Barnedåpen – enda et innlegg

Jeg har over lengre tid fått mange gjentatte spørsmål om dette med dåpssyn, og hvorfor barn blir døpt. Finnes det historisk støtte for barnedåpen? Var dette noe folk flest i utmenigheten mente var riktig og rett?

Uten tvil. Vi som mener barnedåp er både riktig og bibelsk har en del bagasje med oss. Vi har Bibelen, hvor og når anabaptismen oppstod, og hvor den anabaptistiske eller «gjendåps»-teologiske «stilen» kommer fra. Det er forresten ikke den samme teologien i baptismen nå som da Luther levde, men det er mange av de samme argumentene som ble brukt av de andre reformatorene som har blitt raffinert og pusset på opp gjennom den overtroiske middelalderen til den mer rasjonalistiske vitenskapelige modernismen.

Men tilbake til spørsmålet! Er det historisk støtte for barnedåpen, og var dette noe folk mente var rett og riktig? Ja, med ett unntak. Gnostisismen. Og hvis du vet litt om gnostikerne, så vet du at det ikke er den siden du ønsker å være på. De benektet blant annet at Jesus er Gud.

Vi må begynne med å se på hva et individ er. Vi i den vestlige verden er opplært til å tenke på alle mennesker som enkeltindivider. Du er selvstendig og løsrevet fra foreldre. Men denne tankegangen er fremmed i den gamle verden. På en måte er det et resultat av den kristne forståelsen av frelse og verdien av enkeltmennesker i Guds øyne, men på en annen side er det en opphøyelse av vår arroganse og den første synden til å tenke at vi alle er fullstendig frigjort fra vårt opphav og det vi bærer med oss. Den gamle verden var rett og slett ikke slik folk tenker den var.

Vi kan altså ikke ta våre forutantagelser og legge de på verden slik den var da. Vi kan tenke på det som ganske arrogant å si at hvis faren i huset tror på noe, så må resten av huset også tro det samme, men det var slik det var, og det er ikke nødvendigvis noe galt med det! Det handler om fellesskap, som er noe vi har mer og mer vanskeligheter med å finne og innfinne oss i, fordi vi alle sammen insisterer på å være selvstendige individer som er uvillige til på noen som helst måte å underkaste oss en leder.

Vi kan se denne felles identiteten (eller fellesskapet, om du vil) omtalt i Bibelen. I en av de vanligste «det-står-ingen-ting-om-noen-baby-her»-tekstene fra Apostlenes Gjerninger 16, har vi fangevokteren. Han sier «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst». Her snakker han i entall om seg selv. Så svarer Paulus og Silas: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Ordet «tro» er entall og det brukes om det ene mennesket, til det ene mennesket. «Du» er entall, men så skifter setningen til flertall, plural. Dersom han tror så skal altså hele hans hus bli frelst!

Når han tror, så tror de. Det er ikke bare et håp, men noe man gikk ut ifra. Det var ikke slik at Paulus og Silas nå måtte bort til huset og snakke med hver enkelt av dem og få dem til å ta et standpunkt for Jesus. En modernistisk, rasjonalistisk, individualistisk kristen må ikke ta sitt syn som er arvet gjennom kulturen og legge det på det Bibelen, i stedet for å ta Bibelen for det Bibelen sier. Vi har gjerne en tendens til å tenke på dette som umoralsk at bare fordi mannen i huset trodde, så måtte alle andre tro det samme. Hver enkelt av dem hadde jo ikke gitt livet sitt til Jesus enda! Men det spiller ingen rolle.

De er i faren, åndelig sett. Det er jo unntak fra dette, fordi man godtok personer som gikk bort fra sine foreldres tro og vendte om til kristen tro.

Men man kan uansett ikke komme bort ifra at omvendelsen av fangevokteren innebar hele hans hus. Det er fellesskap på en måte vi ikke lenger har kjennskap til i det moderne vesten. Det var så grunnleggende innbakt at barn ikke ble sett på som isolerte individer, men som en del av et fellesskap. Det er så selvsagt at dåp av barn ikke ble omtalt spesifikt i Det Nye Testamente. Jeg foretar ikke et argument ut fra taushet her, men jeg sier at det er en grunn til at det er taushet. De som har et baptistisk standpunkt mener at årsaken til Bibelens taushet rundt barnedåp er fordi det ikke foregikk, men denne antagelsen om kulturen dåpen skjedde i er helt forskjellig fra slik den faktisk var.

Så er det et annet punkt vi må ta med, og det er proselyttdåp. Det er hedninger som ble døpt inn i jødedommen, og dette var en praksis som begynte lenge før Jesus ble født.

Denne har slående likheter med kristen dåp, og Jesus bruker denne dåpen som mal for den kristne dåpen. Spørsmålet blir da om denne proselyttdåpen involverer barn? Svaret er et rungende ja. De eldste rabbinske kildene gir flere eksempler på at barn og spedbarn blir døpt med proselyttdåp for å tas opp i det jødiske folket sammen med sine foreldre. Og det gis flere regler for denne dåpen. F.eks. hvis en kvinne er gravid og skal døpes til å bli med i den jødiske troen, og barnet fødes før hun rekker å døpes, så skulle barnet døpes samtidig med henne. Hvis barnet ble født etter at kvinnen var døpt, så ble ikke barnet døpt fordi barnet ble født jødisk.

Og i en slik kultur er det selvsagt at barn ikke blir nevnt spesifikt i forbindelse med dåp fordi det var utenkelig at barn ikke ble døpt når både far og mor ble det. Jentene ble døpt, og guttene ble døpt etter å ha blitt omskjært. Og det peker oss interessant nok til Kollosserbrevet kapittel 2 hvor dåp og omskjæring har en sammenheng.

Men de historiske bevisene stopper ikke der. Hippolytus, som levde på 100-tallet, skriver om at dette skjer i kristne kirker lenge før sin tid; hele familier ble døpt i forbindelse med påskefesten. Han skriver om at barna ble døpt først, og foreldre etterpå. Dette inkluderte de som ikke kunne snakke selv. Tertullian er den første som skriver om tradisjonen med gudforeldre, og at dette er de som kommer og tar del i dåpsseremonien og gir løfter om fremtidig opplæring og vekst for barnet som ikke kan snakke på egne vegne. Det vi ser er at kirken på ingen måte forsøker å rive istykker fellesskapet som er en familie ved å kalle noen kristne og andre ikke. Og dette er på en tid der det også ble trodd at dåpen virket syndenes forlatelse. Vi har til og med skrift på barns gravsteiner som bevis for dette. En innskrift fra det tredje århundret har en fascinerende vri: «Dedikert til de avgåtte, Florent gir dette til sin verdige sønn Apernienes, som levde ett år og ni måneder og fem dager. Han var høyt elsket av sin bestemor og hun visste at døden var uunngåelig, og hun ba kirken om at han måtte reise fra denne verden som en troende.»

Her har vi et tilfelle av primitiv nøddåp for barn.

Så kan du kanskje si at de ikke døpte barn med mindre de skulle dø. Men de døpte barn. Og det er mer som foregår her. Det at bestemoren nevnes i forbindelse med at hun griper inn og får barnet døpt kan gi en pekepinn på at faren Florent ikke var en kristen, og dette blir bekreftet av den hedenske beskrivelsen av døden som gis til de avdøde. Språkbruket med at de avdøde går videre er hedensk, selv om vi kristne bruker det nå til dags. Det som er saken med denne gravsteinen er et eksempel på misjonal dåp ovenfor en døende baby som har ikke-kristne foreldre.

I det første århundret har vi ingen direkte bevis for barnedåpen bortsett fra Bibelen selv, men i det andre århundret har vi bevis for at dåp av barn ble tatt som en selvfølge. I tillegg er bevismaterialet for at det ble tatt som en selvfølge, ganske stor. Det å vente med å døpe barn av kristne foreldre var fullstendig ukjent i den tidlige kirken. Det er ikke før i år 329 at vi finner eksempel på at et barn i et kristent hjem vokser opp uten å bli døpt. Det er ingen ting i kirkehistorien som beskriver to typer kristne, døpte og ikke-døpte. Å bli døpt er å bli kristen, og å ikke bli døpt er å fortsette å ikke være en kristen. Dette undergraver ikke det at man kan bli frelst av nåde ved tro ved å tro på løftet i evangeliet. Men hva gjør det evangeliet? Det sier: kom og få mer evangelie. Så har vi historien om røveren på korset. Det kan vi snakke mye om, men vi kommer ikke unna at røveren på korset hadde noe du og jeg ikke har. Han hadde Jesus håndfast, fysisk tilstede. Og Jesus gav ham et spesielt «Jeg-til-deg»-løfte. Og røveren på korset er et flott eksempel på at vi trenger dåp, fordi dåpen er et «jeg-til-deg»-løfte fra Jesus. Men ingen steder før år 329 er det noen spørsmål om man skal døpe barn eller ikke. Hvis dette med å døpe barn var en ny ting som ble innført, så ville det blitt snakket om. Det var bare én dåp, og det er den samme dåpen vi praktiserer i dag! Det var ikke før Tertullian begynte å argumentere imot barnedåp, som var grunngitt i at han var på vei mot en sekt hvor han opphørte å være en kristen, at dette ble et spørsmål. Og han argumenterte ut ifra det at det ble tatt for gitt at alle døpte barna sine. Og ettersom vi går dypere ned i historien, så blir det bare mer og mer fastslått at barnedåp var vanlig praksis. Origenes (en annen kjetter som muligens var kristen helt til han døde), nevner tre ganger dåp av barn som en vanlig skikk i kirken, og med det mener han at det stammer fra apostlene. Etter som de gnostiske sektene begynte å bli større og hindret folk ifra å døpe barna sine, så begynte endelig kirken å si «Nei, nei, nei. Du må døpe barn.»Hvis du går til de stedene det ikke gjøres, så går du utenfor kirken. Jeg sier ikke at baptister i dag er utenfor kirken, men at gnostikerne var det.

Poenget her er at uansett hvilken side av «Bibelen sier at»-debatter du faller på, så vil uansett den tidlige kristne majoriteten demonstrere hva kristne gjorde fra ca år 70 og opp til 300-tallet, da gnostikerne som ikke trodde på kristendommen i det hele tatt begynte å rive dette fra hverandre.

Og hva gjorde så kirken da? De døpte barn. Og hvis vi går enda lenger tilbake, så ser vi at jødene gjorde det samme. Tradisjon og historie er ikke det avgjørende punktet i hva vi skal utøve av teologi, men når Bibelen faktisk lærer at dåpen frelser, at hele husholdninger ble døpt, at Guds ord har makt til å skape og gjøre ting vi ikke kan, så burde vi ha ganske spesifikk tekst fra Bibelen for å gå imot en tradisjon som virker å være basert på hva Bibelen faktisk sier. Vi trenger et eksempel på en baby som ikke blir døpt. Vi har faktisk noe av det motsatte i historien hvor disiplene forsøker å holde barn borte fra Jesus, men Jesus sier «Nei, nei. Disse er enkle, de gjør ikke motstand. La de komme til meg så jeg kan velsigne dem.» Kan vi i det minste være enige om at dersom jeg har forsøkt meg på et argument ut fra taushet, så er det at vi ikke har eksempler i Det Nye Testamente på at barn blir døpt så er det også et argument ut fra taushet. Argumentet med at vi ikke kan døpe barn fordi vi ikke har noen eksempler på at barn blir døpt i Det Nye Testamente vil da også føre til at vi ikke kan la kvinner få nattverd. Det finnes rett og slett ingen eksempler i Det Nye Testamente på at kvinner får nattverd. Det ville være galskap å nekte kvinner nattverd. Røveren på korset, og «jeg ser ingen babyer» er de mest brukte argumentene imot barnedåp, men det er ikke nok til å kaste over bord alt Bibelen så tydelig sier om dåp.

I tillegg er dåp av barn et fantastisk eksempel på ren nåde, og nåde er noe baptister forstår og kommuniserer veldig godt! Babyen gjør ingen ting. Babyen har ikke gjort seg fortjent til noe, og den kunne like gjerne vært død. Selv om dersom den hadde vært død så hadde ikke dåpen «virket», men det er en annen diskusjon. Babyen tar ikke med seg noe til dåpen, akkurat slik du og jeg som er voksne og tror på Jesus fordi han har vekket deg opp fra døden til livet, så tar du fortsatt ikke med deg noe til dåpen. Gud gjør alt. Akkurat det samme gjelder nattverden. Du tar ikke med deg noe. Du har med deg tvil, vantro og synd, og Gud kommer med rettferd.

Fra vårt perspektiv er alt dette knyttet til det samme spørsmålet. Jesus kom med rettferdiggjørelse  og nå utfører hans ord og sakramentene den rettferdiggjørelsen på deg, helt fra begynnelsen av ditt kristne liv, og hele veien gjennom det.

Når du dør så dør du i Kristus slik at på samme måte som han ble oppreist fra de døde, kan du også oppstå i ham, og dåpen er i den sammenhengen i Bibelen.

Hvis du virkelig vil forstå hvorfor vi lutheranere er så opptatte av dette med barnedåp, så kan du slå opp alle steder i Bibelen som nevner dåp. I Apostlenes Gjerninger får vi også en beskrivelse av hva som foregår, og vi er ikke imot den boken, men ikke begynn der. Gå gjennom alt fra Paulus til Peter som nevner ordet «dåp», og la så ordene som står på sidene forbli sanne. Ikke erstatt ordet «dåp» med en annen definisjon av ordet (som «dåp i Den Hellige Ånd» eller noe). Vi ser ikke det noen andre steder i Bibelen enn i selve dåpen. Vi ser Den Hellige Ånd falle over grupper av mennesker i Apostlenes Gjerninger for å demonstrere at Gud gir til hedningene og nasjonene den troen som tidligere var forbeholdt bare noen få utvalgte. Dette henger sammen med håndspåleggelse, men også gjennom det talte ord. Dette hverken motsier eller snur på noe som Jesus har sagt. Faktisk så er det første Peter sier når han ser at hedningene også kan få Den Hellige Ånd, at de også burde døpes, fordi det var merkelig at de hadde Ånden uten dåpen. Så da burde de døpes fordi Den Hellige Ånd og dåp henger sammen. Vi lutheranere er muligens litt opphengte i hva Bibelen sier, og vi har enda til gode å se tekster fra Bibelen som sier at det vi tror er feil.

Hvis jeg har opprørt noen med denne teksten, så unnskylder jeg meg ikke helt uten videre. Jeg er opptatt av hva Bibelen faktisk sier, og jeg håper at du er like opptatt av det samme. Jeg håper det var noe klargjørende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *