Barnedåpen – enda et innlegg

Jeg har over lengre tid fått mange gjentatte spørsmål om dette med dåpssyn, og hvorfor barn blir døpt. Finnes det historisk støtte for barnedåpen? Var dette noe folk flest i utmenigheten mente var riktig og rett?

Uten tvil. Vi som mener barnedåp er både riktig og bibelsk har en del bagasje med oss. Vi har Bibelen, hvor og når anabaptismen oppstod, og hvor den anabaptistiske eller «gjendåps»-teologiske «stilen» kommer fra. Det er forresten ikke den samme teologien i baptismen nå som da Luther levde, men det er mange av de samme argumentene som ble brukt av de andre reformatorene som har blitt raffinert og pusset på opp gjennom den overtroiske middelalderen til den mer rasjonalistiske vitenskapelige modernismen.

Men tilbake til spørsmålet! Er det historisk støtte for barnedåpen, og var dette noe folk mente var rett og riktig? Ja, med ett unntak. Gnostisismen. Og hvis du vet litt om gnostikerne, så vet du at det ikke er den siden du ønsker å være på. De benektet blant annet at Jesus er Gud.

Vi må begynne med å se på hva et individ er. Vi i den vestlige verden er opplært til å tenke på alle mennesker som enkeltindivider. Du er selvstendig og løsrevet fra foreldre. Men denne tankegangen er fremmed i den gamle verden. På en måte er det et resultat av den kristne forståelsen av frelse og verdien av enkeltmennesker i Guds øyne, men på en annen side er det en opphøyelse av vår arroganse og den første synden til å tenke at vi alle er fullstendig frigjort fra vårt opphav og det vi bærer med oss. Den gamle verden var rett og slett ikke slik folk tenker den var.

Vi kan altså ikke ta våre forutantagelser og legge de på verden slik den var da. Vi kan tenke på det som ganske arrogant å si at hvis faren i huset tror på noe, så må resten av huset også tro det samme, men det var slik det var, og det er ikke nødvendigvis noe galt med det! Det handler om fellesskap, som er noe vi har mer og mer vanskeligheter med å finne og innfinne oss i, fordi vi alle sammen insisterer på å være selvstendige individer som er uvillige til på noen som helst måte å underkaste oss en leder.

Vi kan se denne felles identiteten (eller fellesskapet, om du vil) omtalt i Bibelen. I en av de vanligste «det-står-ingen-ting-om-noen-baby-her»-tekstene fra Apostlenes Gjerninger 16, har vi fangevokteren. Han sier «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst». Her snakker han i entall om seg selv. Så svarer Paulus og Silas: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Ordet «tro» er entall og det brukes om det ene mennesket, til det ene mennesket. «Du» er entall, men så skifter setningen til flertall, plural. Dersom han tror så skal altså hele hans hus bli frelst!

Når han tror, så tror de. Det er ikke bare et håp, men noe man gikk ut ifra. Det var ikke slik at Paulus og Silas nå måtte bort til huset og snakke med hver enkelt av dem og få dem til å ta et standpunkt for Jesus. En modernistisk, rasjonalistisk, individualistisk kristen må ikke ta sitt syn som er arvet gjennom kulturen og legge det på det Bibelen, i stedet for å ta Bibelen for det Bibelen sier. Vi har gjerne en tendens til å tenke på dette som umoralsk at bare fordi mannen i huset trodde, så måtte alle andre tro det samme. Hver enkelt av dem hadde jo ikke gitt livet sitt til Jesus enda! Men det spiller ingen rolle.

De er i faren, åndelig sett. Det er jo unntak fra dette, fordi man godtok personer som gikk bort fra sine foreldres tro og vendte om til kristen tro.

Men man kan uansett ikke komme bort ifra at omvendelsen av fangevokteren innebar hele hans hus. Det er fellesskap på en måte vi ikke lenger har kjennskap til i det moderne vesten. Det var så grunnleggende innbakt at barn ikke ble sett på som isolerte individer, men som en del av et fellesskap. Det er så selvsagt at dåp av barn ikke ble omtalt spesifikt i Det Nye Testamente. Jeg foretar ikke et argument ut fra taushet her, men jeg sier at det er en grunn til at det er taushet. De som har et baptistisk standpunkt mener at årsaken til Bibelens taushet rundt barnedåp er fordi det ikke foregikk, men denne antagelsen om kulturen dåpen skjedde i er helt forskjellig fra slik den faktisk var.

Så er det et annet punkt vi må ta med, og det er proselyttdåp. Det er hedninger som ble døpt inn i jødedommen, og dette var en praksis som begynte lenge før Jesus ble født.

Denne har slående likheter med kristen dåp, og Jesus bruker denne dåpen som mal for den kristne dåpen. Spørsmålet blir da om denne proselyttdåpen involverer barn? Svaret er et rungende ja. De eldste rabbinske kildene gir flere eksempler på at barn og spedbarn blir døpt med proselyttdåp for å tas opp i det jødiske folket sammen med sine foreldre. Og det gis flere regler for denne dåpen. F.eks. hvis en kvinne er gravid og skal døpes til å bli med i den jødiske troen, og barnet fødes før hun rekker å døpes, så skulle barnet døpes samtidig med henne. Hvis barnet ble født etter at kvinnen var døpt, så ble ikke barnet døpt fordi barnet ble født jødisk.

Og i en slik kultur er det selvsagt at barn ikke blir nevnt spesifikt i forbindelse med dåp fordi det var utenkelig at barn ikke ble døpt når både far og mor ble det. Jentene ble døpt, og guttene ble døpt etter å ha blitt omskjært. Og det peker oss interessant nok til Kollosserbrevet kapittel 2 hvor dåp og omskjæring har en sammenheng.

Men de historiske bevisene stopper ikke der. Hippolytus, som levde på 100-tallet, skriver om at dette skjer i kristne kirker lenge før sin tid; hele familier ble døpt i forbindelse med påskefesten. Han skriver om at barna ble døpt først, og foreldre etterpå. Dette inkluderte de som ikke kunne snakke selv. Tertullian er den første som skriver om tradisjonen med gudforeldre, og at dette er de som kommer og tar del i dåpsseremonien og gir løfter om fremtidig opplæring og vekst for barnet som ikke kan snakke på egne vegne. Det vi ser er at kirken på ingen måte forsøker å rive istykker fellesskapet som er en familie ved å kalle noen kristne og andre ikke. Og dette er på en tid der det også ble trodd at dåpen virket syndenes forlatelse. Vi har til og med skrift på barns gravsteiner som bevis for dette. En innskrift fra det tredje århundret har en fascinerende vri: «Dedikert til de avgåtte, Florent gir dette til sin verdige sønn Apernienes, som levde ett år og ni måneder og fem dager. Han var høyt elsket av sin bestemor og hun visste at døden var uunngåelig, og hun ba kirken om at han måtte reise fra denne verden som en troende.»

Her har vi et tilfelle av primitiv nøddåp for barn.

Så kan du kanskje si at de ikke døpte barn med mindre de skulle dø. Men de døpte barn. Og det er mer som foregår her. Det at bestemoren nevnes i forbindelse med at hun griper inn og får barnet døpt kan gi en pekepinn på at faren Florent ikke var en kristen, og dette blir bekreftet av den hedenske beskrivelsen av døden som gis til de avdøde. Språkbruket med at de avdøde går videre er hedensk, selv om vi kristne bruker det nå til dags. Det som er saken med denne gravsteinen er et eksempel på misjonal dåp ovenfor en døende baby som har ikke-kristne foreldre.

I det første århundret har vi ingen direkte bevis for barnedåpen bortsett fra Bibelen selv, men i det andre århundret har vi bevis for at dåp av barn ble tatt som en selvfølge. I tillegg er bevismaterialet for at det ble tatt som en selvfølge, ganske stor. Det å vente med å døpe barn av kristne foreldre var fullstendig ukjent i den tidlige kirken. Det er ikke før i år 329 at vi finner eksempel på at et barn i et kristent hjem vokser opp uten å bli døpt. Det er ingen ting i kirkehistorien som beskriver to typer kristne, døpte og ikke-døpte. Å bli døpt er å bli kristen, og å ikke bli døpt er å fortsette å ikke være en kristen. Dette undergraver ikke det at man kan bli frelst av nåde ved tro ved å tro på løftet i evangeliet. Men hva gjør det evangeliet? Det sier: kom og få mer evangelie. Så har vi historien om røveren på korset. Det kan vi snakke mye om, men vi kommer ikke unna at røveren på korset hadde noe du og jeg ikke har. Han hadde Jesus håndfast, fysisk tilstede. Og Jesus gav ham et spesielt «Jeg-til-deg»-løfte. Og røveren på korset er et flott eksempel på at vi trenger dåp, fordi dåpen er et «jeg-til-deg»-løfte fra Jesus. Men ingen steder før år 329 er det noen spørsmål om man skal døpe barn eller ikke. Hvis dette med å døpe barn var en ny ting som ble innført, så ville det blitt snakket om. Det var bare én dåp, og det er den samme dåpen vi praktiserer i dag! Det var ikke før Tertullian begynte å argumentere imot barnedåp, som var grunngitt i at han var på vei mot en sekt hvor han opphørte å være en kristen, at dette ble et spørsmål. Og han argumenterte ut ifra det at det ble tatt for gitt at alle døpte barna sine. Og ettersom vi går dypere ned i historien, så blir det bare mer og mer fastslått at barnedåp var vanlig praksis. Origenes (en annen kjetter som muligens var kristen helt til han døde), nevner tre ganger dåp av barn som en vanlig skikk i kirken, og med det mener han at det stammer fra apostlene. Etter som de gnostiske sektene begynte å bli større og hindret folk ifra å døpe barna sine, så begynte endelig kirken å si «Nei, nei, nei. Du må døpe barn.»Hvis du går til de stedene det ikke gjøres, så går du utenfor kirken. Jeg sier ikke at baptister i dag er utenfor kirken, men at gnostikerne var det.

Poenget her er at uansett hvilken side av «Bibelen sier at»-debatter du faller på, så vil uansett den tidlige kristne majoriteten demonstrere hva kristne gjorde fra ca år 70 og opp til 300-tallet, da gnostikerne som ikke trodde på kristendommen i det hele tatt begynte å rive dette fra hverandre.

Og hva gjorde så kirken da? De døpte barn. Og hvis vi går enda lenger tilbake, så ser vi at jødene gjorde det samme. Tradisjon og historie er ikke det avgjørende punktet i hva vi skal utøve av teologi, men når Bibelen faktisk lærer at dåpen frelser, at hele husholdninger ble døpt, at Guds ord har makt til å skape og gjøre ting vi ikke kan, så burde vi ha ganske spesifikk tekst fra Bibelen for å gå imot en tradisjon som virker å være basert på hva Bibelen faktisk sier. Vi trenger et eksempel på en baby som ikke blir døpt. Vi har faktisk noe av det motsatte i historien hvor disiplene forsøker å holde barn borte fra Jesus, men Jesus sier «Nei, nei. Disse er enkle, de gjør ikke motstand. La de komme til meg så jeg kan velsigne dem.» Kan vi i det minste være enige om at dersom jeg har forsøkt meg på et argument ut fra taushet, så er det at vi ikke har eksempler i Det Nye Testamente på at barn blir døpt så er det også et argument ut fra taushet. Argumentet med at vi ikke kan døpe barn fordi vi ikke har noen eksempler på at barn blir døpt i Det Nye Testamente vil da også føre til at vi ikke kan la kvinner få nattverd. Det finnes rett og slett ingen eksempler i Det Nye Testamente på at kvinner får nattverd. Det ville være galskap å nekte kvinner nattverd. Røveren på korset, og «jeg ser ingen babyer» er de mest brukte argumentene imot barnedåp, men det er ikke nok til å kaste over bord alt Bibelen så tydelig sier om dåp.

I tillegg er dåp av barn et fantastisk eksempel på ren nåde, og nåde er noe baptister forstår og kommuniserer veldig godt! Babyen gjør ingen ting. Babyen har ikke gjort seg fortjent til noe, og den kunne like gjerne vært død. Selv om dersom den hadde vært død så hadde ikke dåpen «virket», men det er en annen diskusjon. Babyen tar ikke med seg noe til dåpen, akkurat slik du og jeg som er voksne og tror på Jesus fordi han har vekket deg opp fra døden til livet, så tar du fortsatt ikke med deg noe til dåpen. Gud gjør alt. Akkurat det samme gjelder nattverden. Du tar ikke med deg noe. Du har med deg tvil, vantro og synd, og Gud kommer med rettferd.

Fra vårt perspektiv er alt dette knyttet til det samme spørsmålet. Jesus kom med rettferdiggjørelse  og nå utfører hans ord og sakramentene den rettferdiggjørelsen på deg, helt fra begynnelsen av ditt kristne liv, og hele veien gjennom det.

Når du dør så dør du i Kristus slik at på samme måte som han ble oppreist fra de døde, kan du også oppstå i ham, og dåpen er i den sammenhengen i Bibelen.

Hvis du virkelig vil forstå hvorfor vi lutheranere er så opptatte av dette med barnedåp, så kan du slå opp alle steder i Bibelen som nevner dåp. I Apostlenes Gjerninger får vi også en beskrivelse av hva som foregår, og vi er ikke imot den boken, men ikke begynn der. Gå gjennom alt fra Paulus til Peter som nevner ordet «dåp», og la så ordene som står på sidene forbli sanne. Ikke erstatt ordet «dåp» med en annen definisjon av ordet (som «dåp i Den Hellige Ånd» eller noe). Vi ser ikke det noen andre steder i Bibelen enn i selve dåpen. Vi ser Den Hellige Ånd falle over grupper av mennesker i Apostlenes Gjerninger for å demonstrere at Gud gir til hedningene og nasjonene den troen som tidligere var forbeholdt bare noen få utvalgte. Dette henger sammen med håndspåleggelse, men også gjennom det talte ord. Dette hverken motsier eller snur på noe som Jesus har sagt. Faktisk så er det første Peter sier når han ser at hedningene også kan få Den Hellige Ånd, at de også burde døpes, fordi det var merkelig at de hadde Ånden uten dåpen. Så da burde de døpes fordi Den Hellige Ånd og dåp henger sammen. Vi lutheranere er muligens litt opphengte i hva Bibelen sier, og vi har enda til gode å se tekster fra Bibelen som sier at det vi tror er feil.

Hvis jeg har opprørt noen med denne teksten, så unnskylder jeg meg ikke helt uten videre. Jeg er opptatt av hva Bibelen faktisk sier, og jeg håper at du er like opptatt av det samme. Jeg håper det var noe klargjørende.

Dette er livet

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. (2. Korinterbrev 5:17-21 BM11)

Det er en sangtekst av Trygve Bjerkrheim som sier «Gud har ein plan med ditt liv.» og denne er sammenfallende med meningen med livet.
Gud har en tanke om hvor han vil ha deg, og han har invitert deg til å gjennomføre Hans plan med ditt liv. Det er en drøm for livet ditt og for evigheten. Det gjelder både deg, folkene rundt deg og hele verden.

Guds drøm er at du skal leve hvert sekund av livet ditt med en visshet om at han elsker deg endeløst og bunnløst. Han ønsker også at du villig skal risikere å elske andre fordi du vet at Gud risikerte alt ved å elske deg.

Når vi en dag våkner opp hjemme hos Jesus på den andre siden av døden, så kan vi åpne opp øynene og si «Det er DETTE som er livet!» Det er større, bedre og mer meningsfullt enn noen sinne før.

Din nye, livslange vandring med Jesus er en reise du aldri gjennomfører alene. Du trenger aldri å leve adskilt fra din himmelske Far igjen. Hvis du oppdager at du holder på å drive ut i selvtilfredshet på leting etter dårlige erstatninger for Gud, og hvor du tror du har alle svarene du trenger, så vet du hva du må gjøre.

Kom tilbake til livet som virkelig er å leve! Du kjenner veien, og hjemme hos Gud er der du hører hjemme. Det er der du alltid har hørt til.

Vær forberedt i årene foran deg på et liv som er annerledes fra alt annet du hadde tenkt var mulig den dagen du gjorde en U-sving på veien og ba Gud om hjelp. Oppvåkningen til livet bærer med seg uforutsette muligheter, og det er fordi Jesus lever i deg, og det endrer alt.

Nå kan du ha håp der det før var håpløshet, du kan være fri der du før var en fange, og du kan være et lys i mørket!

Og det er å virkelig leve!

Dinn ditt sted i samfunnet av andre takknemlige sønner og døtre av Faderen. Lytt, lær, engasjer deg, og gå ved siden av dem for å gjøre en forskjell til det bedre i ekteskap, hjem, skoler, arbeidssteder og samfunn.

Hjelp andre til å finne Jesus og veien tilbake til Gud. Det oppstår jubel i himmelen som venter på alle som vender om og tror.

Radikal tro

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19 BM11)

Mange tenker på Gud som noe man holder seg fast i når livet blir for tøft og vanskelig til at man takler det selv. Eller så tenker man på kristne som en gjeng som passivt sitter og venter på å komme til himmelen, som forresten er beskrevet som en rosa sky hvor engler spiller harpe, og man får gjøre det man liker best hele tiden.

Og de fleste tror at bare man gjør mer godt enn ondt, så får man selv velge om man kommer til himmelen eller ikke. Hvis man ikke bare dør og forsvinner, eller fødes på nytt, eller blir et gjenferd. Det er muligens opp til oss selv, tenker de.

Men da jeg begynte å lese i Bibelen og så hva som stod der, så fant jeg en Gud som ikke vil ha den ukritiske, tankeløse troen som jeg var så overbevist lå i bunnen av alle troende mennesker. Gud vil at vi skal slite litt med Ham. Han vil vil ha oss gjennom tro og tvil, sorg og glede. Og Gud vil ha knuste, ødelagte folk, ikke selvrettferdige godtroende mennesker. Vår frelse ligger ikke i å forsøke å fortjene en plass i skyen gjennom gode gjerninger. Tvert imot! Det er ingen ting vi kan gjøre for å forsone oss med Gud.

Da jeg fant ut av dette, så gav det mening. Det er for mye vold, urettferdighet og fattigdom i verden til å tenke at vi skulle kunne redde oss selv ved å bygge et utopisk samfunn, enten ved hjelp av vitenskap eller noe annet.

Kristendom er radikalt. Mye mer enn jeg hadde trodd. Guds kjærlighet er ulik alt annet jeg har erfart eller hørt om, og til og med ulikt det som gir mening. Ved å bli et menneske i Jesus så oppførte Gud seg veldig lite guddommelig. Misforstå meg rett. Hvorfor gå gjennom dødens mørke dal, eller holde de spedalskes sprukne hender, hvis du er Gud?

Hvorfor la deg ydmyke og dø på et kors for å berge de som hater deg? Gud gikk gjennom smerte og lidelse i vårt sted på grunn av radikal kjærlighet. Denne oppofrende kjærligheten står i sterk kontrast til individualismen, forbrukermentaliteten, utnyttelsen, objektifiseringen i vår kultur.

Men ikke nok med det. Like radikalt er den nye skapelsen som Jesus begynte. Dette snudde hele bildet mitt av himmelen på hodet. Jesu oppstandelse begynte Guds rikes utbredelse på jorda. Det er gode nyheter til fattige, fanger slippes fri, blinde får synet igjen og de undertrykte settes fri. Å leve som en kristen er et kall til å være en del av denne nye, radikale skapelsen. Jeg venter ikke passivt på en plass på en sky. Jeg er gjenløst av Kristus, så nå har jeg en jobb å gjøre! Ved Guds nåde har jeg blitt utvalgt til å tjene – hvordan enn Gud ser det best – til å være med å bygge Hans rike på jord. Vi har et sikkert håp i at

så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3:16 BM11)

Skyldfølelse

Det er ingen skyldfølelse som er så sterk som skyldfølelsen etter en fiasko. Det er en ting å se verden rundt deg jage konstant etter en større, bedre morgendag, fylt av kjøtt og drikke og ferier i solen. Det er en annen ting å tro på løgnen om at det er dette som en kristendom. Ja, det er sant at Bibelen lærer oss at Gud planlegger å gi hver enkelt person i verden overflod i og gjennom Jesus Kristus. Men Jesus Kristus var klinkende klar på hva akkurat det betyr. Han sa

«Min overflod er ikke av denne verden. (Johannes 18:36 BM11) Denne verden er fylt av alle slags kriger og rykter om krig (Matteus 24:& BM11)
hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler (Matteus 6:19), ynde svikter, og skjønnhet forgår (Ordspråkene 31:30), hvor jakten på velstand er en snare fylt med sanseløse, skadelige begjær som truer med å kaste deg ut i undergang og fortapelse (1. Timoteus 6:9), en bred og enkel vei fylt med mer enn nok vekst, men som bare fører til ødeleggelse (Matteus 7:13).»
Mot dette sandfylte landet hvor stormer vil komme og blåse, så står ekte kristendom støtt som et hus bygd på fjell. Denne verden med alt sitt forfall, råte og anti-velstand kan ikke røre det fordi den kan ikke røre Jesus. Jesus Kristus er oppstått, og Han er skatten som er gjemt i Himmelen for deg. Disse gode nyhetene i evangeliet er løftet om at Gud ikke forventer at du skal finne overflod (eller til og med lykke) i denne døende verden.
Kristen tilfredshet er å vite at både det å bli satt dypt ned og å ha overflod er gudfryktig for Jesu skyld, for korsets skyld, og for Jesu sonende blods skyld. Både å møte sult og å ha rikelig vil skade kroppen etter hvert, men ingen av dem kan røre ved sjelen som er gjemt trygt hos Kristus. Kristendom har aldri rikket seg fra denne sannheten fordi kristendom er ikke om denne verden.
Mer enn dette er det en spesiell velsignelse når, for Jesu navns skyld, en utholder svakhet, fornærmelser, prøvelser, forfølgelse og ulykker som går ut over de normale prøvelsene og smertene et menneskeliv har på en syndig planet (1. Peters brev 2:20). Kristen tro er tro på at all din sykdom, fattigdom og katastrofer bare er toppen av isfjellet, og reflekterer det mye dypere problemet du bærer begravd under den hud-tykke overflaten din: din synd.
Gjennom alt sammen, så er den eneste tingen Gud vil at du skal føle, en angrende bevissthet om at du trenger å bli frelst fra det.

Skapt for noe mer

Har du strøket på en prøve, sviktet en venn, eller feilet på noe du tenkte du skulle greie? Følelsen er ikke god.

Henry Ford var helt blakk da han var 40, og likevel greide han å lage det første bil-imperiet. Det heter Ford. Du har hørt om det.
Albert Einstein strøk i matte. Likevel står han bak noen av de beste lignelsene som finnes.
Donald Trump vet vi jo altfor godt hvem er, og han har gått konkurs flere ganger, skilt seg flere ganger, og lyver og svikter på flere forskjellige måter.

Disse folkene har feilet grovt på en del ting, men likevel har de kommet seg opp og fram. Enkelte av dem er (eller var) overbevist om at de har mening og verdi – en mening med livet som handikapene deres ikke kunne stoppe dem fra.

Abraham Lincoln gikk på en rekke smell både i privatlivet og i jobbsituasjonen, men han er kjent som en av de beste presidentene i USA. Han forklarte hvorfor han hadde vært i stand til å oppnå så mye i livet:

«Gud hadde da ikke skapt noe slikt som mennesket med mulighet til å gripe det uendelige, hvis vi var skapt for å leve bare en kort tid. Nei, nei. Mennesket ble lagd for udødelighet.»

I Salme 139 så har David landet på den samme konklusjonen.

Du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
(Salme 139:13b-14 BM11)

Han har kommet fram til at han må være skapt av Gud. Han innså at Gud har «vevd» ham sammen. Kanskje satt han og passet sauer og så på hendene sine.

Se på hendene dine. Nitten bein er satt sammen for å forme en kopp, en vinkel, en flate, eller en ball. Og alle disse formene oppstår ved hjelp av viljen! Fingrene dine er i stand til å forsiktig løfte en nål opp fra et bord, eller skru opp et litt vanskelig syltetøyglass, eller kjenne forskjellen på en femkroning og en tjuekroning ved å bare være borti den. Ingen robothånd har noen gang vært i nærheten av å nærme seg slik perfeksjon.

Tenk på ørene dine. De er formet slik at du kan fange opp lyder over et rimelig bredt frekvensspekter. Du kan høre dyp bass og veldig lyse toner. Og du kan høre hvor lydene kommer fra!

Eller tenk på luften du puster inn. Pust inn nå, og pust ut. Tenk om du måtte kontrollere den handlingen hele livet ditt? Hvis du ikke konsentrerte deg, så glemte du å puste!
Da hadde du ikke blitt gammel.. Gud har designet lungene og hodene våre slik at dette skjer automatisk!

Når David begynte å tenke, så kom han alltid frem til at Gud hadde skapt han. Og da kom han frem til at han måtte bety innmari mye for Gud.

Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.
(Salme 139:7-10 BM11)

Hvor langt kan man komme fra Gud? Opp til himmelen, dypt ned, over havet, langt unna. Det spiller ingen rolle. Gud er der. Og David innså det. Han fant ut at uansett hvor han så, bare han så dypt nok, så fant han Gud.

Men det er folk der ute som ikke tror at Gud har skapt, eller som til og med påstår at Gud ikke finnes. De tror at vi mennesker bare er veldig avanserte dyr. En kompleks, men tilfeldig sammenklumping av stjernestøv som ble til kjemikalier som ikke har noen mening og som ikke har noen verdi utenom å reprodusere.

Men du er skrudd sammen helt utrolig!
Og det var det David så. Han var designet av Gud.

Vi tror at vi er skapt av Gud. Og fordi vi er skapt av Gud, så kan vi tro at vi er skapt til noe mer enn egoisme og å søke etter adrenalin og endorfiner. Vi ble skapt for å være noe stort.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Efeserne 2:10 BM11)

Selv om vi faller gang på gang, feiler grovt og miserabelt og føler oss som en bunnløs avgrunn, så kan vi vite at det er noe i oss som er skapt for å være bedre. Vi har gudgitt verdi, og vi er i stand til å gjøre det vi er ment å gjøre, fordi Gud utruster oss med det vi trenger for å gjøre det vi er skapt for å gjøre.
Men det er ikke nok å tenke «Jeg kan få det til» og så får du det til. Ofte vil du merke at nei, dette er klin umulig.

Du kan ikke tenke «Jeg skal bli milliardær» og så plutselig har det dukket opp en milliard på kontoen din. Du kan ikke tenke «Disse kvisene i panna kommer til å være borte når jeg åpner øynene». De kommer nok til å være der.
Det handler ikke om tillit til det DU kan få til, men til hva Gud allerede har gjort og sagt. Stol på Guds løfter til deg, og gjør Hans gode vilje, så gir Han deg det du trenger.

David, som vi snakker om her, møtte en gang en svær mann som skulle ta livet av ham. Den store mannen het Goliat. David fikk tilbud om sverd og rustning, men de var store og tunge. David valgte å ikke bruke rustning, og han valgte bort sverdet. Han stilte med tillit til Gud, og til at Gud ville han vel. Historien endte med at David vant ved hjelp av en liten stein!

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
(Salme 139:1-6 BM11)

Dette er ikke bare en salme. Det er en kjærlighetssang. Det er David som skriver en kjærlighetssang til Gud. Se for deg følgende:
En gutt er forelsket i ei jente.

Han kan ikke tenke på noe annet enn jenta.
Han snakker bare om jenta.
Han vil være sammen med henne hele tida.
Når han har møtt henne og snakket med henne, så vrir han hjernen for å tenke på alt han sa og gjorde, og prøver å tenke på om det var noe han hadde sagt eller gjort som ødela for en mulig fremtid med denne jenta.

Den gutten har forstått hvor mye han har, og hvor fortapt han ville være uten henne.
Og sånn er det med David og Gud, og sånn er det med oss også.

Vi ser hvor uendelig stort det er at Gud elsker oss, og hvor uendelig fortapt vi er uten Gud.

Legg din vei i Herrens hånd

Jeg skulle reise med fly fra Tromsø til Mo i Rana flyplass en gang i desember, og alle som har reist på små flyplasser vet at det bare er Widerøe som har fly på disse strekningene. Det var liten storm, ca null grader og is over alt, så bakken var strødd godt der vi skulle gå inn på flyet. Da vi var kommet oss opp i lufta så sa kapteinen over høyttaleranlegget at det var et fly i Bodø som hadde fått motortrøbbel, og vi måtte mellomlande i Svolvær i Lofoten for å plukke opp to teknikere som befant seg der. Da vi fløy mot Lofoten tok vinden godt tak i flyet og kastet det frem og tilbake. Disse flyene er små, og i litt vind kan de sammenlignes emd en kråke som flyr. Alle hadde på seg setebeltet for å unngå å ramle ut av setet, for å si det sånn. Hvis du ikke er kjent i Svolvær, så ligger flyplassen midt mellom to store, høye, bratte fjell, og det åpne havet.

Da vi skulle lande i Svolvær var rullebanen dekket av blank is, det var liten storm, og piloten styrte flyet sånn omtrent mellom to fjelltopper på vei ned mot rullebanen. Jeg så for meg at enten traff vi fjellet, eller så landet vi i havet. Jeg var helt sikker på at dette ikke kom til å gå bra. Jeg klamret meg fast i stolen, lukket øynene og ba stille inni meg, «Gud, ta imot meg nå.»

Flyet ble slengt frem og tilbake og traff rullebanen i ca 45 graders vinkel. Jeg tenkte noen kjappe tanker om at vi muligens seilte rett over hele flystripa og ut i havet, men flyet bremset godt opp på isen, i 45 graders vinkel, og stoppet rett før vi traff ei stor snøfonn på den andre siden av rullebanen.

Vi plukket opp mekanikerne, kom ned til Bodø, fortsatte til Mo i Rana, og jeg kom meg dit jeg skulle.

Salme 37,5 sier

Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.

Når jeg slipper opp for muligheter, så står Gud der og tilbyr meg en hånd. Jeg satt i et fly og var sikker på at jeg skulle dø, og Gud grep inn fordi min time ikke var kommet. Hvor mange muligheter har vi igjen? Eller for å si det på en annen måte: Hvor mange timer har vi igjen å leve?

Det er noe som ligger langt utenfor vår kontroll, heldigvis. Det eneste vi kan gjøre er å stole på at Han som ser alt, er utenfor tid og rom og elsker oss så høyt at Han gav sin eneste Sønn for oss, vet hva som er best for oss. Å stole på Gud er å si «Gud, du vet uendelig mye mer om meg enn jeg selv vet. Ta kontrollen og før meg dit jeg skal.»

Da legger du din vei i hendene til Han som vet alt, og stoler på at Han fører deg dit du skal. Da har Gud, som har kalt deg og gjort deg til sitt barn, lovet at Han skal gripe inn.

I dødens skygge

Historien er full av menn og kvinner som har lagt ned livene sine for en større sak. Det er vidt kjent at Abraham Lincoln forutså at hans rolle i borgerkrigen i USA ville føre til hans død, men fortsatt så stod han på fordi han trodde at frihet for alle var en sak det var verdt å dø for. I sin siste tale før han døde, så sa han «Som alle andre, så vil jeg gjerne leve et langt liv. Lang levetid har sitt sted, men jeg er ikke bekymret for det akkurat nå.» Disse modige menn stod frimodig for sin sak når de ble truet med død. De følte dødens skygge nærme seg, men de hold ved å kjempe fremover i tro på at deres sak var verdt å dø for.

Bibelen forteller oss at Jesus Kristus visste at hans død var nødvendig for å fullføre oppdraget. Han sa

Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp. (Lukas 24:7 BM11)

Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. Han sendte bud foran seg, og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»Så dro de til en annen landsby.
Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Lukas 9:51-62 BM11)

Det er en forskjell på å tro at saken din kan få deg drept og å vite at din død er nødvendig. Teksten over her viser at Jesus ville dra til Jerusalem. Dette var øyeblikket der Jesus gikk inn på veien mot ydmykelse, og lidelse som ville føre til hans korsfestelse og død. Du kan nesten høre nøden i ordene «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på». Dette er Kristus Kongen, Herrenes Herre, Herskernes Hersker, Gud, den som stoppet vind og sa til bølgene, «Vær stille!» (Markus 4:39). Han er den som snakket inn i graven og sa «Lasarus, kom ut!» (Johannes 11:43). Dette er Guds Ord inkarnert, som går inn i dødsskyggens dal, legger sin hånd på plogen, vender ansiktet mot korset og ikke ser bort.

Når Martin Luther King Jr gav sin siste tale, så henviste han til Moses som stod på Pisga-fjellet og så ut over Det Lovede Land. Gud hadde tillat at han gikk opp på fjellet for å få se landet, Det Lovede Land. Han fikk ikke gå ned til landet sammen med folket sitt, men han visste at folket ville få det.

Jesus gikk ned til Jerusalem fra Oljeberget mens folket sang «Velsignet er han, kongen, som kommer i herrens navn!», men da han kom nærmere byen, så han på den og gråt (Lukas 19:41). Jesus visste at om fem korte dager så ville jubelropene til folkene endres til «Korsfest, korsfest!», og det ville være hans blod som ville renne i stedet for tårer.

Se for deg at jubelropene tiltar, og Jesus gråter. Men han fortsetter fremover fordi han vet at det eneste som kan åpne dørene til Det Lovede Land er hans blod. Det eneste som kan sette hans folk fri er hans død.

Vi vil gjerne klatre opp på fjellet for å se landet selv, men Jesus kommer ned fra Himmelen, legger hånden på plogen og roper ut «Det er fullbrakt!» og overgir seg selv til døden og åpner døren til Paradis for alle som tror. Historien er full av folk som dør for en sak. Men det er bare En som dødsengelen ikke kunne holde på. Det er bare en som har stått opp til evig liv. Tro på ham, og du skal ikke bare se Det Lovede Land, du skal få gå inn i det og være der i all evighet.

Signed – Vi er skapt i Guds bilde

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. (1. Mosebok 1, 27 BM11)

Gud er den som har lagd oss.

Men hva betyr det å være skapt i Guds bilde?

Det har blitt skrevet en del om dette tidligere, og det fortsettes å skrive bøker om dette temaet. Hva er det å være skapt i Guds bilde? Handler det om utseende, om følelser, at vi går oppreist, at vi er moralske vesener? Handler om det evner eller om kunnskap? Er vi små guder, slik mormonerne eller tungvekterne i trosbevegelsen hevder, eller er vi kun materie, slik ateistene hevder? Det er mye galt som kan sies om dette.

Et bilde er først og fremst et bilde av noe. Statuen av Carl Johan utfor slottet er lagd for å se ut som Carl Johan. På kontoret mitt har jeg et maleri av ei kirke, og det er lagd for å se ut som ei kirke.
Et bilde er lagd for å avbilde virkeligheten. Det er der for at vi skal minnes om noe, og kunne tenke på det. Så hvis Gud har skapt oss i sitt bilde, og Gud er virkelig, og til og med Virkeligheten selv, så må jo det bety at vi skal vise hvem Han er!
Måten vi er skapt på, måten vi føler, interagerer, handler og er på, skal på en eller annen måte avsløre hvem Gud er.
Så folk skal kunne se på deg, hvordan du er, hvordan du oppfører deg, og tenke «Gud må være fantastisk!»
Det handler om hvordan vi bruker tiden vår, pengene våre, og hvordan vi møter de svakeste og mest utstøtte på stedet vårt. Hva har vi gjort for å vise folk rundt oss hvem Gud er?
Så hvordan kan vi vise hvem Gud er? Ved å glede og fryde oss i Ham! Da går vi rett til kilden for oss selv. I stedet for å bruke av oss selv for å vise hvem Gud er, så kan vi gå rett til Gud og hente kraft og styrke og inspirasjon derfra.

Ravi Zacharias leste denne historien fra Markus 12 en gang:

Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?» Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar og la meg få se den!» De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» (Markus 12,14b-17a BM11)

Så stoppet han og sa «Her burde det vært et oppfølgingsspørsmål. Han burde spurt «Hva tilhører Gud?» og da hadde Jesus svart ham «Hvem sitt bilde er på deg?»

Vi er lagd for å vise hvem Gud er, og være i fellesskap med Ham. La oss da henvende oss til Ham for å hente alt vi trenger fra Kilden selv.

Meditasjon

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. (Salme 1:2 BM11)

Jeg har nettopp blitt trebarnsfar, og har kjent litt på følelsen av at tiden ikke alltid strekker til. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men som blir nedprioritert. Som å rydde i hagen, pusse opp garasjen, reise, spille musikk, og til og med be og lese i Bibelen. Det er når jeg leser i Guds ord, gjerne et brev eller en bok flere ganger, at jeg føler Gud snakker klarest til meg. Jeg ser ting, og kjenner på ting som treffer meg i det Gud sier til meg gjennom Hans Ord.
Guds ord bør være det første vi tenker på når vi står opp og det siste vi tenker på når vi legger oss om kvelden. Våre tanker burde være festet på Ham som er oppfyllelsen av vårt håp om evig liv. Mange tenker kanskje på det å grunne på Guds ord som brukt tid som blir tapt tid, og nedprioriterer å lese i Bibelen og være stille for Gud for å høre Hans stemme.
Tenk om alle hadde tenkt på å bruke tid med Gud på samme måte som Gud tenker på oss! Da hadde vi gjort Guds rike til første prioritet i livene våre.

For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykt er nyttig til alt. Til den er det knyttet et løfte både for dette livet og for det som kommer. (1. Timoteus 4:8 BM11)

Når man trener kroppen, så får man apetitt, og gjør kroppen sterkere og mer utholdende. På samme måte vil øvelse på å bruke tid med Gud gjøre at du opplever mer nåde og kraft. Det handler om å være fokusert på Gud. Tenke på Hans storhet, Hans nåde og Hans kjærlighet. La Hans godhet og kjærlighet og perfeksjon fange hjertet ditt. Tenk på Hans guddommelighet og de himmelske saler Han forbereder for de trofaste.
Det er et konstant behov for personlig fellesskap med Gud. Vi må bruke tid med Ham som er kraftens opphav hvis vi skal stå sterke mot både åndelige og verdslige motstandere. Av og til må vi komme oss bort fra verdens mas og stress og menneskelige forstyrrelser, for å trekke oss tilbake til et stille sted og å lytte til Jesu stemme. Da kan vi få smake på Hans kjærlighet og oppleve Hans Ånd!

Men dette kan jo virke som en umulighet for oss. Vi har jo ikke tid!
Men hvis du tenker over hvordan ting egentlig er, så er det ikke slik at du mister tiden du bruker. Når du sikrer deg nåden og kraften som kommer fra Gud alene, så er det ikke du som gjør jobben! Det er Jesus som er den som gjør jobben i deg! Dessuten handler det om hvordan vi prioriterer. Tiden er der. Vi må bare benytte oss av den.

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Johannes 15:5 BM11)

Meditasjon og oppriktig bønn vil føre deg videre på helliggjørelsens vei.

Et barn er oss født

Tvillinger

Jeg vet om ei jente som ble gravid utenfor ekteskapet, og familien presset henne for å få henne til å velge abort for å ikke «skitne til» familien som var etablerte i en menighet. Jeg vet om ei annen jente som ble gravid da hun var 16 år, og da hun kom på legekontoret så skrev legen ut en aborthenvisning uten å spørre henne om det var et ønsket valg.
Ei siste jente jeg kjenner ble sammen med en eldre mann, og ble gravid, og også hun ble anbefalt abort av legen hun møtte på første samtale på legekontoret.

Det har nettopp vært Oslo Symposium, og der ble vi minnet om alle de barna som ikke blir født i Norge i dag på grunn av at det ikke føles bekvemt å få barn «akkurat nå». Vi ble minnet på at vi bor i et land som tenker på barnet i mors mage som en celleklump, eller om det er gammelt nok til å ikke kunne aborteres, så kan det fortsatt nedgraderes til celleklump igjen dersom det er sykt eller «ikke kompatibelt med liv».
Jeg tror ikke svaret på dette problemet ligger i å endre lovene. Bare fordi lovene i et land endres, så endrer ikke lovene folkene, og det er hos folkene problemet ligger. Bare Guds ord og evangeliets kraft kan skape ekte endring i folks liv og hjerte. Svaret ligger i lov og evangelium som kaller folk til omvendelse og tro på Herren.

«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.» (Jeremia 1:5 BM11)

Gud vet veldig godt hva han gjør med oss, selv før vi blir født. Jeg ble nylig trebarnsfar og har nå en sønn og to tvillingjenter. Da det første barnet mitt ble født så var det en sak i nyhetene om at ganespalte var selvstendig abortgrunnlag. Min sønn ble født med ganespalte, og jeg ytret meg da og sa at de som aborterte på det grunnlaget var uegnede til å bli foreldre og burde kastreres. Bakgrunnen for uttalelsen var min erfaring med at ganespalte ikke fører med seg større problemer enn man virkelig må regne med å få med et barn. Jeg vil fortsatt si at f.eks. kolikk, det å knekke et bein, ha skjeve tenner, en talefeil eller til og med dysleksi, er en mye større og mer alvorlig «defekt» enn en spalte i ganen som opereres bort etter ett år.
Hvis grunnlaget for å abortere bort barn med ganespalte er fordi man må mate barnet med flaske, være med på sykehuset under operasjonen, eller snakke med en logoped hvert fjerde år, så tenker jeg at man automatisk er diskvalifiserte til å bli foreldre. Og jeg kan virkelig ikke se så veldig mange flere bakdeler med å ha et barn med ganespalte.

Livet er ikke noe uhell. Gud formet oss i mors liv på samme måte som han formet verden i sin hånd.

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. (Salme 139:13-14 BM11)

Livet i seg selv er fantastisk! Vårt DNA har 3 milliarder kjemiske stoffer som definerer hvem vi er. Hvis vi tar ut DNA-et fra en celle og strekker det ut, vil det bli en ca to meter lang tråd. Hvis vi skulle lest av alle bokstavene i DNA-et vårt (gitt at vi kan sette C, T, A og G som verdier for de kjemiske stoffene), og vi leste en bokstav i sekundet dag og natt uten pause, så ville det tatt oss 96 år å bli ferdig med ett menneske.

Det som er utrolig er at det ikke har eksistert og ikke kommer til å eksistere noen som er helt lik deg. Mens vi vokste i mors liv, så skjedde det mirakler. Når øynene våre ble formet, så lå det et lag av hud over dem. Men på en eller annen måte så dukket det opp en åpning som spredte seg tvers over dette hudlaget, og plutselig hadde vi øyelokk!

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg. (Salme 139:17-18 BM11)

Guds visdom og kjærlighet var virksom da Han formet oss i mors liv. Han gav oss evner, talenter og gaver, og han satte oss til å leve akkurat der vi er. Vi forstår ikke alltid hvorfor de som ønsker seg barn ikke får barn, og de som (i våre øyne) ikke egner seg som foreldre får barn. Hvorfor er noen barn født med enkelte utfordringer mens andre får gå gjennom livet uten de store plagene? Det gir en påminner om at syndens konsekvenser rammer oss alle i alle livets faser, helt inn i mors liv. Livet er en gave fra Gud.

Selv om dette er en syndig og fallen verden, så fortsetter Gud å gi liv til en ny generasjon. Gud bryr seg om hver enkelt av oss, og det er det som er så fantastisk! Tenk på Jeremia. Hvorfor gav Gud ham liv? Hva tenkte Gud? Hva var Guds plan for Jeremia? Gud planla at han skulle bli en profet og en taler. Han skulle fortelle folket om Guds kjærlighet.

Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klagesangene 3:22-23 BM11)

Det største uttrykket for Guds kjærlighet var enda ikke utført. Gud ville at hver enkelt av oss skulle vite om Hans kjærlighet for verden. Gud planla at et barn skulle fødes inn i verden. Et mirakelbarn! Guds egen Sønn! Livets Herre har ingen problemer med å arrangere en jomfrufødsel. Men det handler ikke bare om barnets fødsel, men også om barnets død! Gud sendte sin egen sønn til verden for å bli født og dø, men det livet og den døden skulle ikke være bortkastet!

Gud ville at hele verden skulle få vite om frelsen Han har forberedt for oss. Dette livet er det eneste vi har for å lære å kjenne denne fantastiske kjærligheten fra Gud! Livet er en nådens tid.

Gud, som brakte Jeremia inn i denne verden, hadde også ord for å trøste og holde ham oppe.

«Du skal ikke si: Jeg er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå, og alt jeg befaler deg, skal du si. Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» (Jeremia 1:7-8 BM11)

Jeremia kom til å oppleve vanskelige tider, men Herren sa «Jeg er med deg.» Når Gud sa «berge deg», så kan man bare begynne å ane hva Gud visste at Jeremia måtte gjennom.

Ser vi Guds hånd gjennom alle vanskelighetene og prøvelsene i livet? Ser vi at Han endret retningen vår fordi Han hadde en annen plan for livene våre enn vi selv hadde? Der hvor vi har sviktet Ham og valgt stikk motsatt vei av det Han hadde pekt ut for oss, der har han elsket oss likevel! Hvis vi ikke har vist respekt for det livet vi har blitt gitt, hvis vi har kastet bort nådetiden som er gitt oss, hvis vi har ødelagt egne eller andres liv, så er tiden kommet for å vende om og tro Gud. Bare hos Gud kan du finne fred for skylden som plager deg for synder som er begått.
Hvorfor har Gud gitt oss livet og en nådens tid for å vende tilbake til Ham? Hvilken hensikt har Han med livene våre?

Heldigvis så setter han nye liv til verden slik at det kristne budskapet kan bringes videre! Han setter til live mennesker som skal bli pastorer og forkynnere, forbedere og lovsangere! Han setter til live folk som skal få være med og spre evangeliet videre slik at folk i verden fortsatt skal ha en sjanse til å vende om og bli frelst!
Når vi oppdager denne kjærligheten Gud har vist oss, så er det også vårt ansvar å dele den. Det er en ting å sette et barn til verden, men en helt annen ting å vise dette barnet kjærlighet og omsorg. Bare det å være abortmotstander gjør ikke at du kan ta deg av et barn i tiden som kommer. Vi jubler når et barn er født, men så begynner det fulle ansvaret! Dette vet alle som har tatt seg av et barn. Barn handler om å ta det ansvaret som er gitt deg. Da kan det hjelpe å stole på at Gud tar seg av deg.

Han skapte deg av en grunn, og han har skapt barn av den samme grunnen. Han slipper deg ikke og forlater deg ikke. Faktisk så sa Jesus selv en gang

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matteus 28:20b BM11)

Det kan vi både vi som er foreldre og alle andre ha godt av å stole fullt og fast på av og til!

Nyttårsforsetter v2.0

For snart to år siden skrev jeg et innlegg som het «Nyttårsforsetter» der jeg sa at jeg ikke hadde noen nyttårsforsetter.

Jeg vil også påstå at de fleste nyttårsforsetter kan deles inn i tre «kategorier»:
– Forsetter som gjør meg selv bedre
– Forsetter som gjør at jeg får mer
– Forsetter som gjør at jeg får et bedre forhold til noen

Det handler om strev og kav for å fikse på seg selv.
Jeg var på konsert med Kirk Franklin for mange år siden, og der sa han noe jeg bet meg merke i (oversatt til norsk):

Hvorfor bruker folk så mye tid på å fikse på ansiktet, fikse på håret, fikse på huset, fikse på utseendet, men ingen tid til å fikse på hjertet sitt?

Når det gjelder at folk vil fikse på ting, så vil jeg fortelle at Bibelen sier:

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! (2. Korinterbrev 5,17 BM11)

Hva er det å være en ny skapning? Det er å være i Kristus!

Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus. (1. Tessalonikerbrev 5,16-18 BM11)

I år vil jeg dyrke en gudfryktig holdning!

Å alltid være glad kan høres vanskelig ut, men det er fordi vi tenker på det som å presse frem en «god følelse» når vi har det vanskelig, men det er ikke det verset handler om. Gleden er basert på hva Gud har gjort for deg, og ikke på hvordan du har det akkurat nå.
Å be uavbrutt handler om å snakke med Gud. Å snakke med Gud er ikke bare å gå til forbønn, eller bare å folde hendene og fortelle hva du trenger og har lyst på. Det handler om å takke Gud, og om å lovsynge, meditere over Hans ord, og lytte til Hans stemme til deg i hverdagen!
Å takke Gud kan ofte være vanskelig fordi vi tenker at det handler om å takke Gud for alt som skjer, men det handler mer om at vi kan takke Gud I alt som skjer!

Prøv alt og hold fast på det gode.  Hold dere borte fra ondskap av alle slag! (1. Tessalonikerbrev 5,21-22 BM11)

I år vil jeg rense mitt liv!

Det er en del ting som kan virke helt åpenbare i denne sammenhengen. Jeg kan la være å se filmer jeg vet ikke fører til et mer gudfryktig liv. Jeg kan la være å surfe på nettsider jeg vet kolliderer med hva Bibelen sier jeg bør fylle hodet mitt med. Jeg kan la være å se såpeserier på Netflix. Jeg kan holde meg unna utroskap, banning, voldsbruk, og så videre.
Så har vi de ikke fullt så åpenbare tingene, som kanskje er mye vanskeligere å distansere seg fra, som baktalelse, sladder, feil omgangskrets, uærlighet.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperne 4,6-7 BM11)

I år vil jeg slutte å bekymre meg og heller stole på Gud!

Gud har vært trofast mot andre. Se på hvordan Han har vært trofast! Gud har allerede vært trofast mot deg så langt. Hvis du ikke greier å stole på at Gud har kontroll, så kan du trøste deg med at du ikke har så mye kontroll over hva som skjer uansett. Du har ingen ting du skulle sagt i forhold til det aller meste, men dersom du tenker over det så kan det godt vise seg at Gud har oversikt og at Han vet hva som skjer med deg og resten av verden, og Han bryr seg og elsker deg. Han svikter ikke og Han slipper deg ikke.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Romerbrevet 8,28 BM11)

Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1. Petersbrev 5,7 BM11)

Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matteus 6,31-33)

Det er ofte slik at tillit bygges opp over tid. Dersom du ikke stoler på Gud, så la Han vise seg pålitelig i de små tingene først, slik at du kan begynne å stole på at Han er den eneste som kan ta hele ditt liv.

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Galaterbrevet 6,9 BM11)

I år vil jeg ikke gi opp med å gjøre det som er rett!

Det som er riktig i øyeblikket kan variere, men jeg mener at det ikke er snakk om de flyktige tingene, men heller om det Bibelen sier er rett og riktig å gjøre. Jeg vet at Gud gjennom Bibelen ber oss om å be, om å gi, om å tjene og om å vitne. Det er rett å gjøre fordi Bibelen ber oss om å gjøre det.

Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. (Efeserne 5,15-16 BM11)

I år vil jeg slutte å kaste bort Guds tid!

Gud står utenfor tiden og har derfor ikke bruk for den. Tiden er lagd for oss mennesker, og det er meningen vi skal benytte oss av den. Tiden er begrenset, og når den er gått, så er den borte og den kommer aldri igjen. Måten man bruker tiden på kan deles i to. Uvettig og vettig. Den kloke bruker tiden sin klokt, og bruke den til å gjøre det som er rett og riktig.

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. (2. Petersbrev 1,5-8 BM11)

I år vil jeg vokse i Herren!

Vi er en ny skapning i Kristus! Vi vet alle at med en gang vi får noe nytt så er vi veldig begeistret for det, men etter en tid så dabber begeistringen av. Slik må det ikke gå med vårt forhold til Kristus! Hvis vi er nye i troen, så må vi passe på å beholde fokus og gleden! Hvis vi har vandret et stykke på veien, så må vi gjenoppdage gleden i å være frelst! Det er det største vi noen gang kan forestille oss som har skjedd! Gud selv ble et menneske som tok bolig iblant oss! Hvis du har vandret lenge på veien, så pass på å gi videre din iver og begeistring for Jesus! Det er nye som må vandre veien, og du som er et frelst menneske må gi veiledning og støtte, og sørge for at de som er nye på veien må beholde blikket festet på Jesus som er troens opphavsmann og fullender!

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1. Petersbrev 4,10-11)

I år vil jeg være en tjener!

Mitt første kall er min kone og mine barn. Min familie er de jeg skal tjene ved å gi av meg selv, elske og støtte, hjelpe og veilede. Jeg skal be for dem, be sammen med dem, lese i Bibelen sammen med dem, lære ungene mine sanger om Jesus, og være en far som peker på Jesus.

Mitt andre kall er kirken. Jeg skal tjene kirken ved å ikke være tilskuer men deltager. Jeg skal be for lederskapet og de ansatte, for gudstjenester, møter, prester, frivillige og andre som deltar i kirkens liv. Jeg skal forkynne Guds ord, og la Guds ord bli forkynt for meg. Jeg skal støtte og korrigere og la meg selv bli korrigert. Jeg skal la Gud tale til meg gjennom kirken, og gi av meg selv og mine gaver og talenter for fellesskapets beste.

Mitt tredje kall er alle andre. Jeg skal gi av min tid og mine ressurser for å være lys og salt i lokalmiljøet. Jeg skal gi til misjon, selv misjonere når sjansen byr seg, bry meg om mine medmennesker, og være en hjelp for de som trenger det.

Det handler ikke om å gjøre meg selv til et bedre menneske, men om å la Gud gjøre meg til et bedre menneske!

Å stole på Gud i motgang

Det er en del gamle «ordtak» som gjentas til det kjedsommelige her i Norge. «Life is tough and then you die», «Drikk, pul og stjæl, du skal dø allikavæl..» og så videre.

Det var en gang en mann som hadde et budskap. Han var overbevist om at beskjeden hans måtte ut til hele verden. Så han la ut i verden for å fortelle det han hadde på hjertet. Det første som skjedde var at kollegene hans begynte å hate han. Det gikk så langt at de begynte å snakke sammen om å ta livet av han. På et punkt angrep de han med stokker og steiner. Likevel fortsatte han å fortelle sitt budskap til menneskene rundt seg. Så en dag da han var på reise til en annen by, så ble skipet hans fanget av en storm og forliste. Likevel fortsatte han å fortelle verden sitt budskap. De truet ham, men han fortsatte å fortelle. De pisket han, men han fortsatte å fortelle. De fengslet han, men han fortsatte å fortelle.

Alt så ut til å gå galt, og til slutt henrettet de han.
Livet er tøft.

I livet er det slik at ting vil gå galt, enten du vil det eller ikke. Folk som du elsker vil avvise deg, du vil miste både ting og personer du er glad i, og drømmene dine vil knuses. Hvis de ikke allerede har blitt det, så vil de bli det en dag.
Alt du synes er verdifullt kan bli revet i stykker rett foran deg. Du vil bli etterlatt knust og ødelagt, og du kan ende opp redd, ensom, bitter, såret og ufølsom. Du setter kanskje opp noen psykiske murer rundt deg, og det er mulig du trenger dem sårt for å overleve. Livet er tøft.

Enda en historie om en gutt på tretten år. Han hadde vokst opp i England i et kontrollert og veloppdragent miljø i den britiske skolen. En dag ble han kastet inn i en uregjerlig amerikansk high-school der det fløt dop. Noen av dere som leser dette kjenner igjen beskrivelsen av en videregående skole med rusproblematikk, men for den unge gutten på tretten år var det et sjokk. Han var yngst i klassen på tretten år hvor alle andre var minst 15. Og han var kristen. Og på toppen av det hele mente han at alle andre burde være det også. Og alle hatet han for det. Greier du å se for deg en mer traumatisk tid i livet? Han ble ertet, mishandlet, slått og hatet.
Trettenåringen brukte mange kvelder på å gråte seg i søvn. Hvordan kunne han få slutt på alt sammen? Hvordan kunne han bli kvitt smerten av å bli avvist og mobbet? Gutten brukte mange timer på å spørre Gud «Hvorfor?». «Hvorfor lar du meg gå gjennom dette? Hva må jeg gjøre annerledes? Hvorfor?»

Livet er tøft, og trettenåringen begynte å bygge opp forsvarsverk, og han begynte å slutte å stole på Gud. Fordi Gud var den som hadde gjort dette mot han. Han gikk fortsatt i kirken og gjorde alle de kristne tingene, men han hadde sakte men sikkert sluttet å stole på Gud.

Folk begynner livet sitt i en relasjon. Etter hvert forelsker de seg, og planlegger å gifte seg og snakker om fremtiden. De har drømmer. Så en dag sier personen de har forelsket seg i at «Nei, jeg kan ikke gifte meg med deg.» Det er slutt, og de skiller lag. Men det er mye som er verre enn dette. Det kan hale ut og ingen skiller lag med en gang. Det fører til at man kanskje begynner å få håp igjen før den andre parten plutselig bryter opp, og ikke bare knuser håpet, men river det i stykker og tråkker på det. Da er smerten alt som er igjen. Og da begynner en å spørre «Hvorfor?». «Hvorfor lot du dette skje, Gud?» Og en begynner å avvise Gud, fordi Gud var den som lot dette skje.

For mange år siden fikk jeg en CD av en venninne av et band som heter Jerusalem. Jeg likte ikke skiva først, men etter noen år så tok jeg den fram og hørte mer nøye på den. Platen begynner med et rop om tilstanden i verden. Den er på vei ned i ødeleggelse. Vi har Sodoma og Gomorra over alt. Sodoma er Europa, Sodoma er Sverige, Sodoma er Tyskland, Sodoma er vår by og ingen bryr seg lenger.

Men. Så fikk vi Jesus. Verden er på vei ned i en spiral, og vi ser katastrofen komme. Men vi fikk Jesus.

Jesus er ikke bare en frelser. Han er hele vårt liv. Livet er tøft, men vi har håp!

Ja, det er vel og bra, sier du kanskje. Du lurte ikke på om du skulle bli reddet ut av verden en eller annen gang etter at du dør. Du har ingen problemer med å tro på det. Det er akkurat NÅ at problemer eksisterer. «Kommer jeg til å overleve akkurat nå?»
Vi har et håp, og det er ikke bare for vår frelse, men også for morgendagen! Fordi for 2000 år siden så kom Jesus til jorden og led alt det vi lider. Det er Gud selv som sier til deg «Jeg bryr meg.» Gud forstår fordi Gud har opplevd lidelse.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matteus 11:28-30 BM11)

Du kan komme i dag fordi Gud ikke bare har reddet oss fra evig fortapelse, men han styrker oss og gir oss fred også i dag!

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette. (Jesaja 40:28-31 BM11)

Gud er en Gud av nåde og barmhjertighet.

Slutten på historien er ikke at to ensomme mennesker møtes, gifter seg, og forblir ensomme. For hvis de ydmyker seg for Gud og stoler på ham, så er det håp. Da er livet verdt å leve.
Vi tenker gjerne på relasjoner som noe mellom mennesker, og da gjerne mellom en mann og en kvinne. Saken med Gud er at Gud ikke er en mann. Ja visst omtales Han som «Han», «Far» og «Herre», men vi vet også at Gud er ånd. Han er ikke som en mann, for han forlater oss aldri. Det er håp. Livet kan leves i glede. Ved nåde kan vi få se at Gud er så mye større enn et menneske! Han er trofast og slipper deg aldri.

Det handler ikke om å leve i trass og dø i trass. Det handler om å stole på at Gud vet det beste for deg, fordi vi vet at Jesus har lidd med oss.