at det er noe elskelig med oss, men fordi Han er hellig og rettferdig. Han valgte da å ta straffen for våre lovbrudd på seg selv. Jesus tok straffen, så vi skulle slippe. Gud visste at vi ikke ville klare å leve perfekt, og derfor kom han ned til oss i stedet, for å forsone oss med seg selv. Jesus sonet, så vi ble forsonet.

Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. (2. Korinterbrev 5,18-19 BM11)

Jesus tok straffen, og går foran oss inn til Gud. Det betyr at vi kan stå rene og rettferdige foran Gud, fordi Gud ikke ser alt det gale vi har gjort, men bare Jesu plettfrie liv og vesen. Jesus betalte straffen ved å leve et syndefritt liv, og deretter betale syndens lønn.

Gud visste at vi kom til å trenge forsoning

Gjennom Jesus er du et perfekt menneske. Ved troen har du fått mange og store synder tilgitt, og det gjør at vi skylder andre å se gjennom Jesu briller, for å si det på den måten.

Se det positive i deg selv og andre!
For livet leves her og nå, og det er fullt av muligheter. De fleste mennesker vil oss bare godt og fortjener at vi stoler på dem. Veien dit er ikke alltid lett, men den er viktig og nødvendig.
Still deg selv spørsmålet: Hva er bra i livet mitt?
Hva betyr det for deg at Jesus har gjort deg ren og rettferdig? Har du tatt imot Jesus som din Herre og Frelser?
Hva har det å si for hvordan du kan møte andre mennesker?
Gud har forsonet seg med oss. Hvordan kan vi forsones med andre?

Det føles kanskje ikke lett å komme seg «dit» hvor man kan åpent og ærlig si «Jeg tror på Jesus, og at han døde for meg». Kanskje trenger du hjelp for å nå dit. Kanskje er du en av dem som alltid har trodd, og som står trygt i din barnetro. Kanskje er du tvilende og er usikker på hvordan du skal forholde deg til dette med Jesus. Uansett hvor du er, så tror jeg denne andakten har talt til deg. Hvis du trenger en til å hjelpe deg det siste stykket på veien mot Jesus, så ta kontakt med nærmeste kirke eller menighet som tror på Jesus som Herre og Frelser.
Tro. Det er det som skal til. Jesus har gitt sitt liv for deg, og alt han ber om til gjengjeld er at du skal tro på at han har gjort det han har gjort.

Palmesøndag

Johannes 12:12-24

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å feire høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Historien om Jesus som red inn i Jerusalem kan ses på to forskjellige måter, eller på to forskjellige nivåer.
Det første er Jesus som rir inn i byen hvor det til vanlig bor ca 140.000 folk. Det var påske og da var det omtrent 2,5 millioner folk i byen. Ryktet om at Jesus var på vei hadde spredt seg. Han hadde gjort mange undre og tegn. Blant annet hadde han nettopp vekket Lasarus opp fra de døde, og dette var et klart og tydelig tegn på at han var Messias.
Mange folk hadde sett og hørt om det Jesus var i stand til, og kjempemange hadde møtt opp ved inngangen til Jerusalem for å ta imot han.
De ville gjøre han til konge over Israel, slik at landet kunne rive seg løs fra romerne, og bli stort og mektig slik det en gang hadde vært.
De ropte «Hosianna» mens de la ned palmegrener på bakken foran ham, da han red inn.
Mange tror at Hosianna betyr hurra, men det gjør det nok ikke. Det betyr «frels». De var nok passe lei av å være under romersk okkupasjon.
Vi leser også at saddukeerne, fariseerne og øverstepresten rottet seg sammen og ville få han henrettet.

Det andre nivået er at Jesus er på vei opp til Jerusalem, opp til tempelet, og opp til Det Aller Helligste.
Det Aller Helligste var det aller helligste stedet i hele verden, fordi der bodde Gud. Det lå innerst i tempelet i Jerusalem. Det var så hellig at det bare var én mann som fikk gå inn dit, én gang i året. Rommet var gjemt bort innerst i tempelet, som ikke hadde særlig mange vinduer. I tillegg, for å gjøre det HELT mørkt der inne, var rommet dekket til av et kjempestort og kjempetykt forheng. Det fantes ikke lys der inne i det heletatt.
Stedet var så hellig at ypperstepresten, som var mannen som fikk lov til å gå inn en gang i året, måtte ha et tau rundt foten da han gikk inn, fordi om han skulle omkomme mens han var der inne, kunne ingen gå inn og hente ham. Han måtte dras ut ved hjelp av dette tauet.
Det som skjedde når ypperstepresten gikk inn i Det Aller Helligste, var at han skulle si Guds navn, som er så hellig at det bare kunne uttales en gang i året. Deretter skulle det ofres et lytefritt lam, for å bøte for Israels synder.

Gud hater synd, og har bestemt at all synd må straffes med døden. Det som skjer når ypperstepresten gikk inn for å ofre et dyr for menneskenes skyld, var at Gud holdt igjen vreden og straffen, fordi han ventet på det endelige, siste, store offeret.
Jesus er det aller siste offerlammet. Hans liv ble gitt for at alle skal kunne leve i fellesskap med Gud.
Det er Gud som ofrer Jesus ved yppersteprestens hånd. Jesus gir jo sitt liv frivillig.
Jesus er altså ikke bare på vei opp mot Jerusalem. Han skal til alteret inne i Det Aller Helligste.

I Hebreerbrevet kan vi lese om at det foregår en parallell handling i Himmelen.
Det som skjer i Himmelen med vår synd, er at Jesus nærmer seg Faderen, nedlesset i vår synd, skam og alt som er vondt. Han går nærmere og nærmere Faderen i Det Aller Helligste. Så nært at Far og Sønn blir ett. Det er kun Jesus som blir til syne, nedlesset av synd. DA slipper Faderen løs sin straff, som er den straff Gud gir synd.

Jesus ba om å få slippe straffen, men fikk til svar at dersom hvetekornet ikke faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Det er det palmesøndag dreier seg om.
Å ri inn i Jerusalem, gå inn i tempelet, inn i Det Hellige, inn i det Aller Helligste, og gjøre det ene offer, som gjøres en gang for alle.

Det er bare da Gud kan tilgi all synd for alltid, og det er da det er frelse for både meg og deg. Dommeren tok steget ned fra tronen, ble et menneske, og tok på seg straffen du og jeg skulle hatt. Forsoningen ligger åpen ved troen på Jesu frelsesverk.
Han har gitt deg to valg:
Ta i mot syndenes forlatelse, eller bær din egen skyld.

Dø så bort fra synden, og lev for Guds rettferdighet!