Svikt dine elskede synder!

Det er få ting et menneske er villig til å ofre så mye for som at det skjulte i mitt liv skal forbli i det skjulte.

Det er få ting et menneske er villig til å investere så enormt i som dette at det navnløse i meg skal forbli navnløst, det anonyme forbli anonymt. Det bortstuede skal forbli bortstuet, det nedpressede skal forbli nedpresset.

Dette er syndens levende, alvorlige åndsmakt, at det legger beslag på min lojalitet.

Det er ingenting i mitt liv jeg har vært så lojal mot som mine nederlag.
De må ingen få vite om, ikke for noen pris. Det som skjer når jeg gir min lojalitet til mine synder, er at de får slippe så langt inn i sentrum i mitt eget sinn at jeg tror det er min egen stemme jeg hører. Og de sier: «Hvis mennesker får vite hvem du egentlig er, så er det slutt.» Og fordi disse stemmer stiger opp fra det innerste i mitt sinn, tror jeg det er min egen stemme jeg hører.

Men mine synder kom en dag sm fremmede inn i mitt liv, og om de har slått seg ned og tatt husvære hos meg og latt meg glemme at de er gjest, så vet Jesus at slik er det ikke!
Mine synder har ikke rett til, og krav på, å skrive historien om mitt liv. Alt kan bli annerledes. Men valget er: Hvem skal få styre min lojalitet, mine synder eller Kristus? Hvilket blod skal få flyte i mine årer, sine synders eller Kristus? Hvem skal få de sterkeste brorsbånd, mine synder eller Kristus?

Synden sitter så tett klistert inn i sentrum av mitt liv at den blir som blod i mine årer, og den forer min selvfordømmelse. Da feller jeg kanskje hardere dommer over meg selv enn Gud i himmelen noensinne vil gjøre.

Så sterk er syndens åndsmakt at den klarer fullstendig å fylle det rom i oss som Gud har skapt for Jesus, som Gud har skapt for nåden, som Gud har skapt for den fred Jesus alene kan legge inn i et menneskes hjerte.

Jesus kommer ikke inn, fordi det allerede er noen der. De har fylt opp hele plassen, de har latt meg tro at de er en del av mitt liv, og de taler fra dypet av min bevissthet; mine synder som gjør det mesterverk at de klarer å legge beslag på min lojalitet.

Derfor hadde jeg lyst til å la disse linjer munne ut med det smertefulle: «Svikt dem! Svik dine synder! Prisgi dem! La dem ikke lenger få din lojalitet!»

Når et menneske gir sine synder sin lojalitet, da bruker et menneske sine beste krefter på å motarbeide seg selv. Din oppmerksomhet, din årvåkenhet, din ydmykhet, din varme, din fintfølelse.
Det er nesten ikke noe igjen til deg og dine nærmeste, fordi dine synder har tatt hele potten.

Mennesker som er fanget i det garn at de er blitt lojale med sin fortid, med sine nederlag, med sine uoppgjortheter, med sine synder, lever langt under sitt potensiale. Fordi de bruker sine beste krefter til å motarbeide seg selv. De tror synden er deres – for tid og evighet. Og synden er kamuflasjens mester.

Når synden blir konturløs, blir nåde et fremmedord, og Jesus forsvinner fra våre øyne.

Ta deg derfor tid til å ta et oppgjør med din synd! Svikt dine synder! Vend dem ryggen og snu blikket mot Jesus!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *