Ta Jesus på alvor!

Dette er et tema mange kanskje tenker «Selvsagt tar jeg Jesus på alvor» om, mens mange andre tenker «Pøh, hvorfor i all verden skulle jeg ta Jesus på alvor?». Jeg tilhører den gruppen som gjerne vil ta Jesus på alvor, og praktisere det Han sa og sier, men ikke får det til.
Jeg tror at Jesus fortjener å bli tatt på alvor, og da starter man først og fremst med budskapet om Jesus. Har Jesus eksistert, var han Guds sønn, og hva har det å si for meg?

Det handler om de store spørsmålene i livet, og det handler derfor om deg.

Dette er mye større enn det virker som ved første øyekast. Jesus var ikke bare en vanlig religiøs leder eller lærer. Det fantes haugevis med religiøse ledere rundt om i verden på Jesu tid, og alle pekte på Gud. Det samme gjør Jesus. Forskjellen er at Jesus kaller gud for «Far», og satte seg selv i sentrum av meldingen som ble overlevert fra Gud til menneskene.
Han sa «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

Mange gir blaffen i Jesu påstand om å være Guds sønn og sendebud, og konsentrerer seg kun om hans moralske og etiske retningslinjer. Men da må man overse versene der Jesus snakker om seg selv, og trekke ut de delene man ikke liker i teksten. Og det er vel ikke å ta Jesus på alvor?
Da sitter du igjen med en leder som hadde store folkemengder som fulgte han, men som aldri sa eller gjorde noe som er verdt å merke seg. Det gir ikke mening.

Jesus er enten en stor leder, som ikke sa eller gjorde noe spesielt, eller så er han den som kan lede oss til svaret på de dypeste spørsmålene i livet, og på en måte selve svaret på spørsmålene, eller så er han en svindler som har sagt ganske heftige ting om seg selv.

C.S Lewis sa en gang at en som sier han er Gud, er enten gal, ond, eller Gud selv.

En som er gal, vil før eller siden gjøre noe som stadfester at han er gal, og vil ikke bli tatt seriøst. En som er ond, vil ikke gjøre utelukkende gode ting. Da gjenstår det ett alternativ.
For å finne ut av dette, og for å finne ut hva vi må ta på alvor, er det best å gå til evangeliene. Med «evangeliene» mener jeg de fire første bøkene i Det Nye Testamente i Bibelen.
Noen Bibler har Jesu ord trykket i rødt for å gjøre det enklere å finne ut hva Jesus selv sa. Bruk en moderne oversettelse. Jesus snakket ikke til sine medmennesker som om han var oldefaren deres.

Slik jeg har forstått Jesu lære, kan den oppsummeres i «Elsk Herren din Gud med alt du har» og «Elsk din neste som deg selv». Alt annet Jesu gjorde og sa kan ses på som en utdypelse av dette.
Det har blitt gjort mange forsøk på å kutte ned Jesu lære til kun det siste punktet, og knapt nok det. De vil beholde Jesus som en åndelig lærer, inspirator, eller rettesnor, uten å godta hans krav på gudommelighet eller oppdrag om å redde verden. De ønsker å hevde at han ikke er sint, han er ikke ond, og at han ikke er Gud.
Selvsagt er dette svært enkelt å få til. Det er bare å skrive om evangeliene. Mange har forsøkt seg på dette, enten som enkeltpersoner eller som ulike «reformbevegelser».
Resultatet av disse forsøkene er stort sett alltid det samme. Folk skriver om evangeliene, og hevder å ha funnet «den egentlige Jesus», eller «Dette var det Jesus EGENTLIG mente». Saken da er at man alltid starter med en tro, og må deretter omskrive Bibelen slik at den passer med ens egen tro. Når man er ferdig med det, kan man sette seg ned og lese opp hva man selv tror på.
Det er kanskje ingen overraskelse.

Man får da uendelig mange alternativer, fordi to mennesker alltid har litt forskjellig tro. Man får da et hav av «gjenoppdagede Jesuser». Hva i all verden er poenget med det? Er det ikke mer ærlig å argumentere for sin tro direkte, enn å skrive om Bibelen og deretter påstå at «Dette var det Jesus EGENTLIG sa», og så hevde at du er den første i verdenshistorien som virkelig har forstått alt sammen?

Evangelienes Jesus har rørt ved livene til millioner av mennesker opp gjennom tidene, og han gjør det forstatt i dag. Ingen av alternativene har oppnådd noe som er verdt å snakke om. Det fornuftige er å gå tilbake til det opprinnelige, og la Jesus snakke for seg selv. Han ord er i dag, to tusen år etter at han sa dem, like relevante for oss.
Å ta Jesus på alvor er å høre på Ham, og ta til seg det han sier. Og det er skikkelig vanskelig!
Nå kommer fastetiden snart. Jeg vil utfordre alle til å sjekke hvor mange minutter dere bruker ver dag på unødvendig surfing på nettet (f.eks vg.no eller facebook), eller foran TVen, og bruke så mange minutter hver dag i fastetiden på å lese om Jesus i Bibelen.
Da tror jeg vi er inne på et riktig spor!

Noah og arken

Hva tenkte du når du så tittelen «Noah og arken»?

Noah var en gammel mann som fikk beskjed fra Gud om å bygge en båt, fordi det kom til å bli flom. Noah bygde båten, akkurat slik som Gud hadde sagt, og regnet kom, akkurat slik Gud hadde sagt.

Jeg har akkurat vært noen dager i Bergen, og det slo meg da jeg var der, at 40 dager med regn, slik Noah opplevde, ikke er noe å skryte av i Bergen. Noah var ikke særlig dreven i båtbygging, men han satte i gang etter Guds plantegninger, og satte opp den villeste passasjerlisten jeg kan tenke meg. To av hvert dyreslag på jorda. Og alle skulle inn i denne båten Noah hadde bygget.

Poenget med denne historien, er at Noah handlet i lydighet mot Guds befaling.

I 1. mos 7,16 står det

Hann og hunn av alt som lever, kom inn til ham, slik Gud
hadde sagt. Så lukket Herren døren etter ham.

Noah var ferdig med å bygge båten, vannet kom, og Gud lukket døren på båten. Legg merke til at Noah ikke stengte døren selv. Gud gjorde det.
Deretter drev arken rundt på havet mens det regnet i 40 dager og 40 netter.

Det var dårlig vær, og jeg går ut ifra at de måtte holde seg innedørs for å ikke ta inn vann. De hadde ikke glass på den tida,
og det er farlig å bruke ild inne i en båt, så de hadde det nok stummende mørkt der inne.

Hva tenker man på når man sitter i stummende mørke i 40 dager?
Jeg ser for meg at de kanskje tenkte «Hva mener Gud nå?», «Er vi glemt?» eller «Hvordan ender dette?». Mange spørsmål.
Er det forskjell på når Gud åpner en dør og når han lukker en dør?

Gud lukker dører, og vi føler oss innelåst. Tvil og vantro kan herske i våre tanker. Vi får det vanskelig, og føler på ensomhet.

1. mosebok 8,1 sier

Men Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alle husdyr
som var med ham i arken.

Gud fulgte med. Vannet trakk seg tilbake. Du er ikke glemt av Gud, selv om du føler deg innestengt i ditt
livs ark. Herrens plan står fast, og den gjelder deg.

Jobs bok 35,14

Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent
på ham!

Når dørene låses, er du ikke alene. Gud er nær i mørket. Jesus er verdens lys, og lyset skinner som kjent i mørket. Når det er helt mørkt, og noen tenner et lys, hva skjer da? Jo, det blir veldig enkelt å få øye på det lyset. I mørket har vi fokus på lyset.

Jesaja 43,2 sier

Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal
de ikke rive deg bort.

Jesaja var nok ikke født da Noah seilte rundt i båten, men jeg tror dette Guds løfte var virksomt også da.

Folkene i båten følte neppe dette mens de satt i mørket og ventet på hva Gud hadde i vente for dem. Men Guds omsorg er like sterk selv om vi føler på tvil og vantro!

I mørket kan vi få be «Herre, lær meg å vente på din time.» Vi skal få slippe ut av arken. Ut i lys, dag og
frihet! Jeg tror Noah opplevde fornyelse bak døra som Gud lukket igjen. Det kan skje med oss også i vårt livs ark. Det handler om å ha tillig og tro, og å handle i lydighet. Fordi Gud svikter aldri.

Vårt skyldbrev er slettet, og vi er satt fri! Gud er like trofast selv om vi tviler.

Åpenbaringen 3,7-11:

Dette sier Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det. De skal komme og kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar seierskransen fra deg!

Dette er Jesu hilsen til deg.

Ventetid

Jeg er litt lei av ordet «ventetid». Ordet «advent»
blir av mange oversatt til «ventetid», men det er nok feil.

Ordet «advent» betyr «komme» eller «ankomst».
Vi venter ikke på at Jesus skal ankomme i en krybbe. Det gjorde han
jo for drøye 2000 år siden.
Vi venter da heller på Jesu andre
komme. Venting er forresten noe man kan kaste bort mye verdifull og i
utgangspunktet fullt brukbar tid på.

Jeg venter på at klokka skal bli ett,
slik at jeg kan dra på jobb.
Jeg venter støtt og stadig på
motivasjon til å skrive på denne bloggen, og til å rydde huset,
fikse bilen, og måke snø. Jeg hadde rydde-motivasjonen på plass
før helga. Da var det besøk av familie som var årsaken.

Jeg venter på å få orden i andres liv, få struktur i mitt, og
på at Gud skal snakke klart og tydelig til meg. Jeg har tenkt på
hvor enkelt det hadde vært om Han bare skrev med store, fete
bokstaver i skriftstørrelse 900000 på himmelen: «Hei Frank.
Her er jeg! Tro på meg», men det er selvsagt ikke slik det
funker. Gud har prøvd det før ved blant annet å vise seg som en
ildsøyle, en sky, som Jesus, og i mange forskjellige former for
undre og mirakler, så jeg er ikke sikker på om jeg i lengden hadde
trodd hverken mer eller mindre av å ha sett Gud skrive på himmelen.
Jeg venter forresten fortsatt på at jeg skal bli ferdig å studere.
Livet er en lang ventetid, på mange måter.

Jeg tror ikke vi er ferdig med å vente før vi dør. Når vi er
ferdige med å vente på en ting, er det alltid to andre ting igjen å
vente på. Vi venter til syvende og sist på å dø, og når vi har
kommet så langt, er det ikke mer igjen å vente på.
Det er nok
flere grunner til at vi mennesker er plassert her på jorda.
Hovedårsaken er å være sammen med Gud, men jeg tror også vi er
skapt til å gjøre en forskjell for hverandre.
Hver eneste en av
oss er unike og har noe å bidra med som utgjør en forskjell. Mange
vil si at dette er meningen med livet, men jeg tror at meningen med
livet går litt dypere enn å bli husket som en ok fyr som utgjorde
en forskjell. Jeg tror at meningen ligger i hvorfor man utgjør
forskjellen. Jeg vil utgjøre forskjellen, ikke fordi jeg vil det,
men fordi Gud vil det.

Det som blir galt da, er å sitte på baken og vente på å få
utgjøre en forskjell. Fordi du har mulighet til det akkurat nå, om
du bare vil. Sånn sett er det ikke så mye ventetid. Du trenger ikke
vente på at Gud skal komme og tuppe deg i baken og be deg om å ta i
et tak. Du kan fint reise deg opp, og spørre «Hva skal jeg
gjøre akkurat NÅ?»

Om du bruker hele livet på å vente, kaster du bort en god del
muligheter som passerte rett foran nesen din. Og da har du vel
egentlig bare kastet bort masse tid?

Jesus og eselet

Johannes 12, 12-24:

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:

Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å feire høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Det at Jesus rir på et esel, dukker opp to ganger i løpet av kirkeåret. Den første gangen ved inngangen til advent, da Jesus rir inn i Jerusalem og roper ut et nådens år fra Herren, og den andre gangen i påsken.
Nå har vi nettopp vært gjennom fastetida, og vi har fått hørt om da Jesus gikk opp mot Jerusalem for å fullføre verket, og vi går nå inn i «Den stille uke» som varer fra i dag, og frem til neste søndag (Da får man vite svaret på mysteriet på melkekartongene).

Den stille uke er en uke til ettertanke. Den er til for å tenke på hva Jesus gjorde for oss. Den er til for å tenke på lidelse, død og frelse.
Og så kan man stoppe opp underveis og tenke på nattverden på skjærtorsdag.
Min påske handler om å lese, spise sjokolade, være sammen med familie, og sist, men ikke minst, kirke.

Påske er kontrast, og kirken får frem denne kontrasten ekstra godt.
Påsken er tida da vinter blir til vår, hosianna blir korsfest, og Jesus dør og blir levende igjen. «Nytt liv av daude gror» er virkelig en linje som passer til påsken.

På palmesøndag red Jesus inn i Jerusalem, og det står at folket viftet med palmegrener.
Da jeg var mindre var dette et av de store mysteriumene i Bibelen for meg. Hvorfor i all verden stod de der med grener i hendene? Hvorfor la de dem ned på bakken foran eselet? Var det for at eselet ikke skulle bli skitten på beina?
Jeg er enda ikke helt sikker på hvorfor de vifta med palmegrenene, men jeg tror noe av årsaken var at folket var lykkelige. De jublet og ropte. De var fulle av forventninger til denne Jesus som var på vei opp til byen. De forventet en messias, og en Ny Tid!
De hadde hørt at han var i stand til å gjøre syke friske, gjøre sultne folk mette (han matet mange tusen mennesker med litt brød og et par fisk en gang), han kunne gjøre døde folk levende, og han kunne lage vann om til vin!
Jeg tror rett og slett det var feststemning i Jerusalem den dagen. Da er det litt merkelig at Jesus ble korsfestet etter under en uke..

Jeg tror noe av svaret på hvorfor det skjedde, var at Jesus ikke gav folket det de ville ha.
Han hoppet av eselet og gikk til tempelet, der han kastet ut selgere og svindlere, irriterte prestene og lederne i byen. Jesus var en av de mest politisk ukorrekte personene som må ha levd.
Men Jesu mål var aldri å bli politiker. Hans mål var frelse!

En liten digresjon:
Dersom jeg gjør ca 5 synder om dagen, som ikke er et helt urealistisk tall, og jeg lever til jeg blir 70, så har jeg utført 127.000 lovbrudd mot Guds lov. Det er medregnet noen år med færre synder enn gjennomsnittet.
127.000 lovbrudd er mer enn nok til å få dødsstraff i mange land (USA, Kina, Pakistan osv).

Det som skjedde på Langfredag var at Gud selv stilte seg på dommerstolen og sa «Jeg gir dere dødsstraff for deres synder. Men jeg vil selv ta straffen.»
Vi i Norge ville sikkert blitt sinte og synes denne måten å gjøre rettssaken på var urettferdig, men det var faktisk dette som skjedde Langfredag.
Gud sendte sin Sønn Jesus for å sone straffen VI egentlig skulle ha, og Han gjorde det ikke bare for oss, men for ALLE.

«Her er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet.»

(Romerbrevet 3)
Straffen er allerede tatt av Jesus, og vi får forsoning med Gud gjennom å tro på vår stedfortreder på korset.

I den tida Jesus var i Jerusalem, antas det at det bodde ca 100.000 mennesker i byen, men i påskehøytiden var det omtrent 2,5 millioner pilgrimmer der i tillegg. Det var et yrende liv, og ettersom Jesus var en meget populær fyr, hadde de aller fleste i byen hørt om ham.
Man Måtte ha en mening om Jesus. De ropte hosianna palmesøndag, og korsfest på langfredag. Ble de revet med av strømmen? Ble de grepet av øyeblikkets stemning?
Ja, det er mulig.

Spørsmål til oss alle: Var vi tilstede i påskedramaet?
Jeg vil påstå: ja.
Det er kanskje lenge siden, og langt borte, men vårt medfødte opprør mot Gud ble spikret til korset.
Døperen Johannes som stod ved Jordan og døpte, sa en gang: «Se, der går Guds Lam som bærer verdens synd.»
I 1. Petersbrev 2, 24 står det:

«Han bar våre synder opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten.»

og i Titus 3, 5 står det:

«Han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd»

Jesus gikk fra dåpen til døden.

Dåp for oss er en gjenfødelse til et nytt liv sammen med Jesus. Når vi dør, er det dette nye livet som lever videre.
Som vi alle vet, trenger liv næring.
Troens næring er kontakt med Jesus, Guds ord, bønn og nattverd.

Får det nye livet leve i oss?
Roper vi hosianna?
Hosianna er egentlig et rop om frelse.

«Timen er kommet da menneskesønnen skal bli forherliget» sa Jesus
Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Når et korn plantes i jorda, slår det rot, og en ny plante kommer opp.
Det frøet vi puttet i jorda visner og dør. Hvetekornet dør, slik at en ny plante kan komme opp.

Jesus brukte dette bildet om seg selv. Han måtte dø, slik at vi kunne få nytt liv.
Jeus kom ikke for å tilfredsstille menneskene, men for å frelse.
Han ble ikke kongen og krigsherren vi ønsket oss, men frelseren vi trengte.

Jesus fullførte Guds frelsesplan.

«For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»